Vil handle til seg Åmland-skog

Begjæring om tvangsalg av Åmland gård, fikk Scott Nilsen til å sende ny epost. 

LES TIDLIGERE SAKER HER:

BOPLIKTBYLL – Trenering gjennom 15 år 

NEI, NEI OG NEI

ÅMLAND KAN BLI TVANGSSOLGT 

 

15.januar i år gikk fristen for Birte Nilsen ut. Så bad hennes far og eiendomsmann, Scott Nilsen om et møte med ordfører Reidar Saga. I ny søknad lovet han tidligere i år og bosette seg på en annen gård han eier i Åmli, nemlig Berås. Dette skal skje innen høsten. Han ville også kjøpe tilbake gården Åmland fra sin datter. Som han i sin tid, solgte til henne. Hun lovet i årevis at hun skulle flytte og bo der. Det skjedde aldri. Nå har Nilsen sendt en epost til Fylkesmannen.

Akseptabel løsning?
-Angående begjæring om tvangssalg av Åmland gård i Åmli kommune. Undertegnede besvarer brevet som far, og som den personen som har juridisk råderett over eiendommen. Undertegnede hadde et møte med Reidar Saga i januar, der vi diskuterte muligheten for om undertegnede kunne få konsesjon ved å ha to bosettinger på Berås. Samt muligheten for at en som var bosatt i kommunen, ville få konsesjon på en gård i tillegg til den som personen bosatte. Til det siste svarte ordfører at det ikke var uvanlig i kommunen, hevder Scott Nilsen i eposten til Fylkesmannen.
Han hevder også at det nå er en prosess i gang med naboen på Åmland, Rolf Harstveit – som ønsker å kjøpe innmark, skog ved gårdsbygningene og selve gårdsbygningene på Åmland. Rolf Harstveit skal ha hatt et møte med Kari H. Olstad om dette.
-Dette kan muligens være en akseptabel løsning for kommunen, hevder Nilsen videre i eposten.
Harstveit og undertegnede har avtalt å samordne en søknad til kommunene til uken, står det videre. Eposten er datert 3.mai. -En konsekvens av en slik handel blir at resterende areal på Åmland blir tilleggsareal til Berås, mener Nilsen i eposten der han skriver han er innstilt på å tilpasse seg de krav som settes i prosessen.

Faksimile av forrige sak i februar i år.
Faksimile av forrige sak i februar i år.

-Et stort spørsmål
Helt tilbake til 2001 har det vært konsesjonstrøbbel på Åmland. Vi spør Olstad hvordan hun stiller seg til det som nå kommer frem i eposten fra Scott Nilsen, og Åmli kommunes holdning til dette.
-Det er Fylkesmannen som har ansvar for videre tvagssalg av Åmland.
Saken ligger der. Men kommer det en løsning som kommunen kan akseptere, vil Fylkesmannen ta hensyn til det.
Dette blir i så fall en politisk sak, sier Olstad som minner om at hun som saksbehandler ikke kan vite utfallet av den diskusjonen.
– Kravet om bosetting på Åmland har vært et krav i tre konsesjonssøknader tidligere: Bjørn Pedersen, Scott Nilsen, og Birte Nilsen.
-Om Åmland skal deles opp og bli tilleggsjord er et stort spørsmål. Det vil også kreve et jordskifte.
Også andre har meldt interesse for å kjøpe Åmland, både som tilleggsjord og gårdsbruket som det ligger i dag, sier Olstad.

 

Les også leder i papirutgaven

Grisefosterfar

Denne kule karen her heter Stian Finsrud, og i favnen har han en vilter ”sønn” som har fått det treffende navnet; ”Fleskeberget”. Vennegjengen kjøpte en gris hver, 13 stykk skal vokse seg fete her på Gjeruldstad. Formålet er å fostre opp fremtidig kortreist bacon til seg og sine.

