Boss over brett tok gull i NM big air

Markus Olimstad tok gull i NM big air, nå er han klar for X-games i mai.

Markus Olimstad fra Åmli ble ny norgesmester i big air under NM i snowboard.

-Sykt gøy
– Det var sykt gøy å ta gullet i dag, jeg tror det er den feteste dagen jeg har hatt på snowboard denne sesongen, uttalte Markus Olimstad i en pressemelding fra Snowboardforbundet.
Lørdag før påske vant han altså NM i big air – og en plass i X-Games Norway på Fornebu i mai.
Kan du fortelle litt om forberedelsene til NM?
– Jeg var veldig sulten på å gjøre det bra ettersom sesongen ikke har gått helt som jeg har hatt lyst til. Sesongen så langt har vært helt grei, men jeg har ikke fått noen kjempe resultater i konkurransene jeg har vært med i, men jeg har fått med meg mye bra erfaring, sier Olimstad til Åmliavisa.
Deilig med gull
Kan du beskrive minuttene før du satt «utfor»?
– Før jeg kjørte første runet mitt i konkurransen hadde jeg litt «alt eller ingenting» følelse, så da var det bare å gi full gass, kommer det fra Markus.
Hvor viktig var dette gullet for deg?
– Det var veldig deilig å få gullet, ikke bare fordi jeg fikk plass i X-games, men også fordi det var det første gullet mitt denne sesongen.

Nervepirrende
-Jeg leste i pressemeldingen at du har lært et nytt triks, frontside dobbel 1080, som du aldri har gjort før?
-For at jeg skulle klare å vinne måtte jeg gjøre et triks jeg aldri har gjort før, det var ganske nervepirrende, men veldig gøy at det funka, sier Olimstad.
Hva kan vi forvente oss av deg på Fornebu i mai?
– Jeg har jo selvfølgelig veldig lyst å gjøre det bra på Fornebu, så jeg skal gjøre så godt jeg kan, så får jeg håpe det holder, kommer det nyansert fra Åmligutten.

Hjem til bygda
Veien videre nå?
-Nå er snart sesongen over, så da prøver jeg å få litt tid i Åmli. Jeg kommer til å fortsette å reise på konkurranser og samlinger med landslaget neste sessong, som begynner i august igjen, sier Olimstad.

HELT PÅ HJEMMEBANE:

IMG_8106

JANUAR 2016: Det står et helt kobbel med skoleunger nederst i veien ved redaksjonen. De ser oppover i bakken, og det er ikke så rart, for plutselig kommer det fyvende menn gjennom lufta, på brett sågar! Vi tråkker oppover i snøen mistenksomme på i hvert fall hvem en av disse folka kan være. Og joda, Markus Olimstad er hjemme 1 dag i Åmli før han skal videre til Sveits, og den bruker han til å leke seg lokalbakken sammen med kompiser. Ned bakken, og rett opp på rekkverket rusjer de ned og ”flyr” i grasiøse hopp så nysnøen spruter. Foto av Markus Olimstad, og Ole Christian Hagen i farta. (januar 2016)

Les tidligere portrett under;

BOSS OVER BRETT

En gang skal han gjøre noen ingen andre har gjort.
Sette sitt navn i lufta, en brettsignatur i snøen.

Av Camilla Glad 22.okt.2015

Hjerteslagene pumper. Sender ilinger opp til hodet, han lukker øynene, puster en søyle av konsentrasjonsrøyk ut i kulde.
Ka-Dunk. Dunk. Ka-Dunk.
Vinden kjæler i håret som har smøget seg ut. Den enorme farten begynner. Han når kulen. Take-off, farer opp i fritt svev, og han gror vinger. Speiler seg i sola, skjærer himmelen. Vipper, flipper, danser opp ned og rundt i kroppsbeherskelse. Lander mykt, og pløyer snøfres av mottak opp i galant dusj. Det er her, han hører hjemme.

