Vant pressepris for annen gang

For andre året på rad stakk Åmliavisa av med presseprisen for ”årets feature” under Agder journalistlag sitt årsmøte i Kristiansand, fredag.

I forkant av presseprisen uttalte juryleder Gunnar Stavrum i Nettavisen at hans inntrykk var at nivået var meget høyt, og at det var hard konkurranse om å vinne prisene.

Juryens begrunnelse
Prisen i år fikk redaktør i Åmliavisa, Camilla Glad for saken ”Født i vold, valgte livet”. Dette er juryens begrunnelse;
”Noen saker treffer deg midt i hjertet og blir der lenge etter at historien er lest. Denne saken er en slik historie. Den er så brutal, vond og hjerterå, at du kjenner det langt nede i magen når du leser den. «Hvordan i all verden klarer et menneske å overleve dette?», «Hvor var hjelpen, hvorfor var det ingen som grep inn?». Som leser stiller man seg disse spørsmålene igjen og igjen gjennom teksten.
Det er ingen enkel sak for en journalist å formidle en slik historie. Det krever mot og en god penn å fortelle så åpent og direkte, men samtidig så avdempet og skånsomt, om oppveksten til denne lille gutten. Det som gjør denne saken bemerkelsesverdig sterk, er språket og stilen som er brukt. Historien er så detaljrik, den er så godt beskrevet. Det er så vi kjenner lukten av alkohol hjemme i det lille huset. Vi kan føle redselen og frykten som den lille gutten må ha kjent på kroppen. Og alle bildene som er brukt i saken, fra barndommen og oppveksten, forsterker denne opplevelsen for leseren.
Journalisten har åpenbart brukt god tid på å opparbeide seg tillit hos den intervjuede, og god tid på å få historien bekreftet fra flere hold. Denne saken er en viktig påminner for lærere, helsepersonell, klassekamerater, naboer og oss alle, om at vi må bry oss. Vi må tørre å gripe inn. Kanskje kan den også føre til at andre får hjelp.”

LES SAKEN OM JOHN LIEN HER

Lite lokalsamfunn
– Denne prisen viser at en av de minste redaksjonene i Norge kan hevde seg med de største aktørene hvis man prioriterer. Takket være John Lien og hele hans familie som våget og hadde tillit til meg som journalist, ble denne viktige historien fortalt. Det krever mot i et så lite lokalsamfunn, men de gjorde det for å hjelpe andre. Denne saken setter fokus på det juryen nevner, at vi alle har et ansvar for å se de barna som trenger oss, for dette problemet er et felles ansvar, sier Glad.

Ekte historier
I fjor vant avisen den samme prisen for saken; Fosterbarnslivet.
– Det er en stor ære for meg å ta imot denne prisen andre året på rad, det gir inspirasjon til å skrive videre i en travel hverdag, å våge å ta tak i de store sakene. For selv om vi ikke har ressurser til det, skal og må Åmliavisa fortsette å fortelle de ekte historiene fra virkeligheten. Det er faktisk en del av vårt samfunnsoppdrag, sier redaktøren til egen avis.
Agderposten og Pål Yngve Berg fikk den gjeve prisen for ”Årets sak” med ”De ulovlige helsekjøpene”. Fædrelandsvennen fikk prisen for ”årets bilde”. Juryen har gjennomgått mer enn 50 bidrag, som har spent fra hverdagshistorier til grundige undersøkende reportasjer – og de har fått bidrag fra aviser, radio og fjernsyn.

 

-Kjører som svin på skolevei

FAU vil ha fartsgrensene på broa og videre over til Engenes, ned. FAU leder Øystein Steinklev mener enkelte i Åmli ville ha mistet lappen under en fartsmåling, og synes det er helt idioti i forhold til barns rett til sikker skolevei.

-Å ha en fartsgrense på 50 over broa i sentrum er komplett idioti, sier FAU leder Øyvind Steinklev til Åmliavisa.

Ubeskyttede barn
For selv om en ny bro over Nidelva nevnes flere ganger i trafikksikkerhetsplanen, er verken Rom eller en ny bro laget på en dag.
-Fartsgrensen må ned til maks 30. Det er smalt, trangt og man går der helt ubeskytta med vann på begge sider. Det er hårreisende at det skal være skoleveien til mange barn i Åmli, derfor må vi ta grep og få ned farten, sier han.

Vil Vegvesen skal lytte
Årsaken til at utspillet kommer nå, er at det i fjor ble enighet mellom rådmannen, ordfører og representanter for FAU at de skulle sende sine høringssvar til trafikksikringsplanen før det årlige møtet kommunen har med Statens Vegvesen. Det har FAU gjort, og i neste kommunestyre skal trafikksikkerhetsplanen opp til behandling. FAU har mandat på å gi innspill til de delene av planen som omhandler skoleveiene i kommunen.
-FAU er fornøyd med planen, men vi har noen forslag til endringer, og vi håper Statens Vegvesen lytter til det vi har å si, sier FAU leder, Øyvind Steinklev.

Kjører som svin
For det er flere fartsgrenser de vil til livs.
-Det er veldig bra at det foreslås gangsti fra broa til Engenes. Men folk kjører som svin, og før gangstien kommer på plass må fartsgrensen ned, mener han.
Dagens fartsgrense på strekningen er 50, den blir ikke overholdt ifølge Steinklev. Han ønsker en jevnlig fartsmåling på stedet for å trygge barna på skoleveien.
-Det er enkelte i Åmli som hadde mistet lappen hvis det hadde blitt foretatt en fartsmåling her, mener FAU-lederen.
Han vil ha fartsgrensen ned til 40.
-Vi vet at folk er flinkere til å holde farten jo lavere fartsgrensen er, det viktigste er å ta noen grep frem til skoleveien er sikker, sier han.

Potensielt farlig
Steinklev kan imidlertid ikke huske at det er skjedd noen ulykker på denne strekningen. Du krisemaksimerer ikke situasjonen?
-Nå har vi blitt spurt om hva vi mener må til for å få en trygg skolevei, og det er akkurat det vi gjør, parerer han og legger til: På dagtid er dette en oversiktlig strekning, men i mørket er det vanskelig å se barna før det er kan være for sent. Det er åpenbart potensielt farlig, og flere av FAU sine medlemmer har tatt dette opp.

