Fant krigsminne

Passasjerene: Entusiastisk turleder Hilde Hansen Smeland har en lydhør forsamling i Eirik, Neri, Arne, Eivind, Torjus og Eldbjørg Smeland

Våren 1945. Engelske fly nærmer seg Åmli. Containere slippes ut med fallskjerm fra bomberommet. På bakken i Gjøvdal sto folk fra heimefronten med tente lys. Kristi himmelfartsdag 2018. 14 små og store er på vei oppover Gjøvdalsheia i en BV202. Mellom kratt og kampestein finner de containere, et kulturminne av stor verdi.

Det er ikke alltid like gøy å være journalist. Men noen dager er det helt fantastiske. Dette var en slik dag. Åmliavisa ble med Barnas Turlag på oppdagelsesreise i den militære beltevogna til Jørund Smeland. Vi skulle lete etter gamle krigsminner langt inne på Gjøvdalsheia.

– Hei, det er Åmliavisa. Har dere plass til en ekstra unge på 61 år? Han er litt vill, men ellers snill.
– Ja, bare kom. Vi har plass, svarer turleder Hilde Hansen Smeland med hyggelig stemme i telefonen.

Krigskontainer-1-NETT

Innlasting og avmarsj
Klokka er 12 Kristi Himmelfartsdag. Vi står ved veibommen som sperrer innkjøringa til Rukkedalen, langt oppe i Gjøvdal. Sola skinner fra skyfri himmel. Men meteorologen har varsla regn utpå dagen.
Pluselig hører vi lyden av belter mot asfalt. Jørund Smeland kommer fresende oppover dalen i en vaskeekte kamuflasjefarga Volvo BV 202. Dette var forsvarets terrengkjøretøy i mange år. Tøffe greier!
Jørund stopper og åpner baklemmen for innlasting av passasjerer, mens ryggsekkene blir lempa på taket.
Foruten undertegnede, Jørund og Hilde består turfølget av Torjus (4), Stian (10), Eivind (8), Arne (12), Neri (10), Eirik (6), Ingrid (8) og Noa (6). I tillegg kommer de litt større passasjerene Tonje Ramse Trædal, Eldbjørg Smeland, Jan Harald Hellerdal og Tora Angelstad.

Turkamerater: Mat smaker utrolig godt på tur.  Fra venstre Noa, Torjus, Eivind og Arne.
Turkamerater: Mat smaker utrolig godt på tur. Fra venstre Noa, Torjus, Eivind og Arne.

Oppover Rukkedalen
Med alle på plass i beltevogna kjører vi innover Rukkedalen og passerer etterhvert den nedlagte fjellgården Hægestøyl.
Terrenget er røft og vakkert. Beltevogna rister og bråker noe forferdelig, men det gjør bare opplevelsen enda tøffere. Vi klatrer oppover de bratte bakkene og stemningen stiger tilsvarende. Snart er deler av veien dekka av tjukk snø. Men det er ikke noe problem for Jørund.
Han stopper ved Rukkevatn. Her forteller et skilt at vi befinner oss i kanten av Rukkevatn naturreservat.
Små og store passasjerer laster ut. Resten av ekspedisjonen må gjennomføres til fots. Med Jørund som kjentmann, setter vi kursen mot Trongedalsnuten.

sjåføren: Jørund Smeland  frakter oss trygt fram og tilbake fra Rukkvatn. Uten vogna hadde det blitt en fryktelig lang spasertur i delvis snø
sjåføren: Jørund Smeland frakter oss trygt fram og tilbake fra Rukkvatn. Uten vogna hadde det blitt en fryktelig lang spasertur i delvis snø

