Kaster ikke mat, gir det til bonden

 

BILLIGERE:  Hilde Bjorå Wiik priser ned frukt og grønt som begynner å ”dra på dagene”. Både poteter, blomkål og bananer i poser til en billigere pris, sørger for at varene ofte blir solgt. Det de ikke blir kvitt på den måten, samles opp og gis bort til en lokal bonde. Joker har også egen disk med varer på tilbud. – Like gode og mye billigere, sier Hilde. 

I Norge kaster vi over 350 000 tonn mat som kunne vært spist. Dette skjer mens den verste sultkrisen på flere tiår har rammet flere steder i verden. Men på den lokale Jokerbutikken priser de ned varer og gir alt av frukt, grønt og brød til en lokal bonde.

Ifølge Matvett på matsvinn.no var det totale matsvinnet på 355 128 tonn i 2015. 74 404 tonn matsvinn står matindustrien for, mens det kastes 3 067 tonn i grossistleddet, 60 177 tonn matsvinn i butikkleddet og hele 217 480 tonn matsvinn hos oss, forbrukerne. Dette matsvinnet representerer en verdi på omlag 20 milliarder kroner. En gjennomsnittsperson kaster 42,1 kg mat per år (2015)og en gjennomsnittshusholdning kaster mat for
5 800 kroner hvert år. Matsvinnet fra husholdningene utgjør 13 % av forbruket – det betyr at hver åttende handlepose havner i søpla.

ANSVAR:  Daglig leder på Joker i Åmli har i mange 10-år hatt en avtale om å levere overskuddsmat til en lokal bonde. Han priser også ned alt i henhold til regler om utløpsdato og har en kjøle med varer til ”best før”.
ANSVAR: Daglig leder på Joker i Åmli har i mange 10-år hatt en avtale om å levere overskuddsmat til en lokal bonde. Han priser også ned alt i henhold til regler om utløpsdato og har en kjøle med varer til ”best før”.

Glade dyr
Men i Åmli tas det grep. Vi går inn på den lokale Joker-butikken i Åmli og spør den smilende dama bak kassa, om ryktene jeg har hørt er sanne. Gir de bort maten istedenfor å kaste den?
-Joda, vi legger frukt og grønt med små skjønnhetsfeil til redusert pris i en egen kurv. Vi har også en kjøle der alt av «best før dato» som egentlig betyr at det er holdbart mye lengre, ligger. Og alt av brød , frukt og grønt som mange andre butikker kaster, det gir vi til en lokal bonde som henter det opp til flere ganger i uka. Det blir dyra glade for, og vi får en god følelse av at maten kommer til nytte, smiler Hilde Bjorå Wiik.
Dette har Joker bedrevet i alle årene hun har vært ansatt, som nå er 6 år.
-Jeg har begynt å legge bananer i poser, blomkål og poterer i nedprisede poser når de nærmer seg utløp. På den måten får vi solgt maten, uten at den må kastes. Det er jo for galent å kaste en blomkål selv om den har noen få sorte prikker på seg, eller bananen er litt myk. Jeg kjøper masse mat til min egen husholdning til halv pris. Mine unger er vokst opp på det og vi har aldri blitt sjuke, ler hun.
Hun holder opp en blomkål som ser helt grei ut. Forskjellen? Fra 24,90 til 10 kroner. Poteter står også her, til redusert pris.
-Før i tia var det aldri utløpsdato på poteter, og vi greide jo oss da også. Det er flott hvis noen kan bruke de før de må kastes, smiler Hilde.

ANSVAR:  Daglig leder på Joker i Åmli har i mange 10-år hatt en avtale om å levere overskuddsmat til en lokal bonde. Han priser også ned alt i henhold til regler om utløpsdato og har en kjøle med varer til ”best før”.
ANSVAR: Daglig leder på Joker i Åmli har i mange 10-år hatt en avtale om å levere overskuddsmat til en lokal bonde. Han priser også ned alt i henhold til regler om utløpsdato og har en kjøle med varer til ”best før”.

Like god
På bakrommet får vi tak i daglig leder på den lokale Jokerbutikken.
-Jeg har holdt på med dette i flere tiår, så lenge jeg har drevet her egentlig. Det er for galt å kaste så mye mat hvis den kan være til nytte for andre. Det er også viktig å prise ned varer, som egentlig er helt fine. På den måten kan forbrukeren selv velge å handle til redusert pris og vi minsker matsvinnet, smiler Gunne Mjaaland.
Han føler folk har mer fokus på matsvinn, nå enn før.
-Vi følger selvfølgelig alle reglene som er for de enkelte varene, men vi opplever å bli kvitt en rekke varer ved nedprising i forhold til dato. Selv prøver jeg også å være flink til å benytte meg av varer som er nedpriset, det er jo like god mat, sier Mjaaland.

