Haltepinken

18.januar 1947.
Guttungen er kastet ut fra hjemmet i Setesdal, og står barbeint og tynnkledd igjen utenfor på isen.  Dagen blir til kveld, men ingen åpner døra. Han står til han ikke husker mer. Så, faller han. Det er naboene som finner Ragnar livløs i kulden. Han er bare 2 år. Ragnar vet det ikke da, men det skal ta over 70 år før han kan gå vanlig igjen.

 

Åmli.
Det statlige kornmonopolet kom i 1928 og på landsbygda fortsatte salgsjordbruket å øke. Arbeiderpartiets kriseplan var aktiv, hele folket skulle i arbeid. Kriseforliket med Bondepartiet i 1935 fikk arbeiderpartiregjeringen til å bli sittende resten av mellomkrigstiden. I Åmli svinger skogsarbeideren fra Setesdal øksa. Han jobber på Baas gård og er ute på hogst i Gjøvdal. Han er en høy og raus kar med never store som lokk. På en gård i nærheten står hun på tunet. De brune lokkene leker i vinden. Hun er så ven, vakker og ettertraktet. Det skal bli de to.
Men det han ikke vet, er at hun også gir seg hen, til en tysker som er innom Gjøvdal. Møtet bærer frukter.

Torturert
I årene 1940 – 45 mens Norge var okkupert av Tyskland, ble det født mellom 10- 12 000 barn av tyske fedre her i landet, i tillegg til et ukjent antall tilfeller der mor aldri opplyser om at barnets far er tysk soldat. De første krigsbarnssakene kom allerede før nyttår i 1940, og antallet økte utover våren 1941. Det viste seg raskt at det var behov for ulike institusjoner til å ta seg av mødrene og barna. Det ble derfor opprettet mødrehjem, fødehjem, barnehjem og ventehjem over hele Norges land.
Ragnar Heistad kommer til verden lørdag 11.november i 1944 på et slikt mødrehjem på Østlandet. Men fødselen går ikke som den skal, han kommer ikke ut når han må. Hun får ikke hjelp og Ragnar påføres en fødselsskade. Han får ikke nok oksygen på sin ferd inn i dette livet, og han blir ikke som alle andre barn. Men dette vet ikke skogarbeideren ennå, og 9.desember 1944 gifter han og Ragnars mor seg i Arendal. Ragnar er nesten èn måned, senere blir han døpt i Gjøvdal kirke og får «fars» etternavn.

MØDREHJEM: Ragnar Heistad ble født på et mødrehjem. Fotografiet over viser 17 spebarn på Mødrehjemmet i St.Olavs gate i Oslo. Ukjent fotograf/Norsk Teknisk Museum. Det finnes ikke barnebilder av Ragnar, de gikk tapt i en husbrann.
MØDREHJEM: Ragnar Heistad ble født på et mødrehjem. Fotografiet over viser 17 spebarn på Mødrehjemmet i St.Olavs gate i Oslo. Ukjent fotograf/Norsk Teknisk Museum. Det finnes ikke barnebilder av Ragnar, de gikk tapt i en husbrann.

Tyskerungen
Men motstandsmannen og skogarbeideren som er politisk engasjert blir tatt til fange av tyskerne. Han blir satt til tvangsarbeid og torturert. Han slipper ikke ut før i mai 1945, og nå er ikke toleransen hans den samme.
Han får vite, at den han trodde var sin egen sønn er unnfanget med en tysk soldat. De som pinte ham, de som får ham til å våkne i våte mareritt så han slå rundt seg i angst for livet. Hun, med en annen mann. Han som sitter der – som ikke er hans, den gutten som ikke er som alle andre. «Far» gror på seg horn, det maler og maler der inne og han blir annerledes. Vond mot ham. Han vil ikke bli slik, men han blir sånn.
Ragnars biologiske far dør under krigen i et skipsforlis utenfor Polen. Mor får noen skillinger fra den tyske stat for tyskerungen sin.

Barbeint på is
I 1946 flytter familien på tre fra Mjåland i Gjøvdal til Setesdal. De bor først i ei lita røykstoge, så bygger «far» et nytt hus.
Det skal ikke bli greit å være liten og hete Ragnar. Tyskerungen i det lille huset sammen med tyskerfangen. «Far» møter ansiktet til fienden i ham hver dag, men det skjønner ikke Ragnar. Han er liten, og uskyldig. Tiden går, mens hornene til den sterkeste i huset gror seg kvassere.
Lørdag 18.januar 1947. Det er en kald vinter og mye snø i Setesdal. Han husker ikke hva som skjedde eller hvorfor. Hva han hadde sagt? Men han fikk ikke lov til å bli inne. «Far» var så sint, så fryktelig sint og mor kunne ikke holde hånden hans. De to var igjen der inne. Men han sto ute nå, hadde inneklærne på som fortsatt var lunkne fra kakkelovnen som varmet der bak veggene. Beina sank ned i snøen og ned på isen, det hadde gått så fort at mor ikke hadde fått sko eller strømper på ham. Dagen ble sakte til kveld, han sto og han sto. Skulle de ikke snart slippe han inn igjen? Tårene trillet nedover ansiktet mens han hikstet og frostrøyken dampet ut av nesebor og munn. Han våget ikke inn, han hadde ikke krefter i kroppen til å gå noe annet sted. Det var så langt, og han visste ikke hvem han skulle spørre. Han sto og sto mens kulden overtok, til han ikke husker mer. Ragnar har pustet i 2 år og 69 dager. Nå faller han om, i snøen.

FRA GJØVDAL: Ragnar Heistads mor avbildet i 20 årene. Det blir fortalt at hun var en ettertraktet dame, som hadde mange friere. Foto: Privat/familie.
FRA GJØVDAL: Ragnar Heistads mor avbildet i 20 årene. Det blir fortalt at hun var en ettertraktet dame, som hadde mange friere. Foto: Privat/familie.

Vergerådet
Naboer fant ham, bar den livløse guttungen inn i varmen igjen. Lensmann og doktor kom. Ragnar er merket av kulden for livet. Får koldbrann og tuberkelose. Han får en seng på Landeskogen Tuberkulosesanatorium i Grendi på østsiden av Byglandsfjorden i Bygland. Han må hvile nå. Lege isens klo og glemme «fars» horn.
Det skal gå over tre år før hendelsen nedtegnes med løkkeskrift;
Vergerådsmøte mandag 28.august 1950.
«Far» redegjorde for saken som gjelder mishandling av nevnte Ragnar Heistad. Familiemedlemmer har beskrevet «far» for å ha behandlet Ragnar meget dårlig. Naboene har fra tid til annet pratet om at Ragnar vanskjøttes i hjemmet.

SETESDAL: Ragnar Heistad bodde først i Gjøvdal, men kort tid etter bygde ”far” et hus i Setesdal der den skjebnesvangre hendelsen skulle inntreffe og merke ham for livet. Bildet er tatt i vinter, på veien til besøk i barnedomsheimen.
SETESDAL: Ragnar Heistad bodde først i Gjøvdal, men kort tid etter bygde ”far” et hus i Setesdal der den skjebnesvangre hendelsen skulle inntreffe og merke ham for livet. Bildet er tatt i vinter, på veien til besøk i barndomsheimen.

Forfrysning
Dokumentene viser til datoen 18.januar 1947.
Det viste seg da at Ragnar hadde tredjegrads forfrysning på venstre fot slik at han måtte sendes til sykehus hvor han lå i 4,5 måned til behandling. Senere er fot åpnet for å gjøre foten best mulig å gå på.
«Far» mener på sin side til forsørgerstyret at han har gjort det han kan for gutten. Mange vitner har blitt hørt i saken. De tror ikke «far» er snill mot gutten, de har aldri sett han leke med andre barn, og gutten virker ikke som andre. Han er dårlig kledd og man får han vanskelig i tale. Et vitne forteller at hun så «far» spise middag, men gutten fikk ikke mat. Han forsøkte ikke å forsyne seg heller. Ragnar har det vondt når «far» er stygg med han. Vitnene mener det ikke er forsvarlig at gutten blir hjemme lenger, og slutningen er i tråd med forklaringene.
«Etter det som kommer frem, finner vergerådet det å anse at Ragnar Heistad ikke har det godt i hjemmet og at han ikke vil få det godt i fremtiden. Det finnes ingen andre løsninger enn å sette barnet på barnehjem, Han skal flyttes så fort det er en plass ledig».
Vedtaket er enstemmig.

GUTTEHJEM:  Arendal guttehjem, Nyli Gård. Hit kom Ragnar etter at vergerådet hadde bestemt at han ikke kunne bo hjemme mer. Foto: Kuben/AAKS arkiv.
GUTTEHJEM: Arendal guttehjem, Nyli Gård. Hit kom Ragnar etter at vergerådet hadde bestemt at han ikke kunne bo hjemme mer. Foto: Kuben/AAKS arkiv.

Guttehjem
Mor ønsker vedtaket innanket for undervisningsdepartementet, men det skjer ingenting. «Far» får aldri noen straff. Men Ragnar hentes fra hjemmet. Røves nå fra mor og søsteren Rigmor som er fem år yngre. Men pappa, er en snill far for søsteren til Ragnar. Hun har hans blod i årene, ikke tyskerens. Et barn han har ønsket.
Vinden smeiker den tynne huden på kinnene til Ragnar, har er på vei nå, bort fra det vonde. Han skal fra bygda til storbyen.
Arendal guttehjem ble opprettet i 1928 og drevet av Arendal Indremisjon frem til Aust-Agder fylkeskommune overtok innstitusjonen i 1987. I 1952 endret innstitusjonen navn til Nyli Gård. Arendal guttehjem hadde frem til slutten av 1950-tallet kun gutter boende på innstitusjonen og barna kom fra omliggende kommuner.
Her skulle det opptas til forpleining og oppdragelse av barn som ikke hadde foreldre, hjem eller omsorg.
Tidligere beboere på guttehjemmet er intervjuet over en tidsperiode fra 1940-1969, dette kommer frem i granskningsrapporten fra skole – og barnehjem i Aust og Vest-Agder fra 2009.
Flere av barna forteller her at de ble hørt i leksene av de ansatte, de fikk ikke mye hjelp, men det ble kontrollert at de hadde gjort dem. Det var ingen ferieplass de dro til, men det ble arrangert turer. Guttene fikk spille fotball, jentene strikket og sydde. I andre etasje var det 9 soverom, og i 1949 var det ett til seks barn som bodde på hvert rom. På denne tiden var det også en hest på gården, tre kuer, griser og høns og 20 mål dyrket jord der barna hjalp til. De fikk mest havregrøt og brødmat, og gikk i brukte klær med lav standard. Ingen av barna forteller om seksuelt misbruk fra de ansatte, men noen forklarer om misbruk begått av de andre barna. Alle informantene forklarer seg derimot svært negativt om den følelsesmessige omsorgen de fikk under oppholdet på Nyli. De forteller at det var svært strengt, og at de ikke fikk nærhet til de voksne.

Avstraffelser
Dagen gikk, mange fikk jevnlige ørefiker og innestengning var en vanlig avstraffelsesmetode på guttehjemmet. Hadde barna gjort noe galt og det ble uklart hvem som hadde gjort noe ble guttegjengen delt i to. En del måtte opp i 2.etasje, og en ble igjen nede. De ble deretter presset til å tilstå ved at barna ble slått èn etter èn med en lærrem, inntil et av barna sprakk og fortalte hvem av dem som hadde gjort noe galt.
Men Ragnar synes det var greit å komme til guttehjemmet. Han hadde det vel godt nok. Det var et hus med en seng, og det var dyr der. Ragnar var ikke så godt vandt. Han tok til takke med så lite, for han visste ikke hva mye var. Ragnar halter rundt, det er vondt i beinet. Men det er mye lettere å stå på ski, enn å gå. Ragnar elsker å hoppe på ski.
Av og til tar han også toget til Hynnekleiv og blir hentet av onkel og tante i Gjøvdal. De er glad i Ragnar.

Sinnsykehus
Livet går skakkjørt videre i Setesdal for den lille familien på tre som er igjen. Men i 1952 blir fraværet av Ragnar for mye for mor. Hun får ikke sømmene til å passe sammen i sjelsglidelåsen, det glir ikke i det hele tatt og blir bare noe vas alt sammen og hun blir sendt til Eg i Kristiansand.
Ved utgangen av 1958 hadde sinnssykehusene i alt 7 152 plasser. I alt led 31 prosent av de nyinnlagte av psykoser mens schizofreni var ført opp som diagnose for i alt 19 prosent av de nyinnlagte. Statistikken for pasientutvekslingen ved de offentlige sinnsykehusene i årene 1955-1958 viser at Eg har flere pasienter enn sykeplasser. De er ikke unike.

PÅ SYKEHUSET: Ragnar Heistad går nedover gangen for å bli operert i beinet på Sørlandet sykehus i Arendal. Det er over 70 år siden han fikk skaden som fører til at han i store deler av livet sitt har blitt kalt for haltepinken og andre ukvemsord.
PÅ SYKEHUSET: Ragnar Heistad går nedover gangen for å bli operert i beinet på Sørlandet sykehus i Arendal. Det er over 70 år siden han fikk skaden som fører til at han i store deler av livet sitt har blitt kalt for haltepinken og andre ukvemsord.

Bror forsvinner
Søsteren til Ragnar mister nå også sin mor fra oppveksten, Rigmor blir sendt videre til annen familie mens pappa jobber i skogen noen år. Etter hvert kommer hun tilbake til sin far og blir passet av en grandtante i det lille huset i skogen. Hun blir fortalt av far at Ragnar er borte nå, at han ikke finnes mer.
Far må slette gutten ut, glemme det han har gjort. For han er så mange andre ting også – når Ragnar ikke er der.
Men bygda summer, det snakkes, og en dag i første klasse får Rigmor høre av barn i skolegården, at hennes bror slettes ikke er borte. Men hun skulle aldri ha spurt om det hjemme, for i det navnet til Ragnar flyter ut av den lille barnemunnen ser hun hornene vokse frem på far. Han blir så sint, så uendelig arg, og Rigmor vet at hun aldri kan spørre ham om broren igjen. Det løftet holder hun.
Hemmelige brev
Men den lille gutten i Arendal vet ingenting om det som er blitt sagt hjemme, og når han lærer å skrive sender han sirlige brev hjem adressert til sin søster. Den fromme grandtanten som bor der og passer på er fryktelig streng, men brevene fra Ragnar gjemmer hun unna, og sørger for at Rigmor får lese. Gjennom bokstavene på ark, beholder de veven i søskenskapet. Det er de to. Hun har en bror. Han har en søster. De er ikke halve, de er hele – sammen.
Pappa er snill mot datteren, for hun er så skoleflink, skriver, er vakrere enn sin mor og han er så stolt, så stolt.

Konfirmert
Helt frem til slutten av 50-tallet drar skogsarbeideren på besøk til mor, han har fortsatt på seg den blanke gifteringen. Men mor blir ikke bedre. Hun kommer ikke hjem. Tapet av Ragnar har utløst noe i sinnshvelvet der inne, en lås hun ikke finner nøkler til. Far snakker aldri dårlig om mor til datteren, ikke da, aldri senere. Ingen i familien gjør det.
Ragnar vokser til og han tar toget fra Arendal og blir hentet på stasjonen til Ballangrud pensjonatskole på Lunner i Hadeland. I 1955 bor det omlag 20 gutter her. Gården har griser, høns, to hester, tre biler og en traktor. Han bor sammen med noen andre gutter og lærer å skrive bedre, regne og lese i det store hvite huset på landet. De bor fire på rommet til Ragnar, og de er vel greie nok.
Når han er 15 år får han spørsmål om han vil bli konfirmert, og det vil Ragnar. Alle de andre blir jo det, han vil også være med. Være som de andre. Han går for presten på torsdagene og øver seg på vers så godt han kan. De finner en kappe som passer akkurat til ham. Ragnar føler seg så fin i den. Han er 16 år og er så stolt den dagen han halter frem i kirken. Det varmer i hjertet å bli tatt med i fellesskapet. Han er mer enn haltepinken, som de kaller ham.
Etter 9 år på pensjonatskolen flyttes han videre til Austjord offentlige skole i Hønefoss for evneveike gutter i alderen 14-18 år. Ragnar er 17 år nå.

OPERASJON: Ragnar Heistad  på oppvåkningen på Arendal sykehus etter operasjonen på beinet i mai i år.
OPERASJON: Ragnar Heistad på oppvåkningen på Arendal sykehus etter operasjonen på beinet i mai i år.

Traktor og hest
Austjord var en privat institusjon som åpnet i 1925, skolen fikk statsbidrag fra 1930 og var den første statlige yrkesskolen for elever med lærevansker. Skolen hadde bare gutter og ble nedlagt i 1969.
Ragnar kommer til en ny gård, med fjøs, stall, gårdsbruk, gartneri og sløyd. Bestyreren på Ballangrud og Ragnar sitter i en rød bil på vei til Austjord. Snakker sammen og bestyreren har vennlig stemme på. Han får beskjed om at han kan glede seg til å begynne på yrkesskolen, og det gjør Ragnar. Han gleder seg så veldig!
Han lærer å melke kyr med melkemaskin. 9 kuer får besøk av Ragnar klokken 05 om morgenen, for Ragnar klarer å stå opp, han må jo passe på dyra. Han halter ut på det vonde beinet og seler på hesten og bestyreren på Austjord lar han prøve den flotte, røde traktoren på tunet som har store kjettinger på hjula. Ragnar klarer å kjøre både forover og rygge, han føler mestring og glede. Ragnar får være med i skogen også, kjører tømmer. Det er tungt å løfte stokker, men man må jo det, ta i et tak. Han er jo på jobb. Senere sitter Ragnar på toppen av lasset mens blakken drar og han smiler med hele ansiktet. Han er på toppen av verden. Han får skryt når kan kjører vekk snø, føler seg nyttig. Ragnar er ikke vant til skryt, det gjør godt i ungdomskroppen. De bor sju stykker på et rom. De er vel greie nok, og de har vel plass nok. Han tar ikke så mye plass, han. Det har Ragnar aldri gjort.
Fire år blir han her, til han plutselig en dag blir kjørt vekk i en sort bil. Han vet ikke hvor han skal. Noen har snakket sammen på kontoret, avgjørelser har falt over hodet på Ragnar. Han kan ikke bestemme, blir ikke inkludert, får ikke vite noen ting. Han halter ut av bilen fordi han må. Så drar de fra ham.

