Tvilling-thriller

Tirsdag 15.00. Piip piip. ”Hvis du vil være med på kalving, da må du komme fort!

Nabo-bonden Olav Riisland og jeg har en stående avtale, han skal gi meg et hint når det er kalving på gang.
Jeg reiser meg som om jeg har fått strøm i stolen på redaksjonen og pakker sammen i en fei, kaster alt ned i sekken – roper hade til kollega Magnhild som sitter i naborommet, og starter bilen. Diesel-lampa lyser, det var det jeg skulle huske før jeg dro ja.
Pokker! Jeg suser inn på Esso og fyller, løper inn og drar kortet.
– Jeg synes du haster så i dag, smiler Karen.
– Ja, unnskyld. Men jeg skal rekke en fødsel sier jeg og løper ut.

Forventningen stiger i brystet og jeg føler meg som en vordende «far» der jeg prøver å holde foten unna gassen gjennom Gata. Jeg svinger inn foran Riisland gård og løper ut.
– Få på deg støvler, smiler Olav. Men det er da ikke så farlig, nesten roper jeg.
– Kom igjen, gliser Olav. Du rekker det.

 

Må ha hjelp
Tidligere samme dag har hun kanskje skottet bort på bonden sin. Vært urolig, hengt litt med ørene. Men dette er fjerde gang hun skal kalve, for nummer «1141» av rasen Charolais er det alvor nå.
Klokka tikker.
-Du kan gå nærmere, sier Olav. Bare du går rolig.
Der står jeg støvlefin og spent for å oppleve livets vidunder med nesa mellom jernstengselet. Mordyret rauter der hun ligger, over på siden. Fosteret skal gjennom fødselskanalen, og hun presser aktivt for å hjelpe livet ut.
Vasskalven er synlig, en blåaktig fosterhinne som står ut av fødselsåpningen som en ballong. Etter hvert som kalven kommer mer til syne ser vi at den kommer med hodet først og frambeina dulter mykt mot hinna, men det går ikke hull. Nå klyver Olav over og gir litt drahjelp, får kalven ut. Nå skjer det tenker jeg, nå skal den søte lille kalven snart stable seg opp vaklende og på alle fire for første gang, men det skjer ikke. Olav rusker i kalven, men det er ingen reaksjon.
-Jeg tror han er dau, sier han med skuffelse i stemmen.
– Men den bevegde seg jo nettopp, utbryter jeg.
-Dette har jeg ikke gjort før, men jeg får prøve å få liv i den, sier Olav og setter seg på kne og suger ut noe av slimet. Han holder sågar kalven etter bakbeina slik at fostervann kan renne ut. Han masserer en slags hjertekompresjon og så blåser han pust inn i den lille og det kommer luftbobler rundt nesa.
Skal den klare seg likevel?

DRAMATIKK:  Olav Riisland har hjulpet den første kalven ut, han prøver å få liv i den igjen, men livet står ikke til å redde.
DRAMATIKK: Olav Riisland har hjulpet den første kalven ut. Han prøver å få liv i den igjen, men livet står ikke til å redde. Foto: Camilla Glad.

Sorg i fjøs
Men etter 15 minutter med livredning tar Olav seg til panna. Vi ser på hverandre, og både bonden og jeg er enige i at dette er ikke greit. Der ligger den nybakte ku-mammaen og slikker og slikker på kalven sin som ligger livløs på gulvet.
-Kan den komme til seg selv etter hvert?
-Nei, jeg tror ikke det, sier Olav.
Vi blir stille. Jeg vet jo at slik er naturen. Noen dyr dør, men gøy er det altså ikke. Det er noe så sårt og trist over situasjonen der inne i bingen hvor mor ligger, og kanskje ikke helt har forstått at ungen dens er død, ennå.
Det skjer ikke ofte her, men mødrene reagerer veldig når jeg drar døde kalver ut, sier Olav.
-Den må få ligge litt, ber jeg.

Dramatisk
Vi går rundt i fjøset, over på andre siden, skotter håpefullt bort – men nei. Kalven ligger der livløs mens mor slikker og slikker. På utsiden står en kalv som har rukket å leve noen måneder. Nysgjerrig på nykommeren.
I bingen bortenfor står tre kalver som nylig har kommet til verden, den yngste og brune så livets lys 3.april.
-Det ble litt dramatisk det også, for kua fikk børframfall, det betyr at hele livmora kom ut under fødselen. Men dyrlegen kom og fikk stappa den inn igjen og sydd igjen, det er desverre ikke første gang jeg har opplevd. Men det går bra både med mor og med kalven, sier Olav og gir den yngste et mildt klapp før den stikker av.
45 kalver har kommet til verden i fjøset til Riisland i år, det gjenstår 2 som skal kalve. Alle har klart seg, med unntak av en kalv som bare veide 17 kilo da den kom ut.
-Den ble nok født altfor tidlig og kreperte 1 time etter den ble født, forklarer Olav.

Tvilling
Det er stille der borte.
-Det var ikke noe greit dette her, sier jeg og ser på Olav.
-Nei, det var ikke det, svarer bonden.
-Jeg som hadde tenkt til å kalle opp kalven etter deg også, sier Olav.
Nå blir det mer enn ugreit for en redaktør som er over gjennomsnittet glad i dyr. Jeg setter meg i bilen, men ut av vinduet sier jeg; nå må du ringe hvis det plutselig skulle skje et mirakel og den kommer seg! Den gjør nok ikke det, sier Olav og vinker. Men det bonden ikke sier, er hva han tenker.
Jeg kjører nedover i våren og føler meg som jeg er 10 år igjen og har mistet yndlingskosebamsen min. Hvorfor kunne ikke den kalven bare leve da, dette blir jo ingen solskinnshistorie akkurat. Jeg har kommet til Vegårshei når telefonen ringer.
– Lever den utbryter jeg.
Nei, sier Olav. Men den fikk en tvilling, og den lever.
– Hva er det du sier, en tvilling?
– Ja, den kom vel en 15 minutter etter du dro, jeg tenkte at det hadde vært skikkelig stas om det var to der inne, men det er i hvert fall 4 år siden sist jeg fikk et tvilling kull og kalven som døde var jo så stor, så jeg sa ingenting. Men mens jeg dreiv og pusla i fjøset, så jeg det skjedde noe og en ny kalv kom til verden, sier Olav. Jeg kan høre at han smiler.
– Når storfe får tvillinger av ulikt kjønn slik som nå, så er 90 % av kvigene som blir født sterile, så noe avlsdyr hadde hun uansett ikke blitt, forklarer Olav.

KJÆRT MØTE: Her hilser undertegnede på Glad en snau uke etter at han kom til verden på dramatisk vis, og smelter følgelig fullstendig. Lik hårfarge har vi også.  Vi ønsker også å rette en takk til Olav som lot meg og avisen få innblikk i livets gang.
KJÆRT MØTE: Her hilser undertegnede på Glad en snau uke etter at han kom til verden på dramatisk vis, og smelter følgelig fullstendig. Lik hårfarge har vi også.
Vi ønsker også å rette en takk til bonden Olav Riisland som lot meg og avisen få innblikk i livets gang.

