Tvilling-thriller

Tirsdag 15.00. Piip piip. ”Hvis du vil være med på kalving, da må du komme fort!

Nabo-bonden Olav Riisland og jeg har en stående avtale, han skal gi meg et hint når det er kalving på gang.
Jeg reiser meg som om jeg har fått strøm i stolen på redaksjonen og pakker sammen i en fei, kaster alt ned i sekken – roper hade til kollega Magnhild som sitter i naborommet, og starter bilen. Diesel-lampa lyser, det var det jeg skulle huske før jeg dro ja.
Pokker! Jeg suser inn på Esso og fyller, løper inn og drar kortet.
– Jeg synes du haster så i dag, smiler Karen.
– Ja, unnskyld. Men jeg skal rekke en fødsel sier jeg og løper ut.

Forventningen stiger i brystet og jeg føler meg som en vordende «far» der jeg prøver å holde foten unna gassen gjennom Gata. Jeg svinger inn foran Riisland gård og løper ut.
– Få på deg støvler, smiler Olav. Men det er da ikke så farlig, nesten roper jeg.
– Kom igjen, gliser Olav. Du rekker det.

 

Må ha hjelp
Tidligere samme dag har hun kanskje skottet bort på bonden sin. Vært urolig, hengt litt med ørene. Men dette er fjerde gang hun skal kalve, for nummer «1141» av rasen Charolais er det alvor nå.
Klokka tikker.
-Du kan gå nærmere, sier Olav. Bare du går rolig.
Der står jeg støvlefin og spent for å oppleve livets vidunder med nesa mellom jernstengselet. Mordyret rauter der hun ligger, over på siden. Fosteret skal gjennom fødselskanalen, og hun presser aktivt for å hjelpe livet ut.
Vasskalven er synlig, en blåaktig fosterhinne som står ut av fødselsåpningen som en ballong. Etter hvert som kalven kommer mer til syne ser vi at den kommer med hodet først og frambeina dulter mykt mot hinna, men det går ikke hull. Nå klyver Olav over og gir litt drahjelp, får kalven ut. Nå skjer det tenker jeg, nå skal den søte lille kalven snart stable seg opp vaklende og på alle fire for første gang, men det skjer ikke. Olav rusker i kalven, men det er ingen reaksjon.
-Jeg tror han er dau, sier han med skuffelse i stemmen.
– Men den bevegde seg jo nettopp, utbryter jeg.
-Dette har jeg ikke gjort før, men jeg får prøve å få liv i den, sier Olav og setter seg på kne og suger ut noe av slimet. Han holder sågar kalven etter bakbeina slik at fostervann kan renne ut. Han masserer en slags hjertekompresjon og så blåser han pust inn i den lille og det kommer luftbobler rundt nesa.
Skal den klare seg likevel?

DRAMATIKK:  Olav Riisland har hjulpet den første kalven ut, han prøver å få liv i den igjen, men livet står ikke til å redde.
DRAMATIKK: Olav Riisland har hjulpet den første kalven ut. Han prøver å få liv i den igjen, men livet står ikke til å redde. Foto: Camilla Glad.

Sorg i fjøs
Men etter 15 minutter med livredning tar Olav seg til panna. Vi ser på hverandre, og både bonden og jeg er enige i at dette er ikke greit. Der ligger den nybakte ku-mammaen og slikker og slikker på kalven sin som ligger livløs på gulvet.
-Kan den komme til seg selv etter hvert?
-Nei, jeg tror ikke det, sier Olav.
Vi blir stille. Jeg vet jo at slik er naturen. Noen dyr dør, men gøy er det altså ikke. Det er noe så sårt og trist over situasjonen der inne i bingen hvor mor ligger, og kanskje ikke helt har forstått at ungen dens er død, ennå.
Det skjer ikke ofte her, men mødrene reagerer veldig når jeg drar døde kalver ut, sier Olav.
-Den må få ligge litt, ber jeg.