BAK PIGGTRÅD: Nybygget for 43 såkalte asosiale åndssvake menn, eller kriminelle åndssvake som de også ble kalt - ble reist i 1964 etter initiativ fra staten. Fotokilde: Innstitusjon.no/Fotograf ukjent.
BAK PIGGTRÅD: Nybygget for 43 såkalte asosiale åndssvake menn, eller kriminelle åndssvake som de også ble kalt – ble reist i 1964 etter initiativ fra staten. Fotokilde: Innstitusjon.no/Fotograf ukjent.

Vond piggtråd
Nærlandheimen åpnet i august 1948 med det offisielle navnet ”Diakonenes arbeids- og pleiehjem for åndssvake”, og ble offisielt nedlagt 31. desember i 1990.
Driften ble likevel ikke helt avviklet før høsten 1994. Historien til Nærlandheimen strekker seg tilbake til 1936. På en ekstraordinær generalforsamling i Det Norske Diakonforbund på Diakonhjemmet i Oslo ble det vedtatt å gå aktivt inn for å etablere et hjem for psykisk utviklingshemmede.
I 1939 ble eiendommen Nærlandheimen kjøpt fra staten for
25 000 kroner. Det ble ansatt en forstander og i 1940 var institusjonen så godt som klart til å ta imot 60 beboere, men ferdigstillelsen ble avbrutt da tyskerne inntok anlegget. I 1945 hadde Diakonforbundet en befaring på eiendommen, og selv om veldig mye var ødelagt, ville de ikke gi opp planene om å etablere institusjonen. I løpet av de 10 første årene med drift gav privatpersoner til sammen 30 millioner kroner til ”åndssvakesaken”. Helt fram til staten overtok driftsansvaret var institusjonen avhengig av gaver og innsamlede midler, både til ordinær drift og utbygginger som ble gjort. Man mottok også klær, møbler og medisinsk utstyr.

Åndssvake
I 1964 ble bygget for ”asosiale åndssvake menn”, eller ”kriminelle åndssvake” som de også ble kalt, tatt i bruk.
Den unge Ragnar blir satt inn, sammen med drapsmenn, voldtektsmenn og andre kriminelle. Han er livredd. Fullstendig skrekkslagen og han slipper ikke ut. Han smaker frykten i ganen, den skraper skarpere enn horn, for selv om han er stor nok til å løpe nå – er det ingen steder å gjemme seg.
Vold var et stort problem. Men ikke før i 1987 kommer rapporten om forulemping mellom beboere ved Nærlandheimen, den stadfester at angrepene mellom beboere er uforsvarlig høy. Dette som følge av Fylkeslegens tilsynsbesøk året før og varslingen til Helsedirektoratet. Rapporten viser også at omfanget henger sammen med leveforholdene til personer med psykisk utviklingshemming. Fylkeslegen og Helsedirektoratet har karakterisert forholdene som lovstridige. Konklusjonen i rapporten er at problemet med angrep mellom beboere er like stort ett år etter de første systematiske registreringene ble kjent for overordnede myndigheter.
«De er av en så alvorlig art at det er klart uakseptabelt å la det gå flere år før det settes inn effektive tiltak», står det i rapporten. Det er tale om kraftige fysiske angrep i form av slag, kloring, sparking og dytting. Noen av tiltakene, foruten en omorganisering er å tilbakeføre gjestepasienter til hjemfylkene og rette en større pågang til de enkelte kommunene slik at de kan ta hånd om klienter som ikke trenger HVPU-tiltak (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede)»

Voldens leir
Årene på Nærlandsmoen er de verste i Ragnars liv. Han klaget aldri på guttehjemmet, på pensjonatskolen eller yrkesskolen for vanskeligstilte. Men nå synes han livet er grusomt.
Han blir ført inn. Over han i luftegården tårner piggtråden på meterhøye gjerder. Tykke låser på portene vil ikke rikke seg når han trykket nevene mot dem. De hadde satt ham i fengsel, han hadde da ikke gjort noe galt? Han var bare Ragnar, men de visste vel ikke hvor ellers de skulle putte ham.
I 1973 dør mor av kreft. Ragnar får ikke komme i begravelsen. Snille mor, fine mor, hun som var glad i ham. Hun som sa gode ting, han husker stemmen hennes ennå.
Ragnar husker også tabletter, spesielt når han protesterte til pleierne, når han ropte og ville hjem. Piller så mange og så sorte at han ikke orket å se på hopp på TV engang, bare sov og sov. Ble så uvel, så annerledes inne i seg selv. Han trykket og rykket hendene mot gjerdet, lengtet ut i ungdommen. Inne slo de, slo og slo så blodet silte nedover leppene hans. Det smakte klissete søtt, men var så vondt.
De lot ham ikke spise heller, sa han ikke fortjente å få noe mat. Det går dager, mange dager. Magen blir så tom og vond.
Morgenen har kommet, de holder ham etter beina over rekkverket. Ragnar føler seg så svimmel, for langt der nede er betongen. De sier han må slippes ned, slik at han skader seg så mye at han ikke finnes mer. Det er best for verden at han ikke puster mer sier de som holder beina. Når de ikke slår, så mobber de. Mobber og mobber. Det har blitt kveld. De holder han fast i jernsenga, nå brekker armen tenker Ragnar. Nå blir den feil den også, akkurat slik som beinet den gangen. Men de slipper før den knekker. Men det var så vondt, så fryktelig vondt lenge etterpå de dumme har gått ut døra. Han føler han får skylden for alt, en boksesekk for alle. Ragnar vet så altfor godt hvordan det er å ha det vondt, han ville ikke holde ut, men han måtte. Dag ut, dag inn. År etter år. Ingen forsto at han ikke skulle være der inne med dem. Men Ragnar har ingen annen plass å dra. Haltepinken er fritt vilt.

LIVSLANG KJÆRLIGHET: Ragnar  og Turid Heistad utenfor hjemmet i fjor vinter. De fant hverandre for over 30 år siden i Risør. De holder sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre der den andre har mangler. De har det så godt de kan få det, de to.
LIVSLANG KJÆRLIGHET: Ragnar og Turid Heistad utenfor hjemmet i fjor vinter. De fant hverandre for over 30 år siden i Risør. De holder sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre der den andre har mangler. De har det så godt de kan få det, de to.

Rømmer
Når han er 22 år haiker søsteren Rigmor på 17 år til Nærlandheimen, hun vil se sin bror i hemmelighet og blir forferdet over hvordan det ser ut der. Et fengsel. Det tyngste minnet hun har, er at de tok Ragnar fra henne. De skulle vokst opp sammen de to. Slik ble det ikke, men Rigmor klarer ikke å få Ragnar ut. Hun har nok med å leve opp selv.
Ragnar er helt ru i huden, føler seg oppspist innvendig. Dagene går i vas. Så bestemmes det at de som bor her, skal reise på fisketur. Det er den første turen de har utenfor gjerdet siden Ragnar kom dit, og det blir også den siste. De ankommer Valand, ei bygd noen kilometer utenfor Mandal i Vest-Agder. Valand er omkranset av både Skagestad og Dybovannet.
En «innsatt» sniker seg bort fra fiskegruppa og beordrer Ragnar med. Han vet ikke hvorfor han vil ha ham med, men han adlyder. Mannen i slutten av 20-åra stjeler en motorsykkel fra en garasje og Ragnar må sitte bakpå. Det er så kaldt bak der synes Ragnar, men han tør ikke si imot. Han er farlig. De stopper ved en hytte i skogen, den ”innsatte” bryter seg inn, røver en hagle som han skyter med utover mot heia. Stjeler og ramponerer. Skaper seg helt galen. Ragnar bare ser på, han vet ikke hva han skal gjøre. Men i Flekkefjord er det slutt. Politiet fanger først Ragnar, så den «innsatte» som løper bort for å gjemme seg bak noen biler. Ragnar forklarer til politiet hvordan det hele var, og han kjøres tilbake til Nærlandheimen i politibil. Han får fortsatt lov til å gå ut i luftegården, den andre må være inne. Får straff.
Ragnar klager sin nød, han er tilbake i helvete – og prøver å skrive brev om hvordan han har det. Han må ut! Men så en dag mens himmelen er blå, blir Ragnar flyttet på, til en annen avdeling. De prater visst der ute som de andre lever, om hvordan de har det her inne. De skal omorganiseres. Ragnar får det litt bedre, får mer fred. Endelig stopper den årelange volden.

SHOPPING: Turid i tet med trillebaggen i fjor vinter. Ragnar låser døra, før de skal på den ukentlige handeturen på den lokale Prix-butikken. Taxien fra Åmli venter rundt svingen.
SHOPPING: Turid i tet med trillebaggen i fjor vinter. Ragnar låser døra, før de skal på den ukentlige handeturen på den lokale Prix-butikken. Taxien fra Åmli venter rundt svingen.

Turid
Ragnar slipper ut kort tid etter, han har vært bak gjerdet med piggtråd i 5 år. 1825 dager. 43 800 timer. Sommerens milde favn tar tak i ham når han halter ut av porten. Det er som om han ser sola for første gang. Det er så sterkt, så berusende i hjertet. Tenk at det er slik frihet lukter. Sommer! Han ser piggtrådgjerdene forsvinne der bak. Han må glemme. Skal aldri tilbake, for ingen burde ha det slik.
Han tar toget. Sitter med nesa inntil vinduet og ser landet sitt gli forbi. En ny epoke begynner når han går ut av dørene på Risør stasjon. Han skal til arbeidsstua på Lindgrov.
Her er det en potetåker og Ragnar kjører møkk med traktoren og steller med dyra i fjøset. Det gjør vondt i beinet, men han finner roen igjen. Er ute, har utsikt uten piggtråd. Ragnar bor i et lite hus sammen med noen andre på samme alder, som også jobber der. De er vel greie nok med ham. Greie nok, får holde.
Men så en sommerdag skal det skje noe som forandrer Ragnars liv fullstendig. Hun kommer gående oppover tunet, han står utenfor. Turid har blå bluse på seg og et blomstrete skjørt, håret er utslått og det danser nedover skuldrene hennes. Hun har så flotte øyne, og de ser på ham. Ragnar blir helt mo i knærne.

BRYLLUPSDAG: Ragnar Heistad gifter seg med sin Turid etter to års forlovelse 14.juni 1986 i Frydendal
BRYLLUPSDAG: Ragnar Heistad gifter seg med sin Turid etter to års forlovelse 14.juni 1986 i Frydendal kirke.

 

Han vet det allerede da, den jenta vil han forlove seg med. Turid synes også at Ragnar er fin, så fin at hun sier ja til gullringen har tilbyr. Ragnar har kjøpt den for egne penger. En mann gjør slikt til sin kvinne. Det tar ikke lang tid før det er de to, men de skal være forlovet i 2 år før de flytter inn sammen i en leilighet i Risør. Ragnar vil vite om hun er trofast og til å stole på. Det er hun og de gifter seg i den gamle langkirken fra 1879 mens sommerfuglene letter i vinden, og bjørka gnistrer sprutgrønn og fullutsprunget i sommerlyset. 14.juni 1986 gir de hverandre sitt evige ja i Frydendal kirke i Risør. Det er en fryd og de er lykkelige. Ragnar har aldri hatt det så godt som nå, det er rett før hjertet hopper helt ut av brystet.
Hun og han er det den andre ikke er, for hverandre. Sammen blir de så sterke synes de. Turid er fra et godt hjem. Hun har blitt hørt på, fått gode klemmer og hverdagsmiddager med varm saus. Blitt kledd godt og varmt på, rundt både kropp og sjel. Har fått trøst når hun har trengt det, fått oppmuntringer og smil med ekte omsorg fra de som passet på jenta si. Hun har fulle batterier å gi videre. Turid kan lage komper, bake kake, sy og vaske. Ragnar kan fikse lamper, han kan snekre, er praktisk. De gjør hvert sitt og gror sammen. De er greie med hverandre, det er jo hele vitsen med å gifte seg.

SOLA: Når Ragnar smiler, stråler han som ei sol. Han er så glad for å leve, for at han endelig kan gå godt.
SOLA: Når Ragnar smiler, stråler han som ei sol. Han er så glad for å leve, for at han endelig kan gå godt.

Bryter skammen
Søsteren til Ragnar kommer på besøk. Hun vil at de to barna hennes skal få oppleve og kjenne nærhet til sin tante og onkel. Barnas oppvekst henger i smilende fotografier bak glass og ramme på Turid og Ragnars stolte vegg i stua. Men Rigmor sier aldri noe til sin far om møtene, hun holder sitt indre løfte. Men «far» har blitt en fin bestefar. Han leker, passer, har barnebarna på sitt kne. Tøyser, tuller og ler. Gir delen av sin gode arv videre til to barn som blir svært glad i ham.
Hornene hans blir borte med dem. Han er blitt et menneske som får vist at man alltid er flere ting. Han dør, men uten å ta Ragnars navn i sin munn. Uten å si unnskyld. Rigmor tar det ikke opp, hun lar han forlate verden i fred. Når far trekker sitt siste åndedrag har han fremdeles den gyldne gifteringen på den ru skogsarbeiderfingeren. Han sluttet aldri å elske henne.
Ragnar, kommer aldri til å slutte å elske sin Turid.

LEIK OG GLEDE: Turid og Ragnar leiker med Rutta i hagen. Den engelske terrieren er nå 10 år, men den er fortsatt vill når den vil.
LEIK OG GLEDE: Turid og Ragnar leiker med Rutta i hagen. Den engelske terrieren er nå 10 år, men den er fortsatt vill når den vil.

Rutta til gards
Det nygifte paret bor i Risør i mange år før de flytter noen år til Dølemo, men huset er så kaldt og Ragnar og Turid fryser så fælt. Vinduene lekker og huset er ikke tett. Ikke er det isolert heller. De flytter først videre til et hus på Lillemo og så til Engenes, i det gule huset de bor i nå. Det har nok plass og nok varme. Med plenty glava i veggene. Her fyller de sitt hjem med hverandre. Ragnar og Turid har bestemt seg for lenge siden at de ikke skal få barn, Turid kan ikke det. Men for 10 år siden kommer det et lite nøste fra Arendal hjem til paret. Den engelske terrieren «Rutta» lager liv og røre, den er kanskje liten men valpen drar etter hvert både Turid og Ragnar om kull på plen og vei. Den tisser inne og lager stor ståhei i sin nysgjerrighet på livet, og de to har sitt svare strev med å følge med. Rutta blir barnet deres.
Det vonde
Livet gir Ragnar flere smilerynker, og han drømmer aldri om det som har vært. Han husker det når han er våken, men plages ikke av dumme tanker i søvnen. Ragnar drømmer bare om Turid han, og det er fine ting.
I bygda er man vant til å se Ragnar halte rundt. Han og Turid er en del av fellsskapet, og de har alltid følt seg inkludert og hjemme i Åmli.
Livet i det gule huset går sin vante gang på Engenes, men Ragnar får mer og mer vondt i beinet sitt som åra går. Det går aldri over, det blir bare verre. Helt siden den gangen isen tok ham har han sagt det gjør vondt. Men nå må han ta piller for å sove, og han halter mer og mer. Ragnar ligger i senga om kvelden ved siden av Turid og ynker seg, det banker så der inne. Som om det vonde vil ut. Hverdagen blir så trå å gå på.

Polsk hjelp
Det er de som hjelper til hjemme som sier han må ringe legen, og Turid kaster seg på telefonen og Ragnar får time i Åmli sentrum. Vikarlegen er polsk, og han er grei synes Ragnar. Når han får se foten til Ragnar blottet for sokk, får han henvisning til sykehuset. Hvorfor har han ikke sagt noe? Men Ragnar har jo sagt noe, men kanskje ikke nok. Han får time i Arendal, og på sykehuset blir både lege og sykepleier forbauset, hvorfor har han ikke sagt noe? Men Ragnar har jo det. Men kanskje ikke høyt nok.

AUGUST 2018: Ragnar, Rutta og Turid hjemme i sofaen på Engenes.
AUGUST 2018: Ragnar, Rutta og Turid hjemme i sofaen på Engenes.

Operasjon Ragnar
7.mai 2018, Arendal sykehus.
Det er knallvær og gradestokken klatrer opp til 20. Inne på et fullt venteværelse i 3.etasje sitter Ragnar i rutete sommerskjorte, blid som ei sol. Han gleder seg til operasjonen. Endelig skal det bli bra igjen. Han stavrer seg bortover gangen mens han støtter seg til en smilende, hvitkledd sykehusengel. Etter noen timer våkner han av narkosen, men Ragnar synes ikke han har vondt noe sted og foten er gipset så pen og hvit. Han skal ikke gå på tærne eller helen og har fått spesialsko og krykker. I rullestol kjøres han ut av sykehuset og reiser videre med bil. Hjemme venter kona, hun er forbredt på at Ragnar må sitte, og at hun må ta i et tak. Det skal nok gå så greit atte.
Ragnar sitter i sin nye sofa og kikker bort på beinet, den tidligere misdannede foten er nå rett som et spett under gipsen. Tre uker senere går første sjekk på sykehuset fint, Ragnar går allerede bedre.

JUNI 2018: Hjemme på Engenes drar Ragnar av seg sokken. Har du sett så rett foten har blitt da gitt!
JUNI 2018: Hjemme på Engenes drar Ragnar av seg sokken. Har du sett så rett foten har blitt da gitt!