Gutt med jentenavn?
Det var en oksekalv sa du, men kan den hete Camilla nå da?
– Hahaha, nei jeg synes ikke en gutt skal få et jentenavn. Men kan den ikke hete Glad da, spør Olav?
Jeg klarer ikke å holde entusiasmen tilbake, dette er rett og slett stor stas!
Tirsdag blir til onsdag, og det første levedøgnet er det mest kritiske i kalvens liv. Jeg ringer Olav.
-Han er ikke så ivrig til å drikke, og råmelka er så viktig – men vi satser på at han kommer seg, sier han.
Onsdag blir til torsdag og Glad får besøk av dyrlegen. Varmen klør i den lille kroppen, han har fått feber og lungebetennelse. Er slapp og har dårlig matlyst.
Vi skal da vel ikke miste han også?
Men samme kveld tikker det inn en melding, oksekalven har fått i seg mye melk nå, det skal nok gå bra dette, mener Olav.
På lørdag blir han veid, og vekta stopper på 43 kilo. dessuten er Glad, kolla.
-Det betyr at den ikke har hornanlegg, noe som er fordel i avl, forklarer Olav.
Betyr det at den kan unngå slakt i horisonten?
-Jeg skal være forsiktig med å love noe som helst, men han virker mye sprekere nå. Hvis han har en fin utvikling og framstår bra som åring, så får vi sjå, smiler Olav.
En raus kilometer fra redaksjonen tusler altså den lyshårede Charolais Glad. Mandag formiddag fulgte jeg spent etter Olav inn i fjøset og der lå han. Jeg satt meg ned og i sekundet hånden min møtte pelsen hans, var jeg solgt og smeltet som en softis midtsommers.
Fødselen inntraff på omtrent samme tid som jeg kunne feire treårsdagen min i Åmliavisa. Og jeg kunne ikke fått en bedre lokalgave. Tenk, ”min” egen oksekalv. Før 17.mai skal Olav slippe dem ut, og jeg håper denne Glad blir den mest lekne, ville og livsglade av dem alle. Kanskje han blir den tøffeste avlsoksen i bøgda, på sikt. Jeg har selvfølgelig trua.

IMG_0633

-Jeg ventet bare på å drukne

BEREDSKAPSKAMP: Ben David Berås er brannmester i Åmli.

Torsdag forrige uke gikk snøscooterfører Kai Olaf Bjørnbakk og barnebarnet på snart 4 år gjennom isen på Esbuvatn nord for Åmli.
– Jeg ventet bare på å drukne, så kom de, forteller Bjørnbakk til Åmliavisa. 

 

ESBUVATN:  Ulykken skjedde noen kilometer nordvest herfra. Man ser Esbuvatn på baksiden av trærne. Her gikk Kai Olaf Bjørnbakk og barnebarnet gjennom isen med snøscooter. Telefonen til Bjørnbakk virket da ulykken var ute, selv etter fem minutter under vann. Den fungerte helt til han kom til sykehuset, da «døde» den. Men da Bjørnbakk kom hjem fønet han den tørr igjen og nå virker den. – Den telefonen kommer jeg aldri til å kaste, sier Bjørnbakk.
ESBUVATN: Ulykken skjedde noen kilometer nordvest herfra. Man ser Esbuvatn på baksiden av trærne. Her gikk Kai Olaf Bjørnbakk og barnebarnet gjennom isen med snøscooter. Telefonen til Bjørnbakk virket da ulykken var ute, selv etter fem minutter under vann. Den fungerte helt til han kom til sykehuset, da «døde» den. Men da Bjørnbakk kom hjem fønet han den tørr igjen og nå virker den. – Den telefonen kommer jeg aldri til å kaste, sier Bjørnbakk.

Kai Olaf Bjørnbakk er en erfaren snøscooterfører og har kjørt i over 25 år. Torsdag forrige uke var han på tur med barnebarnet på snart 4 år. Det var knallsol og de kjørte sakte, men så gikk det galt. For ved utløpet var isen tynnere, de gikk gjennom.

Reddet barnebarnet
-Jeg fikk kastet henne over på isen idet snøscooteren gikk ned og videre inn slik at hun var i trygghet. Jeg kava først en stund i råka, så la jeg meg på ryggen og fikk hodet opp på isen og det ene beinet slik at jeg fikk hvilt. Det må ha tatt minst fem minutter før jeg kom på tanke om telefonen, den lå i lomma under vann. Men den virket. Jeg var kanskje litt dum, for jeg ringte kjerringa først og så en nabo, men de kunne ikke gjøre noe derfra. Så jeg ringte 113, og tenkte; det er altfor sent. Jeg kommer til å dø, jeg kommer til å drukne og barnebarnet mitt som står alene på isen kommer til å bli vitne til det, sier han tydelig beveget over igjen å kjenne på avmakten i situasjonen han opplevde.

Takknemlig
-Jeg var sikker på at min siste time var kommet. Men jeg preka med AMK helt til jeg kom i helikopteret. Da vi lettet fra isen og snudde, så jeg lokalmannskapet i Åmli på isen. De var rett ved ulykkesstedet. Jeg visste da, at hvis ikke helikopteret hadde kommet, hadde jeg vært reddet uansett, sier han og er tydelig beveget og takknemlig over lokalmannskapets innsats.
Liv og død
Etter om lag 30 minutter i vannet hadde han en kroppstemperatur på 34,6 grader.
-De fortalte meg på sykehuset at få hadde klart å ligge i vannet så lenge, men jeg er jo ikke akkurat syltynn, så det må ha hjulpet meg litt, sier han og ler midt opp i det hele.
Bjørnbakk understreker nødvendigheten av beredskap lokalt.
-Når det skjer slike ting er det snakk om liv og død, hadde det lokale brannvesenet hatt snøscooter hadde de vært på ulykkesstedet før helikopteret. Selv når mannskapet bakset i snø opp til knærne var de nesten fremme da vi lettet. Snøscooter er et hjelpemiddel de bør ha lokalt, for ulykken kan ramme oss alle. Det er ikke alltid helikopteret kan være på plass like fort som denne gangen, selv om jeg er svært takknemlig for det, sier han.

 
Glemmer aldri
Bjørnbakk er nå hjemme igjen sammen med familien, de har også blitt tilbudt krisehjelp fra Åmli kommune og føler seg ivaretatt. Han er veldig takknemlig for helikopteret som kom, og kan ikke berømme innsatsen til det lokale brannvesenet nok.
-Vi er helt avhengig av et trent og dyktig mannskap lokalt som rykker ut fort og som har lokalkunnskap i en så stor kommune som Åmli. Hvis helikopteret hadde vært lengre unna, hadde jeg vært fullstendig avhengig av lokal hjelp. De var der. De var der for oss når vi trengte dem som mest. Det kommer jeg aldri til å glemme, avslutter han.

Kjemper for lokal beredskap

Brannmester i Åmli er lei av å arve gammelt utstyr fra Arendal og nekter å si ja til forslaget om å dele Åmli-gruppa i to. Han mener også det er liten vilje fra byen å se utkantens beredskapsbehov.

Ben David Berås er brannmester i Åmli. I dag er de 20 deltidsansatte ved stasjon Åmli. Ifølge Berås er det kommet et forslag om å omdisponere de eksisterende stillingene. Man vil dele gruppa i to og kun kalle ut 10 hver gang alarmen går, unntaket er husbrann. Hvis det er behov, skal pulje to kalles ut. Dette er den lokale brannmesteren og de ansatte helt imot.
I et tidligere politisk møte uttalte rådmann Christina Ødegård at de nå ser på muligheten for å drifte Åmli brannvesen selv, nettopp fordi de mener det interkommunale samarbeidet tar mer enn det gir, lokalt.
– Her tenker jeg det vil bli kortere vei til beslutningene, kommenterer Berås.

– Ofte først
-Beredskapen i innlandet er ikke som langs E18, i Arendal har de nok ressurser, slik er ikke vår hverdag. I Arendal rykker politi, brann og ambulanse ut samtidig, da er det nok med et lag. I Åmli er vi stadig de som er først på stedet, ofte får vi assistanse av ambulanse, politiet komme sjelden til stedet før det har gått 1 time og det er vi som er politimyndighet frem til de kommer, sier Berås.
I 2017 hadde ambulansen 460 utrykninger, det betyr at de oftere nå enn tidligere må ut på andre oppdrag og at vi ofte står alene når det oppstår situasjoner lokalt, sier Berås til Åmliavisa.
-Ofte er ambulanse på vei, men det kritiske kan være over når de ankommer. Vi har derfor fått en utvidet rolle, sier han.

Lokal rolle
-Vi sitter ofte og spiser middag eller holder på med andre ting når plutselig alarmen går, når vi rykker ut kan det være en dødsulykke vi møter. Lokalt vet vi ofte hvem som er involvert i ulykker som skjer i Åmli, vi kan møte folk vi kjenner og som vi er i familie med. Vi har derfor stort rom for at vedkommende ikke skal være tvunget til å påta seg en rolle de ikke orker. Hvis vi skal ha en god beredskap i Åmli er det nødvendig å beholde eksisterende mannskapsstyrke. Åmli kommune ser nødvendigheten i dette, derfor betaler også kommunen for å opprettholde teknisk vakt slik at vi kan ha et oppegående brannvesen, sier brannmesteren.

