Haltepinken

18.januar 1947.
Guttungen er kastet ut fra hjemmet i Setesdal, og står barbeint og tynnkledd igjen utenfor på isen.  Dagen blir til kveld, men ingen åpner døra. Han står til han ikke husker mer. Så, faller han. Det er naboene som finner Ragnar livløs i kulden. Han er bare 2 år. Ragnar vet det ikke da, men det skal ta over 70 år før han kan gå vanlig igjen.

 

Åmli.
Det statlige kornmonopolet kom i 1928 og på landsbygda fortsatte salgsjordbruket å øke. Arbeiderpartiets kriseplan var aktiv, hele folket skulle i arbeid. Kriseforliket med Bondepartiet i 1935 fikk arbeiderpartiregjeringen til å bli sittende resten av mellomkrigstiden. I Åmli svinger skogsarbeideren fra Setesdal øksa. Han jobber på Baas gård og er ute på hogst i Gjøvdal. Han er en høy og raus kar med never store som lokk. På en gård i nærheten står hun på tunet. De brune lokkene leker i vinden. Hun er så ven, vakker og ettertraktet. Det skal bli de to.
Men det han ikke vet, er at hun også gir seg hen, til en tysker som er innom Gjøvdal. Møtet bærer frukter.

Torturert
I årene 1940 – 45 mens Norge var okkupert av Tyskland, ble det født mellom 10- 12 000 barn av tyske fedre her i landet, i tillegg til et ukjent antall tilfeller der mor aldri opplyser om at barnets far er tysk soldat. De første krigsbarnssakene kom allerede før nyttår i 1940, og antallet økte utover våren 1941. Det viste seg raskt at det var behov for ulike institusjoner til å ta seg av mødrene og barna. Det ble derfor opprettet mødrehjem, fødehjem, barnehjem og ventehjem over hele Norges land.
Ragnar Heistad kommer til verden lørdag 11.november i 1944 på et slikt mødrehjem på Østlandet. Men fødselen går ikke som den skal, han kommer ikke ut når han må. Hun får ikke hjelp og Ragnar påføres en fødselsskade. Han får ikke nok oksygen på sin ferd inn i dette livet, og han blir ikke som alle andre barn. Men dette vet ikke skogarbeideren ennå, og 9.desember 1944 gifter han og Ragnars mor seg i Arendal. Ragnar er nesten èn måned, senere blir han døpt i Gjøvdal kirke og får «fars» etternavn.

MØDREHJEM: Ragnar Heistad ble født på et mødrehjem. Fotografiet over viser 17 spebarn på Mødrehjemmet i St.Olavs gate i Oslo. Ukjent fotograf/Norsk Teknisk Museum. Det finnes ikke barnebilder av Ragnar, de gikk tapt i en husbrann.
MØDREHJEM: Ragnar Heistad ble født på et mødrehjem. Fotografiet over viser 17 spebarn på Mødrehjemmet i St.Olavs gate i Oslo. Ukjent fotograf/Norsk Teknisk Museum. Det finnes ikke barnebilder av Ragnar, de gikk tapt i en husbrann.

Tyskerungen
Men motstandsmannen og skogarbeideren som er politisk engasjert blir tatt til fange av tyskerne. Han blir satt til tvangsarbeid og torturert. Han slipper ikke ut før i mai 1945, og nå er ikke toleransen hans den samme.
Han får vite, at den han trodde var sin egen sønn er unnfanget med en tysk soldat. De som pinte ham, de som får ham til å våkne i våte mareritt så han slå rundt seg i angst for livet. Hun, med en annen mann. Han som sitter der – som ikke er hans, den gutten som ikke er som alle andre. «Far» gror på seg horn, det maler og maler der inne og han blir annerledes. Vond mot ham. Han vil ikke bli slik, men han blir sånn.
Ragnars biologiske far dør under krigen i et skipsforlis utenfor Polen. Mor får noen skillinger fra den tyske stat for tyskerungen sin.

Barbeint på is
I 1946 flytter familien på tre fra Mjåland i Gjøvdal til Setesdal. De bor først i ei lita røykstoge, så bygger «far» et nytt hus.
Det skal ikke bli greit å være liten og hete Ragnar. Tyskerungen i det lille huset sammen med tyskerfangen. «Far» møter ansiktet til fienden i ham hver dag, men det skjønner ikke Ragnar. Han er liten, og uskyldig. Tiden går, mens hornene til den sterkeste i huset gror seg kvassere.
Lørdag 18.januar 1947. Det er en kald vinter og mye snø i Setesdal. Han husker ikke hva som skjedde eller hvorfor. Hva han hadde sagt? Men han fikk ikke lov til å bli inne. «Far» var så sint, så fryktelig sint og mor kunne ikke holde hånden hans. De to var igjen der inne. Men han sto ute nå, hadde inneklærne på som fortsatt var lunkne fra kakkelovnen som varmet der bak veggene. Beina sank ned i snøen og ned på isen, det hadde gått så fort at mor ikke hadde fått sko eller strømper på ham. Dagen ble sakte til kveld, han sto og han sto. Skulle de ikke snart slippe han inn igjen? Tårene trillet nedover ansiktet mens han hikstet og frostrøyken dampet ut av nesebor og munn. Han våget ikke inn, han hadde ikke krefter i kroppen til å gå noe annet sted. Det var så langt, og han visste ikke hvem han skulle spørre. Han sto og sto mens kulden overtok, til han ikke husker mer. Ragnar har pustet i 2 år og 69 dager. Nå faller han om, i snøen.

FRA GJØVDAL: Ragnar Heistads mor avbildet i 20 årene. Det blir fortalt at hun var en ettertraktet dame, som hadde mange friere. Foto: Privat/familie.
FRA GJØVDAL: Ragnar Heistads mor avbildet i 20 årene. Det blir fortalt at hun var en ettertraktet dame, som hadde mange friere. Foto: Privat/familie.

Vergerådet
Naboer fant ham, bar den livløse guttungen inn i varmen igjen. Lensmann og doktor kom. Ragnar er merket av kulden for livet. Får koldbrann og tuberkelose. Han får en seng på Landeskogen Tuberkulosesanatorium i Grendi på østsiden av Byglandsfjorden i Bygland. Han må hvile nå. Lege isens klo og glemme «fars» horn.
Det skal gå over tre år før hendelsen nedtegnes med løkkeskrift;
Vergerådsmøte mandag 28.august 1950.
«Far» redegjorde for saken som gjelder mishandling av nevnte Ragnar Heistad. Familiemedlemmer har beskrevet «far» for å ha behandlet Ragnar meget dårlig. Naboene har fra tid til annet pratet om at Ragnar vanskjøttes i hjemmet.

SETESDAL: Ragnar Heistad bodde først i Gjøvdal, men kort tid etter bygde ”far” et hus i Setesdal der den skjebnesvangre hendelsen skulle inntreffe og merke ham for livet. Bildet er tatt i vinter, på veien til besøk i barnedomsheimen.
SETESDAL: Ragnar Heistad bodde først i Gjøvdal, men kort tid etter bygde ”far” et hus i Setesdal der den skjebnesvangre hendelsen skulle inntreffe og merke ham for livet. Bildet er tatt i vinter, på veien til besøk i barndomsheimen.

Forfrysning
Dokumentene viser til datoen 18.januar 1947.
Det viste seg da at Ragnar hadde tredjegrads forfrysning på venstre fot slik at han måtte sendes til sykehus hvor han lå i 4,5 måned til behandling. Senere er fot åpnet for å gjøre foten best mulig å gå på.
«Far» mener på sin side til forsørgerstyret at han har gjort det han kan for gutten. Mange vitner har blitt hørt i saken. De tror ikke «far» er snill mot gutten, de har aldri sett han leke med andre barn, og gutten virker ikke som andre. Han er dårlig kledd og man får han vanskelig i tale. Et vitne forteller at hun så «far» spise middag, men gutten fikk ikke mat. Han forsøkte ikke å forsyne seg heller. Ragnar har det vondt når «far» er stygg med han. Vitnene mener det ikke er forsvarlig at gutten blir hjemme lenger, og slutningen er i tråd med forklaringene.
«Etter det som kommer frem, finner vergerådet det å anse at Ragnar Heistad ikke har det godt i hjemmet og at han ikke vil få det godt i fremtiden. Det finnes ingen andre løsninger enn å sette barnet på barnehjem, Han skal flyttes så fort det er en plass ledig».
Vedtaket er enstemmig.

GUTTEHJEM:  Arendal guttehjem, Nyli Gård. Hit kom Ragnar etter at vergerådet hadde bestemt at han ikke kunne bo hjemme mer. Foto: Kuben/AAKS arkiv.
GUTTEHJEM: Arendal guttehjem, Nyli Gård. Hit kom Ragnar etter at vergerådet hadde bestemt at han ikke kunne bo hjemme mer. Foto: Kuben/AAKS arkiv.

Guttehjem
Mor ønsker vedtaket innanket for undervisningsdepartementet, men det skjer ingenting. «Far» får aldri noen straff. Men Ragnar hentes fra hjemmet. Røves nå fra mor og søsteren Rigmor som er fem år yngre. Men pappa, er en snill far for søsteren til Ragnar. Hun har hans blod i årene, ikke tyskerens. Et barn han har ønsket.
Vinden smeiker den tynne huden på kinnene til Ragnar, har er på vei nå, bort fra det vonde. Han skal fra bygda til storbyen.
Arendal guttehjem ble opprettet i 1928 og drevet av Arendal Indremisjon frem til Aust-Agder fylkeskommune overtok innstitusjonen i 1987. I 1952 endret innstitusjonen navn til Nyli Gård. Arendal guttehjem hadde frem til slutten av 1950-tallet kun gutter boende på innstitusjonen og barna kom fra omliggende kommuner.
Her skulle det opptas til forpleining og oppdragelse av barn som ikke hadde foreldre, hjem eller omsorg.
Tidligere beboere på guttehjemmet er intervjuet over en tidsperiode fra 1940-1969, dette kommer frem i granskningsrapporten fra skole – og barnehjem i Aust og Vest-Agder fra 2009.
Flere av barna forteller her at de ble hørt i leksene av de ansatte, de fikk ikke mye hjelp, men det ble kontrollert at de hadde gjort dem. Det var ingen ferieplass de dro til, men det ble arrangert turer. Guttene fikk spille fotball, jentene strikket og sydde. I andre etasje var det 9 soverom, og i 1949 var det ett til seks barn som bodde på hvert rom. På denne tiden var det også en hest på gården, tre kuer, griser og høns og 20 mål dyrket jord der barna hjalp til. De fikk mest havregrøt og brødmat, og gikk i brukte klær med lav standard. Ingen av barna forteller om seksuelt misbruk fra de ansatte, men noen forklarer om misbruk begått av de andre barna. Alle informantene forklarer seg derimot svært negativt om den følelsesmessige omsorgen de fikk under oppholdet på Nyli. De forteller at det var svært strengt, og at de ikke fikk nærhet til de voksne.

Avstraffelser
Dagen gikk, mange fikk jevnlige ørefiker og innestengning var en vanlig avstraffelsesmetode på guttehjemmet. Hadde barna gjort noe galt og det ble uklart hvem som hadde gjort noe ble guttegjengen delt i to. En del måtte opp i 2.etasje, og en ble igjen nede. De ble deretter presset til å tilstå ved at barna ble slått èn etter èn med en lærrem, inntil et av barna sprakk og fortalte hvem av dem som hadde gjort noe galt.
Men Ragnar synes det var greit å komme til guttehjemmet. Han hadde det vel godt nok. Det var et hus med en seng, og det var dyr der. Ragnar var ikke så godt vandt. Han tok til takke med så lite, for han visste ikke hva mye var. Ragnar halter rundt, det er vondt i beinet. Men det er mye lettere å stå på ski, enn å gå. Ragnar elsker å hoppe på ski.
Av og til tar han også toget til Hynnekleiv og blir hentet av onkel og tante i Gjøvdal. De er glad i Ragnar.

Sinnsykehus
Livet går skakkjørt videre i Setesdal for den lille familien på tre som er igjen. Men i 1952 blir fraværet av Ragnar for mye for mor. Hun får ikke sømmene til å passe sammen i sjelsglidelåsen, det glir ikke i det hele tatt og blir bare noe vas alt sammen og hun blir sendt til Eg i Kristiansand.
Ved utgangen av 1958 hadde sinnssykehusene i alt 7 152 plasser. I alt led 31 prosent av de nyinnlagte av psykoser mens schizofreni var ført opp som diagnose for i alt 19 prosent av de nyinnlagte. Statistikken for pasientutvekslingen ved de offentlige sinnsykehusene i årene 1955-1958 viser at Eg har flere pasienter enn sykeplasser. De er ikke unike.

PÅ SYKEHUSET: Ragnar Heistad går nedover gangen for å bli operert i beinet på Sørlandet sykehus i Arendal. Det er over 70 år siden han fikk skaden som fører til at han i store deler av livet sitt har blitt kalt for haltepinken og andre ukvemsord.
PÅ SYKEHUSET: Ragnar Heistad går nedover gangen for å bli operert i beinet på Sørlandet sykehus i Arendal. Det er over 70 år siden han fikk skaden som fører til at han i store deler av livet sitt har blitt kalt for haltepinken og andre ukvemsord.

Bror forsvinner
Søsteren til Ragnar mister nå også sin mor fra oppveksten, Rigmor blir sendt videre til annen familie mens pappa jobber i skogen noen år. Etter hvert kommer hun tilbake til sin far og blir passet av en grandtante i det lille huset i skogen. Hun blir fortalt av far at Ragnar er borte nå, at han ikke finnes mer.
Far må slette gutten ut, glemme det han har gjort. For han er så mange andre ting også – når Ragnar ikke er der.
Men bygda summer, det snakkes, og en dag i første klasse får Rigmor høre av barn i skolegården, at hennes bror slettes ikke er borte. Men hun skulle aldri ha spurt om det hjemme, for i det navnet til Ragnar flyter ut av den lille barnemunnen ser hun hornene vokse frem på far. Han blir så sint, så uendelig arg, og Rigmor vet at hun aldri kan spørre ham om broren igjen. Det løftet holder hun.
Hemmelige brev
Men den lille gutten i Arendal vet ingenting om det som er blitt sagt hjemme, og når han lærer å skrive sender han sirlige brev hjem adressert til sin søster. Den fromme grandtanten som bor der og passer på er fryktelig streng, men brevene fra Ragnar gjemmer hun unna, og sørger for at Rigmor får lese. Gjennom bokstavene på ark, beholder de veven i søskenskapet. Det er de to. Hun har en bror. Han har en søster. De er ikke halve, de er hele – sammen.
Pappa er snill mot datteren, for hun er så skoleflink, skriver, er vakrere enn sin mor og han er så stolt, så stolt.

Konfirmert
Helt frem til slutten av 50-tallet drar skogsarbeideren på besøk til mor, han har fortsatt på seg den blanke gifteringen. Men mor blir ikke bedre. Hun kommer ikke hjem. Tapet av Ragnar har utløst noe i sinnshvelvet der inne, en lås hun ikke finner nøkler til. Far snakker aldri dårlig om mor til datteren, ikke da, aldri senere. Ingen i familien gjør det.
Ragnar vokser til og han tar toget fra Arendal og blir hentet på stasjonen til Ballangrud pensjonatskole på Lunner i Hadeland. I 1955 bor det omlag 20 gutter her. Gården har griser, høns, to hester, tre biler og en traktor. Han bor sammen med noen andre gutter og lærer å skrive bedre, regne og lese i det store hvite huset på landet. De bor fire på rommet til Ragnar, og de er vel greie nok.
Når han er 15 år får han spørsmål om han vil bli konfirmert, og det vil Ragnar. Alle de andre blir jo det, han vil også være med. Være som de andre. Han går for presten på torsdagene og øver seg på vers så godt han kan. De finner en kappe som passer akkurat til ham. Ragnar føler seg så fin i den. Han er 16 år og er så stolt den dagen han halter frem i kirken. Det varmer i hjertet å bli tatt med i fellesskapet. Han er mer enn haltepinken, som de kaller ham.
Etter 9 år på pensjonatskolen flyttes han videre til Austjord offentlige skole i Hønefoss for evneveike gutter i alderen 14-18 år. Ragnar er 17 år nå.

OPERASJON: Ragnar Heistad  på oppvåkningen på Arendal sykehus etter operasjonen på beinet i mai i år.
OPERASJON: Ragnar Heistad på oppvåkningen på Arendal sykehus etter operasjonen på beinet i mai i år.

Traktor og hest
Austjord var en privat institusjon som åpnet i 1925, skolen fikk statsbidrag fra 1930 og var den første statlige yrkesskolen for elever med lærevansker. Skolen hadde bare gutter og ble nedlagt i 1969.
Ragnar kommer til en ny gård, med fjøs, stall, gårdsbruk, gartneri og sløyd. Bestyreren på Ballangrud og Ragnar sitter i en rød bil på vei til Austjord. Snakker sammen og bestyreren har vennlig stemme på. Han får beskjed om at han kan glede seg til å begynne på yrkesskolen, og det gjør Ragnar. Han gleder seg så veldig!
Han lærer å melke kyr med melkemaskin. 9 kuer får besøk av Ragnar klokken 05 om morgenen, for Ragnar klarer å stå opp, han må jo passe på dyra. Han halter ut på det vonde beinet og seler på hesten og bestyreren på Austjord lar han prøve den flotte, røde traktoren på tunet som har store kjettinger på hjula. Ragnar klarer å kjøre både forover og rygge, han føler mestring og glede. Ragnar får være med i skogen også, kjører tømmer. Det er tungt å løfte stokker, men man må jo det, ta i et tak. Han er jo på jobb. Senere sitter Ragnar på toppen av lasset mens blakken drar og han smiler med hele ansiktet. Han er på toppen av verden. Han får skryt når kan kjører vekk snø, føler seg nyttig. Ragnar er ikke vant til skryt, det gjør godt i ungdomskroppen. De bor sju stykker på et rom. De er vel greie nok, og de har vel plass nok. Han tar ikke så mye plass, han. Det har Ragnar aldri gjort.
Fire år blir han her, til han plutselig en dag blir kjørt vekk i en sort bil. Han vet ikke hvor han skal. Noen har snakket sammen på kontoret, avgjørelser har falt over hodet på Ragnar. Han kan ikke bestemme, blir ikke inkludert, får ikke vite noen ting. Han halter ut av bilen fordi han må. Så drar de fra ham.