Når enden er god
Tørken blåser over Sørlandet, heten dirrer i lufta og grusen på veien utenfor den gule huset i Åmli virvles opp i vinden av forbipasserende biler. Så tørt har det ikke vært på 70 år.
Mai, juni, og juli bikker over i august. Det har nå gått over 3 måneder siden operasjonen til Ragnar. Regnet øser ned i begynnende høst og det lukter klarere ute. Han går over Åmfoss bru. Dråpene ovenifra lager millioner av små hull i vannspeglet som flyter sakte nedover mot demningen.
Ragnar halter fortsatt litt, men han har ikke vondt noe sted nå. Føler seg fri.
Han måtte lide i over 70 år før han kunne gå ut av kuldens grep.
Ragnar smiler over hele ansiktet slik bare han kan gjøre. Siden han var liten har de andre kalt han for haltepinken, sagt han er stygg og dum. Men de som sier andre er dumme, de er dumme di! Ragnar synes han er like god som alle andre.
Konturene av mannen som fyller 74 år om noen måneder forsvinner bak trærne inn mot Engenes.
Han heiser en neve i lufta og vinker.
Ragnar er ikke bare like god.
Han er bedre.

 

DAGENS DOKUMENT:
Dette Ragnar Heistad sin historie om eget liv slik han opplevde det, og husker det. Avisen har hatt intervjuer med nærmeste familie og tilgang på saksdokumenter som støtter og har bidratt til opplysningene i saken. Avisen har også innhentet ekstern informasjon, søkt tilgang til saksdokumenter, og dokumentert faktiske hendelser omtalt i saken, i tillegg til historisk arkiv på omtalte steder. Enkelte steder og personer er anonymisert, og navn på søster er fiktivt, av hensyn til gjenlevende familie. Nærmeste familie har lest gjennom saken før publisering og godkjent. Verge har også fått lese teksten som omhandler Turid.

Kilder: Granskningsrapporter/ styreprotokoller/brev og notater fra Nærlandsheimen v/ Interkommunalt arkiv i Rogaland. Dokumentasjon, arkiv fra barnehjemmet Nyli gård barnehjem v/ KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Riksarkivet/SSB statistikk. Granskningsrapport/Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Norges offisielle statistikk. Sinnssykehusenes virksomhet. Mødrehjem/hovedfagsoppgave. Statens spesialskoler. Lydopptak/Bøker/Nett/andre kilder.

Hvordan hacke Åmli ut av spill?

Industrispionasje blir fortsatt regnet som en av de større truslene i E-tjenestens trusselvurdering for 2018. Staten jobber på spreng for å ruste Norge mot cyberangrep. En ny sikkerhetslov er vedtatt på Stortinget og en nasjonal cyberstrategi er underveis. Oddvar Håland Moe fra Åmli lever av å finne hemmeligstemplet informasjon og sårbarheter som kan utnyttes.

 

-Vi opplever en kraftig økning av digitale sikkerhetsutfordringer og sårbarheter. Et velfungerende globalt internett og en robust digital infrastruktur er helt avgjørende for Norges økonomi og sikkerhet, sa utenriksminister Børge Brende da Norges første internasjonale cyberstrategi ble lansert under det årlige dialogmøtet om internasjonale cyberspørsmål i Oslo i september i fjor hvor USA og de nordisk-baltiske landene deltok.

Til Svalbard
Påsken 2018, opp trappa på biblioteket i Arendal kommer han gående med et stort gutteaktig smil og klare øyne. Bak Åmli-mannen sitter de intetanende menneskene, på de offentlige datamaskinene og taster uanfektet. Oddvar kunne plukket filene deres i fillebiter, om han ville. Sett dine, og mine hemmeligheter. Skapt seg tilgang til våre liv. Han snoker i fremmede systemer og finner hemmeligstemplet informasjon og sårbarheter som kan utnyttes. Men han er heldigvis, av den gode sorten.

SPEKTRUM:  Oddvar under NICCONF i Oslo Spektrum i fjor. Kort fortalt er dette en konferanse med fokus på praktiseringen av teknisk IT. Konferansen skal favne på tvers av fagfolk og beslutningstakere der de beste foredragsholderne i verden skal inspirere IT-folk fra nær og fjern.
SPEKTRUM: Oddvar under NICCONF i Oslo Spektrum i fjor. Kort fortalt er dette en konferanse med fokus på praktiseringen av teknisk IT. Konferansen skal favne på tvers av fagfolk og beslutningstakere der de beste foredragsholderne i verden skal inspirere IT-folk fra nær og fjern.

Oddvar H. Moe kom til verden 3.februar 1982 på Selåsvatn, og gikk på Nelaug skole frem til 6.klasse. Da søkte lennsmannspappa Geir H. Moe nye utforinger og ble sysselmannens førstebetjent. Oddvar befant seg plutselig på Svalbard sammen med familien, her skulle gutten erverve seg et vidsyn og forståelse for andre mennesker og kulturer – en verdi han har tatt med seg videre i livet. Han er 16 år da de flytter heim og inn på en gård i Gjøvdal, et realt oppussingsprosjekt på Homdrom. Det var tidendes kjipeste sommer, han delte rom med sin søster og foreldrene, og alt var på halv 12. Men samme høst begynte han på privat studie, han visste allerede da at IT var noe for ham og hoppet galant fra første år videre til idrettslinja i Åmli for å komme inn på IKT driftsfag på Arendal maritime og tekniske skole. Etter endt eksamen ble han første IKT lærling i Åmli kommune.

”Når han endelig bryter seg inn, flommer adrenalinet i dataårene på Oddvar Moe fra Åmli og da roper han; YES!”

Manipulere
Vi skal 15 år frem i tid. Oddvar tusler inn med sekken sin på ryggen, har på seg en mørkeblå baseballcaps. Vandrer rett inn døra i en kommune og videre inn i gangen. En dame kommer gående. Oddvar smiler trygt med hele ansiktet. Jeg skal bare rette opp en IT-feil jeg, kan du vise meg til et kontor? Selvfølgelig kan damen det, han er jo her for å hjelpe. Døra lukkes og i det Oddvar stikker kabelen inn kan han manipulere, plante og kryptere. Han går inn på hjemmesiden og leter etter eposter, brukerne er alltid et svakt punkt. Han sender en epost fra rådmannen til sentralbordet, legger ved et Excel-ark og skriver; Dette funker ikke på min maskin, kan dere sjekke om det fungerer på deres?
I det Excel- arket åpnes er Oddvar inne, han kommuniserer med PC `n og sprer seg videre inn i nettet deres til han finner en administrator. Nå er det «Game Over» for kommunen. Det kunne vært Åmli, det kunne vært alle kommuner i Norge…

IMG_0831

Bryter seg inn
Vi skal tilbake til start. Oddvar slentrer inn døra på det gamle kommunehuset i Åmli, han er 20 år.
-Jeg var ung, naiv og med store ambisjoner. Jeg ville fornye alt, modernisere, men det ble mye brannslukking, mimrer Moe.
Han fiksa herpa PCer, skolenettet, drev med krisehjelp til eldre personer hvor epost fremsto som en uoverkommelig mur. Læretiden besto han med glans. Kort tid etter lyste Vegårshei kommune ut stillingen som IKT ansvarlig, «datajyplingen» fikk den og her var det verre tak som måtte tas enn i fødebygda.
-Jeg husker de hadde to
PCer med Internett og vi brukte disketter for å hente epost fra disse pcene og sende det videre internt til de som skulle ha det.
Første dag måtte jeg strekke opp kabel til kontoret selv.
Moe fikk på plass internett til alle, det ble lagt føringer på sikkerhet og automatisering, ikke minst tidsbesparende tiltak og etterhvert nytt saks og arkivsystem. Så bar det videre for den sultne IKT-mannen. Det skulle bli mange selskaper og høy læringskurve før han til slutt endte opp i selskapet han nå jobber; Advania. Et rådgivnings og teknologiselskap som leverer
forretningssystemer, sikkerhet, skytjenester og kommunikasjonsløsninger.
Selskapet tilbyr derfor penetrasjonstesting for det private og det offentlige.
– Jeg får bryte meg inn og får betalt for det. Men jeg kommer aldri til å bytte side, sier Oddvar og ser på meg.
Men når han endelig bryter seg inn, når han endelig finner hullet i sikkerheten og tar kontroll så flommer adrenalinet i dataårene på Oddvar Moe fra Åmli og
da roper han YES!
-Det er mye bedre at det er jeg som sier yes, enn noen andre, smiler han.

IMG_0853

Kunne slettet alt
Oddvar oppdaget kjapt at han hadde anlegg for penetrasjonstesting. Kompetansen han hadde ervervet seg på veien var bred, nå måtte han bare øve. Det handlet bare om å komme i mål, hvordan han løste det var opp til ham. Oddvar graver seg inn i verdenen, det går i blodet på ham. Han leser, trener, plukker ting fra hverandre, finner hull. Bryter seg inn. Åra går.
Han evner å bygge opp raske, snedige løsninger som fungerer der og da. Ved bruk av ulike maskin- og programvarer går han til verks med kreative metoder og strategier for å oppnå det han vil. Går ikke den ene, finner han på noe annet. I denne prosessen der både lovlige og ulovlige hackere befinner seg, kan man erverve seg verdifull innsikt. Ikke minst bidra til utvikling av ny teknologi. Det fungerer altså å tenke kreativt i noe som fremstår som firkanta, det er nettopp når du evner å tenke annerledes – du blir best. En intellektuell utfordring.
Hvis han var betalt av russerne kunne han lastet ned alle helseopplysningene til brukerne i Åmli, for all data har nytteverdi.
-Det kan være snakk om forhistorie til ulike familier, der man kan presse dem i forhold til en kjønnssykdom for eksempel. Det er kjekk informasjon å ha for en spion. Jeg kunne også tatt kommunen til gissel, kryptert alle filer og forlangt penger. Jeg kunne låst alle ute av kommunen eller hvis jeg bare ville gjøre faenskap; slettet alle filer. Back-up hjelper ikke det heller, for hvis jeg ville så kunne jeg begynt med dette god tid i forveien, rett og slett infisert back-upen over tid. De, som mange andre – hadde ikke hatt sjans dersom noen med nok midler hadde ønsket å utføre et slikt angrep.

Reseptblokker og filer
Oddvar har på seg baseballcapsen igjen, han går rett inn på et legekontor. Simulerer IT-hjelper og får tilgang til et kontor og alle personalfilene lastes ned på en ekstern harddisk. Så går han ut, banker han på ruta ut til resepsjonen og sier; Jeg tror du må vise meg inn til et annet kontor også, det er mer som må rettes. Og smilende hvite piker lukker ham villig inn. På kontoret er skrivebordet ulåst, og Oddvar plukker med seg et par reseptblokker i sekken og spankulerer smilende ut, idet han sier; hade bra nå er alt fikset! Kunden som har bestilt testen får filene og reseptblokkene tilbake og de ansatte en real vekker. Men tenk om Oddvar ikke var Oddvar…

OSLO: Oddvar H. Moe snakker om Windows sikkerhet under MVP dagen hos Microsoft på Lysaker i Oslo 2017.
OSLO: Oddvar H. Moe snakker om Windows sikkerhet under MVP dagen hos Microsoft på Lysaker i Oslo 2017.

-Kineserne ser deg
Nå er det ikke slik at de største truslene kommer fra enkeltpersoner som personlig går inn i bedrifter eller kommuner. De kommer utenifra, de er store, og de merkes sjelden.
-Det er veldig vanskelig å sikre seg, man er aldri helt trygg.
Oddvar tror ikke trusselvurderingen vil mildne, derfor vet han også hva han ønsker å drive med i fremtiden. Red Teaming. Kort fortalt er dette en prosess som skal oppdage nettverks- og systemproblemer, ikke minst teste sikkerheten ved å leke angriper, prosessen kalles også «etisk hacking”. Man må rett og slett besitte ferdigheter og kunnskaper om en potensiell angriper for å etterligne et angrep.
-La oss si jeg skal simulere kinesiske myndigheter, maks 1-2 personer i selskapet vet at angrepet kommer, men ikke når. Når du ser patent tegninger fly ut av «døra» og det ikke er noe du kan gjøre med det, hvordan reagerer du da? Det blir en beredskapsøvelse som tester rutiner og adferd på en helt ny måte, sier Oddvar som utfra sine kollegaer i bransjen fra USA mener dette vil brukes som verktøy av selskaper i større grad, også her hjemme.
For de reelle angriperne blir smartere, får mer finesse, og blir mer og mer usynlige.

 

FAKTA OG KJAPPE
FORBRUKERTIPS:
Oddvar er gift med Julia Moe som han møtte på byen i Arendal i 2001, paret har to døtre: Caroline (13) og Emilie (10). Bli mer kjent med Oddvar og hva han forsker på i bloggen: https://Oddvar.moe

Kjappe tips for bedret sikkerhet: Hold PC`n din oppdatert. Ha ulike passord på ulike tjenester. Sjekk siden haveibeenpwned.com for å finne ut om din epostkonto har blitt komprimittert, råder Oddvar. (Jeg tok en rask sjekk på noen eposter lokalt, og fant brudd. Dere finner fremgangsmåte for bedre sikkerhet på samme nettside. Red.anm.)
Ellers er det et godt tips fra Oddvar å aldri trykke på lenker eller bilder i eposter du ikke kjenner, det samme gjelder på telefonen og på sosiale medier slik som messenger.
-Ikke vær så norsk og blåøyd, er avslutningsadvarselen fra IT-mannen.

Les også leder om emnet

 

Familiemannen

Han elsker naboånden i Åmli, nærheten til folk og natur. Er lokalbanksjef og med i gymsalgubbetrimmen. Han samler på frimerker, er Liverpool-fan og elsker tegneserien; Pondus- ikke minst å flørte med sin kone som han har vært sammen med siden videregående. Han anser seg som realist, men han har lite til overs for humanetikere som rakker ned på tradisjoner og tar vekk æren fra historien. Eller for fagforeninger som bare roper på barrikadene for barrikadens skyld. Han tror også det ordner seg for snille gutter, og er en familiemann til beinet. Vi dro hjem til Hans Fredrik Tangen en helt vanlig dag.

Kom inn, sier han og viser meg opp i trappeoppgangen. I stua sitter Mille og Maja, minstemann er hjemme fordi hun er syk i dag, og det foregår en diskusjon på hva det skal sees på TV mens katten Linus smyger seg stille og oransjestripet, ut.
-Jeg har vel litt kort lunte, blir sinna når Liverpool taper og litt irritert på trassige unger, smiler han mens vi setter oss ved kjøkkenbordet. På veggen bak oss står det en gammel autentisk komfyr, på hylla et leketog, og en gammel tre-bærplukker. Det er lyst, koselig og interiøret forteller meg hva jeg vet; her bor det også en kvinne.

IMG_8861
RUSS: Et lån fra eldste datteren, Lotte.

Fire barn, har han og kona Anne. Eldstemann Lotte er snart 19, Fredrik 15 og et halvt, Maja på 11 og minstemann Mille på 4 år.
Hans Fredrik er født og oppvokst på Århuskleiva i Åmli, hans foreldre kom fra kysten. En far fra Eydehavn og en mor fra Tromøya i Arendal. Han er minst og har en storebror (Tobias Tangen, red.anm.) og en eldre søster som bor i Oslo. De tre vokste opp i en trygg og kjærlig familie, og en beskyttet tilværelse med skole, leik og lange ferier på hytta på Flosta i Austre Moland.
Hans Fredrik går 2 året på videregående i Tvedestrand, det er fest på lokalet på Vatnebu på Flosta. Der treffer han den søte, blonde – Anne. Det ble de to, i ett og alt. For få uker siden feiret de 21 års kjærestedag, som hans Fredrik kaller det. Blomstene står ennå på kjøkkenbordet og nikker kjærlig.
– Jeg er dårlig på å huske hva jeg kjøpte, Anne husker jo alt sånt, jeg har fokus fremover, sier han.
Men man må for all del ikke få inntrykk av at Tangen ikke har kontroll, for hvis det er noe han er god på så er det å ha alt planlagt og tilrettelagt – i minste detalj. Og vi snakker kalender som rommer alt, i dager, uker – ja sågar år fremover. Her skal ikke noe overlates til tilfeldighetene.
Det impulsive genet i familien- det tar Anne seg av. Til Hans Fredrik, ofte store fortvilelse.
-Kan du tenker deg noe så fælt som at det står i kalenderen at kvelden ikke er booket til noe, og så kommer hun og sier; Jeg tenkte vi skulle finne på… Nå ler han.
Tangen er litt vanskelig å plassere, selv kategoriserer han seg selv som kjedelig, men det er mange lag ved denne personen som sitter på kjøkkenet. Ikke minst humor, godt kamuflert under et hyggelig, sindig ytre som de fleste bare liker. Og litt nerd, er han. Som at han for eksempel er sitat; Glad i postnummer. -Jeg jobbet jo 12 år på Multicom, vi sendte ut varer til hele Norge og postnummer er logisk. Knagger for å vite hvor man befinner seg i landet. Alt henger jo sammen.
Han liker geografi også, og bilnummer. På sløyden lagde Hans Fredrik et treskrin da han var liten, og oppi hadde han små pappkort, sortert sirlig etter bokstaver og tall, selvfølgelig. Når han forteller om det er det som om han blir litt flau, hvor pedantisk går det ann å bli liksom.
– Orden er fint, utbryter han. Men med fire unger må du bare gi opp, det er som å rydde i en snøstorm.
Hans Fredrik mener selv han er altfor god til å slappe av, og karakteriserer seg selv ikke som en handyman.
Skulle ønske huset var vedlikeholdsfritt, jeg er ikke en sånn en som gleder seg til å male huset. Men jeg skjønner jo at man må gjøre det som må til, men gøy synes jeg ikke det er. Jeg er vel sånn passe flink til ting. Vaske bilen for eksempel, det er så utrolig kjedelig, men det er tilfredsstillende å få en ren bil, men så er det så fortvilende at den bare blir møkkete igjen.