LOKALE RESSURSER:  Brannmester Ben David Berås (Benna) kjemper for å beholde lokale ressurser i Åmli.  Han føler det er uforsvarlig å spare på utkanten. Foto er tatt under en tidligere husbrann i Åmli.
LOKALE RESSURSER: Brannmester Ben David Berås (Benna) kjemper for å beholde lokale ressurser i Åmli. Han føler det er uforsvarlig å spare på utkanten. Foto er tatt under en tidligere husbrann i Åmli.

Mer fag til lokale
Brannvesenet er i endring, for høsten 2019 åpner etter planen det toårige studiet Brann, redning og samfunnssikkerhet ved fagskolen som er under etablering. DSB skal også utrede en lederutdanning. Fagskolen for personell til brann- og redningsvesen skal erstatte dagens etatsutdanning,
-Vi ser at direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) nå kaller det brann, redning og samfunnssikkerhet. Vi er ikke der ennå lokalt – men det er den veien vi burde gå, mener brannmesteren.
-Vi føler også det er en mangel på forståelse av hvordan vi har det i hverdagen og hvordan vi ønsker å opprettholde et godt lokalt brannvesen, sier Berås som ønsker å styrke beredskapen, ha mer fokus på kursing innen helse, vedlikehold av biler, skogbrann, overflateredning og at flere i mannskapet får blålyslappen. Sistnevnte innebærer et kompetansebevis for utrykningskjøring, kode 160 på førerkortet.

Deltid uten vakt
Østre Agder Brannvesen (ØABV), ble etablert i januar 2008 og er et interkommunalt samarbeid mellom kommunene Arendal, Froland, Tvedestrand, Risør, Åmli, Vegårshei og Gjerstad. ØABV dekker et område med omlag 64.000 innbyggere og 8 brannstasjoner. Det er Arendal kommune som er vertskommunen for ØABV. ØABV dekker fullt ut brannvesenets oppgaver og drifter brannalarmsentral for hele Agder, og er akutt-forurensningsberedskap for 10 kommuner i Aust-Agder. Brannvesenet er inndelt i 3 avdelinger; Alarmsentral, forebyggende og beredskap. Arendal hovedstasjon har døgnkasernering. Risør stasjon har dagkasernering og hjemmevakt. Tvedestrand stasjon har deltid med hjemmevakt. Mens Froland, Eydehavn, Gjerstad, Vegårshei og Åmli stasjon har deltid uten vakt.

Arver gammalt
Stasjon Åmli skal dekke det største geografiske området i distriktet til ØABV. Dette stiller store krav til mannskapene og fører til at de også må rykke ut og hjelpe til i nabokommunene. Stasjon Åmli har kortere utrykningstid til deler av Froland, enn nabokommunens eget brannvesen. I fjor hadde stasjon Åmli 43 oppdrag, året før lå de på 46.
-Vi har lokalkunnskapen som skal til og nærhet til å reagere raskt, det er uvurderlig mener Berås.
Det er ressursmangel i følge brannmesteren.
-Det er veldig viktig å ha en sekshjuling og en snøscooter i en kommune som Åmli.
-Vi har flere eksempler på at vi må låne snøscooter og 6×6 hjuling av lokalbefolkning. Tidligere har vi benyttet private kjøretøyer, men vi opplever ikke at Østre Agder Brannvesen vil kompensere for bruk av privat utstyr. Det skal avklares med Befalsvakta, men vi ser på dette som unødig tidsbruk å få avklart dette under utalarmering. Vi er lokalkjente og tar utstyrsbehovet som en selvfølge, men opplever også at de gir oss utrangert utstyr fra Arendal.
-Sist gang fikk vi en tankbil de mente ikke kunne brukes i Arendal, men den var god nok for oss. Man blir ganske lei, og vi føler det er liten vilje til å se oss i utkanten, sier Berås som forteller dette ikke er første gang de arver kjøretøy som krever mye på vedlikeholdssiden.
Likevel understreker Berås at stasjon Åmli nå står på listen for å få en ny tankbil.
-Det er positivt, men vi har ikke fått et tidsperspektiv ennå, sier han.

PÅ STEDET:  John Lien var utrykningsleder på snøscooterulykken torsdag.
PÅ STEDET: John Lien var utrykningsleder på snøscooterulykken torsdag.

Løp i 1 km
Etter det avisen kjenner til har nåværende tankbil allerede stoppet to ganger på utrykning grunnet luftlekkasjer.
Det var John Lien i Åmli som var utrykningsleder på snøscooterhendelsen.
-Alarmen gikk da jeg var i sentrum. Vi avklarte hvor vedkommende befant seg, i det jeg ankom stasjonen sto allerede to menn fullt påkledd i overflateutstyr og vi rykket ut med fire mann fra stasjonen og dro nordover mot Fiskvatn, sier han.
12.48.41 gikk alarmen, klokken 12.51.32 rykket de ut. Det er en responstid på under tre minutter.
Brannvesenet ankom isen ved Esbuvatn kort tid etter sammen med ambulanse.
-Vi hørte på sambandet at helikopter var på vei, det var allerede i lufta når alarmen gikk. Det var utrolig flaks. Vi ankom isen og Svein Oland og Terje Ødegarden – begge iført overflateutstyr, begynte å løpe ut i snøen som rakk dem til knærne. Det var 1 kilometer ut til ulykkesstedet. Det er utrolig krevende å løpe med fullt utstyr under slike forhold, sier Lien til Åmliavisa.

-Når det gjelder
-De to bytta på å lede utover, og la ned en formidabel innsats for å redde liv og være på plassen for å yte assistanse. De var bare noen meter unna ulykkesstedet da helikopteret lettet med de to personene involvert i ulykken, forklarer Lien.
-Hadde vi hatt en snøscooter, hadde vi vært på plassen før helikopteret. Vi er selvfølgelig veldig glade for at de kom så kjapt, men dette kan man ikke alltid forvente lokalt. Nettopp derfor må vi være gode, vi må være innstilt på å være alene.
Lien deler brannmesterens syn og er svært imot forslaget om at den lokale gruppa nå skal bli delt i to.
-Vi er helt avhengig av lokalt mannskap og at vi er mange nok. 1/3 part av Østre Agder Brannvesen er i Åmli kommune. Vi føler at man sentralt sparer ressurser på utkantene, det føler vi kan føre til at liv kan gå tapt. Det er kun stasjonen i Arendal som har kortere responstid enn oss i hele Østre Agder, og det er fordi de ligger og sover på stasjonen, mener Lien.
-Dersom man nå deler gruppa, vil man ta bort mye av engasjementet man har lokalt. Vi føler vi er til nytte, dette er noe vi brenner for. Vi har ikke valgt dette fordi det er tøft, vi har valgt det fordi vi ønsker å serve lokalbefolkningen her vi bor med et kompetent brannvesen som skal være der når det gjelder, avslutter Lien.

SVAR FRA ØAVB? Vi tok kontakt med brannsjef, Dag Svindseth i Østre Agder Brannvesen for å la han kommentere utspillene til Lien og Berås som utløser tilsvarsrett. Svindseth ønsket å svare med en kronikk:

Brann-og redningsberedskap i Åmli

I forrige ukes artikkel om brann og beredskap i Åmli kommune, kommer det mange påstander fra ulike hold om både kostnader, organisering, materiell og kompetanse i Østre Agder brannvesen. 

KRONIKK: DAG SVINDSETH Brannsjef i ØAVB
KRONIKK: DAG SVINDSETH
Brannsjef i ØAVB

Jeg ønsker med dette å informere om noen faktiske realiteter i saken, og i Østre Agder brannvesen.

