????????????????????????????????????

BOPLIKTBYLL: 15 år med trenering

For 15 år siden begynte bopliktkampen på Åmland. Den har gått i arv fra kjøper til kjøper. Etter en langvarig kamp, nytt salg og rettssak – sa Fylkesmannen i 2013 ja til at eier Birte N. Nilsen skulle få frist på seg til å flytte inn. Hun ville, i følge sin klage både bygge og bo der. I går gikk fristen ut. Men eieren, bor ikke på Åmland.

Det var en gang  et Åmland «der Nord» i Åmli, som mange ville ha og ha, men ingen ville bu…

Klokka slår 10.00 1.juli.
Grusveien slynger seg oppover en bratt og drøy kilometer fra hovedveien. Humla surrer feit over hundekjeksen som vaier i følge med høyt gress foran Gnr. 22, brn.1 på Åmland gård i Gjøvdal. Det ligner et postkort, ekte bonderomantikk. Sauebjellene klinger fra nabotomta, bak tårner Åmlandsnapen, ellers er det taust og øde. Det er ikke spor av spadetak, her.

Vi drar 15 år tilbake i tid. Eier av Åmland, Nils Væding, dør og familien søker om å dele fra tun og bygninger og beholde skog og utmark i familien. Men kommunen sier nei, de vil ha folk boende der, året rundt.
Familien resignerer og selger hele eiendommen til Bjørn A. Pedersen for 900 000 kroner. Vi skriver nå 2001.
Også han, søker om konsesjon, og han fikk, han fikk. Men på vilkår, han måtte flytte og bu der, i fem lange og breie år. I 2003 brenner våningshuset ned, man må ha tid til å bygge nytt. Da konsesjonsfristen gikk ut, søkte derfor Pedersen om utsettelse fra kommunen, og han fikk, han fikk. Men da han atter søkte om ny frist, var det nok for kommunen som satt foten ned med et brummende; nei! Pedersen klarte ikke fristen og løsningen ble salg av hele sulamitten, til eiendomsmannen fra Grimstad, Scott Nilsen ved årsskiftet 09/10 for 3 600 000
kroner. Nilsen tok pennen fatt, og søkte om konsesjon i mai 2010, men først etter en
påminnelse fra kommunen. Kommunen synes søknaden var mangelfull og kjøpskontrakt var ifølge saksdokumenter, ikke vedlagt.
Det er ikke et hus man kan bo i på eiendommen, mente Scott, som ikke hadde tenkt å flytte, og bu i Åmli- men i følgeskriv kommer det frem at han vil tilpasse seg lovlighet om boplikt. Sette i stand de fredede bygningene vil han også, men driftsbygningen vil han rive og føre opp ny. Ikke minst vil Scott starte med Skotsk høylandsfe. Og er det ikke litt drøyt å kreve boplikt på en eiendom som ikke er i beboelig stand, og er det egentlig så ille å oppheve boplikten, spør noen politikere. For har ikke pengesterke menn som Nilsen all sikkerhet og forutsetning for økt verdiskapning, aktivitet og bosetting i området, bør ikke det tale særlig for et ja?
Nei, mente 14 av de 17 i kommunestyret i september 2009. De sa stopp, til Scott.

Men Nilsen klaga, først til fylkesmannen, som sa nei. Så til sivilombudsmannen, som sa nei.
Men som om det ikke var støy nok fra før, sendte sivilombudsmannen kun sitt skriftlige nei til Scott. Det skulle ta 1 år før kommunen fant ut av det. Vi skriver sommeren 2012 i Åmli, og det blir hett.
Fylkesmannen ber Aust-Agder tingrett legge eiendommen ut på tvangssalg, og fem dager etter begjæringen, selger Scott eiendommen videre- til sin
datter Birte Norma Nilsen som får eiendommen med 21 daa innmark og 1900 da skog i hendene. Det hviskes i bygda. Har Scott solgt Åmland til egen familie kun for å beholde jaktplassen sin? Skal det egentlig bygges og bu der?