Dramatisk
Vi går rundt i fjøset, over på andre siden, skotter håpefullt bort – men nei. Kalven ligger der livløs mens mor slikker og slikker. På utsiden står en kalv som har rukket å leve noen måneder. Nysgjerrig på nykommeren.
I bingen bortenfor står tre kalver som nylig har kommet til verden, den yngste og brune så livets lys 3.april.
-Det ble litt dramatisk det også, for kua fikk børframfall, det betyr at hele livmora kom ut under fødselen. Men dyrlegen kom og fikk stappa den inn igjen og sydd igjen, det er desverre ikke første gang jeg har opplevd. Men det går bra både med mor og med kalven, sier Olav og gir den yngste et mildt klapp før den stikker av.
45 kalver har kommet til verden i fjøset til Riisland i år, det gjenstår 2 som skal kalve. Alle har klart seg, med unntak av en kalv som bare veide 17 kilo da den kom ut.
-Den ble nok født altfor tidlig og kreperte 1 time etter den ble født, forklarer Olav.

Tvilling
Det er stille der borte.
-Det var ikke noe greit dette her, sier jeg og ser på Olav.
-Nei, det var ikke det, svarer bonden.
-Jeg som hadde tenkt til å kalle opp kalven etter deg også, sier Olav.
Nå blir det mer enn ugreit for en redaktør som er over gjennomsnittet glad i dyr. Jeg setter meg i bilen, men ut av vinduet sier jeg; nå må du ringe hvis det plutselig skulle skje et mirakel og den kommer seg! Den gjør nok ikke det, sier Olav og vinker. Men det bonden ikke sier, er hva han tenker.
Jeg kjører nedover i våren og føler meg som jeg er 10 år igjen og har mistet yndlingskosebamsen min. Hvorfor kunne ikke den kalven bare leve da, dette blir jo ingen solskinnshistorie akkurat. Jeg har kommet til Vegårshei når telefonen ringer.
– Lever den utbryter jeg.
Nei, sier Olav. Men den fikk en tvilling, og den lever.
– Hva er det du sier, en tvilling?
– Ja, den kom vel en 15 minutter etter du dro, jeg tenkte at det hadde vært skikkelig stas om det var to der inne, men det er i hvert fall 4 år siden sist jeg fikk et tvilling kull og kalven som døde var jo så stor, så jeg sa ingenting. Men mens jeg dreiv og pusla i fjøset, så jeg det skjedde noe og en ny kalv kom til verden, sier Olav. Jeg kan høre at han smiler.
– Når storfe får tvillinger av ulikt kjønn slik som nå, så er 90 % av kvigene som blir født sterile, så noe avlsdyr hadde hun uansett ikke blitt, forklarer Olav.

KJÆRT MØTE: Her hilser undertegnede på Glad en snau uke etter at han kom til verden på dramatisk vis, og smelter følgelig fullstendig. Lik hårfarge har vi også.  Vi ønsker også å rette en takk til Olav som lot meg og avisen få innblikk i livets gang.
KJÆRT MØTE: Her hilser undertegnede på Glad en snau uke etter at han kom til verden på dramatisk vis, og smelter følgelig fullstendig. Lik hårfarge har vi også.
Vi ønsker også å rette en takk til bonden Olav Riisland som lot meg og avisen få innblikk i livets gang.