Revidert
Jeg synes først og fremst at det er positivt med engasjement, og at man er opptatt av å skape en så god beredskap som mulig – dette er noe vi alle jobber for til enhver tid. I artikkelen kommer det frem at vi nå skal dele mannskapene i deltidsstyrken i 2 grupper på alle alarmer. Dette medfører ikke riktighet. Tematikken var riktig nok debattert i 2016, men lagt død frem til eventuell behandling gjennom risiko og sårbarhetsanalyser, beredskapsanalyser, dimensjonering og revidert brannordning nå i 2018/2019. Det har heller aldri vært snakk om å dele opp styrken på alle alarmer, men vi plikter å forvalte våre økonomiske midler på beste mulige måte. I enkelte hendelser som ikke er av tids- eller livskritisk karakter, så er det derimot, i mine øyne, unødvendig å alarmere samtlige mannskaper i Åmli. Som et konkret eksempel kan nevnes støtteoppdrag for ambulanse til bæring av pasient. Da trengs det et par brannmenn til støtte, men vi må i dag alarmere hele styrken på 20 mann – her ville det vært formålstjenlig å kalle inn 10 mann. Med dagens Nødnett ser vi i løpet av sekunder hvor mange mannskaper som er tilgjengelige etter alarmering. Grunnen til at deling av styrken nå, 2 år etter, løftes inn som en nyhet ønsker jeg ikke å spekulere i.

Ressurser
Jeg kan heller ikke svare i detalj for Politiets eller ambulanse/helsetjenestens totale ressurser for håndtering av hendelser. Det jeg allikevel ønsker å understreke er at det på operativt nivå ute på hendelsene er et utrolig godt samarbeid mellom nødetatene, og Nødnett bidrar i tillegg til svært god utveksling av informasjon i alle deler av hendelsen. På branner og trafikkulykker vil det uansett være full alarm til alle mannskaper i brannvesenet, ofte understøttet av brannmannskaper fra nabokommune. Et fremtidig spørsmål om dagens styrke ifht antall og tilgjengelighet er heller om dagens antall og type beredskap er tilstrekkelig (brannordning). Dette vil være gjenstand for fremtidige analyser.
Fagskolen for Brann, redning og samfunnssikkerhet etableres etter planen i 2019. Dette blir en 2-årig grunnutdanning innen beredskap, forebygging og samfunnssikkerhet. Skolen gir grunnkompetanse som gjør at elevene kan gå rett inn i arbeid i brann- og redningsvesen eller annen beredskapsrelatert virksomhet, og utdanningen vil være eneste kvalifiserende utdanning for å arbeide i beredskap eller i 110-sentral. Dette er en etterlengtet utvikling, da brann, redning og samfunnssikkerhet som fag krever mer ekspertise og et levende og dynamisk fagmiljø. Fagskolen er for heltidsansatte, mens primær utdanning for deltidsstyrkene i landet inntil videre vil være som før.

Mye nytt til Åmli
Østre Agder brannvesen (ØABV) dekker i dag 7 kommuner med om lag 70 000 innbyggere. ØABV har 4 underavdelinger fordelt på Feiertjeneste, Forebyggende avdeling, Beredskapsavdeling og Agder 110 nødmeldesentral. I tillegg til gjensidige bistandsavtaler med de andre brannvesen på Agder, så har vi et utvidet samarbeid med Grimstad brann og feiertjeneste innenfor oljevernberedskap og redningsdykking. Nettopp samarbeid er et nøkkelord. Innbyggerne i alle våre kommuner får hjelp av nærmeste tilgjengelige ressurser ved tidskritiske hendelser (nærmest i tid), uavhengig av hvilken kommune brannstasjonen ligger i. I disse generelle sentraliseringstider understreker jeg at det er ingen signaler eller tanker om å rokke ved lokal forankring og tilstedeværelse av brannmannskaper i den enkelte kommune. Den ressursen som våre lokale brannfolk utgjør gjennom sitt engasjement og tilstedeværelse er avgjørende og gull verdt for den enkelte innbygger. Jeg tar av meg hatten for evne og innsatsvilje som utvises under øving og reelle hendelser året rundt. Brannvesenet håndterer en rekke ulike oppdrag gjennom hele året, og en av våre store utfordringer er å finne nok ressurser til timeverk for å øve tilstrekkelig på bredden av dette. ØABV har 153 mann ansatt i Beredskapsavdelingen på hhv heltid (31) og deltid (122), og totaliteten i dette utgjør stor slagkraft og mye kompetanse i hele vårt distrikt.
Investeringsplaner for kjøretøy/materiell og økonomi til styrking av kompetanse (mer tid til øving blant annet) er et gjentatt tema for ØABV sammen med sine eiere (kommunene). Vi er opptatt av å ivareta alle kommunene i vårt samarbeid, og blant annet Åmli har fått mye nytt utstyr, samt oppgradert kjøretøyparken siste året med en nyere VW røykdykkerbil. For eksempel kan nevnes nytt utstyr til overflateredning, ny pressluftkompressor, infrarødt varmesøkende kamera, røykdykkerbekledning, overtrykksvifte mm.

Alvorlig melding
I tillegg skal det investeres i tankbil i henholdsvis Risør og Åmli i 2018. Dette er en kjent sak som har stått på investeringsplanen i flere år, og som er kjent hos alle mannskapene. Det er også riktig at vi i mellomtiden, frem til anskaffelse av disse tankbilene, byttet ut den gamle tankbilen i Arendal med den enda eldre tankbilen i Åmli. Dette ble gjort etter at begge de gamle tankbilene var taksert og vurdert på verksted. Tankbilen i Åmli var vurdert til å være i dårligst forfatning, og denne ble solgt som utrangert. Om brannvesenet skal investere ytterligere i snøscooter eller ATV i Åmli eller på de andre brannstasjonene, vil avgjøres i dialog med kommunene, hvor selvsagt økte investerings- og driftsutgifter er en del av det store bildet.
ØABV er gjennom hele året ute på små og store hendelser. I 2017 ble våre brannmannskaper totalt sett utalarmert på 1109 hendelser. Som et eksempel kan nevnes forrige ukes artikkel om snøscooterulykken, hvor Bjørnbakk og barnebarnet gikk gjennom isen på Esbuvatn. For nødetatene er dette en svært alvorlig melding, som setter store styrker i sving. God beredskap er heldigvis ikke tuftet på flaks, og innsatsen ble koordinert i sann-tid mellom etatene. Luftambulansen gjorde seg klar for take-off, koordinert med redningsdykkere fra Arendal som kjører mot Åmli – samtidig som brannmannskapene i Åmli rykker ut klargjort for overflateredning. Et Seaking helikopter fra Rygge ble også rutet mot Åmli gjennom hovedredningssentralen. I tillegg er naturligvis både ambulanse og politi alarmert og på vei. Redningskjeden er et imponerende apparat og jeg mener at både vi og innbyggerne er best tjent med utvidet samvirke og samarbeid for å løse stående beredskapsoppdrag. Heroisk innsats fra Bjørnbakk som klarer å holde seg flytende i isen, kombinert med god og slagkraftig beredskap i alle etater, gjør at denne hendelsen også heldigvis ender godt.
Dersom det er riktig at politisk og administrativ ledelse i Åmli nå signaliserer et ønske om å trekke seg fra brann-samarbeidet i Østre Agder, så regner jeg med å få høre dette gjennom andre kanaler enn Åmliavisen. Jeg mener helt klart at alle våre 7 kommuner er best tjent med å fortsette det nå 10 år gamle samarbeidet innen brann og redning.

 

– Her er det tid til å leve

Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs. Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs.

Veien svinger seg innover som en buktende slange langs idyll. Øvre Ramse i Tovdal bader i sol, vi tar av etter butikken, opp grusveien. Helt på toppen skuer vi utover et landskap så vakkert at det formelig svir i hjertet. Ut fra gården kommer Lise Lotte Fogh Johansson med en hånd utstrakt; velkommen.