Og det blir kjærleik i hver baconskive, for Stian sier natta til dem hver kveld, de får spankulere fritt, har bekk i det grisefine friluftshjemmet og fosterfar skal sågar spille ball med dem for å trimme flesket perfekt! For å unngå eventuelle misforståelser: Familien Finsrud har det like ryddig og pent hjemme som andre barnefamilier. Likevel tør vi påstå at det råder svinaktige tilstander på Gjeruldstad. Stian Finsrud har nemlig blitt fosterfar til tretten nusselige, lyserøde barn som er utstyrt med hver sin kledelige stikkontakt-nese.

Det fleste vet at Åmli har fellesbeiter for kyr. Om sommeren kommer de til kommunen fra gårdsbruk over hele Aust-Agder, for å beite på store jorder med saftig grønt grass.
Nå har oppfinnsomme Stian Finsrud etablert sin egen variant av fellesbeitetradisjonen.

13 forskjellige eiere
– De tretten grisene har tretten forskjellige eiere, forklarer han. Stian lener seg til et solid plankegjerde og skuer stolt ut over innhegningen som han har rigget til i et hjørne av gårdsplassen.
Her tasser, løper, grynter og graver tretten små griser. Skapningene er to måneder gamle og har en snittvekt på 25 kilo.
Stian forteller at denne historia begynte i vinter. En venngjeng var samla til hyggelig lag. Her var de enige om at slike ting som bacon, nakkekoteletter, syltelabber, skinkesteik og svineribbe er sabla godt.
Problemet er bare at mye av dette er svinedyrt i Norge og det er altfor langt å dra på handletur til Svinesund.
Men så oppdaga vennegjengen at en av dem er så griseheldig at han har sin egen gård. Dermed ble ideen født om at Stian Finsrud kunne ta på seg rolla som grisefosterfar.

Den ene heter Bacon, en annen Fleskeberget

Sosialt med gris
– Vi gikk sammen om å kjøpe tretten griser fra samme kull og deler på kostnadene til kraftfor og andre utgifter, sier Stian.
Grisene eies blant anna av foreldrene hans, søstera Helene med familie og flere naboer på Simonstad, Selåsvatn og Flaten.
– Jeg oppdaga snart at det er veldig sosialt med gris. Jeg får stadig besøk av eierne som vil sjekke om grisen deres har det bra. De kommer med matavfall og slår av en prat. For å si det rett ut, så blir det mye griseprat, humrer han.
Selv er Stian absolutt av den mer pratsomme og sosiale typen. Han sier aldri nei til å fortelle en historie og har alltid noen svinaktig gode på lager. Særlig om folk som kjører svinefort med bil, for Stian er veldig glad i motoriserte redskaper.
– Har dere navn på grisene?
– Ja, noen, men navna er ikke så veldig oppfinnsomme. En heter Bacon, en annen Fleskeberget og en tredje Frida. Jeg regner med at alle får navn etterhvert, svarer han.

Stian Finsrud-8-NETT
full fres: Stian prøver seg som grisegjeter. De er egentlig veldig sosiale, men vil ikke bli løfta på

Med badekar og seng
Den firkanta innhegningen har en bekk som renner på tvers. Her er det fuktig hele sommeren. Stian har i tillegg plassert et badekar langs gjerdet. Det blir stadig etterfylt med friskt vann. Det samme gjør trauet med kraftfor.
I motsatt hjørne av innhengingen har Stian bygd et skur med blikktak. Inne i skuret er det rikelig med halm som grisene kan sove på. Skuret gir også skygge for sola.