Gutt med jentenavn?
Det var en oksekalv sa du, men kan den hete Camilla nå da?
– Hahaha, nei jeg synes ikke en gutt skal få et jentenavn. Men kan den ikke hete Glad da, spør Olav?
Jeg klarer ikke å holde entusiasmen tilbake, dette er rett og slett stor stas!
Tirsdag blir til onsdag, og det første levedøgnet er det mest kritiske i kalvens liv. Jeg ringer Olav.
-Han er ikke så ivrig til å drikke, og råmelka er så viktig – men vi satser på at han kommer seg, sier han.
Onsdag blir til torsdag og Glad får besøk av dyrlegen. Varmen klør i den lille kroppen, han har fått feber og lungebetennelse. Er slapp og har dårlig matlyst.
Vi skal da vel ikke miste han også?
Men samme kveld tikker det inn en melding, oksekalven har fått i seg mye melk nå, det skal nok gå bra dette, mener Olav.
På lørdag blir han veid, og vekta stopper på 43 kilo. dessuten er Glad, kolla.
-Det betyr at den ikke har hornanlegg, noe som er fordel i avl, forklarer Olav.
Betyr det at den kan unngå slakt i horisonten?
-Jeg skal være forsiktig med å love noe som helst, men han virker mye sprekere nå. Hvis han har en fin utvikling og framstår bra som åring, så får vi sjå, smiler Olav.
En raus kilometer fra redaksjonen tusler altså den lyshårede Charolais Glad. Mandag formiddag fulgte jeg spent etter Olav inn i fjøset og der lå han. Jeg satt meg ned og i sekundet hånden min møtte pelsen hans, var jeg solgt og smeltet som en softis midtsommers.
Fødselen inntraff på omtrent samme tid som jeg kunne feire treårsdagen min i Åmliavisa. Og jeg kunne ikke fått en bedre lokalgave. Tenk, ”min” egen oksekalv. Før 17.mai skal Olav slippe dem ut, og jeg håper denne Glad blir den mest lekne, ville og livsglade av dem alle. Kanskje han blir den tøffeste avlsoksen i bøgda, på sikt. Jeg har selvfølgelig trua.

IMG_0633

I fjøset til varaordføreren

06.59 svinger jeg inn på gårdsplassen til Margit Smeland. Jeg skal få være med i fjøset. Ei ku, er ikke bare ei ku. Melk fra Smeland blir hentet tre ganger i uka og Margit leverer 150 000 liter i året som kommer ut på norske frokostbord i kartonger.

 

Iført kjeledress, skaut og støvler følger jeg lydig etter sjefen. Se nå, hvisker Margit og åpner stille opp fjøsdøra. Der ligger de side om side og titter nysgjerrig opp på oss. Kuene. Så begynner etter hvert rautekonserten. Det er nok mest, den ukjente sin skyld… Noen kommer gosselige bort, nysgjerrige, oppsøkende, godmodige. Bøyer seg mot meg, og «roper» nesten: klø meg, ta på meg. Andre slikker og slikker imot meg, og mot kamera. Mens noen står bak grinda, glor litt sky og med mistenksomt blikk. Andre kneiser med hodet, som om de sier- ikke kom her og tror at du er noen altså, dette er mitt fjøs og min Margit! Andre er lekne, noen late, flere bedagelige.
-Vil du være så elskverdig at du flytter litt på deg slik at jeg kan gjøre rent, sier Margit til en brunhåret sjarmør. Hun har tro på kreative løsninger og hjemmelagde vendinger i fjøset. Margit har en avløser fra Litauen som hun deler med Tellef Olstad. Uten han vet hun ikke hva hun skulle gjort, for å være varaordfører, aktiv i organisasjoner og bonde. Det har sin pris.

 

Margit er født og oppvokst på Smeland, men hun dro tidlig hjemmefra, hun ville smake på verden og kom ikke tilbake til Åmli før i 1987.Hun har bodd mange steder: Kristiansand, Vegårshei, i Treungen, på Nedenes i Arendal og i Trøndelag. Gitt ut lærebok i mattematikk med en kollega. Reist, opplevd, vært engasjert i politikk, alltid. Hun reiste allerede som 17-åring for å bo og gå på gymnaset i Bø i Telemark.
Hun og mannen, Olav Vehus møttes på et møte i Naturvernforbundet i Arendal.
-Vi var jo begge fra Åmli, det var naturlig at vi kom i prat, men neimen om jeg husker hvem som spurte hvem om den første middagen, ler hun. Men det ble de to, og etter hvert kom to gutter til verden.
-Jeg fikk være med i oppstarten av ny ungdomsskole på Nedenes i 1982. Topp motiverte kolleger og mye pedagogisk utviklingsarbeid.
Så fikk Olav jobb på Vegårshei, og Margit fulgte etter. Det var meningen at hun skulle pendle til Nedenes- men så dukket det opp en realfagsstilling på skolen i Vegårshei og hun byttet.