IMG_8837 – Kopi
Høy familiefaktor, hjemme hos politikeren.

Og det er mer bilrelatert på irritasjonslista;
-Å selge egen bil privat er noe av det verste jeg kan tenke meg, så mye tid som går med til at haugevis av folk skal komme og sparke litt i dekka og prutte til man bare blir sur. Tilslutt så har jeg bare lyst til å rope; jammen så bare ta den bilen, gratis! Æsj så ubehagelig det er, sier han.
Tangen liker ikke bøker heller. En roman er for Hans Fredrik ur-kjedelig. Han leser masse aviser, politiske papirer og gjerne tegneserier, men han sverger til levende bilde istedenfor tekst.
– Å tygge seg gjennom mursteiner av andres fiksjon, det har aldri vært min greie. Men egentlig er jeg ganske lett å underholde, sier han og ser på meg med to klare øyne.
Star Wars, eller serier slik som House of Cards eller Game of Thrones i sofaen på kvelden er helt utmerket underholdning. Men en Anne i armkroken som alltid sovner. Begge er de elendige på å gå og legge seg. Men Hans Fredrik trenger ikke mye søvn, fem timer holder lenge. Han kan være både vekselvis A og B menneske som det passer seg. Anne er litt annerledes. Hun er B.
Men selv om Hans Fredrik ikke liker å lese bøker, skal man på ingen måte tro at han ikke er belest, for han er vel egentlig litt av en nerd, og mer kunnskapsrik enn de fleste. Og han var et skolelys, hadde «Særdeles Godt» i alle fag, kanskje med unntak av sløyd der han minnes det ble gitt enn «Meget». Han var det pliktoppfyllende barnet som ordnet og fikset alt selv, og som fremfor alt hadde: Ting på stell. Mens deres eldstemann Lotte for eksempel, skrev brev til kongen da hun var liten- med en streng klagetirade på hvor utrolig urettferdig hun synes det var at hun ikke fikk Nugatti på brødskiva. Så var det slik at hvis noen spurte Hans Fredrik om han for eksempel hadde husket gymtøyet sitt, så skulte han bare på dem med et strengt blikk, som om det kunne falle han inn – å ikke ha kontroll på ting?
– Jeg var en snill og pliktoppfyllende gutt, sier mannen som smiler foran meg.

Han var ingen ungdomspolitiker, men engasjerte seg i Ja til EU, og var fylt 17 år da han ble med Europeisk Ungdom inn på en busslast til Oslo. Han synes det var moro, men det skulle ta mange år til før han gjorde noe politisk.
Fra 1997 bodde familien Tangen tre år i Grimstad, senere et år på Fevik i same kommune. I 1999 blir det militæret på far i huset og Hans Fredrik pendler til sikkerhetsavdelinga på Odderøya. Barn nummer to kommer til verden høsten året etter.
Hans Fredrik hadde alltid sagt at han aldri skulle flytte tilbake til Åmli, men slik skulle det ikke gå. Anne fikk en kundebehandlerstilling på Multicoms avdeling i Arendal, en bedrift Hans Fredriks storebror Tobias var med på å starte. Så slår Multicom sammen avdelingene, plutselig jobber Anne i Åmli, og han selv får også tilbud om jobb- i Åmli. Men hvis han nå skulle hjem igjen, da skulle han ikke bo i en av bygdene, ja selv Tveit var ALTFOR langt unna. Nei, sentrum eller ingenting. Basta bom, og Anne forsto det. Egentlig skulle familien bygge, men så kom huset vi sitter i til salgs, og slik gikk det til at familien Tangen flyttet til Åmli sommeren 2001 og da giftet de seg jammen også. Både Anne og Hans Fredrik tok mer skole som småbarnsforeldre, men det skulle ta noen år til.
I 2002 melder Hans Fredrik seg inn i Høyre gjennom et nettskjema, valget falt på et tverrsnitt av hvor han følte seg mest hjemme politisk. I begynnelsen var han vara i kommunestyret, men stilte mye i møter det første året for tilfeldighetene ville det slik at sykdom utløste behovet.
-Det tok lang tid å forstå hvordan samfunnet egentlig hang sammen, en bratt læringskurve, smiler han.
Tangen er ansett som en stille og fornuftig kar. Den sindige som stort sett alle liker.

IMG_8814
Anne og minstemann.

Men så havner han i krigen, bokstavelig talt en språkkamp.
-Ingen kunne forutsett hva slags skikkelig ståhei det skulle bli. For i foreldregruppen før skolestart til førsteklassingene i 2008 kom det et krav om bokmålsundervisning. Så skjedde det samme året etter, uten at det politiske flertallet tok foreldrenes vilje på alvor. Da skjedde det et ”foreldreopprør” også blant klassene som allerede hadde gått 2, 3 og 4 år på skolen, og en permanent endring av hovedmålet i åmliskolene tvang seg frem, sier Tangen.
Det ble løftet opp til folkeavstemning, det ble et drama uten sidestykke. Nynorsk får flertall, men i mai 2010 skal det avgjøres. Etter en lang og opprivende debatt viste avstemningsresultatet i kommunestyret – med en stemmes overvekt – at det blir bokmål på begge skolene i Åmli.
-Folkeavstemmingen ble slik den ble, mens kommunestyret med knappest mulig margin valgte å lytte til flertallet av foreldrene med barn i skolealder fremfor den underlig nok, lovpålagte rådgivende folkeavstemmingen, sier Tangen og fortsetter; – I et siste avgjørende åndedrett var det Tellef Inge Mørland (Ap) sin stemme som bikket flertallet og reddet Åmli fra en videre språkstrid i mange år fremover. Jeg får gåsehud ennå når jeg tenker på det øyeblikket. Han kan sitt politiske spill og jeg har stor respekt for ham som politiker, sier Tangen.
-Detroet seg når beslutningen falt, men flere staute foreldre i Åmli slik som Øyvind Steinklev måtte stå i noen tøffe tak, mener han.

Som politiker må han daglig forholde seg til habilitet og konfliktroller.
-I Åmli så er det stor sjans for at du vet hvem noen av personene er. Men vi må trekke grensen et sted, og det er ved loven. Men hvis vi ikke kan avgjøre saker der vi kjenner til noen, eller har vært i noens bursdagsselskap, ja da ville vi ikke kunne gjort jobbene våre i Åmli. Man sitter faktisk med et ansvar, at man må gjøre det riktige, sier Hans Fredrik.
Vanskelig synes han også det er å sitte i Kirkelig Fellesråd der man som styremedlem må være med på å kutte stillinger, gripe inn i folks hverdag som resulterer i at noen mister jobben.
-Maten, sier han plutselig og reiser seg. Trer grytelapper på hendene og skyver inn en form lasagne i ovnen.
-Det er egentlig meg som lager lasagne her i huset, men denne ganger en det Anne som har gjort klart fordi jeg var så lenge på møte i går kveld, sier han.
Hans Fredrik anser seg ikke som noe mesterkokk, men han kan litt dagligdagse ting. Og lager lørdagsfrokost, gjerne med pannekaker.

Nåværende lokalbanksjef jobbet i Multicom frem til 2012, men han begynte å tenke på mer utdannelse før den tid.
-Jeg tenkte på fremtiden, at jeg burde gjøre noe. Ha sikkerhet.
Anne hadde allerede tatt sykepleieutdanning med småunger i hus, nå var hans tid kommet. Han fikk fri fra Multicom for å fullføre en bachelor i økonomi. Tangen var ikke ferdig med siste året engang, før han fikk tilbudet om lokal banksjefstilling.
-Det var flaks, utbryter han.
Hans Fredrik liker jobben sin.
-Jeg er ikke en sosial supermaskin, men jeg liker forutsigbare rammer, og samtidig få lov til å ha en så variert funksjon, sier han.
Tangen toner veldig ned banksjef tittelen, han mener selv han bare er en del av et team. Det er litt typisk, ham.

Noe han ikke er så glad i, er shopping. Ja faktisk hater han; IKEA.
-Hvis jeg skal dit må jeg ha handleliste, men det vil ikke Anne, for da er det jo ikke noe gøy, og bare ta det man skal ha fra hyllene og gå igjen. Neida, man skal være der, lenge. Den ironiske humoren til Tangen tyter ut fra sprekkene her og der, og jeg ler mens jeg tenker på en plaget Hans Fredrik som lider seg gjennom hyllemeter på Ikea for kjærligheten. Han er med andre ord ingen shoppingentusiast, men på Clas Ohlson og Biltema da kjøper han sitat; – Masse drit jeg ikke trenger.
Hallo, klinger det i gangen og en smilende skikkelse kommer til synet i døråpningen. Hans Fredriks andre halvdel er kommet hjem. Anne.

Har du ikke bydd henne kaffe, spør Anne litt oppgitt og ser på meg. Hans Fredrik smiler litt fåret.
– Jeg ble tidlig tuktet av min kone,
-Nei, nå må du gi deg, ler Anne.
-Han finnes ikke spontan altså, utbryter hun!
Hva, jeg? Jeg kan jo overraske deg hvis det er planlagt, blunker Hans Fredrik.
Han er veldig flink på å kjøpe blomster og gaver, men spontan- finnes ikke. Han får høyt blodtrykk hvis det ikke er innafor planen. Han må ha kontrollen.
-Men så mye vi har å gjøre med møter, jobb og fire unger med ulike fritidsaktiviteter, bursdager og fandens oldemor. Det er viktig å ha en kalender som er planlagt i minste detalj. Han snur seg mot meg og nesten hvisker; Og jeg har en egen kalender også, der det for eksempel er oppført at fem over 9 da er jeg opptatt, for da er det Liverpool kamp og da er stua mi.
Men det står ikke på felleskalenderen, smeller det fra Anne.
Jo, men det står på min, gliser Hans Fredrik.
Men hvis han tror at Anne er ferdig med resonnementet, så tar han feil..
-Også er han litt kjip imot mine overbevisninger om at vi trenger å bytte sofa, stråler Anne mens Hans Fredrik sperrer opp øynene og etteraper; mot dine overbevisninger??
Hun fortsetter helt uanfektet; Men da må det planlegges, spares, og ventes. Men jeg vil jo ha den nå, ler Anne. Og Tangen smiler, litt oppgitt. Men jeg var jo spontan da jeg kjøpte den tredemølla til deg?
Ja, det gjorde du faktisk, og det er du som har brukt den mest, smiler Anne.
Hans Fredrik kommenterer tørt; Det hadde jo vært fryktelig kjedelig uten henne.
De to har en sånn velsmurt erten tone som kun kan erverves med et liv levd sammen og en bøtte respekt.
Det klirres i en vannkaraffel, har du tatt frem vann fordi avisa er her? Pleier vi ikke å ha brus til lasagne, spør hans Fredrik og henter Pepsi Max fra kjøleskapet. Anne ler, tar til seg salat og rykende varm Pusurmat serveres på asjetter til seks.
Man bruker jo ikke ketchup på lasagne? Det er jo som å ha ketchup på tomatsuppe jo! Minstemann stenger ørene, trykker bagetten hun har tatt flat i herlig trass, krydrer rikelig og gasser på med sennep og skinke.
-Hvis ikke avisa hadde vært her nå, hadde jeg sagt at du måtte ta deg saman altså, sier pappa ærlig og med litt humor i øya.

IMG_8831
FAMILIEMIDDAG: – Jeg har alltid sagt at vi skal tilbake til Arendal og havet når vi blir eldre, men vi trives så utrolig godt her, sier Anne.-Vi bor et steinkast fra jobb, barnehage, butikker, skole. Vi har det jo som plomma i egget her, følger Hans Fredrik på.

Annes tålmodighet smører matbordet rolig mens vi spør; Hvordan er han mannen din da Anne?
-Han er en pålitelig kar, en balansert og rolig type. Og han er velgjennomtenkt når han først uttaler seg om noe. En likandes kar, som hører på meg og som har begge beina godt plantet på jorden. Vi to har blitt voksne sammen. Vi fikk jo førstemann før jeg var ferdig med gymnaset og jeg flyttet rett fra mamma og pappa sammen med Hans Fredrik. Men vi har skapt noe trygt og godt sammen, og han er den smarteste mannen jeg kjenner!
Nå blir ektemannen litt småvarm i kinna, og kanskje også litt stolt.
Blir du mannesjuk da, spør vi som en mulig motvekt?
Det er Anne som rister først på hodet.
Hans Fredrik bekrefter; Han kan telle på en hånd hvor mange ganger han har vært syk, og det er siden han begynte i arbeidslivet.
-Jeg har heldigvis et godt immunforsvar. Jeg hangler litt en dag, og så går det som regel over, sier han.
Det som ikke går over er hans engasjement for frivilligheten og idretten i bygda. Tangen var leder av Dristug IL i 3 år, og har i tillegg flere år i styret. Og han synes det er vanskelig å si nei, sånn generelt.

Men hvilken side av Hans Fredrik er det bare de nærmeste ser?
Humoren hans.
Ok? (Nå viser Hans Fredrik tilløp til frykt for hva Anne kan komme til å si)
-Han er sånn skikkelig guttegutt. Leser Pondus og ser på American Pie og ler seg i hjel hvis du skjønner. Han har kompiser som er verre, for eksempel Audun Sandhaug. Da han fikk høre at Hans Fredrik skulle stille til portrett i dag, så truet han med å komme og vise rompa i vinduet under intervjuet bare for å tulle med kompisen sin. Men det er bare humor da. Venner er den familien du velger, våre nærmeste er utrolig viktige for oss, sier Anne og fortsetter; Vi har en sånn kalender inne på badet med fine dikt også, men den får Hans Fredrik alltid til å bli til noe flørtete mellom mann og kvinne. Vår interne moro, sier hun og smiler til mannen sin.

Men mest av alt elsker Hans Fredrik familien sin, det er her han investerer tiden han har. En familiemann. Vil gi oppmerksomhet, vil gi tid, vil være der for ungene og kona.
-Jeg blir mykere og mykere, og man blir jo bedre og bedre på å være pappa jo flere unger man får, sier han.
-Vi er gode på å glede oss over livet, sier Anne og mannen nikker.
De skal avgårde på tur, til Fyresdal der de har hytte. Her trives Hans Fredrik. Han liker å være ute, med sekk på tur i natur. Da legger han vekk papirene, telefonen og tar på fjellskoa.

Paret følger meg ut, forbi badet på venstre side.
-Inne på do, skal man ha fred og ro, sier Hans Fredrik plutselig.
Jeg ler, det gjør Anne også.
Etterpå står dagens portrett nede i gangen, og idet jeg tar på meg sko kommer han til syne i døråpningen med russelua til Lotte på snei iført et stort, ekte smil. Han viser en litt annen karakter enn den Hans Fredrik Tangen man møter i blåskjorta i banken. Man møter familiemannen med spillopper i øya.
Vi liker han, også.

 

 

I fjøset til varaordføreren

06.59 svinger jeg inn på gårdsplassen til Margit Smeland. Jeg skal få være med i fjøset. Ei ku, er ikke bare ei ku. Melk fra Smeland blir hentet tre ganger i uka og Margit leverer 150 000 liter i året som kommer ut på norske frokostbord i kartonger.

 

Iført kjeledress, skaut og støvler følger jeg lydig etter sjefen. Se nå, hvisker Margit og åpner stille opp fjøsdøra. Der ligger de side om side og titter nysgjerrig opp på oss. Kuene. Så begynner etter hvert rautekonserten. Det er nok mest, den ukjente sin skyld… Noen kommer gosselige bort, nysgjerrige, oppsøkende, godmodige. Bøyer seg mot meg, og «roper» nesten: klø meg, ta på meg. Andre slikker og slikker imot meg, og mot kamera. Mens noen står bak grinda, glor litt sky og med mistenksomt blikk. Andre kneiser med hodet, som om de sier- ikke kom her og tror at du er noen altså, dette er mitt fjøs og min Margit! Andre er lekne, noen late, flere bedagelige.
-Vil du være så elskverdig at du flytter litt på deg slik at jeg kan gjøre rent, sier Margit til en brunhåret sjarmør. Hun har tro på kreative løsninger og hjemmelagde vendinger i fjøset. Margit har en avløser fra Litauen som hun deler med Tellef Olstad. Uten han vet hun ikke hva hun skulle gjort, for å være varaordfører, aktiv i organisasjoner og bonde. Det har sin pris.

 

Margit er født og oppvokst på Smeland, men hun dro tidlig hjemmefra, hun ville smake på verden og kom ikke tilbake til Åmli før i 1987.Hun har bodd mange steder: Kristiansand, Vegårshei, i Treungen, på Nedenes i Arendal og i Trøndelag. Gitt ut lærebok i mattematikk med en kollega. Reist, opplevd, vært engasjert i politikk, alltid. Hun reiste allerede som 17-åring for å bo og gå på gymnaset i Bø i Telemark.
Hun og mannen, Olav Vehus møttes på et møte i Naturvernforbundet i Arendal.
-Vi var jo begge fra Åmli, det var naturlig at vi kom i prat, men neimen om jeg husker hvem som spurte hvem om den første middagen, ler hun. Men det ble de to, og etter hvert kom to gutter til verden.
-Jeg fikk være med i oppstarten av ny ungdomsskole på Nedenes i 1982. Topp motiverte kolleger og mye pedagogisk utviklingsarbeid.
Så fikk Olav jobb på Vegårshei, og Margit fulgte etter. Det var meningen at hun skulle pendle til Nedenes- men så dukket det opp en realfagsstilling på skolen i Vegårshei og hun byttet.