Skal bli feite og fine
Stian forteller at de har planer om å beholde grisene fram til høsten, før de blir sendt til slakteriet. Da vil de forhåpentligvis ha en vekt på rundt 100 kilo, som er helt perfekt.
For to år siden hadde Stian to griser som han eide sjøl. Den gangen grudde han seg så til slaktinga, at grisene ble hele 150 og 161 kilo, før han orka å sende dem avgårde.
Egentlig var det grisene sjøl som besegla sin skjebne. De stakk av fra innhegningen, rota rundt på gårdsplassen, skremte de andre kjeledyra og gravde opp plenen så den så ut som en potetåker.
Etter dette lærte Stian å spikre plankene på innsida av gjerdestolpene.
– Jeg synes griser er koselige dyr. Det kan være veldig underholdene bare å sitte å se på dem. Det gir ro i sjelen, sier Stian og blir veldig filosofisk:
– Jeg tror egentlig at griser har et godt liv. Dagene går med til å sove og grise med maten.

Satser på ballspill
– Men får de nok mosjon?
– Ja, jeg har tenkt på dette med mosjon. Det er viktig å trimme flesket. Derfor vil jeg kjøpe en ball som de kan leke med. Jeg har oppdaga at griser er veldig glad i ballspill.
Under samtalen med Stian har vi hele tiden betraktet livet i grisebingen. Vi blir slått av at grisene gjør sitt ytterste for å leve opp til sitt litt tvilsomme rykte.
For snutene er konstant skitne på grunn av all gravinga i jorda. Og de har samme forhold til vann som unger. De liker å plaske søla og grise seg noe skikkelig til.
Reporteren prøver å klø en av dem bak øret i all vennskapelighet, men skjønner at griser ikke er katter. Grisen rister fornæma på hodet og kaster seg voldsomt rundt.
Men dette betyr ikke at grisene er folkesky. Da vi setter oss ned i grasset på innsiden av innhegningen, kommer hele flokken løpende i fullt firsprang og begynner å dra i armer og buksebein. Den våte, varme, skitne stikkkontakt-snuten blir veldig nærgående. Griser har tydeligvis sin egen kose med mennesker logikk.
Stian er litt bekymra for at det skal bli en varm sommer med stikkende sol. Derfor er han forberedt på å måtte smøre dem inn med solkrem. Ellers blir de enda mer lyserøde.
Om kvelden spaserer grisene automatisk inn i skuret for å sove på halmen. Der ligger de på rekke og rad og snorker som noen griser. Stian har for vane å si go`natt til ”ungeflokken” sin Så kan han samtidig sjekke at alle er på plass og har det bra.
Og skulle de få problemer med å sove, så kan han fortelle eventyret om Storeulv og de tre små grisene. Griser elsker nemlig denne historia fordi de alltid er lure og kloke, mens Storeulv tabber seg ut.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave og les leder

– Her er det tid til å leve

Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs. Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs.

Veien svinger seg innover som en buktende slange langs idyll. Øvre Ramse i Tovdal bader i sol, vi tar av etter butikken, opp grusveien. Helt på toppen skuer vi utover et landskap så vakkert at det formelig svir i hjertet. Ut fra gården kommer Lise Lotte Fogh Johansson med en hånd utstrakt; velkommen.

Solgte hus
Hun og mannen Trond flyttet hit med tre små 1.april i år. De solgte huset sitt i Danmark, sa opp jobbene, pakket alle eiendeler i en svær lastebil og så dro de til Norge, til Åmli og gården til foreldrene til Trond for å starte helt på nytt. Med noe de har tro på, leve livet litt stillere, litt roligere, og mye rikere. Mange av tingene er fortsatt studd inn på låven, men ting får komme på plass etter hvert.
Lise Lotte vil etablere seg som kunstner, og Trond har planer om å starte matvogn, med kortreist luksuriøs nærmat. Og allerede nå har potetene blitt satt i jorden, urter og grønnsaker skal dyrkes, de skal ikke bare bli selvforsynt, men på sikt skal egenavla grøde få plass i munner på sultne folk. Catering og salg av mat, muligvis deilige danske smørbrød. Det er i hvert fall planen. Men Trond kommer vi tilbake til, i dag er vi på besøk for å ta Lise Lotte i nærmere øyesyn.

