Fant krigsminne

Passasjerene: Entusiastisk turleder Hilde Hansen Smeland har en lydhør forsamling i Eirik, Neri, Arne, Eivind, Torjus og Eldbjørg Smeland

Våren 1945. Engelske fly nærmer seg Åmli. Containere slippes ut med fallskjerm fra bomberommet. På bakken i Gjøvdal sto folk fra heimefronten med tente lys. Kristi himmelfartsdag 2018. 14 små og store er på vei oppover Gjøvdalsheia i en BV202. Mellom kratt og kampestein finner de containere, et kulturminne av stor verdi.

Det er ikke alltid like gøy å være journalist. Men noen dager er det helt fantastiske. Dette var en slik dag. Åmliavisa ble med Barnas Turlag på oppdagelsesreise i den militære beltevogna til Jørund Smeland. Vi skulle lete etter gamle krigsminner langt inne på Gjøvdalsheia.

– Hei, det er Åmliavisa. Har dere plass til en ekstra unge på 61 år? Han er litt vill, men ellers snill.
– Ja, bare kom. Vi har plass, svarer turleder Hilde Hansen Smeland med hyggelig stemme i telefonen.

Krigskontainer-1-NETT

Innlasting og avmarsj
Klokka er 12 Kristi Himmelfartsdag. Vi står ved veibommen som sperrer innkjøringa til Rukkedalen, langt oppe i Gjøvdal. Sola skinner fra skyfri himmel. Men meteorologen har varsla regn utpå dagen.
Pluselig hører vi lyden av belter mot asfalt. Jørund Smeland kommer fresende oppover dalen i en vaskeekte kamuflasjefarga Volvo BV 202. Dette var forsvarets terrengkjøretøy i mange år. Tøffe greier!
Jørund stopper og åpner baklemmen for innlasting av passasjerer, mens ryggsekkene blir lempa på taket.
Foruten undertegnede, Jørund og Hilde består turfølget av Torjus (4), Stian (10), Eivind (8), Arne (12), Neri (10), Eirik (6), Ingrid (8) og Noa (6). I tillegg kommer de litt større passasjerene Tonje Ramse Trædal, Eldbjørg Smeland, Jan Harald Hellerdal og Tora Angelstad.

Turkamerater: Mat smaker utrolig godt på tur.  Fra venstre Noa, Torjus, Eivind og Arne.
Turkamerater: Mat smaker utrolig godt på tur. Fra venstre Noa, Torjus, Eivind og Arne.

Oppover Rukkedalen
Med alle på plass i beltevogna kjører vi innover Rukkedalen og passerer etterhvert den nedlagte fjellgården Hægestøyl.
Terrenget er røft og vakkert. Beltevogna rister og bråker noe forferdelig, men det gjør bare opplevelsen enda tøffere. Vi klatrer oppover de bratte bakkene og stemningen stiger tilsvarende. Snart er deler av veien dekka av tjukk snø. Men det er ikke noe problem for Jørund.
Han stopper ved Rukkevatn. Her forteller et skilt at vi befinner oss i kanten av Rukkevatn naturreservat.
Små og store passasjerer laster ut. Resten av ekspedisjonen må gjennomføres til fots. Med Jørund som kjentmann, setter vi kursen mot Trongedalsnuten.

sjåføren: Jørund Smeland  frakter oss trygt fram og tilbake fra Rukkvatn. Uten vogna hadde det blitt en fryktelig lang spasertur i delvis snø
sjåføren: Jørund Smeland frakter oss trygt fram og tilbake fra Rukkvatn. Uten vogna hadde det blitt en fryktelig lang spasertur i delvis snø

