IMG_0483

Heim til festival

De første regndråpene henger i lufta sammen med duften av nystekte vafler og eim av ekte matgreier som raust løftes over på papp-posjoner til sultne festivaldeltagere. Sola glimter plutselig inn gjennom snekra vinduer som henger som skulpturer fra tretoppene. Løvverket har begynt å nynne nesten, som en svak koring til det som skal utspille seg på scenen. Rødkledde frivillige med «kjentfolk» på ryggen. Småunger løper rundt i glede, større barn husker med lykkelige hvin i hengekøya under skiltet hvor det står; ”Møtestad for humlesusing». Ungdommer fniser og ler. Voksne kommer med en kald øl i neven. Folk har godhumøret på. Og det er kanskje ikke så rart, for makan til trivelig og herlig festival skal man lete etter å finne. Detaljrik og kreativ i sine små og deilige, små skulpturelle innslag overalt. Tekstfrodighet i fri dressur på store klesbannere, hilsninger og artige skilt som gjør noe med humøret. Farger og rariteter. På Heimover er det koselig, en sånn gjild festival med seig ro og fin sjel i. Så er det også passende da, at Ole Paus starter det hele. Generalen av 1947-årgang & visekonge entrer scenen. En satiriker og samfunnsrefser av rang, men også en som snakker med hjerte på utsiden av livet med varm prosa. Snakketøyet er fremste virkemiddel, og selvironi i rikt monn.
-Jeg er helt uverdig en slik stor ære» åpnet Paus som vekslet galant over til «Mitt lille land» og fikk applaus. Et lite sted, en håndfull fredstoner ble slengt utover åmlimennesker på trapper og på 70-talls bekledde paller.
-Dette med å bli eldre er ikke noe å gjøre noe med. Nå er jeg pensjonist og får penger av Nav og Jonas Fjeld er sjuk av misunnelse og han beskylder meg for å tjene penger mens jeg sover, sa Paus og gikk inn og ut av lyriske toner med sin karakteristiske stemme som han for øvrig ikke skrøt stort av på scenen. Var det fælt? Spurte han, ja det er fælt. Dere skal bare høre på den en time, tenk på meg da som må gå rundt med dette her hele døgnet, sa han. Paus synes for øvrig ikke det var noe artig i det hele tatt og ha den styggeste stemmen mellom unge folk med friskt hår og blank hud og innrømmet at han hatet «flinkingene». Så vekslet han over til å fortelle om den gangen han var så fyllesjuk at han hadde glemt hva han het og dro en opphisset versjon av «Nå kommer jeg og tar deg» av CC Cowboys. Han fortalte også vakkert og vondt om sin gamle musikkjournalistkompis Tore Olsen som alltid levde på kanten av livet, som kjørte seg i hjel, og fikk sangen «Den tøffeste gutten i himmelen»

Så kom Billie Van på scenen. Svartkledd med en rosa jakke og lange fjær i øra og var så utrolig søt og herlig at det omtrent bobla energi utover. For hun her liker vi. Rampete, passe frekk, leken og energisk. Jeg spår at vi ser mer til denne jenta fremover. Hun elsker også Åmli selvfølgelig, og fra å rocke rundt på scenen i såpass heftig form, hvor hun bare sa; Jeg driver å danser av meg BH`n, gi meg to sek. Så dro hun det hele på plass mens typen Jonas Alaska dro på smilebåndene. Gikk over til en dyp tekst forankret i sin søsters utfordringer, ikke minst våget hun å dele låter laget bare to uker før festivalen. For som hun sa; Jeg føler jeg kjenner dere, så da tør jeg.

Det som slår meg er at Billie har en spennvidde som er langstukket, vakker og snedig. Hun har noe, eget. Hadde hun vært en vin ville jeg kaldt henne balansert, fyldig. Passe bløt, fyrrig, overraskende og med et sting på tunga som fikk meg til å bli forventningsfull og nysgjerrig på ettersmaken. Billie har også vært med alle 5 åra på Heimover, og hun lengter etter å bli booka igjen. Mikhael Paskalev som var neste ut i kvelden, er også en kjenning. Mannen som alltid synes å ha en tilhengerskare med seg land og strand rundt, benket seg foran scenen og ble med. Tight, samspilt og seig suveren i det umiddelbare. Han kan, de kan alle, i det bandet. Det ble også rom for en kjærlighetssang. For som Paskalev sa; Noen ganger har man det tøft, og da må en mann skrive en kjærlighetssang til en annen mann. Det er lov det og» Og det er mye kjærlighet i vennskap, slikt blir det også musikk av.
Jeg går hjem i duften av myggolje og den ungdomsfølelsen som ofte utløses i godt selskap med toner som henger i lufta. Vandrer gjennom duggress, og blunker knott ut av øyeeplene mens månesigden henger høyt på himmelen. Det er ikke så verst med festival i Åmli, det er ganske ekte greier egentlig!

Comments

comments