Etterlyser konkret tid
I tillegg mener FAU at dersom det er slik at den foreslåtte flyttingen av lærerparkeringen kommer i konflikt med gjeldende reguleringsplan, eller innebærer en ny og tidkrevende planprosess, ønsker de at forslaget må forkastes og erstattes med alternativet som ble forelagt i første høringsrunde.
-Det haster å få løst hele trafikkproblematikken, sier Steinklev.
Han etterlyser også en konkret tidsplan på når tiltakene skal gjennomføres.
– Noen av tiltakene haster, derfor ønsker vi en tilbakemelding på når vi kan forvente at noe kommer på plass, avslutter han.

 

Helsesøster ønsker seg psykolog

Helsesøster i Åmli, Lise Børtinhus server 400 barn fra 0-20 år. Hun vet hva hun hadde brukt regjeringens penger på hvis hun kunne: Hun ville ansatt en psykolog i bygda, det ville alle tjent på, mener hun.

Regjeringen foreslår å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 200 millioner kroner gjennom veksten i kommunenes frie inntekter over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett. Disse pengene kommer i tillegg til økningen med samme formål i 2014 og 2015, på henholdsvis 180 og 270 millioner kroner.
Ikke øremerket
De nye 200 millionene innebærer 300-350 nye årsverk, ifølge forslaget. Men det er kommunene selv som må se på hva de har behov for, om det er lege, psykolog, jordmor eller fysioterapeut. I tillegg viderefører regjeringen tilskuddet til psykologer i kommunene på 100 millioner kroner. Makssummen hver kommune kan få til opprettelse av ny stilling er på en halv million kroner første driftsår (se annen sak) Men hvor har, og hvor blir, pengene av? For det er vel slik at regjeringens agenda er at kommunene skal bruke midlene til det de har ment bør være formålet…Og det er et betimelig spørsmål, for i begynnelsen av 2013 kunne Sykepleien avdekke at 7 av 10 helsesøstre i en spørreundersøkelse sa at de har unnlatt å stille spørsmål til barn og foreldre, fordi de ikke har tid til å følge opp svaret. 7 av 10 svarte også at de ikke hadde tid til å jobbe forebyggende, og kun 3 av 10 svarte at de hadde tid til å utføre alle de lovpålagte oppgavene. I kjølvannet av debatten som fulgte, og påfølgende statsbudsjett, fikk altså først kommunene 180 millioner til styrking av skolehelsetjenesten og helsestasjonene – Men i én av to kommuner gikk pengene til andre ting enn helsesøstre. Ja, de gikk rett og slett i det store kommunesluket.
Psykiske lidelser
I Åmli tar helsesøster Lise Børtinghus imot alle barn og unge som kommer, men hun sier:
-Pengene Åmli fikk de siste rundene gikk nok i det store sluket her også.
Men i disse budsjett-tider sendte vi en forespørsel til kommunen, for hva tenker man her lokalt, nå:
Rådmann Christina Ødegård svarer følgende: Det er ikke lagt inn noen ekstra ressurser på styrking av helsesøster i rådmannens forslag til budsjett.
Det betyr at hvis ikke politikerne handler i tråd med regjerings vilje, så vil pengene fort havne alle andre steder. Slik er realiteten i en kommune. Men en rekke Stortingsmeldinger har pekt på at skolehelsetjenesten og helsestasjonene er en svært viktig tjeneste både når det gjelder utjevning av sosiale forskjeller i helse, «drop-outs» fra skolen, psykiske lidelser, og spiseforstyrrelser- blant annet.
Psykolog lokalt
Lise Børtinghus har over 10-års erfaring som helsesøster. Vi spør henne:
-Hvis du, hadde fått midler til å sette inn tiltak der det trengs i Åmli. Hva ville du basert på din erfaring og kompetanse, ha brukt pengene på?
-Jeg ville ønsket meg en psykolog, en som er ansatt av kommunen, det trenger ikke å være en heltidsstilling, men en 50 %. Det ville kommet mange til gode, ikke bare helsestasjonen, mener hun.
For av og til er det behov for fagpersoner, ikke minst i vanskelige saker. Per nå har helsesøster Børtinghus i Åmli mulighet til å ha samtaler med Abup (Avdeling for barn og unges psykiske helse ) to ganger i halvåret. De er også åpne for anonyme drøftinger utenfor de faste oppsatte tidspunktene.
– Da kan jeg drøfte og ta opp saker til konsultasjon og råd med fagpersoner. Det er nyttig, men tilbudet hadde blitt betydelig styrket med en psykolog tilgjengelig lokalt, mener helsesøsteren. Og hun har et ønske til:
-Det er også behov for en halv stilling til som helsesøster. Tidlig innsats er det som nytter, og hvis vi kan være der for den enkelte når det trengs med et godt tilbud, kan det resultere i at barn og unge kan bli fanget opp tidlig og de kan få den hjelpen de trenger. Mange kan slite av og til, da er det godt å ha et sted å gå til, å føle seg ivaretatt etterpå. Det kan avverge større problemer senere, sier hun.Ifølge utregninger hun sitter på fra Landsgruppen av helsesøstre NSF, skal Åmli kommune motta 134.000 kroner for 2016.
– Disse midlene er ikke øremerket, og etter mine undersøkelser vil disse kronene ikke tilfalle helsestasjonen eller skolehelsetjenesten lokalt. Det er skuffende at regjeringen velger å ikke øremerke pengene, sier hun og minner om at 15-20 % av alle barn og unge opplever psykiske vansker eller problemer i løpet av oppveksten.
Sikre gode oppvekstvilkår
Åmli helsestasjon har ansvar for å fremme folkehelse, trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold i kommunen, de skal forebygge sykdom og øke interessen for hva hver enkelt og befolkningen kan gjøre for å fremme sin egen trivsel og helse. Hovedoppgaven er å være et helsefremmende og forebyggende lavterskeltilbud som er lett tilgjengelig for blivende foreldre, barn og ungdom 0-20 år og deres foreldre og foresatte.
Vi vil være med å sikre at barn og unge får et godt oppvekstmiljø, og det er fantastisk mye flotte barn, ungdom og familier i denne kommunen. Godt for meg er det også å følge elevene fra de er små og inn i skolen, man blir godt kjent, smiler hun.
Som et lite apropos er Åmli kommune en av tre kommuner som har blitt tildelt Barnevaksinasjonsprisen for 2015 for godt utført barnevaksinasjon, registrering og etterregistrering.