BEGRENSET HOLDBARHET:  Coop skilter med nullvisjon for matavfall i sine butikker og for å redusere mengden mat som blir kastet i butikk priser de ned varer før utløpsdatoen. Vi finner varer til 40 % i den lokale butikken, men alt av frukt og grønt, kastes rett i søpla i sorte sekker.
BEGRENSET HOLDBARHET: Coop skilter med nullvisjon for matavfall i sine butikker og for å redusere mengden mat som blir kastet i butikk priser de ned varer før utløpsdatoen. Vi finner varer til 40 % i den lokale butikken, men alt av frukt og grønt, kastes rett i søpla i sorte sekker.

Ekstra mør
Åsta Skarmyr kommer til kassa, hun er slettes ikke klar over at den lokale matbutikken donerer det som egentlig skal kastes til en lokal bonde.
Så kjempeflott! Da kommer det jo til nytte istedenfor å kaste det, utbryter hun.
-Er du flink til å bruke opp mat hjemme, og kjøpe til nedsatt pris?
– Ikke så flink som jeg burde sikkert, men jo. Vi prøver da å gjøre så godt vi kan og være bevisste på det, sier hun.
Jukka Willman som også er kunde, er helt enig.
– Det er bra. For det er ikke en god ting å kaste mat. Nedsatte priser på mat slik at folk kan velge er også helt perfekt, sier han før han går ut av døra med handleposen.
– Kom hit skal jeg vise deg disken her borte, jeg har akkurat hatt en opprydning. Men det er da noe igjen, sier Hilde.
-Du skjønner det er forskjell på «best før», og «siste forbruksdag», så her legger vi varer med «best før», det betyr egentlig at varen er helt fin lenge etter datoen. Så her har vi egg, biff, ost, smør.
– Du er ikke redd for at den skal være dårlig?
– Nei, langt derifra. Vi har folk som kommer inn hit og kjøper biff og ost, men lar den ligge ennå litt til for at den skal bli bedre, ler hun og holder opp mørnet biff i pakke.

KASTES:  I søppeldunkene i Åmli, kastes alt av frukt og grønt fra den lokale Coop-butikken i plastsekker. Frukt og grønt som tilsynelatende er fullt spisbare havner her.
KASTES: I søppeldunkene i Åmli, kastes alt av frukt og grønt fra den lokale Coop-butikken i plastsekker. Frukt og grønt som tilsynelatende er fullt spisbare havner her.

Penger spart
-Alle har ikke like god råd i kommunen heller, og når du kan få god mat til halv pris så synes jeg det er flott at den kan bli brukt. Det er jo helt forferdelig å kaste bra mat. Og det er jo lurt også, jeg for eksempel, sparer masse på å kjøpe nedprisede varer, sier hun.
Våre nye landsmenn er flinke til å bruke ordningen. Og vet du hva. Appelsiner som kanskje er litt myke, er perfekt til appelsinjuice. Myke bananer til smoothie og epler med litt brunt på til eplekake. Det er jo dumt å la være, smiler Hilde.
Rett i søpla
Vi tar turen til andre enden av Gata og til Coop Prix for å høre hva slags ordning de har der.
-Joda, vi har nedprisede varer i kjølen og i kurv ved kassa. Vi opplever å få solgt ut overraskende mye av dette og det blir det mindre matsvinn av, sier butikksjef Lene Askeland.
Men når det gjelder frukt og grønt, så prises ingenting ned og alt kastes i søpla, det er foreløpig retningslinje for hele kjeden, som også den lokale butikken må forholde seg til, ifølge butikksjefen.
-Det gjøres ikke forskjell på by og land, og det er klart vi lokalt ser muligheten for det. Men hvis en bonde i Åmli melder seg til oss, og vedkommende kan ta imot en god del – så er det bare å ta kontakt med meg, så skal vi sende en henvendelse til hovedkontoret for å se om vi også kan få en slik ordning på plass. Men vi kan ikke ha mange små som vi skal levere til, sier Askeland.

”Hvorfor setter de ikke frem en kasse med gratis frukt og grønt, isteden for å kaste det?