BAK PIGGTRÅD: Nybygget for 43 såkalte asosiale åndssvake menn, eller kriminelle åndssvake som de også ble kalt - ble reist i 1964 etter initiativ fra staten. Fotokilde: Innstitusjon.no/Fotograf ukjent.
BAK PIGGTRÅD: Nybygget for 43 såkalte asosiale åndssvake menn, eller kriminelle åndssvake som de også ble kalt – ble reist i 1964 etter initiativ fra staten. Fotokilde: Innstitusjon.no/Fotograf ukjent.

Vond piggtråd
Nærlandheimen åpnet i august 1948 med det offisielle navnet ”Diakonenes arbeids- og pleiehjem for åndssvake”, og ble offisielt nedlagt 31. desember i 1990.
Driften ble likevel ikke helt avviklet før høsten 1994. Historien til Nærlandheimen strekker seg tilbake til 1936. På en ekstraordinær generalforsamling i Det Norske Diakonforbund på Diakonhjemmet i Oslo ble det vedtatt å gå aktivt inn for å etablere et hjem for psykisk utviklingshemmede.
I 1939 ble eiendommen Nærlandheimen kjøpt fra staten for
25 000 kroner. Det ble ansatt en forstander og i 1940 var institusjonen så godt som klart til å ta imot 60 beboere, men ferdigstillelsen ble avbrutt da tyskerne inntok anlegget. I 1945 hadde Diakonforbundet en befaring på eiendommen, og selv om veldig mye var ødelagt, ville de ikke gi opp planene om å etablere institusjonen. I løpet av de 10 første årene med drift gav privatpersoner til sammen 30 millioner kroner til ”åndssvakesaken”. Helt fram til staten overtok driftsansvaret var institusjonen avhengig av gaver og innsamlede midler, både til ordinær drift og utbygginger som ble gjort. Man mottok også klær, møbler og medisinsk utstyr.

Åndssvake
I 1964 ble bygget for ”asosiale åndssvake menn”, eller ”kriminelle åndssvake” som de også ble kalt, tatt i bruk.
Den unge Ragnar blir satt inn, sammen med drapsmenn, voldtektsmenn og andre kriminelle. Han er livredd. Fullstendig skrekkslagen og han slipper ikke ut. Han smaker frykten i ganen, den skraper skarpere enn horn, for selv om han er stor nok til å løpe nå – er det ingen steder å gjemme seg.
Vold var et stort problem. Men ikke før i 1987 kommer rapporten om forulemping mellom beboere ved Nærlandheimen, den stadfester at angrepene mellom beboere er uforsvarlig høy. Dette som følge av Fylkeslegens tilsynsbesøk året før og varslingen til Helsedirektoratet. Rapporten viser også at omfanget henger sammen med leveforholdene til personer med psykisk utviklingshemming. Fylkeslegen og Helsedirektoratet har karakterisert forholdene som lovstridige. Konklusjonen i rapporten er at problemet med angrep mellom beboere er like stort ett år etter de første systematiske registreringene ble kjent for overordnede myndigheter.
«De er av en så alvorlig art at det er klart uakseptabelt å la det gå flere år før det settes inn effektive tiltak», står det i rapporten. Det er tale om kraftige fysiske angrep i form av slag, kloring, sparking og dytting. Noen av tiltakene, foruten en omorganisering er å tilbakeføre gjestepasienter til hjemfylkene og rette en større pågang til de enkelte kommunene slik at de kan ta hånd om klienter som ikke trenger HVPU-tiltak (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede)»

Voldens leir
Årene på Nærlandsmoen er de verste i Ragnars liv. Han klaget aldri på guttehjemmet, på pensjonatskolen eller yrkesskolen for vanskeligstilte. Men nå synes han livet er grusomt.
Han blir ført inn. Over han i luftegården tårner piggtråden på meterhøye gjerder. Tykke låser på portene vil ikke rikke seg når han trykket nevene mot dem. De hadde satt ham i fengsel, han hadde da ikke gjort noe galt? Han var bare Ragnar, men de visste vel ikke hvor ellers de skulle putte ham.
I 1973 dør mor av kreft. Ragnar får ikke komme i begravelsen. Snille mor, fine mor, hun som var glad i ham. Hun som sa gode ting, han husker stemmen hennes ennå.
Ragnar husker også tabletter, spesielt når han protesterte til pleierne, når han ropte og ville hjem. Piller så mange og så sorte at han ikke orket å se på hopp på TV engang, bare sov og sov. Ble så uvel, så annerledes inne i seg selv. Han trykket og rykket hendene mot gjerdet, lengtet ut i ungdommen. Inne slo de, slo og slo så blodet silte nedover leppene hans. Det smakte klissete søtt, men var så vondt.
De lot ham ikke spise heller, sa han ikke fortjente å få noe mat. Det går dager, mange dager. Magen blir så tom og vond.
Morgenen har kommet, de holder ham etter beina over rekkverket. Ragnar føler seg så svimmel, for langt der nede er betongen. De sier han må slippes ned, slik at han skader seg så mye at han ikke finnes mer. Det er best for verden at han ikke puster mer sier de som holder beina. Når de ikke slår, så mobber de. Mobber og mobber. Det har blitt kveld. De holder han fast i jernsenga, nå brekker armen tenker Ragnar. Nå blir den feil den også, akkurat slik som beinet den gangen. Men de slipper før den knekker. Men det var så vondt, så fryktelig vondt lenge etterpå de dumme har gått ut døra. Han føler han får skylden for alt, en boksesekk for alle. Ragnar vet så altfor godt hvordan det er å ha det vondt, han ville ikke holde ut, men han måtte. Dag ut, dag inn. År etter år. Ingen forsto at han ikke skulle være der inne med dem. Men Ragnar har ingen annen plass å dra. Haltepinken er fritt vilt.

LIVSLANG KJÆRLIGHET: Ragnar  og Turid Heistad utenfor hjemmet i fjor vinter. De fant hverandre for over 30 år siden i Risør. De holder sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre der den andre har mangler. De har det så godt de kan få det, de to.
LIVSLANG KJÆRLIGHET: Ragnar og Turid Heistad utenfor hjemmet i fjor vinter. De fant hverandre for over 30 år siden i Risør. De holder sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre der den andre har mangler. De har det så godt de kan få det, de to.

Rømmer
Når han er 22 år haiker søsteren Rigmor på 17 år til Nærlandheimen, hun vil se sin bror i hemmelighet og blir forferdet over hvordan det ser ut der. Et fengsel. Det tyngste minnet hun har, er at de tok Ragnar fra henne. De skulle vokst opp sammen de to. Slik ble det ikke, men Rigmor klarer ikke å få Ragnar ut. Hun har nok med å leve opp selv.
Ragnar er helt ru i huden, føler seg oppspist innvendig. Dagene går i vas. Så bestemmes det at de som bor her, skal reise på fisketur. Det er den første turen de har utenfor gjerdet siden Ragnar kom dit, og det blir også den siste. De ankommer Valand, ei bygd noen kilometer utenfor Mandal i Vest-Agder. Valand er omkranset av både Skagestad og Dybovannet.
En «innsatt» sniker seg bort fra fiskegruppa og beordrer Ragnar med. Han vet ikke hvorfor han vil ha ham med, men han adlyder. Mannen i slutten av 20-åra stjeler en motorsykkel fra en garasje og Ragnar må sitte bakpå. Det er så kaldt bak der synes Ragnar, men han tør ikke si imot. Han er farlig. De stopper ved en hytte i skogen, den ”innsatte” bryter seg inn, røver en hagle som han skyter med utover mot heia. Stjeler og ramponerer. Skaper seg helt galen. Ragnar bare ser på, han vet ikke hva han skal gjøre. Men i Flekkefjord er det slutt. Politiet fanger først Ragnar, så den «innsatte» som løper bort for å gjemme seg bak noen biler. Ragnar forklarer til politiet hvordan det hele var, og han kjøres tilbake til Nærlandheimen i politibil. Han får fortsatt lov til å gå ut i luftegården, den andre må være inne. Får straff.
Ragnar klager sin nød, han er tilbake i helvete – og prøver å skrive brev om hvordan han har det. Han må ut! Men så en dag mens himmelen er blå, blir Ragnar flyttet på, til en annen avdeling. De prater visst der ute som de andre lever, om hvordan de har det her inne. De skal omorganiseres. Ragnar får det litt bedre, får mer fred. Endelig stopper den årelange volden.

SHOPPING: Turid i tet med trillebaggen i fjor vinter. Ragnar låser døra, før de skal på den ukentlige handeturen på den lokale Prix-butikken. Taxien fra Åmli venter rundt svingen.
SHOPPING: Turid i tet med trillebaggen i fjor vinter. Ragnar låser døra, før de skal på den ukentlige handeturen på den lokale Prix-butikken. Taxien fra Åmli venter rundt svingen.

Turid
Ragnar slipper ut kort tid etter, han har vært bak gjerdet med piggtråd i 5 år. 1825 dager. 43 800 timer. Sommerens milde favn tar tak i ham når han halter ut av porten. Det er som om han ser sola for første gang. Det er så sterkt, så berusende i hjertet. Tenk at det er slik frihet lukter. Sommer! Han ser piggtrådgjerdene forsvinne der bak. Han må glemme. Skal aldri tilbake, for ingen burde ha det slik.
Han tar toget. Sitter med nesa inntil vinduet og ser landet sitt gli forbi. En ny epoke begynner når han går ut av dørene på Risør stasjon. Han skal til arbeidsstua på Lindgrov.
Her er det en potetåker og Ragnar kjører møkk med traktoren og steller med dyra i fjøset. Det gjør vondt i beinet, men han finner roen igjen. Er ute, har utsikt uten piggtråd. Ragnar bor i et lite hus sammen med noen andre på samme alder, som også jobber der. De er vel greie nok med ham. Greie nok, får holde.
Men så en sommerdag skal det skje noe som forandrer Ragnars liv fullstendig. Hun kommer gående oppover tunet, han står utenfor. Turid har blå bluse på seg og et blomstrete skjørt, håret er utslått og det danser nedover skuldrene hennes. Hun har så flotte øyne, og de ser på ham. Ragnar blir helt mo i knærne.

BRYLLUPSDAG: Ragnar Heistad gifter seg med sin Turid etter to års forlovelse 14.juni 1986 i Frydendal
BRYLLUPSDAG: Ragnar Heistad gifter seg med sin Turid etter to års forlovelse 14.juni 1986 i Frydendal kirke.

 

Han vet det allerede da, den jenta vil han forlove seg med. Turid synes også at Ragnar er fin, så fin at hun sier ja til gullringen har tilbyr. Ragnar har kjøpt den for egne penger. En mann gjør slikt til sin kvinne. Det tar ikke lang tid før det er de to, men de skal være forlovet i 2 år før de flytter inn sammen i en leilighet i Risør. Ragnar vil vite om hun er trofast og til å stole på. Det er hun og de gifter seg i den gamle langkirken fra 1879 mens sommerfuglene letter i vinden, og bjørka gnistrer sprutgrønn og fullutsprunget i sommerlyset. 14.juni 1986 gir de hverandre sitt evige ja i Frydendal kirke i Risør. Det er en fryd og de er lykkelige. Ragnar har aldri hatt det så godt som nå, det er rett før hjertet hopper helt ut av brystet.
Hun og han er det den andre ikke er, for hverandre. Sammen blir de så sterke synes de. Turid er fra et godt hjem. Hun har blitt hørt på, fått gode klemmer og hverdagsmiddager med varm saus. Blitt kledd godt og varmt på, rundt både kropp og sjel. Har fått trøst når hun har trengt det, fått oppmuntringer og smil med ekte omsorg fra de som passet på jenta si. Hun har fulle batterier å gi videre. Turid kan lage komper, bake kake, sy og vaske. Ragnar kan fikse lamper, han kan snekre, er praktisk. De gjør hvert sitt og gror sammen. De er greie med hverandre, det er jo hele vitsen med å gifte seg.

SOLA: Når Ragnar smiler, stråler han som ei sol. Han er så glad for å leve, for at han endelig kan gå godt.
SOLA: Når Ragnar smiler, stråler han som ei sol. Han er så glad for å leve, for at han endelig kan gå godt.

Bryter skammen
Søsteren til Ragnar kommer på besøk. Hun vil at de to barna hennes skal få oppleve og kjenne nærhet til sin tante og onkel. Barnas oppvekst henger i smilende fotografier bak glass og ramme på Turid og Ragnars stolte vegg i stua. Men Rigmor sier aldri noe til sin far om møtene, hun holder sitt indre løfte. Men «far» har blitt en fin bestefar. Han leker, passer, har barnebarna på sitt kne. Tøyser, tuller og ler. Gir delen av sin gode arv videre til to barn som blir svært glad i ham.
Hornene hans blir borte med dem. Han er blitt et menneske som får vist at man alltid er flere ting. Han dør, men uten å ta Ragnars navn i sin munn. Uten å si unnskyld. Rigmor tar det ikke opp, hun lar han forlate verden i fred. Når far trekker sitt siste åndedrag har han fremdeles den gyldne gifteringen på den ru skogsarbeiderfingeren. Han sluttet aldri å elske henne.
Ragnar, kommer aldri til å slutte å elske sin Turid.

LEIK OG GLEDE: Turid og Ragnar leiker med Rutta i hagen. Den engelske terrieren er nå 10 år, men den er fortsatt vill når den vil.
LEIK OG GLEDE: Turid og Ragnar leiker med Rutta i hagen. Den engelske terrieren er nå 10 år, men den er fortsatt vill når den vil.

Rutta til gards
Det nygifte paret bor i Risør i mange år før de flytter noen år til Dølemo, men huset er så kaldt og Ragnar og Turid fryser så fælt. Vinduene lekker og huset er ikke tett. Ikke er det isolert heller. De flytter først videre til et hus på Lillemo og så til Engenes, i det gule huset de bor i nå. Det har nok plass og nok varme. Med plenty glava i veggene. Her fyller de sitt hjem med hverandre. Ragnar og Turid har bestemt seg for lenge siden at de ikke skal få barn, Turid kan ikke det. Men for 10 år siden kommer det et lite nøste fra Arendal hjem til paret. Den engelske terrieren «Rutta» lager liv og røre, den er kanskje liten men valpen drar etter hvert både Turid og Ragnar om kull på plen og vei. Den tisser inne og lager stor ståhei i sin nysgjerrighet på livet, og de to har sitt svare strev med å følge med. Rutta blir barnet deres.
Det vonde
Livet gir Ragnar flere smilerynker, og han drømmer aldri om det som har vært. Han husker det når han er våken, men plages ikke av dumme tanker i søvnen. Ragnar drømmer bare om Turid han, og det er fine ting.
I bygda er man vant til å se Ragnar halte rundt. Han og Turid er en del av fellsskapet, og de har alltid følt seg inkludert og hjemme i Åmli.
Livet i det gule huset går sin vante gang på Engenes, men Ragnar får mer og mer vondt i beinet sitt som åra går. Det går aldri over, det blir bare verre. Helt siden den gangen isen tok ham har han sagt det gjør vondt. Men nå må han ta piller for å sove, og han halter mer og mer. Ragnar ligger i senga om kvelden ved siden av Turid og ynker seg, det banker så der inne. Som om det vonde vil ut. Hverdagen blir så trå å gå på.

Polsk hjelp
Det er de som hjelper til hjemme som sier han må ringe legen, og Turid kaster seg på telefonen og Ragnar får time i Åmli sentrum. Vikarlegen er polsk, og han er grei synes Ragnar. Når han får se foten til Ragnar blottet for sokk, får han henvisning til sykehuset. Hvorfor har han ikke sagt noe? Men Ragnar har jo sagt noe, men kanskje ikke nok. Han får time i Arendal, og på sykehuset blir både lege og sykepleier forbauset, hvorfor har han ikke sagt noe? Men Ragnar har jo det. Men kanskje ikke høyt nok.

AUGUST 2018: Ragnar, Rutta og Turid hjemme i sofaen på Engenes.
AUGUST 2018: Ragnar, Rutta og Turid hjemme i sofaen på Engenes.

Operasjon Ragnar
7.mai 2018, Arendal sykehus.
Det er knallvær og gradestokken klatrer opp til 20. Inne på et fullt venteværelse i 3.etasje sitter Ragnar i rutete sommerskjorte, blid som ei sol. Han gleder seg til operasjonen. Endelig skal det bli bra igjen. Han stavrer seg bortover gangen mens han støtter seg til en smilende, hvitkledd sykehusengel. Etter noen timer våkner han av narkosen, men Ragnar synes ikke han har vondt noe sted og foten er gipset så pen og hvit. Han skal ikke gå på tærne eller helen og har fått spesialsko og krykker. I rullestol kjøres han ut av sykehuset og reiser videre med bil. Hjemme venter kona, hun er forbredt på at Ragnar må sitte, og at hun må ta i et tak. Det skal nok gå så greit atte.
Ragnar sitter i sin nye sofa og kikker bort på beinet, den tidligere misdannede foten er nå rett som et spett under gipsen. Tre uker senere går første sjekk på sykehuset fint, Ragnar går allerede bedre.