IMG_6760

16.januar 1994. Markus Olimstad puster sitt første pust i vinteren.
Han har fylt 5 år nå. Det er vår, Markus står med bare bein på stuegulvet og ser ut av vinduet. Jonas Alaska sparker bakenden av brettet ned i asfalten og styrer det opp i luften med den forreste foten, han tar en ollie. Markus går bort til sparegrisen, tømmer den. Tohundre femtiøringer havner i pappas hender – han veksler mynt til papir. Naboen Even selger sitt gamle brett for 100-lappen og Markus eier – sitt første
skateboard.

”Han skal ikke drive med ball, men med brett. Han bare vet det. Skal fly»

Han er akrobatisk, og turner fast de første leveårene. Men Markus er ingen villstyring, han er ikke den som sliter seg. Foreldrene har ro på den førstefødte. Han er sindig, lun, men utforskende og fryktelig distre.
Alle i familien driver med volleyball, selv om pappa har noen gamle skateboardbrett hengende i garasjen. Markus prøver også, litt volley. Men selv den følelsen han får når han scorer mål eller smasher hardt – kommer ikke i nærheten av mestringsfølelsen og adrenalinet i det han holder på med. Skating og snowboard. Han skal ikke drive med ball, men med brett. Han bare vet det.
Markus fortsetter å drive med det meste, han kan feste under beina. Skateklikken i Åmli sørger for at det bygges skatepark i hele byggefeltet, en rampe kommer på stell inni skogen. Jonas og de tøffe gutta i 10-ende inspirerer unggutten Markus.
Ungdomsskoletida blir en fest i snø. Freestyle. Han drar hver eneste dag til Vegårshei, møter kompiser – står og står og står på snowboard. De ler, filmer triks. Er uovervinnelige, udødelige, gale. Markus elsker det, selv om han slår seg. Tryner i saltoer og tryner i svev, faller og faller. Han herdes, blir vant til smellene. De er verdt utforskningen, han vet han kan få det til hvis han øver nok. Alt er bare gøy, gøy, gøy.

Men gjennom årene får han gjennomgå. I metervis møter han bakken i fart, nedfallet blir så hardt at oksygenet tvinges ut av lungene i støtet. Han mister pusten, av og til. Men det er verdt det. Kragebeinet knekker. Ribben, håndleddene, brekker. Anklene. Noen ganger går det uker, andre ganger måneder – senere år, mellom hver gang. Han får litt for mange hjernerystelser. Han ligger der i snøen med snøen sakte smeltende i fjeset, det er bare en liten smell i forhold til alle de andre gangene, men hodet summer. Det skal mindre til før det gjør vondt nå, han kjenner det. Må passe på hodet. Fordi, han liker å tenke.
Markus er villig til å ta risikoen. Det er ikke noe farligere enn annen sport, han vet det. Men høyden er så høy. Men han vet også at han blir god på å falle etter hvert. Det har han erfart. Han klarer ikke å utvikle seg hvis han ikke pusher grensene, har lek i hoppene, prøver nye kombinasjoner, utfolder seg. Det er jo det han lever for- fryden i det han holder på med. Så han satser igjen, og igjen. Nedover og oppover, i fritt fall.

IMG_6780

Han har egentlig alltid visst det. Inni seg. Det er snowboard han skal drive med, det er den han, er.

Men han har aldri sagt det høyt ennå, han er for ung. Filmene snurrer fra laptoppen inne på gutterommet. You Tube søkes med flittige fingre, alle navn- med alle snowboardkjørerere han kan finne. Markus blir nesten besatt av inspirasjonen det gir ham.
En helt vanlig dag. En hvit søyle av frost skjærer ut av munnen på kompisen til Markus når han spør om han ikke vil være med til Hovden for å stå på snowboard.
-Kom igjen da, det blir kult!
Han går nå i første klasse på videregående. Alle de andre kompisene skal.