IMG_6608 – Kopi
ELDHUS: Kunstneren selv i vinden foran det gamle eldhuset som nå fungerer perfekt som det nye atelieret.

 

Eldhus som malestue
-Jeg har pendlet i 8 år, jeg vil ikke mer. Vi har tre små barn, og bodde i Danmarks neste største by Aarhus, da får man ofte høy puls. Vi ville ta et radikalt valg, så vi gjorde det.
Ingrid (6) Astri (3) og Tuva (1)og. Den eldste begynner på skolen til høsten, men nå lever familien på 5 livets glade dager hjemme på gården, frie.
– Jeg har ikke angret et sekund, valget er tatt og det føles så meningsfylt. Hele hensikten med å starte opp for seg selv var å få mer tid med ungene, mer tid til oss. Her er det tid til å leve. Og det er kjempedeilig, sier Lise Lotte.
For den statsviterutdannede kvinnen som i en årrekke har jobbet som prosjektleder har en mann som nå drømmer om frukttrær. Hun på sin side, tasser opp i atelieret som er det gamle eldhuset på oppsiden av gården. Der er hun seg selv.
-Da vi kom 1.april satt jeg i en fillete kjeledress og frøys for da var det fortsatt vinter, men bare det å ha et eget sted å male, det er nydelig. Å se utover her, det er inspirasjon det, smiler hun.
Elva blinker, gresset strykes av mild vind og humlene durer i lufta. Det brekes lengre nede, komplett idyll. Vi skjønner henne.

Det føles så menigsfult å bo her, og det å bedrive kunst er nærmest et kall

Satser på online
– Jeg malte mitt første bilde i 2009, det har vært en hobby. Men jeg har gått kurs og lært mer og mer, til slutt fant jeg ut at det er dette jeg vil holde på med. Jeg elsker å uttrykke meg kreativt, sier hun.
Nå vil hun satse, og hun gjør det med motivasjon og lyst. Hun vil gjerne drive on-line kurs på nettet og markedsføre seg selv for bedrifter.
– Vi burde bruke den kreative delen av hjernen mer, og det er underprioritert i både jobb og i skolen, sier hun engasjert og fortsetter; vi trenger logikk og analyse, men kreativ utfoldelse mener jeg underprioritertes i skolen. Det tror jeg er en dårlig beslutning, for er det en ting vi er avhengig av i fremtiden er det at barna våre vokser opp med evnen til å kunne føde nye ideer. Skape nye ting. Hvis vi ikke får unger som evner å tenke noe nytt, får vi heller ikke utvikling. Vi må derfor sørge for at ungene våre også får stimulert den delen av hjernen også. Og jeg vil gjerne undervise barn, voksne og bedrifter, sier hun.

IMG_6637 – Kopi
NYESTE: Her er ekteparet Lise Lotte Fogh Johansson og Trond Johansson på gården med et par av Lise Lottes nyeste verk i hendene.

Aktuell med utstilling
Og snart blir hun å se i Åmli sentrum også, for 25.mai er det duket for første lokale utstilling. Det hele skjer på Waldemars Børs 25.mai, verkene skal henge der resten av sommeren og skal videre på utstilling til Danmark.
-Hvis de ikke blir solgt da, da må jeg lage flere, smiler kunstneren selv.
Det blir nok en om lag 15-20 verk som blir hengende her, og akkurat nå produserer hun til utstillingen. Det står bilder litt over alt, både i eldhus og i våningshuset. Hun har også ambisjon om å søke andre utstillinger i fremtiden, utvikle seg og gro.
– Man må jo starte et sted hvis man skal etablere seg som kunstner, jeg tror ikke det er lett, men jeg gjør det likevel. Man må satse, bruke muligheten man får. Det er nesten som et kall, ler hun. Og motivasjonen og ilden strutter, det er da et godt tegn, utbryter hun.
– Her i Tovdal har hun og familien funnet roen og de vil gi det tid nå for å se om de kan skape sine arbeidsplasser her, bli værende og muligvis på sikt ta over gården.

