IMG_9884

Med hare i sikte

Snøen har lavet ned natta før, men i dag er det taust og noen få minus. Vi klyver inn i bilen der John på 77 år sitter sammen med sin trofaste følgesvenn Pia på 7 år. Men hun vil nesten ikke flytte seg for å gi plass til meg. ”Skal det være med andre på jakt også nå da liksom?”

John Sveinungsen har drevet med harejakt siden han var 16 år gammel, aldri har fascinasjonen og samspillet med hunden forlatt ham. Gjennom over 50 år har han hatt 7 ulike hunder. På Pia som er av rasen ”Finsk Støver” har han fått 80 harer.

IMG_3444

TO GODE VENNER:  John og Pia på vei til dagens jakt.

Flukten
-Det er losen som er morro å høre. Jeg trener, driver på. Det er ikke selve skuddet og at haren faller som er gøy, det er så artig når Pia har los. De unge er så hissige og vil skyte så fort de kan, der er ikke jeg, smiler han sånn ro og langlevd erfaring som bare synes i de eldre.
Vi kjører innover Gamle Gjøvlandsveien, og plutselig ved en sidevei stopper John bilen.
-Se, sier han mens stemmen har gått over i hviskemodus.
Ferske harespor.
Han kobler GPS på Pia, hun begynner umiddelbart å logre. Hun vet. Han slipper hunden slik at den kan arbeide fritt. Den slår ut.
Forsvinner med peil, ut av bildøra og inn i nysnøen. Vi går ut, fortsatt hvisker vi.
-Nå hadde vi flaks, det er nye spor dette her. Snøen har så vidt begynt å legge seg i disse sporene, sier han og peker på noen hopp fremfor oss på veien. Lengre inne ser vi flere spor, ennå ferskere hvisker John. Disse har kommet i dag tidlig, en times tid siden.
Så begynner Pia å gjø der inne, skarpe bjeff som gir gjenklang. Hun har fått los. Hun er så nærme haren at den føler seg truet, den rømmer unna i stor fart.

VENTER:  I over 50 år har John jaktet på hare. Han har alltid med seg en kaffetår og litt ved til varme når han er på jakt.
VENTER: I over 50 år har John jaktet på hare. Han har alltid med seg en kaffetår og litt ved til varme når han er på jakt.

Varme i snøen
-John kikker på GPS `n, hun er bare 30 meter inne i skauen, og beveger seg snart nordover.
-Haren er ute hele natta, beiter og finner mat. Nattdyret er glad i ospa, men bjørk også. Men den legger seg inn om morgenen. Ligger under en busk hele dagen til natten atter kommer, forteller John.
Han åpner bakluka, der har han en staut kasse med god ved, børsa ligger ved siden av. Han tar ut spaden og begynner å skuffe en grop i snøen.
– Det er fin temperatur i dag, men vi må vel ha litt varme og litt kaffe smiler han og begynner å kløyve ved. Han pleier å gjøre det slik. 77-åringen slipper bikkja og så venter han, med en kaffetår, litt sjokolade og setter seg på sekken som praktisk blir til en stol.
– Det tar nok litt tid før hun kommer nærme nok, sier han mens han tar ut noen tynne trestykker som har gitt tapt for den kvasse øksa, her brukes ikke tenn briketter – han fyrer rett på flisa og snart flammer det godt opp i snøfonna.
Men hvor mange er det egentlig som driver med harejakt her i Åmli?
– Åh, det er nå ikke så mange. En 4-5 stykker kanskje. Det er elgjakt de fleste driver med her. Men det er harejakt som appellerer til meg, Pia har 3 førstepremier og derfor blir hun også kvalifisert til champion. Han sier det ikke, men han er stolt av bikkja si. Det er et samspill dem imellom, de kjenner hverandre. Dette, er dem. Her ute.

VARME:  John tar frem børsa, pusser den litt før vi går ut i terrenget. I bilen har han også ei raus kasse med ved, for litt varme og bål er han glad i på jakt.
VARME: John tar frem børsa, pusser den litt før vi går ut i terrenget. I bilen har han også ei raus kasse med ved, for litt varme og bål er han glad i på jakt.

På beina
-Noen følger etter bikkja si, jeg gjør ikke det. Da skal de ha deg med rundt overalt. Nei, jeg slipper bikkja og setter meg til. Når den får los, merker jeg kjapt når hun er nære og kan ofte forutse hvor haren kommer ut, sier han.
Vi hører lyden av Pia blir mer intens, det slår ut noe voldsomt på GPS ‘n, hun er 200 meter inne nå.
-Nå er den ute på beina, sier John med spenning i stemmen.
På sporsnøen kan vi se hvor mange ”krumspring” haren har funnet på, og det er nesten utrolig at en hund klarer å løse slike utfordringer. Men jegeren John har over 50-års kunnskap og erfaring, han vet hvor det er mest sannsynlig at haren vil komme. Stier, vegkryss og myrkanter kan ofte være gode poster. Det er også her vår hare dukker opp.