Født politiker?
Hun er vokst opp i en familie med diskusjon rundt middagsbordet.
-Pappa satt i kommunestyret, og mamma og pappa var bestevenner med Ap-folk, jeg skal sei det var hett og høylytt av og til, men de var venner. Det lærte jeg mye av, sier Margit.
Hun melte seg tidlig og aktivt inn i politikken, det hang en lapp på lærerskolen og hun satt senere i kommunestyret i Treungen frem til hun flyttet. Men så prøvde hun å slutte litt med politikk. For Margit prøvde så godt hun kunne å ikke bry seg da hun etter mange år flyttet hjem igjen til Åmli, men brydde seg gjorde hun jo likevel. Til en dag hun bare sa til seg selv; Margit, hvis du skal bo her, og mene så mye, så er du feig om du ikke sier noe. Så hun engasjerte seg og har en grunnleggende kjærlighet for livet og for bygda hun tilhører. Det gjennomsyrer henne. Som varaordfører er hun på kampstien for sine grunnverdier, for sin kommune. Alltid!

Mamma og pappa
Da hun kom tilbake til gården igjen, ville Margit begynne med ku. Far hennes mente det var Gale Mathias da Margit ville begynne med melkekyr, for det hadde blitt innstramminger i melkekvotene. Selv hadde de avviklet drift med melkekyr, og drev bare med sau da Margit søkte, men hun fikk dispensasjon. For det gikk på hvor mange båser de hadde i det gamle fjøset når det skulle tildeles. Foreldrene hennes støtta henne og alt kom i stand etter hvert. Men hun måtte levere melk før jul som kriterie. Margit hadde ikke fått alt av maskiner på plass, men kunne lett ha fått melk av noen andre i en overgang, men hun melka for hånd.
– Jeg ville ikke ha noe juks på meg, nei jeg fikk bare melke på gamle viset, ler hun.
Det tok henne ei uke å lære å gjøre det skikkelig.
-Jeg var helt stiv som en stokk først, anspent. Hadde jeg drevet på slik hadde jeg fått senebetennelse på null komma svisj. Men det løsna heldigvis, mamma var en tålmodig læremester, smiler hun.
Margit fikk hjelp av mannen. Men det var godt å ha en mamma og pappa på gården, for en ting er å ha sett det, kunne det teoretiske. Noe ganske annet er erfaringen. En erfaring nå Margit selv har grodd på seg, og kan gi videre i arv.
Overtagelsesfrihet i arv
Hun tar en medtatt og sjarmerende trekrakk opp fra gulvet og setter den på gulvet ved siden av melkebeholderen.
-Jeg synes bare jeg blir lavere og lavere jeg, ler hun. Har du sett bilder av meg eller, jeg ser jo ut som den minien sammen med andre. Og jeg burde vel gått et holdningskurs slik som Mette Marit, ler hun sjarmerende og avslører dyp selvironi.
-Denne, lagde Nils Ånund til meg fordi jeg ikke rakk opp opplyser hun om krakken. Han snekret den da han var omlag 6 år og jeg bruker den fortsatt. Det er så hyggelig, sier hun og tar varsomt i minnet. Så klatrer hun opp.
Den yngste sønnen heter Tore. Han forsker på mage og tarmkreft, underviser på UIA og tar en Dr. grad. Eldstemann Nils Ånund er sivilingeniør og er i jobb på Newfoundland.
Margit er svært stolt av dem begge.
-De to har hjulpet meg mye opp igjennom, men de skal aldri bli tvunget til noe overtagelse av noe som helst. De må få leve sitt liv, se verden. Hvis de vil flytte hjem etter hvert er de hjertelig velkommen, men de skal ikke tvinges inn i noe som helst. Jeg fikk frihet av mine foreldre, og den vil vi gi videre, sier hun.
Kos gir økt melkeproduksjon
Kuene er individualister, akkurat som oss mennesker, sier hun mens hun vandrer mellom båsene.
-De er ganske forskjellige skal jeg si deg. Se bare på fødslene. Noen vil helst klare seg selv, mens andre vil ha kos og omsorg hele tiden gjennom forløpet. Jeg tilpasser det til hvert enkelt individ, sier hun.
Og Margit synes det er viktig å gi omsorg, ikke minst kos. Til både de store og de små.
Flere av kuene venter kalv, tre småtasser står allerede på siden i egne båser. Margit klør dem bak øret.
-Visste du at det finnes forskning på at kuene melker bedre hvis de får kos. De har prøvd ut å la noen kuer få kos i 3 minutter hver dag når de er kalver, mens en gruppe ikke fikk. Det var tydelige forskjeller. Og her får de mer enn 3 minutter per dag, smiler hun.
Som kujordmor er hun glad for når de kommer ut rett vei, men noen kommer også med bakbeina først.
-Da er det bare å få de ut, ryker navlestrenger – sluker de fostervann og drukner der inne.
-Jeg har ikke mistet mer enn to, tre stykker på alle disse årene. Men det er like spennende hver gang, forteller hun.
Hun har også opplevde å få en kalv født 20 dager før tiden nylig, den var mindre enn de andre- men det har den tatt igjen nå. Ungen slikker med ru tunge mot gjerdet der Margit står og ser ikke det minste prematur ut.

IMG_8335
Når demens rammer
-Pappa ville helst at fødsler skulle gå fort, ler hun- mens mamma hysja på han og sa at dyret måtte jo få jobbe. De var et godt team de to der, smiler hun med et kjært trykk på bokstavene som et mykt tilbakeblikk i stemmen.
For mamma Smeland var ro. Fornuft, og sindighet. Pappa føyk fort opp og var rask og hastig.
Og hvem ligner du mest på?
-Pappa, kommer det uten å nøle. Men jeg håper jeg har fått noen av mammas sider også.
Og hun innrømmer at hun var meget glad for å ha en mor med ut første gang, for det er ikke bare bare å dra ut nytt liv i verden, når man aldri har gjort det før.
Smelands far var aktiv i hjemmefronten under krigen, ikke minst var han politisk aktiv og i organisasjonslivet så lenge Margit kan huske. Men han ble rammet av demens, det var en vanskelig tid.
-Det er en snikende sykdom som kommer, sier hun alvorlig.
Vanskelige valg
-Jeg husker da yngstemann bare var 16 år, i vår familie må man kappes for å få ordet. Pappa synes det var vanskelig på det siste, han var seinere i praten. Så under en middag klasket yngstesønnen i bordet, og sa: Nå synes jeg dere skal vente, og høre på hva bestefar sier! Jeg glemmer det aldri, det er jo så riktig. Vi må ha tid til å lytte, sier hun reflektert. Det var Margit som måtte kjøre den lange veien til Åpos da hennes mor måtte ta valget. Hun skulle gjennom en krevende operasjon og avgjørelsen ble tatt. Ektemannen måtte på demensavdelingen. Den bilturen er noe av det vanskeligste Margit har gjort, for hennes far visste hvor han skulle, og likte det- gjorde han ikke.
-De var helt fantastiske der på Åpos, helt utrolige var de. Jeg fikk besøkt han mye. Men samtidig er det jo det det er. En avdeling for demente.
-Jeg skal skrive det ned til mine barn, blir jeg dement, så skal de ikke ha dårlig samvittighet for å plassere meg der, sier hun.
Brukket ribben
Ikke bare har varaordføreren og bonden et kne som slettes ikke vil noen ting, hun har et brukket ribben også. For noen uker siden klemte en ku henne inntil veggen og dermed sa det knekk.
-Ubehagelige greier, og jeg ble sint på meg selv. For jeg tenkte Margit! Du vet bedre, men det er fort gjort. Først trodde jeg det gikk over, men så kom det skal jeg sei, ler hun. Verst var det om natta, da jeg vente og vrei på meg, men nå begynner det å gå over, sier hun mens hun bløter kluter og vasker hvert jur med hver sin klut før melkemaskin får plass.
-Å være bonde er ikke bare en jobb, det er en livsform, sier hun. En gård er noe man forvalter, som skal føres videre. Det passer ikke for alle.
Hun mener det er mange gode muligheter for bønder her i Åmli.
-Vi har noe mange kommuner ikke har. Areal og jord til nydyrking.
-Det er fint å være bonde, men det går på bekostning av fritiden. Det gjør meg ingenting å være alene i fjøset, men det krever sin mann eller dame å være alene så mye. Man må være sterk mentalt. Det er store investeringer og mye å planlegge. Heldigvis ser det ut til at det blir mer forståele for at mat må koste litt, sier hun.

Galdhøpiggen og Juvassbreen
Er du redd for noe Margit?
– Hehe, når Tore kjører for fort på det jeg mener er glatte veier. Da sier han, se nå holder mor seg fast ja. Jeg vet ikke at jeg gjør det engang jeg, men sånn er det altså. Jeg har vel blitt gammal og pysete, smiler hun.
Men er du egentlig pysete?
-Nei, jeg er vel kanskje ikke det, jeg er alminnelig, svarer hun.
Men hun er kanskje ikke så alminnelig som hun vil ha det til, for Margit har gjort mye rart, og spennende. Hun har gått fra Hovden til Smeland på ski, hun har gått Galdhøpiggen, og på Juvassbreen med stegsko.
– Jeg skal bare fortelle deg det, at han guiden han satt en strek for hvor langt vi måtte hoppe, men jeg hoppet mye lengre, man må jo være sikker, smiler hun.
Margit har også satt utfor Syrtveitfossen med kajakk.
– Det var jo ikke så farlig for vi øvde i bassenget først. Jeg er så glad i vann, bade liker jeg. Men hadde det ikke vært for venninnen min Kirsti Lund Johanssen så hadde jeg aldri vært med på all galskapen, sier hun.
Slutt på politikk og bonde
25. mai blir Margit 68 år. Hun har satt seg et fireårs mål, da skal hun slutte som bonde, og i politikken, kanskje…
Hva hvis du blir ordfører ved neste valg?
man skal aldri si aldri, men det har jeg ingen tro på, sier hun.
For hun vil ha fritid, lese, drive med håndarbeid, ha tid til venner. Det har hun savnet. Og reise, det vil hun gjerne få gjort mer av.
Men selv om ekteparet lever hektiske liv, får de til 1 uke eller mer på ferie hvert år. I fjor dro de til Portugal, tidligere har de vært i Kina, Irland, Italia, Spania og på besøk til sønnen i Newfoundland.

Gutteklubben grei
-Jeg liker ikke kvotering, men jeg ser at det er viktig, sier hun plutselig mellom møkkinga. Margit er kanskje ikke kvinnesakskvinne, men hun tror på individet. At den som er best, fortjener sin plass.
– Jeg har også vært utsatt for gutteklubben grei mange ganger, jeg er jo på en måte en ekte 68`er, sier hun og smiler.
Margit er vokst opp i et kvinneregime, de var to døtre, bestemor, en mor, og en far. Hjemme hos Margit kjørte mamma traktor.
Men er du selv kvinnesakskvinne?
-Haha, jeg skjemmer nok bort mannen jeg også, legger frem tøy og…men det er min egen skyld. Men det er aldri tale om noe kvinnearbeid i denne heimen. Vi hjelper hverandre, sier hun.

Leder av 18 kommuner
Hun vet hva det vil si å være kvinne i lederskap.
– Jeg kommer alltid til å si det jeg mener, men det har vært harde tak. Hun refererer til Villreinnemnda for Setesdalsområdet som har Setesdal-Ryfylke, Setesdal Austhei og Våmur-Roan villreinområder som ansvarsområde. Margit ble første kvinnelig leder. Og hun vet, hva det koster. For det har vært snakk, kvinner som har blitt fortalt at «burde ikke du være hjemme med barna, du har jo så mye å gjøre, jeg kan ta det for deg jeg…» Margit er leder, hun sto, hun snakket, hun gjorde. Det var tøffe tak, men nødvendig. 18 kommuner. Tunge viljer som braket sammen. Nehei, slik skulle det ikke være mer når Smeland satt seg i sjefsstolen.
-Vi må være redelig og greie, og finne løsninger selv om vi synes det er vanskelig. I møte, ikke i lukkede rom. Det gikk det og, sier hun.

Kommandokvinnen
Margit er ikke pretensiøs, hun er blodig ærlig. Eksploderer fort, men glemmer fort. Rett frem. Noen ganger hard, men modig, og med et galopperende gemytt. Andre ganger myk, og så snill at hun nesten angrer etterpå. Men hun har en iboende autoritet som gjør at folk lytter når Margit snakker. Selv kuene gjør det…
-Nei! Nå har de stukket av, vi har pratet oss helt bort sier hun og forsvinner for å irettesette de firbeinte. Nummer 0298 og 0331 prøver å stikke seg unna, rappe mat sågar. Oh, jasså. Ikke prøv dere kommer det i høy oktav der inne og de er tatt, med jura nede. Marsj!
-Er du sjefete spør vi dama med skaut som er tilbake?
– Oh ja, Jeg tar nok lett til kommandoen, for fort i enkelte tilfeller sier hun og avslører selvinnsikt. Jeg liker å ha sterke folk rundt meg, sier hun.
Dama skygger ikke unna konfrontasjoner, og hun snakker, hele tiden, i et bankende kjør, sånn er Margit.
-Det handler om sak, ikke person i politikken, sier hun plutselig.
Men tror du at du har du såret noen?
-Åh, ja. Jeg er så kjapp til å snakke vet du! Men jeg har blitt flinkere til å si unnskyld, hvis jeg ser at noen tar på vei, for jeg mener det jo ikke slik, sier hun.
Noen liker at dama har meninger, noen liker det ikke, men det tåler hun.
-Jeg skal være en som sier hva jeg mener. Jeg er sta, men jeg har ikke fastlåste meninger. Hvis det er noe jeg skjønner jeg har tatt feil av, da endrer jeg meg, sier hun.

Mohammed tegninger
Hva hun synes er morsomt? Veldig mye, men i hvert fall ikke jesusvitser. Og hun synes det er unødvendig med Mohammed tegninger.
-Altså, er det egentlig ytringsfrihet, spør hun krast og fortsetter, selvfølgelig før hun får svar…
-Hvis man angriper ting som er viktig for folk, slik som dette er for muslimene. Det er respektløst. Tro betyr trygghet for meg, det er et ankerfeste, tro ligger djupt i meg. Toleranse er for meg å stå fast på egne verdier, men også ha respekt for andres.

Jeg må gå. Men jeg vet at når Margit går ut av fjøset senere samme kvelden, da slukker hun lyset, og så sier hun: god natt, sov godt.
Det er nok godt å være ku, på Smeland.

Født i vold, valgte livet

HEMMELIGHETEN: Han smiler, men i huset der denne gutten bor. Der bor også –
styggedommen.

1964. På en barnehage i Ski i Akershus fylke. Han er to år, og står på et tak, med buksa nede på knærne og pisser ned på en frontrute mens han gliser. Kompisen leker vindusvisker. Det er det første minnet John Lien har.

Han skriker sitt første skrik en svett sommerdag 28.juni 1962 da han forlater mors liv på Nelaug. Han vet det ikke da, men han skal skrike mye mer. Han er den fjerde i rekken av søsken, det skal komme to barn til som også skal skrike.
Huset i Ski. Det er her John og søsknene bor de første åra. Ikke spesielt fint, ikke spesielt stygt, utenifra. Hvitt betonghus i rekke, med grønnsjatterte gardiner. Men inne bor styggheten i veggene. Det er bråk i huset, han kan ikke huske noe annet enn en mor og far som drikker, drikker og drikker og skriker og bråker. Han får ikke sove. John har en brannbil, og en gyngehest. Et rom.
De får besøk hjemme, av en kort mann med lite hår fra nord. Måneder går.
Onkel og tante kommer fra Sverige, med et fjernsyn og masse godteri. Han husker glede, for første gang. Følelsen av noe som i sekunder minnet om en familie.
Så flytter de fra Ski til Treungen. Han er 3 år. Mor og far skal til Arendal. John er med. Han husker det som sitring i hendene, da han får en flunkende ny tråbil. Den er blå, som havet. Han sitter i den hele veien fra Arendal til Tjønnefoss i midtgangen. Han er så stolt. Men den blir fort stygg, stygg som det som bor i huset hans.

Han ser ikke hånden engang før den treffer, smeller mot tynn barnehud og flerrer ansiktet. Knyttnever som hagler, de første årene kommer tårene ofte. Etter hvert forsteines kanalene der følelser skal få flomme. Far er bare sint, evig full og motbydelig. Dagene kommer og de går. Hvis han våkner på natta, tør han ikke gå ut. Han må stå opp selv. Ingen hjelper ham, ingen forteller ham om noe, om verden. Ingen leser eventyr, ingen heller melk i frokostblandingen og rusker ham kjærlig i håret. Det tennes ikke stearinlys, det lages ikke kakao, og ingen leker sisten med ham. Det er ingen grenser, normer, etikk eller regler. Med ett unntak. Han skal ikke blande seg i noe, eller gå i veien. Dyna til John lukter vondt, klærne er for små, han får de nesten ikke på. Det er hull i sokkene. Genseren er seig av møkk. Men de får lov til å ha dyr, i hvert fall katter. Og pusen «Nussi», er så myk og varm og kosete. Ligger i Johns seng og er bare glede. Men de må passe på, gjør den fra seg inne og pappa oppdager det, så vet de hva som skjer. Den blir skutt på tunet. En helt vanlig morgen er kommet. John lister seg ut på bare føtter. Alt i huset er på halv 12. Den søtlige, kvalmende eimen av gammel fyllekule oser i stua, mamma sitter i en skittenbrun stol, hun har på seg et blomstrete skjørt i sort og grønt, en sigarett hviler i munnvika hennes, mens skyen av røyk siver ut snur hun ansiktet mot sønnen med tomme øyne. Den ferske blåveisen farger halve fjeset med alvor, hun har størknet blod i hårfeste. Det er ikke uvanlig.

Går det bra mamma?