Hjelp etter skoletid
Børtinghus har en 90 % stilling, den er forsøkt økt til full av hennes leder ved flere anledninger. Men til ingen nytte. Helsesøster i bygda har en sammensatt hverdag. For Lise drar både på hjemmebesøk, utfører helsekontroller på ulike alderstrinn, vaksinering og barselgrupper. Hun er med i det tverrfaglige samarbeide med barnehage, PPT, lege, barnevern, fysioterapi, psykisk helsevern og andre instanser. Det innebærer også at hun er med i ”oppvekst og levekårsteamet” i kommunen. I tillegg til å være på helsestasjonen i sentrum, er hun to dager på skolen. Onsdager holdes helsestasjonen for ungdom nå åpent fra halv fire til halv fem. Men slik har det ikke alltid vært, og tilbudet har ikke kommet av seg selv.
-Jeg har kjempet for det. Det er viktig at ungdom kan komme til oss etter skolen, for om lag et halvt år siden ble det utvidet åpningstid, tidligere var det halvannet år i Åmli der det kun var åpent tidligere på dagen, da var oppslutningen av ungdom lav, og det var svært uheldig. Men nå har vi doblet besøkstallet. Det viser at vi er av betydning, og at det er viktig å ha tilbudet etter skoletid, sier hun.
Ungdom kan komme til helsestasjonen med alt de måtte ønske å ta opp. Fra testing og prevensjon, til fysiske og psykiske plager.
-Vi er der for dem og vi har også lege til stede en halvtime hver onsdag, sier hun.
Men hva er det ungdommen kommer med av spørsmål?
-Ungdom tar opp mange ting og spør om det meste, men nå er det mer fokus på psykiske plager og ungdommen sliter mer nå enn tidligere. De snakker i hvert fall mer om det, og tar opp ting som kan være vanskelig, forklarer hun.

Kurs for foreldre
En gang i året arrangerer hun også kurs ved skolene. Programmet «Kjærlighet og grenser» er et rusforebyggende arbeid utviklet av Borgestadklinikken, det ble nylig avviklet ved skolene i Åmli i oktober og november. Hovedmålet er å styrke kommunikasjonen og båndene og relasjonene i familiene. Programmet rommer i tillegg til rusproblematikk, også alt fra databruk, vennepress og grensesetting, for å nevne noe.
-Lærerne har elevene på dagtid, og jeg følger opp foreldrene på kveldstid. Første og siste kveld er familiekveld. De fire andre er foreldrekvelder. Vi hadde god oppslutning på kurset, forteller Børtinghus.
Hun har også nylig vært på den videregående skolen avdeling Åmli, for å ta rede på hvordan elevene har det der.
-Det er veldig lite mobbing på den videregående skolen, jeg har fulgt dem i mange år- så dette vet jeg. Men også de skal vite at de har et sted å komme til hvis det skulle være noe, sier hun.
For jobben hennes handler om å fremme barn sin fysiske, psykiske og sosiale helse. Og hun tar arbeidet alvorlig.
-Det er givende å kunne være der for barn og unge i kommunen, og jeg skulle gjerne hatt ennå mer ressurser. Det er viktig å ha fokus på frisklivsarbeid og jeg har et ønske om å videreutvikle tidlig innsats ved økt kompetanse på foreldreveiledning. Det er et ønske jeg har til det interkommunale barnevernsarbeidet. Tenk hvis man kunne hatt en egen gruppe som kunne ta denne type oppdrag i kommunene, avslutter hun engasjert.

KAN SØKE OM 500 000 TIL NY PSYKOLOG I ÅMLI: 

På Helsedirektoratets sider, under tildelingskriterier for nye psykologstillinger i kommunene der 100 millioner legges ut til kommunene å søke på, nå for tredje året på rad – står det: Regjeringen vil styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet, spesielt for barn og unge. Forekomst av angst, depresjon og rusmiddelproblemer skal reduseres for å sikre enkeltmennesker mestring og god livskvalitet og redusere totalbelastningen for samfunnet. Kommunene oppfordres også til å søke om å bruke psykologstillingen til å understøtte regjeringens program for ”Økt gjennomføring i videregående opplæring”. For psykolog i full stilling kan det gis følgende maksimumsbeløp til hver enkelt kommune: 1. driftsår: 500 000, 2. driftsår: 400 000, og 3.driftsår 250. 000. 4-6 driftsår vil man få maks 200 000. Etter fjorårets søknadsperiode gikk ut, sto det fortsatt igjen 33 millioner kroner ubrukte restmidler i potten, som kommunene kunne ha fått, hvis de hadde søkt. Etter det avisen har fått opplyst har Åmli ikke søkt på midlene. Nye 100 millioner legges etter planen ut for søknad på nyåret. (kilde: regjeringen.no)

DETTE ER PENGEBRUKEN I ÅMLI Penger til styrking av helsestasjon og skolehelsetjenesten utgjør omlag: 650 millioner som regjeringen mente og mener skal gå til helsestasjon og skolehelsetjenesten for årene 2014, 2015 og 2016. Dette brukte og bruker Åmli kommune på helsestasjon og skolehelsetjenesten. (2012, 2013, og 2014, viser hva kommunen faktisk har brukt, mens årene 2015 og 2016 viser hva kommunen har budsjettert til disse tjenestene/funksjonene.)
2012: 1377959,78. 2013: 1335579,19. 2014: 1336159,95.
2015: 1409894,89 2016: 1406327,94.
Kommunen brukte altså drøye 42.000 kroner mer i 2012, enn året etter (2013). Ordningen fra regjeringen kom først i 2014. Vi ser at det i 2014 (der 180 millioner kroner ble fordelt på kommunene) kun ble brukt en drøy 500-lapp mer i Åmli på disse tjenestene, enn året før. Så i 2015 (da det kom nye 270 millioner kroner) budsjetterte man i underkant av 74.000 kroner mer i Åmli. I 2016 (der det kommer nye 200 millioner) er det estimert å bruke om lag 3500 kroner mer enn i fjor, ergo ca 74.000.