Ro i Tovdal
– Her trenger man ikke ta masse valg. Her er det en butikk, og det må vi forholde oss til. For meg er det deilig. Alt går sakte, man slipper å stresse så mye og folkene her er så gjestfrie, så gode. De heier på vekst, og selv om det er Trond som kjenner flest her føler jeg meg veldig inkludert allerede, sier hun idet de tre små og Trond kommer gående oppover fra åkeren i solsteika mens det nyvaskede tøyet vaier på snora, og det lukter godt av ny kløyvd ved fra naboens tomt. Her bor de, og her vil de skape noe- sammen.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave 

Nabofeide fører til overvåking

Hun satt opp viltkamera  for å overvåke oss. Det finner jeg meg ikke i, nå anmelder jeg henne, sier Steffen Moe. Nabo Signe Engenes sier han bare kan anmelde i vei. Hun er sikker på at han også overvåker henne. Nabo-feiden regjerer på Engenes.

IMG_7917
TRIST – Det er forferdelig sårt, når han bare turer frem og fjerner trær som både familien min og jeg har plantet, sier Signe Engenes. Her foran gjerdet, trærne bak har hennes onkel plantet forteller hun.

Drapstrusler
Etter det avisen kjenner til har det vært tale om anmeldelser som går både på drapstrussel, og vanskjøttelse av dyr mellom naboene. Det skal også ha vært tilfeller av direkte håndgemeng dem imellom. Saken bunner i en lang og vanskelig historie, der både en dom i jordskifteretten og vonde nabofølelser har regjert i årevis. For de kommer ikke til enighet de to, Engenes og Moe.
Beskyldninger
-Jeg vil bare ha fred på min egen eiendom, og slippe å bli trakassert av henne, uttaler Moe til avisen. -Jeg har ønsket å sette opp et gjerde lenge, men ville vente på en dom for å følge nøyaktige eiendomsgrenser, forklarer Moe.
-Han tok fra meg eiendom som har vært i familien i årevis, det er ikke riktig etter de gamle kartene, hevder Engenes som viser og viser frem, de gamle linjene som hun mener ikke samsvarer med de nye fra Kartverket. Hun er forferdet over at det går an og bare «ta» jord fra andre. -Jeg har bodd her i 60 år og følger de gamle bruksrettene, han kan ikke bare komme her og endre på alt sammen, sier hun oppgitt. Engenes insinuerer også ganske kraftig at Moe skal ha påvirket dommeren i jordskiftesaken.
Så vi spør: Har du noe som helst bevis for det?
-Nei, svarer hun. Men dommeren ville ikke se på det gamle kartet eller høre på mine påstander, påstår Engenes.
Moe selv, forholder seg til den rettskraftige dommen i jordskifteretten.
-Hun har prøvd seg på mye. Først var det grensene, så mente hun at hun eide en jordbæråker, sier Moe.
Sistnevnte sak har Engenes tapt i tingretten og i lagmannsretten, -Dommen som går på eiendomsgrensene i jordskifteretten er rettskraftig, jeg forholder meg til de lover og regler som gjelder. Det må hun også, puster Steffen ut mens han sitter i sofaen hjemme på gården.
Det vonde blodet mellom de to, bare eskalerer. For på Engenes er det nå også, fullt gjerdebråk.