Historietime på toppen
På dette tidspunkt er spenninga til å ta og føle på. Kommer vi til å finne noen krigsminner?
Tankene går tilbake til heltene, som risikerte livet for vår frihet. De hadde det adskillig tøffere enn oss, som bare risikerer å bli våte på beina.
Vi går over en gammel steindam, vasser i snø, krysser myrer og klatrer opp en bratt skråning. På toppen er det mat og drikkepause. Her benytter vi anledningen til å teste historiekunnskapen hos den oppvoksende slekt.
– Vet dere hva vi leter etter?
– Ja, svarer Neri og Ingrid uten å tenke seg om:
– Vi leter etter containere fra krigen. De inneholdt mat og våpen og ble sluppet ned av engelske fly.
– Hvorfor det?
– Jau, for de ville slåss mot tyskerne som hadde tatt landet vårt, svarer ungene med imponerende presisjon.
Det viser seg at mamma Tonje Ramse Trædal hadde drevet med historieundervisning i bilen opp til Gjøvdal.
Med ei slekt full av motstandsfolk, kan Jørund Smeland mye om krigen. Han forklarer at vi leter etter containere fra to runder med flyslipp våren 1945.
– Containerne var tilpassa bomberommet i flya og ble sluppet med fallskjerm, sier han og fortsetter:
– Slippene ble varsla med en kodemelding på radio. På bakken stod folk fra heimefronten klar med lys som ble tent straks de hørte flydur.
Samtlige fly som deltok i disse tokta, vendte uskadde tilbake til basen i England.
Flyhistorikere har imidlertid funnet ut at det ene flyet som droppa containere over Gjøvdal natta mellom 2. og 3. mars, ble skutt ned av tyske jagerfly ved Hegland i Holt, under et anna oppdrag om kvelden 29. mars.
De dreide seg om en Short Stirling Mk. IV med serienummer LK-119. Hele mannskapet på sju ble drept. Så brutal var altså krigens virkelighet.

tøffe greier: Beltevogna har stoppa og turfølget laster ut. Det er forbudt med motorferdsel i Rukkevatn naturreservat. Derfor må vi ta beina fatt.
tøffe greier: Beltevogna har stoppa og turfølget laster ut. Det er forbudt med motorferdsel i Rukkevatn naturreservat. Derfor må vi ta beina fatt.

– Noen rare krigsgreier
Maten er fortært og vi setter i marsj igjen. Vi skjærer over noen blaute myrer og går ned en djup dal. Plutselig roper en unge:
– Se! Her ligger det noen rare krigsgreier!
Mellom kratt og kampesteiner under ei fjellside, får vi øye på en mengde rustent jernskrap. Sylinderforma containere og andre gjenstander ligger strødd i terrenget. Mengden er overveldende. Vi hadde aldri trodd at vi skulle finne så mye.Turfølget kaster seg over containerne og studerer dem med omhu.
De er fryktelig rustne, men vi kan fortsatt skjønne prinsippet for levering av forsyninger. Heimefronten skjulte containerne i steinura, mens de frakta vekk innholdet til andre gjemmesteder.
Trædal konstaterer at vi har oppdaga et kulturminne, som absolutt bør registreres i den kommende planen.

Truende mørke skyer
Gjengen er så opptatt av containerne, at vi ikke oppdager de mørke skyene som fyller himmelen. Snart begynner det å pøsregne.
Ekspedisjonen bestemmer seg for å gjøre en hastig retrett til beltevogna. Det blir noen kilometers våt vandring på sleipt fjell. Men ingen klager og humøret er på topp.
Gjengen har en slående likhet med drukna katter, når vi til slutt setter kursen hjemover i visshet om at ekspedisjonens målsetting ble oppnådd til fulle.

 

FLYSLIPP I ÅMLI I 1945:

Under Den andre verdenskrig ble det oppretta en luftbro mellom Storbritannia og Norge for å frakte inn viktige forsyninger til militære motstandsgrupper. Våpen, ammunisjon, sprengstoff, radioer, mat og anna utstyr ble pakka i containere og sluppet ut i fallskjerm fra fly. Noen ganger fulgte det også med instruktører og folk som skulle delta i sabotasjeaksjoner.

Flere motstandsfolk fra Åmli, Tovdal og Gjøvdal var involvert i denne livsfarlige virksomheten. De som ble tatt av tyskerne, kunne vente seg fengsel, tortur og i verste fall dødsstraff.

Det er interessant å merke seg at i begynnelsen av krigen var formålet ofte å gjennomføre sabotasjeaksjoner mot tyskerne. På slutten av krigen ble de like viktig å hindre at tyskerne skulle ødelegge vital infrastruktur av frykt for alliert invasjon.

Det geografiske området som i dag er Åmli kommune tilhørte Milorgdistrikt 18 (D18). I Gjøvdal var det tre flyslipp under krigen. Disse skjedde i regi av Special Operations Executive (SOE) som var en hemmelig britisk militærstyrke.