Solgte hus
Hun og mannen Trond flyttet hit med tre små 1.april i år. De solgte huset sitt i Danmark, sa opp jobbene, pakket alle eiendeler i en svær lastebil og så dro de til Norge, til Åmli og gården til foreldrene til Trond for å starte helt på nytt. Med noe de har tro på, leve livet litt stillere, litt roligere, og mye rikere. Mange av tingene er fortsatt studd inn på låven, men ting får komme på plass etter hvert.
Lise Lotte vil etablere seg som kunstner, og Trond har planer om å starte matvogn, med kortreist luksuriøs nærmat. Og allerede nå har potetene blitt satt i jorden, urter og grønnsaker skal dyrkes, de skal ikke bare bli selvforsynt, men på sikt skal egenavla grøde få plass i munner på sultne folk. Catering og salg av mat, muligvis deilige danske smørbrød. Det er i hvert fall planen. Men Trond kommer vi tilbake til, i dag er vi på besøk for å ta Lise Lotte i nærmere øyesyn.

IMG_6608 – Kopi
ELDHUS: Kunstneren selv i vinden foran det gamle eldhuset som nå fungerer perfekt som det nye atelieret.

 

Eldhus som malestue
-Jeg har pendlet i 8 år, jeg vil ikke mer. Vi har tre små barn, og bodde i Danmarks neste største by Aarhus, da får man ofte høy puls. Vi ville ta et radikalt valg, så vi gjorde det.
Ingrid (6) Astri (3) og Tuva (1)og. Den eldste begynner på skolen til høsten, men nå lever familien på 5 livets glade dager hjemme på gården, frie.
– Jeg har ikke angret et sekund, valget er tatt og det føles så meningsfylt. Hele hensikten med å starte opp for seg selv var å få mer tid med ungene, mer tid til oss. Her er det tid til å leve. Og det er kjempedeilig, sier Lise Lotte.
For den statsviterutdannede kvinnen som i en årrekke har jobbet som prosjektleder har en mann som nå drømmer om frukttrær. Hun på sin side, tasser opp i atelieret som er det gamle eldhuset på oppsiden av gården. Der er hun seg selv.
-Da vi kom 1.april satt jeg i en fillete kjeledress og frøys for da var det fortsatt vinter, men bare det å ha et eget sted å male, det er nydelig. Å se utover her, det er inspirasjon det, smiler hun.
Elva blinker, gresset strykes av mild vind og humlene durer i lufta. Det brekes lengre nede, komplett idyll. Vi skjønner henne.

Det føles så menigsfult å bo her, og det å bedrive kunst er nærmest et kall

Satser på online
– Jeg malte mitt første bilde i 2009, det har vært en hobby. Men jeg har gått kurs og lært mer og mer, til slutt fant jeg ut at det er dette jeg vil holde på med. Jeg elsker å uttrykke meg kreativt, sier hun.
Nå vil hun satse, og hun gjør det med motivasjon og lyst. Hun vil gjerne drive on-line kurs på nettet og markedsføre seg selv for bedrifter.
– Vi burde bruke den kreative delen av hjernen mer, og det er underprioritert i både jobb og i skolen, sier hun engasjert og fortsetter; vi trenger logikk og analyse, men kreativ utfoldelse mener jeg underprioritertes i skolen. Det tror jeg er en dårlig beslutning, for er det en ting vi er avhengig av i fremtiden er det at barna våre vokser opp med evnen til å kunne føde nye ideer. Skape nye ting. Hvis vi ikke får unger som evner å tenke noe nytt, får vi heller ikke utvikling. Vi må derfor sørge for at ungene våre også får stimulert den delen av hjernen også. Og jeg vil gjerne undervise barn, voksne og bedrifter, sier hun.

IMG_6637 – Kopi
NYESTE: Her er ekteparet Lise Lotte Fogh Johansson og Trond Johansson på gården med et par av Lise Lottes nyeste verk i hendene.

Aktuell med utstilling
Og snart blir hun å se i Åmli sentrum også, for 25.mai er det duket for første lokale utstilling. Det hele skjer på Waldemars Børs 25.mai, verkene skal henge der resten av sommeren og skal videre på utstilling til Danmark.
-Hvis de ikke blir solgt da, da må jeg lage flere, smiler kunstneren selv.
Det blir nok en om lag 15-20 verk som blir hengende her, og akkurat nå produserer hun til utstillingen. Det står bilder litt over alt, både i eldhus og i våningshuset. Hun har også ambisjon om å søke andre utstillinger i fremtiden, utvikle seg og gro.
– Man må jo starte et sted hvis man skal etablere seg som kunstner, jeg tror ikke det er lett, men jeg gjør det likevel. Man må satse, bruke muligheten man får. Det er nesten som et kall, ler hun. Og motivasjonen og ilden strutter, det er da et godt tegn, utbryter hun.
– Her i Tovdal har hun og familien funnet roen og de vil gi det tid nå for å se om de kan skape sine arbeidsplasser her, bli værende og muligvis på sikt ta over gården.

Ro i Tovdal
– Her trenger man ikke ta masse valg. Her er det en butikk, og det må vi forholde oss til. For meg er det deilig. Alt går sakte, man slipper å stresse så mye og folkene her er så gjestfrie, så gode. De heier på vekst, og selv om det er Trond som kjenner flest her føler jeg meg veldig inkludert allerede, sier hun idet de tre små og Trond kommer gående oppover fra åkeren i solsteika mens det nyvaskede tøyet vaier på snora, og det lukter godt av ny kløyvd ved fra naboens tomt. Her bor de, og her vil de skape noe- sammen.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave 

Fosterbarnslivet

17.mars 1997 kommer Zainab til verden i Irak.  Hun kunne vært kastet på gata som søppel, i en nyfødt bylt med laken dekket av blod. Men hun beholdt livet.

Flyktningeleieren i Syria. Hun står med bare tær i gjørme i teltleiren. De to brødrene hennes, og hun har gravd grøfter, men hendene hennes er så små- det er ikke lett å løfte. De får litt mat for slitet.

Pappa har mistet beinet i en landmine i krigen, han har opplevd flerårig fengsel og tortur for sin politikk. Han drar før mamma og barna. 500 flyktninger kom til Norge samtidig. 1 av dem var Zainab.

Zainab går ut av flyet i Norge, hun er fire år. Flyktningmottaket i Grogn i Nord-Trøndelag kom og gikk, hun fikk en søster. De flytter videre. Familien på seks blir til sju, en ny bror blir født. Den lille jenta med de lange krøllene og de stor mørke øynene begynner i 3. klasse.  Men det er uro i huset, problemer. Det har vært slik lenge, noen ser- men ikke godt nok. Stemmene blir høyere.

Krigen har satt sine spor i hennes far og forplantet seg til mor. Reglene var annerledes på innsiden av huset, enn de som eksisterte utenfor. Truslene, de evige truslene. Slagene som hun ville glemme, bare kom og kom. Lærbeltets røde riper, lillesøsterens skrik. Brødrenes gråt. Hodet som ble kulete og vondt av knyttnever som traff og lagde evige sår i sjela. Hun har vært redd så lenge hun kan huske.

Zainab var den eneste utenlandske i klassen, de vonde ordene ble kastet mot henne, i dager, timer og minutter. Det var vondt å være liten, hun slet med språket, hang ikke med. Hjemme snakket mamma og pappa arabisk, hun bodde i to kulturer, to helt forskjellige verdener på en gang. Hun ble sint, skulle vise dem- skulle lære dem, slik som mor og far lærte henne og søsknene- respekt. For det er sunt å bli slått, slik at man kan lære.

dsc_4798

Brannalarmen går, det er Zainab som løser den ut. Far blir rasende da han får vite det, hun havner i et mareritt, og hun betror seg til en lærer på skolen. Zainab lurer på hvorfor hun må ha slike foreldre. Læreren tar affære, selv om det koster henne mye på sikt. Hun melder fra. Akuttvedtaket kommer. Men det vet ikke den lille jenta.

Klokken i klasserommet tikker, læreren sier hun må ut på gangen. Der står det to kvinner i sorte jakker, som med alvorshender tar henne videre. De har hentet den eneste skikkelige vennen hun har fra ungdomsskolen, Line står der, med alvorlige øyne og ser inn i Zainabs. De to kvinnene i sorte jakker forteller henna at hun ikke skal bo sammen med mamma og pappa mer, som kråker stjeler de det som glitrer.