Historietime på toppen
På dette tidspunkt er spenninga til å ta og føle på. Kommer vi til å finne noen krigsminner?
Tankene går tilbake til heltene, som risikerte livet for vår frihet. De hadde det adskillig tøffere enn oss, som bare risikerer å bli våte på beina.
Vi går over en gammel steindam, vasser i snø, krysser myrer og klatrer opp en bratt skråning. På toppen er det mat og drikkepause. Her benytter vi anledningen til å teste historiekunnskapen hos den oppvoksende slekt.
– Vet dere hva vi leter etter?
– Ja, svarer Neri og Ingrid uten å tenke seg om:
– Vi leter etter containere fra krigen. De inneholdt mat og våpen og ble sluppet ned av engelske fly.
– Hvorfor det?
– Jau, for de ville slåss mot tyskerne som hadde tatt landet vårt, svarer ungene med imponerende presisjon.
Det viser seg at mamma Tonje Ramse Trædal hadde drevet med historieundervisning i bilen opp til Gjøvdal.
Med ei slekt full av motstandsfolk, kan Jørund Smeland mye om krigen. Han forklarer at vi leter etter containere fra to runder med flyslipp våren 1945.
– Containerne var tilpassa bomberommet i flya og ble sluppet med fallskjerm, sier han og fortsetter:
– Slippene ble varsla med en kodemelding på radio. På bakken stod folk fra heimefronten klar med lys som ble tent straks de hørte flydur.
Samtlige fly som deltok i disse tokta, vendte uskadde tilbake til basen i England.
Flyhistorikere har imidlertid funnet ut at det ene flyet som droppa containere over Gjøvdal natta mellom 2. og 3. mars, ble skutt ned av tyske jagerfly ved Hegland i Holt, under et anna oppdrag om kvelden 29. mars.
De dreide seg om en Short Stirling Mk. IV med serienummer LK-119. Hele mannskapet på sju ble drept. Så brutal var altså krigens virkelighet.

tøffe greier: Beltevogna har stoppa og turfølget laster ut. Det er forbudt med motorferdsel i Rukkevatn naturreservat. Derfor må vi ta beina fatt.
tøffe greier: Beltevogna har stoppa og turfølget laster ut. Det er forbudt med motorferdsel i Rukkevatn naturreservat. Derfor må vi ta beina fatt.

– Noen rare krigsgreier
Maten er fortært og vi setter i marsj igjen. Vi skjærer over noen blaute myrer og går ned en djup dal. Plutselig roper en unge:
– Se! Her ligger det noen rare krigsgreier!
Mellom kratt og kampesteiner under ei fjellside, får vi øye på en mengde rustent jernskrap. Sylinderforma containere og andre gjenstander ligger strødd i terrenget. Mengden er overveldende. Vi hadde aldri trodd at vi skulle finne så mye.Turfølget kaster seg over containerne og studerer dem med omhu.
De er fryktelig rustne, men vi kan fortsatt skjønne prinsippet for levering av forsyninger. Heimefronten skjulte containerne i steinura, mens de frakta vekk innholdet til andre gjemmesteder.
Trædal konstaterer at vi har oppdaga et kulturminne, som absolutt bør registreres i den kommende planen.

Truende mørke skyer
Gjengen er så opptatt av containerne, at vi ikke oppdager de mørke skyene som fyller himmelen. Snart begynner det å pøsregne.
Ekspedisjonen bestemmer seg for å gjøre en hastig retrett til beltevogna. Det blir noen kilometers våt vandring på sleipt fjell. Men ingen klager og humøret er på topp.
Gjengen har en slående likhet med drukna katter, når vi til slutt setter kursen hjemover i visshet om at ekspedisjonens målsetting ble oppnådd til fulle.

 

FLYSLIPP I ÅMLI I 1945:

Under Den andre verdenskrig ble det oppretta en luftbro mellom Storbritannia og Norge for å frakte inn viktige forsyninger til militære motstandsgrupper. Våpen, ammunisjon, sprengstoff, radioer, mat og anna utstyr ble pakka i containere og sluppet ut i fallskjerm fra fly. Noen ganger fulgte det også med instruktører og folk som skulle delta i sabotasjeaksjoner.

Flere motstandsfolk fra Åmli, Tovdal og Gjøvdal var involvert i denne livsfarlige virksomheten. De som ble tatt av tyskerne, kunne vente seg fengsel, tortur og i verste fall dødsstraff.