Gi bort isteden?
Per nå kaster de altså alt av frukt og grønt, men dette går ikke i ”matdunker” til gjenvinning. Først legges frukt og grønt i sorte søppelsekker og så rett i dunken. Det kommer i skarp kontrast til skiltet inne i butikken ved de nedprisede varer, der Coop-kjeden skriver de har en nullvisjon for matavfall.
Butikken er også plaget med tyveri fra de samme dunkene. Ergo, noen synes maten fortsatt er attraktiv.
– Jeg skjønner ikke at de orker å gå nedi der, men jo. Vi er litt plaget av tyveri, men vi kan ikke overvåke søppeldunkene, sier butikksjefen.
Alt av brød som ikke selges fra butikken blir sendt tilbake som retur ifølge butikksjefen.
Tidligere har kunde og Åmlibeboer, Magnhild Jones Gilje, som også jobber i Åmliavisa på grafisk, sendt en klage til Coop sentralt, der hun spør om hvor matavfallet tar veien.
I eposten fra Coop svares det blant annet; ”Store deler av maten som ikke blir solgt blir gjenvunnet som dyrefor eller biogass.”
Men det er vel ikke det som skjer med de sorte søppelsekkene fulle av frukt og grønt…(?)
– Hvorfor setter de ikke ut en kasse med frukt og grønt som er gratis i butikken da, slik at folk som ønsker å bruke det de ellers hiver, kan ta det med seg. Det må vel være bedre enn å kaste brukbar mat. I større byer i Norge gjør de det i flere lokale butikker. Ja, selv lokalbutikken i Gjøvdal har av og til en kurv med frukt som gis bort, før den kastes. Det er et godt tiltak, synes jeg, sier Jones Gilje.
Vi spør butikksjefen på den lokale Coop butikken om hun føler folk er blitt flinkere til å bruke muligheten til å kjøpe nedprisede varer?
– Ja, det synes jeg absolutt vi kan merke i butikken. Og det synes jeg er en bra ting. Også hjemme prøver jeg å bruke opp den maten som er, slik at matsvinnet ikke blir så stort, sier Askland.

 

DETTE ER LOV:
Ifølge Mattilsynet er det tillatt å levere visse typer matsvinn fra dagligvarehandelen til dyrehold med matproduserende dyr og fôre dyrene med dette.
Virksomhetene som leverer, må registrere seg hos Mattilsynet og etablere et minimum av internkontroll for å sikre trygt fôr.
Fra dagligvarehandelen er det frukt og grønt, korn samt bakervarer som ikke inneholder kjøtt eller fisk som kan leveres direkte til dyrehold med matproduserende dyr. Det skal ikke leveres animalske biprodukter direkte til bønder. Dette gjelder kjøtt, fisk, egg, melk og produkter der disse inngår. Det er unntak for bakervarer som inneholder melkeprodukter og egg.

REDUSERT:
I sluttrapport fra ForMat-prosjektet, matsvinn i Norge 2010-2015 (Østfoldforskning) har Matsvinn fra matindustri, grossist, dagligvarehandel og husholdning, blitt redusert med 12 % fra 2010 til 2015. Klimagassutslippene forbundet med matsvinnet tilsvarer. ¼ av utslippene fra personbiltransporten i Norge.

APP SKAL
REDUSERER MATSVINN:
Too Good To Go er en app/nett-basert tjeneste som skal bidra til å redusere matsvinn. Butikker, hoteller, restauranter, kantiner og bakerier skal kunne selge ferdiglaget mat og dagsferske varer som ellers ville ha blitt kastet mot slutten av dagen. Overskuddsmaten selges billig og forhåndsbetales via appen eller nettsiden og hentes av kunden 10-20 minutter før/etter stengetid, melder Too good to go i en pressemelding til avisen.

 

Grisefosterfar

Denne kule karen her heter Stian Finsrud, og i favnen har han en vilter ”sønn” som har fått det treffende navnet; ”Fleskeberget”. Vennegjengen kjøpte en gris hver, 13 stykk skal vokse seg fete her på Gjeruldstad. Formålet er å fostre opp fremtidig kortreist bacon til seg og sine.

Og det blir kjærleik i hver baconskive, for Stian sier natta til dem hver kveld, de får spankulere fritt, har bekk i det grisefine friluftshjemmet og fosterfar skal sågar spille ball med dem for å trimme flesket perfekt! For å unngå eventuelle misforståelser: Familien Finsrud har det like ryddig og pent hjemme som andre barnefamilier. Likevel tør vi påstå at det råder svinaktige tilstander på Gjeruldstad. Stian Finsrud har nemlig blitt fosterfar til tretten nusselige, lyserøde barn som er utstyrt med hver sin kledelige stikkontakt-nese.

Det fleste vet at Åmli har fellesbeiter for kyr. Om sommeren kommer de til kommunen fra gårdsbruk over hele Aust-Agder, for å beite på store jorder med saftig grønt grass.
Nå har oppfinnsomme Stian Finsrud etablert sin egen variant av fellesbeitetradisjonen.

