Haltepinken

18.januar 1947.
Guttungen er kastet ut fra hjemmet i Setesdal, og står barbeint og tynnkledd igjen utenfor på isen.  Dagen blir til kveld, men ingen åpner døra. Han står til han ikke husker mer. Så, faller han. Det er naboene som finner Ragnar livløs i kulden. Han er bare 2 år. Ragnar vet det ikke da, men det skal ta over 70 år før han kan gå vanlig igjen.

 

Åmli.
Det statlige kornmonopolet kom i 1928 og på landsbygda fortsatte salgsjordbruket å øke. Arbeiderpartiets kriseplan var aktiv, hele folket skulle i arbeid. Kriseforliket med Bondepartiet i 1935 fikk arbeiderpartiregjeringen til å bli sittende resten av mellomkrigstiden. I Åmli svinger skogsarbeideren fra Setesdal øksa. Han jobber på Baas gård og er ute på hogst i Gjøvdal. Han er en høy og raus kar med never store som lokk. På en gård i nærheten står hun på tunet. De brune lokkene leker i vinden. Hun er så ven, vakker og ettertraktet. Det skal bli de to.
Men det han ikke vet, er at hun også gir seg hen, til en tysker som er innom Gjøvdal. Møtet bærer frukter.

Torturert
I årene 1940 – 45 mens Norge var okkupert av Tyskland, ble det født mellom 10- 12 000 barn av tyske fedre her i landet, i tillegg til et ukjent antall tilfeller der mor aldri opplyser om at barnets far er tysk soldat. De første krigsbarnssakene kom allerede før nyttår i 1940, og antallet økte utover våren 1941. Det viste seg raskt at det var behov for ulike institusjoner til å ta seg av mødrene og barna. Det ble derfor opprettet mødrehjem, fødehjem, barnehjem og ventehjem over hele Norges land.
Ragnar Heistad kommer til verden lørdag 11.november i 1944 på et slikt mødrehjem på Østlandet. Men fødselen går ikke som den skal, han kommer ikke ut når han må. Hun får ikke hjelp og Ragnar påføres en fødselsskade. Han får ikke nok oksygen på sin ferd inn i dette livet, og han blir ikke som alle andre barn. Men dette vet ikke skogarbeideren ennå, og 9.desember 1944 gifter han og Ragnars mor seg i Arendal. Ragnar er nesten èn måned, senere blir han døpt i Gjøvdal kirke og får «fars» etternavn.

MØDREHJEM: Ragnar Heistad ble født på et mødrehjem. Fotografiet over viser 17 spebarn på Mødrehjemmet i St.Olavs gate i Oslo. Ukjent fotograf/Norsk Teknisk Museum. Det finnes ikke barnebilder av Ragnar, de gikk tapt i en husbrann.
MØDREHJEM: Ragnar Heistad ble født på et mødrehjem. Fotografiet over viser 17 spebarn på Mødrehjemmet i St.Olavs gate i Oslo. Ukjent fotograf/Norsk Teknisk Museum. Det finnes ikke barnebilder av Ragnar, de gikk tapt i en husbrann.

Tyskerungen
Men motstandsmannen og skogarbeideren som er politisk engasjert blir tatt til fange av tyskerne. Han blir satt til tvangsarbeid og torturert. Han slipper ikke ut før i mai 1945, og nå er ikke toleransen hans den samme.
Han får vite, at den han trodde var sin egen sønn er unnfanget med en tysk soldat. De som pinte ham, de som får ham til å våkne i våte mareritt så han slå rundt seg i angst for livet. Hun, med en annen mann. Han som sitter der – som ikke er hans, den gutten som ikke er som alle andre. «Far» gror på seg horn, det maler og maler der inne og han blir annerledes. Vond mot ham. Han vil ikke bli slik, men han blir sånn.
Ragnars biologiske far dør under krigen i et skipsforlis utenfor Polen. Mor får noen skillinger fra den tyske stat for tyskerungen sin.

Barbeint på is
I 1946 flytter familien på tre fra Mjåland i Gjøvdal til Setesdal. De bor først i ei lita røykstoge, så bygger «far» et nytt hus.
Det skal ikke bli greit å være liten og hete Ragnar. Tyskerungen i det lille huset sammen med tyskerfangen. «Far» møter ansiktet til fienden i ham hver dag, men det skjønner ikke Ragnar. Han er liten, og uskyldig. Tiden går, mens hornene til den sterkeste i huset gror seg kvassere.
Lørdag 18.januar 1947. Det er en kald vinter og mye snø i Setesdal. Han husker ikke hva som skjedde eller hvorfor. Hva han hadde sagt? Men han fikk ikke lov til å bli inne. «Far» var så sint, så fryktelig sint og mor kunne ikke holde hånden hans. De to var igjen der inne. Men han sto ute nå, hadde inneklærne på som fortsatt var lunkne fra kakkelovnen som varmet der bak veggene. Beina sank ned i snøen og ned på isen, det hadde gått så fort at mor ikke hadde fått sko eller strømper på ham. Dagen ble sakte til kveld, han sto og han sto. Skulle de ikke snart slippe han inn igjen? Tårene trillet nedover ansiktet mens han hikstet og frostrøyken dampet ut av nesebor og munn. Han våget ikke inn, han hadde ikke krefter i kroppen til å gå noe annet sted. Det var så langt, og han visste ikke hvem han skulle spørre. Han sto og sto mens kulden overtok, til han ikke husker mer. Ragnar har pustet i 2 år og 69 dager. Nå faller han om, i snøen.