Tårene triller nedover venninnens kinn. Zainab vet ikke om hun skal være glad eller sint. Det gjør dobbelt vondt. Den grå følelsen veller opp i magen, tårene renner og renner. Som en ustoppelig flod av ømhet for det eneste hun kjenner som sitt, selv om hun vet innerst inne det er feil å slå.

Tårene rant da hun ble satt inn i bilen, de rant da legen snakket med henne, de rant da politiet tok bilde av henne i undertøyet for å forevige blåmerkene på den lille kroppen i arkivet. Alle de andre søsknene som er under 18 år fjernes også fra hjemmet. Skyldfølelsen maler i magen, hun burde ikke ha sagt noe.

????????????????????????????????????

Zainabs salte protest fortsetter da hun fikk beskjeden om, at her skal du være nå. Året er 2008, det er sommer. Hun bor på hemmelig adresse, får nesten ikke lov til å gå ut alene. Alle var redde for den lille jenta. Zainab selv kan ikke forstå at man er redde for at noen skal røve henne, hun er ikke verdt noe. Bak vinduer fra huset like utenfor Steinkjer, kikker hun ut i dagen, trykker nesetippen mot glasset og føler den uutholdelige redselen over å ha blitt rykket vekk fra foreldrene.

Hun blir i beredskapshjemmet i sju måneder, hos et snilt eldre ektepar med store barn. De bakte mye, lekte, og var på hytta i Namsos. Hun får en drømmefanger som eter gamle, vonde minner.  Zainab knytter seg sterkt til foreldrene til far i beredskapshjemmet. De bodde på et gamlehjem like ved skolen, og nesten hver dag trippet Zainab inn på sine små sko og krabbet opp i armene til de gamle menneskene. Hun likte gamle folk, de luktet trygghet, kunnskap og kjærlighet. En dag luktet ikke bestefar trygghet mer. Zainab sto i døråpningen og kikket på den bleke mannen og mens livet forlot ham, sto hun der og så på at han døde. Det gjorde vondt, og hun løp hjem. Men sa ingenting. Flere dager senere skjønte hun det, da de sto i kirken. Zainab gikk mot kisten, i den lille hånden holdt hun en rank, lubben rose som hun la på kisten, det røde tegnet på kjærlighet fulgte med ned i jorden og forsvant sammen med «bestefar». Da, forsto hun at han hadde sluttet å være, der hun var. Han dro fra henne.

Zainab fikk vite at hun skulle inn i et fosterhjem. Hun fikk bli kjent med de nye, de dro i dyreparken sammen. De var ikke fremmede da hun tilslutt flyttet inn. Bursdagen kom og Zainab blåste ut 10 lys på den store kremkaka på hytta. Hun fikk se noen av søsknene av og til, hun begynte på ny skole. Det ble bedre, hun fikk venner og begynte å snakke klarere norsk. Året hun blir 11 flytter hun inn til Tina og Hans i Nord i Trøndelag, hun har fortsatt hemmelig adresse. De har en fosterdatter boende der fra før i tillegg til to sønner og en hund med gule, myke krøller- som hun elsker. I lange perioder har de det fint. Men så sniker alvoret seg inn i Zainab som en fortærende pest. Hun begynner å forstå, det som hadde hendt tidligere. Uroen blir uoverkommelig. Hun savner, at pappa slår…

Skolen hangler, men det går. Hun blir god i sport, håndball, friidrett og fotball. Zainab er rask, atletisk og vinner mange stafetter. Hun får oppmerksomhet, hun blir god i noe- følelsen av å være best. Hun trenger rosen, suger den til seg som en bie med snabelen i nektar. Tina og Hans er snille, kanskje litt for snille.

dsc_4811

Zainab får raseriutbrudd, viljen slår kålbøtter i luften. Det hun krever å få, får hun. Zainab begynner å gi faen i alt. Ondskapen skyter fart. De ulovlige telefonsamtalene med foreldre eskalerer i superspeed. Hun blir utsatt for press, Zainab blir til en dobbelsidig teip som samler dritt – det blir en uholdbar situasjon for alle.

Sommeren kommer, og Tina og Hans tar med Zainab alene på ferie til Spania. De er ekstra snille, ekstra oppmerksomme, ekstra tilstede, hun får ekstra mye ting. Zainab kommer hjem og får beskjed om at de skal på møte. Møte i barnevernet. Hun skjønner det i sekundet ordene faller. Sviket. Den samme damen, en av dem i sort jakke er der. Zainab har aldri likt henne, hun lukter tyv, tyven som tok hennes foreldre fra henne. Tyven som tilintetgjorde livet hennes. Som satt henne på vent, i vakuum. På billigsalg. Zainab vil ikke ha den påtrengende hjelpende hånden. Hva har sortjakken tenkt å forklare, at Tina og Hans har blitt lei av henne, at hun er for vanskelig, for krevende, at hun tar for mye tid, at hun ikke er god nok!? Tårene fosser. Hun får beskjeden. Zainab skal igjen, flytte. Hun vil gjøre slutt på livet, ser vinduet og skal hoppe. Bli fri. Men de holder henne tilbake. Hun slår, sparker, treffer. Hyler, vil rømme, ut, ut, ut og bort fra alt. Politiet kommer mellom utbruddene inne på kontoret til den sortkledde. Zainab synker ned på gulvet, fostermor holder henne tett inntil seg som en baby mens tårene flommer. Hun holder henne lenge, som om hun ikke orker å gi slipp- helt til Zainab eskorteres av tre uniformerte politimenn inn i bilen, videre til flyplassen på Værnes. Den ene politimannen er snill, han snakker om idrett og sport, at han også har en datter. Politimannen får henne til å puste, litt igjen. Forbi alle i sikkerhetskontrollen og videre inne på flyet, sitter den spede jenta med de lange krøllene mellom to uniformerte. Avtroppende fostermor sitter rett ovenfor midtgangen, med bekymrede øyne som av og til møter hennes. Men hun sier ingenting. De er alle redde, for at det skal bli for mye for den vesle jenta, at hun skal prøve å forlate livet. Zainab sitter og tygger på sviket som herjer i kroppen, hun sier ikke et ord til forstermor. Kroppen er i krise. Hvorfor klarte hun ikke å passe på meg, hvorfor ga hun opp, hvorfor ville hun ikke ha meg mer. Det tordner i hodet. Men Zainab vet egentlig svaret, fostermor kan ikke gi henne den hjelpen hun trenger. Det gamle sinnet i Zainab tytet ut i alle sprekker.

Hun kommer ut av flyet. En blid, imøtekommende kvinne kommer bort og vil hilse! Hun ter seg som om hun kjenner henne. Zainab vil ikke, og går i vranglås, mens hun ser skuffelsen velte opp i kvinnens øyne, men hun bryr seg ikke. Zainab makter ikke, har nok med seg selv, hun klarer ikke å få seg inn i armene på en ny kvinne nå. Hvorfor skjønner de ikke? De setter seg i en bil fra Gardemoen og ankommer timer senere en enebolig i et lite byggefelt. Zainab har sovet hele veien, utslitt av gråt og svik. Nervesystemet bryter sensitiviteten og gjør kroppen hennes følelsesløs. Den gjenkjenner gammel redsel og slår seg av som en nødbryter. Når hun åpner øynene ser hun opp på et grått hus. Maria og Mats bor i Østfold. Mats har to sønner fra før. Hun blir vist til et rom, her skal hun bo.  Rommet er fint synes Zainab, en stor himmelseng deler rommet, som en prinsesse, tenker hun.

Fostermor som har gitt avkall på henne, sover i samme rom som Zainab den natten. Hun unnskylder seg ikke, ber ikke om tilgivelse, hun er lett og hyggelig i tonen, hun gjør ikke ting verre for Zainab. Hun bærer avgjørelsen. Så reiser hun, og tyven.