Født politiker?
Hun er vokst opp i en familie med diskusjon rundt middagsbordet.
-Pappa satt i kommunestyret, og mamma og pappa var bestevenner med Ap-folk, jeg skal sei det var hett og høylytt av og til, men de var venner. Det lærte jeg mye av, sier Margit.
Hun melte seg tidlig og aktivt inn i politikken, det hang en lapp på lærerskolen og hun satt senere i kommunestyret i Treungen frem til hun flyttet. Men så prøvde hun å slutte litt med politikk. For Margit prøvde så godt hun kunne å ikke bry seg da hun etter mange år flyttet hjem igjen til Åmli, men brydde seg gjorde hun jo likevel. Til en dag hun bare sa til seg selv; Margit, hvis du skal bo her, og mene så mye, så er du feig om du ikke sier noe. Så hun engasjerte seg og har en grunnleggende kjærlighet for livet og for bygda hun tilhører. Det gjennomsyrer henne. Som varaordfører er hun på kampstien for sine grunnverdier, for sin kommune. Alltid!

Mamma og pappa
Da hun kom tilbake til gården igjen, ville Margit begynne med ku. Far hennes mente det var Gale Mathias da Margit ville begynne med melkekyr, for det hadde blitt innstramminger i melkekvotene. Selv hadde de avviklet drift med melkekyr, og drev bare med sau da Margit søkte, men hun fikk dispensasjon. For det gikk på hvor mange båser de hadde i det gamle fjøset når det skulle tildeles. Foreldrene hennes støtta henne og alt kom i stand etter hvert. Men hun måtte levere melk før jul som kriterie. Margit hadde ikke fått alt av maskiner på plass, men kunne lett ha fått melk av noen andre i en overgang, men hun melka for hånd.
– Jeg ville ikke ha noe juks på meg, nei jeg fikk bare melke på gamle viset, ler hun.
Det tok henne ei uke å lære å gjøre det skikkelig.
-Jeg var helt stiv som en stokk først, anspent. Hadde jeg drevet på slik hadde jeg fått senebetennelse på null komma svisj. Men det løsna heldigvis, mamma var en tålmodig læremester, smiler hun.
Margit fikk hjelp av mannen. Men det var godt å ha en mamma og pappa på gården, for en ting er å ha sett det, kunne det teoretiske. Noe ganske annet er erfaringen. En erfaring nå Margit selv har grodd på seg, og kan gi videre i arv.
Overtagelsesfrihet i arv
Hun tar en medtatt og sjarmerende trekrakk opp fra gulvet og setter den på gulvet ved siden av melkebeholderen.
-Jeg synes bare jeg blir lavere og lavere jeg, ler hun. Har du sett bilder av meg eller, jeg ser jo ut som den minien sammen med andre. Og jeg burde vel gått et holdningskurs slik som Mette Marit, ler hun sjarmerende og avslører dyp selvironi.
-Denne, lagde Nils Ånund til meg fordi jeg ikke rakk opp opplyser hun om krakken. Han snekret den da han var omlag 6 år og jeg bruker den fortsatt. Det er så hyggelig, sier hun og tar varsomt i minnet. Så klatrer hun opp.
Den yngste sønnen heter Tore. Han forsker på mage og tarmkreft, underviser på UIA og tar en Dr. grad. Eldstemann Nils Ånund er sivilingeniør og er i jobb på Newfoundland.
Margit er svært stolt av dem begge.
-De to har hjulpet meg mye opp igjennom, men de skal aldri bli tvunget til noe overtagelse av noe som helst. De må få leve sitt liv, se verden. Hvis de vil flytte hjem etter hvert er de hjertelig velkommen, men de skal ikke tvinges inn i noe som helst. Jeg fikk frihet av mine foreldre, og den vil vi gi videre, sier hun.
Kos gir økt melkeproduksjon
Kuene er individualister, akkurat som oss mennesker, sier hun mens hun vandrer mellom båsene.
-De er ganske forskjellige skal jeg si deg. Se bare på fødslene. Noen vil helst klare seg selv, mens andre vil ha kos og omsorg hele tiden gjennom forløpet. Jeg tilpasser det til hvert enkelt individ, sier hun.
Og Margit synes det er viktig å gi omsorg, ikke minst kos. Til både de store og de små.
Flere av kuene venter kalv, tre småtasser står allerede på siden i egne båser. Margit klør dem bak øret.
-Visste du at det finnes forskning på at kuene melker bedre hvis de får kos. De har prøvd ut å la noen kuer få kos i 3 minutter hver dag når de er kalver, mens en gruppe ikke fikk. Det var tydelige forskjeller. Og her får de mer enn 3 minutter per dag, smiler hun.
Som kujordmor er hun glad for når de kommer ut rett vei, men noen kommer også med bakbeina først.
-Da er det bare å få de ut, ryker navlestrenger – sluker de fostervann og drukner der inne.
-Jeg har ikke mistet mer enn to, tre stykker på alle disse årene. Men det er like spennende hver gang, forteller hun.
Hun har også opplevde å få en kalv født 20 dager før tiden nylig, den var mindre enn de andre- men det har den tatt igjen nå. Ungen slikker med ru tunge mot gjerdet der Margit står og ser ikke det minste prematur ut.