JUNI 2018: Hjemme på Engenes drar Ragnar av seg sokken. Har du sett så rett foten har blitt da gitt!
JUNI 2018: Hjemme på Engenes drar Ragnar av seg sokken. Har du sett så rett foten har blitt da gitt!

Når enden er god
Tørken blåser over Sørlandet, heten dirrer i lufta og grusen på veien utenfor den gule huset i Åmli virvles opp i vinden av forbipasserende biler. Så tørt har det ikke vært på 70 år.
Mai, juni, og juli bikker over i august. Det har nå gått over 3 måneder siden operasjonen til Ragnar. Regnet øser ned i begynnende høst og det lukter klarere ute. Han går over Åmfoss bru. Dråpene ovenifra lager millioner av små hull i vannspeglet som flyter sakte nedover mot demningen.
Ragnar halter fortsatt litt, men han har ikke vondt noe sted nå. Føler seg fri.
Han måtte lide i over 70 år før han kunne gå ut av kuldens grep.
Ragnar smiler over hele ansiktet slik bare han kan gjøre. Siden han var liten har de andre kalt han for haltepinken, sagt han er stygg og dum. Men de som sier andre er dumme, de er dumme di! Ragnar synes han er like god som alle andre.
Konturene av mannen som fyller 74 år om noen måneder forsvinner bak trærne inn mot Engenes.
Han heiser en neve i lufta og vinker.
Ragnar er ikke bare like god.
Han er bedre.

 

DAGENS DOKUMENT:
Dette Ragnar Heistad sin historie om eget liv slik han opplevde det, og husker det. Avisen har hatt intervjuer med nærmeste familie og tilgang på saksdokumenter som støtter og har bidratt til opplysningene i saken. Avisen har også innhentet ekstern informasjon, søkt tilgang til saksdokumenter, og dokumentert faktiske hendelser omtalt i saken, i tillegg til historisk arkiv på omtalte steder. Enkelte steder og personer er anonymisert, og navn på søster er fiktivt, av hensyn til gjenlevende familie. Nærmeste familie har lest gjennom saken før publisering og godkjent. Verge har også fått lese teksten som omhandler Turid.

Kilder: Granskningsrapporter/ styreprotokoller/brev og notater fra Nærlandsheimen v/ Interkommunalt arkiv i Rogaland. Dokumentasjon, arkiv fra barnehjemmet Nyli gård barnehjem v/ KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Riksarkivet/SSB statistikk. Granskningsrapport/Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Norges offisielle statistikk. Sinnssykehusenes virksomhet. Mødrehjem/hovedfagsoppgave. Statens spesialskoler. Lydopptak/Bøker/Nett/andre kilder.

Politimann dømt til fengsel

I RETTEN: Statsadvokat Dennis Danielsen nedla påstand om 8 md ubetinget fengselstraff og tap av stilling i retten tidligere denne måneden. Dommen falt denne uken, utfallet ble 90 dager og tap av stilling. 

 

Politimannen som sto tiltalt for vold mot sin tidligere samboer i Aust-Agder tingrett, er nå dømt til fengsel i 90 dager. Han dømmes også til tap av sin stilling som politiansatt ved Agder politidistrikt.

 

Mannen dømmes også til å betale oppreisningserstatning til fornærmede på 30.000 kroner.  Retten mottok forklaring fra 18 vitner

Les tidligere sak;   Politimann kan få 8 md i fengsel og miste jobben

En rekke brudd
Tiltalen er bygget opp rundt tre konkrete episoder hvor det anføres at tiltalte skal ha utøvd fysisk vold mot fornærmede. De konkrete voldsepisodene knytter seg til årene 2013, 2016 og 2017. Videre bygger tiltalen på at tiltalte i de årene samboerskapet har vedvart, skal ha psykisk mishandlet fornærmede med nedsettende og krenkende utsagn.
-Selv om det naturlig nok foreligger relasjon med arbeidskolleger og nær familie som har betydning for bevisverdien av de opplysninger de gir, etablerer disse forklaringene tvil rundt spørsmålet om det foreligger psykisk mishandling fra tiltaltes side overfor fornærmede, skrives det i dommen.
Etter rettens syn er det også et sentralt moment i bevisbildet at tiltalte og fornærmede har hatt en rekke brudd i forholdet.  Bevisførselen underbygger at fornærmede til dels i forbindelse med enkelte av disse bruddene også har «datet» andre menn, står det videre.
Det er ikke tvilsomt at det har vært mange krangler og konflikter mellom partene, og retten legger til grunn at det har falt åpenbart krenkende utsagn fra tiltalte i disse sammenhengene. Det er ikke vanskelig å kritisere en slik adferd og ordbruk både som plagsom, nedlatende og umoralsk. Med med grunnlag i de strenge beviskrav som gjelder for straffedomfellelse, finner retten imidlertid ikke bevist at det er tale om psykisk mishandling, står det i dommen.

 

Seksuell eksperimentering
Vi skal til 2017 og episoden på et hotell i Oslo sentrum.
Tiltalte er anklaget for å ha utøvd vold mot fornærmede på et hotell i 2017. De hadde avtalt møte, og det er på det rene at bakgrunnen for møtet var seksuell eksperimentering. Etter bevisførselen legger retten til grunn at begge parter var villige til å gjennomføre dette møtet, og eventuelt også involvere seg i partnerbytte eller seksuelle aktiviteter med personer de møtte i Oslo.
Kvinnene hadde seksuell omgang inne på hotellrommet mens begge mennene var tilstede. På et punkt ble mennene invitert over i sengen, og de satte seg da ved sine respektive partnere. Retten legger til grunn at kvinnene var avkledde, mens mennene fortsatt hadde tøyet på. Kort tid etter skal tiltalte – uten forvarsel, ha blitt svært hissig.
Det ene vitnet beskrev i retten at tiltalte plutselig ble «irrasjonell» og kjeftet på fornærmede. Han skal ha sagt ting som «du vil bare ha pikken til xxx. Du vil ikke ha meg.» Vitnet forklarte i retten at tiltalte fremstod som «kjempesjalu» og sinna, og at det hele ble veldig ubehagelig og ydmykende.
Begge vitner hevder å ha forsøkt å roe ned tiltalte ved å snakke til ham og forsøke å sette på rolig musikk, men til ingen nytte. I følge det kvinnelige vitnet rettet tiltale all aggresjon mot fornærmede. Fornærmede skal ha vært passiv og uttrykt beklagelse til paret for adferden.  Begge vitner beskrev opptrinnet som svært ubehagelig. De valgte å gå.

FORSVARER: Politimannens forsvarer, advokat Hanne Wold Johansen.
FORSVARER: Politimannens forsvarer, advokat Hanne Wold Johansen.

Bråk og skrik
Tiltalte har på sin side forklart at stemningen var grei nok frem til det andre paret forlot hotellrommet. Tiltaltes forklaring på dette punkt står i sterk kontrast til det de to andre vitnene har forklart. Det vises til at disse to vitnene ikke har noen bindinger inn i saken. Etter rettens vurdering fremstår tiltaltes forklaring på dette punkt som et forsøk på å forklare seg ut av straffansvar og retten fester ingen lit til denne.
Ett par timer senere ble resepsjonen varslet om at andre gjester hørte bråk og skrik fra rommet hvor tiltalte og fornærmede oppholdt seg. En hotellansatt banket på døren og  fornærmede kom hurtig ut av døren. En kollega så opptrinnet på overvåkningskameraet. Fornærmede satt på veien ned i heisen sammenkrøpet i fosterstilling og gråt. Hun var barbeint og hadde på seg en t-skjorte og bukse da en kvinnelig ansatt ved hotellet tok henne imot.
Hotellpersonalet fikk fornærmede til legevakten. De ville ringe politiet, men fornærmede var tydelig på at hun ikke ønsket dette. Det er fremlagt dokumentasjon fra legevakten og deretter sykehuset i Arendal, som viser at det var merker både rundt håndleddene, ved nesen, i øyeeplet, på halsen og venstre overarm og på venstre bryst. Retten fester ikke lit til tiltaltes forklaring om hendelsesforløpet, og retten anser dette som et forsøk å forklare seg ut av ansvar for hendelsene. Retten finner, etter en samlet bevisvurdering, at det er bevisført utover rimelig tvil at tiltalte  utøvde vold mot fornærmede denne natten.

-Får ikke være politimann
Tiltalte dømmes til 90 dagers fengsel. Han får heller ikke arbeide som politimann mer.
-For tiltalte som er polititjenestemann er det åpenbart at rettighetstapet er en alvorlig reaksjon som åpenbart vil innvirke på hans videre yrkesmuligheter. Retten er på denne bakgrunn og etter en samlet vurdering kommet til at fengselsstraffen settes til 90 dager, står det i dommen som er enstemmig.

 

Dommen kan ankes innen to uker fra dagen dommen er avsagt.

 

Politimann kan få 8 md i fengsel og miste jobben

FOTO: I retten i dag, statsadvokat Dennis Danielsen.

Etter en avtalt sexdate med et par på nett, skal det ha gått helt galt inne på hotellrommet. Politimannen skal ha utøvd grov vold mot sin tidligere samboer etter jentesex. I dag la aktor ned påstand om 8 md fengsel og tap av stilling. 

 

Mandag denne uken startet rettssaken mot den suspenderte politimannen fra Aust-Agder som er tiltalt for vold mot sin tidligere samboer. Han erkjenner ikke straffeskyld.

Vi har fulgt saken gjennom uken i Aust-Agder tingrett, det kommer en utfyllende sak i morgendagens papirutgave, og neste.

IMG_3552

 

TILTALTES FORKLARING:  Skisse av tiltalte under den frie forklaringen, mandag i Aust-Agder tingrett. Tegning/Camilla Glad.

Begge har avgitt detaljerte og omfattende forklaringer i saken, men de har overhode ikke samme oppfatning om hva som har skjedd.
Fornærmede forklarte om et forhold, preget av mange brudd.
-Hun forteller at han kunne gå fra den snilleste mannen hun kjente til den slemmeste, sa statsadvokat Dennis Danielsen i sitt innledningsforedrag

Sexdate via nett
Vi skal tilbake i tid og til hovedstaden og et hotell i sentrum.
-Dette er sykt vanskelig å snakke om, sa fornærmede da hun skulle fortelle om hendelsen. Hun var tydelig beveget i retten.

De skal ha kommet i kontakt med paret via en nettside. Mennene skulle angivelig kun være tilskuere mens de to kvinnene hadde sex, men etter at kvinnene var ferdige, skal det ha oppstått en situasjon som angivelig førte til at paret forlot hotellet.

Tiltalte sier på sin side at han ikke følte det var noe dramatikk før paret forlot rommet, fornærmede er uenig.

IMG_9933

FORSVARER: Politimannens forsvarer, advokat Hanne Wold Johansen.

Situasjon snudde brått
Dag to, tirsdag startet med forklaringen til paret som var til stede på hotellet.
De møttes på et utested i Oslo.

Vitnet forteller videre at de to mennene setter seg i hver sin stol. Da jentene er ferdige med sex-akten dem imellom og guttene legger seg på sengen, endrer ifølge vitnet situasjonen seg brått.
-Det kommer veldig plutselig, tiltalte blir irrasjonell og sint. Han kjeftet på fornærmede og ydmyker henne foran oss. Jeg oppfattet han som voldelig, hevdet vitnet.
Partneren hennes som også var tilstede den kvelden sier følgende;
-Det var amper stemning. I ettertid angrer man på at man ikke ble i gangen og lyttet litt og kanskje ringte politiet. Det virket som hun var sårbar og redd, og at det var en slags trygghet i at vi var der, sa han.

– Han slo meg gjentatte ganger i fjeset slik at jeg gikk i bakken,  stakk fingrene ned i halsen på meg slik at jeg ikke kunne skrike, hevder hun videre.
Volden skal angivelig ha fortsatt inne på hotellrommet.
-Han sa at han bare kunne si at det var paret som hadde vært voldelig mot meg under sexakten og at ingen kom til å tro på meg, hevdet fornærmede videre.

Resepsjonen får en telefon fra andre gjester om bråk fra rommet og nattevakten banker på døra.

-Jeg så på overvåkningskameraet i gangen at kvinnen umiddelbart kom ut fra rommet i det min kollega banket på og mannen åpnet. Hun forsvant nedover gangen, da jeg så henne i heisen lå hun i fosterstilling, gråt og var livredd, forklarte den kvinnelige ansatte ved hotellet i retten mandag.

Senere på natten måtte politimannens tidligere samboer kjøres til legevakten i Oslo. Der ble hun overført til voldsmottaket med blåmerker på blant annet nese, bryst og håndledd.

IMG_9948

BISTANDSADVOKAT: Trine Rjukan.

-Store, stygge ulven
Under tiltaltes frie forklaring kom det en helt motstridende forklaring i retten, tirsdag.
– Hun skrek til meg, ble fryktelig utagerende og slo mot meg, hevder tiltalte. Han forklarer at han holdt hendene hennes hardt fast, men hevder det kun var for å roe ned fornærmede.
-Jeg blir den store stygge ulven. Jeg har nok sagt ting i situasjoner. Men hun hadde ikke et språk som sto tilbake for mitt, hevdet politimannen i sin forklaring. Han hevder også at hans tidligere samboer var sykelig sjalu: -Det var omtrent som å sette fyr på noe. Det var drama fra en helt annen verden, og det spilte ingen rolle hva jeg sa hevdet han.

 

Fornærmede derimot hevder noe annet.
-Han sa at det var han som tok seg av meg. Han psyket meg ned og fikk meg til å tro at ingen brydde seg, hevdet kvinnen.
På dag tre i rettssalen i Arendal forklarte ytterligere fire vitner seg, blant annet politimannens datter og tidligere ektefelle. De hadde kun gode ord å si om tiltalte.
Fornærmedes tidligere ektefelle og hennes tidligere bestevenninne vitnet også for forsvaret.

Proff aktør
Etter bevisførsel ble det holdt sluttprosedyrer.
-Det er påtalemyndigheten som har bevisførsel i denne saken, og som har ansvar for å innhente tilstrekkelig bevis for at retten er sikker. Jeg skal begynne med faktum. Det er på det rene at tiltalte og fornærmede traff et annet par i Oslo, fredag og at de to kvinnene hadde sex. Hvem som ville hva, er ikke nødvendig å ta stilling til i denne saken, åpnet statsadvokat Dennis Danielsen i sin avslutningsprosedyre.

Han trekker frem paret som møtte de to i Oslo, som viktige.
-Begge har forklart at tiltalte var høylydt, de prøvde å roe ned situasjonen men lykkes ikke. Her har vi to uavhengige forklaringer som er av stor betydning og grunn til å feste sin lit til. De dokumenterte skadene stemmer overens med det fornærmede har forklart, sa Danielsen.
Tiltale har levert en forklaring, men jeg ber om at retten har som bakteppe at vedkommende er politimann. Han er bedre til å tilpasse sin forklaring og han må betraktes som en profesjonell aktør, sa han videre.

Statsadvokat Dennis Danielsen nedla påstand om 8 md ubetinget fengselstraff og tap av stilling i retten i dag.

Bistandsadvokat Trine Rjukan mente en erstatning burde settes til 100 000

Forsvar
Forsvarer advokat Hanne Wold Johansen holder sin sluttprosedyre:
-Dette er isolerte episoder som ikke springer ut av et bestemt handlingsmønster. Det foreligger ikke mishandling i lovens forstand. Svært mange vitner har fortalt om en kontrollerende, dramatisk og sjalu kvinne som lett inntar offerrollen og som har en rekke egenskaper som gjør at hun stadig er innblandet i konflikter. Hun har ingen selvinnsikt i at hun også kan ha skyld i situasjoner der de har kranglet. Men å krangle med kjæresten sin og kalle hverandre stygge ting, er ikke straffbart, selv om man kan si slike ord som kan være moralsk forkastelige, sa Wold Johansen som mente tiltalte måtte frifinnes, subsidiært straffes på mildeste måte.

 

 

Les mer om de ulike vitners utsagn i de kommende papirutgavene. 

 

 

 

Politiet etterlyser mer tips

 

POLITI:  Margrethe Solvang er politikontakt i Åmli frem til mars. Hun skal være bindeleddet mellom kommune og politi. Hun ber også publikum om å ta kontakt dersom de vet om noen forhold som bør sjekkes ut lokalt. 

-Vi har få registrerte saker på familievold i Åmli. Men det er ingen tvil om at det er misvisende tall her, for med utfordringene i forhold til svekket beredskap ser vi at tallene for rus og psykiatri øker generelt i både Tvedestrand, Vegårshei og Åmli. Mange er også redde for å melde fra til oss når de er bekymret i et lite samfunn, sier lokal politikontakt Margrethe Solvang til Åmliavisa. Nå ber hun publikum om tips.

I den interne statistikken kommer det frem at Åmli har registrert 105 straffesaker i 2016. Hittil i år er tallet 95.

Sola står lavt i Åmli. Inne på lensmannskontoret i sentrum kommer en kvinne med en utstrakt hånd som hun klemmer akkurat passe hardt og ser med et klart blikk inn i mitt.
2-barns moren Margrethe Solvang er egentlig fra Jæren, 37-åringen tok politihøgskolen i Bodø, og har jobbet som politi i Stavanger før hun i 2010 begynte i Tvedestrand. Hun har bakgrunn som både lærer, fengselsvokter, vekter og har utdannelse innen psykiatri. Hun begynte som politikontakt i Åmli i våres, og fyller stillingen til Magne Rønningen i et vikariat frem til mars. Hun dekker både Åmli, Vegårshei og Tvedestrand ut perioden, til vanlig er hun ansatt som politiførstebetjent i Tvedestrand.