ÅMLI ER BEDRE ENN LANDSSNITTET:  Tallene for netto driftsutgifter i kr til forebygging, helsestasjons – og skolehelsetjeneste per barn for gruppen 0-5 år i Åmli viser en høyere sum enn både fylket og landet for øvrig. Tall for Åmli er 11 711 – for Aust Agder 7504, og for landet for øvrig: 6888. Når det gjelder barn 0-20 er tallene for Åmli: 2840, for Aust Agder 2043 og for landet 1894. Kilde: SSB

Vi spurte politikerne. Ønsker dere å bruke av midlene som kommer til å opprette for eksempel en 50 % stilling psykolog, samt/
eller en ekstra 50 % stilling helsesøster lokalt?

REIDAR SAGA, AP: Budsjettet for 2016 ble presentert for politikerne 18.november (politikerne fikk spørsmålet dagen etter.red anm.) . Åmli Arbeiderparti skal ha gruppemøte tirsdag 24.11.15. Da først og fremst med tanke på kommunestyremøtet den 26.11.15. Men også noe om budsjettet hvis vi rekker det. Derfor kan jeg ikke svare på dine spørsmål fordi vi ikke på noen måte har behandlet budsjett politisk enda. Det endelige budsjett skal ikke vedtas først 17.12.15.

SVEINUNG SELJÅS, KrF: Det må vere ei stor mistolking å tru at dette ekstratilskotet gir særleg rom for stillingsauke i Åmli kommune. 200 millionar delt etter folketal gir i underkant av 40 kr pr. innbyggar, eller ca. 70 000 kr til Åmli. KrF-gruppa tek gjerne imot forslag til kva som konkret kan gjerast for denne summen. Men dette må også haldast opp mot andre prioriterte oppgåver, og mot den situasjonen at kommunen får mindre inntekter på fleire andre område. Åmli KrF har medlemsmøte om budsjettet fyrste veka i desember. Der vil me ta stilling til rådmannens budsjettforslag, og eventuelt føreslå endringar. Spørsmålet vil for vår del bli avgjort der.

MARGIT SMELAND, SP: Sp tok opp dette spørsmålet i samband med budsjettet for 2015. Det resulterte i eit omforent framlegg om å sjå på dette i revidert budsjett 2015. Det vart gjort, men ei utviding av helsesøster-ressursen på 50% vart det ikkje funne rom til. Vi var og då og inne i arbeidet med omorganisering slik at tidspunktet vart feil. Satsinga er ikkje gløymt, men kva som kan gjerast i budsjettet for 2016 er det for tidleg i prosessen å seie noko om.

HANS FREDRIK TANGEN, H: For en liten kommune som Åmli er det vanskelig å omgjøre slike merinntekter direkte til stillingsbrøker. Ut fra folketallet vårt vil Åmli sin andel av 200mill bli snaut kr 80.000. Skolehelsetjenesten er et svært viktig område å satse videre på, spesielt i et tidlig-innsats-perspektiv. Den nye organiseringen av kommunen, hvor helsesøster fremover vil høre til oppvekstenheten, tror jeg er et riktig grep som på sikt kan føre til en bedre og mer effektiv bruk av ressursene innenfor barnehage- og skolehelse. For Høyre er det viktig å sikre innbyggerne en stabilt god og nær tilgang til helsetjenester. Syke og gravide skal vi ta spesielt godt vare på i Åmli. Vi vil prioritere å sikre god legedekning i kommunen, med to fastleger og en turnuslege, samt en fast jordmorressurs gjennom samarbeid med våre nabokommuner.

FAKTA:
Helsestasjonen er åpen hver dag fra 08-15.30. Jordmor treffes på fredager. Helsesøster treffes hver dag, men fredager bare etter avtale.

Skolehelsetjenesten er pålagt ved lov og er en fortsettelse av virksomheten ved helsestasjonen. Tjenesten driver arbeid for å fremme elevene sin totale helse og forebygge sykdom, skade eller lyte. Deres oppgaver er å være: ”Åpen dør”. Arbeide for et godt miljø for skoleelevene. Fremme elevene sin egen interesse for helse, trivsel og sikkerhet. Helsekontroller på ulike alderstrinn. Oppfølging av vaksinasjonsprogrammet. Helseopplysning, undervisning, veiledning individuelt eller i gruppe på ulike klassetrinn. Samarbeid med foreldre, skole og andre aktuelle instanser. Samt, tverrfaglig samarbeid.

Helsestasjon for ungdom: Helsestasjon for ungdom er et tilbud til alle ungdommer i kommunen mellom 13 og 20 år. Det er mulig å komme og snakke med helsesøster og lege om samliv, fysisk og psykisk helse og egen livssituasjon. Tjenesten er gratis, men trenger en bruk av medisiner må man betale for det. Helsestasjonen deler ut kondomer, skriver ut p-piller og gjør ulike undersøkelser. Ingen timebestilling, og de har taushetsplikt. Åpent hver onsdag 15:30-16:30 ( stengt i ferier).
Legen er også tilstede fra 15.30-16.00. (Kilde: amlikommune.no)

 

 

Fosterbarnslivet

17.mars 1997 kommer Zainab til verden i Irak.  Hun kunne vært kastet på gata som søppel, i en nyfødt bylt med laken dekket av blod. Men hun beholdt livet.

Flyktningeleieren i Syria. Hun står med bare tær i gjørme i teltleiren. De to brødrene hennes, og hun har gravd grøfter, men hendene hennes er så små- det er ikke lett å løfte. De får litt mat for slitet.

Pappa har mistet beinet i en landmine i krigen, han har opplevd flerårig fengsel og tortur for sin politikk. Han drar før mamma og barna. 500 flyktninger kom til Norge samtidig. 1 av dem var Zainab.

Zainab går ut av flyet i Norge, hun er fire år. Flyktningmottaket i Grogn i Nord-Trøndelag kom og gikk, hun fikk en søster. De flytter videre. Familien på seks blir til sju, en ny bror blir født. Den lille jenta med de lange krøllene og de stor mørke øynene begynner i 3. klasse.  Men det er uro i huset, problemer. Det har vært slik lenge, noen ser- men ikke godt nok. Stemmene blir høyere.

Krigen har satt sine spor i hennes far og forplantet seg til mor. Reglene var annerledes på innsiden av huset, enn de som eksisterte utenfor. Truslene, de evige truslene. Slagene som hun ville glemme, bare kom og kom. Lærbeltets røde riper, lillesøsterens skrik. Brødrenes gråt. Hodet som ble kulete og vondt av knyttnever som traff og lagde evige sår i sjela. Hun har vært redd så lenge hun kan huske.