IMG_8335
Når demens rammer
-Pappa ville helst at fødsler skulle gå fort, ler hun- mens mamma hysja på han og sa at dyret måtte jo få jobbe. De var et godt team de to der, smiler hun med et kjært trykk på bokstavene som et mykt tilbakeblikk i stemmen.
For mamma Smeland var ro. Fornuft, og sindighet. Pappa føyk fort opp og var rask og hastig.
Og hvem ligner du mest på?
-Pappa, kommer det uten å nøle. Men jeg håper jeg har fått noen av mammas sider også.
Og hun innrømmer at hun var meget glad for å ha en mor med ut første gang, for det er ikke bare bare å dra ut nytt liv i verden, når man aldri har gjort det før.
Smelands far var aktiv i hjemmefronten under krigen, ikke minst var han politisk aktiv og i organisasjonslivet så lenge Margit kan huske. Men han ble rammet av demens, det var en vanskelig tid.
-Det er en snikende sykdom som kommer, sier hun alvorlig.
Vanskelige valg
-Jeg husker da yngstemann bare var 16 år, i vår familie må man kappes for å få ordet. Pappa synes det var vanskelig på det siste, han var seinere i praten. Så under en middag klasket yngstesønnen i bordet, og sa: Nå synes jeg dere skal vente, og høre på hva bestefar sier! Jeg glemmer det aldri, det er jo så riktig. Vi må ha tid til å lytte, sier hun reflektert. Det var Margit som måtte kjøre den lange veien til Åpos da hennes mor måtte ta valget. Hun skulle gjennom en krevende operasjon og avgjørelsen ble tatt. Ektemannen måtte på demensavdelingen. Den bilturen er noe av det vanskeligste Margit har gjort, for hennes far visste hvor han skulle, og likte det- gjorde han ikke.
-De var helt fantastiske der på Åpos, helt utrolige var de. Jeg fikk besøkt han mye. Men samtidig er det jo det det er. En avdeling for demente.
-Jeg skal skrive det ned til mine barn, blir jeg dement, så skal de ikke ha dårlig samvittighet for å plassere meg der, sier hun.
Brukket ribben
Ikke bare har varaordføreren og bonden et kne som slettes ikke vil noen ting, hun har et brukket ribben også. For noen uker siden klemte en ku henne inntil veggen og dermed sa det knekk.
-Ubehagelige greier, og jeg ble sint på meg selv. For jeg tenkte Margit! Du vet bedre, men det er fort gjort. Først trodde jeg det gikk over, men så kom det skal jeg sei, ler hun. Verst var det om natta, da jeg vente og vrei på meg, men nå begynner det å gå over, sier hun mens hun bløter kluter og vasker hvert jur med hver sin klut før melkemaskin får plass.
-Å være bonde er ikke bare en jobb, det er en livsform, sier hun. En gård er noe man forvalter, som skal føres videre. Det passer ikke for alle.
Hun mener det er mange gode muligheter for bønder her i Åmli.
-Vi har noe mange kommuner ikke har. Areal og jord til nydyrking.
-Det er fint å være bonde, men det går på bekostning av fritiden. Det gjør meg ingenting å være alene i fjøset, men det krever sin mann eller dame å være alene så mye. Man må være sterk mentalt. Det er store investeringer og mye å planlegge. Heldigvis ser det ut til at det blir mer forståele for at mat må koste litt, sier hun.

