LEDERSKAP: Robert Mood kom til Åmli for å snakke til deler av administrasjonen og politikere om ledelse, og hvordan man kan lære å håndtere sitasjoner bedre ved å tenke annerledes enn sitt vante spor, være kreativ og jobbe sammen for en sterkere lagfølelse.

Hanket inn for å lære Åmli flytte fjell

De satt rimelig rett i ryggen da den tidligere sjefen for Telemarksbataljonen trakk  lignelser mellom krig og kommunal strategi. 

Han var hanket inn til foredrag for deler av kommunens administrasjon og politikere, det skulle handle om verdibasert ledelse i endringsprosesser som det så fint heter.

 
Uredd åpenhet
Den tidligere generalen i Forsvaret og lederen av internasjonale FN og NATO-oppdrag. Robert Mood mener lederskap handler om å evne og våge – å se inn i kroker av oss selv vi ikke liker, utfordre egne svakheter fordi vi trenger og forventer et lederskap med integritet og ansvarsfølelse. At man tåler å stå for sine verdier uansett hvor heftig den politiske vind blåser. Mood har tålt mye bråk, og ble tildelt Fritt Ords ærespris for sin uredde åpenhet som toppleder i Forsvaret. Etter nesten 40 år ble han pensjonert og i fjor høst – president i Norges Røde Kors. En snau måned etter tiltredelse kom avsløringen om organisasjonen i VG. Norges Røde Kors hadde påstått at innsamlede penger fra Norge bidro til å bygge 25 helsesentre, fire blodbanker og tusen midlertidige boliger etter jordskjelvet på Haiti. Men ingenting av dette stemte.
-Vi tåler ikke mange sånne, uttalte Mood til pressen den gang.
Mood fikk også så hatten passet da boka hans «Ansvar. Ledelse er ingen popularitetskonkurranse» kom ut i 2017, men han svarte på kritikken – med rak rygg.

 
Hodeskudd
Men nå skal vi inn i Homs, der Mood og hans menn krever å få kontakt med opprørerne.
-Vi er i ingenmannsland og møter en 3-400 mennesker. Midt inne i dette hektiske bildet, blir en mann skutt med hodeskudd av en sniper ved siden av en av disse skandinaviske observatørene som er ubevæpnet og ute på sitt første oppdrag. Vi kommer tilbake til bil to og tenker, dette går aldri. Vi må trekke oss ut. Det er for farlig. Men så kommer Jordaneren og Marokkaneren, og disse har en helt annen bakgrunn. Nå snur diskusjonen.
-Hvis dere nå stikker halen mellom beina, snur og kjører ut. Da har dere tapt. Dere er 8 ubevæpna menn som har gått inn i en by med flere tusen mennesker. Det er opprørerne som har grep om denne byen. Hvis de ville drept dere, hadde de gjort det. Det de gjør er å teste dere. De er ute etter å se, om dere tør å stå i sitasjonen sammen med syrerne.
Det, representerte nøkkelen. Vi måtte fortsette vårt forsøk med å snakke med opprørerne, sier Mood.
Nede i en kjeller i en moskè over et bord pyntet med små FN-bordflagg, småkaker og søt chai-te, fikk Mood og hans menn til en dialog med opprørerne.
– Samtalen la grunnlaget for at vi senere fikk mat inn, og sårede og gravide ut. Poenget med historien er at det alltid er muligheter, til tross hvor vanskelig situasjonen ser ut. Men man må våge å se etter dem. For vi har alle vår kontekst når vi er i en situasjon. Dere må ta utgangspunkt i at Åmli nå er navlen i den nye regionen. Men det handler også om å ha realitetsorientering, realisme og pragmatisme – for det går ikke bare an å si at alt er mulig alltid, sa Mood.