Zainab var den eneste utenlandske i klassen, de vonde ordene ble kastet mot henne, i dager, timer og minutter. Det var vondt å være liten, hun slet med språket, hang ikke med. Hjemme snakket mamma og pappa arabisk, hun bodde i to kulturer, to helt forskjellige verdener på en gang. Hun ble sint, skulle vise dem- skulle lære dem, slik som mor og far lærte henne og søsknene- respekt. For det er sunt å bli slått, slik at man kan lære.

dsc_4798

Brannalarmen går, det er Zainab som løser den ut. Far blir rasende da han får vite det, hun havner i et mareritt, og hun betror seg til en lærer på skolen. Zainab lurer på hvorfor hun må ha slike foreldre. Læreren tar affære, selv om det koster henne mye på sikt. Hun melder fra. Akuttvedtaket kommer. Men det vet ikke den lille jenta.

Klokken i klasserommet tikker, læreren sier hun må ut på gangen. Der står det to kvinner i sorte jakker, som med alvorshender tar henne videre. De har hentet den eneste skikkelige vennen hun har fra ungdomsskolen, Line står der, med alvorlige øyne og ser inn i Zainabs. De to kvinnene i sorte jakker forteller henna at hun ikke skal bo sammen med mamma og pappa mer, som kråker stjeler de det som glitrer.

Tårene triller nedover venninnens kinn. Zainab vet ikke om hun skal være glad eller sint. Det gjør dobbelt vondt. Den grå følelsen veller opp i magen, tårene renner og renner. Som en ustoppelig flod av ømhet for det eneste hun kjenner som sitt, selv om hun vet innerst inne det er feil å slå.

Tårene rant da hun ble satt inn i bilen, de rant da legen snakket med henne, de rant da politiet tok bilde av henne i undertøyet for å forevige blåmerkene på den lille kroppen i arkivet. Alle de andre søsknene som er under 18 år fjernes også fra hjemmet. Skyldfølelsen maler i magen, hun burde ikke ha sagt noe.

????????????????????????????????????

Zainabs salte protest fortsetter da hun fikk beskjeden om, at her skal du være nå. Året er 2008, det er sommer. Hun bor på hemmelig adresse, får nesten ikke lov til å gå ut alene. Alle var redde for den lille jenta. Zainab selv kan ikke forstå at man er redde for at noen skal røve henne, hun er ikke verdt noe. Bak vinduer fra huset like utenfor Steinkjer, kikker hun ut i dagen, trykker nesetippen mot glasset og føler den uutholdelige redselen over å ha blitt rykket vekk fra foreldrene.

Hun blir i beredskapshjemmet i sju måneder, hos et snilt eldre ektepar med store barn. De bakte mye, lekte, og var på hytta i Namsos. Hun får en drømmefanger som eter gamle, vonde minner.  Zainab knytter seg sterkt til foreldrene til far i beredskapshjemmet. De bodde på et gamlehjem like ved skolen, og nesten hver dag trippet Zainab inn på sine små sko og krabbet opp i armene til de gamle menneskene. Hun likte gamle folk, de luktet trygghet, kunnskap og kjærlighet. En dag luktet ikke bestefar trygghet mer. Zainab sto i døråpningen og kikket på den bleke mannen og mens livet forlot ham, sto hun der og så på at han døde. Det gjorde vondt, og hun løp hjem. Men sa ingenting. Flere dager senere skjønte hun det, da de sto i kirken. Zainab gikk mot kisten, i den lille hånden holdt hun en rank, lubben rose som hun la på kisten, det røde tegnet på kjærlighet fulgte med ned i jorden og forsvant sammen med «bestefar». Da, forsto hun at han hadde sluttet å være, der hun var. Han dro fra henne.

Zainab fikk vite at hun skulle inn i et fosterhjem. Hun fikk bli kjent med de nye, de dro i dyreparken sammen. De var ikke fremmede da hun tilslutt flyttet inn. Bursdagen kom og Zainab blåste ut 10 lys på den store kremkaka på hytta. Hun fikk se noen av søsknene av og til, hun begynte på ny skole. Det ble bedre, hun fikk venner og begynte å snakke klarere norsk. Året hun blir 11 flytter hun inn til Tina og Hans i Nord i Trøndelag, hun har fortsatt hemmelig adresse. De har en fosterdatter boende der fra før i tillegg til to sønner og en hund med gule, myke krøller- som hun elsker. I lange perioder har de det fint. Men så sniker alvoret seg inn i Zainab som en fortærende pest. Hun begynner å forstå, det som hadde hendt tidligere. Uroen blir uoverkommelig. Hun savner, at pappa slår…

Skolen hangler, men det går. Hun blir god i sport, håndball, friidrett og fotball. Zainab er rask, atletisk og vinner mange stafetter. Hun får oppmerksomhet, hun blir god i noe- følelsen av å være best. Hun trenger rosen, suger den til seg som en bie med snabelen i nektar. Tina og Hans er snille, kanskje litt for snille.

dsc_4811

Zainab får raseriutbrudd, viljen slår kålbøtter i luften. Det hun krever å få, får hun. Zainab begynner å gi faen i alt. Ondskapen skyter fart. De ulovlige telefonsamtalene med foreldre eskalerer i superspeed. Hun blir utsatt for press, Zainab blir til en dobbelsidig teip som samler dritt – det blir en uholdbar situasjon for alle.