Familievold
-Vi har få registrerte saker på familievold i Åmli, dette gjelder også Vegårshei. Men her er det trolig mørketall, for bygdene er ikke annerledes enn andre steder, men det er vanskeligere å få «øye på». Mange er også redde for å melde fra til oss når de er bekymret i et lite samfunn, sier Solvang.
I den gamle straffeloven kunne man maksimalt få seks års fengsel for familievold. I den nye straffeloven, ble straffen langt strengere. Såkalt grov mishandling i nære relasjoner skal kunne straffes med fengsel i inntil 15 år.
Etter den eldre loven var det for en del forhold påkrevd med påtalebegjæring fra fornærmede. Dette har man nå gått bort fra og innført en regel hvor utgangspunktet er at straffbare handlinger skal påtales. Politiet har etterforskingsplikt når det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige. Politiet har full adgang til å anmelde et forhold av eget initiativ når overtredelsen er undergitt offentlig påtale. Noen straffesaker starter med en undersøkelsesrapport som har avdekket en mulighet for straffbare forhold og så blir det skrevet anmeldelse. Politiet kan derfor innlede etterforskning også uten at fornærmede i saken har anmeldt forholdet, men det forutsetter selvsagt at politiet er kjent med det straffbare forholdet.
-For å si det enkelt, så er det politiet som avgjør om det skal opprettes sak eller ikke på forholdet. Før var det ikke valgfritt at fornærmede anmeldte gjerningspersonen, det er det nå. Man kan fortsatt bli innkalt til avhør og som vitne, men det er likevel politiet som er beslutningsmyndighet hvorvidt det skal opprettes sak. Det håper vi kan føre til at flere våger å si ifra, kommenterer Solvang.

Tyveri og nark
I Åmli er det registrert noen voldssaker, tyveri i hytter, men mest går på trafikkforseelser, det er også flere narkotikasaker.
Det ble flere endringer i den nye straffeloven (2015), blant annet er medvirkning til promillekjøring nå straffbart.
Politikontakter i hver kommune er en del av den nye politireformen. Hovedoppgaven til politikontakten er å være bindeledd mellom kommunen og politiet i det forebyggende arbeidet. Det er altså Solvang som skal jobbe tettere og mer systematisk med kommunen. Inngå forpliktende avtaler med kommunen om beredskap og forebygging og ha ansvaret for faste møtepunkter mellom kommune og politi.
Det er hun som nå er bindeleddet mellom politi og kommunen, et felles og systematisk samarbeid skal det være. Tirsdag og torsdag er hun i Åmli, hun er en dag i Vegårshei og resterende tid tilbringer Solvang i Tvedestrand. Som politikontakt må hun legge vekk noe av den vanlige etterforskningen for å være til stede i de kommunene hun server. Hun har besøkt skolen hvor hun har holdt foredrag om nettvett og mobbing, Nav, psykisk helse, helsestasjonen, og voksenopplæringen. Hun skal også holde et foredrag for russen lokalt i Åmli og var også involvert i punktet med radikalisering og terror i forbindelse med den nye planen for folkehelse og levekår som er lagt frem for politisk behandling.
-Jeg synes samarbeidet fungerer bra lokalt, sier hun.

Psykiatri og rus
Solvang har tidligere vært mye i Åmli på patrulje, og hun kjenner en del i den langstrakte kommunen. Så hva er egentlig utfordringene til Åmli kommune sett med politibriller?
-Rus og psykiatri, samt uvettig kjøring er det som er mest merkbart her, sier hun.
Men i den nye planen for folkehelse og levekår, nevnes det ikke at man har innhentet nye tall fra politiet siden sist korsvei da den gamle planen ble lagt. Fra 2013 til 2017 har antall brukere på psykisk helse og rus i Åmli økt fra 30 til 70 personer, samtidig skriver man i planen at det ikke er noen grunn til å tro at det kriminelle miljøet har økt i Åmli. Er dette reelt?

LES ; Plan for et friskere Åmli 
-Det er ingen tvil om at det er noe misvisende tall her, for med utfordringene i forhold til svekket beredskap ser vi at tallene for rus og psykiatri øker generelt i alle de tre kommunene. Politiet er mer sentralisert og ressursene går til de store byene. Åmli hadde et større tilbud før, men vi er bevisst på å oppsøke bygdene i helger, sier hun.
Det er kjente adresser i Åmli som besøkes i forhold til utfordringer med rus og psykiatri.
-I Åmli er det både trafikkforhold, rus og psykiatrirelaterte saker spesielt. Men også vold. I Tvedestrand er det mye tyveri, rus og voldssaker. Hvis man skal rangere de tre kommunene vil trolig Tvedestrand komme på topp i forhold til straffesaker, etterfulgt av Åmli og med Vegårshei på tredjeplass, sier hun.
Utrykningspolitiet (UP) har også sine ansvarsområder, og det er en del saker i forhold til kjøring i utmark, at man rett og slett kjører for fort, og det har også vært ødeleggelser på skolen i forhold til kjøring med ATV og mopeder lokalt.
-Vi har tatt dette opp med ungdommene på skolen i forbindelse med foredraget vi hadde der, for når man må bruke penger på å utbedre skader, så går dette av budsjettet som skal gå til felles goder for alle på skolen. Bevisstgjøring og konsekvenser av handlinger er også viktig å snakke om, sier Solvang.

– Ta kontakt
For å drive sin jobb som politikontakt på en god måte, er tilbakemeldinger og kontakt med befolkningen i kommunene hun server alfa og omega.
-I Tvedestrand har vi gode tilbakemeldinger fra publikum, det gjør også at vi har skjellig grunn til å oppsøke adresser. Vitner melder seg og vi får ofte bedre grep om situasjonen. I bygdene er dette vanskeligere, og jeg ønsker at publikum skal kontakte oss oftere dersom de sitter på informasjon som kan bedre vår tilstedeværelse og involvering, sier hun.
I planen for folkehelse og levekår står det at kommunen kan henvise voldsutøver til Alternativ til vold (ATV), og familier til Familiekontoret i Aust- Agder som er lokalisert. Men til tross for
høye tall på landsbasis var det i 2016 ingen henvisninger til ATV fra Åmli. Vi spør; Hva med vold i nære relasjoner, har man hatt eksempler på at dette er meldt inn i Åmli.
-Ja, det har vi. Men vi håper flere kan ta kontakt dersom de sitter inne med informasjon om forhold som bør ses på. Det kan være alt mulig, men vi er avhengig av tips fra publikum for å rykke ut. Noen er redde for å bli involvert, å blande seg, eller bli vitne i en rettssak, men vi er helt avhengig av at publikum tar kontakt med oss, for det er vanvittige mørketall når det gjelder familievold, og dette gjelder ikke bare Åmli men generelt, sier hun.

”Bygdene er ikke annerledes enn andre steder når det gjelder familievold, men det er vanskeligere å få øye på”

Tidlig innsats
-Publikum kan gjerne ta kontakt selv om det er små saker også, det gjør oss i stand til å se nærmere på vedkommende og gjøre et søk, vi kan også dra på besøk for å sjekke forholdet nærmere ut og da tilfaller det oss gjerne en bedre innsikt, sier hun.
Men Solvang reiser allerede rundt i bygda, ofte som sivil når hun for eksempel skal forkynne rettslige dokumenter for privatpersoner og firma.
-Jeg trives godt i Åmli, og blir godt mottatt. Jeg er en åpen person som vil komme i kontakt med de menneskene jeg skal serve, sier hun.
For at tidlig innsats skal nytte er ungdommen nødt til å ha et godt tilbud, mener Solvang. Det gjelder også de nye flerkulturelle som kommer.
-Hvis ikke blir de bare gående hjemme og rundt omkring. Man må ha mulighet til å involvere seg i lokalsamfunnet. Bli sett. Det er forebygging som er PRI 1 for oss som er politikontakter, og ungdommer må gjerne komme innom lensmannskontoret bare for å slå av en prat de dagene jeg er her, inviterer hun.
Solvang får allerede besøk av folk i Åmli på lensmannskontorets åpningsdager, og det kan være litt av hvert de spør om, alt fra våpensøknad, til råd om sivile rettslige gjøremål.

Nærpoliti i praksis
Denne måneden ble også status for politinærreformen i Agder sendt ut til kommunene. I brevet går det frem at Agder politidistrikt ikke vil være ferdig med omorganiseringen før 2018. Det er også nokså ullent formulert; Konkrete detaljer rundt tjenestetilbudet i den enkelte kommune vil bli utformet av lokalt politi i nær dialog med vedkommende kommune. Lederne av de ulike lensmanns- og politistasjonsdistriktene og lensmannskontorer og politistasjoner i Agder politidistrikt vil være på plass fra 1. mars 2018. De nye lederne vil etter tiltredelse, sammen med politikontaktene, ta kontakt med vedkommende kommune med
tanke på å opprette et godt og forpliktende samarbeid, der det blant annet skal inngås en skriftlig og forpliktende samarbeidsavtale mellom politi og kommune. Forarbeidet til denne samarbeidsavtalen skal politikontaktene være i gang med sammen med kommunene.
Vi spør derfor Solvang; Tror du det er behov for mer politiressurser i Åmli?
– Jeg tror befolkningen lokalt hadde vært tjent med et lensmannskontor som var åpent flere dager, men vi må forholde oss til reformen og gjøre så godt vi kan utfra de ressurser vi er blitt gitt. Denne veien går videre til Telemark, og hvis nå Vegårshei blir lagt ned som en konsekvens av reformen vil det bli store avstander som skal dekkes med få ressurser. Publikum fortjener å ha oss til stede, og jeg er innstilt på å gjøre en god jobb mens jeg er her, avslutter hun.

Les også ukas leder i papirutgaven

FAKTA:
Politiets straffesaksregister (STRASAK). Viser at det per andre tertial 2017 er det anmeldt 211 860 lovbrudd i 2017. Dette er en nedgang på 6,1 prosent i forhold til samme periode i 2016, og en nedgang på 17,6 prosent i forhold til 2013.
Tallene for etterforskede lovbrudd publisert av SSB i oktober i år, viser at det i 2016 ble 319 403 lovbrudd etterforsket, men bare 166 175 lovbrudd ble etterforsket og oppklart. Antallet oppklarte lovbrudd er det minste siden slutten av 90-tallet. Det har også vært et langvarig fall i uoppklarte lovbrudd, da først og fremst lovbrudd som blir henlagt på grunn av manglende opplysning om gjerningsperson.

Kilde SSB/STRASAK

Vant pressepris for annen gang

For andre året på rad stakk Åmliavisa av med presseprisen for ”årets feature” under Agder journalistlag sitt årsmøte i Kristiansand, fredag.

I forkant av presseprisen uttalte juryleder Gunnar Stavrum i Nettavisen at hans inntrykk var at nivået var meget høyt, og at det var hard konkurranse om å vinne prisene.

Juryens begrunnelse
Prisen i år fikk redaktør i Åmliavisa, Camilla Glad for saken ”Født i vold, valgte livet”. Dette er juryens begrunnelse;
”Noen saker treffer deg midt i hjertet og blir der lenge etter at historien er lest. Denne saken er en slik historie. Den er så brutal, vond og hjerterå, at du kjenner det langt nede i magen når du leser den. «Hvordan i all verden klarer et menneske å overleve dette?», «Hvor var hjelpen, hvorfor var det ingen som grep inn?». Som leser stiller man seg disse spørsmålene igjen og igjen gjennom teksten.
Det er ingen enkel sak for en journalist å formidle en slik historie. Det krever mot og en god penn å fortelle så åpent og direkte, men samtidig så avdempet og skånsomt, om oppveksten til denne lille gutten. Det som gjør denne saken bemerkelsesverdig sterk, er språket og stilen som er brukt. Historien er så detaljrik, den er så godt beskrevet. Det er så vi kjenner lukten av alkohol hjemme i det lille huset. Vi kan føle redselen og frykten som den lille gutten må ha kjent på kroppen. Og alle bildene som er brukt i saken, fra barndommen og oppveksten, forsterker denne opplevelsen for leseren.
Journalisten har åpenbart brukt god tid på å opparbeide seg tillit hos den intervjuede, og god tid på å få historien bekreftet fra flere hold. Denne saken er en viktig påminner for lærere, helsepersonell, klassekamerater, naboer og oss alle, om at vi må bry oss. Vi må tørre å gripe inn. Kanskje kan den også føre til at andre får hjelp.”

LES SAKEN OM JOHN LIEN HER

Lite lokalsamfunn
– Denne prisen viser at en av de minste redaksjonene i Norge kan hevde seg med de største aktørene hvis man prioriterer. Takket være John Lien og hele hans familie som våget og hadde tillit til meg som journalist, ble denne viktige historien fortalt. Det krever mot i et så lite lokalsamfunn, men de gjorde det for å hjelpe andre. Denne saken setter fokus på det juryen nevner, at vi alle har et ansvar for å se de barna som trenger oss, for dette problemet er et felles ansvar, sier Glad.

Ekte historier
I fjor vant avisen den samme prisen for saken; Fosterbarnslivet.
– Det er en stor ære for meg å ta imot denne prisen andre året på rad, det gir inspirasjon til å skrive videre i en travel hverdag, å våge å ta tak i de store sakene. For selv om vi ikke har ressurser til det, skal og må Åmliavisa fortsette å fortelle de ekte historiene fra virkeligheten. Det er faktisk en del av vårt samfunnsoppdrag, sier redaktøren til egen avis.
Agderposten og Pål Yngve Berg fikk den gjeve prisen for ”Årets sak” med ”De ulovlige helsekjøpene”. Fædrelandsvennen fikk prisen for ”årets bilde”. Juryen har gjennomgått mer enn 50 bidrag, som har spent fra hverdagshistorier til grundige undersøkende reportasjer – og de har fått bidrag fra aviser, radio og fjernsyn.

 

Nabofeide fører til overvåking

Hun satt opp viltkamera  for å overvåke oss. Det finner jeg meg ikke i, nå anmelder jeg henne, sier Steffen Moe. Nabo Signe Engenes sier han bare kan anmelde i vei. Hun er sikker på at han også overvåker henne. Nabo-feiden regjerer på Engenes.

IMG_7917
TRIST – Det er forferdelig sårt, når han bare turer frem og fjerner trær som både familien min og jeg har plantet, sier Signe Engenes. Her foran gjerdet, trærne bak har hennes onkel plantet forteller hun.

Drapstrusler
Etter det avisen kjenner til har det vært tale om anmeldelser som går både på drapstrussel, og vanskjøttelse av dyr mellom naboene. Det skal også ha vært tilfeller av direkte håndgemeng dem imellom. Saken bunner i en lang og vanskelig historie, der både en dom i jordskifteretten og vonde nabofølelser har regjert i årevis. For de kommer ikke til enighet de to, Engenes og Moe.
Beskyldninger
-Jeg vil bare ha fred på min egen eiendom, og slippe å bli trakassert av henne, uttaler Moe til avisen. -Jeg har ønsket å sette opp et gjerde lenge, men ville vente på en dom for å følge nøyaktige eiendomsgrenser, forklarer Moe.
-Han tok fra meg eiendom som har vært i familien i årevis, det er ikke riktig etter de gamle kartene, hevder Engenes som viser og viser frem, de gamle linjene som hun mener ikke samsvarer med de nye fra Kartverket. Hun er forferdet over at det går an og bare «ta» jord fra andre. -Jeg har bodd her i 60 år og følger de gamle bruksrettene, han kan ikke bare komme her og endre på alt sammen, sier hun oppgitt. Engenes insinuerer også ganske kraftig at Moe skal ha påvirket dommeren i jordskiftesaken.
Så vi spør: Har du noe som helst bevis for det?
-Nei, svarer hun. Men dommeren ville ikke se på det gamle kartet eller høre på mine påstander, påstår Engenes.
Moe selv, forholder seg til den rettskraftige dommen i jordskifteretten.
-Hun har prøvd seg på mye. Først var det grensene, så mente hun at hun eide en jordbæråker, sier Moe.
Sistnevnte sak har Engenes tapt i tingretten og i lagmannsretten, -Dommen som går på eiendomsgrensene i jordskifteretten er rettskraftig, jeg forholder meg til de lover og regler som gjelder. Det må hun også, puster Steffen ut mens han sitter i sofaen hjemme på gården.
Det vonde blodet mellom de to, bare eskalerer. For på Engenes er det nå også, fullt gjerdebråk.