FRA GJØVDAL: Ragnar Heistads mor avbildet i 20 årene. Det blir fortalt at hun var en ettertraktet dame, som hadde mange friere. Foto: Privat/familie.
FRA GJØVDAL: Ragnar Heistads mor avbildet i 20 årene. Det blir fortalt at hun var en ettertraktet dame, som hadde mange friere. Foto: Privat/familie.

Vergerådet
Naboer fant ham, bar den livløse guttungen inn i varmen igjen. Lensmann og doktor kom. Ragnar er merket av kulden for livet. Får koldbrann og tuberkelose. Han får en seng på Landeskogen Tuberkulosesanatorium i Grendi på østsiden av Byglandsfjorden i Bygland. Han må hvile nå. Lege isens klo og glemme «fars» horn.
Det skal gå over tre år før hendelsen nedtegnes med løkkeskrift;
Vergerådsmøte mandag 28.august 1950.
«Far» redegjorde for saken som gjelder mishandling av nevnte Ragnar Heistad. Familiemedlemmer har beskrevet «far» for å ha behandlet Ragnar meget dårlig. Naboene har fra tid til annet pratet om at Ragnar vanskjøttes i hjemmet.

SETESDAL: Ragnar Heistad bodde først i Gjøvdal, men kort tid etter bygde ”far” et hus i Setesdal der den skjebnesvangre hendelsen skulle inntreffe og merke ham for livet. Bildet er tatt i vinter, på veien til besøk i barnedomsheimen.
SETESDAL: Ragnar Heistad bodde først i Gjøvdal, men kort tid etter bygde ”far” et hus i Setesdal der den skjebnesvangre hendelsen skulle inntreffe og merke ham for livet. Bildet er tatt i vinter, på veien til besøk i barndomsheimen.

Forfrysning
Dokumentene viser til datoen 18.januar 1947.
Det viste seg da at Ragnar hadde tredjegrads forfrysning på venstre fot slik at han måtte sendes til sykehus hvor han lå i 4,5 måned til behandling. Senere er fot åpnet for å gjøre foten best mulig å gå på.
«Far» mener på sin side til forsørgerstyret at han har gjort det han kan for gutten. Mange vitner har blitt hørt i saken. De tror ikke «far» er snill mot gutten, de har aldri sett han leke med andre barn, og gutten virker ikke som andre. Han er dårlig kledd og man får han vanskelig i tale. Et vitne forteller at hun så «far» spise middag, men gutten fikk ikke mat. Han forsøkte ikke å forsyne seg heller. Ragnar har det vondt når «far» er stygg med han. Vitnene mener det ikke er forsvarlig at gutten blir hjemme lenger, og slutningen er i tråd med forklaringene.
«Etter det som kommer frem, finner vergerådet det å anse at Ragnar Heistad ikke har det godt i hjemmet og at han ikke vil få det godt i fremtiden. Det finnes ingen andre løsninger enn å sette barnet på barnehjem, Han skal flyttes så fort det er en plass ledig».
Vedtaket er enstemmig.

GUTTEHJEM:  Arendal guttehjem, Nyli Gård. Hit kom Ragnar etter at vergerådet hadde bestemt at han ikke kunne bo hjemme mer. Foto: Kuben/AAKS arkiv.
GUTTEHJEM: Arendal guttehjem, Nyli Gård. Hit kom Ragnar etter at vergerådet hadde bestemt at han ikke kunne bo hjemme mer. Foto: Kuben/AAKS arkiv.