Psykologen kommer, en kvinne med ildrødt hår. Zainab synes håret nesten er oransje, som ild. To ganger i året spør hun rare spørsmål, og går. Zainab begynner på ny skole igjen, men bare noen få timer slik som gym og sløyd. Det skal være en sakte tilvenning har de sagt. Hun går i 7. klasse. Men hun fortsetter å drive med sport, men må velge en aktivitet. Det blir håndball, forsterforeldrene er med på alle kampene, hver gang hun vinner får hun en rose av den nest eldste forsterbroren. Ting blir bedre. Livet er litt fint igjen, hun begynner å få trygghet, et liv. De vil snakke med henne. Maria og Mats sitter i stua, og ber henne sette seg på en stol. Det er lyst i rommet, det lukter familie. Zainab er avventende, kanskje det er noe morsomt.

-Jeg er gravid, sier Maria. Veggene forsvinner. Sviket velter opp igjen som en flod av gjørme.
-Hvorfor skal du ha en til, du er gammel, hyler Zainab.
De hadde jo meg, hvorfor måtte de ha en til, hvorfor!? De synes ikke hun er bra nok, de vil ikke få tid til henne nå. Tankene flerrer de gamle sårene åpne. Drittbaby!
Ting går over styr. Sur, sjalu, og med sviket som våpen for sin egen avgjørelse, tar hun kontakt med sine biologiske foreldre, selv om hun har forbud mot å ringe. Hun planlegger en flukt. De er den eneste utveien hun kjenner av fasthet i livet. De som aldri blir borte.

dsc_4832

Zainab blir spurt om hun vil besøke babyen på sykehuset, hun kan ikke tenke seg noe verre. Fostermor sender en sjokolade med navnet hans på hjem, det står en tekst på kortet. «Gleder meg til å hilse på deg snart». Hun eter sjokoladen og kaster papiret. Drittunge!
Hun rømmer. Pappa henter henne på flyplassen. De kjører videre mot Trondheim, det er midt på vinteren og glatt. Snøen driver i lufta som store filler av revet sukkerspinn. Nesten fremme snurrer bilen rundt og kanter. Zainab kjenner noe blir feil, men de kommer seg ut av bilen og hun får en plass hos noen venner av familien. Hun må bo i skjul, politiet vil lete hos foreldrene.
Hun drar av seg genseren, den er full av blod. De vasker henne og bandasjerer. Neste dag forstår hun at hun må på sykehus. Pappa henter henne og kjører henne til legevakta. Kravebenet er brukket.
Der inne på kontoret til den gamle mannen i hvit frakk, revner sjelen til Zainab. Hun forteller alt. Absolutt alt, også ting hun ikke har turt å fortelle høyt, ting som er så vondt at hun nesten knekker ved å si ordene høyt.
Hemmeligheter.
Ting som nesten gikk galt.
Ting som ikke er greit.
Den gamle mannen blir så lei seg. Lei seg på Zainabs vegne.
Hun ser aldri Maria og Mats igjen.

Hun blir flyttet, umiddelbart. Angeren kommer, hun vakler. Men det er for sent.
Zainab vet at foreldrene hennes alltid har hatt og alltid vil ha, et håp om at hun får lov til å flytte hjem igjen. De har forandret seg, de har blitt annerledes, hun merker det. Men Zainab vet at hun ikke kan, det kommer bare aldri til å skje. En sannhet hun har vokst seg på. Året er 2010. Biologisk far, blir etter anmeldelse av barnevernet for legemskrenkelse av barna, dømt til 90 dagers fengsel for vold mot Zainab, han sonet 30 dager. Zainab fikk oppreisningserstatning på 20 000 kroner. Alt er hennes skyld. Alle forteller henne at det ikke er hennes skyld. Men hun lukter bare en judas som solgte sin pappa for gull. Hun er 13 år da hun ankommer barnevernsinstitusjonen. Zainab kommer med flyet fra Værnes, det er kaldt ute. Hun puster røyk.
Zainab går innover gangen og får tildelt rom, bak henne står det en utrolig høy blond jente, så høy at Zainab lurer på om det går an å bli så høy. Litt lenger bak, står en skikkelig kort jente med mørke øyne. Det blir de tre, den høye, den korte, og Zainab. Og det er ingen god kombinasjon.

Barnevernsbarna får betalt for å gå på skolen, betalt for å stå opp å spise, betalt for å trene. Et belønningssystem som ikke fungerer i praksis, men som utnyttes av de tre.
Skolebussen tar for lang tid, Zainab gidder ikke. Hun står opp for å spise frokost, tar pengene og går og legger seg igjen. Oktober går over i november. Hun skulle gått i 8 klasse. Månedene går, vennskapet mellom de tre muskiterene gror. De gjør hva de vil, når de vil. De må ta tisseprøver, men Zainab slår aldri ut positivt. Men de får ikke bo sammen. De blir plassert på ulike steder. Så kommer beskjeden, Zainab skal flytte, igjen. Hennes avskjedsgave er å fylle hele rommet med vann fra dusjen. Så lukker hun døren og går.

Men hun skal ikke til en ukjent. Hun har hilst på ham før. Han virker grei synes Zainab. Biologisk bror har bodd der før, og hun har besøkt ham der. Det kan være ok å campe der noen uker eller måneder, tenker hun. Men Tore i Åmli har andre planer. Han tenker ikke uker og måneder, han tenker langsiktig. Og han har venner. Ingeborg, og paret Alexander og Christine. Rommet til Zainab er cafefarget, hennes yndlingsfarge. Hun er så sliten av å bo på institusjon, så utrolig sliten av å bare leve.  Det er godt å komme til Tore. De er tre fosterbarn som bor sammen.

Tore får en mappe på det vanskelige barnet der historien hennes omtales som trist, men han velger å ikke lese den. Han vil bli kjent med Zainab på sin egen måte. Hun får mappa av Tore, men etter hvert som de fortrengte minnene trekkes frem linje etter linje, legger hun den bort. Det er noen ting som aldri gror seg bra igjen, hun vil glemme. Begynne å leve på nytt. Etter hvert, kanskje.

Nesten hvert år siden Zainab ble flyttet fra sine biologiske foreldre har de begjært tilbakeføring, den blir aldri godtatt og hun må ikke møte opp i retten, før året hun er 14.
8. klasse må fullføres. Tore blir med Zainab på skolen. Hun er som et vilt dyr. Hun vil ikke knytte seg til noen, vil ikke slippe noen inn, vil ikke at noen skal se på henne. Alle ser på henne, en ny skjønnhet i den lille bygda er vanskelig å ikke se på. Alt er vanskelig. For hun vil ikke på skolen, hun vil ikke! Hjemme hos Tore kan Zainab slappe av, der har hun ro. Men skolen forlanger, kommunen forlanger, Tore føler presset, men ser jenta lide.

Midt inne i alt sammen må hun i retten. Sola sveiper over Nord Trøndelag tingrett i Statens hus. Foreldrene har begjært tilbakeføring. De har rett til å gjøre det, hvert eneste år. Hun er deres barn, og de gir ikke opp. Sortkledde kommer, og skjermer for sola utenfor, de smiler. Forteller henne på lette skritt hvor stor og vakker hun har blitt. Klemmer henne inn i de sorte armene sine. Hun vet ikke hvem de er, og her står de og forteller henne at hun har blitt fin, som om de kjenner livet hennes- kjenner henne?! Hun hater følelsen av å bli gjenkjent fra ord i rapporter, hater. De går, men der inne- skal de fortelle om alt det vanskelige som foreldrene hennes vil mislike, med sine lepper i aniskter som akkurat har klemt seg inn i hennes.

Zainab får ikke lov til å komme inn før hun skal vitne. 1 dommer, to meddommere, representant fra barnevensnemda, sakkyndige, advokater, foreldre, fosterfar. Hun er livredd, leppene er hvite. Bena skjelver, og de vil ikke høre på hendene hennes som prøver å holde dem i sjakk. Hvem skal hun være lojal mot, hva kan hun si og ikke si. Hun husker nesten ingenting, ord flyter bare ut av munnen. Hun er knust til støv, for uansett hva hun har sagt, blir det feil- for noen. Så kommer den lange ventetiden, på det som er både bra og dårlig på en gang. Foreldrene får ikke tilbake Zainab.

dsc_4765

Tore står i fosterdatterens rom, hun spiser frokost. Han holder hodeputa hennes i hendene, den er klissvåt av gråt. Tore skjønner at hun kjemper mot gjenferd, mot sydde sting som ber om å revne. Han vet at han må være sterk, stødig – han kommer aldri til å gi seg, aldri til å gi henne opp. Aldri.