Advokatmat
For Signe Engenes har via advokat påklaget nærmeste nabo, Steffen Moe sine gjerdesysler. For Moe fikk avslag på å bygge en tett levegg på 1.80 meter på egen eiendom mot Signe Engenes.
-Jeg har ikke søkt om å bygge en tett levegg, men et gjerde, hevder Moe til Åmliavisa. Men tross for et politisk nei bygget han et gjerde likevel, som han mener ikke er søknadspliktig. Nå har gjerdestriden blitt advokatmat. Sist det ble søkt om gjerde fra Moe sin side, havnet det politiske planutvalget på befaring. De sa nei, til at et tett gjerde høyere enn 1,1 meter skulle settes opp. I møteprotokollen henvises det til at det er høyden Plan- og bygningsloven åpner opp for. Men så snekret Moe likevel. Og nabo Engenes klaget følgelig til kommunen. Det var avdelingsingeniør på byggesak, Lars Gangsei som måtte ut i vinteren. Han gav Moe byggestopp, både muntlig og skriftlig.
Er gjerdet han har satt opp ulovlig, spør vi Gangsei?
-Vi tror det kan være det ja, vi mener det er søknadspliktig – derav byggestopp og det har vi gjort Moe oppmerksom på. Men det har han ignorert, Moe mener gjerdet han nå bygger ikke er søknadspliktig, sier Gangshei til Åmliavisa.
-Er det det da?
– Det må politikerne i Planutvalget avgjøre. Dersom det nå ikke kommer en søknad fra Moe, som han har blitt oppfordret til å sende, men som jeg har vanskelig for å tro vil komme, er det politikerne som må ta stilling til om det er lov, eller ikke lov å bygge uten søknad. Hvis de sier nei, må Moe søke. Men det er jo ikke gitt at han får avslag på søknaden, opplyser Gangshei.
For det er en rekke bestemmelser og unntak fra plan-og bygningsloven.
-Dersom leveggen er 1.80 på grensa, men kun 5 meter lang- er den ikke søknadspliktig. Dette gjelder også dersom leveggen er trukket 1 meter inn på egen eiendom, da er det lov med et 10 meter gjerde på 1.80. Det er også andre regler dersom gjerdet er åpent og ikke tett, forklarer Gangshei.
-Så hvordan gjerde er det Moe har bygd, og hvor høyt er det egentlig? Gjerdet er ikke målt av Gangshei selv før han ga byggestopp, så vi spør Moe:
-Gjerdet er ikke tett, det har en åpning på ca. 2,5 cm mellom plankene og det skal være 1,5 meter høyt. Jeg har satt det på min side av grensen. Jeg lager dette gjerdet kun for å få fred. Jeg må ha fred på min egen grunn nå, bare slippe at hun går inn på min eiendom, for å unngå konfrontasjoner, sier Moe.
Ifølge Norsk Kommunaltekniske Forening (NKF) som refererer til plan-og bygningsloven paragrafer, står det å lese følgende per 1. januar 2016: ”Gjerde mot nabo kommer inn under plan-og bygningslovens bestemmelser bare når det er gitt bestemmelser om det i arealplan, som for eksempel i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan. Et gjerde mot nabo som ikke er nevnt i arealplan for eiendommen, kan du sette opp uten å søke. Høyde inntil 1,5 meter over terreng er akseptabelt i de fleste tilfeller.” Så er jo igjen spørsmålet: Hva defineres som gjerde? Jo, et gjerde er innhenging med enkle, lette konstruksjoner som skal hindre ferdsel. Åpne deler bør utgjøre minst 50 % av konstruksjonen. Levegg, er en tett skjerm- som skal hindre innsyn, skjerme mot støy, vind, lyd eller lignende. Så får man se da, hva Planutvalget bestemmer seg for er lov, eller ikke lov i sitt møte. Det er kanskje andre gjerder i Åmli man allerede har sagt ja til og kan sammenligne med?
Gjerdesplid
I jordskiftesaken som omhandler eiendomsgrensene mellom de to naboene, har Engenes skrevet under på et forlik. Hun har bruksrett på 3 meter kjørevei ned til pumpehuset og elva, ifølge Engenes selv. Men i avtalen måtte hun også frafalle alle andre eventuelle gang og veiretter på eiendommen, ifølge Moe.
-Jeg ble presset til å skrive under, hevder Engenes.
Moe bare rister på hodet. Det er ikke min feil at dommen ble slik, sier han. Nå kan hun følge gjerdet, jeg slipper å se henne på min eiendom – får fred og hun kan bruke det hun har rett på. Det må da være greit for begge, sier han.
Borte hos Engenes forteller Signe at hun synes gjerdet er fremmed og skjemmende.
-Han setter det bare opp for å irritere meg, mener hun.
-Men hvis dere er så uvenner, hadde det ikke vært like greit for deg å ha gjerdet, slippe å se dem også?
– Er det slik vi skal ha det? Gjerder overalt. Nei, vi må kunne tåle å se hverandre selv om vi ikke liker hverandre. Dette ødelegger naturlandskapet. Han kan sette opp sauenetting, hvis han absolutt må ha et gjerde.
-Hvis han hadde sagt til deg at han satt opp gjerdet bare for å få fred, hva ville du sagt da?
-Det hadde han aldri sagt til meg, han gjør det bare for å irritere. Jeg inviterte dem inn til kaffe når de flyttet inn her, hva har jeg fått tilbake. Bare problemer, sier hun oppgitt.
Hos Moe svanser hundene rundt på gulvet. Han er lei av hele naboskapet, men det er her han vil bo, her han vil drive bærdyrking, som han for øvrig har gjort med stor suksess. Engenes driver økologisk.
-Jeg skal bo her i mange år, og jeg kan ikke bare danse etter hennes pipe og se på at hun stadig krenker mine grenser. Dersom det kommer til rettslige avgjørelser, så har jeg videobevis som jeg er villig til å bruke, svarer han kontant.
-Han sperret meg inne med nettinggjerde, jeg kom ikke frem med fòr til dyra mine engang, hevder Engenes oppglødd mens hun forteller om forhistorien.
– Det har jeg aldri gjort, svarer Moe.
Engenes har video av naboene, idet de setter opp gjerdet på det hun mener er hennes rettmessige grunn. Men ifølge dommen. Er det ikke det mer.
– De har filmet meg helt fra begynnelsen, kommet etter meg, sneket seg innpå og plaget meg, hevder Engenes.
– Vi filmer Signe når vi føler oss krenket for å ha bevis. Det er veldig annerledes å filme noen snutter fra vår eiendom når det skjer noe vi mener er ulovlig, enn å sette opp et viltkamera som overvåker oss hele tiden, svarer Moe.

Overvåket
Han peker på viltkamera satt opp på huset til Signe med utsyn over hans gårdsplass.
Vi spør Engenes om det er tilfelle.
– Ja. Jeg har satt det opp for å ha oppsyn med dem og bikkjene, svarer hun.
– Jeg anmelder henne, sier Steffen.
– Bare la han gjøre det, svarer Engenes. Hun er sikker på at ekteparet Moe overvåker henne fra låven.
Men vet du dette, har du bevis?
Nei, men jeg er veldig sikker. Det er jo rart at han plutselig bare dukker opp, når han ikke har noen annen mulighet til å se meg, legger hun til.
– Har du satt det opp i tilfelle han overvåker deg?
– Ja.

Men saken handler jo egentlig om et gjerde? Så vi spør: Hva vil du foreta deg dersom politikerne mener gjerdet ikke er søknadspliktig?
-Da tar vi det da, svarer Engenes.
Kan det være snakk om å fjerne gjerdet i siste instans fra kommunen sin side, spør vi Gangshei?
-Her skal jeg være forsiktig med å uttale meg. Det er strenge retningslinjer for hvordan en kommune skal forholde seg før vi eventuelt går til de skritt, svarer Gangshei.
Og hva vil Moe gjøre dersom kommunen vil fjerne gjerdet?
Da blir det rettssak, lover han.
Likevel er Steffen ved godt mot.
-Det ordner seg nok til slutt alt sammen, jeg må tro på det,
avslutter han.

 

Født i vold, valgte livet

HEMMELIGHETEN: Han smiler, men i huset der denne gutten bor. Der bor også –
styggedommen.

1964. På en barnehage i Ski i Akershus fylke. Han er to år, og står på et tak, med buksa nede på knærne og pisser ned på en frontrute mens han gliser. Kompisen leker vindusvisker. Det er det første minnet John Lien har.

Han skriker sitt første skrik en svett sommerdag 28.juni 1962 da han forlater mors liv på Nelaug. Han vet det ikke da, men han skal skrike mye mer. Han er den fjerde i rekken av søsken, det skal komme to barn til som også skal skrike.
Huset i Ski. Det er her John og søsknene bor de første åra. Ikke spesielt fint, ikke spesielt stygt, utenifra. Hvitt betonghus i rekke, med grønnsjatterte gardiner. Men inne bor styggheten i veggene. Det er bråk i huset, han kan ikke huske noe annet enn en mor og far som drikker, drikker og drikker og skriker og bråker. Han får ikke sove. John har en brannbil, og en gyngehest. Et rom.
De får besøk hjemme, av en kort mann med lite hår fra nord. Måneder går.
Onkel og tante kommer fra Sverige, med et fjernsyn og masse godteri. Han husker glede, for første gang. Følelsen av noe som i sekunder minnet om en familie.
Så flytter de fra Ski til Treungen. Han er 3 år. Mor og far skal til Arendal. John er med. Han husker det som sitring i hendene, da han får en flunkende ny tråbil. Den er blå, som havet. Han sitter i den hele veien fra Arendal til Tjønnefoss i midtgangen. Han er så stolt. Men den blir fort stygg, stygg som det som bor i huset hans.

Han ser ikke hånden engang før den treffer, smeller mot tynn barnehud og flerrer ansiktet. Knyttnever som hagler, de første årene kommer tårene ofte. Etter hvert forsteines kanalene der følelser skal få flomme. Far er bare sint, evig full og motbydelig. Dagene kommer og de går. Hvis han våkner på natta, tør han ikke gå ut. Han må stå opp selv. Ingen hjelper ham, ingen forteller ham om noe, om verden. Ingen leser eventyr, ingen heller melk i frokostblandingen og rusker ham kjærlig i håret. Det tennes ikke stearinlys, det lages ikke kakao, og ingen leker sisten med ham. Det er ingen grenser, normer, etikk eller regler. Med ett unntak. Han skal ikke blande seg i noe, eller gå i veien. Dyna til John lukter vondt, klærne er for små, han får de nesten ikke på. Det er hull i sokkene. Genseren er seig av møkk. Men de får lov til å ha dyr, i hvert fall katter. Og pusen «Nussi», er så myk og varm og kosete. Ligger i Johns seng og er bare glede. Men de må passe på, gjør den fra seg inne og pappa oppdager det, så vet de hva som skjer. Den blir skutt på tunet. En helt vanlig morgen er kommet. John lister seg ut på bare føtter. Alt i huset er på halv 12. Den søtlige, kvalmende eimen av gammel fyllekule oser i stua, mamma sitter i en skittenbrun stol, hun har på seg et blomstrete skjørt i sort og grønt, en sigarett hviler i munnvika hennes, mens skyen av røyk siver ut snur hun ansiktet mot sønnen med tomme øyne. Den ferske blåveisen farger halve fjeset med alvor, hun har størknet blod i hårfeste. Det er ikke uvanlig.

Går det bra mamma?

John tar på seg sko med hull i, og går ut. Det er forventet at barna skal bli borte hele dagen, klare seg selv. De nye fødes inn i regimet. Skumringen har kommet. Han drar hjem, de pleier å få noe mat – for han lever jo, selv om han aldri kan huske hva han spiser. Han lister seg inn. Pappa ligger på sofaen, han har alltid vondt i hodet når han ikke drikker sinnavannet. Fyllesyke kaller de sykdommen, og den er alvorlig. Han husker ikke hva han sa, eller gjorde. Men feil var det, det skjønner han idet han i et millisekund skimter knyttneven som kommer i lufta. Etterpå våkner han liggende på ryggen mot det møkkete teppet, med blod som pipler ned av underleppa. Han har heldigvis bare melketenner å slå, ennå. Han lærer allerede da at han må bli kjappere, mye kjappere. I både ord og never. John kommer seg inn på rommet, og opp i senga. Ute i stua hører han den daglige festen begynner, og ser sine søstres urolige øyne. De krabber ned i dynene, drar de over seg som et mykt teppe av dempet, ventende vold. De er så redde. En slik redsel som overstyrer alt, en slik som lukter. 100 % frykt. Men John kommer aldri til å si noe stygt om mamma og pappa til andre, lojaliteten er 100 %. De er alt han kjenner, alt han har. Dette er slik livet, er. Hans liv. Deres liv.

Og de som kan si noe, sier ingenting.

Mandag, tirsdag, onsdag. Ukene vandrer. Mamma kan være fin, men hun slår hun også, fiker med flat hånd så det synger. Igjen og igjen. Men han får av og til en klem av henne. John har aldri fått, og tror han aldri vil få, en klem av far. Han bare slår. Slår og slår. John begynner å bli mer nummen nå, har blitt vant til den daglige volden. Blitt venn med den, venter den, er i den. Han øver seg på å bli kjappere, med ord og med never. Han glemmer barndommen, for han får ikke lov til å være liten.

IMG_7004
MOR OG BESTEMOR: Bestemor Anna sammen med mamma i ungdoms- årene. Hun møter Johns far som bor på nabogården. De er søskenbarn og må søke om å få lov til å gifte seg.

Men mors mor er solskinn, ro, og varme. Anna er holdepunktet i livet for John. Bestemor ber, ber til hun ikke kan snakke mer- for innerst inne vet hun, at i huset der John bor, der bor ikke Gud. Men hun er en gammel kone, og svigersønnen så sterk.
Det er hun som forteller ham at han må vaske hendene etter han har vært på do. Det er hun som sier han må pusse tenner. Bestemor er hjemmelagde kjøttkaker, nyvasket hus, boller og klemmer, varme øyne og hender som stryker ansiktet til John med ekte kjærlighet. Han vet bare at hun er helt annerledes enn alle han kjenner. Hun forventer ingenting, bestemor bare er der som en nødhavn John kan rømme til. Han har et eneste ankerfeste i livet, og det er henne. Hun er den eneste som spør, og den eneste som får, sirlige lagde ting John skaper på sløyden i gave.

Han våkner i angst, natt etter natt. Lusker seg ned og kikker. De sloss, voksne menn og kvinner som er på besøk. Ut og inn, inn og ut. Med kniver, med gevær. Han er så redd, så redd – så fryktelig redd. Den korte mannen med lite hår fra nord, er der også.
Noen ganger får han besøk av menn, hanndyr som kommer inn på rommet hans i svart silhuett og tar det de vil ha av den lille kroppen under dyna.
Han bare håper det snart skal være over. Ingen hører, ingen ser, ingen bryr seg. De som har med seg drikke er venner, og med venner deler man på godene. Han vet ikke om de som har laget ham, vet hva som skjer når de vennene går ut fra stua, de har mer enn nok med å drikke sinnavann med begge hendene. Foreldrefølelsene er lagt på sprit og druknet.
John sover det han kan mot sin våte pute og våte seng, før en ny dag begynner igjen. Han snakker aldri om det, ikke da. Men han vet hvordan det føles. Å falle ned i sin egen sjel og sakte slipes til ingenting er igjen. Noen steiner slipes lettere til støv, enn andre. John er født sterk. Og vokser seg hardere for hvert sekund, han har overlevelse i seg. Et begjær om å vokse opp. Så han gjør det, fortere enn han skal, men ikke fort nok.

Han har fylt fem år, John har aldri spist et måltid sammen med hele familien. Søndagssteik og feit saus er fremmedord. Han får av og til en femmer til å kjøpe pølse på butikken, men det er lenge siden nå. Han sitter i kanten på veien og eter sand. Neve etter neve, det smaker så godt synes John, så forferdelig godt. Mamma tar ham med til legen, for hun kan være omsorgsfull. Han er blodfattig og mangler jern. Han husker fortsatt ikke hva han spiser de neste årene.

Barna fortsetter å dra ut om morgenen og kommer tilbake til kvelden, til hjemmet der alt det som ikke skulle skje, skjedde. Ingen hadde kontroll på dem ute. John herjer ut, alt han har lært, og alt han føler. Han bruker dagen til å fiske, knuse båter, ruter. En dag finner han en sekk sukker hos naboen på Tjønnefoss, han river den opp og eter med begge hender. Nabodama sladrer. Han får skamjuling av far. Neste morgen går han from i sine skitne klær og spør nabodama om han vær så snill kan få lov til å se på grisene, når hun går inn i fjøset er John lynkjapp og låser døren fra utsiden, hun må stå der til kvelden sammen med svina, til mannen kommer hjem og låser ut. John får skamjuling av far, igjen. Men det er det verdt. Slag er bare slag. Hevn smaker søtt, som sukker.

Han fortsetter livet, så en dag skjer det fatale. De har vært på besøk. En hel gjeng benket i en folkevogn. Ved siden av ham, sitter søskenbarnet Anne Grete. For en gang skyld er pappa edru. Men det er ikke føreren i den andre bilen. Lyktene glimter inn i feil kjørebane på skrå, og så kommer sammenstøtet. En annen bil har most seg inn i dem. John husker bare en ting, Anne Gretes lange lyse hår som er farget rødt av blod. Alle overlever. Men fars kropp smadres, kastes og knekker. Ryggen brekker- ansiktet vansires, en metallplate blir skrudd inn i fjeset hans. Han har smerter, får medisiner. Så mye han vil, og han vil. Og han deler villig med mor.
Da begynner helvete for alvor.

Tablettglassene står på rekke og rad som et lite miniapotek, sneipene renner over askebegrene, over hele stuebordet. Kanner med sinnavann står om hverandre. Glass og tallerkener. Et evig rot. På den hvite peisen ligger riset, det blir tørt av varmen og John må opp på heia og plukke sin egen juling med jevne mellomrom- for av og til liker far å variere, spare hendene sine. Han har jo livreimene også, som klasker John til røde, såre striper.

IMG_7003
SØSTER: John på søsteren sitt rom, hjemme i Haugsjåsund i begynnelsen av 70-tallet.