13 forskjellige eiere
– De tretten grisene har tretten forskjellige eiere, forklarer han. Stian lener seg til et solid plankegjerde og skuer stolt ut over innhegningen som han har rigget til i et hjørne av gårdsplassen.
Her tasser, løper, grynter og graver tretten små griser. Skapningene er to måneder gamle og har en snittvekt på 25 kilo.
Stian forteller at denne historia begynte i vinter. En venngjeng var samla til hyggelig lag. Her var de enige om at slike ting som bacon, nakkekoteletter, syltelabber, skinkesteik og svineribbe er sabla godt.
Problemet er bare at mye av dette er svinedyrt i Norge og det er altfor langt å dra på handletur til Svinesund.
Men så oppdaga vennegjengen at en av dem er så griseheldig at han har sin egen gård. Dermed ble ideen født om at Stian Finsrud kunne ta på seg rolla som grisefosterfar.

Den ene heter Bacon, en annen Fleskeberget

Sosialt med gris
– Vi gikk sammen om å kjøpe tretten griser fra samme kull og deler på kostnadene til kraftfor og andre utgifter, sier Stian.
Grisene eies blant anna av foreldrene hans, søstera Helene med familie og flere naboer på Simonstad, Selåsvatn og Flaten.
– Jeg oppdaga snart at det er veldig sosialt med gris. Jeg får stadig besøk av eierne som vil sjekke om grisen deres har det bra. De kommer med matavfall og slår av en prat. For å si det rett ut, så blir det mye griseprat, humrer han.
Selv er Stian absolutt av den mer pratsomme og sosiale typen. Han sier aldri nei til å fortelle en historie og har alltid noen svinaktig gode på lager. Særlig om folk som kjører svinefort med bil, for Stian er veldig glad i motoriserte redskaper.
– Har dere navn på grisene?
– Ja, noen, men navna er ikke så veldig oppfinnsomme. En heter Bacon, en annen Fleskeberget og en tredje Frida. Jeg regner med at alle får navn etterhvert, svarer han.

Stian Finsrud-8-NETT
full fres: Stian prøver seg som grisegjeter. De er egentlig veldig sosiale, men vil ikke bli løfta på

Med badekar og seng
Den firkanta innhegningen har en bekk som renner på tvers. Her er det fuktig hele sommeren. Stian har i tillegg plassert et badekar langs gjerdet. Det blir stadig etterfylt med friskt vann. Det samme gjør trauet med kraftfor.
I motsatt hjørne av innhengingen har Stian bygd et skur med blikktak. Inne i skuret er det rikelig med halm som grisene kan sove på. Skuret gir også skygge for sola.

Skal bli feite og fine
Stian forteller at de har planer om å beholde grisene fram til høsten, før de blir sendt til slakteriet. Da vil de forhåpentligvis ha en vekt på rundt 100 kilo, som er helt perfekt.
For to år siden hadde Stian to griser som han eide sjøl. Den gangen grudde han seg så til slaktinga, at grisene ble hele 150 og 161 kilo, før han orka å sende dem avgårde.
Egentlig var det grisene sjøl som besegla sin skjebne. De stakk av fra innhegningen, rota rundt på gårdsplassen, skremte de andre kjeledyra og gravde opp plenen så den så ut som en potetåker.
Etter dette lærte Stian å spikre plankene på innsida av gjerdestolpene.
– Jeg synes griser er koselige dyr. Det kan være veldig underholdene bare å sitte å se på dem. Det gir ro i sjelen, sier Stian og blir veldig filosofisk:
– Jeg tror egentlig at griser har et godt liv. Dagene går med til å sove og grise med maten.

Satser på ballspill
– Men får de nok mosjon?
– Ja, jeg har tenkt på dette med mosjon. Det er viktig å trimme flesket. Derfor vil jeg kjøpe en ball som de kan leke med. Jeg har oppdaga at griser er veldig glad i ballspill.
Under samtalen med Stian har vi hele tiden betraktet livet i grisebingen. Vi blir slått av at grisene gjør sitt ytterste for å leve opp til sitt litt tvilsomme rykte.
For snutene er konstant skitne på grunn av all gravinga i jorda. Og de har samme forhold til vann som unger. De liker å plaske søla og grise seg noe skikkelig til.
Reporteren prøver å klø en av dem bak øret i all vennskapelighet, men skjønner at griser ikke er katter. Grisen rister fornæma på hodet og kaster seg voldsomt rundt.
Men dette betyr ikke at grisene er folkesky. Da vi setter oss ned i grasset på innsiden av innhegningen, kommer hele flokken løpende i fullt firsprang og begynner å dra i armer og buksebein. Den våte, varme, skitne stikkkontakt-snuten blir veldig nærgående. Griser har tydeligvis sin egen kose med mennesker logikk.
Stian er litt bekymra for at det skal bli en varm sommer med stikkende sol. Derfor er han forberedt på å måtte smøre dem inn med solkrem. Ellers blir de enda mer lyserøde.
Om kvelden spaserer grisene automatisk inn i skuret for å sove på halmen. Der ligger de på rekke og rad og snorker som noen griser. Stian har for vane å si go`natt til ”ungeflokken” sin Så kan han samtidig sjekke at alle er på plass og har det bra.
Og skulle de få problemer med å sove, så kan han fortelle eventyret om Storeulv og de tre små grisene. Griser elsker nemlig denne historia fordi de alltid er lure og kloke, mens Storeulv tabber seg ut.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave og les leder