Det er interessant å merke seg at i begynnelsen av krigen var formålet ofte å gjennomføre sabotasjeaksjoner mot tyskerne. På slutten av krigen ble de like viktig å hindre at tyskerne skulle ødelegge vital infrastruktur av frykt for alliert invasjon.

Det geografiske området som i dag er Åmli kommune tilhørte Milorgdistrikt 18 (D18). I Gjøvdal var det tre flyslipp under krigen. Disse skjedde i regi av Special Operations Executive (SOE) som var en hemmelig britisk militærstyrke.

Containerne som ble funnet av Barnas Turlag på Kristi Himmelfartslag stammer fra følgende to runder med flyslipp:

Natta mellom 2. og 3. mars 1945. Slipp ved Svantjern/Trongedalsknuten. To fly dropper SOE-agentene Niels Songe Møller fra Arendal og Joseph Stumpf fra Kristiansand. I tillegg kommer 32 containere og 13 pakker. Målsettinga med operasjonen er å beskytte Nomeland, Hægeland og Høgefoss kraftverk. På bakken var motstandsfolka Jacob Eikanger, Percy Armstrong, Albert Myrvang og Gunnar Ramse.

Natta mellom 30. og 31. mars ble det gjennomført et nytt slipp i området Trongedalsnuten. Lasta var denne gangen 12 containere og seks pakker med våpen og utstyr til SOE-operasjoner. Særmeldinga for begge flyslipp var ”Mitt navn er Olsen”.

Man kan lese mer om dette dramatiske kapittelet i Gjøvdals historie i boka ”Krigsår og fredsvår i Åmli 1940-45” som er gitt ut av Boknemnda i Åmli. I årbok nr. 9 fra 2003 til Arendal Historielag gir Johnny Haugen en detaljert oversikt over Flyslipp-operasjoner på Agder 1940-45. Ellers kan den ferske boka ”Aust-Agder under okkupasjonen” av Johan Christian Frøstrup og Bjørn Davidsen anbefales.

Jørund Smeland er ikke bare glad i gamle militærkjørtøyer. Han har også mye kunnskap om krigen. All informasjon han gav på turen, stemmer med de de skriftelige kildene vi har fått tak i.

Freidig tur på to hjul

Billysene dør, og han kommer gående opp til leirbålet vårt. – Hvem i all verden er så gal at de kjører en Harley ut her i skauen? Jo, det er oss det.

Vi provianterer i Åmli sentrum, men undertegnede må inn igjen på butikken for å kjøpe mer enn de 10 pølsene og fløtegratinerte potetene som allerede ligger i sekken, for kjæresten er redd for å ikke bli mett nok. Jeg mistenker at han ikke har spist ei smule hele dagen og Hilde Bjorå Wiik på Joker ler når hun hører hvorfor jeg kommer inn igjen og vi får en turhilsen med på veien.

img_1416
KVELD: Kvelden lister seg innpå, vinden legger seg og fargene danser over himmelen og avtegner seg i vann mens vi tenner bål og lys.

Nytt beist
Høsten har begynt å ta tak. Spredt skydekke med sol som slynger seg ned i lyssabler mellom lyseblått.og treffer asfalt i det vi setter hjul mot Telemark. Jack Dønnestad har til alt overmål bytta ut sykkelen siden sist tur, med en nyere og heftigere softail. Men det var et aber, noen sissibar med bagasjebrett har den ikke fått ennå. Så det ble sekk og hender som krølla seg om livet til mannen.