Sommeren kommer, og Tina og Hans tar med Zainab alene på ferie til Spania. De er ekstra snille, ekstra oppmerksomme, ekstra tilstede, hun får ekstra mye ting. Zainab kommer hjem og får beskjed om at de skal på møte. Møte i barnevernet. Hun skjønner det i sekundet ordene faller. Sviket. Den samme damen, en av dem i sort jakke er der. Zainab har aldri likt henne, hun lukter tyv, tyven som tok hennes foreldre fra henne. Tyven som tilintetgjorde livet hennes. Som satt henne på vent, i vakuum. På billigsalg. Zainab vil ikke ha den påtrengende hjelpende hånden. Hva har sortjakken tenkt å forklare, at Tina og Hans har blitt lei av henne, at hun er for vanskelig, for krevende, at hun tar for mye tid, at hun ikke er god nok!? Tårene fosser. Hun får beskjeden. Zainab skal igjen, flytte. Hun vil gjøre slutt på livet, ser vinduet og skal hoppe. Bli fri. Men de holder henne tilbake. Hun slår, sparker, treffer. Hyler, vil rømme, ut, ut, ut og bort fra alt. Politiet kommer mellom utbruddene inne på kontoret til den sortkledde. Zainab synker ned på gulvet, fostermor holder henne tett inntil seg som en baby mens tårene flommer. Hun holder henne lenge, som om hun ikke orker å gi slipp- helt til Zainab eskorteres av tre uniformerte politimenn inn i bilen, videre til flyplassen på Værnes. Den ene politimannen er snill, han snakker om idrett og sport, at han også har en datter. Politimannen får henne til å puste, litt igjen. Forbi alle i sikkerhetskontrollen og videre inne på flyet, sitter den spede jenta med de lange krøllene mellom to uniformerte. Avtroppende fostermor sitter rett ovenfor midtgangen, med bekymrede øyne som av og til møter hennes. Men hun sier ingenting. De er alle redde, for at det skal bli for mye for den vesle jenta, at hun skal prøve å forlate livet. Zainab sitter og tygger på sviket som herjer i kroppen, hun sier ikke et ord til forstermor. Kroppen er i krise. Hvorfor klarte hun ikke å passe på meg, hvorfor ga hun opp, hvorfor ville hun ikke ha meg mer. Det tordner i hodet. Men Zainab vet egentlig svaret, fostermor kan ikke gi henne den hjelpen hun trenger. Det gamle sinnet i Zainab tytet ut i alle sprekker.

Hun kommer ut av flyet. En blid, imøtekommende kvinne kommer bort og vil hilse! Hun ter seg som om hun kjenner henne. Zainab vil ikke, og går i vranglås, mens hun ser skuffelsen velte opp i kvinnens øyne, men hun bryr seg ikke. Zainab makter ikke, har nok med seg selv, hun klarer ikke å få seg inn i armene på en ny kvinne nå. Hvorfor skjønner de ikke? De setter seg i en bil fra Gardemoen og ankommer timer senere en enebolig i et lite byggefelt. Zainab har sovet hele veien, utslitt av gråt og svik. Nervesystemet bryter sensitiviteten og gjør kroppen hennes følelsesløs. Den gjenkjenner gammel redsel og slår seg av som en nødbryter. Når hun åpner øynene ser hun opp på et grått hus. Maria og Mats bor i Østfold. Mats har to sønner fra før. Hun blir vist til et rom, her skal hun bo.  Rommet er fint synes Zainab, en stor himmelseng deler rommet, som en prinsesse, tenker hun.

Fostermor som har gitt avkall på henne, sover i samme rom som Zainab den natten. Hun unnskylder seg ikke, ber ikke om tilgivelse, hun er lett og hyggelig i tonen, hun gjør ikke ting verre for Zainab. Hun bærer avgjørelsen. Så reiser hun, og tyven.

Psykologen kommer, en kvinne med ildrødt hår. Zainab synes håret nesten er oransje, som ild. To ganger i året spør hun rare spørsmål, og går. Zainab begynner på ny skole igjen, men bare noen få timer slik som gym og sløyd. Det skal være en sakte tilvenning har de sagt. Hun går i 7. klasse. Men hun fortsetter å drive med sport, men må velge en aktivitet. Det blir håndball, forsterforeldrene er med på alle kampene, hver gang hun vinner får hun en rose av den nest eldste forsterbroren. Ting blir bedre. Livet er litt fint igjen, hun begynner å få trygghet, et liv. De vil snakke med henne. Maria og Mats sitter i stua, og ber henne sette seg på en stol. Det er lyst i rommet, det lukter familie. Zainab er avventende, kanskje det er noe morsomt.

-Jeg er gravid, sier Maria. Veggene forsvinner. Sviket velter opp igjen som en flod av gjørme.
-Hvorfor skal du ha en til, du er gammel, hyler Zainab.
De hadde jo meg, hvorfor måtte de ha en til, hvorfor!? De synes ikke hun er bra nok, de vil ikke få tid til henne nå. Tankene flerrer de gamle sårene åpne. Drittbaby!
Ting går over styr. Sur, sjalu, og med sviket som våpen for sin egen avgjørelse, tar hun kontakt med sine biologiske foreldre, selv om hun har forbud mot å ringe. Hun planlegger en flukt. De er den eneste utveien hun kjenner av fasthet i livet. De som aldri blir borte.

dsc_4832

Zainab blir spurt om hun vil besøke babyen på sykehuset, hun kan ikke tenke seg noe verre. Fostermor sender en sjokolade med navnet hans på hjem, det står en tekst på kortet. «Gleder meg til å hilse på deg snart». Hun eter sjokoladen og kaster papiret. Drittunge!
Hun rømmer. Pappa henter henne på flyplassen. De kjører videre mot Trondheim, det er midt på vinteren og glatt. Snøen driver i lufta som store filler av revet sukkerspinn. Nesten fremme snurrer bilen rundt og kanter. Zainab kjenner noe blir feil, men de kommer seg ut av bilen og hun får en plass hos noen venner av familien. Hun må bo i skjul, politiet vil lete hos foreldrene.
Hun drar av seg genseren, den er full av blod. De vasker henne og bandasjerer. Neste dag forstår hun at hun må på sykehus. Pappa henter henne og kjører henne til legevakta. Kravebenet er brukket.
Der inne på kontoret til den gamle mannen i hvit frakk, revner sjelen til Zainab. Hun forteller alt. Absolutt alt, også ting hun ikke har turt å fortelle høyt, ting som er så vondt at hun nesten knekker ved å si ordene høyt.
Hemmeligheter.
Ting som nesten gikk galt.
Ting som ikke er greit.
Den gamle mannen blir så lei seg. Lei seg på Zainabs vegne.
Hun ser aldri Maria og Mats igjen.

Hun blir flyttet, umiddelbart. Angeren kommer, hun vakler. Men det er for sent.
Zainab vet at foreldrene hennes alltid har hatt og alltid vil ha, et håp om at hun får lov til å flytte hjem igjen. De har forandret seg, de har blitt annerledes, hun merker det. Men Zainab vet at hun ikke kan, det kommer bare aldri til å skje. En sannhet hun har vokst seg på. Året er 2010. Biologisk far, blir etter anmeldelse av barnevernet for legemskrenkelse av barna, dømt til 90 dagers fengsel for vold mot Zainab, han sonet 30 dager. Zainab fikk oppreisningserstatning på 20 000 kroner. Alt er hennes skyld. Alle forteller henne at det ikke er hennes skyld. Men hun lukter bare en judas som solgte sin pappa for gull. Hun er 13 år da hun ankommer barnevernsinstitusjonen. Zainab kommer med flyet fra Værnes, det er kaldt ute. Hun puster røyk.
Zainab går innover gangen og får tildelt rom, bak henne står det en utrolig høy blond jente, så høy at Zainab lurer på om det går an å bli så høy. Litt lenger bak, står en skikkelig kort jente med mørke øyne. Det blir de tre, den høye, den korte, og Zainab. Og det er ingen god kombinasjon.