Guttehjem
Mor ønsker vedtaket innanket for undervisningsdepartementet, men det skjer ingenting. «Far» får aldri noen straff. Men Ragnar hentes fra hjemmet. Røves nå fra mor og søsteren Rigmor som er fem år yngre. Men pappa, er en snill far for søsteren til Ragnar. Hun har hans blod i årene, ikke tyskerens. Et barn han har ønsket.
Vinden smeiker den tynne huden på kinnene til Ragnar, har er på vei nå, bort fra det vonde. Han skal fra bygda til storbyen.
Arendal guttehjem ble opprettet i 1928 og drevet av Arendal Indremisjon frem til Aust-Agder fylkeskommune overtok innstitusjonen i 1987. I 1952 endret innstitusjonen navn til Nyli Gård. Arendal guttehjem hadde frem til slutten av 1950-tallet kun gutter boende på innstitusjonen og barna kom fra omliggende kommuner.
Her skulle det opptas til forpleining og oppdragelse av barn som ikke hadde foreldre, hjem eller omsorg.
Tidligere beboere på guttehjemmet er intervjuet over en tidsperiode fra 1940-1969, dette kommer frem i granskningsrapporten fra skole – og barnehjem i Aust og Vest-Agder fra 2009.
Flere av barna forteller her at de ble hørt i leksene av de ansatte, de fikk ikke mye hjelp, men det ble kontrollert at de hadde gjort dem. Det var ingen ferieplass de dro til, men det ble arrangert turer. Guttene fikk spille fotball, jentene strikket og sydde. I andre etasje var det 9 soverom, og i 1949 var det ett til seks barn som bodde på hvert rom. På denne tiden var det også en hest på gården, tre kuer, griser og høns og 20 mål dyrket jord der barna hjalp til. De fikk mest havregrøt og brødmat, og gikk i brukte klær med lav standard. Ingen av barna forteller om seksuelt misbruk fra de ansatte, men noen forklarer om misbruk begått av de andre barna. Alle informantene forklarer seg derimot svært negativt om den følelsesmessige omsorgen de fikk under oppholdet på Nyli. De forteller at det var svært strengt, og at de ikke fikk nærhet til de voksne.

Avstraffelser
Dagen gikk, mange fikk jevnlige ørefiker og innestengning var en vanlig avstraffelsesmetode på guttehjemmet. Hadde barna gjort noe galt og det ble uklart hvem som hadde gjort noe ble guttegjengen delt i to. En del måtte opp i 2.etasje, og en ble igjen nede. De ble deretter presset til å tilstå ved at barna ble slått èn etter èn med en lærrem, inntil et av barna sprakk og fortalte hvem av dem som hadde gjort noe galt.
Men Ragnar synes det var greit å komme til guttehjemmet. Han hadde det vel godt nok. Det var et hus med en seng, og det var dyr der. Ragnar var ikke så godt vandt. Han tok til takke med så lite, for han visste ikke hva mye var. Ragnar halter rundt, det er vondt i beinet. Men det er mye lettere å stå på ski, enn å gå. Ragnar elsker å hoppe på ski.
Av og til tar han også toget til Hynnekleiv og blir hentet av onkel og tante i Gjøvdal. De er glad i Ragnar.

Sinnsykehus
Livet går skakkjørt videre i Setesdal for den lille familien på tre som er igjen. Men i 1952 blir fraværet av Ragnar for mye for mor. Hun får ikke sømmene til å passe sammen i sjelsglidelåsen, det glir ikke i det hele tatt og blir bare noe vas alt sammen og hun blir sendt til Eg i Kristiansand.
Ved utgangen av 1958 hadde sinnssykehusene i alt 7 152 plasser. I alt led 31 prosent av de nyinnlagte av psykoser mens schizofreni var ført opp som diagnose for i alt 19 prosent av de nyinnlagte. Statistikken for pasientutvekslingen ved de offentlige sinnsykehusene i årene 1955-1958 viser at Eg har flere pasienter enn sykeplasser. De er ikke unike.

PÅ SYKEHUSET: Ragnar Heistad går nedover gangen for å bli operert i beinet på Sørlandet sykehus i Arendal. Det er over 70 år siden han fikk skaden som fører til at han i store deler av livet sitt har blitt kalt for haltepinken og andre ukvemsord.
PÅ SYKEHUSET: Ragnar Heistad går nedover gangen for å bli operert i beinet på Sørlandet sykehus i Arendal. Det er over 70 år siden han fikk skaden som fører til at han i store deler av livet sitt har blitt kalt for haltepinken og andre ukvemsord.

Bror forsvinner
Søsteren til Ragnar mister nå også sin mor fra oppveksten, Rigmor blir sendt videre til annen familie mens pappa jobber i skogen noen år. Etter hvert kommer hun tilbake til sin far og blir passet av en grandtante i det lille huset i skogen. Hun blir fortalt av far at Ragnar er borte nå, at han ikke finnes mer.
Far må slette gutten ut, glemme det han har gjort. For han er så mange andre ting også – når Ragnar ikke er der.
Men bygda summer, det snakkes, og en dag i første klasse får Rigmor høre av barn i skolegården, at hennes bror slettes ikke er borte. Men hun skulle aldri ha spurt om det hjemme, for i det navnet til Ragnar flyter ut av den lille barnemunnen ser hun hornene vokse frem på far. Han blir så sint, så uendelig arg, og Rigmor vet at hun aldri kan spørre ham om broren igjen. Det løftet holder hun.
Hemmelige brev
Men den lille gutten i Arendal vet ingenting om det som er blitt sagt hjemme, og når han lærer å skrive sender han sirlige brev hjem adressert til sin søster. Den fromme grandtanten som bor der og passer på er fryktelig streng, men brevene fra Ragnar gjemmer hun unna, og sørger for at Rigmor får lese. Gjennom bokstavene på ark, beholder de veven i søskenskapet. Det er de to. Hun har en bror. Han har en søster. De er ikke halve, de er hele – sammen.
Pappa er snill mot datteren, for hun er så skoleflink, skriver, er vakrere enn sin mor og han er så stolt, så stolt.