Advokatmat
For Signe Engenes har via advokat påklaget nærmeste nabo, Steffen Moe sine gjerdesysler. For Moe fikk avslag på å bygge en tett levegg på 1.80 meter på egen eiendom mot Signe Engenes.
-Jeg har ikke søkt om å bygge en tett levegg, men et gjerde, hevder Moe til Åmliavisa. Men tross for et politisk nei bygget han et gjerde likevel, som han mener ikke er søknadspliktig. Nå har gjerdestriden blitt advokatmat. Sist det ble søkt om gjerde fra Moe sin side, havnet det politiske planutvalget på befaring. De sa nei, til at et tett gjerde høyere enn 1,1 meter skulle settes opp. I møteprotokollen henvises det til at det er høyden Plan- og bygningsloven åpner opp for. Men så snekret Moe likevel. Og nabo Engenes klaget følgelig til kommunen. Det var avdelingsingeniør på byggesak, Lars Gangsei som måtte ut i vinteren. Han gav Moe byggestopp, både muntlig og skriftlig.
Er gjerdet han har satt opp ulovlig, spør vi Gangsei?
-Vi tror det kan være det ja, vi mener det er søknadspliktig – derav byggestopp og det har vi gjort Moe oppmerksom på. Men det har han ignorert, Moe mener gjerdet han nå bygger ikke er søknadspliktig, sier Gangshei til Åmliavisa.
-Er det det da?
– Det må politikerne i Planutvalget avgjøre. Dersom det nå ikke kommer en søknad fra Moe, som han har blitt oppfordret til å sende, men som jeg har vanskelig for å tro vil komme, er det politikerne som må ta stilling til om det er lov, eller ikke lov å bygge uten søknad. Hvis de sier nei, må Moe søke. Men det er jo ikke gitt at han får avslag på søknaden, opplyser Gangshei.
For det er en rekke bestemmelser og unntak fra plan-og bygningsloven.
-Dersom leveggen er 1.80 på grensa, men kun 5 meter lang- er den ikke søknadspliktig. Dette gjelder også dersom leveggen er trukket 1 meter inn på egen eiendom, da er det lov med et 10 meter gjerde på 1.80. Det er også andre regler dersom gjerdet er åpent og ikke tett, forklarer Gangshei.
-Så hvordan gjerde er det Moe har bygd, og hvor høyt er det egentlig? Gjerdet er ikke målt av Gangshei selv før han ga byggestopp, så vi spør Moe:
-Gjerdet er ikke tett, det har en åpning på ca. 2,5 cm mellom plankene og det skal være 1,5 meter høyt. Jeg har satt det på min side av grensen. Jeg lager dette gjerdet kun for å få fred. Jeg må ha fred på min egen grunn nå, bare slippe at hun går inn på min eiendom, for å unngå konfrontasjoner, sier Moe.
Ifølge Norsk Kommunaltekniske Forening (NKF) som refererer til plan-og bygningsloven paragrafer, står det å lese følgende per 1. januar 2016: ”Gjerde mot nabo kommer inn under plan-og bygningslovens bestemmelser bare når det er gitt bestemmelser om det i arealplan, som for eksempel i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan. Et gjerde mot nabo som ikke er nevnt i arealplan for eiendommen, kan du sette opp uten å søke. Høyde inntil 1,5 meter over terreng er akseptabelt i de fleste tilfeller.” Så er jo igjen spørsmålet: Hva defineres som gjerde? Jo, et gjerde er innhenging med enkle, lette konstruksjoner som skal hindre ferdsel. Åpne deler bør utgjøre minst 50 % av konstruksjonen. Levegg, er en tett skjerm- som skal hindre innsyn, skjerme mot støy, vind, lyd eller lignende. Så får man se da, hva Planutvalget bestemmer seg for er lov, eller ikke lov i sitt møte. Det er kanskje andre gjerder i Åmli man allerede har sagt ja til og kan sammenligne med?
Gjerdesplid
I jordskiftesaken som omhandler eiendomsgrensene mellom de to naboene, har Engenes skrevet under på et forlik. Hun har bruksrett på 3 meter kjørevei ned til pumpehuset og elva, ifølge Engenes selv. Men i avtalen måtte hun også frafalle alle andre eventuelle gang og veiretter på eiendommen, ifølge Moe.
-Jeg ble presset til å skrive under, hevder Engenes.
Moe bare rister på hodet. Det er ikke min feil at dommen ble slik, sier han. Nå kan hun følge gjerdet, jeg slipper å se henne på min eiendom – får fred og hun kan bruke det hun har rett på. Det må da være greit for begge, sier han.
Borte hos Engenes forteller Signe at hun synes gjerdet er fremmed og skjemmende.
-Han setter det bare opp for å irritere meg, mener hun.
-Men hvis dere er så uvenner, hadde det ikke vært like greit for deg å ha gjerdet, slippe å se dem også?
– Er det slik vi skal ha det? Gjerder overalt. Nei, vi må kunne tåle å se hverandre selv om vi ikke liker hverandre. Dette ødelegger naturlandskapet. Han kan sette opp sauenetting, hvis han absolutt må ha et gjerde.
-Hvis han hadde sagt til deg at han satt opp gjerdet bare for å få fred, hva ville du sagt da?
-Det hadde han aldri sagt til meg, han gjør det bare for å irritere. Jeg inviterte dem inn til kaffe når de flyttet inn her, hva har jeg fått tilbake. Bare problemer, sier hun oppgitt.
Hos Moe svanser hundene rundt på gulvet. Han er lei av hele naboskapet, men det er her han vil bo, her han vil drive bærdyrking, som han for øvrig har gjort med stor suksess. Engenes driver økologisk.
-Jeg skal bo her i mange år, og jeg kan ikke bare danse etter hennes pipe og se på at hun stadig krenker mine grenser. Dersom det kommer til rettslige avgjørelser, så har jeg videobevis som jeg er villig til å bruke, svarer han kontant.
-Han sperret meg inne med nettinggjerde, jeg kom ikke frem med fòr til dyra mine engang, hevder Engenes oppglødd mens hun forteller om forhistorien.
– Det har jeg aldri gjort, svarer Moe.
Engenes har video av naboene, idet de setter opp gjerdet på det hun mener er hennes rettmessige grunn. Men ifølge dommen. Er det ikke det mer.
– De har filmet meg helt fra begynnelsen, kommet etter meg, sneket seg innpå og plaget meg, hevder Engenes.
– Vi filmer Signe når vi føler oss krenket for å ha bevis. Det er veldig annerledes å filme noen snutter fra vår eiendom når det skjer noe vi mener er ulovlig, enn å sette opp et viltkamera som overvåker oss hele tiden, svarer Moe.