Containerne som ble funnet av Barnas Turlag på Kristi Himmelfartslag stammer fra følgende to runder med flyslipp:

Natta mellom 2. og 3. mars 1945. Slipp ved Svantjern/Trongedalsknuten. To fly dropper SOE-agentene Niels Songe Møller fra Arendal og Joseph Stumpf fra Kristiansand. I tillegg kommer 32 containere og 13 pakker. Målsettinga med operasjonen er å beskytte Nomeland, Hægeland og Høgefoss kraftverk. På bakken var motstandsfolka Jacob Eikanger, Percy Armstrong, Albert Myrvang og Gunnar Ramse.

Natta mellom 30. og 31. mars ble det gjennomført et nytt slipp i området Trongedalsnuten. Lasta var denne gangen 12 containere og seks pakker med våpen og utstyr til SOE-operasjoner. Særmeldinga for begge flyslipp var ”Mitt navn er Olsen”.

Man kan lese mer om dette dramatiske kapittelet i Gjøvdals historie i boka ”Krigsår og fredsvår i Åmli 1940-45” som er gitt ut av Boknemnda i Åmli. I årbok nr. 9 fra 2003 til Arendal Historielag gir Johnny Haugen en detaljert oversikt over Flyslipp-operasjoner på Agder 1940-45. Ellers kan den ferske boka ”Aust-Agder under okkupasjonen” av Johan Christian Frøstrup og Bjørn Davidsen anbefales.

Jørund Smeland er ikke bare glad i gamle militærkjørtøyer. Han har også mye kunnskap om krigen. All informasjon han gav på turen, stemmer med de de skriftelige kildene vi har fått tak i.

Gjøvdøl viste muskler

Ann Kristin Huebner fra Åmli debuterte under Athletic Fitness på  Sandefjord Open og dro hjem med en 5.plass.  – Jeg er veldig fornøyd, det viser at med et bra team i ryggen er det ikke noe problem å få dette til, sier 37-åringen til  Åmliavisa.

Hvorfor i all verden ble det ”Fitness” som ble sporten Ann Kristin?
– Haha. Jeg trengte vel et nytt mål da. Gjennom åra har jeg trent alt mulig rart. Håndball, padling, fjellklatring. Men jeg ble kjent med en coach som drev med Bikini-Fitness. Det var et uttak i november og dermed var vi i gang, forklarer Huebner.

Åmli i hjertet
Hennes mor er fra Gjøvdal og det er Åmli-patriot hun er. Selv om hun er oppvokst på Birkeland og har et hus i Elverum der hun jobber som driftsleder i NCC.
– Jeg har en enorm tilhørighet til Åmli, sier hun.
Men tilbake til uttaket. Når man først har kommet gjennom, hva skjer da?
– Det handler om diett, og man begynner ikke så veldig strengt. Men la oss være ærlige. Målet er å ribbes for fett og jo dårligere du er til å følge dietten, jo dårligere går det. Det handler om å få frem muskulaturen og det går ikke så bra hvis man snikspiser, sier hun og forklarer; Fettinntaket reguleres og sukkerinntaket blir lik null. Dietten består av vanlig ren mat som grønnsaker, kjøtt, brød, havregryn, poteter og meieriprodukter.

IMG_6647 – Kopi
Under Sandefjord Open. Foto: Jørgen Orlin.

 

Sterk i hodet
Men det, det egentlig handler om for Ann Kristin er hodet, viljen til å klare å bestemme seg og holde ut. Så hun gjorde det.
– Jeg har trent fem ganger i uka i tillegg til kondisjon.
Og når du sier fem ganger i uka, hvor lenge og hvor snakker vi utenom kondisjon?
– 1-2 timer på Kaliber-gym, jeg trener meg gjennom alle muskelgruppene, sier hun.

37 og trygg
Huebner tror det er en fordel at hun ikke er pur ung. For Gjøvdalskvinnen er 37 år.
– Jeg har et annet forhold til kroppen min nå enn da jeg var yngre, jeg har kontroll på ting, er trygg. Men blir man ikke veldig selvsentrert av å drive på med dette her?
– Det er jo en sport hvor et av kriteriene er å vise frem kroppen sin. men det handler om så mye mer for å komme dit. Vi bruker målebånd og legger ikke så mye i hva vekta sier, muskler er jo tyngre enn fett. Men på spørsmålet; Jo, man blir jo det og det må man. De fleste konkurranseutøvere er det i oppkjøring. Det å holde fokus er jo noe av det viktigste uansett mål man har, sier hun og fortsetter; det har vært utfordrende, men for min del har fokuset vært på å gjøre riktige ting. Det har vært tidenes egotrip, men det tror jeg bare er sunt av og til. De siste 1,5 ukene var harde både fysisk og mentalt. Men når det var to dager igjen, bare gledet jeg meg. Men det er jo sånn at man egentlig kjører kroppen sin på ræva, og det er absolutt ikke heldig å gå på en så hard diett over tid, sier hun.