Konfirmert
Helt frem til slutten av 50-tallet drar skogsarbeideren på besøk til mor, han har fortsatt på seg den blanke gifteringen. Men mor blir ikke bedre. Hun kommer ikke hjem. Tapet av Ragnar har utløst noe i sinnshvelvet der inne, en lås hun ikke finner nøkler til. Far snakker aldri dårlig om mor til datteren, ikke da, aldri senere. Ingen i familien gjør det.
Ragnar vokser til og han tar toget fra Arendal og blir hentet på stasjonen til Ballangrud pensjonatskole på Lunner i Hadeland. I 1955 bor det omlag 20 gutter her. Gården har griser, høns, to hester, tre biler og en traktor. Han bor sammen med noen andre gutter og lærer å skrive bedre, regne og lese i det store hvite huset på landet. De bor fire på rommet til Ragnar, og de er vel greie nok.
Når han er 15 år får han spørsmål om han vil bli konfirmert, og det vil Ragnar. Alle de andre blir jo det, han vil også være med. Være som de andre. Han går for presten på torsdagene og øver seg på vers så godt han kan. De finner en kappe som passer akkurat til ham. Ragnar føler seg så fin i den. Han er 16 år og er så stolt den dagen han halter frem i kirken. Det varmer i hjertet å bli tatt med i fellesskapet. Han er mer enn haltepinken, som de kaller ham.
Etter 9 år på pensjonatskolen flyttes han videre til Austjord offentlige skole i Hønefoss for evneveike gutter i alderen 14-18 år. Ragnar er 17 år nå.

OPERASJON: Ragnar Heistad  på oppvåkningen på Arendal sykehus etter operasjonen på beinet i mai i år.
OPERASJON: Ragnar Heistad på oppvåkningen på Arendal sykehus etter operasjonen på beinet i mai i år.

Traktor og hest
Austjord var en privat institusjon som åpnet i 1925, skolen fikk statsbidrag fra 1930 og var den første statlige yrkesskolen for elever med lærevansker. Skolen hadde bare gutter og ble nedlagt i 1969.
Ragnar kommer til en ny gård, med fjøs, stall, gårdsbruk, gartneri og sløyd. Bestyreren på Ballangrud og Ragnar sitter i en rød bil på vei til Austjord. Snakker sammen og bestyreren har vennlig stemme på. Han får beskjed om at han kan glede seg til å begynne på yrkesskolen, og det gjør Ragnar. Han gleder seg så veldig!
Han lærer å melke kyr med melkemaskin. 9 kuer får besøk av Ragnar klokken 05 om morgenen, for Ragnar klarer å stå opp, han må jo passe på dyra. Han halter ut på det vonde beinet og seler på hesten og bestyreren på Austjord lar han prøve den flotte, røde traktoren på tunet som har store kjettinger på hjula. Ragnar klarer å kjøre både forover og rygge, han føler mestring og glede. Ragnar får være med i skogen også, kjører tømmer. Det er tungt å løfte stokker, men man må jo det, ta i et tak. Han er jo på jobb. Senere sitter Ragnar på toppen av lasset mens blakken drar og han smiler med hele ansiktet. Han er på toppen av verden. Han får skryt når kan kjører vekk snø, føler seg nyttig. Ragnar er ikke vant til skryt, det gjør godt i ungdomskroppen. De bor sju stykker på et rom. De er vel greie nok, og de har vel plass nok. Han tar ikke så mye plass, han. Det har Ragnar aldri gjort.
Fire år blir han her, til han plutselig en dag blir kjørt vekk i en sort bil. Han vet ikke hvor han skal. Noen har snakket sammen på kontoret, avgjørelser har falt over hodet på Ragnar. Han kan ikke bestemme, blir ikke inkludert, får ikke vite noen ting. Han halter ut av bilen fordi han må. Så drar de fra ham.

BAK PIGGTRÅD: Nybygget for 43 såkalte asosiale åndssvake menn, eller kriminelle åndssvake som de også ble kalt - ble reist i 1964 etter initiativ fra staten. Fotokilde: Innstitusjon.no/Fotograf ukjent.
BAK PIGGTRÅD: Nybygget for 43 såkalte asosiale åndssvake menn, eller kriminelle åndssvake som de også ble kalt – ble reist i 1964 etter initiativ fra staten. Fotokilde: Innstitusjon.no/Fotograf ukjent.