Overvåket
Han peker på viltkamera satt opp på huset til Signe med utsyn over hans gårdsplass.
Vi spør Engenes om det er tilfelle.
– Ja. Jeg har satt det opp for å ha oppsyn med dem og bikkjene, svarer hun.
– Jeg anmelder henne, sier Steffen.
– Bare la han gjøre det, svarer Engenes. Hun er sikker på at ekteparet Moe overvåker henne fra låven.
Men vet du dette, har du bevis?
Nei, men jeg er veldig sikker. Det er jo rart at han plutselig bare dukker opp, når han ikke har noen annen mulighet til å se meg, legger hun til.
– Har du satt det opp i tilfelle han overvåker deg?
– Ja.

Men saken handler jo egentlig om et gjerde? Så vi spør: Hva vil du foreta deg dersom politikerne mener gjerdet ikke er søknadspliktig?
-Da tar vi det da, svarer Engenes.
Kan det være snakk om å fjerne gjerdet i siste instans fra kommunen sin side, spør vi Gangshei?
-Her skal jeg være forsiktig med å uttale meg. Det er strenge retningslinjer for hvordan en kommune skal forholde seg før vi eventuelt går til de skritt, svarer Gangshei.
Og hva vil Moe gjøre dersom kommunen vil fjerne gjerdet?
Da blir det rettssak, lover han.
Likevel er Steffen ved godt mot.
-Det ordner seg nok til slutt alt sammen, jeg må tro på det,
avslutter han.