IMG_6658
UT: Det er slik mange er vant til å se henne. Ut i naturen i Gjøvdal, men selvfølgelig skal hun til topps, her også. T.h og under fra konkurransen Sandefjord Open. (foto: privat.)

 

Selvtillit i bikini
Eventyret startet med et kostendiringskurs i 2012, fra den gang til nå har hun gått ned 20 kilo. Det skiller omlag 5-6 kilo fra normalvekt til konkurransevekt.
-De fleste jenter burde ha bedre selvtillit, for vi er jo flotte uansett. Det viktigste er jo at man er fornøyd selv, sier Huebner. Og det der med selvfølelse, det har sporten hjulpet litt med.
– Det var flaut bare første gang man skulle lære å posere i bikini, men nå har jeg drevet med poseringstrening nesten hver helg i Trondheim på klubben jeg stiller for. Man blir fort vant til det, så når vi entrer scenen vet vi hva vi skal gjøre og det er å bare ha det gøy, mener Huebner.
Det var en lang vei med trening og kostregime før Sandefjord Open endelig sto for døren, og samme dag var hun helt kjørt.
– Det ser ut som vi er i kanonform, men sannheten er at vi har tynt kroppen til maksgrensen av hva den tåler, sier hun.
-Man er utslitt, kroppen er stressa, man har sovet lite og man har ikke spist nok. Men jeg tok en helsesjekk noen uker før for morro skyld og fikk bra på alt, dette viser at det er fullt mulig å spise lite og riktig med bra oppfølging og plan, sier hun.
Men det er jo litt rart, man fremstår som knallsterk, og egentlig den dagen man skal vise seg frem, så er man det absolutt ikke. Jeg husker noen kompiser av meg spurte om å gå på skitur noen timer noen dager før, og det hadde jeg ikke sjans til å kunne orke. Men samtidig er det en prestasjon å få hodet med på det man skal gjennomføre. Bare det å klare seg gjennom de ulike hormonelle stadiene vi jenter har som kan bety 2-3 kilos forskjell var jo en utfordring, smiler Huebner som til tross et uhell i hinderløypa under konkurransen, stakk av gårde med 5.plassen under Athletic Fitness som inneholder en poseringsrunde og en runde med hinderløp.
– Jeg er skikkelig fornøyd jeg, det er jo et nåløye bare å komme med i opptaket og dette er jo første gang for meg, sier Huebner.

IMG_6651
VERDIFULL: Coachen til Ann Kristin som vi her ser snakker henne i øret heter Line Celius og hun er svært viktig for Huebner. – Det er nødvendig med tett oppfølging av en coatch eller PT (personlig trener) når man driver med dette. Både med tanke på kostplaner, trening og det mentale, sier Ann Kristin til Åmliavisa. Foto: Jørgen Orlin.

Bootcamp på Sigridnes
Men er det siste?
– Vi får se, sier hun hemmelighetsfullt. Nytt uttak er i mai og konkurransen i september, hun har ikke bestemt seg ennå. Huebner er forresten snart aktuell på hjemmebane også, for 25.mai skal hun arrangere ”Bootcamp” på Sigridnes sammen med Elena Huseby som driver Sigridnes camping sammen med samboeren.
– Elene har tatt Yoga-skole, så vi begynner dagen med det. Går over til mer bootcamp med ulike treningsformer, rett og slett vise folk hvordan de kan trene ute i skogen uten å måtte dra til et gym, og så avslutter vi med meditasjon, forklarer Huebner.
– Vi tester det for å se om noen har lyst til å være med, oppmuntrer hun. Tidligere har Ann Kristin løpt Topp Åmli løpet to ganger. Hun er også med på å arrangere Gjøvdalsdagene i hjembygda.