Dobbelpose og telt surra fast på gaffelen

Gaffelbagasje
For å være helt ærlig så var jeg så støl etter at jeg hadde våget tøffe meg på treningstur i skogen noen dager før, at jeg nesten trodde begge armene skulle falle av i det vinden tok tak i sekken da mannen dro sakte på jerndyret bortover asfalt som bada i sol. Men det var både til pass for meg, og det gjorde heller ingen verdens ting, for vi skulle på tur!
Ut, opp og etterhvert frem. Ved Øy tok vi av, og fulgte veien frem til Felle. Vi fikk en hjelmpause for å spørre om videre vei på butikken, og joda vi skulle bare ta til høyre så kom vi til et stort område hvor vi kunne campe, sa damen bak disken og smilte. Så vi tok av og fulgte grusveien forbi kapellet. Vi sjekka ut et sidespor, men det er mye jern å navigere på småklumpete veier, Det hjalp vel kanskje ikke så mye på sikten for føreren å ha en dobbelpose og et telt surra fast i gaffelen med ei kjerring som slettes ikke er 1.50 høy krafsende i livet bak. Men alt går når sjåføren kan navigere. Vi snudde etterhvert, det var dødt løp. Og satt kursen tilbake og så på hverandre. Skulle vi gjøre noe litt omvendt, skulle vi stoppe og ta en såkalt luksusversjon av utelivet denne gangen og campe i gapahuken som egget på toppen av kollen fremfor oss? Vi gjorde det, og lot teltet henge i gaffelen i det vi pakket ut av sidevesker og bar opp sekk til nattens hjem.

img_1460
NY TURVENN: Jack Dønnestad på ny sykkel. Den har ikke fått sissybar med bagasjebrett ennå. Men vi surra det nå fast og underegnede tok resten i sekken.

Matauke i pose
Det var kaldere her oppe, lukten klarere. Fra gapahuken hadde vi utsyn mot vann både foran og bak. Blåbærrisene var tunge av overmodent blått, sopp kantet småstier ned til drikkevannet. Vi fyrer opp bål og steker pølser i ekte smør og lager fløtegratinerte poteter som vi begjærlig får i oss fra tretalerkner midt i utsikten. Og jada, det var mer enn nok pølser, selv for villmannen…
To kvinner tusler forbi med fiskestenger i hendene og kommer tilbake en time etterpå med levende bevis på matauke i posen. Fiskene som slapp unna avtegner ringer i vann mens sola legger seg bløtt ned bak furutrærne.

img_1447
FISK: Ved Lillebravatn stoppet vi denne gangen, i kvelden så vi to kvinnfolk gå ut på pynten her med stenger og jammen fikk de ikke fisk også.

Jug over bål
Vi ser billys på veien og jeg hutrer. For biler hører da ikke hjemme i villmarka, men det gjør vel strengt tatt ikke motorsykler heller…Bilen stopper og vi ser konturene av en mann som kommer opp til leirplassen, og han spør også om akuratt det jeg har tenkt; -Jeg måtte se hvem som er så gale å kjøre en Harley inn i skauen smiler han og strekker ut en god neve over knitrende bål og introduserer seg som Jan Hübertz i Felle fiskelag. Til alt overmål er dette en mann min kjæreste solgte en motorsykkel til for over 20 år siden, og det blir litt ”juging” over bålet slik seg hør og bør. Det også Hübertz forteller er at Felle fiskelag sørger for over 20 vann, og at skogsveien vi befinner oss på strekker seg ennå tre mil videre innover til uoppdagede vann og skog. Felle Fiskelag er en forening som jobber for å legge til rette for fiske og fiskerelaterte aktiviteter på Felle.
– Har dere nok ved, eller skal jeg hente en sekk til dere, spør han varmt og gjestfritt. Dere er så velkomne til å bruke gapahuken som vi nylig har fått opp. Dyr var den, men veldig praktisk, ler han.
Vi har sanket nok ved før naturen slukket lyset, men takker for tilbudet. Og noen historier senere forsvinner han i mørket, og vi tenker begge at dette var et overraskende og hyggelig møte. Vi har reiseradioen på, og legger oss ned ved bålet på skinnfeller og bare er. Tenner stearinlys i gryter inne i gapahuken og kryper etterhvert til ro på gulvet i posen.
Jeg våkner til småyr og varm kokekaffe fra morgenfuglen. I det vi legger oss på hjul tilbake mot jobb, tenker jeg at innover der, ligger det uoppdagede turmuligheter som frister. Og jeg liker å ha noe å glede meg til!

 

img_1389
LETT TILGJENGELIG: Gapahuken som er bygget av Felle Fiskelag og som er fritt for alle å bruke. Det er nydelig utsikt til vann på begge sider.

Takk til Felle fiskelag for lån av gapahuken og gjestfrihet!