Det er blitt vår. Den korte mannen med lite hår fra nord er på besøk.
Han smiler, men varmen er ikke ekte- det lurer noe sykt i munnvikene, i øyeeplets glans. Men John er ikke rustet til å skille, gjenkjenne, bedømme. Han er fratatt alle linjer i livet. Stemmen er silkebløt, den sier fine ting. Ord John er sulten på, som kroppen lengter etter å høre. Den snakker snilt om ham, om ham. At han er spesiell, at han er fin. Han får ting, han som aldri får noe. Han holder om ham, trykker han inntil seg, sier han er glad i ham. Det er så uendelig godt å høre ordene, så varmt. Han tar hendene hans på seg selv, han stryker den lille kroppen, mer og mer. John får hard manndom inn i barnesinnet. Noe knuses der inne, men han skjønner ikke hva som går i stykker. Han sier ikke nei, han sier ikke stopp, han sier ingenting. For hva kan han vel si.
Er det slik kjærlighet skal føles, hvorfor gjør den da så uendelig vondt? Han gråter aldri når slagene hagler, det er lenge siden han sluttet med det. Men nå triller tårene, detter nedover kinnene som blykuler- og treffer gresset mens den tunge nordlendingene gynger mot ham i grep, knuger John sine små hender seg om gjerdet i skogen til knokene hvitner, en fysisk bønn om hjelp. Det er vel sånn det skal være, tenker han. Ingen har fortalt ham at det er feil.
Mannen tar den lille gutten i hånden, trøster ham og leier han tilbake til huset med det vonde i. Igjen på gresset der inne i skogen, ligger tårer igjen på slagmarken som beviset på evig tap. Det skal bli hytteturer og bilturer, og turer i skog og mark i årene fremover sammen med den korte mannen med lite hår, til han plutselig en dag er blitt for stor til å bli med mer.

Første skoledag er kommet.
Mamma har på blå, spraglete kjole og det mørke håret er permanentkrøllet sirlig. Hun er fin og følger John til første skoledag, på ryggen har han en ny blå sekk. Han gruer seg. Og han har rett, mobbingen begynner allerede første uke. Han er annerledes, han lukter, han er ikke som de andre. Storebror som ruver tre hele år mer enn ham, er ikke der på lørdagsskolen annenhver uke. Beskyttelsen fratatt blir han jult opp på guttedoen hver eneste lørdag, og får hodet sitt trykket ned i rester av gammel avføring og piss i skåla på de gråemaljerte doene med sorte, slitte dolokk. Men han er vokst opp i vold, innen utgangen av andre klasse er han blitt sterkere. Han tar de for seg en etter en. Alle som har jult ham, får tilbake. Han blir skolens skrekk, ingen rører John Lien. Ikke på skolen…
Men andre menn i svarte silhuetter vet at ingen får vite, dersom de bruker John. Han singles ut som bytte av og til, før han blir for stor til å lystes på av de med barnepreferanser. John fortrenger, tvinger hjernen til å glemme, det som truer med å slipe ham til støv. Glasset hans renner over, hele tiden heller noen noe mer i ham.

Han er 7 år når han begynner å røyke. 9 første gang han er drita full. Og det fortsetter han med. Han drikker når han kan, stjeler heimkok av foreldrene som bobler og murrer i kjelleren hjemme. Han stjeler påhengsmotorer kun for å senke dem, han nyter å se de forsvinne i dypet. Han husker julaftner kommer og går, men aldri hva han får eller hva han spiser. Men han husker venners bursdager, med kremkaker og sjokoladeglaserte høye kreasjoner og bollefat, store bollefat. John elsker boller. Og hater rosiner. Men han spiser høflig bollen slik den er, det passer seg ikke å pelle ut tørka druer. Han vet ikke hvem som har lært ham det, de har ikke sagt det hjemme.

Fjerde klasse er i gang. Han husker ikke engang hva lærerinnen sa, men det irriterte, så han fløy på henne, hun fikk en knyttneve rett i ansiktet så hun seinet om ved kateteret. Inne på rektors kontor sitter John, han ser ansiktet foran seg er rødt, registrerer at sinte ord kommer ut av rektormunnen, men det preller av som vann på gåsa, dette er ingenting mot det han er vant med. Han føler, ingenting. Ingen ser, ingen hører, ingen forteller, ingen spør de rette spørsmålene.

Søsknene tenker på hverandre, men de har mer enn nok med sine egne følelser. Med å overleve. Først flytter eldstemann ut. Så neste. Han er eldst i huset nå. På sløyden lager John egendesignede «vindusknusere». For han er flink med hendene sine. Han ramponerer bygda og lever i helvete. Og han får tannverk, til slutt klarer han ikke tenke. Far kjører ham til tannlegen, munnen er kariusisert. Hull på hull i hele kjeften. De trekker brutalt jekselen som skaper mest hodebry der inne på tannlegekontoret, og han spytter blod utenfor blomsterbutikken og får evig hvit frakk skrekk. Så reiser de hjem. Ord i journalen, vet ingen om ble skrevet.

IMG_7011
HYTTETUR: F.v. John sammen med mamma til høyre, og de to minste søstrene på hyttetur med bilen. Han gruet seg alltid til å komme frem, for da begynte drikkingen og festingen. Det var lettere å gjemme seg hjemme der han var kjent.

Familien reiser på tur, eller ferie. Det er nesten det verste synes John. For far og mor liker å kjøre bil, de har rene klær på, alt ser så fint og flott ut på bildene som knipses. Men han vet at i sekundet de kommer frem til hytta, da blir det drikking, krangling og slåssing. Det er lettere å gjemme seg hjemme, der han kjenner sine stier. De kommer seg gjennom det også, fisker, er ute og etter hvert begynner de vanlige hatdagen igjen. En dag kommer han hjem fra skolen, og ser huset stå i flammer som slikker opp av taket. Ingen er hjemme, men alt etes av brannen. Det bygges et nytt hus, som det stygge kan få bo i. De er fortsatt i Treungen. Men de har forsikring, og mor og far kjøper nytt TV til 12.000 kroner. Og han får noe. En splitter ny Apachesykkel. Han er konge på haugen.
På kveldstid lager John og kompiser kvalm. Legger seg fulle av ketchup i veien som herja ofre, så bilene bråbremser av sjokk. Så stikker de.
De klatrer opp i trær, i mørket. Nede på veien er folk på vei til Bingo, i veien står store pappesker som må flyttes på før bilene kan komme frem. I pent tøy går de ut av sine forseter, og løfter kritthvite og veldig nymalte esker ut, mens John skoggler fra treet. Det er deilig å se dem tilgriset.
John er 12 år. Han er hentet ut alene på skolen og sitter i en stol, foran han står lensmannen sinna som en tiger og ramser opp 40 forhold som han har skrevet på baksiden av en valgliste for 1974. Han har begått hvert eneste punkt tigeren freser ut, men John nekter skyld for alt med kald mine. Ingen kan true noe ut av ham. Han vet det ikke finnes bevis. Grensene er helt borte.
Når han blir 13, lover lensmannen andre boller…
John våkner, litt.

IMG_7000
ALVOR: Fisketur sammen med mamma og pappa. Han er 12 år på bildet.

Han får to lærere som han føler ser ham. Olav Mikael Selstø og Margit Smeland. De gir ham respekt, han er like god som de andre, de bryr seg ikke om klærne, at han lukter, eller er skolens skrekk. De prøver å gi ham kunnskap, uten dom. Og John gir tilbake. Han lager aldri kvalm i deres timer, og sakte forbedrer karakterene seg, litt. Han roer ned hærverkutfoldelsen, men fortsetter med rølp og fyll. Under konfirmantundervisningens skogekskursjon går John og en kompis bakerst og drikker, de er snydens fulle, det hender han er på skolen og. Når det passer seg slik. Ingen sier noen ting. Han får tobakk og alkohol på den store konfirmasjonsdagen av mamma og pappa, han er jo voksen nå.

En natt stjeler han en veiarbeidslampe med gult lys fra en vei i Arendal, han klatrer opp på Trogfjell – opp i vindvimpelen 6 meter over trærne og henger den opp. Neste dag skryter en lærer over at han har funnet en ny stjerne. John morer seg, sier ingenting, men stikker opp og henter lykta ned igjen et par dager etterpå. John vil likevel bevise at han kan på skolen- hvorfor han vil, er mye på grunn av lærerne. Karakterene øker ytterligere, og i siste periode for avsluttende klassetrinn får han for første gang gjennom hele grunnskolen beviset på at han kan. Det står: God oppførsel. Men galskapen herjer fortsatt hjemme i fri dressur av ren alkohol. Han reiser til bestemor når det er som verst hvis han klarer å rømme før de begynner, de synger sammen og han får mat som lukter kjærlighet.

IMG_3524
MARKNAD: Bildet er tatt av John Lien bak rattet på Dalsmarknaden i 1980. Han hadde ikke sertifikat, han var der for å bli full fra fredag til søndag sammen med venner. Ingen sperrer, null frykt.

John er blitt 14 år. Skriket til mamma skjærer gjennom natta. Det er blodig alvor nå. Søstrene gråter, de krabber opp og gjemmer seg på loftet, han ser redselen flomme ut av øyeeplene der de titter over kanten. John er så trøtt av alt, han går ut og ser pappa som slår og denger på kvinnen som har født ham. Skrikene er vanvittige.

Nå må du slutte pappa, du må ikke dette.
John kjenner det i hele kroppen, det er altfor mye, i alt for lang tid. Magasinet er fullt. Far kommer mot ham som en okse, husets regel er brutt. Han skal ikke høres, ikke synes. Men han har vokst seg sterkere og utfordrer husets herre i ren kamp. Han er helt rolig, men kaster sin far rett gjennom to lettdører til han ligger stille på gulvet.
Det er nok nå, sier John og går taust inn på rommet sitt igjen.
Han vet det ikke da, men det er siste gang far slår mor mens han er i huset. Den lille gutten har tatt makten tilbake, har vokst seg sterkere enn far.

Sommeren er over, John skal begynne på Yrkesskolen i Telemark og flytter på hybel. Det er godt å dra, og vondt å dra, fra de to andre barna og mamma som fortsatt bor der inne. De er fritt vilt, når han reiser. Men han får gode karakterer, og drar hjem i helger for å skape trygghet. Han har tålig grep på ting. Men så skjer det. Bestemor Anna med det lange flettede håret, med snus under leppa og de myke ullklærne. Hun som satt der i sin blå kjole med bibelen ved siden av seg og bad for ham da pappa var på sitt mest brutale. Han ser henne så tydelig, hun som sørget for at den siste livsvevtråen av trygghet i ham ikke ble brutt, som reddet ham nok til at han stadig klarer å reise seg. Halmstrået hans dør og reiser fra John.

Da, gråter han. Mye enn mer.

IMG_6989
PRODUKT: Passfoto av John. Han er mellom 17-18 år. Han husker ikke hvor han har tatt det, eller hva han tenkte på. John har vært gjennom mye nå. Han sier aldri til noen hva han har sett eller opplevd. Ikke nå, han bare prøver desperat å glemme.

John flytter til Arendal, og jobber på listhøvleriet, sommeren kommer og han mønstrer på MS Aino fra Rotterdam til Narvik. Han er innom tatoveringssjapper og horehus, men han rører ingen av delene. Han er 18 år når han begynner på plastbåtfabrikken i Treungen og flytter hjem til mor og far. De drikker hardt, den gummiaktige kvalmende eimen av slemhet ligger i huset, men skrikingen er blitt litt eldre, har avtatt noe. Tunga til John krøller seg av heimkoket, men han svelger også unna sammen med mor og far. Plastbåtfabrikken går konk etter et par år, og John begynner på voksenopplæringa i Arendal, han er oppvakt og får gode karakterer og tar eksamen, blir tømrer. Han treffer ei grei jente og drikker lite alkohol, etter eksamen begynner han rett i jobb.

23 år har den unge mannen blitt. Året er 1985. Han har lovet mamma at hun skal få lov til å dø hjemme, han har gitt sitt ord. Men sykdommen eter løftet hans, kreften eter hjernen hennes- hun må legges inn og dør på sykehuset. I gangen i huset med det vonde i, ligger hun på båren og hvisker. «du lovet meg John». Det minnet av løftebrudd, skal gi ham tårer i fremtiden. Men John feller ikke en tåre i begravelsen, far kommer ikke engang. Men han er knust. Kvestet av avhengighetstap. Og han endrer seg. De var ikke gode for hverandre de to, når hun er borte blir far til pappa. Han våkner av rusen, tar ansvar, slutter å konsumere sinnavann med begge hendene. Han blir en helt annerledes mann.

John har nå jobbet tre år som tømrer, og flytter til Skien i 1 år, er innom Kristiansand og befinner seg plutselig i hovedstaden. Han er sterk, stri, skarp og streetsmart. Han blir skiftebas med 56 mann under seg på anlegget Aker Brygge. John har bevist at han har det som skal til, han er en leder. Han blir der i to og et halvt år, så i 1988 flytter han til Åmli. Han vil »hjemover», og jobber først som tømrer. Men han er spinnvill på fritiden, turbo, og damegal. Herjer og fester, bruker og kaster. Er så kjapp i kjeften, sårer og dårer. Men det går til et visst punkt, før John begynner å tenke gjennom livet. Er det slik han vil være? Er dette, ham?

IMG_3535
LEGENDARISK: Den legendariske Hasjmustangen bygd av Morten Kløvfjell og John. Den hadde de det mye morro med.

Han har ingen unnskyldninger. Han vil ikke bruke sin fortid som våpen, såre andre for å hevne seg mot uskyldige. Han må selv rydde i egne lik, og grave dem ned for godt. John tar grep og gjør et bevisst valg, går ned i lønn og begynner som fagarbeider i teknisk etat i kommunen, og blir også brannmann, et yrke som skal følge ham gjennom livet. I tillegg blir det 7 år som vikar på ambulansesjåfør. Han skaffer andre utløp for turbomotoren han har inni seg. Kompisen Morten Kløvfjell og han er radarpar nr 1. De bygger den legendariske «Hasj-Mustangen» av en Renault 4. Rigger den med dasslokk, lys og kjelke på taket. De finner på all verdens påfunn som da Morten henger i en rattkjelke bak bilen i tau i 70 km i timen uten sikt. Eller når de tar Mortens gamle revepels, stapper den full av papir og legger den i klem mellom bagasjelokket så halve kroppen stikker ut. Så finner de en lagelig fin frue i Gata og stopper – mens de løper ut og slår og slår på revepelsen mens de skriker, jeg trodde den var dau. Dø, dø, dø. De er like gale, like ville, like adrenalintørste, men hærverkstia er over for John.

Hans far som har blitt pappa holder stand, han har nå blitt frelst, bærer sitt liv frem med nye sider. Er fullstendig motsatt av alt han har vært. John og han kan snakke sammen, men de snakker om alt annet enn, det.

IMG_3526
UNGE: John så Ruth og tenkte at hun måtte det bli. Ruth fikk et tegn, hun mente det var bestemt at hun skulle bli hos John, og det gjør hun fortsatt. Det skulle bli hennes livs lengste og vanskeligste kamp å få mannen hun giftet seg med til å endre seg fra en oppvekst i vold til et familieliv i lykke. Etter årevis med slit- har de kommet seg gjennom det, og står sterkt sammen. Nå håper de historien, kan være til hjelp for andre. – Det er alltid håp, sier Ruth og John.

August 1991. Hun står bak disken. Ruth er mørk, har knallbrune øyne, pen, men ikke det peneste han har sett- men annerledes og magisk. Hun er fullstendig motsatt av alt det John har vært. Trygg, kristen, fra en god familie. Han sliter. Og han vet det. Han kunne likegodt introdusert seg selv som djevelen. Men han bestemmer seg for å sende en stor bukett blomster, og et kort. Det John ikke vet er at Ruth skal flytte hjem til Danmark. Hun har sagt opp jobben, har pakket pappeskene, bestilt båtbillettene, og sitter på senga med hendene foldet. Hun ber til Gud. Hvis det er behov for meg her, hvis det er meningen at jeg skal bli her i Åmli, så må du gi meg et tegn Gud.
Så kommer blomsterbuketten fra John. Hun blir, det skal hun angre på mange ganger.

John frir 14 dager etter de møtes og gifter seg 11.januar 1992 i Danmark. De vises av Ruths onkel som er prest. Han bare vet, at det er han og henne. Hun sier ja, for Ruth mener det er bestemt allerede. Hun er frelst, det er slettes ikke John.
Han kan bli ekstremt sint, så tårene til Ruth spruter av redsel og tvil. Han er selvsentrert, vill og har vanskeligheter med å gi omsorg. Overlevelsesinstinktets banker i årene. Det er jammen ikke lett å være Ruth. De har en fillete sofa og to tomme hender, av og til må de pante flasker for å få nok til mat, men de klarer seg. Ruth har en Sareptas krukke av tålmodighet. Hun har også omsorg, varme og utrettelig utholdenhet. Hun prøver å slipe John, ikke med hat- men med kjærlighet. Men John er forøkt slipt før. Hun får ikke en enkel jobb. John går gjennom en ny barneoppdragelse, for Ruth forteller ham at han kan ikke snakke slik til folk, med så nedverdigende tonefall, så hard.
Men hvorfor kan han ikke det?
For det er ikke slik man gjør.
Han skjønner etter hvert at hun har rett. Men det tar år å gro på seg forståelse man aldri har lært.
I garasjen står John ofte. Han mekker og mekker i garasjen. Bilene som kommer inn som rustne holker, blir foredlet under Johns fingre. Nye glis kjøres ut. Han gjør det ikke for pengene. Han liker å restaurere. 1 år, to år. Ruth napper stadig av ham ufinheter. Forandrer ham motvillig. Det er hardt arbeid. Hun ber og ber. John vil ikke frelses. Han vil være i garasjen, ruste opp håpløse bilvrak. Det gir ham mening. Han rykker også ut på branner i år etter år, redder liv. Han blir glad hver gang han kan slukke og gi mennesker album og minner tilbake. Hus er bare hus, bilder er øyeblikk som man tar med seg videre.

IMG_6996
GIFT: Bryllupsbilde av Ruth og John, 11.januar 1991. Hun skulle få mange vanskelige år, før de sammen fant den store lykken.