Barnevernsbarna får betalt for å gå på skolen, betalt for å stå opp å spise, betalt for å trene. Et belønningssystem som ikke fungerer i praksis, men som utnyttes av de tre.
Skolebussen tar for lang tid, Zainab gidder ikke. Hun står opp for å spise frokost, tar pengene og går og legger seg igjen. Oktober går over i november. Hun skulle gått i 8 klasse. Månedene går, vennskapet mellom de tre muskiterene gror. De gjør hva de vil, når de vil. De må ta tisseprøver, men Zainab slår aldri ut positivt. Men de får ikke bo sammen. De blir plassert på ulike steder. Så kommer beskjeden, Zainab skal flytte, igjen. Hennes avskjedsgave er å fylle hele rommet med vann fra dusjen. Så lukker hun døren og går.

Men hun skal ikke til en ukjent. Hun har hilst på ham før. Han virker grei synes Zainab. Biologisk bror har bodd der før, og hun har besøkt ham der. Det kan være ok å campe der noen uker eller måneder, tenker hun. Men Tore i Åmli har andre planer. Han tenker ikke uker og måneder, han tenker langsiktig. Og han har venner. Ingeborg, og paret Alexander og Christine. Rommet til Zainab er cafefarget, hennes yndlingsfarge. Hun er så sliten av å bo på institusjon, så utrolig sliten av å bare leve.  Det er godt å komme til Tore. De er tre fosterbarn som bor sammen.

Tore får en mappe på det vanskelige barnet der historien hennes omtales som trist, men han velger å ikke lese den. Han vil bli kjent med Zainab på sin egen måte. Hun får mappa av Tore, men etter hvert som de fortrengte minnene trekkes frem linje etter linje, legger hun den bort. Det er noen ting som aldri gror seg bra igjen, hun vil glemme. Begynne å leve på nytt. Etter hvert, kanskje.

Nesten hvert år siden Zainab ble flyttet fra sine biologiske foreldre har de begjært tilbakeføring, den blir aldri godtatt og hun må ikke møte opp i retten, før året hun er 14.
8. klasse må fullføres. Tore blir med Zainab på skolen. Hun er som et vilt dyr. Hun vil ikke knytte seg til noen, vil ikke slippe noen inn, vil ikke at noen skal se på henne. Alle ser på henne, en ny skjønnhet i den lille bygda er vanskelig å ikke se på. Alt er vanskelig. For hun vil ikke på skolen, hun vil ikke! Hjemme hos Tore kan Zainab slappe av, der har hun ro. Men skolen forlanger, kommunen forlanger, Tore føler presset, men ser jenta lide.

Midt inne i alt sammen må hun i retten. Sola sveiper over Nord Trøndelag tingrett i Statens hus. Foreldrene har begjært tilbakeføring. De har rett til å gjøre det, hvert eneste år. Hun er deres barn, og de gir ikke opp. Sortkledde kommer, og skjermer for sola utenfor, de smiler. Forteller henne på lette skritt hvor stor og vakker hun har blitt. Klemmer henne inn i de sorte armene sine. Hun vet ikke hvem de er, og her står de og forteller henne at hun har blitt fin, som om de kjenner livet hennes- kjenner henne?! Hun hater følelsen av å bli gjenkjent fra ord i rapporter, hater. De går, men der inne- skal de fortelle om alt det vanskelige som foreldrene hennes vil mislike, med sine lepper i aniskter som akkurat har klemt seg inn i hennes.

Zainab får ikke lov til å komme inn før hun skal vitne. 1 dommer, to meddommere, representant fra barnevensnemda, sakkyndige, advokater, foreldre, fosterfar. Hun er livredd, leppene er hvite. Bena skjelver, og de vil ikke høre på hendene hennes som prøver å holde dem i sjakk. Hvem skal hun være lojal mot, hva kan hun si og ikke si. Hun husker nesten ingenting, ord flyter bare ut av munnen. Hun er knust til støv, for uansett hva hun har sagt, blir det feil- for noen. Så kommer den lange ventetiden, på det som er både bra og dårlig på en gang. Foreldrene får ikke tilbake Zainab.

dsc_4765

Tore står i fosterdatterens rom, hun spiser frokost. Han holder hodeputa hennes i hendene, den er klissvåt av gråt. Tore skjønner at hun kjemper mot gjenferd, mot sydde sting som ber om å revne. Han vet at han må være sterk, stødig – han kommer aldri til å gi seg, aldri til å gi henne opp. Aldri.

Skolen, skolen, skolen. Det blir en endeløs møterekke. Hundrevis. Zainab blir så usikker, det er for mange mennesker å forholde seg til, hun blir redd. Men hun sier ingenting. Hun vet hva som skjer da, da kommer den rødhårete hjernedoktoren som leser henne.

Lærere, rektor, barnevernet, de vil alle hennes beste sier de. Men Zainab vil ikke. Tore blir fortvilet. Han ser at jenta ikke kan.

Så kommer Pia fra barnevernet, hun er ingen sortkledd tyv. Pia er en som hjelper og smelter Zainabs kulde med sin ekthet. Det bare skjer. Fordi de møtes på et skjæringspunkt i det som heter forståelse og konstruktiv empati. Ingeborg, Christine og Alexander er der også, de er som et enormt skipsanker, tungt nok for store stormer. De gir tillit, og får tilbake.

Tore følger henne opp skolegården, de legger timene til utenom friminuttet slik at hun slipper å møte noen. Det blir 1-1 læring inne på private rom. Det går en stund, men så går det ikke mer. Tore blir sendt på læring i Arendal, for at Zainab skal bli interissert i skolen når Tore forteller om det hjemme. Zainab kunne ikke brydd seg mindre, og for Tore blir situasjonen helt absurd. De prøver hjemmeundervisning, ingenting fungerer.