Det er duket for «Hovden Open». Full snøfest, alt er gøy. Han kjører så cleant, avslappet, smooth. Har allerede utviklet sin stil. Presset øker, og han prøver nye ting, leker i lufta. Og Markus havner i finalen, i den første konkurransen han noensinne har deltatt i. Han blir så ambisiøs av rusen og gir bånn gass, på litt feil måte. På andre hoppet tar han en dobbel baklengs salto med en 180 i slutten, og han lander på trynet i snø, men det rekker til en sjuende plass. Han angrer ikke på hoppet, det er slik han vil ha det. Utfordrende. Og det tenner noe i Markus. Opplevelsen, av det å mestre og kappe, i tet. Presset han gir seg selv. Det gjør noe med ham, langt der inne.
På vinteren får de høre det. Snowboardlinja og toppidrettsgymnas på Hovden blir et faktum. Og Markus som allerede har gått første klasse, begynner på nytt, i første kull. Det er det verdt.
De frie sjelene, hveteaksene. De står ikke på snowboard for å konkurrere, de har bare valgt skolen for å gjøre det de synes er fett, i skoletida. Markus forstår hva slags krav skolen stiller etterhvert, og han skjønner også at de andre «kule» ikke skjønner det med å skille klinten fra hveten. Han velger, å skille seg ut. Det er et idrettsgymnas og de vil han skal konkurrere. Ikke nødvendigvis vinne, men i hvert fall prøve- vise hva han kan. Det er jo meningen at skolen skal forberede de som vil noe med kjøringen. Det ligger i Markus sitt vesen, å gjøre sitt. Fordi han vil noe.

IMG_8103

Kreativiteten skyter ut i full brannslangesprut. Det finnes ingen regler, han er fri. Han behersker etter hvert brettet, får kontroll over det. Det er hans. Når han setter utfor tenker han kun på det, og brettet smelter inn og blir en del av kroppen. Han er forelsket.
Han kjører mange konkurranser, får sin første sponsor. De betalende fremsnakker kjøringa hans. Det vokser i Markus. Alt begynner å skje, fort. Han kjører mer og mer, øver mer og mer.

Ny konkurranse: Han står på toppen, er litt redd. Men ikke for redd. Passe. Tenker ikke konsekvenser, men triks. Armen skal sveipe snøkanten, et «hand drag», for så å flippe over kulen. Det blir for hardt. I svevet opp kjenner Markus, som så mange ganger før at skulderen er kommet ut av ledd. Han må finne en utvei, prøver å vri kroppen mest mulig for å bøte på fallet, prøver å lose sammenstøtet der det gjør minst, vondt. Minst skade. Vrir seg på siden, treffer, snur seg og får kroppen skliende nedover istedenfor rundt og rundt. Adrenalinet pumper, Markus kjenner ingen smerte. Han vet hva han driver med, han er ikke dum, eller uberegnelig, eller farlig. Han kaster seg aldri ut i noe han ikke vet han tror han kan mestre. Men han er villig til å satse, når han føler det er riktig. Det er det som også vil skille ham fra de andre. Smerteerfaringen gir kroppen gjenkjennelse, å falle smart skjer automatisk etterhvert.

Det er dødskjedelig og bare få femte og sjuendeplasser, aldri nå toppen, bare være halvveis. Men så kommer Geilo og Norgescup.
Markus skuer oppover bakken, kjenner inni seg at her kan han hevde seg. Er på likt nivå. Hvis jeg bare satser nå, summer det inni gutten med de blå, rolige gluggene. Han stikker munnen nedenfor jakka, suger inn snølufta i neseborene, det akselererer inni ham. Presset bygger seg opp.
Første run, han tryner så det synger.
Markus må vente på tur, 40 vonde minutter til neste run. Inni ham hamrer det. Bygger seg opp. Han har så lyst til å vinne at det banker i kroppen, det river i ham. Ingen andre vet hvordan han har det, det er bare han som har økt presset som vokser til en trykkoker. Men det er her han finner sin styrke, å bruke presset til sin fordel. Han liker trykket, lar det herje gjennom kroppen.
Så, kjører han.