Hare i sikte
Vi venter. 103 meter østover. Der inne i snøen hopper haren i sikksakk. Vi går ut nærmere veien, i lysningen. Vent litt nå, hvisker John. Og plutselig står den der. Avtegner seg i hvitt mot hvitt, stopper opp og folder ørene motsatt vei, før den hopper over veien og forsvinner.
Du skyter ikke?
-Nei, jeg liker best å jage jeg. Det er det som er sporten, jeg kunne skutt mange harer, men det er denne losen som er gøy. Jeg har også noen terrenger jeg leier oppe ved Tveit, men her har jeg en avtale med grunneier at jeg kan jage, sier John. Jeg vil ikke skyte uten at jeg har spurt her.
Men vår forutsetning var å dokumentere jakta fra begynnelse til slutt, fortelle historien om hvordan det er å felle en hare. Prosessen fra A til Å. Vi ringer grunneier og spør. Er det slik at John får lov til å skyte om han ser haren igjen, er det ok?
Grunneier Torald Sandnes er en raus mann. Ja, det kan dere. Han forstår at vi vil dokumentere jakta, og jeg forklarer at John ikke vil skyte uten å spørre.

HAREHOPP:  Vi hører Pia inne i skogen, og så kommer haren til syne. Krysser veien i hurtige hopp, før den atter forsvinner i skogen.
HAREHOPP: Vi hører Pia inne i skogen, og så kommer haren til syne. Krysser veien i hurtige hopp, før den atter forsvinner i skogen.

I ring
John lader børsa, en Brno med kule og hagel fra Tsjekkoslovakia kjøpt brukt i Drangedal for mange år siden. Vi går innover. Hele tiden med et blikk på GPS ‘n. Pia høres gjennom skauen.
Nå er den helt nede ved elva. Men så blir hun stille. Vi går tilbake til bålet. Venter. Minuttene går, halvtimen kommer og timene likeså. Så braker det løs igjen. Vi hører et hyl inne fra skogen. Et beskrik. Pia ser at haren forlater dagleiet, men går kjapt over til bjeffing i sin forfølgelse. Vi ser Pia jumper i nysnøen, halen går som en propell, men haren går i ring og på veien mister hun atter sporet.

Belønning
-173 meter inne nå. Vi krysser veien og går innover, fra brøytekantene og innover i marka ser vi hvor haren har hoppet.
– Det er litt av et hopp det der, over to meter ler John. De gjør slik, tar et realt byks inn og så krabber de inn når de begynner å bli kjørt. Men jeg har opplevd at bikkja har stått med haren i kjeften når jeg har kommet. Men nå er det taust fra Pia igjen. Haren går i egne veier, i ring. Og det begynner å bli tungt også for Pia. Haren har ervervet seg forsprang igjen og hopper tilbake i sporene sine, men har tatt et langt hopp til den ene siden. Pia får problemer med å følge sporet og får atter ”tap”, men det går ikke mange minuttene før hun får ”gjentak”.
Vi småsnakker i terrenget.
-Harene i Åmli er velfødde, de har gode kår. De unge som kom i våres er mindre, men fjorårets kull er store og gode. Han har kniven i sekken. Hvis Pia sørger for treff skal John sprette buken opp og innvoller tas ut. Som belønning får hunden ”veidet”, det vil si hjerte, lunger, nyrer og lever, samt blod som tømmes ut av haren.
-Men hvordan tilbereder han selv haren?
-Hahaha, jeg eter den ikke. Jeg har vel fått for mye av det. Jeg flår den, og gir bikkja innvollene og resten går i frysen til noen som kan ha det, ler han.

En dans
John er født og oppvokst på Tveit på et småbruk som nå en av sønnene hans har tatt over. Selv bor han og kona i et hus lengre nede. De har fem barn. Når John ikke er på harejakt, så danser han. Det er så artig å danse synes han.
-Det er jo på en måte en dans dette også, smiler han.
Tiden min renner ut, det har gått mange timer siden vi kjørte ut. Jeg må videre i intervju, men John blir. Han lover å ringe hvis han får noe. Men når klokka bikker halv fem og vi atter snakker med John, har han fortsatt ikke fått noe.
– Jeg så den igjen, men det var alt for langt unna til å ta et skudd, nå er bikkja sliten og jeg vil ta henne inn. Sånn er det noen ganger, det var en lur hare denne gangen, ler han.
John tar ikke på vei, han fikk gjort det han liker best. Følte samspillet med bikkja, de fikk atter en dag ute sammen. Men i dette tilfellet fikk ordtaket rett; «Ingen vet hvor haren hopper»

HAREJAKT:

Harejakt har lange tradisjoner i Norge, og er i dag en rimelig og sosial jaktform med en lang sesong. Harejakt foregår ofte i samme terreng som skogsfugl, ofte i rene barskogområder, men også i fjellterreng. Harejakt med hund er tidligere definert som Norges nasjonaljakt. Det skjedde for litt over 100 år siden, da harejakt med harehunder var den dominerende hundejaktformen i landet. I senere tid har harejakta gått noe tilbake, og spesielt de siste 15 – 20 årene. Norsk Kennel Klubb (NKK) og Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) har gjennom mange år hatt et samarbeid om felles virksomhet for å øke jakta.

Comments

comments