I fjøset til varaordføreren

06.59 svinger jeg inn på gårdsplassen til Margit Smeland. Jeg skal få være med i fjøset. Ei ku, er ikke bare ei ku. Melk fra Smeland blir hentet tre ganger i uka og Margit leverer 150 000 liter i året som kommer ut på norske frokostbord i kartonger.

 

Iført kjeledress, skaut og støvler følger jeg lydig etter sjefen. Se nå, hvisker Margit og åpner stille opp fjøsdøra. Der ligger de side om side og titter nysgjerrig opp på oss. Kuene. Så begynner etter hvert rautekonserten. Det er nok mest, den ukjente sin skyld… Noen kommer gosselige bort, nysgjerrige, oppsøkende, godmodige. Bøyer seg mot meg, og «roper» nesten: klø meg, ta på meg. Andre slikker og slikker imot meg, og mot kamera. Mens noen står bak grinda, glor litt sky og med mistenksomt blikk. Andre kneiser med hodet, som om de sier- ikke kom her og tror at du er noen altså, dette er mitt fjøs og min Margit! Andre er lekne, noen late, flere bedagelige.
-Vil du være så elskverdig at du flytter litt på deg slik at jeg kan gjøre rent, sier Margit til en brunhåret sjarmør. Hun har tro på kreative løsninger og hjemmelagde vendinger i fjøset. Margit har en avløser fra Litauen som hun deler med Tellef Olstad. Uten han vet hun ikke hva hun skulle gjort, for å være varaordfører, aktiv i organisasjoner og bonde. Det har sin pris.

 

Margit er født og oppvokst på Smeland, men hun dro tidlig hjemmefra, hun ville smake på verden og kom ikke tilbake til Åmli før i 1987.Hun har bodd mange steder: Kristiansand, Vegårshei, i Treungen, på Nedenes i Arendal og i Trøndelag. Gitt ut lærebok i mattematikk med en kollega. Reist, opplevd, vært engasjert i politikk, alltid. Hun reiste allerede som 17-åring for å bo og gå på gymnaset i Bø i Telemark.
Hun og mannen, Olav Vehus møttes på et møte i Naturvernforbundet i Arendal.
-Vi var jo begge fra Åmli, det var naturlig at vi kom i prat, men neimen om jeg husker hvem som spurte hvem om den første middagen, ler hun. Men det ble de to, og etter hvert kom to gutter til verden.
-Jeg fikk være med i oppstarten av ny ungdomsskole på Nedenes i 1982. Topp motiverte kolleger og mye pedagogisk utviklingsarbeid.
Så fikk Olav jobb på Vegårshei, og Margit fulgte etter. Det var meningen at hun skulle pendle til Nedenes- men så dukket det opp en realfagsstilling på skolen i Vegårshei og hun byttet.

Født politiker?
Hun er vokst opp i en familie med diskusjon rundt middagsbordet.
-Pappa satt i kommunestyret, og mamma og pappa var bestevenner med Ap-folk, jeg skal sei det var hett og høylytt av og til, men de var venner. Det lærte jeg mye av, sier Margit.
Hun melte seg tidlig og aktivt inn i politikken, det hang en lapp på lærerskolen og hun satt senere i kommunestyret i Treungen frem til hun flyttet. Men så prøvde hun å slutte litt med politikk. For Margit prøvde så godt hun kunne å ikke bry seg da hun etter mange år flyttet hjem igjen til Åmli, men brydde seg gjorde hun jo likevel. Til en dag hun bare sa til seg selv; Margit, hvis du skal bo her, og mene så mye, så er du feig om du ikke sier noe. Så hun engasjerte seg og har en grunnleggende kjærlighet for livet og for bygda hun tilhører. Det gjennomsyrer henne. Som varaordfører er hun på kampstien for sine grunnverdier, for sin kommune. Alltid!