Sjokoladekake og vin
Men hvordan belønnet hun egentlig seg selv etter at hun var ferdig med denne rå-dietten og konkurransen var i boks?
– Vi var en flokk venninner som spiste sjokoladekake og drakk vin, og det må man kunne unne seg. Hvis man hiver innpå for store mengder kan man bli litt dårlig, for kroppen er jo ikke vant til det. Men det gikk veldig bra, ler hun. Og nå skal hun sakte men sikkert tilbake til normalspising igjen, og trapper ned for konkurransevekt skal hun ikke ha til vanlig. Og kanskje blir det litt annen trening hjemme i Åmli. Med sekk i fjellet?
– Ja, kanskje det blir det. Det blir deilig å få litt tid med familien i helgene, for det har gått mange helger til trening i vinter. Men det har det vært verdt for jeg har også hatt det så gøy og fått mange nye venner. Har du et bra team i ryggen er det ikke noe problem å få dette til, avslutter den blide Gjøvdalsjenta.

Se flere bilder i papirutgaven

Isfiske på Gjevden

De talte 60 med stort og smått denne fantastiske vinterdagen med 15 minus, blå himmel og knallsol. Under isfiske på Gjevden i Gjøvdal ble ikke mer enn 8 fisk dratt opp på isen,
( kanskje noen hadde sladra) til gjengjeld tok deltagerne det igjen på kosen.

De fyrte opp bål, kokte kaffe, og grilla bålmat. Mat og drikke ble fortært under en knallblå himmel og en sol som etterhvert varmet de 60 deltagerne som hadde tatt turen til Gjøvdal og Gjevden på søndag i gnistrende 15 minusgrader.

unspecified-2

Knallvær og lur fisk
Leder for Gjøvdal Friluftslag, Astrid Raudåna er veldig fornøyd.
– Det var jo knallvær, og det var mange som tok turen. Nå er det to år siden vi arrangerte dette sist og forrige gang talte vi omlag 50. Vi var vel halvparten unger og halvparten voksne, forteller hun. Men fisken i Gjøvdal er lur, det var ikke mange som fikk noe aure på pilken.

unspecified00E5OV04

Hytte-eiere vant
– Det ble 8 fisk, og ingen av de ble dratt opp av Gjøvdalsbeboere, men av hyttefolk, ler Rauåna som forklarer;
De tre største fiskene gikk til en herremann, han fikk en termos som premie. Den størte aura var vel på omlag 250 gram. En dame fikk 4 fisk, men de var litt mindre. Hun fikk skjærefjøl og filetkniv og en ungdom fikk 1 fisk og premien var et lite gassbluss. Alle ungene fikk en sluk hver som trøstepremie. Det var en veldig hyggelig dag og vi i Gjøvdal Friluftslag har mange planer fremover og moralen er; Det trenger ikke å være så avnasert, for å være hyggelig, avslutter leder Raudåna.

Kongeørn jakter på huskatter

Statens naturoppsyn har dokumentert angrep av kongeørn i både Gjøvdal og Tovdal. I 2015 ble to lam drept av rovfuglen. Nå har matmor Eldbjørg Breivik Smeland blitt vitne til angrep bare 4 meter fra huset. Tidligere har kongeørnen angrepet hunden, i sommer tok den huskatten. Nå slo den til igjen og drepte nok en katt på tunet. Ørnene jakter kjæledyr i Gjøvdal.

4.februar. Klokka er litt over halv 9 på morgenen. Eldbjørg Breivik Smeland står hjemme på gårdskjøkkenet øverst på Smeland i Gjøvdal og lager frokost. Hun ser ut av kjøkkenvinduet, det er en helt vanlig dag. Så ser hun den, ungørnen som slår ned og tar katten på gården bare fire meter fra huset.

F1000002
ROVDYR: Dette bildet er tatt ut av soveromsvinduet av vitne Eldbjørg Breivik Smeland. Ørnen har tatt katten på gården og sitter omlag 30 meter fra huset og eter byttet.