John tar på seg sko med hull i, og går ut. Det er forventet at barna skal bli borte hele dagen, klare seg selv. De nye fødes inn i regimet. Skumringen har kommet. Han drar hjem, de pleier å få noe mat – for han lever jo, selv om han aldri kan huske hva han spiser. Han lister seg inn. Pappa ligger på sofaen, han har alltid vondt i hodet når han ikke drikker sinnavannet. Fyllesyke kaller de sykdommen, og den er alvorlig. Han husker ikke hva han sa, eller gjorde. Men feil var det, det skjønner han idet han i et millisekund skimter knyttneven som kommer i lufta. Etterpå våkner han liggende på ryggen mot det møkkete teppet, med blod som pipler ned av underleppa. Han har heldigvis bare melketenner å slå, ennå. Han lærer allerede da at han må bli kjappere, mye kjappere. I både ord og never. John kommer seg inn på rommet, og opp i senga. Ute i stua hører han den daglige festen begynner, og ser sine søstres urolige øyne. De krabber ned i dynene, drar de over seg som et mykt teppe av dempet, ventende vold. De er så redde. En slik redsel som overstyrer alt, en slik som lukter. 100 % frykt. Men John kommer aldri til å si noe stygt om mamma og pappa til andre, lojaliteten er 100 %. De er alt han kjenner, alt han har. Dette er slik livet, er. Hans liv. Deres liv.

Og de som kan si noe, sier ingenting.

Mandag, tirsdag, onsdag. Ukene vandrer. Mamma kan være fin, men hun slår hun også, fiker med flat hånd så det synger. Igjen og igjen. Men han får av og til en klem av henne. John har aldri fått, og tror han aldri vil få, en klem av far. Han bare slår. Slår og slår. John begynner å bli mer nummen nå, har blitt vant til den daglige volden. Blitt venn med den, venter den, er i den. Han øver seg på å bli kjappere, med ord og med never. Han glemmer barndommen, for han får ikke lov til å være liten.

IMG_7004
MOR OG BESTEMOR: Bestemor Anna sammen med mamma i ungdoms- årene. Hun møter Johns far som bor på nabogården. De er søskenbarn og må søke om å få lov til å gifte seg.

Men mors mor er solskinn, ro, og varme. Anna er holdepunktet i livet for John. Bestemor ber, ber til hun ikke kan snakke mer- for innerst inne vet hun, at i huset der John bor, der bor ikke Gud. Men hun er en gammel kone, og svigersønnen så sterk.
Det er hun som forteller ham at han må vaske hendene etter han har vært på do. Det er hun som sier han må pusse tenner. Bestemor er hjemmelagde kjøttkaker, nyvasket hus, boller og klemmer, varme øyne og hender som stryker ansiktet til John med ekte kjærlighet. Han vet bare at hun er helt annerledes enn alle han kjenner. Hun forventer ingenting, bestemor bare er der som en nødhavn John kan rømme til. Han har et eneste ankerfeste i livet, og det er henne. Hun er den eneste som spør, og den eneste som får, sirlige lagde ting John skaper på sløyden i gave.

Han våkner i angst, natt etter natt. Lusker seg ned og kikker. De sloss, voksne menn og kvinner som er på besøk. Ut og inn, inn og ut. Med kniver, med gevær. Han er så redd, så redd – så fryktelig redd. Den korte mannen med lite hår fra nord, er der også.
Noen ganger får han besøk av menn, hanndyr som kommer inn på rommet hans i svart silhuett og tar det de vil ha av den lille kroppen under dyna.
Han bare håper det snart skal være over. Ingen hører, ingen ser, ingen bryr seg. De som har med seg drikke er venner, og med venner deler man på godene. Han vet ikke om de som har laget ham, vet hva som skjer når de vennene går ut fra stua, de har mer enn nok med å drikke sinnavann med begge hendene. Foreldrefølelsene er lagt på sprit og druknet.
John sover det han kan mot sin våte pute og våte seng, før en ny dag begynner igjen. Han snakker aldri om det, ikke da. Men han vet hvordan det føles. Å falle ned i sin egen sjel og sakte slipes til ingenting er igjen. Noen steiner slipes lettere til støv, enn andre. John er født sterk. Og vokser seg hardere for hvert sekund, han har overlevelse i seg. Et begjær om å vokse opp. Så han gjør det, fortere enn han skal, men ikke fort nok.

Han har fylt fem år, John har aldri spist et måltid sammen med hele familien. Søndagssteik og feit saus er fremmedord. Han får av og til en femmer til å kjøpe pølse på butikken, men det er lenge siden nå. Han sitter i kanten på veien og eter sand. Neve etter neve, det smaker så godt synes John, så forferdelig godt. Mamma tar ham med til legen, for hun kan være omsorgsfull. Han er blodfattig og mangler jern. Han husker fortsatt ikke hva han spiser de neste årene.

Barna fortsetter å dra ut om morgenen og kommer tilbake til kvelden, til hjemmet der alt det som ikke skulle skje, skjedde. Ingen hadde kontroll på dem ute. John herjer ut, alt han har lært, og alt han føler. Han bruker dagen til å fiske, knuse båter, ruter. En dag finner han en sekk sukker hos naboen på Tjønnefoss, han river den opp og eter med begge hender. Nabodama sladrer. Han får skamjuling av far. Neste morgen går han from i sine skitne klær og spør nabodama om han vær så snill kan få lov til å se på grisene, når hun går inn i fjøset er John lynkjapp og låser døren fra utsiden, hun må stå der til kvelden sammen med svina, til mannen kommer hjem og låser ut. John får skamjuling av far, igjen. Men det er det verdt. Slag er bare slag. Hevn smaker søtt, som sukker.

Han fortsetter livet, så en dag skjer det fatale. De har vært på besøk. En hel gjeng benket i en folkevogn. Ved siden av ham, sitter søskenbarnet Anne Grete. For en gang skyld er pappa edru. Men det er ikke føreren i den andre bilen. Lyktene glimter inn i feil kjørebane på skrå, og så kommer sammenstøtet. En annen bil har most seg inn i dem. John husker bare en ting, Anne Gretes lange lyse hår som er farget rødt av blod. Alle overlever. Men fars kropp smadres, kastes og knekker. Ryggen brekker- ansiktet vansires, en metallplate blir skrudd inn i fjeset hans. Han har smerter, får medisiner. Så mye han vil, og han vil. Og han deler villig med mor.
Da begynner helvete for alvor.

Tablettglassene står på rekke og rad som et lite miniapotek, sneipene renner over askebegrene, over hele stuebordet. Kanner med sinnavann står om hverandre. Glass og tallerkener. Et evig rot. På den hvite peisen ligger riset, det blir tørt av varmen og John må opp på heia og plukke sin egen juling med jevne mellomrom- for av og til liker far å variere, spare hendene sine. Han har jo livreimene også, som klasker John til røde, såre striper.

IMG_7003
SØSTER: John på søsteren sitt rom, hjemme i Haugsjåsund i begynnelsen av 70-tallet.

Det er blitt vår. Den korte mannen med lite hår fra nord er på besøk.
Han smiler, men varmen er ikke ekte- det lurer noe sykt i munnvikene, i øyeeplets glans. Men John er ikke rustet til å skille, gjenkjenne, bedømme. Han er fratatt alle linjer i livet. Stemmen er silkebløt, den sier fine ting. Ord John er sulten på, som kroppen lengter etter å høre. Den snakker snilt om ham, om ham. At han er spesiell, at han er fin. Han får ting, han som aldri får noe. Han holder om ham, trykker han inntil seg, sier han er glad i ham. Det er så uendelig godt å høre ordene, så varmt. Han tar hendene hans på seg selv, han stryker den lille kroppen, mer og mer. John får hard manndom inn i barnesinnet. Noe knuses der inne, men han skjønner ikke hva som går i stykker. Han sier ikke nei, han sier ikke stopp, han sier ingenting. For hva kan han vel si.
Er det slik kjærlighet skal føles, hvorfor gjør den da så uendelig vondt? Han gråter aldri når slagene hagler, det er lenge siden han sluttet med det. Men nå triller tårene, detter nedover kinnene som blykuler- og treffer gresset mens den tunge nordlendingene gynger mot ham i grep, knuger John sine små hender seg om gjerdet i skogen til knokene hvitner, en fysisk bønn om hjelp. Det er vel sånn det skal være, tenker han. Ingen har fortalt ham at det er feil.
Mannen tar den lille gutten i hånden, trøster ham og leier han tilbake til huset med det vonde i. Igjen på gresset der inne i skogen, ligger tårer igjen på slagmarken som beviset på evig tap. Det skal bli hytteturer og bilturer, og turer i skog og mark i årene fremover sammen med den korte mannen med lite hår, til han plutselig en dag er blitt for stor til å bli med mer.

Første skoledag er kommet.
Mamma har på blå, spraglete kjole og det mørke håret er permanentkrøllet sirlig. Hun er fin og følger John til første skoledag, på ryggen har han en ny blå sekk. Han gruer seg. Og han har rett, mobbingen begynner allerede første uke. Han er annerledes, han lukter, han er ikke som de andre. Storebror som ruver tre hele år mer enn ham, er ikke der på lørdagsskolen annenhver uke. Beskyttelsen fratatt blir han jult opp på guttedoen hver eneste lørdag, og får hodet sitt trykket ned i rester av gammel avføring og piss i skåla på de gråemaljerte doene med sorte, slitte dolokk. Men han er vokst opp i vold, innen utgangen av andre klasse er han blitt sterkere. Han tar de for seg en etter en. Alle som har jult ham, får tilbake. Han blir skolens skrekk, ingen rører John Lien. Ikke på skolen…
Men andre menn i svarte silhuetter vet at ingen får vite, dersom de bruker John. Han singles ut som bytte av og til, før han blir for stor til å lystes på av de med barnepreferanser. John fortrenger, tvinger hjernen til å glemme, det som truer med å slipe ham til støv. Glasset hans renner over, hele tiden heller noen noe mer i ham.

Han er 7 år når han begynner å røyke. 9 første gang han er drita full. Og det fortsetter han med. Han drikker når han kan, stjeler heimkok av foreldrene som bobler og murrer i kjelleren hjemme. Han stjeler påhengsmotorer kun for å senke dem, han nyter å se de forsvinne i dypet. Han husker julaftner kommer og går, men aldri hva han får eller hva han spiser. Men han husker venners bursdager, med kremkaker og sjokoladeglaserte høye kreasjoner og bollefat, store bollefat. John elsker boller. Og hater rosiner. Men han spiser høflig bollen slik den er, det passer seg ikke å pelle ut tørka druer. Han vet ikke hvem som har lært ham det, de har ikke sagt det hjemme.

Fjerde klasse er i gang. Han husker ikke engang hva lærerinnen sa, men det irriterte, så han fløy på henne, hun fikk en knyttneve rett i ansiktet så hun seinet om ved kateteret. Inne på rektors kontor sitter John, han ser ansiktet foran seg er rødt, registrerer at sinte ord kommer ut av rektormunnen, men det preller av som vann på gåsa, dette er ingenting mot det han er vant med. Han føler, ingenting. Ingen ser, ingen hører, ingen forteller, ingen spør de rette spørsmålene.

Søsknene tenker på hverandre, men de har mer enn nok med sine egne følelser. Med å overleve. Først flytter eldstemann ut. Så neste. Han er eldst i huset nå. På sløyden lager John egendesignede «vindusknusere». For han er flink med hendene sine. Han ramponerer bygda og lever i helvete. Og han får tannverk, til slutt klarer han ikke tenke. Far kjører ham til tannlegen, munnen er kariusisert. Hull på hull i hele kjeften. De trekker brutalt jekselen som skaper mest hodebry der inne på tannlegekontoret, og han spytter blod utenfor blomsterbutikken og får evig hvit frakk skrekk. Så reiser de hjem. Ord i journalen, vet ingen om ble skrevet.

IMG_7011
HYTTETUR: F.v. John sammen med mamma til høyre, og de to minste søstrene på hyttetur med bilen. Han gruet seg alltid til å komme frem, for da begynte drikkingen og festingen. Det var lettere å gjemme seg hjemme der han var kjent.

Familien reiser på tur, eller ferie. Det er nesten det verste synes John. For far og mor liker å kjøre bil, de har rene klær på, alt ser så fint og flott ut på bildene som knipses. Men han vet at i sekundet de kommer frem til hytta, da blir det drikking, krangling og slåssing. Det er lettere å gjemme seg hjemme, der han kjenner sine stier. De kommer seg gjennom det også, fisker, er ute og etter hvert begynner de vanlige hatdagen igjen. En dag kommer han hjem fra skolen, og ser huset stå i flammer som slikker opp av taket. Ingen er hjemme, men alt etes av brannen. Det bygges et nytt hus, som det stygge kan få bo i. De er fortsatt i Treungen. Men de har forsikring, og mor og far kjøper nytt TV til 12.000 kroner. Og han får noe. En splitter ny Apachesykkel. Han er konge på haugen.
På kveldstid lager John og kompiser kvalm. Legger seg fulle av ketchup i veien som herja ofre, så bilene bråbremser av sjokk. Så stikker de.
De klatrer opp i trær, i mørket. Nede på veien er folk på vei til Bingo, i veien står store pappesker som må flyttes på før bilene kan komme frem. I pent tøy går de ut av sine forseter, og løfter kritthvite og veldig nymalte esker ut, mens John skoggler fra treet. Det er deilig å se dem tilgriset.
John er 12 år. Han er hentet ut alene på skolen og sitter i en stol, foran han står lensmannen sinna som en tiger og ramser opp 40 forhold som han har skrevet på baksiden av en valgliste for 1974. Han har begått hvert eneste punkt tigeren freser ut, men John nekter skyld for alt med kald mine. Ingen kan true noe ut av ham. Han vet det ikke finnes bevis. Grensene er helt borte.
Når han blir 13, lover lensmannen andre boller…
John våkner, litt.

IMG_7000
ALVOR: Fisketur sammen med mamma og pappa. Han er 12 år på bildet.

Han får to lærere som han føler ser ham. Olav Mikael Selstø og Margit Smeland. De gir ham respekt, han er like god som de andre, de bryr seg ikke om klærne, at han lukter, eller er skolens skrekk. De prøver å gi ham kunnskap, uten dom. Og John gir tilbake. Han lager aldri kvalm i deres timer, og sakte forbedrer karakterene seg, litt. Han roer ned hærverkutfoldelsen, men fortsetter med rølp og fyll. Under konfirmantundervisningens skogekskursjon går John og en kompis bakerst og drikker, de er snydens fulle, det hender han er på skolen og. Når det passer seg slik. Ingen sier noen ting. Han får tobakk og alkohol på den store konfirmasjonsdagen av mamma og pappa, han er jo voksen nå.

En natt stjeler han en veiarbeidslampe med gult lys fra en vei i Arendal, han klatrer opp på Trogfjell – opp i vindvimpelen 6 meter over trærne og henger den opp. Neste dag skryter en lærer over at han har funnet en ny stjerne. John morer seg, sier ingenting, men stikker opp og henter lykta ned igjen et par dager etterpå. John vil likevel bevise at han kan på skolen- hvorfor han vil, er mye på grunn av lærerne. Karakterene øker ytterligere, og i siste periode for avsluttende klassetrinn får han for første gang gjennom hele grunnskolen beviset på at han kan. Det står: God oppførsel. Men galskapen herjer fortsatt hjemme i fri dressur av ren alkohol. Han reiser til bestemor når det er som verst hvis han klarer å rømme før de begynner, de synger sammen og han får mat som lukter kjærlighet.

IMG_3524
MARKNAD: Bildet er tatt av John Lien bak rattet på Dalsmarknaden i 1980. Han hadde ikke sertifikat, han var der for å bli full fra fredag til søndag sammen med venner. Ingen sperrer, null frykt.

John er blitt 14 år. Skriket til mamma skjærer gjennom natta. Det er blodig alvor nå. Søstrene gråter, de krabber opp og gjemmer seg på loftet, han ser redselen flomme ut av øyeeplene der de titter over kanten. John er så trøtt av alt, han går ut og ser pappa som slår og denger på kvinnen som har født ham. Skrikene er vanvittige.

Nå må du slutte pappa, du må ikke dette.
John kjenner det i hele kroppen, det er altfor mye, i alt for lang tid. Magasinet er fullt. Far kommer mot ham som en okse, husets regel er brutt. Han skal ikke høres, ikke synes. Men han har vokst seg sterkere og utfordrer husets herre i ren kamp. Han er helt rolig, men kaster sin far rett gjennom to lettdører til han ligger stille på gulvet.
Det er nok nå, sier John og går taust inn på rommet sitt igjen.
Han vet det ikke da, men det er siste gang far slår mor mens han er i huset. Den lille gutten har tatt makten tilbake, har vokst seg sterkere enn far.

Sommeren er over, John skal begynne på Yrkesskolen i Telemark og flytter på hybel. Det er godt å dra, og vondt å dra, fra de to andre barna og mamma som fortsatt bor der inne. De er fritt vilt, når han reiser. Men han får gode karakterer, og drar hjem i helger for å skape trygghet. Han har tålig grep på ting. Men så skjer det. Bestemor Anna med det lange flettede håret, med snus under leppa og de myke ullklærne. Hun som satt der i sin blå kjole med bibelen ved siden av seg og bad for ham da pappa var på sitt mest brutale. Han ser henne så tydelig, hun som sørget for at den siste livsvevtråen av trygghet i ham ikke ble brutt, som reddet ham nok til at han stadig klarer å reise seg. Halmstrået hans dør og reiser fra John.

Da, gråter han. Mye enn mer.

IMG_6989
PRODUKT: Passfoto av John. Han er mellom 17-18 år. Han husker ikke hvor han har tatt det, eller hva han tenkte på. John har vært gjennom mye nå. Han sier aldri til noen hva han har sett eller opplevd. Ikke nå, han bare prøver desperat å glemme.