Vond piggtråd
Nærlandheimen åpnet i august 1948 med det offisielle navnet ”Diakonenes arbeids- og pleiehjem for åndssvake”, og ble offisielt nedlagt 31. desember i 1990.
Driften ble likevel ikke helt avviklet før høsten 1994. Historien til Nærlandheimen strekker seg tilbake til 1936. På en ekstraordinær generalforsamling i Det Norske Diakonforbund på Diakonhjemmet i Oslo ble det vedtatt å gå aktivt inn for å etablere et hjem for psykisk utviklingshemmede.
I 1939 ble eiendommen Nærlandheimen kjøpt fra staten for
25 000 kroner. Det ble ansatt en forstander og i 1940 var institusjonen så godt som klart til å ta imot 60 beboere, men ferdigstillelsen ble avbrutt da tyskerne inntok anlegget. I 1945 hadde Diakonforbundet en befaring på eiendommen, og selv om veldig mye var ødelagt, ville de ikke gi opp planene om å etablere institusjonen. I løpet av de 10 første årene med drift gav privatpersoner til sammen 30 millioner kroner til ”åndssvakesaken”. Helt fram til staten overtok driftsansvaret var institusjonen avhengig av gaver og innsamlede midler, både til ordinær drift og utbygginger som ble gjort. Man mottok også klær, møbler og medisinsk utstyr.

Åndssvake
I 1964 ble bygget for ”asosiale åndssvake menn”, eller ”kriminelle åndssvake” som de også ble kalt, tatt i bruk.
Den unge Ragnar blir satt inn, sammen med drapsmenn, voldtektsmenn og andre kriminelle. Han er livredd. Fullstendig skrekkslagen og han slipper ikke ut. Han smaker frykten i ganen, den skraper skarpere enn horn, for selv om han er stor nok til å løpe nå – er det ingen steder å gjemme seg.
Vold var et stort problem. Men ikke før i 1987 kommer rapporten om forulemping mellom beboere ved Nærlandheimen, den stadfester at angrepene mellom beboere er uforsvarlig høy. Dette som følge av Fylkeslegens tilsynsbesøk året før og varslingen til Helsedirektoratet. Rapporten viser også at omfanget henger sammen med leveforholdene til personer med psykisk utviklingshemming. Fylkeslegen og Helsedirektoratet har karakterisert forholdene som lovstridige. Konklusjonen i rapporten er at problemet med angrep mellom beboere er like stort ett år etter de første systematiske registreringene ble kjent for overordnede myndigheter.
«De er av en så alvorlig art at det er klart uakseptabelt å la det gå flere år før det settes inn effektive tiltak», står det i rapporten. Det er tale om kraftige fysiske angrep i form av slag, kloring, sparking og dytting. Noen av tiltakene, foruten en omorganisering er å tilbakeføre gjestepasienter til hjemfylkene og rette en større pågang til de enkelte kommunene slik at de kan ta hånd om klienter som ikke trenger HVPU-tiltak (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede)»

Voldens leir
Årene på Nærlandsmoen er de verste i Ragnars liv. Han klaget aldri på guttehjemmet, på pensjonatskolen eller yrkesskolen for vanskeligstilte. Men nå synes han livet er grusomt.
Han blir ført inn. Over han i luftegården tårner piggtråden på meterhøye gjerder. Tykke låser på portene vil ikke rikke seg når han trykket nevene mot dem. De hadde satt ham i fengsel, han hadde da ikke gjort noe galt? Han var bare Ragnar, men de visste vel ikke hvor ellers de skulle putte ham.
I 1973 dør mor av kreft. Ragnar får ikke komme i begravelsen. Snille mor, fine mor, hun som var glad i ham. Hun som sa gode ting, han husker stemmen hennes ennå.
Ragnar husker også tabletter, spesielt når han protesterte til pleierne, når han ropte og ville hjem. Piller så mange og så sorte at han ikke orket å se på hopp på TV engang, bare sov og sov. Ble så uvel, så annerledes inne i seg selv. Han trykket og rykket hendene mot gjerdet, lengtet ut i ungdommen. Inne slo de, slo og slo så blodet silte nedover leppene hans. Det smakte klissete søtt, men var så vondt.
De lot ham ikke spise heller, sa han ikke fortjente å få noe mat. Det går dager, mange dager. Magen blir så tom og vond.
Morgenen har kommet, de holder ham etter beina over rekkverket. Ragnar føler seg så svimmel, for langt der nede er betongen. De sier han må slippes ned, slik at han skader seg så mye at han ikke finnes mer. Det er best for verden at han ikke puster mer sier de som holder beina. Når de ikke slår, så mobber de. Mobber og mobber. Det har blitt kveld. De holder han fast i jernsenga, nå brekker armen tenker Ragnar. Nå blir den feil den også, akkurat slik som beinet den gangen. Men de slipper før den knekker. Men det var så vondt, så fryktelig vondt lenge etterpå de dumme har gått ut døra. Han føler han får skylden for alt, en boksesekk for alle. Ragnar vet så altfor godt hvordan det er å ha det vondt, han ville ikke holde ut, men han måtte. Dag ut, dag inn. År etter år. Ingen forsto at han ikke skulle være der inne med dem. Men Ragnar har ingen annen plass å dra. Haltepinken er fritt vilt.