I 1995 kommer Camilla, det har ikke vært et valg å vente, men John er ikke klar til å få barn før. Ruth mener det er styrt, at noen holder hånden sin over dem. At de vil få, når de er rede.
Han er med inn. 8.oktober får han henne i armene og steinhjertet smelter. Han er Camillas nå. For evig og alltid. John gjør fra dag 1 alt motsatt av det han har lært hjemme.
I dette huset helles melken i frokostblandingen, de får høre at de er elsket. Det drikkes ikke alkohol i hjemmet. Det er søndagssteik og klemmer i kvelden. Eventyr og lek. Latter og vitser. Turer ute. Barna har evig kjærlighet, men ekteskapet må jobbes med og Ruth er mye alene. Må stadig prøve og feile mot den lynende kjappe og ordrike ektemannen som kan bli sint fra 1-100, men han er ikke langsint. Ruth, er langsur.

Det går to år, de tar til seg et fosterbarn på 10 år. De vet det ikke da, men han skal bo der i 10 år, og de elsker ham som sin egen. De venter igjen barn, de er glade- men det brister. Ruth skriker, det er blod overalt. De ser livet de har laget i doskålen. Men John er vant til voldsomme syn, det er verre for Ruth. Men de står i vondheten sammen
Camilla vokser. Førstefødte får gode minner av en fars far som hun får sitte på fanget til, som smiler, er snill, som hun får gaver av. En sånn bestefar, man vil ha. Hamskiftet er varig.
1 1999 kommer dagen da Johns far dør. De får fortalt ham at de venter et nytt barn til før han reiser, han blir glad. John får klem av pappa. Han sier ikke unnskyld, de snakker aldri om det. Men far sier: Det var vel ikke så greit da du var liten. Men John har blitt stor, og han har tilgitt, for han vet at han ikke hadde orket å bære på bagasjen. Han forteller sin far at han har vært en fantastisk pappa de siste årene, at han har tatt ansvar, endret seg. Det er ro av tilgivelse på sykehuset mellom far og sønn. Så dør han.

John gråter i begravelsen.
15.april 2000 kommer Natalie til verden, og steinpappa smelter, igjen. Han ser på de to jentene sine, og tenker at han aldri har levd før han fikk dem. Noe som har gått i stykker for lenge siden, gror sakte sammen igjen. Han kjenner det som prikking i huden. Ruth ber, men John er ikke lettfrelst. Han vil ikke. De har fosterbarn på avlastning, trer inn, er der og i 2005 kommer et nytt fosterbarn, hun skal bo der i 9 år, og de elsker også henne som sin egen. Men John er fortsatt en utfordrende ektemann. Han kan alt, vet alt, skal ha alt, på sin måte.
Ruth hadde reist for lenge siden, hvis det ikke var for de blomstene hun fikk den augustdagen i 1991

John henger fortsatt i garasjen, 1000 timer i året. Fikser opp bil etter bil, den ene rønna etter den andre blir til nye glis. Skandinaviske Magasiner skriver om bilene, John er flink til å skape vrak om til suksess. Mens Ruth tar hånd om barna, drar på bursdager, til butikker- holder i familietrådene. John kan ennå være oppfarende, men det går fort over. Han slipes og slipes. Ungene begynner i barnehage, etter hvert skole. De har rene klær, har matpakker med kjærlighet på. De reiser på turer og ferie. Drar til USA, disneyworld, og badeparker. Det drikkes aldri alkohol.

Årene går, Ruth ber. Hun har bedt for ektemannen i 20 år. Så kommer Jørn Strand, en tidligere narkoman som har levd på gata. Han skal til forsamlingshuset å tale. Det er et menneske med erfaring, som John kan forholde seg til. Han blir for første gang med på menighetsmøte.

IMG_3529
FAMILIE: F.v. Camilla, Ruth og Natalie sammen med John på ferie i USA i 2014. Hele gjengen er like USA-frelst, og sitter igjen med mange gode minner fra Washington. Ikke minst tok de toget ”Amtrack” videre til New York.

Hjertet til John banker, rastløsheten river, han skjønner ikke hva som skjer med ham. Det dundrer i sjela. Det er som om Strand snakker rett til ham. Troen treffer ham som et spyd, gjennomborer ham. John sitter musestille mens alt velter opp i ham. Fra den dagen er Ruth og John ett. Og han, frelst.
Det er begynnelsen på fremtiden slik han i dag kjenner den. Stemmen han trengte for å finne sin sti, få ro. Kjærligheten til hans Ruth blir altoppslukende, han ville ikke ha byttet familien sin, mot alt gull i verden. Lykken sprer seg som livgivende kraft. Men av og til blir han konfrontert med minner;
Det er avslutningsfest på kommunen, det arrangeres luftgeværkonkurranse. Våpenet bæres fremfor John. Han ser fars ville, fulle øyne som skimtes hatfulle over rifleløpet han stikker opp under halsen hennes så huden dyttes i folder. John står i trappa og ser på. Vi du dø, din hore. Vil du det, vil du! Løpet står der mot halsen til mamma. Han kan lukte frykten.
John går, han kan ikke og vil ikke, skyte på blink for moro skyld. Det er ikke moro, for ham. Og han skyr fulle folk, orker ikke se dem engang. Fester med sinnavann er ikke stas, det er truende.
Han får igjen, en sorg og en glede. Søsteren til John dør. Hun klarte aldri å komme seg ut av barndommens grep, er malt til støv for lenge siden, men det var kreften som sendte henne i graven. John vet hun får hvile nå, det føles godt. Han skal se dem alle igjen.

Camilla er snart myndig, 18 års dagen nærmer seg. Hun har holdt seg unna alkohol og sigaretter, og belønningen er en bil. John er så stolt. Først finner han en strøken 36-modell Ford Business Cupe. Mange vil ha den i bygda. Men Camilla vil ikke ha den.
Ut av intet ringer en kar og forteller at han har en håpløs haug av en bil som alle har gitt opp. En Ford Mustang 69 modell.
Den vil Camilla ha.
John ser på den, skamrusta. Hele framsetet revner når han tar i det. Den er fullstendig vrak. Ingen vil ha bilen på tilhengeren som blir slept til hjembygda. Han plukker den fra hverandre, men beholder kjernen og legger sjela si i kjerra. 5 måneder etter får Camilla en strøken bil på fødselsdagen. Mange vil kjøpe det som kåres til Norges flotteste bil. John mener datteren bør selge, bruke pengene under studiene. Han tilbyr seg å lage en ny til henne, så kan hun beholde pengene.
Men Camilla sier bare nei, nei og nei.
Den har du bygd til meg pappa, og den selger jeg ikke!

IMG_6906
HJEMME: John Lien i dag, er en helt annen mann – mye takket være utrettelig støtte fra sin Ruth.

John er født i vold, men valgte livet. I arv har han gitt sine barn kjærligheten han aldri fikk, den ruster ikke. Og den er ikke til salgs. Han er ikke til salgs.
John er i dag en annen person. Han er brannmann og hovedtillitsvalgt i Delta, og kjemper de ansattes sak, med klør og bitt og stor appetitt på rettferdighet. Nå gråter han av både tv-programmer, og barnas rørende bursdagskort. Han har blitt et helt menneske og forteller sine nærmeste at han elsker dem. Han er fortsatt tøff i kjeften, men stiller alltid opp, er lydhør, rolig og nær. Ruth har lært ham å finne frem til det hun mener har bodd inni ham hele tiden. Hans omsorg, og hans gode hjerte for andre. De har betalt en høy pris for dagens lykke, men den er verdt det. Den viser at det alltid er en vei ut av ting, sier Ruth.
Ondskap er bekjempet med godskap, og John vant.
Hun vant.
De vant.

 

HJELPETELEFONER/NETT:
Kirkens SOS er en telefontjeneste for mennesker som trenger noen å snakke med, tlf.: 815 33 300. Har også en chattefunksjon: Trykk her for å chatte

Alarmsentral for barn og unge – 116 111
Landsdekkende alarm telefon for barn som utsettes for vold/omsorgssvikt. Voksne kan også ringe ved mistanke/bekymring.  Trykk for å gå inn på nettsiden her

Landsdekkende telefon for Incest og seksuelt misbrukte er døgnåpen, tlf.: 800 57 000 (anonym) 

Senter for seksuelt misbrukte menn : Organisasjonen drives og ledes av menn som selv har vært utsatt for seksuelle overgrep, tlf.: 22 42 42 02

Røde Kors, omsorgstelefon: 800 33 321 (gratis/anonym) Landsdekkende tilbud til alle barn mellom 6 og 18 år. Trykk her for å gå inn på nettsiden

Dagens historie:
Dette er en åpen historie, og John Liens vitnesbyrd om eget liv slik han opplevde det, og husker det. Han har vært i kontakt med søsken og egen familie i forbindelse med saken, og fått deres godkjenning. Avisen har også innhentet ekstern informasjon, og snakket med impliserte i saken. Enkelte steder og personer er anonymisert av hensyn til personvernet.
Gamle bilder er innhentet privat. Nye av Lien er tatt av undertegnede.

 

 

Fosterbarnslivet

17.mars 1997 kommer Zainab til verden i Irak.  Hun kunne vært kastet på gata som søppel, i en nyfødt bylt med laken dekket av blod. Men hun beholdt livet.

Flyktningeleieren i Syria. Hun står med bare tær i gjørme i teltleiren. De to brødrene hennes, og hun har gravd grøfter, men hendene hennes er så små- det er ikke lett å løfte. De får litt mat for slitet.

Pappa har mistet beinet i en landmine i krigen, han har opplevd flerårig fengsel og tortur for sin politikk. Han drar før mamma og barna. 500 flyktninger kom til Norge samtidig. 1 av dem var Zainab.

Zainab går ut av flyet i Norge, hun er fire år. Flyktningmottaket i Grogn i Nord-Trøndelag kom og gikk, hun fikk en søster. De flytter videre. Familien på seks blir til sju, en ny bror blir født. Den lille jenta med de lange krøllene og de stor mørke øynene begynner i 3. klasse.  Men det er uro i huset, problemer. Det har vært slik lenge, noen ser- men ikke godt nok. Stemmene blir høyere.

Krigen har satt sine spor i hennes far og forplantet seg til mor. Reglene var annerledes på innsiden av huset, enn de som eksisterte utenfor. Truslene, de evige truslene. Slagene som hun ville glemme, bare kom og kom. Lærbeltets røde riper, lillesøsterens skrik. Brødrenes gråt. Hodet som ble kulete og vondt av knyttnever som traff og lagde evige sår i sjela. Hun har vært redd så lenge hun kan huske.

Zainab var den eneste utenlandske i klassen, de vonde ordene ble kastet mot henne, i dager, timer og minutter. Det var vondt å være liten, hun slet med språket, hang ikke med. Hjemme snakket mamma og pappa arabisk, hun bodde i to kulturer, to helt forskjellige verdener på en gang. Hun ble sint, skulle vise dem- skulle lære dem, slik som mor og far lærte henne og søsknene- respekt. For det er sunt å bli slått, slik at man kan lære.

dsc_4798

Brannalarmen går, det er Zainab som løser den ut. Far blir rasende da han får vite det, hun havner i et mareritt, og hun betror seg til en lærer på skolen. Zainab lurer på hvorfor hun må ha slike foreldre. Læreren tar affære, selv om det koster henne mye på sikt. Hun melder fra. Akuttvedtaket kommer. Men det vet ikke den lille jenta.

Klokken i klasserommet tikker, læreren sier hun må ut på gangen. Der står det to kvinner i sorte jakker, som med alvorshender tar henne videre. De har hentet den eneste skikkelige vennen hun har fra ungdomsskolen, Line står der, med alvorlige øyne og ser inn i Zainabs. De to kvinnene i sorte jakker forteller henna at hun ikke skal bo sammen med mamma og pappa mer, som kråker stjeler de det som glitrer.

Tårene triller nedover venninnens kinn. Zainab vet ikke om hun skal være glad eller sint. Det gjør dobbelt vondt. Den grå følelsen veller opp i magen, tårene renner og renner. Som en ustoppelig flod av ømhet for det eneste hun kjenner som sitt, selv om hun vet innerst inne det er feil å slå.

Tårene rant da hun ble satt inn i bilen, de rant da legen snakket med henne, de rant da politiet tok bilde av henne i undertøyet for å forevige blåmerkene på den lille kroppen i arkivet. Alle de andre søsknene som er under 18 år fjernes også fra hjemmet. Skyldfølelsen maler i magen, hun burde ikke ha sagt noe.

????????????????????????????????????

Zainabs salte protest fortsetter da hun fikk beskjeden om, at her skal du være nå. Året er 2008, det er sommer. Hun bor på hemmelig adresse, får nesten ikke lov til å gå ut alene. Alle var redde for den lille jenta. Zainab selv kan ikke forstå at man er redde for at noen skal røve henne, hun er ikke verdt noe. Bak vinduer fra huset like utenfor Steinkjer, kikker hun ut i dagen, trykker nesetippen mot glasset og føler den uutholdelige redselen over å ha blitt rykket vekk fra foreldrene.

Hun blir i beredskapshjemmet i sju måneder, hos et snilt eldre ektepar med store barn. De bakte mye, lekte, og var på hytta i Namsos. Hun får en drømmefanger som eter gamle, vonde minner.  Zainab knytter seg sterkt til foreldrene til far i beredskapshjemmet. De bodde på et gamlehjem like ved skolen, og nesten hver dag trippet Zainab inn på sine små sko og krabbet opp i armene til de gamle menneskene. Hun likte gamle folk, de luktet trygghet, kunnskap og kjærlighet. En dag luktet ikke bestefar trygghet mer. Zainab sto i døråpningen og kikket på den bleke mannen og mens livet forlot ham, sto hun der og så på at han døde. Det gjorde vondt, og hun løp hjem. Men sa ingenting. Flere dager senere skjønte hun det, da de sto i kirken. Zainab gikk mot kisten, i den lille hånden holdt hun en rank, lubben rose som hun la på kisten, det røde tegnet på kjærlighet fulgte med ned i jorden og forsvant sammen med «bestefar». Da, forsto hun at han hadde sluttet å være, der hun var. Han dro fra henne.

Zainab fikk vite at hun skulle inn i et fosterhjem. Hun fikk bli kjent med de nye, de dro i dyreparken sammen. De var ikke fremmede da hun tilslutt flyttet inn. Bursdagen kom og Zainab blåste ut 10 lys på den store kremkaka på hytta. Hun fikk se noen av søsknene av og til, hun begynte på ny skole. Det ble bedre, hun fikk venner og begynte å snakke klarere norsk. Året hun blir 11 flytter hun inn til Tina og Hans i Nord i Trøndelag, hun har fortsatt hemmelig adresse. De har en fosterdatter boende der fra før i tillegg til to sønner og en hund med gule, myke krøller- som hun elsker. I lange perioder har de det fint. Men så sniker alvoret seg inn i Zainab som en fortærende pest. Hun begynner å forstå, det som hadde hendt tidligere. Uroen blir uoverkommelig. Hun savner, at pappa slår…

Skolen hangler, men det går. Hun blir god i sport, håndball, friidrett og fotball. Zainab er rask, atletisk og vinner mange stafetter. Hun får oppmerksomhet, hun blir god i noe- følelsen av å være best. Hun trenger rosen, suger den til seg som en bie med snabelen i nektar. Tina og Hans er snille, kanskje litt for snille.

dsc_4811

Zainab får raseriutbrudd, viljen slår kålbøtter i luften. Det hun krever å få, får hun. Zainab begynner å gi faen i alt. Ondskapen skyter fart. De ulovlige telefonsamtalene med foreldre eskalerer i superspeed. Hun blir utsatt for press, Zainab blir til en dobbelsidig teip som samler dritt – det blir en uholdbar situasjon for alle.

Sommeren kommer, og Tina og Hans tar med Zainab alene på ferie til Spania. De er ekstra snille, ekstra oppmerksomme, ekstra tilstede, hun får ekstra mye ting. Zainab kommer hjem og får beskjed om at de skal på møte. Møte i barnevernet. Hun skjønner det i sekundet ordene faller. Sviket. Den samme damen, en av dem i sort jakke er der. Zainab har aldri likt henne, hun lukter tyv, tyven som tok hennes foreldre fra henne. Tyven som tilintetgjorde livet hennes. Som satt henne på vent, i vakuum. På billigsalg. Zainab vil ikke ha den påtrengende hjelpende hånden. Hva har sortjakken tenkt å forklare, at Tina og Hans har blitt lei av henne, at hun er for vanskelig, for krevende, at hun tar for mye tid, at hun ikke er god nok!? Tårene fosser. Hun får beskjeden. Zainab skal igjen, flytte. Hun vil gjøre slutt på livet, ser vinduet og skal hoppe. Bli fri. Men de holder henne tilbake. Hun slår, sparker, treffer. Hyler, vil rømme, ut, ut, ut og bort fra alt. Politiet kommer mellom utbruddene inne på kontoret til den sortkledde. Zainab synker ned på gulvet, fostermor holder henne tett inntil seg som en baby mens tårene flommer. Hun holder henne lenge, som om hun ikke orker å gi slipp- helt til Zainab eskorteres av tre uniformerte politimenn inn i bilen, videre til flyplassen på Værnes. Den ene politimannen er snill, han snakker om idrett og sport, at han også har en datter. Politimannen får henne til å puste, litt igjen. Forbi alle i sikkerhetskontrollen og videre inne på flyet, sitter den spede jenta med de lange krøllene mellom to uniformerte. Avtroppende fostermor sitter rett ovenfor midtgangen, med bekymrede øyne som av og til møter hennes. Men hun sier ingenting. De er alle redde, for at det skal bli for mye for den vesle jenta, at hun skal prøve å forlate livet. Zainab sitter og tygger på sviket som herjer i kroppen, hun sier ikke et ord til forstermor. Kroppen er i krise. Hvorfor klarte hun ikke å passe på meg, hvorfor ga hun opp, hvorfor ville hun ikke ha meg mer. Det tordner i hodet. Men Zainab vet egentlig svaret, fostermor kan ikke gi henne den hjelpen hun trenger. Det gamle sinnet i Zainab tytet ut i alle sprekker.