Mamma og pappa
Da hun kom tilbake til gården igjen, ville Margit begynne med ku. Far hennes mente det var Gale Mathias da Margit ville begynne med melkekyr, for det hadde blitt innstramminger i melkekvotene. Selv hadde de avviklet drift med melkekyr, og drev bare med sau da Margit søkte, men hun fikk dispensasjon. For det gikk på hvor mange båser de hadde i det gamle fjøset når det skulle tildeles. Foreldrene hennes støtta henne og alt kom i stand etter hvert. Men hun måtte levere melk før jul som kriterie. Margit hadde ikke fått alt av maskiner på plass, men kunne lett ha fått melk av noen andre i en overgang, men hun melka for hånd.
– Jeg ville ikke ha noe juks på meg, nei jeg fikk bare melke på gamle viset, ler hun.
Det tok henne ei uke å lære å gjøre det skikkelig.
-Jeg var helt stiv som en stokk først, anspent. Hadde jeg drevet på slik hadde jeg fått senebetennelse på null komma svisj. Men det løsna heldigvis, mamma var en tålmodig læremester, smiler hun.
Margit fikk hjelp av mannen. Men det var godt å ha en mamma og pappa på gården, for en ting er å ha sett det, kunne det teoretiske. Noe ganske annet er erfaringen. En erfaring nå Margit selv har grodd på seg, og kan gi videre i arv.
Overtagelsesfrihet i arv
Hun tar en medtatt og sjarmerende trekrakk opp fra gulvet og setter den på gulvet ved siden av melkebeholderen.
-Jeg synes bare jeg blir lavere og lavere jeg, ler hun. Har du sett bilder av meg eller, jeg ser jo ut som den minien sammen med andre. Og jeg burde vel gått et holdningskurs slik som Mette Marit, ler hun sjarmerende og avslører dyp selvironi.
-Denne, lagde Nils Ånund til meg fordi jeg ikke rakk opp opplyser hun om krakken. Han snekret den da han var omlag 6 år og jeg bruker den fortsatt. Det er så hyggelig, sier hun og tar varsomt i minnet. Så klatrer hun opp.
Den yngste sønnen heter Tore. Han forsker på mage og tarmkreft, underviser på UIA og tar en Dr. grad. Eldstemann Nils Ånund er sivilingeniør og er i jobb på Newfoundland.
Margit er svært stolt av dem begge.
-De to har hjulpet meg mye opp igjennom, men de skal aldri bli tvunget til noe overtagelse av noe som helst. De må få leve sitt liv, se verden. Hvis de vil flytte hjem etter hvert er de hjertelig velkommen, men de skal ikke tvinges inn i noe som helst. Jeg fikk frihet av mine foreldre, og den vil vi gi videre, sier hun.
Kos gir økt melkeproduksjon
Kuene er individualister, akkurat som oss mennesker, sier hun mens hun vandrer mellom båsene.
-De er ganske forskjellige skal jeg si deg. Se bare på fødslene. Noen vil helst klare seg selv, mens andre vil ha kos og omsorg hele tiden gjennom forløpet. Jeg tilpasser det til hvert enkelt individ, sier hun.
Og Margit synes det er viktig å gi omsorg, ikke minst kos. Til både de store og de små.
Flere av kuene venter kalv, tre småtasser står allerede på siden i egne båser. Margit klør dem bak øret.
-Visste du at det finnes forskning på at kuene melker bedre hvis de får kos. De har prøvd ut å la noen kuer få kos i 3 minutter hver dag når de er kalver, mens en gruppe ikke fikk. Det var tydelige forskjeller. Og her får de mer enn 3 minutter per dag, smiler hun.
Som kujordmor er hun glad for når de kommer ut rett vei, men noen kommer også med bakbeina først.
-Da er det bare å få de ut, ryker navlestrenger – sluker de fostervann og drukner der inne.
-Jeg har ikke mistet mer enn to, tre stykker på alle disse årene. Men det er like spennende hver gang, forteller hun.
Hun har også opplevde å få en kalv født 20 dager før tiden nylig, den var mindre enn de andre- men det har den tatt igjen nå. Ungen slikker med ru tunge mot gjerdet der Margit står og ser ikke det minste prematur ut.