LIVSLANG KJÆRLIGHET: Ragnar  og Turid Heistad utenfor hjemmet i fjor vinter. De fant hverandre for over 30 år siden i Risør. De holder sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre der den andre har mangler. De har det så godt de kan få det, de to.
LIVSLANG KJÆRLIGHET: Ragnar og Turid Heistad utenfor hjemmet i fjor vinter. De fant hverandre for over 30 år siden i Risør. De holder sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre der den andre har mangler. De har det så godt de kan få det, de to.

Rømmer
Når han er 22 år haiker søsteren Rigmor på 17 år til Nærlandheimen, hun vil se sin bror i hemmelighet og blir forferdet over hvordan det ser ut der. Et fengsel. Det tyngste minnet hun har, er at de tok Ragnar fra henne. De skulle vokst opp sammen de to. Slik ble det ikke, men Rigmor klarer ikke å få Ragnar ut. Hun har nok med å leve opp selv.
Ragnar er helt ru i huden, føler seg oppspist innvendig. Dagene går i vas. Så bestemmes det at de som bor her, skal reise på fisketur. Det er den første turen de har utenfor gjerdet siden Ragnar kom dit, og det blir også den siste. De ankommer Valand, ei bygd noen kilometer utenfor Mandal i Vest-Agder. Valand er omkranset av både Skagestad og Dybovannet.
En «innsatt» sniker seg bort fra fiskegruppa og beordrer Ragnar med. Han vet ikke hvorfor han vil ha ham med, men han adlyder. Mannen i slutten av 20-åra stjeler en motorsykkel fra en garasje og Ragnar må sitte bakpå. Det er så kaldt bak der synes Ragnar, men han tør ikke si imot. Han er farlig. De stopper ved en hytte i skogen, den ”innsatte” bryter seg inn, røver en hagle som han skyter med utover mot heia. Stjeler og ramponerer. Skaper seg helt galen. Ragnar bare ser på, han vet ikke hva han skal gjøre. Men i Flekkefjord er det slutt. Politiet fanger først Ragnar, så den «innsatte» som løper bort for å gjemme seg bak noen biler. Ragnar forklarer til politiet hvordan det hele var, og han kjøres tilbake til Nærlandheimen i politibil. Han får fortsatt lov til å gå ut i luftegården, den andre må være inne. Får straff.
Ragnar klager sin nød, han er tilbake i helvete – og prøver å skrive brev om hvordan han har det. Han må ut! Men så en dag mens himmelen er blå, blir Ragnar flyttet på, til en annen avdeling. De prater visst der ute som de andre lever, om hvordan de har det her inne. De skal omorganiseres. Ragnar får det litt bedre, får mer fred. Endelig stopper den årelange volden.

SHOPPING: Turid i tet med trillebaggen i fjor vinter. Ragnar låser døra, før de skal på den ukentlige handeturen på den lokale Prix-butikken. Taxien fra Åmli venter rundt svingen.
SHOPPING: Turid i tet med trillebaggen i fjor vinter. Ragnar låser døra, før de skal på den ukentlige handeturen på den lokale Prix-butikken. Taxien fra Åmli venter rundt svingen.

Turid
Ragnar slipper ut kort tid etter, han har vært bak gjerdet med piggtråd i 5 år. 1825 dager. 43 800 timer. Sommerens milde favn tar tak i ham når han halter ut av porten. Det er som om han ser sola for første gang. Det er så sterkt, så berusende i hjertet. Tenk at det er slik frihet lukter. Sommer! Han ser piggtrådgjerdene forsvinne der bak. Han må glemme. Skal aldri tilbake, for ingen burde ha det slik.
Han tar toget. Sitter med nesa inntil vinduet og ser landet sitt gli forbi. En ny epoke begynner når han går ut av dørene på Risør stasjon. Han skal til arbeidsstua på Lindgrov.
Her er det en potetåker og Ragnar kjører møkk med traktoren og steller med dyra i fjøset. Det gjør vondt i beinet, men han finner roen igjen. Er ute, har utsikt uten piggtråd. Ragnar bor i et lite hus sammen med noen andre på samme alder, som også jobber der. De er vel greie nok med ham. Greie nok, får holde.
Men så en sommerdag skal det skje noe som forandrer Ragnars liv fullstendig. Hun kommer gående oppover tunet, han står utenfor. Turid har blå bluse på seg og et blomstrete skjørt, håret er utslått og det danser nedover skuldrene hennes. Hun har så flotte øyne, og de ser på ham. Ragnar blir helt mo i knærne.