Hun kommer ut av flyet. En blid, imøtekommende kvinne kommer bort og vil hilse! Hun ter seg som om hun kjenner henne. Zainab vil ikke, og går i vranglås, mens hun ser skuffelsen velte opp i kvinnens øyne, men hun bryr seg ikke. Zainab makter ikke, har nok med seg selv, hun klarer ikke å få seg inn i armene på en ny kvinne nå. Hvorfor skjønner de ikke? De setter seg i en bil fra Gardemoen og ankommer timer senere en enebolig i et lite byggefelt. Zainab har sovet hele veien, utslitt av gråt og svik. Nervesystemet bryter sensitiviteten og gjør kroppen hennes følelsesløs. Den gjenkjenner gammel redsel og slår seg av som en nødbryter. Når hun åpner øynene ser hun opp på et grått hus. Maria og Mats bor i Østfold. Mats har to sønner fra før. Hun blir vist til et rom, her skal hun bo.  Rommet er fint synes Zainab, en stor himmelseng deler rommet, som en prinsesse, tenker hun.

Fostermor som har gitt avkall på henne, sover i samme rom som Zainab den natten. Hun unnskylder seg ikke, ber ikke om tilgivelse, hun er lett og hyggelig i tonen, hun gjør ikke ting verre for Zainab. Hun bærer avgjørelsen. Så reiser hun, og tyven.

Psykologen kommer, en kvinne med ildrødt hår. Zainab synes håret nesten er oransje, som ild. To ganger i året spør hun rare spørsmål, og går. Zainab begynner på ny skole igjen, men bare noen få timer slik som gym og sløyd. Det skal være en sakte tilvenning har de sagt. Hun går i 7. klasse. Men hun fortsetter å drive med sport, men må velge en aktivitet. Det blir håndball, forsterforeldrene er med på alle kampene, hver gang hun vinner får hun en rose av den nest eldste forsterbroren. Ting blir bedre. Livet er litt fint igjen, hun begynner å få trygghet, et liv. De vil snakke med henne. Maria og Mats sitter i stua, og ber henne sette seg på en stol. Det er lyst i rommet, det lukter familie. Zainab er avventende, kanskje det er noe morsomt.

-Jeg er gravid, sier Maria. Veggene forsvinner. Sviket velter opp igjen som en flod av gjørme.
-Hvorfor skal du ha en til, du er gammel, hyler Zainab.
De hadde jo meg, hvorfor måtte de ha en til, hvorfor!? De synes ikke hun er bra nok, de vil ikke få tid til henne nå. Tankene flerrer de gamle sårene åpne. Drittbaby!
Ting går over styr. Sur, sjalu, og med sviket som våpen for sin egen avgjørelse, tar hun kontakt med sine biologiske foreldre, selv om hun har forbud mot å ringe. Hun planlegger en flukt. De er den eneste utveien hun kjenner av fasthet i livet. De som aldri blir borte.

dsc_4832

Zainab blir spurt om hun vil besøke babyen på sykehuset, hun kan ikke tenke seg noe verre. Fostermor sender en sjokolade med navnet hans på hjem, det står en tekst på kortet. «Gleder meg til å hilse på deg snart». Hun eter sjokoladen og kaster papiret. Drittunge!
Hun rømmer. Pappa henter henne på flyplassen. De kjører videre mot Trondheim, det er midt på vinteren og glatt. Snøen driver i lufta som store filler av revet sukkerspinn. Nesten fremme snurrer bilen rundt og kanter. Zainab kjenner noe blir feil, men de kommer seg ut av bilen og hun får en plass hos noen venner av familien. Hun må bo i skjul, politiet vil lete hos foreldrene.
Hun drar av seg genseren, den er full av blod. De vasker henne og bandasjerer. Neste dag forstår hun at hun må på sykehus. Pappa henter henne og kjører henne til legevakta. Kravebenet er brukket.
Der inne på kontoret til den gamle mannen i hvit frakk, revner sjelen til Zainab. Hun forteller alt. Absolutt alt, også ting hun ikke har turt å fortelle høyt, ting som er så vondt at hun nesten knekker ved å si ordene høyt.
Hemmeligheter.
Ting som nesten gikk galt.
Ting som ikke er greit.
Den gamle mannen blir så lei seg. Lei seg på Zainabs vegne.
Hun ser aldri Maria og Mats igjen.

Hun blir flyttet, umiddelbart. Angeren kommer, hun vakler. Men det er for sent.
Zainab vet at foreldrene hennes alltid har hatt og alltid vil ha, et håp om at hun får lov til å flytte hjem igjen. De har forandret seg, de har blitt annerledes, hun merker det. Men Zainab vet at hun ikke kan, det kommer bare aldri til å skje. En sannhet hun har vokst seg på. Året er 2010. Biologisk far, blir etter anmeldelse av barnevernet for legemskrenkelse av barna, dømt til 90 dagers fengsel for vold mot Zainab, han sonet 30 dager. Zainab fikk oppreisningserstatning på 20 000 kroner. Alt er hennes skyld. Alle forteller henne at det ikke er hennes skyld. Men hun lukter bare en judas som solgte sin pappa for gull. Hun er 13 år da hun ankommer barnevernsinstitusjonen. Zainab kommer med flyet fra Værnes, det er kaldt ute. Hun puster røyk.
Zainab går innover gangen og får tildelt rom, bak henne står det en utrolig høy blond jente, så høy at Zainab lurer på om det går an å bli så høy. Litt lenger bak, står en skikkelig kort jente med mørke øyne. Det blir de tre, den høye, den korte, og Zainab. Og det er ingen god kombinasjon.

Barnevernsbarna får betalt for å gå på skolen, betalt for å stå opp å spise, betalt for å trene. Et belønningssystem som ikke fungerer i praksis, men som utnyttes av de tre.
Skolebussen tar for lang tid, Zainab gidder ikke. Hun står opp for å spise frokost, tar pengene og går og legger seg igjen. Oktober går over i november. Hun skulle gått i 8 klasse. Månedene går, vennskapet mellom de tre muskiterene gror. De gjør hva de vil, når de vil. De må ta tisseprøver, men Zainab slår aldri ut positivt. Men de får ikke bo sammen. De blir plassert på ulike steder. Så kommer beskjeden, Zainab skal flytte, igjen. Hennes avskjedsgave er å fylle hele rommet med vann fra dusjen. Så lukker hun døren og går.

Men hun skal ikke til en ukjent. Hun har hilst på ham før. Han virker grei synes Zainab. Biologisk bror har bodd der før, og hun har besøkt ham der. Det kan være ok å campe der noen uker eller måneder, tenker hun. Men Tore i Åmli har andre planer. Han tenker ikke uker og måneder, han tenker langsiktig. Og han har venner. Ingeborg, og paret Alexander og Christine. Rommet til Zainab er cafefarget, hennes yndlingsfarge. Hun er så sliten av å bo på institusjon, så utrolig sliten av å bare leve.  Det er godt å komme til Tore. De er tre fosterbarn som bor sammen.

Tore får en mappe på det vanskelige barnet der historien hennes omtales som trist, men han velger å ikke lese den. Han vil bli kjent med Zainab på sin egen måte. Hun får mappa av Tore, men etter hvert som de fortrengte minnene trekkes frem linje etter linje, legger hun den bort. Det er noen ting som aldri gror seg bra igjen, hun vil glemme. Begynne å leve på nytt. Etter hvert, kanskje.

Nesten hvert år siden Zainab ble flyttet fra sine biologiske foreldre har de begjært tilbakeføring, den blir aldri godtatt og hun må ikke møte opp i retten, før året hun er 14.
8. klasse må fullføres. Tore blir med Zainab på skolen. Hun er som et vilt dyr. Hun vil ikke knytte seg til noen, vil ikke slippe noen inn, vil ikke at noen skal se på henne. Alle ser på henne, en ny skjønnhet i den lille bygda er vanskelig å ikke se på. Alt er vanskelig. For hun vil ikke på skolen, hun vil ikke! Hjemme hos Tore kan Zainab slappe av, der har hun ro. Men skolen forlanger, kommunen forlanger, Tore føler presset, men ser jenta lide.

Midt inne i alt sammen må hun i retten. Sola sveiper over Nord Trøndelag tingrett i Statens hus. Foreldrene har begjært tilbakeføring. De har rett til å gjøre det, hvert eneste år. Hun er deres barn, og de gir ikke opp. Sortkledde kommer, og skjermer for sola utenfor, de smiler. Forteller henne på lette skritt hvor stor og vakker hun har blitt. Klemmer henne inn i de sorte armene sine. Hun vet ikke hvem de er, og her står de og forteller henne at hun har blitt fin, som om de kjenner livet hennes- kjenner henne?! Hun hater følelsen av å bli gjenkjent fra ord i rapporter, hater. De går, men der inne- skal de fortelle om alt det vanskelige som foreldrene hennes vil mislike, med sine lepper i aniskter som akkurat har klemt seg inn i hennes.

Zainab får ikke lov til å komme inn før hun skal vitne. 1 dommer, to meddommere, representant fra barnevensnemda, sakkyndige, advokater, foreldre, fosterfar. Hun er livredd, leppene er hvite. Bena skjelver, og de vil ikke høre på hendene hennes som prøver å holde dem i sjakk. Hvem skal hun være lojal mot, hva kan hun si og ikke si. Hun husker nesten ingenting, ord flyter bare ut av munnen. Hun er knust til støv, for uansett hva hun har sagt, blir det feil- for noen. Så kommer den lange ventetiden, på det som er både bra og dårlig på en gang. Foreldrene får ikke tilbake Zainab.

dsc_4765

Tore står i fosterdatterens rom, hun spiser frokost. Han holder hodeputa hennes i hendene, den er klissvåt av gråt. Tore skjønner at hun kjemper mot gjenferd, mot sydde sting som ber om å revne. Han vet at han må være sterk, stødig – han kommer aldri til å gi seg, aldri til å gi henne opp. Aldri.

Skolen, skolen, skolen. Det blir en endeløs møterekke. Hundrevis. Zainab blir så usikker, det er for mange mennesker å forholde seg til, hun blir redd. Men hun sier ingenting. Hun vet hva som skjer da, da kommer den rødhårete hjernedoktoren som leser henne.

Lærere, rektor, barnevernet, de vil alle hennes beste sier de. Men Zainab vil ikke. Tore blir fortvilet. Han ser at jenta ikke kan.

Så kommer Pia fra barnevernet, hun er ingen sortkledd tyv. Pia er en som hjelper og smelter Zainabs kulde med sin ekthet. Det bare skjer. Fordi de møtes på et skjæringspunkt i det som heter forståelse og konstruktiv empati. Ingeborg, Christine og Alexander er der også, de er som et enormt skipsanker, tungt nok for store stormer. De gir tillit, og får tilbake.

Tore følger henne opp skolegården, de legger timene til utenom friminuttet slik at hun slipper å møte noen. Det blir 1-1 læring inne på private rom. Det går en stund, men så går det ikke mer. Tore blir sendt på læring i Arendal, for at Zainab skal bli interissert i skolen når Tore forteller om det hjemme. Zainab kunne ikke brydd seg mindre, og for Tore blir situasjonen helt absurd. De prøver hjemmeundervisning, ingenting fungerer.

De, alle de velmenende, vil tilpasse skolehverdagen for henne, men hun er ikke klar.

De sier hun må, må, må. De sier til Tore, at han må.

Tore får trusler om å bli anmeldt til barnevernet dersom han ikke får Zainab på skolen. Det er etter boka. Han føler seg maktesløs og mellom barken og veden- fordi han forstår henne. Hun trenger tid. Det blir oppnevnt sakkyndig, han konkluderer at det beste for Zainab er å ikke gå på skolen. Barneverntjenesten i Levanger kommune ved rådmannen gir henne fritak fra opplæringsplikten 2012-13. Hun får endelig ro. 8 klasse forsvant. Det samme gjør 9ende. Zainab begynner forsiktig å jobbe litt i lokalsamfunnet i Åmli, hun trenger ikke snakke så mye. De gir henne tid, og hun vokser. Foreldrene søker igjen om tilbakeføring, men hun slipper unna med å vitne på telefonen. Hun skal ikke hjem dette året heller. Tore er hjemme nå. Fosterfar må hente Zainab tilbake fra Oslo, alt er ikke lyserødt alltid. Zainab kan være mørk og lys på en gang. Humøret kan skifte fra mild bris i knallsol der latteren hennes klinger mot tretoppene som nyklekte spurvunger, til mørke skypumper som suger opp- og kaster alt og alle, rundt. Men hun stjeler ikke. Ruser seg ikke. Drømmene er mange, det samme er ideene om fremtiden som stadig skifter, og hun har vanskelig for å bestemme seg for hva hun vil. Hun har lært seg selv å gi opp fort, det er lettere. Men hun hater den egenskapen. Tore og Zainab møter utfordringene, sammen.

dsc_4809

Alle de andre ungdommene i Åmli skal konfirmeres. Tore snakker med presten, og ringer Zainabs biologiske pappa.
-Det er den samme guden vi har med å gjøre om vi er muslimer, eller kristne. La henne få gå hvis hun vil, sier pappa. En forståelse gror mellom fosterfar og biologiske foreldre. De forandrer mening, det finnes snille mennesker i Norge, selv om de har frarøvet dem barna. Tore skjenker de ydmykhet, og får dialog tilbake. De er alle glad i Zainab. Hun er viktigst. Zainab deltar, og på den store dagen mens de andre får velsignelsen, gir presten Zainab en langstilket rød rose. Han sier han er glad for å ha lært henne å kjenne, at hun er en fantastisk jente. Det blir selskap på grendehuset og de gamle fosterforeldrene, de som svek fordi de ikke maktet å gi henne det hun trengte. Hun og mannen, kommer. Foreldrene blir bedt, det blir også alle søsknene. Hun har fylt 15, men hun går fortsatt ikke på skolen. Hun får brev i posten, signert barneverntjenesten i Levanger kommune: «Ungdommen har vært plassert i samme fosterhjem i mer enn to år og forholdene i hjemmet vurderes å være så stabile og gode at det ikke er behov for mer tilsyn enn to ganger i året.»

Zainab har knyttet seg til Tore. Hun har aldri bodd så lenge et sted. Hun føler tryggheten velter opp i seg som et solid hus med en kjeller som tåler atombomber. Hun har rammer, et liv.
22. august 2013 får hun norsk statsborgerskap.

Det blir bedre hver gang hun besøker foreldrene. Dette året begjærer de ikke tilbakeføring, men økt samvær. Det synes både Zainab og Tore er en god ide.  Det letter, trykket på innsiden. Fra 2014 får Zainab åtte helger i året sammen med biologiske foreldre uten tilsyn. Hun begynner å føle det er viktig med utdannelse, et mål, en ambisjon. Hun søker på videregående og kommer inn på særskilt grunnlag og begynner. Hun er 17, 5 år. Zainab fyller 18 år, og Tore og hun har grodd seg sammen til en familie. Hun er positiv, og viljesterk. Hun søker og håper på ny skoleplass til høsten, hun vet ikke om det blir Arendal eller Lillesand ennå. Zainab kommer til å bestå første året på gymnaset. Selv om det innebærer sommerskole med matte, har hun klart det, uten ungdomsskolen. Tore er stolt. Zainab er stolt. Hun er ikke dum, hun kan, hun er god nok. Og om noen år skal hun kanskje bli tannlegesekretær.

DSC_4827

Klokka nærmer seg fem, Zainab er kommet hjem fra skolen. Tore står på kjøkkenet. Huset er varmt. Grammofonene, skiltet med «dette er et hjem for alle», kjøkkenkluten som lukter gammel melk, familiebildene som foreviger tiden deres sammen. Roterommet på venstre side av gangen med noter, rot, kasettspillere, gamle klokker. Flygelet i stua med lysestaken fra Irak, en gave fra Zainabs foreldre. Alt er i kasser. Rommet hennes er tømt. Zainab og Tore skal flytte til nabokommunen. Men de skal flytte sammen. Hun skal bo hos Tore frem til hun minst er 20, det har hun fått vedtak på. En trygghet formulert på papir. Tore myser ut i sommerlufta mens knotten danser i lyssablene. Han ser på Zainab når han tror hun ikke ser ham. De gråblå øynene blir blanke, munnens linje skjelver svakt som vibrasjonen av en gammel tone. Han vet helt sikkert at hun er jentungen hans.
-Livet begynner nå Tore, sånn på ordentlig, sier Zainab.

DSC_4846

 

Dagens historie er Zainabs oppfattelse av eget liv, hennes livshistorie slik hun husker den. Samtaler har foregått delvis sammen med fosterfar Tore Konnestad, som har inngående kunnskap om historien. Andre intervjuer, er foretatt på tomannshånd. Undertegnede har fått dokumentert faktiske hendelser som er omtalt i saken, og hatt tilgang til sakspapirer.  Ulike personer og steder er anonymisert av hensyn til personvernet.  Zainabs biologiske foreldre er i saksdokumentene ikke av samme oppfattelse som datteren i forhold til voldsepisoder, og tar avstand fra beskyldningene. Dommen som omtales, er rettskraftig. Alle barna ble fratatt foreldrene i 2008. Ingen er tilbakeført, men samværsretten er betydelig oppjustert. Ifølge Zainab er forholdet godt, og endret.

 

I 2015 vant Åmliavisa presseprisen i feature for denne saken. I 2016, vant samme avis samme pris for ; Født i vold, valgte livet som kan leses HER