IMG_8335
Når demens rammer
-Pappa ville helst at fødsler skulle gå fort, ler hun- mens mamma hysja på han og sa at dyret måtte jo få jobbe. De var et godt team de to der, smiler hun med et kjært trykk på bokstavene som et mykt tilbakeblikk i stemmen.
For mamma Smeland var ro. Fornuft, og sindighet. Pappa føyk fort opp og var rask og hastig.
Og hvem ligner du mest på?
-Pappa, kommer det uten å nøle. Men jeg håper jeg har fått noen av mammas sider også.
Og hun innrømmer at hun var meget glad for å ha en mor med ut første gang, for det er ikke bare bare å dra ut nytt liv i verden, når man aldri har gjort det før.
Smelands far var aktiv i hjemmefronten under krigen, ikke minst var han politisk aktiv og i organisasjonslivet så lenge Margit kan huske. Men han ble rammet av demens, det var en vanskelig tid.
-Det er en snikende sykdom som kommer, sier hun alvorlig.
Vanskelige valg
-Jeg husker da yngstemann bare var 16 år, i vår familie må man kappes for å få ordet. Pappa synes det var vanskelig på det siste, han var seinere i praten. Så under en middag klasket yngstesønnen i bordet, og sa: Nå synes jeg dere skal vente, og høre på hva bestefar sier! Jeg glemmer det aldri, det er jo så riktig. Vi må ha tid til å lytte, sier hun reflektert. Det var Margit som måtte kjøre den lange veien til Åpos da hennes mor måtte ta valget. Hun skulle gjennom en krevende operasjon og avgjørelsen ble tatt. Ektemannen måtte på demensavdelingen. Den bilturen er noe av det vanskeligste Margit har gjort, for hennes far visste hvor han skulle, og likte det- gjorde han ikke.
-De var helt fantastiske der på Åpos, helt utrolige var de. Jeg fikk besøkt han mye. Men samtidig er det jo det det er. En avdeling for demente.
-Jeg skal skrive det ned til mine barn, blir jeg dement, så skal de ikke ha dårlig samvittighet for å plassere meg der, sier hun.
Brukket ribben
Ikke bare har varaordføreren og bonden et kne som slettes ikke vil noen ting, hun har et brukket ribben også. For noen uker siden klemte en ku henne inntil veggen og dermed sa det knekk.
-Ubehagelige greier, og jeg ble sint på meg selv. For jeg tenkte Margit! Du vet bedre, men det er fort gjort. Først trodde jeg det gikk over, men så kom det skal jeg sei, ler hun. Verst var det om natta, da jeg vente og vrei på meg, men nå begynner det å gå over, sier hun mens hun bløter kluter og vasker hvert jur med hver sin klut før melkemaskin får plass.
-Å være bonde er ikke bare en jobb, det er en livsform, sier hun. En gård er noe man forvalter, som skal føres videre. Det passer ikke for alle.
Hun mener det er mange gode muligheter for bønder her i Åmli.
-Vi har noe mange kommuner ikke har. Areal og jord til nydyrking.
-Det er fint å være bonde, men det går på bekostning av fritiden. Det gjør meg ingenting å være alene i fjøset, men det krever sin mann eller dame å være alene så mye. Man må være sterk mentalt. Det er store investeringer og mye å planlegge. Heldigvis ser det ut til at det blir mer forståele for at mat må koste litt, sier hun.

Galdhøpiggen og Juvassbreen
Er du redd for noe Margit?
– Hehe, når Tore kjører for fort på det jeg mener er glatte veier. Da sier han, se nå holder mor seg fast ja. Jeg vet ikke at jeg gjør det engang jeg, men sånn er det altså. Jeg har vel blitt gammal og pysete, smiler hun.
Men er du egentlig pysete?
-Nei, jeg er vel kanskje ikke det, jeg er alminnelig, svarer hun.
Men hun er kanskje ikke så alminnelig som hun vil ha det til, for Margit har gjort mye rart, og spennende. Hun har gått fra Hovden til Smeland på ski, hun har gått Galdhøpiggen, og på Juvassbreen med stegsko.
– Jeg skal bare fortelle deg det, at han guiden han satt en strek for hvor langt vi måtte hoppe, men jeg hoppet mye lengre, man må jo være sikker, smiler hun.
Margit har også satt utfor Syrtveitfossen med kajakk.
– Det var jo ikke så farlig for vi øvde i bassenget først. Jeg er så glad i vann, bade liker jeg. Men hadde det ikke vært for venninnen min Kirsti Lund Johanssen så hadde jeg aldri vært med på all galskapen, sier hun.
Slutt på politikk og bonde
25. mai blir Margit 68 år. Hun har satt seg et fireårs mål, da skal hun slutte som bonde, og i politikken, kanskje…
Hva hvis du blir ordfører ved neste valg?
man skal aldri si aldri, men det har jeg ingen tro på, sier hun.
For hun vil ha fritid, lese, drive med håndarbeid, ha tid til venner. Det har hun savnet. Og reise, det vil hun gjerne få gjort mer av.
Men selv om ekteparet lever hektiske liv, får de til 1 uke eller mer på ferie hvert år. I fjor dro de til Portugal, tidligere har de vært i Kina, Irland, Italia, Spania og på besøk til sønnen i Newfoundland.