BRYLLUPSDAG: Ragnar Heistad gifter seg med sin Turid etter to års forlovelse 14.juni 1986 i Frydendal
BRYLLUPSDAG: Ragnar Heistad gifter seg med sin Turid etter to års forlovelse 14.juni 1986 i Frydendal kirke.

 

Han vet det allerede da, den jenta vil han forlove seg med. Turid synes også at Ragnar er fin, så fin at hun sier ja til gullringen har tilbyr. Ragnar har kjøpt den for egne penger. En mann gjør slikt til sin kvinne. Det tar ikke lang tid før det er de to, men de skal være forlovet i 2 år før de flytter inn sammen i en leilighet i Risør. Ragnar vil vite om hun er trofast og til å stole på. Det er hun og de gifter seg i den gamle langkirken fra 1879 mens sommerfuglene letter i vinden, og bjørka gnistrer sprutgrønn og fullutsprunget i sommerlyset. 14.juni 1986 gir de hverandre sitt evige ja i Frydendal kirke i Risør. Det er en fryd og de er lykkelige. Ragnar har aldri hatt det så godt som nå, det er rett før hjertet hopper helt ut av brystet.
Hun og han er det den andre ikke er, for hverandre. Sammen blir de så sterke synes de. Turid er fra et godt hjem. Hun har blitt hørt på, fått gode klemmer og hverdagsmiddager med varm saus. Blitt kledd godt og varmt på, rundt både kropp og sjel. Har fått trøst når hun har trengt det, fått oppmuntringer og smil med ekte omsorg fra de som passet på jenta si. Hun har fulle batterier å gi videre. Turid kan lage komper, bake kake, sy og vaske. Ragnar kan fikse lamper, han kan snekre, er praktisk. De gjør hvert sitt og gror sammen. De er greie med hverandre, det er jo hele vitsen med å gifte seg.

SOLA: Når Ragnar smiler, stråler han som ei sol. Han er så glad for å leve, for at han endelig kan gå godt.
SOLA: Når Ragnar smiler, stråler han som ei sol. Han er så glad for å leve, for at han endelig kan gå godt.

Bryter skammen
Søsteren til Ragnar kommer på besøk. Hun vil at de to barna hennes skal få oppleve og kjenne nærhet til sin tante og onkel. Barnas oppvekst henger i smilende fotografier bak glass og ramme på Turid og Ragnars stolte vegg i stua. Men Rigmor sier aldri noe til sin far om møtene, hun holder sitt indre løfte. Men «far» har blitt en fin bestefar. Han leker, passer, har barnebarna på sitt kne. Tøyser, tuller og ler. Gir delen av sin gode arv videre til to barn som blir svært glad i ham.
Hornene hans blir borte med dem. Han er blitt et menneske som får vist at man alltid er flere ting. Han dør, men uten å ta Ragnars navn i sin munn. Uten å si unnskyld. Rigmor tar det ikke opp, hun lar han forlate verden i fred. Når far trekker sitt siste åndedrag har han fremdeles den gyldne gifteringen på den ru skogsarbeiderfingeren. Han sluttet aldri å elske henne.
Ragnar, kommer aldri til å slutte å elske sin Turid.

LEIK OG GLEDE: Turid og Ragnar leiker med Rutta i hagen. Den engelske terrieren er nå 10 år, men den er fortsatt vill når den vil.
LEIK OG GLEDE: Turid og Ragnar leiker med Rutta i hagen. Den engelske terrieren er nå 10 år, men den er fortsatt vill når den vil.

Rutta til gards
Det nygifte paret bor i Risør i mange år før de flytter noen år til Dølemo, men huset er så kaldt og Ragnar og Turid fryser så fælt. Vinduene lekker og huset er ikke tett. Ikke er det isolert heller. De flytter først videre til et hus på Lillemo og så til Engenes, i det gule huset de bor i nå. Det har nok plass og nok varme. Med plenty glava i veggene. Her fyller de sitt hjem med hverandre. Ragnar og Turid har bestemt seg for lenge siden at de ikke skal få barn, Turid kan ikke det. Men for 10 år siden kommer det et lite nøste fra Arendal hjem til paret. Den engelske terrieren «Rutta» lager liv og røre, den er kanskje liten men valpen drar etter hvert både Turid og Ragnar om kull på plen og vei. Den tisser inne og lager stor ståhei i sin nysgjerrighet på livet, og de to har sitt svare strev med å følge med. Rutta blir barnet deres.
Det vonde
Livet gir Ragnar flere smilerynker, og han drømmer aldri om det som har vært. Han husker det når han er våken, men plages ikke av dumme tanker i søvnen. Ragnar drømmer bare om Turid han, og det er fine ting.
I bygda er man vant til å se Ragnar halte rundt. Han og Turid er en del av fellsskapet, og de har alltid følt seg inkludert og hjemme i Åmli.
Livet i det gule huset går sin vante gang på Engenes, men Ragnar får mer og mer vondt i beinet sitt som åra går. Det går aldri over, det blir bare verre. Helt siden den gangen isen tok ham har han sagt det gjør vondt. Men nå må han ta piller for å sove, og han halter mer og mer. Ragnar ligger i senga om kvelden ved siden av Turid og ynker seg, det banker så der inne. Som om det vonde vil ut. Hverdagen blir så trå å gå på.