John flytter til Arendal, og jobber på listhøvleriet, sommeren kommer og han mønstrer på MS Aino fra Rotterdam til Narvik. Han er innom tatoveringssjapper og horehus, men han rører ingen av delene. Han er 18 år når han begynner på plastbåtfabrikken i Treungen og flytter hjem til mor og far. De drikker hardt, den gummiaktige kvalmende eimen av slemhet ligger i huset, men skrikingen er blitt litt eldre, har avtatt noe. Tunga til John krøller seg av heimkoket, men han svelger også unna sammen med mor og far. Plastbåtfabrikken går konk etter et par år, og John begynner på voksenopplæringa i Arendal, han er oppvakt og får gode karakterer og tar eksamen, blir tømrer. Han treffer ei grei jente og drikker lite alkohol, etter eksamen begynner han rett i jobb.

23 år har den unge mannen blitt. Året er 1985. Han har lovet mamma at hun skal få lov til å dø hjemme, han har gitt sitt ord. Men sykdommen eter løftet hans, kreften eter hjernen hennes- hun må legges inn og dør på sykehuset. I gangen i huset med det vonde i, ligger hun på båren og hvisker. «du lovet meg John». Det minnet av løftebrudd, skal gi ham tårer i fremtiden. Men John feller ikke en tåre i begravelsen, far kommer ikke engang. Men han er knust. Kvestet av avhengighetstap. Og han endrer seg. De var ikke gode for hverandre de to, når hun er borte blir far til pappa. Han våkner av rusen, tar ansvar, slutter å konsumere sinnavann med begge hendene. Han blir en helt annerledes mann.

John har nå jobbet tre år som tømrer, og flytter til Skien i 1 år, er innom Kristiansand og befinner seg plutselig i hovedstaden. Han er sterk, stri, skarp og streetsmart. Han blir skiftebas med 56 mann under seg på anlegget Aker Brygge. John har bevist at han har det som skal til, han er en leder. Han blir der i to og et halvt år, så i 1988 flytter han til Åmli. Han vil »hjemover», og jobber først som tømrer. Men han er spinnvill på fritiden, turbo, og damegal. Herjer og fester, bruker og kaster. Er så kjapp i kjeften, sårer og dårer. Men det går til et visst punkt, før John begynner å tenke gjennom livet. Er det slik han vil være? Er dette, ham?

IMG_3535
LEGENDARISK: Den legendariske Hasjmustangen bygd av Morten Kløvfjell og John. Den hadde de det mye morro med.

Han har ingen unnskyldninger. Han vil ikke bruke sin fortid som våpen, såre andre for å hevne seg mot uskyldige. Han må selv rydde i egne lik, og grave dem ned for godt. John tar grep og gjør et bevisst valg, går ned i lønn og begynner som fagarbeider i teknisk etat i kommunen, og blir også brannmann, et yrke som skal følge ham gjennom livet. I tillegg blir det 7 år som vikar på ambulansesjåfør. Han skaffer andre utløp for turbomotoren han har inni seg. Kompisen Morten Kløvfjell og han er radarpar nr 1. De bygger den legendariske «Hasj-Mustangen» av en Renault 4. Rigger den med dasslokk, lys og kjelke på taket. De finner på all verdens påfunn som da Morten henger i en rattkjelke bak bilen i tau i 70 km i timen uten sikt. Eller når de tar Mortens gamle revepels, stapper den full av papir og legger den i klem mellom bagasjelokket så halve kroppen stikker ut. Så finner de en lagelig fin frue i Gata og stopper – mens de løper ut og slår og slår på revepelsen mens de skriker, jeg trodde den var dau. Dø, dø, dø. De er like gale, like ville, like adrenalintørste, men hærverkstia er over for John.

Hans far som har blitt pappa holder stand, han har nå blitt frelst, bærer sitt liv frem med nye sider. Er fullstendig motsatt av alt han har vært. John og han kan snakke sammen, men de snakker om alt annet enn, det.

IMG_3526
UNGE: John så Ruth og tenkte at hun måtte det bli. Ruth fikk et tegn, hun mente det var bestemt at hun skulle bli hos John, og det gjør hun fortsatt. Det skulle bli hennes livs lengste og vanskeligste kamp å få mannen hun giftet seg med til å endre seg fra en oppvekst i vold til et familieliv i lykke. Etter årevis med slit- har de kommet seg gjennom det, og står sterkt sammen. Nå håper de historien, kan være til hjelp for andre. – Det er alltid håp, sier Ruth og John.

August 1991. Hun står bak disken. Ruth er mørk, har knallbrune øyne, pen, men ikke det peneste han har sett- men annerledes og magisk. Hun er fullstendig motsatt av alt det John har vært. Trygg, kristen, fra en god familie. Han sliter. Og han vet det. Han kunne likegodt introdusert seg selv som djevelen. Men han bestemmer seg for å sende en stor bukett blomster, og et kort. Det John ikke vet er at Ruth skal flytte hjem til Danmark. Hun har sagt opp jobben, har pakket pappeskene, bestilt båtbillettene, og sitter på senga med hendene foldet. Hun ber til Gud. Hvis det er behov for meg her, hvis det er meningen at jeg skal bli her i Åmli, så må du gi meg et tegn Gud.
Så kommer blomsterbuketten fra John. Hun blir, det skal hun angre på mange ganger.

John frir 14 dager etter de møtes og gifter seg 11.januar 1992 i Danmark. De vises av Ruths onkel som er prest. Han bare vet, at det er han og henne. Hun sier ja, for Ruth mener det er bestemt allerede. Hun er frelst, det er slettes ikke John.
Han kan bli ekstremt sint, så tårene til Ruth spruter av redsel og tvil. Han er selvsentrert, vill og har vanskeligheter med å gi omsorg. Overlevelsesinstinktets banker i årene. Det er jammen ikke lett å være Ruth. De har en fillete sofa og to tomme hender, av og til må de pante flasker for å få nok til mat, men de klarer seg. Ruth har en Sareptas krukke av tålmodighet. Hun har også omsorg, varme og utrettelig utholdenhet. Hun prøver å slipe John, ikke med hat- men med kjærlighet. Men John er forøkt slipt før. Hun får ikke en enkel jobb. John går gjennom en ny barneoppdragelse, for Ruth forteller ham at han kan ikke snakke slik til folk, med så nedverdigende tonefall, så hard.
Men hvorfor kan han ikke det?
For det er ikke slik man gjør.
Han skjønner etter hvert at hun har rett. Men det tar år å gro på seg forståelse man aldri har lært.
I garasjen står John ofte. Han mekker og mekker i garasjen. Bilene som kommer inn som rustne holker, blir foredlet under Johns fingre. Nye glis kjøres ut. Han gjør det ikke for pengene. Han liker å restaurere. 1 år, to år. Ruth napper stadig av ham ufinheter. Forandrer ham motvillig. Det er hardt arbeid. Hun ber og ber. John vil ikke frelses. Han vil være i garasjen, ruste opp håpløse bilvrak. Det gir ham mening. Han rykker også ut på branner i år etter år, redder liv. Han blir glad hver gang han kan slukke og gi mennesker album og minner tilbake. Hus er bare hus, bilder er øyeblikk som man tar med seg videre.

IMG_6996
GIFT: Bryllupsbilde av Ruth og John, 11.januar 1991. Hun skulle få mange vanskelige år, før de sammen fant den store lykken.

I 1995 kommer Camilla, det har ikke vært et valg å vente, men John er ikke klar til å få barn før. Ruth mener det er styrt, at noen holder hånden sin over dem. At de vil få, når de er rede.
Han er med inn. 8.oktober får han henne i armene og steinhjertet smelter. Han er Camillas nå. For evig og alltid. John gjør fra dag 1 alt motsatt av det han har lært hjemme.
I dette huset helles melken i frokostblandingen, de får høre at de er elsket. Det drikkes ikke alkohol i hjemmet. Det er søndagssteik og klemmer i kvelden. Eventyr og lek. Latter og vitser. Turer ute. Barna har evig kjærlighet, men ekteskapet må jobbes med og Ruth er mye alene. Må stadig prøve og feile mot den lynende kjappe og ordrike ektemannen som kan bli sint fra 1-100, men han er ikke langsint. Ruth, er langsur.

Det går to år, de tar til seg et fosterbarn på 10 år. De vet det ikke da, men han skal bo der i 10 år, og de elsker ham som sin egen. De venter igjen barn, de er glade- men det brister. Ruth skriker, det er blod overalt. De ser livet de har laget i doskålen. Men John er vant til voldsomme syn, det er verre for Ruth. Men de står i vondheten sammen
Camilla vokser. Førstefødte får gode minner av en fars far som hun får sitte på fanget til, som smiler, er snill, som hun får gaver av. En sånn bestefar, man vil ha. Hamskiftet er varig.
1 1999 kommer dagen da Johns far dør. De får fortalt ham at de venter et nytt barn til før han reiser, han blir glad. John får klem av pappa. Han sier ikke unnskyld, de snakker aldri om det. Men far sier: Det var vel ikke så greit da du var liten. Men John har blitt stor, og han har tilgitt, for han vet at han ikke hadde orket å bære på bagasjen. Han forteller sin far at han har vært en fantastisk pappa de siste årene, at han har tatt ansvar, endret seg. Det er ro av tilgivelse på sykehuset mellom far og sønn. Så dør han.

John gråter i begravelsen.
15.april 2000 kommer Natalie til verden, og steinpappa smelter, igjen. Han ser på de to jentene sine, og tenker at han aldri har levd før han fikk dem. Noe som har gått i stykker for lenge siden, gror sakte sammen igjen. Han kjenner det som prikking i huden. Ruth ber, men John er ikke lettfrelst. Han vil ikke. De har fosterbarn på avlastning, trer inn, er der og i 2005 kommer et nytt fosterbarn, hun skal bo der i 9 år, og de elsker også henne som sin egen. Men John er fortsatt en utfordrende ektemann. Han kan alt, vet alt, skal ha alt, på sin måte.
Ruth hadde reist for lenge siden, hvis det ikke var for de blomstene hun fikk den augustdagen i 1991

John henger fortsatt i garasjen, 1000 timer i året. Fikser opp bil etter bil, den ene rønna etter den andre blir til nye glis. Skandinaviske Magasiner skriver om bilene, John er flink til å skape vrak om til suksess. Mens Ruth tar hånd om barna, drar på bursdager, til butikker- holder i familietrådene. John kan ennå være oppfarende, men det går fort over. Han slipes og slipes. Ungene begynner i barnehage, etter hvert skole. De har rene klær, har matpakker med kjærlighet på. De reiser på turer og ferie. Drar til USA, disneyworld, og badeparker. Det drikkes aldri alkohol.

Årene går, Ruth ber. Hun har bedt for ektemannen i 20 år. Så kommer Jørn Strand, en tidligere narkoman som har levd på gata. Han skal til forsamlingshuset å tale. Det er et menneske med erfaring, som John kan forholde seg til. Han blir for første gang med på menighetsmøte.

IMG_3529
FAMILIE: F.v. Camilla, Ruth og Natalie sammen med John på ferie i USA i 2014. Hele gjengen er like USA-frelst, og sitter igjen med mange gode minner fra Washington. Ikke minst tok de toget ”Amtrack” videre til New York.

Hjertet til John banker, rastløsheten river, han skjønner ikke hva som skjer med ham. Det dundrer i sjela. Det er som om Strand snakker rett til ham. Troen treffer ham som et spyd, gjennomborer ham. John sitter musestille mens alt velter opp i ham. Fra den dagen er Ruth og John ett. Og han, frelst.
Det er begynnelsen på fremtiden slik han i dag kjenner den. Stemmen han trengte for å finne sin sti, få ro. Kjærligheten til hans Ruth blir altoppslukende, han ville ikke ha byttet familien sin, mot alt gull i verden. Lykken sprer seg som livgivende kraft. Men av og til blir han konfrontert med minner;
Det er avslutningsfest på kommunen, det arrangeres luftgeværkonkurranse. Våpenet bæres fremfor John. Han ser fars ville, fulle øyne som skimtes hatfulle over rifleløpet han stikker opp under halsen hennes så huden dyttes i folder. John står i trappa og ser på. Vi du dø, din hore. Vil du det, vil du! Løpet står der mot halsen til mamma. Han kan lukte frykten.
John går, han kan ikke og vil ikke, skyte på blink for moro skyld. Det er ikke moro, for ham. Og han skyr fulle folk, orker ikke se dem engang. Fester med sinnavann er ikke stas, det er truende.
Han får igjen, en sorg og en glede. Søsteren til John dør. Hun klarte aldri å komme seg ut av barndommens grep, er malt til støv for lenge siden, men det var kreften som sendte henne i graven. John vet hun får hvile nå, det føles godt. Han skal se dem alle igjen.

Camilla er snart myndig, 18 års dagen nærmer seg. Hun har holdt seg unna alkohol og sigaretter, og belønningen er en bil. John er så stolt. Først finner han en strøken 36-modell Ford Business Cupe. Mange vil ha den i bygda. Men Camilla vil ikke ha den.
Ut av intet ringer en kar og forteller at han har en håpløs haug av en bil som alle har gitt opp. En Ford Mustang 69 modell.
Den vil Camilla ha.
John ser på den, skamrusta. Hele framsetet revner når han tar i det. Den er fullstendig vrak. Ingen vil ha bilen på tilhengeren som blir slept til hjembygda. Han plukker den fra hverandre, men beholder kjernen og legger sjela si i kjerra. 5 måneder etter får Camilla en strøken bil på fødselsdagen. Mange vil kjøpe det som kåres til Norges flotteste bil. John mener datteren bør selge, bruke pengene under studiene. Han tilbyr seg å lage en ny til henne, så kan hun beholde pengene.
Men Camilla sier bare nei, nei og nei.
Den har du bygd til meg pappa, og den selger jeg ikke!

IMG_6906
HJEMME: John Lien i dag, er en helt annen mann – mye takket være utrettelig støtte fra sin Ruth.

John er født i vold, men valgte livet. I arv har han gitt sine barn kjærligheten han aldri fikk, den ruster ikke. Og den er ikke til salgs. Han er ikke til salgs.
John er i dag en annen person. Han er brannmann og hovedtillitsvalgt i Delta, og kjemper de ansattes sak, med klør og bitt og stor appetitt på rettferdighet. Nå gråter han av både tv-programmer, og barnas rørende bursdagskort. Han har blitt et helt menneske og forteller sine nærmeste at han elsker dem. Han er fortsatt tøff i kjeften, men stiller alltid opp, er lydhør, rolig og nær. Ruth har lært ham å finne frem til det hun mener har bodd inni ham hele tiden. Hans omsorg, og hans gode hjerte for andre. De har betalt en høy pris for dagens lykke, men den er verdt det. Den viser at det alltid er en vei ut av ting, sier Ruth.
Ondskap er bekjempet med godskap, og John vant.
Hun vant.
De vant.

 

HJELPETELEFONER/NETT:
Kirkens SOS er en telefontjeneste for mennesker som trenger noen å snakke med, tlf.: 815 33 300. Har også en chattefunksjon: Trykk her for å chatte

Alarmsentral for barn og unge – 116 111
Landsdekkende alarm telefon for barn som utsettes for vold/omsorgssvikt. Voksne kan også ringe ved mistanke/bekymring.  Trykk for å gå inn på nettsiden her

Landsdekkende telefon for Incest og seksuelt misbrukte er døgnåpen, tlf.: 800 57 000 (anonym) 

Senter for seksuelt misbrukte menn : Organisasjonen drives og ledes av menn som selv har vært utsatt for seksuelle overgrep, tlf.: 22 42 42 02

Røde Kors, omsorgstelefon: 800 33 321 (gratis/anonym) Landsdekkende tilbud til alle barn mellom 6 og 18 år. Trykk her for å gå inn på nettsiden

Dagens historie:
Dette er en åpen historie, og John Liens vitnesbyrd om eget liv slik han opplevde det, og husker det. Han har vært i kontakt med søsken og egen familie i forbindelse med saken, og fått deres godkjenning. Avisen har også innhentet ekstern informasjon, og snakket med impliserte i saken. Enkelte steder og personer er anonymisert av hensyn til personvernet.
Gamle bilder er innhentet privat. Nye av Lien er tatt av undertegnede.

 

 

Kampen, opp

De hiver etter pusten, det hamrer i kroppen. Høydesjuken tvinger dem i kne. Opp, opp, opp. De må, ta fjellet.

Dette er historien om Tove Valle og kusinen, Johanna Drivenes Kløvfjell fra Åmli som beseiret fjellet på 6189 som de to eneste av 12 deltagere. Så legger de to jentene ut på nytt, denne gangen er det 6962 meter, som skal nås. Det blir et møte, med viljen. Med spektakulær natur, med genuin glede og nytelse.

Trykk på bildene for å lese hele artikkelen:

Side 11Side-12Side-13

Det var kun én vei, oppover!

Hun skulle bare, bli sjef. Konkurranseinstinktet er intenst. Maten hennes uspiselig. Hun kan danse ballett og freestyle disko, elsker adrenalin, er glad i fart og vil gjerne flytte til Asia og drive bistandsarbeid. Møt rådmannen i Åmli.

Det beste hun vet er sjokolade og Cola Light, sistnevnte er ikke på grunn av fravær av sukker, men fordi hun slipper det ekle belegget på tunga.