Gutteklubben grei
-Jeg liker ikke kvotering, men jeg ser at det er viktig, sier hun plutselig mellom møkkinga. Margit er kanskje ikke kvinnesakskvinne, men hun tror på individet. At den som er best, fortjener sin plass.
– Jeg har også vært utsatt for gutteklubben grei mange ganger, jeg er jo på en måte en ekte 68`er, sier hun og smiler.
Margit er vokst opp i et kvinneregime, de var to døtre, bestemor, en mor, og en far. Hjemme hos Margit kjørte mamma traktor.
Men er du selv kvinnesakskvinne?
-Haha, jeg skjemmer nok bort mannen jeg også, legger frem tøy og…men det er min egen skyld. Men det er aldri tale om noe kvinnearbeid i denne heimen. Vi hjelper hverandre, sier hun.

Leder av 18 kommuner
Hun vet hva det vil si å være kvinne i lederskap.
– Jeg kommer alltid til å si det jeg mener, men det har vært harde tak. Hun refererer til Villreinnemnda for Setesdalsområdet som har Setesdal-Ryfylke, Setesdal Austhei og Våmur-Roan villreinområder som ansvarsområde. Margit ble første kvinnelig leder. Og hun vet, hva det koster. For det har vært snakk, kvinner som har blitt fortalt at «burde ikke du være hjemme med barna, du har jo så mye å gjøre, jeg kan ta det for deg jeg…» Margit er leder, hun sto, hun snakket, hun gjorde. Det var tøffe tak, men nødvendig. 18 kommuner. Tunge viljer som braket sammen. Nehei, slik skulle det ikke være mer når Smeland satt seg i sjefsstolen.
-Vi må være redelig og greie, og finne løsninger selv om vi synes det er vanskelig. I møte, ikke i lukkede rom. Det gikk det og, sier hun.

Kommandokvinnen
Margit er ikke pretensiøs, hun er blodig ærlig. Eksploderer fort, men glemmer fort. Rett frem. Noen ganger hard, men modig, og med et galopperende gemytt. Andre ganger myk, og så snill at hun nesten angrer etterpå. Men hun har en iboende autoritet som gjør at folk lytter når Margit snakker. Selv kuene gjør det…
-Nei! Nå har de stukket av, vi har pratet oss helt bort sier hun og forsvinner for å irettesette de firbeinte. Nummer 0298 og 0331 prøver å stikke seg unna, rappe mat sågar. Oh, jasså. Ikke prøv dere kommer det i høy oktav der inne og de er tatt, med jura nede. Marsj!
-Er du sjefete spør vi dama med skaut som er tilbake?
– Oh ja, Jeg tar nok lett til kommandoen, for fort i enkelte tilfeller sier hun og avslører selvinnsikt. Jeg liker å ha sterke folk rundt meg, sier hun.
Dama skygger ikke unna konfrontasjoner, og hun snakker, hele tiden, i et bankende kjør, sånn er Margit.
-Det handler om sak, ikke person i politikken, sier hun plutselig.
Men tror du at du har du såret noen?
-Åh, ja. Jeg er så kjapp til å snakke vet du! Men jeg har blitt flinkere til å si unnskyld, hvis jeg ser at noen tar på vei, for jeg mener det jo ikke slik, sier hun.
Noen liker at dama har meninger, noen liker det ikke, men det tåler hun.
-Jeg skal være en som sier hva jeg mener. Jeg er sta, men jeg har ikke fastlåste meninger. Hvis det er noe jeg skjønner jeg har tatt feil av, da endrer jeg meg, sier hun.

Mohammed tegninger
Hva hun synes er morsomt? Veldig mye, men i hvert fall ikke jesusvitser. Og hun synes det er unødvendig med Mohammed tegninger.
-Altså, er det egentlig ytringsfrihet, spør hun krast og fortsetter, selvfølgelig før hun får svar…
-Hvis man angriper ting som er viktig for folk, slik som dette er for muslimene. Det er respektløst. Tro betyr trygghet for meg, det er et ankerfeste, tro ligger djupt i meg. Toleranse er for meg å stå fast på egne verdier, men også ha respekt for andres.

Jeg må gå. Men jeg vet at når Margit går ut av fjøset senere samme kvelden, da slukker hun lyset, og så sier hun: god natt, sov godt.
Det er nok godt å være ku, på Smeland.