Sloap Style. Løypa tordner seg opp, første hoppet sitter som en magnet, han er klistret til brettet. Variasjonene smelter sammen, han lever i lufta. Hver post forseres med eleganse, kreativitet. Stødig, rolig, elegant. Han vet det sitter. Bare en til nå, som i en puls, i et lotteri der du skjønner du kanskje kan ha vinnertallene på din bong. Ned nest siste rail, det også- sitter. Han safer på rent instinkt på siste rail, kroppen vil ikke risikere å miste det han har fått til på et spektakulært, men unødvendig stunt på slutten. Har ro, til å bare- skli. Det er en rus av mestringsfølelse som skyller gjennom kroppen når han når bunnen. Det holder til en femte, kanskje også palleplass. Tenk om han faktisk klarte bronsen i Norgescup!?

Gleden flyter i Markus. Han har gjort det runnet han visste han kunne.
Står foran poengscore. Listene. Han begynner på femteplass, leser seg oppover. Navnet hans står ikke der, ikke på fjerde, ikke på tredje. Gleden går over i tvil. Klarte han det ikke? De skriker plutselig rundt ham, de skyver ham i armene, jubler. Han skjønner ingenting, fingre peker febrilsk. Han leser navnet sitt, foran står det – ett tall.
Nr. 1.

Han våger ikke å skrike, men inni – brøler han, fordi det er en så sjukt digg følelse.
Det er vendepunktet, han står der med gull om halsen og blir hyllet. Han får den bekreftelsen han trengte, som han aldri har fått før.
Han er best.

IMG_6764

Markus lever på seieren en stund, konkurranse etter konkurranse. Han blir nummer fire, nummer tre. Men han er ærlig, bruker ikke de samme triksene han vant på sist, det er feigt. Han prøver på noe nytt. Gjentar ikke vinner-runnet. De tallene, er brukt opp.
Rekruttlandslaget ringer. De vil ha ham med.
Det handler plutselig om internasjonale konkurranser, de reiser- ut og langt vekk fra Hovden, Vegårshei og hjemstedet, Åmli.
Nytt sted. Nye mennesker.
Nye krav. Nytt alt. Markus føler seg med ett, helt idiot. De andre gutta er i siget, han føler seg bortkommen. Alt handler om prestering, han klarer ikke ha det gøy i bakken mer. De vonde tankene kommer, han har vunnet i lokalbakken, så skal han plutselig komme hit og vise seg, mot de som er best. Det går ikke, han føler seg som en outsider. Mister helt identitet. Han blir ukomfortabel, skal liksom bevise noe han bare synes blir cocky og teit. Markus sliter med motivasjonen. Føler han faller ned i mørket. At han ikke passer vinterjakka mer, føler seg kvelt.
Han skal til mentaltrener. Og kommer inn med en sekk av tro.
I søk på endring med en proff.

Rop: Jeg skal bli verdensmester!
Rop, da!
Kom igjen! Kommanderer mentaltreneren foran ham, og forteller Markus at han er altfor forsiktig.
Men han er jo ikke det, ikke når det gjelder. Ikke på de riktige tingene.
Markus hyler til slutt som befalt, inni seg tenker han. Det blir jækla spess å vræle ut noe som man faktisk ikke kan bli i snowboard engang. Han synes det bare blir teit. Han står faktisk der og hyler noe han ikke tror på. Han har ikke noen ambisjon om å bli verdensmester, det går jo ikke i denne sporten. Best, ok. Men hallo, liksom…

Han får 30 % utbytte av mentaltreningen. 70 % føler han er waste of time. Kanskje kommer mismatchen fordi Markus sin personlighet ikke er i tråd med det han blir bedt om å gjøre. Det er som å bli fortalt å gjøre et triks han ikke føler er seg. For han er, som han kjører. Avslappet, og silkebløt i sine skjæringer- før han gir alt, i presset. Det er selve sindigheten som farger guttens karakter der ute med brettet smeltet på beina, og han er reflektert. Men han lærer også en ting av mentaltreneren. Noe han også føler gir gjenklang i seg selv. Han må tilbake til gleden, til det han synes er gøy. Bakken der, må være som den der hjemme. Han må skru av, begynne å ha det morsomt igjen. Finne gleden i snøen, som han vet bor der. Hans positivitet tikker i hans favør, og sakte slipper det taket. Ut av sloapet. Han blir en del av gjengen. Tilvenningsfasen begynner.