Angrep
Ørneklørne griper om dyret og reiser med den innover i skogen. Hun går til soveromsvinduet for å få bedre overblikk mot skogen, da ser hun den igjen, 30 meter unna. Den eter. Hun tar bildene som foreviger dyrets bytte. Den prøver desperat å lette med kattedyret i klørne, dyret henger etter i den ene kloa mens den flakser 10 meter bortover, men rovfuglen makter ikke å lette- byttet er for tungt. Smeland går oppover og finner katten, alt som er igjen av pus er skinnet, hodet, tarmer og beingrinda. 2 dager etter kommer ørnen tilbake og henter restene, da veier skrotten mindre.
Større og sterkere
Tilbake på åstedet ser Smeland at katten har tissa i snøen, den var vel opptatt med å se på fuglene da ørnen stupte ned ovenfor, kattedyret jaktet sine egne bytter.
– Det var ikke noe greit å se hvordan den har angrepet, sier matmor Smeland.
-Det er en nådeløs verden vi har i naturen rundt oss. Der det nesten alltid er en som er større og sterkere enn andre, som må ha mat, og dermed dreper og eter andre som er mindre enn seg. Det er dyrenes verden, sier hun til Åmliavisa.
Men det er ikke første gang hun opplever det. Tidligere i sommer ble innekatten borte, hun er sikker på at det er ørnen.
-Vanligvis ser man jo ikke dette, og det er spesielt når det går utover kjæledyra våre, som gjerne er små rovdyr de også. Vi er alle brikker i en stor helhet, sier hun.
Smeland har også tidligere måttet beskytte hunden, det angrepet fikk hun stoppet.

Hundeangrep
-Vi hadde en liten hund, jeg så ørnen komme men sprang imot, da snudde den, forteller hun.
Familien er også kjent med rovdyr, tidligere har ulv angrepet og drept flere av sauene deres.
-Ørnen må ha vært veldig sulten, kattene på gården kan ikke være trygge, sier hun.

Vanlig med angrep
Vi ringer til rovviltkontakt i Statens naturoppsyn, Lars Johan Skjeggedal. Han har ansvar for kommunene Åmli, Froland, Vegårshei, Arendal, Risør og Gjerstad.
Det er ikke uvanlig at ørn angriper i Åmli. SNO har dokumentert at kongeørn har angrepet sau i både Gjøvdal og Tovdal i 2015. Den ene døde på stedet, mens den andre døde av skadene etter et par døgn, obduksjonen viste at det var ørneangrep, forteller Skjeggedal.
Han har selv opplevd at ørn har angrepet katt på egen eiendom i Skjeggedal i Åmli, men det er mange år siden.
Skjeggedal fraviser også at det kun er unge ørner som angriper på grunn av mangel på mat.
Voksne ørner er nok mer sky, men både hund og katter er potensielle ofre, særlig når de kommer vekk fra bebyggelse. Dette er ganske vanlig, sier han.
Det er mye ørn i kommunen.
-Ørnebestanden er mettet, særlig i de indre bygdene slik som Skjeggedal, Tovdal og Gjøvdal, sier rovviltkontakten til Åmliavisa.
Ved direkte angrep på bufe har man lenge kunnet benytte seg av nødvergeretten, det er lov å skyte ørnen for å avverge et direkte angrep. Nå er det også lov, i forhold til hund men ikke katt eller andre kjæledyr, opplyser Skjeggedal. Men hvis ørna allerede har angrepet og eter dyret, da er det ikke lov å skyte på rovfuglen
Det er kun kongeørn som utgjør en trussel for husdyr i Åmli. Han oppfordrer leserne til å ta kontakt dersom de har observasjoner av store rovdyr.
-De kan ta kontakt selv om de ikke er sikre, det er bedre å få inn tips vi kan sjekke ut, sier han.
Topp-predator
Den fremste eksperten på ørn i fylket; Arild Phaff i Statens Naturoppsyn (SNO) sier til avisen at kongeørnen har gode levekår i Åmli.
– For kongeørnen er det fint å jakte på høyfjellet, men tilgangen på mat er mindre. Det blir omvendt nær kysten, tretettheten er for høy- mens tilgangen på byttedyr er stor. forklarer Phaff. Den langvingede rovfuglen trives derfor i mellomliggende kommuner slik som Åmli.
– Kongeørnen er en topp predator og er høyt oppe i næringskjeden, derfor opererer den også med lav tetthet mellom parrene, sier Phaff. Han forklarer at det stort sett er 1 mil mellom hvert par, selv om det kan forekomme tilfeller der det er så lite som 3-4 kilometer mellom terretoriene på visse steder. Han kan ikke huske at det er gitt tillatelse på lovlig felling av ørn i Åmli.
Hva med ulovlig?
For noen år siden var det rykter om ørn som var tatt av dage med reveåte i Vegårsheiområdet og Åmli var nevnt. Men jeg har ikke grunnlag for å tro at dette er riktig, det blir bare spekulasjoner, avslutter Phaff.