Galdhøpiggen og Juvassbreen
Er du redd for noe Margit?
– Hehe, når Tore kjører for fort på det jeg mener er glatte veier. Da sier han, se nå holder mor seg fast ja. Jeg vet ikke at jeg gjør det engang jeg, men sånn er det altså. Jeg har vel blitt gammal og pysete, smiler hun.
Men er du egentlig pysete?
-Nei, jeg er vel kanskje ikke det, jeg er alminnelig, svarer hun.
Men hun er kanskje ikke så alminnelig som hun vil ha det til, for Margit har gjort mye rart, og spennende. Hun har gått fra Hovden til Smeland på ski, hun har gått Galdhøpiggen, og på Juvassbreen med stegsko.
– Jeg skal bare fortelle deg det, at han guiden han satt en strek for hvor langt vi måtte hoppe, men jeg hoppet mye lengre, man må jo være sikker, smiler hun.
Margit har også satt utfor Syrtveitfossen med kajakk.
– Det var jo ikke så farlig for vi øvde i bassenget først. Jeg er så glad i vann, bade liker jeg. Men hadde det ikke vært for venninnen min Kirsti Lund Johanssen så hadde jeg aldri vært med på all galskapen, sier hun.
Slutt på politikk og bonde
25. mai blir Margit 68 år. Hun har satt seg et fireårs mål, da skal hun slutte som bonde, og i politikken, kanskje…
Hva hvis du blir ordfører ved neste valg?
man skal aldri si aldri, men det har jeg ingen tro på, sier hun.
For hun vil ha fritid, lese, drive med håndarbeid, ha tid til venner. Det har hun savnet. Og reise, det vil hun gjerne få gjort mer av.
Men selv om ekteparet lever hektiske liv, får de til 1 uke eller mer på ferie hvert år. I fjor dro de til Portugal, tidligere har de vært i Kina, Irland, Italia, Spania og på besøk til sønnen i Newfoundland.

Gutteklubben grei
-Jeg liker ikke kvotering, men jeg ser at det er viktig, sier hun plutselig mellom møkkinga. Margit er kanskje ikke kvinnesakskvinne, men hun tror på individet. At den som er best, fortjener sin plass.
– Jeg har også vært utsatt for gutteklubben grei mange ganger, jeg er jo på en måte en ekte 68`er, sier hun og smiler.
Margit er vokst opp i et kvinneregime, de var to døtre, bestemor, en mor, og en far. Hjemme hos Margit kjørte mamma traktor.
Men er du selv kvinnesakskvinne?
-Haha, jeg skjemmer nok bort mannen jeg også, legger frem tøy og…men det er min egen skyld. Men det er aldri tale om noe kvinnearbeid i denne heimen. Vi hjelper hverandre, sier hun.