For det er ikke første gang Scott Nilsen har vært ute i hardt konsesjonsvær i Åmli, for han eier mer i kommunen. Scott kjøpte landbrukseiendommen
Berås, som ligger 4 fyldige mil fra Åmland, vest i kommunen med postadresse Dølemo i 2008. Han søkte om fritak fra boplikten og fikk det, på vilkår. Men da knyttet det seg til, for habilitet blir et tema i den politiske behandlingen. Og det blir et rabalder. Saken havner i kontrollutvalget. Det blir et epostrenn av dimensjoner. I samme måned som kommunestyret sier ja, sier også fylkeslandbruksstyret ja til 10 års utsettelse av boplikten, fordi vilkårene er at Scott har leietager Vidar Valborgland på gress, som vil flytte inn og bu der i Nilsens sted. I jaèt lå det en klausul. Han måtte bygge nytt bustadshus på Berås.
I 2009 ber kommunen Scott om en fremtidsplan, for hvordan går det egentlig med byggingen av dette huset? Ifølge kommunen svarer ikke Nilsen på henvendelsen, og månedene forsvinner. Mars, april, mai, juni, juli, august, september. 2010 kommer, og januar går over i februar, og huset på Berås er fortsatt ikke ferdig, og både leier og eier- bor fremdeles i Grimstad.
Da blir kommunen arg og sender et nytt brev til Herr. Nilsen «det er brudd på vilkår». Scott forteller på telefonen, at joda, huset skal bli ferdig, og leieboer skal inn, og bu og bu. Kommunen, venter og venter- etter en lang byggetid uten søknad om utsettelse. Scott har lovet dem, for lenge og i juni 2011 trekker Åmli kommune tilbake hele konsesjonsjaet på eiendommen, for ingen bor på Berås. I januar 2012 kommer imidlertid bekreftelsen fra folkeregisterer, Tor Gunnar Gjeruldsen er nå bosatt på eiendommen fra november 2011. Kontrakten sendes til kommunen hvor både Gjeruldsen og Scott er ført i penn, og i slutten av januar avbryter kommunen oppfølging av den brutte boplikten. Slaget om Berås faller til ro frem til 10-årsavtalen løper ut i 2018.

Vi skal tilbake til Åmland, Birte og Aust-Agder tingrett. I november 2012 havner begjæringen om tvangssalg av Åmland i retten. Enden på visa er at Aust-Agder tingrett ikke tar begjæringen til følge. Årsaken var at Scott Nilsen solgte eiendommen til sin datter 16. oktober 2012. Kjøpskontrakten på 3 600 000 kroner ble signert noen dager etter fristen for tvangssalget gikk ut. Men det hjelper ikke. Retten mener man ikke har grunnlag for å tvangsselge noe som helst, det er Birtes hus nå. Birte gjør som alle før henne, hun søker om konsesjon samme dag som salget undertegnes. Hun krysser av i rubrikk nr. 19 for nei på å bo der innen et år. Det hun derimot formidler, er at hun har til hensikt å bo der innen tre år. Hun gjentar ”løftet” til saksbehandler i kommunen på telefonen. Hun vil også drive
næringsdelene som er drivbare ved eiendommen. Men kommunen sier nei i april 2013.
Og Birte klager via advokat til fylkesmannen, i klagen står det «Birte N. Nilsens ønske om å bli gitt 3 år på å bosette seg på eiendommen, har sammenheng både med at hun er i utdannelse, men også at bolighus må oppføres på eiendommen før hun kan bosette seg der.» Det skrives videre at det antas at to år er nødvendig for å planlegge, byggesøke og oppføre et bolighus på eiendommen.
Klagen er datert 30.mai 2013.

Og nå skjer det noe– for fylkesmannen sier ja. Men kjøpssummen må ned til 2.300.000 kroner. Og hun får en frist og vilkår, hun må flytte innen 1. juli 2015 og bu der fast, i fem lange og breie år.

I går, gikk fristen ut. Og ingen bur, på Åmland. Og det er så visst ikke påbegynt noe bolighus.
I saksgangen kommer det frem at to andre interessenter snuser på idyllen, og de forteller at de er klare til å bosette seg der både raskt, og fast.
Det er nå femten år med trenering av boplikten på Åmland,
politikere og lokalmiljø har
irritert seg grønnere enn gresset. Vi tar kontakt med Åmli kommune; de kan ikke se å ha mottatt en søknad om utsettelse på fristen gitt.
Birte får spørsmålet tilsendt, når har hun tenkt til å flytte inn på Åmland?
”Det blir søkt om endrede
konsesjonsbetingelser i løpet av en ukes tid. Har ingen
kommentarer utover det”

Og snipp, snapp, snute så var eventyret- ute?

 

Comments

comments