”Nei, du kan ikke snakke dritt om Per til meg. Men hvis du henter Per, så kan vi snakke sammen alle tre”

Fattig og utsatt
-Det er to begreper vi stadig hører i nasjonale diskusjoner. Det er at Norge er et lite land, men er det sant? Nei, det er et av verdens største land. Men med den største selvfølge, og uten at noen protesterer hører vi at Norge er et lite land. Det vi egentlig sier da er noe helt annet, vi bruker det som forklaring på det vi ikke får til. Norge er et av verdens største land, med verdens nest lengste kystlinje og med ansvar for en tredjedel av energiforsyningen til Europa. Man sier også at Norge er verdens rikeste land. Vi er ikke det. Men hvis du tar vår rikdom og våre ressurser og fordeler det ut på de innbyggerne som bor i dette landet, da er vi et rikt land. Men vi er et stort, fattig land som er strategisk utsatt, men som har verdens beste utgangspunkt for fremtiden. Dere har sikkert noen lokale oppfatninger som kanskje kan sammenlignes, og som dere tar som en selvfølgelighet. Men dere må orientere dere pragmatisk og realistisk, mente han.

IMG_1388

Grønne slippers
Mood var sjef for Telemarksbataljonen i 1999, de kom til Kosovo på høsten, til tåke og ti minus og de brukte tid på å etablere seg.
-Det ble kaldt i konteinerne, mange hundre ungdommer var ute for å forberede seg på serbisk motangrep, de gravde og ble møkkete og fulle av søle. Ledelsen fant ut at det ble tett og klamt å ha på seg marsjstøvlene inne i stålkonteinerne, valget falt på slippers for å løse «klamhets-problemet». Men her kommer det altså inn en gjeng med unggutter som er dødsslitne etter jobb i felt, og det de møter er en ledelse iført grønne slippers… Ledelse handler også om å sette krav til seg selv, og vise vei, sa han til administrasjon og politikere.
Mood dro også en fortelling fra et opptak til spesialstyrkene der instruktøren akkurat hadde demonstrert et baklengs stup. Førstemann kommer opp til stup-punkt med piggtråd under armene (store muskler. red.anm.), lar seg falle – men i svevet trekker han seg og klatrer følgelig litt mindre eplekjekk opp på bassengkanten. Gutta begynner nå å mumle seg i mellom.
-De skjønte etterhvert at det var ikke baklengsstup de skulle lære, det var en praktisk erfaring på å la det rasjonelle hodet overstyre det instinktet sier du skal gjøre. Jeg er sikker på at dere kjenner hverandre og dere selv, godt. Men når utfordringer skal løses, når dere sammen skal nå et mål, må man også være villig til å gå inn i seg selv og se på hvordan man er i situasjoner, og hvordan man fungerer i omgivelsene, med det som utgangspunkt.
Jeg kan jo bare nevne at da Per kom inn til oss for å snakke stygt om Lise, så var svaret vårt at; nei, det får du ikke lov til å prate med oss om alene, men hvis du går inn og henter Lise- så kan vi snakke sammen alle tre. For når det røyner på, sørg for at folk ikke prater om hverandre, men til hverandre.
Min 8-årge sønn kom forresten hjem her en dag og spurte; Vet du hvorfor vi har to ører og en munn. Det er for at vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker. Er ikke det en god regel? Man skal ikke bare snakke om egen sak, men også prøve å forstå andre, sa Mood.