Leder av 18 kommuner
Hun vet hva det vil si å være kvinne i lederskap.
– Jeg kommer alltid til å si det jeg mener, men det har vært harde tak. Hun refererer til Villreinnemnda for Setesdalsområdet som har Setesdal-Ryfylke, Setesdal Austhei og Våmur-Roan villreinområder som ansvarsområde. Margit ble første kvinnelig leder. Og hun vet, hva det koster. For det har vært snakk, kvinner som har blitt fortalt at «burde ikke du være hjemme med barna, du har jo så mye å gjøre, jeg kan ta det for deg jeg…» Margit er leder, hun sto, hun snakket, hun gjorde. Det var tøffe tak, men nødvendig. 18 kommuner. Tunge viljer som braket sammen. Nehei, slik skulle det ikke være mer når Smeland satt seg i sjefsstolen.
-Vi må være redelig og greie, og finne løsninger selv om vi synes det er vanskelig. I møte, ikke i lukkede rom. Det gikk det og, sier hun.

Kommandokvinnen
Margit er ikke pretensiøs, hun er blodig ærlig. Eksploderer fort, men glemmer fort. Rett frem. Noen ganger hard, men modig, og med et galopperende gemytt. Andre ganger myk, og så snill at hun nesten angrer etterpå. Men hun har en iboende autoritet som gjør at folk lytter når Margit snakker. Selv kuene gjør det…
-Nei! Nå har de stukket av, vi har pratet oss helt bort sier hun og forsvinner for å irettesette de firbeinte. Nummer 0298 og 0331 prøver å stikke seg unna, rappe mat sågar. Oh, jasså. Ikke prøv dere kommer det i høy oktav der inne og de er tatt, med jura nede. Marsj!
-Er du sjefete spør vi dama med skaut som er tilbake?
– Oh ja, Jeg tar nok lett til kommandoen, for fort i enkelte tilfeller sier hun og avslører selvinnsikt. Jeg liker å ha sterke folk rundt meg, sier hun.
Dama skygger ikke unna konfrontasjoner, og hun snakker, hele tiden, i et bankende kjør, sånn er Margit.
-Det handler om sak, ikke person i politikken, sier hun plutselig.
Men tror du at du har du såret noen?
-Åh, ja. Jeg er så kjapp til å snakke vet du! Men jeg har blitt flinkere til å si unnskyld, hvis jeg ser at noen tar på vei, for jeg mener det jo ikke slik, sier hun.
Noen liker at dama har meninger, noen liker det ikke, men det tåler hun.
-Jeg skal være en som sier hva jeg mener. Jeg er sta, men jeg har ikke fastlåste meninger. Hvis det er noe jeg skjønner jeg har tatt feil av, da endrer jeg meg, sier hun.

Mohammed tegninger
Hva hun synes er morsomt? Veldig mye, men i hvert fall ikke jesusvitser. Og hun synes det er unødvendig med Mohammed tegninger.
-Altså, er det egentlig ytringsfrihet, spør hun krast og fortsetter, selvfølgelig før hun får svar…
-Hvis man angriper ting som er viktig for folk, slik som dette er for muslimene. Det er respektløst. Tro betyr trygghet for meg, det er et ankerfeste, tro ligger djupt i meg. Toleranse er for meg å stå fast på egne verdier, men også ha respekt for andres.

Jeg må gå. Men jeg vet at når Margit går ut av fjøset senere samme kvelden, da slukker hun lyset, og så sier hun: god natt, sov godt.
Det er nok godt å være ku, på Smeland.