Det blåser, snøen laver ned. Det er is i løypa. Tidligere har faktum vært demotiverende, nå skjønner han at det er jo likt for alle. Han har det ikke mer utfordrende enn de andre. Han kjører og øver. Tenker på hva dette egentlig handlet om da gleden strittet som verst. Som kid, da alt var gøy.
Han gjenvinner seg selv i situasjonen. Vinner Pamporovo open i Bulgaria.

Teamet skal til Andorra. Markus får en femteplass i Total Fight.
Slovakia, Big Air konkurransen. Han blir nummer 2. Det går bra for Markus nå, veldig bra!
Hjem igjen til Åmli, klargjør seg igjen.

Det er dags for siste konkurranse i sesongen. Det er Burton Europeen Open i Østerrike. Dette er big deal. Den tredje største internasjonale konkurransen i verden for hans art.
Mentaliteten er på plass igjen. Han står på kanten av stupet, sitt indre og ytre. Men finner rytmen nedover. Senteret av kroppsmassen styres. Knær og hofter følger. Han overfører energien sin til brettet, bygger styrke til neste kul. Dykker nesten inn – og er, dynamisk. Det er han som blir det høye huset. Som en fargeprikk mot den knallblå himmelen svever Markus og er fullstendig fri, han har vinger. Han blir nummer to i kvalifiseringsheat, bare 0,3 poeng bak vinneren. Får andre plass og rett inn i semifinalen. Stoltheten brer seg som et varmt teppe.

Dag to er det dårlig vær, dag tre må de kjøre. Markus velger et brett som han har kjørt på gata med, vil ikke bruke det nye- føler det blir for stivt på dårlige forhold. Resultatet er at han ikke får fart og han lander på kulen, og ender på 17.plass. Angeren over brettvalg er stor, var det veikt? Men det er lett å være etterpåklok. Men de, er happy, andre plass på kvalik er en stor prestasjon uansett. Rekruttlandslaget har skjønt hva som bor i ham. Markus kommer hjem igjen til Åmli, har det kos i bakken. Fortsetter å kjøre, sesongen er hektisk. Hver eneste helg er det ut. Flyplassene flimrer over netthinna, han bor i Oslo hos kompiser mellom slagene. Han blir med i tre snowboardfilmer der flere talenter presterer, han får også vist frem sine triksegaver. Filmer som nå er i produksjon.

Sommer i Åmli 2015.
Riiing, riiiiing.
-Hei Markus, vi vil gjerne du skal være med oss i landslaget i år. Det er en tro, på ham. Hva han er i stand til.
August, mild sommersol treffer barndomshjemmet i Åmli. Men Markus er ikke her, men på en flyplass på vei til andre siden av jorden sammen med landslaget. Over 1 md i Australia på trening.
Det er høst og nå 17 dager siden han sist hadde brettet på beina. Markus har abstinenser. Er trekt helt opp i vintersesongmodus. Han sukrer tilværelsen litt søtere med skateboard på vinterklar asfalt i hjembygda. I morgen skal de til Østerrike. I Stubai i nærheten av Innsbruck er det laget en løype som er nær sagt lik OL-løypa. Etter det skal Markus til USA for å trene videre.

Tiden fremover er, avgjørende.
Hvis han gjør det bra, er det stor sjans for at landslaget vil ha ham med permanent. Dette vet han. Da slipper Markus å konkurrere hele tiden, bevise. Da vil han kunne planlegge, vite hvilke store konkurranser han skal delta i, og forberede seg. Være en av de store gutta. For det er dette han vil, leve av.

Og nå, er han på vei.