Polsk hjelp
Det er de som hjelper til hjemme som sier han må ringe legen, og Turid kaster seg på telefonen og Ragnar får time i Åmli sentrum. Vikarlegen er polsk, og han er grei synes Ragnar. Når han får se foten til Ragnar blottet for sokk, får han henvisning til sykehuset. Hvorfor har han ikke sagt noe? Men Ragnar har jo sagt noe, men kanskje ikke nok. Han får time i Arendal, og på sykehuset blir både lege og sykepleier forbauset, hvorfor har han ikke sagt noe? Men Ragnar har jo det. Men kanskje ikke høyt nok.

AUGUST 2018: Ragnar, Rutta og Turid hjemme i sofaen på Engenes.
AUGUST 2018: Ragnar, Rutta og Turid hjemme i sofaen på Engenes.

Operasjon Ragnar
7.mai 2018, Arendal sykehus.
Det er knallvær og gradestokken klatrer opp til 20. Inne på et fullt venteværelse i 3.etasje sitter Ragnar i rutete sommerskjorte, blid som ei sol. Han gleder seg til operasjonen. Endelig skal det bli bra igjen. Han stavrer seg bortover gangen mens han støtter seg til en smilende, hvitkledd sykehusengel. Etter noen timer våkner han av narkosen, men Ragnar synes ikke han har vondt noe sted og foten er gipset så pen og hvit. Han skal ikke gå på tærne eller helen og har fått spesialsko og krykker. I rullestol kjøres han ut av sykehuset og reiser videre med bil. Hjemme venter kona, hun er forbredt på at Ragnar må sitte, og at hun må ta i et tak. Det skal nok gå så greit atte.
Ragnar sitter i sin nye sofa og kikker bort på beinet, den tidligere misdannede foten er nå rett som et spett under gipsen. Tre uker senere går første sjekk på sykehuset fint, Ragnar går allerede bedre.

JUNI 2018: Hjemme på Engenes drar Ragnar av seg sokken. Har du sett så rett foten har blitt da gitt!
JUNI 2018: Hjemme på Engenes drar Ragnar av seg sokken. Har du sett så rett foten har blitt da gitt!

Når enden er god
Tørken blåser over Sørlandet, heten dirrer i lufta og grusen på veien utenfor den gule huset i Åmli virvles opp i vinden av forbipasserende biler. Så tørt har det ikke vært på 70 år.
Mai, juni, og juli bikker over i august. Det har nå gått over 3 måneder siden operasjonen til Ragnar. Regnet øser ned i begynnende høst og det lukter klarere ute. Han går over Åmfoss bru. Dråpene ovenifra lager millioner av små hull i vannspeglet som flyter sakte nedover mot demningen.
Ragnar halter fortsatt litt, men han har ikke vondt noe sted nå. Føler seg fri.
Han måtte lide i over 70 år før han kunne gå ut av kuldens grep.
Ragnar smiler over hele ansiktet slik bare han kan gjøre. Siden han var liten har de andre kalt han for haltepinken, sagt han er stygg og dum. Men de som sier andre er dumme, de er dumme di! Ragnar synes han er like god som alle andre.
Konturene av mannen som fyller 74 år om noen måneder forsvinner bak trærne inn mot Engenes.
Han heiser en neve i lufta og vinker.
Ragnar er ikke bare like god.
Han er bedre.

 

DAGENS DOKUMENT:
Dette Ragnar Heistad sin historie om eget liv slik han opplevde det, og husker det. Avisen har hatt intervjuer med nærmeste familie og tilgang på saksdokumenter som støtter og har bidratt til opplysningene i saken. Avisen har også innhentet ekstern informasjon, søkt tilgang til saksdokumenter, og dokumentert faktiske hendelser omtalt i saken, i tillegg til historisk arkiv på omtalte steder. Enkelte steder og personer er anonymisert, og navn på søster er fiktivt, av hensyn til gjenlevende familie. Nærmeste familie har lest gjennom saken før publisering og godkjent. Verge har også fått lese teksten som omhandler Turid.

Kilder: Granskningsrapporter/ styreprotokoller/brev og notater fra Nærlandsheimen v/ Interkommunalt arkiv i Rogaland. Dokumentasjon, arkiv fra barnehjemmet Nyli gård barnehjem v/ KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Riksarkivet/SSB statistikk. Granskningsrapport/Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Norges offisielle statistikk. Sinnssykehusenes virksomhet. Mødrehjem/hovedfagsoppgave. Statens spesialskoler. Lydopptak/Bøker/Nett/andre kilder.