Skolen, skolen, skolen. Det blir en endeløs møterekke. Hundrevis. Zainab blir så usikker, det er for mange mennesker å forholde seg til, hun blir redd. Men hun sier ingenting. Hun vet hva som skjer da, da kommer den rødhårete hjernedoktoren som leser henne.

Lærere, rektor, barnevernet, de vil alle hennes beste sier de. Men Zainab vil ikke. Tore blir fortvilet. Han ser at jenta ikke kan.

Så kommer Pia fra barnevernet, hun er ingen sortkledd tyv. Pia er en som hjelper og smelter Zainabs kulde med sin ekthet. Det bare skjer. Fordi de møtes på et skjæringspunkt i det som heter forståelse og konstruktiv empati. Ingeborg, Christine og Alexander er der også, de er som et enormt skipsanker, tungt nok for store stormer. De gir tillit, og får tilbake.

Tore følger henne opp skolegården, de legger timene til utenom friminuttet slik at hun slipper å møte noen. Det blir 1-1 læring inne på private rom. Det går en stund, men så går det ikke mer. Tore blir sendt på læring i Arendal, for at Zainab skal bli interissert i skolen når Tore forteller om det hjemme. Zainab kunne ikke brydd seg mindre, og for Tore blir situasjonen helt absurd. De prøver hjemmeundervisning, ingenting fungerer.

De, alle de velmenende, vil tilpasse skolehverdagen for henne, men hun er ikke klar.

De sier hun må, må, må. De sier til Tore, at han må.

Tore får trusler om å bli anmeldt til barnevernet dersom han ikke får Zainab på skolen. Det er etter boka. Han føler seg maktesløs og mellom barken og veden- fordi han forstår henne. Hun trenger tid. Det blir oppnevnt sakkyndig, han konkluderer at det beste for Zainab er å ikke gå på skolen. Barneverntjenesten i Levanger kommune ved rådmannen gir henne fritak fra opplæringsplikten 2012-13. Hun får endelig ro. 8 klasse forsvant. Det samme gjør 9ende. Zainab begynner forsiktig å jobbe litt i lokalsamfunnet i Åmli, hun trenger ikke snakke så mye. De gir henne tid, og hun vokser. Foreldrene søker igjen om tilbakeføring, men hun slipper unna med å vitne på telefonen. Hun skal ikke hjem dette året heller. Tore er hjemme nå. Fosterfar må hente Zainab tilbake fra Oslo, alt er ikke lyserødt alltid. Zainab kan være mørk og lys på en gang. Humøret kan skifte fra mild bris i knallsol der latteren hennes klinger mot tretoppene som nyklekte spurvunger, til mørke skypumper som suger opp- og kaster alt og alle, rundt. Men hun stjeler ikke. Ruser seg ikke. Drømmene er mange, det samme er ideene om fremtiden som stadig skifter, og hun har vanskelig for å bestemme seg for hva hun vil. Hun har lært seg selv å gi opp fort, det er lettere. Men hun hater den egenskapen. Tore og Zainab møter utfordringene, sammen.

dsc_4809

Alle de andre ungdommene i Åmli skal konfirmeres. Tore snakker med presten, og ringer Zainabs biologiske pappa.
-Det er den samme guden vi har med å gjøre om vi er muslimer, eller kristne. La henne få gå hvis hun vil, sier pappa. En forståelse gror mellom fosterfar og biologiske foreldre. De forandrer mening, det finnes snille mennesker i Norge, selv om de har frarøvet dem barna. Tore skjenker de ydmykhet, og får dialog tilbake. De er alle glad i Zainab. Hun er viktigst. Zainab deltar, og på den store dagen mens de andre får velsignelsen, gir presten Zainab en langstilket rød rose. Han sier han er glad for å ha lært henne å kjenne, at hun er en fantastisk jente. Det blir selskap på grendehuset og de gamle fosterforeldrene, de som svek fordi de ikke maktet å gi henne det hun trengte. Hun og mannen, kommer. Foreldrene blir bedt, det blir også alle søsknene. Hun har fylt 15, men hun går fortsatt ikke på skolen. Hun får brev i posten, signert barneverntjenesten i Levanger kommune: «Ungdommen har vært plassert i samme fosterhjem i mer enn to år og forholdene i hjemmet vurderes å være så stabile og gode at det ikke er behov for mer tilsyn enn to ganger i året.»

Zainab har knyttet seg til Tore. Hun har aldri bodd så lenge et sted. Hun føler tryggheten velter opp i seg som et solid hus med en kjeller som tåler atombomber. Hun har rammer, et liv.
22. august 2013 får hun norsk statsborgerskap.

Det blir bedre hver gang hun besøker foreldrene. Dette året begjærer de ikke tilbakeføring, men økt samvær. Det synes både Zainab og Tore er en god ide.  Det letter, trykket på innsiden. Fra 2014 får Zainab åtte helger i året sammen med biologiske foreldre uten tilsyn. Hun begynner å føle det er viktig med utdannelse, et mål, en ambisjon. Hun søker på videregående og kommer inn på særskilt grunnlag og begynner. Hun er 17, 5 år. Zainab fyller 18 år, og Tore og hun har grodd seg sammen til en familie. Hun er positiv, og viljesterk. Hun søker og håper på ny skoleplass til høsten, hun vet ikke om det blir Arendal eller Lillesand ennå. Zainab kommer til å bestå første året på gymnaset. Selv om det innebærer sommerskole med matte, har hun klart det, uten ungdomsskolen. Tore er stolt. Zainab er stolt. Hun er ikke dum, hun kan, hun er god nok. Og om noen år skal hun kanskje bli tannlegesekretær.

DSC_4827

Klokka nærmer seg fem, Zainab er kommet hjem fra skolen. Tore står på kjøkkenet. Huset er varmt. Grammofonene, skiltet med «dette er et hjem for alle», kjøkkenkluten som lukter gammel melk, familiebildene som foreviger tiden deres sammen. Roterommet på venstre side av gangen med noter, rot, kasettspillere, gamle klokker. Flygelet i stua med lysestaken fra Irak, en gave fra Zainabs foreldre. Alt er i kasser. Rommet hennes er tømt. Zainab og Tore skal flytte til nabokommunen. Men de skal flytte sammen. Hun skal bo hos Tore frem til hun minst er 20, det har hun fått vedtak på. En trygghet formulert på papir. Tore myser ut i sommerlufta mens knotten danser i lyssablene. Han ser på Zainab når han tror hun ikke ser ham. De gråblå øynene blir blanke, munnens linje skjelver svakt som vibrasjonen av en gammel tone. Han vet helt sikkert at hun er jentungen hans.
-Livet begynner nå Tore, sånn på ordentlig, sier Zainab.

DSC_4846

 

Dagens historie er Zainabs oppfattelse av eget liv, hennes livshistorie slik hun husker den. Samtaler har foregått delvis sammen med fosterfar Tore Konnestad, som har inngående kunnskap om historien. Andre intervjuer, er foretatt på tomannshånd. Undertegnede har fått dokumentert faktiske hendelser som er omtalt i saken, og hatt tilgang til sakspapirer.  Ulike personer og steder er anonymisert av hensyn til personvernet.  Zainabs biologiske foreldre er i saksdokumentene ikke av samme oppfattelse som datteren i forhold til voldsepisoder, og tar avstand fra beskyldningene. Dommen som omtales, er rettskraftig. Alle barna ble fratatt foreldrene i 2008. Ingen er tilbakeført, men samværsretten er betydelig oppjustert. Ifølge Zainab er forholdet godt, og endret.

 

I 2015 vant Åmliavisa presseprisen i feature for denne saken. I 2016, vant samme avis samme pris for ; Født i vold, valgte livet som kan leses HER