De, alle de velmenende, vil tilpasse skolehverdagen for henne, men hun er ikke klar.

De sier hun må, må, må. De sier til Tore, at han må.

Tore får trusler om å bli anmeldt til barnevernet dersom han ikke får Zainab på skolen. Det er etter boka. Han føler seg maktesløs og mellom barken og veden- fordi han forstår henne. Hun trenger tid. Det blir oppnevnt sakkyndig, han konkluderer at det beste for Zainab er å ikke gå på skolen. Barneverntjenesten i Levanger kommune ved rådmannen gir henne fritak fra opplæringsplikten 2012-13. Hun får endelig ro. 8 klasse forsvant. Det samme gjør 9ende. Zainab begynner forsiktig å jobbe litt i lokalsamfunnet i Åmli, hun trenger ikke snakke så mye. De gir henne tid, og hun vokser. Foreldrene søker igjen om tilbakeføring, men hun slipper unna med å vitne på telefonen. Hun skal ikke hjem dette året heller. Tore er hjemme nå. Fosterfar må hente Zainab tilbake fra Oslo, alt er ikke lyserødt alltid. Zainab kan være mørk og lys på en gang. Humøret kan skifte fra mild bris i knallsol der latteren hennes klinger mot tretoppene som nyklekte spurvunger, til mørke skypumper som suger opp- og kaster alt og alle, rundt. Men hun stjeler ikke. Ruser seg ikke. Drømmene er mange, det samme er ideene om fremtiden som stadig skifter, og hun har vanskelig for å bestemme seg for hva hun vil. Hun har lært seg selv å gi opp fort, det er lettere. Men hun hater den egenskapen. Tore og Zainab møter utfordringene, sammen.

dsc_4809

Alle de andre ungdommene i Åmli skal konfirmeres. Tore snakker med presten, og ringer Zainabs biologiske pappa.
-Det er den samme guden vi har med å gjøre om vi er muslimer, eller kristne. La henne få gå hvis hun vil, sier pappa. En forståelse gror mellom fosterfar og biologiske foreldre. De forandrer mening, det finnes snille mennesker i Norge, selv om de har frarøvet dem barna. Tore skjenker de ydmykhet, og får dialog tilbake. De er alle glad i Zainab. Hun er viktigst. Zainab deltar, og på den store dagen mens de andre får velsignelsen, gir presten Zainab en langstilket rød rose. Han sier han er glad for å ha lært henne å kjenne, at hun er en fantastisk jente. Det blir selskap på grendehuset og de gamle fosterforeldrene, de som svek fordi de ikke maktet å gi henne det hun trengte. Hun og mannen, kommer. Foreldrene blir bedt, det blir også alle søsknene. Hun har fylt 15, men hun går fortsatt ikke på skolen. Hun får brev i posten, signert barneverntjenesten i Levanger kommune: «Ungdommen har vært plassert i samme fosterhjem i mer enn to år og forholdene i hjemmet vurderes å være så stabile og gode at det ikke er behov for mer tilsyn enn to ganger i året.»

Zainab har knyttet seg til Tore. Hun har aldri bodd så lenge et sted. Hun føler tryggheten velter opp i seg som et solid hus med en kjeller som tåler atombomber. Hun har rammer, et liv.
22. august 2013 får hun norsk statsborgerskap.

Det blir bedre hver gang hun besøker foreldrene. Dette året begjærer de ikke tilbakeføring, men økt samvær. Det synes både Zainab og Tore er en god ide.  Det letter, trykket på innsiden. Fra 2014 får Zainab åtte helger i året sammen med biologiske foreldre uten tilsyn. Hun begynner å føle det er viktig med utdannelse, et mål, en ambisjon. Hun søker på videregående og kommer inn på særskilt grunnlag og begynner. Hun er 17, 5 år. Zainab fyller 18 år, og Tore og hun har grodd seg sammen til en familie. Hun er positiv, og viljesterk. Hun søker og håper på ny skoleplass til høsten, hun vet ikke om det blir Arendal eller Lillesand ennå. Zainab kommer til å bestå første året på gymnaset. Selv om det innebærer sommerskole med matte, har hun klart det, uten ungdomsskolen. Tore er stolt. Zainab er stolt. Hun er ikke dum, hun kan, hun er god nok. Og om noen år skal hun kanskje bli tannlegesekretær.

DSC_4827

Klokka nærmer seg fem, Zainab er kommet hjem fra skolen. Tore står på kjøkkenet. Huset er varmt. Grammofonene, skiltet med «dette er et hjem for alle», kjøkkenkluten som lukter gammel melk, familiebildene som foreviger tiden deres sammen. Roterommet på venstre side av gangen med noter, rot, kasettspillere, gamle klokker. Flygelet i stua med lysestaken fra Irak, en gave fra Zainabs foreldre. Alt er i kasser. Rommet hennes er tømt. Zainab og Tore skal flytte til nabokommunen. Men de skal flytte sammen. Hun skal bo hos Tore frem til hun minst er 20, det har hun fått vedtak på. En trygghet formulert på papir. Tore myser ut i sommerlufta mens knotten danser i lyssablene. Han ser på Zainab når han tror hun ikke ser ham. De gråblå øynene blir blanke, munnens linje skjelver svakt som vibrasjonen av en gammel tone. Han vet helt sikkert at hun er jentungen hans.
-Livet begynner nå Tore, sånn på ordentlig, sier Zainab.

DSC_4846

 

Dagens historie er Zainabs oppfattelse av eget liv, hennes livshistorie slik hun husker den. Samtaler har foregått delvis sammen med fosterfar Tore Konnestad, som har inngående kunnskap om historien. Andre intervjuer, er foretatt på tomannshånd. Undertegnede har fått dokumentert faktiske hendelser som er omtalt i saken, og hatt tilgang til sakspapirer.  Ulike personer og steder er anonymisert av hensyn til personvernet.  Zainabs biologiske foreldre er i saksdokumentene ikke av samme oppfattelse som datteren i forhold til voldsepisoder, og tar avstand fra beskyldningene. Dommen som omtales, er rettskraftig. Alle barna ble fratatt foreldrene i 2008. Ingen er tilbakeført, men samværsretten er betydelig oppjustert. Ifølge Zainab er forholdet godt, og endret.

 

I 2015 vant Åmliavisa presseprisen i feature for denne saken. I 2016, vant samme avis samme pris for ; Født i vold, valgte livet som kan leses HER