Lojalitet må fortjenes
-Vi må også erkjenne at vi alle blir annerledes oppfattet enn det vi tror, sa Mood som hevdet at han var en snill, myk mann med store romantiske anlegg og med en hang etter musikk. At han gråt som en baby over store musikalske prestasjoner som overrasket ham- som i Tv-programmer som «Britain’s Got Talent».
-Men jeg har hørt at jeg kan oppfattes som både bratt i nakken og arrogant. Hvis dere har personansvar så er det noe dere kan reflektere over. Det er ikke sikkert andre oppfatter dere likt som dere selv, sa Mood.
Han er 22 år, i førstegangstjeneste. Nord-Norge, har ansvar for 8 menn. Men Mood har ikke sjekket at kjerra var full av drivstoff, han hang ikke nøkkelen på plass og han har ikke sjekket at det er orden i depotet. Laget brukte dobbelt så lang tid under øvelsen dagen etter. Hadde det vært ekte sprengstoff på den brua, hadde de sviktet. Dagen etter sitter han med lutende skuldre og bøyd nakke under gjennomgangen og venter på at sjefen skal henge han ut til spott og spe for hele avdelingen. Men kjeften kommer aldri, sjefen snakker bare om alt han selv har gjort feil. Gutta skånes, og de bestemmer seg der og da. Det skal ikke skje igjen, og sjefen får evigvarende lojalitet.
-Hadde han dyttet ansvaret nedover eller sidelengs, så hadde han skapt en destruktiv kultur. Dere kan alle øve på å bli bedre. Man kan øve seg på å håndtere media og være en talsperson lokalt. Man kan skape noe nytt av noe gammelt ved å koble inn noen som kan skape en arena og kjøre prosessene fremover. Jeg lærte dette på en brutal måte på mitt første oppdrag, forteller Mood.
For etter mange års tjeneste på den kalde krigens frontlinje i Nord-Norge dro han ut i sitt første FN-oppdrag for nesten 30 år siden i Sør-Libanon. En patrulje på fire beveger seg i svarte natta mens sirissene synger. De går til fots opp til en liten landsby og rett inn i et pansra kjøretøy som slår på lys og Hizbollah åpner ild. Først faller den ene, to til blir skadd.
-Man opptrer slik man har trent med teamet. På den tiden lærte vi at vi skulle gå ned på kne og observere hvor ilden kom fra, men det fungerte jo utrolig dårlig i praksis. Det jeg prøver å si er at når krisen oppstår, og de vanskelige valgene kommer, vil teamet opptre akkurat så godt som dere har trent dem til. Hvis det daglige arbeidet og moralen er preget av vanskelige forhold, vil dette bare eskalere og forstørre seg i vanskelige prosesser. Det handler om kultur og verdier og felles måltenkning. Hvis dette er etablert, kan man flytte fjell.

 
Blå slimete en
Det ble stille i kjemisalen på Åmli skole da Mood takket for seg og åpnet for spørsmål, men da tausheten hadde fått hvile litt i lufta sa varaordfører Margit Smeland;
-Dette traff skikkelig blink, det satt mange tanker i gang, du greide å få meg til å skjønne at dette er overførbart til oss og hvordan vi reagerer på ting, sa hun.
-Vi «dømmer» hverandre alle etter førsteinntrykk, og også gjerne på bakgrunn av hvilke historier vi velger å fortelle hverandre. Er det en skrytehistorie man blir servert, eller noe man ikke hadde ventet seg, spurte Mood som brukte de siste minuttene på en historie fra virkeligheten.
Mood har hatt mange lederoppdrag for FN og NATO i Midtøsten, på Balkan og sist i Syria. Da han traff spesialstyrkene, var det ikke alle krigssituasjonene de ville fortelle ham om– men noe ganske annet.
Vi skal til nord Afghanistan der en gruppe spesialsoldater sammen med en kvinnelig tolk kommer inn i en liten landsby. De skjønner fort at det er en kritisk fødsel på gang. Spesialsoldaten kunne ikke gå inn til kvinnen i fødsel, men det kunne tolken. Bak døra sto soldaten som også var medic i laget, med sin mor – jordmoren på satellitt-telefonen fra Norge og ga veiledning videre inn til tolk.
-Både mor og barn overlevde, resultatet hadde trolig vært noe ganske annet uten dem. De viste meg også et bilde. Av en svær, skjeggete norsk spesialsoldat med piggtråd under armene som holdt en slimete blå en i neven. Det jeg husker best er smilet hans, det gikk helt rundt av glede. De så muligheter i en krevende situasjon, evnet å tenke kreativt og det var dette verdigrunnlaget de ønsket å formidle til meg. Som de synes var viktig…

Comments

comments