Tidlig definisjon
En novemberdag i 1972 blir Christina Ødegård født i Porsgrunn. Kom til Hvalfangstbyen Sandefjord som 7-åring.
Enebarnet. Hun var den stille, snille jenta som kunne sitte i timevis å leke i en krok. Litt sjenert.
– Jeg husker jeg satt og hørte på barnetimen, mens jeg puslet. Det ble mye Barbie, og mye Lego. Hun danset i mange år. Først ballett- så freestyle, og diskodans.
Foreldrene var selvstendig næringsdrivende og bestefaren drev et kunstgalleri i Stokke.
-Det gikk kunstnere ut og inn av hjemmet mitt, jeg husker jeg synes det var mye rare folk med uortodokse klær og hår, som blant annet spilte på sag.
Sa du det til dem, at de var rare?
Hun blir sjarmerende smårosa i kinnene, og ser på meg med knivskarpe øyne og latter i leppene: Hva i all verden for slags spørsmål er det der da! Så drar hun att og frem på diamanten som henger i sølv anhenget, frem og tilbake på sølvsnoren som klatrer rundt den bleke, men sterke halsen.
-Jeg ble flink til å definere folk, allerede før 1. klasse kjente jeg igjen mennesketyper veldig fort. Nå gjør jeg det bare automatisk. Men jeg prøver og ikke å gjøre det, for man kan alltid ta feil, og av og til blir man positivt overrasket og man må revurdere sin egen evne. Det er i hvert fall viktig og ikke forhåndsdømme folk, sier hun og smiler med glødende kull i irisen.
Tok ledelse
Hun vokste opp i et kreativt hjem, med foreldre som var kjærlige, men strenge.
– Skulle jeg ha en sykkel, så måtte jeg vaske huset i 1 år. Jeg fikk ikke noe gratis, de mente jeg skulle jobbe for det, og det er jeg egentlig glad for, sier hun.
På den tiden var det litt A-typisk å gå i barnehage, men Christina gikk. Hun visste tidlig at hun ville bli noe her i
verden. – Jeg skulle bli sjef, den tanken tror jeg slo meg ganske tidlig, sier hun.
Likevel var hun litt spaltet.
– På den ene siden var jeg stille og snill. Men i gruppe tok jeg fort kommando hvis det var noe, og jeg var uredd når det kom til å si i fra til folk som jeg mente behandlet andre urettferdig.

Afghanistan
Christina fikk seg en oppvekker da hun søkte på gymnaset, for hun kom ikke inn på den skolen hun hadde tatt for gitt- selv om hun var en helt vanlig standardelev var karakterkravene ganske høye det året. Hun havnet på handelsgymnaset der hun ikke kjente en sjel, og da la hun seg i selen. Det gikk rett og slett sport i det å bli best. Det ble kun femmere og seksere de årene
Hun valgte BI etterpå, fordi hun tenkte det var kjekt å ha og sov seg gjennom bedriftsøkonomistudiet.
– Det var så kjedelig, jeg hadde jo hatt halvparten av det fra før.
Den glitrende karakterboka førte henne inn på jusstudiene i Oslo og hun tok juridisk embetseksamen.
Som den flinke piken hun var, jobbet hun som fengselsbetjent, på bensinstasjon, som servitør, i hjemmetjenesten og som jordbærplukker i hele studietiden- for å slippe studiegjeld.
-Hvorfor begynte du ikke som advokat når du var ferdig?
-Gud så kjedelig da. Det er ikke noe for meg. Men jeg var livredd for ikke å få arbeid, derfor hadde jeg sikret meg jobb i Sem Kretsfengsel. Men så fikk jeg jobb med en gang som juridisk
rådgiver ved Tønsberg ligningskontor, dermed hadde jeg to jobber i 1,5 år, før jeg sluttet.
Hun begynte i Utlendingsdirektoratet (UDI), ble førstekonsulent, men etter bare seks måneder ble hun teamleder. Christina skulle lede et prosjekt og rettssikre sakene. Hun fikk håndplukke 10 nye mennesker inn på midlertidige kontrakter. Målet var å løse 4000 saker fra Afghanistan.
-Det er det gøyeste jeg har gjort. Jeg valgte gira, nyutdannede personer som jeg viste var like sultne som meg.
Prosjektet som skulle ta 6 md ble ferdig på 4.
– Det var et utrolig høyt tempo, det var vel derfor jeg synes det var så gøy. Flere av de nye fikk full ansettelse, og jeg fikk vist meg frem.
Midt inne i den råeste tiden møtte hun mannen Jørn.
-Hadde du tid til type da?
-Man får til det man vil få tid til, tenker jeg da, sier hun med kvikkt blikk.

Paddington
Jørn hadde på seg en duffelcoat første gang hun så ham.
-Jeg fortalte ham at han lignet på
Paddington, (bjørn på barnetv, red.anm)
Jørn er det motsatte av Christina.
Rotete, og smådistre.
-Men han er helt fantastisk til å lage mat. Han tar seg av all matlaging, og det er bra- for min mat er ikke spiselig.
1,5 år senere dro de til Bali, og ble de første som giftet seg i Jakarta. Den norske ambassade i Indonesia er en av Norges elleve utenriksstasjoner i Sørøst-Asia, der befinner ambassadør Marthe Stoltenberg seg i 2005, det er hun som vier paret. Christina beholder selvfølgelig pikenavnet.
– Vi snøt alle for festen og brukte pengene på ferie. Det var ganske kult å gifte seg der. Christina ler hjertelig og viltert.
Senere kom barna, som perler på en snor. Ekteparet har i dag minstemann som nylig fylte fire, en på 5, 7 og 9.
Sjokkjøp på Sandøya
Vi skal tilbake til Oslo i 2006. Etter drømmeprosjektet med høy puls er Christina tilbake i rådgiverstillingen og hun kjeder seg. Har mistet litt av peppen. Hun trenger mer utfordring og bytter jobb etter nesten 4,5 år.
Det blir en underdirektørstilling i Skatt Øst.
– Jeg var kynisk, ville klatre oppover- da er det viktig å finne de mulige trappetrinnene. Skatteopplysningen var et slikt trinn.
Da Christina møtte Jørn bodde hun i en penthouse av en kåk på populære Løkka (Grünerløkka) i Oslo med takterrasse. Men det koster å bo midt i plomma, og med barn nummer tre på vei, var det Jørn som var den impulsive denne gangen…
Christina får plutselig en telefon, Jørn har rett og slett kjøpt huset de har sett på, på Sandøya bare en gang.
-Jeg var litt sur for det. Men for et herlig miljø det var der ute, helt topp for ungene også. Men jeg ble helt sprø av den ferja.
Ok?
-Hvis jeg ikke rakk den, så var det 1 time til neste- med et kobbel unger.
-Er du tålmodig?
Hun sperrer opp øynene og glor vantro på meg mens hun utbryter etter et millisekund. Nei, det er jeg da vel ikke! Det er et fremmedord.
Nå ler jeg også, fordi jeg ser det for meg. At det ryker ut sinne av ørene hennes som på en tegnefilm, mens hun sitter og ser på at ferja forlater kaia.
Hater tannlegen
Christina hater ting som setter tålmodigheten på prøve, men få andre ting får henne til å kvesse klør, men hun hater tannlegen inntens.
-Men man må jo bare, tennene skal man ha hele livet, så jeg går, gjør det jeg skal- og ferdig.
Christina får tatt igjen på Jørn sitt kjøp. For hun går like godt inn på Finn.no og forelsker seg i et hus på Narestø i tidligere Austre Moland kommune. Det har alt hun har drømt om. Strand, brygge, idyll.
-Dette kjøper vi, sa jeg bare. Så gjorde vi det. Og flyttet. Noen ganger må man bare satse alt. Jobber finnes det jo overalt, hvis man bare er villig til å gjøre det meste. Og ting ordner seg jo, man må bare våge, sier hun.
Det er fem år siden nå, første året snødde det inn. Paret har lagt mye arbeid i huset siden det, og Christina selger det aldri!
– Nei, det huset skal vi ha.
Og det har hun også bevist, for selv om hun byttet over til Skatt Sør i samme stilling – kastet hun seg over en kontorsjefstrilling i Evje og Hornes da den dukket opp. Christina så et nytt trappetrinn…
-Da kan jeg bli rådmann, tenkte jeg. Det handler om å få høstet erfaringen man trenger.
Et barn til kom til verden, men etter 1,5 år gikk det som hun tenkte, og hun fikk stillingen som rådmann i Sirdal. Det ble en familiebeslutning, de flyttet til Sirdal. Men huset på Narestø solgte de ikke. Etter et halvt år protesterte familien kraftig, de ville hjem igjen til Narestø. Og dermed måtte Christina bli ukespendler i 1 år før plutselig stillingen som rådmann i Åmli dukket opp.
– Da kan jeg flytte hjem, tenkte jeg. Og en ny utfordring. Det ble et skikkelig race for å få stillingen, for det var mange gode kandidater. Jeg følte meg absolutt ikke sikker på at jeg kom til å få den.
Men det gjorde hun. Og hver dag setter hun seg inn i Mr. Renault, trykker gassen inn, setter på listepop og durer til bygda for alle.
Hun har ingen formening om det er en styrke at hun kommer utenifra, men sier likevel- at hun tror det er sunt å løfte blikket. Se på en bygd med et nytt sett briller, om du vil.
Men å sammenligne rådmannsposten i Åmli og Sirdal kan hun ikke.
-De er helt ulike bygder.

Impulsiv sjel
Christina begynte jobben med å intervjue folk på huset, danne seg et bilde. Kort tid etter smalt bomba i Helse og familieavdelingen. Konflikten tok tid, og krefter. Det er først nå røyken har lettet.
Men hvordan er du egentlig på jobb?
-Jeg er tydelig, streng- men fair. Rask til å servere løsninger, og så gjør jeg det bare. Den arbeidsformen er det ikke alle som er vant til her i Åmli, noen liker å gå 20 runder rundt bordet. Jeg synes det er unødvendig tidsbruk. Det er lurt å bare ta tak i ting, løse det og kvittere det ut, mener jeg da.
Så kvitrer hun litt.
Hvordan er du egentlig privat?
-Som mamma har jeg tro på rammer, krav og rutiner. Hvis ikke blir det fullstendig kaos. Det blir det jo av og til uansett med fire barn. Ellers er jeg glad i å ha det ryddig og strigla. Men jeg er impulsiv. Jeg kunne fort bare dra til en venninne i Hamburg en helg hvis hun spurte. Eller spørre Jørn om vi skulle stikke til Thailand i morgen. Men impulsiviteten min er styrt av fire barn, og jobb – men den kommer nok frem igjen etter hvert, sier hun.
Adrenalinsug har hun også. Men det får kun utløp i bilkjøring nå om dagen, og rafting i røff sjø. Hun sees ofte i kajakken, og det er tommel opp for alt som har med tivoli å gjøre.
Også er jeg et konkurransemenneske til beinet, ler hun.
Gjelder dette alt, spiller dere foreksempel Monopol i familien?
-Jeg vil da ikke utsette noen av dem for det, sier hun høyt. Og så ler hun klingende. Eller yatzy, huff. Jeg gjør hva som helst for å vinne, men jeg må jo moderere meg slik at man ikke
ødelegger spillgleden til rensten av familien, sier hun og smiler.

Rettesnor
Tror du folk i Åmli synes du er en bitch?
-Det tror jeg ikke de synes. Men jeg er ikke overdemokratisk, jeg synes det er best å bare skjære gjennom og gjøre det. Men jeg er glad for at en del mennesker tør å gi meg tilbakemeldinger på godt og vondt, det er min fremste rettesnor og eneste sjanse til å forbedre meg.
Jeg ser på henne, søker svar på om hun bare er taktisk klok i ordene sine nå. Men hun viker ikke blikket.
Får du vist din personlige side i Åmli da?
– Nei, men det er da heller ikke nødvendig. Jeg er her for å gjøre en jobb. Ta de upopulære avgjørelsene, jeg må være profesjonell i mitt arbeid. Jeg er veldig klar på hva vi skal. Men lydhør for politiske vedtak, det er viktig at de tar bestemmelsen. Stadige omkamper er ingen tjent med, man må stå i avgjørelsene, mener hun.
Men hva vil du med Åmli da?
-Jeg vil at Åmli skal få til aktivitet. Frigjøre småbruk, skape bolyst, tilrettelegge for grundere som har lyst til å gjøre noe her i kommunen, og da skal de få lov til det. Vi trenger verdiskapning.
Bistandsarbeid
Og hvor lenge skal du bli?
– Det spørs jo hvor lenge de vil ha meg her. Hun ler. For Christina vil fortsatt noe i livet- er fortsatt ambisiøs. For hva som kommer etter Åmli, det vet hun ikke selv ennå. Men bistandsarbeid lokker.
– Jeg skulle gjerne tatt med familien til Asia eller Afrika, barna har godt av å få utvidet horisonten sin, se hvordan andre lever og har det. Jeg hadde synes det hadde vært spennende å jobbe med, en ny utfordring.
-Så du vil ikke være sjef for pengene sin skyld?
-Det må gå rundt, men nei. Det er ikke derfor jeg har siktet oppover. Det er utfordringene og spenningen som driver meg mest.
Tiden er rent ut.
Hva var forresten den siste filmen du så, spør jeg idet jeg går ut av det litt
kjedelige kontoret hennes- som hun selv kaller det.
-Børning, kommer det kontant. (norsk bilfilm, action og humor i et ekstraordinært bilrace fra Oslo til Nordkapp red.anm.)
Og dommen?
Den var jo helt topp den da, helt i min ånd!
Vannet skyller ned fra himmelen idet jeg stapper notatblokka med fragmenter av Christinas liv ned i sekken og går ut i dagen. Førsteinntrykket mitt av rådmannen i Åmli, er justert…

Prostidiakon med raushet som rettesnor

Per Emanuelsen kaster hodet bakover, blotter hele tanngarden og ler himmelhøyt. Han samler på kaktuser og vitsebøker. Daglig konfronteres han med tap, sorg og kriser. Men han er ikke redd for å stå i andres smerte. For mest av alt er prostdiakonen, et medmenneske med livslyst som rettesnor. Han tror på raushet, og på mennesket.

Per Emanuelsen er født og oppvokst sammen med tre søsken i Kristiansand. Han var prostidiakon i Otredal prosti fra 2002 til 2013, og er nå prostidiakon i Aust-Nedenes for statskirken i distriktet. Det betyr at han er en form for kirkelig sosialarbeider.

-Jeg føler det er behov for det arbeidet jeg gjør, sier han.

Livets fasetter
Per teller nå 64 årringer i
barken, men han synes alder bare er et tall. Men litt forfengelig er han nok likevel den godeste diakonen, for han ber meg gjette først. Og så ler han, høyt. Igjen.
-Jeg har så mange ting jeg er glad i, gode folk rundt meg. Jeg blir vist tillit og får lov til så mange ting. Det er et godt liv, sier han og drar neven gjennom det tykke håret med begynnende sølvstenk.
Han har tatt av seg skoene der han sitter på benken, og vipper opp og ned med ullsokken i lufta.
-Når jeg står opp om morgenen, så har jeg bare lyst til å gå i gang med dette livet, sier han.
Og livet, det vet diakonen litt av hvert om. Det er kanskje derfor han er en avholdt mann, av mange.
Per har slitt med depresjoner siden han var 15, og vet hva det betyr å stå i en livskrise. Han har 12 fortrolige kamerater, og kona som bestevenn. De utgjør sikkerhetsnettet.
For mange andre, er det Per som er selve redningen.

Lidenskap blir galskap
I halvannet år har han opparbeidet seg tillit som prostdiakon i Aust-Nedenes, prostiet dekker over kommunene Tvedestrand, Risør, Gjerstad, Vegårshei og Åmli. Stillingen er et prøveprosjekt som har en varighet på tre år.
– Jeg bestemte meg for å bli glad i alle jeg skulle jobbe sammen med. Det er nemlig slik når man bestemmer seg for noe, da definerer jeg fokuset, sier han.
Den andre halvdelen av arbeidstiden bruker han på å lede tilbudet til etterlatte etter selvmord i Kristiansand. Det betyr at han rykker ut når dte har skjedd, gir tilbud om enkeltsamtaler og leder samtalegrupper. På fritiden skriver han bøker. Han har
tidligere gitt ut boka
«Omtanker» og kommer nå med en oppfølger med det han selv refererer til som det nytenkende og originale navnet «Nye omtanker». Begge er bøker til refleksjon, inspirasjon og ettertanke. Også har han noen hobbyer. Per samler på andaktsbøker, vitsebøker og kaktuser. På det meste var han oppe i 2000. Inne på hønsehuset sitt (ombygd til skrivestue og kontor, red anm) har han nå 500 kaktuser. For Per er litt sånn, det som er lidenskap blir til galskap.
-Vet du at kaktus betyr evig vennskap, spør han og tilbyr meg en fersk reddik fra egen kjøkkenhage som han drar opp fra en pose. Jeg kan ikke annet enn å le. For han sitter der med tindrende øyne og skryter av vekstene de fleste forbinder med skarpe nåler man skal passe seg for.
-Det man skal passe seg for, sier Per. Er å lyve, gjøre innbrudd og brekk. Man kan slutte å være uforskammet, å ta stoff eller drikke alkohol for ofte. Da er man medansvarlig for å gi seg selv et dårlig liv, sier han.
Men er ikke summen av laster konstant?
-Jo, det tror jeg nok. Men man må bestrebe og bli den beste utgaven av seg selv.

Hemmelige liv
Men Per vet at det ikke alltid er like lett, for dersom man er født inn i en familie der far dreper mor. Der man vokser opp i rus og vold, der man ikke har trygge rammer, så har man en annen forutsetning for å vokse opp og bli best.
-Jeg er ikke her for å dømme, men for å se. Man kan aldri se på innsiden av mennesker. Skyld, skam, ting som har skjedd og preget deres oppvekst. De lever med det i hemmelighet. Alle bærer på noe som er vanskelig, om det er barn som ikke ønsker kontakt med foreldre. Nabofeider om et tre. Kjæresten som har vært utro, andre blir utsatt for psykisk vold. Andre mister eget barn. Vi kan ikke dømme et menneske på dets ytre.
Han blir alvorlig, tenker seg litt om.
-Noen er flinke til å rote seg opp i ting, men det er så uendelig mange fightere der ute. Som står på, med kloke holdninger, som utgjør en positiv forskjell i livet til mange. De evner å være rause, deler skjønnhet til tross for smerter og urimeligheter. Alle ønsker vi å bli sett, og respektert. Vet du hva respektere betyr- jo det betyr å se en gang til. Tenk om vi alle kunne gjort det. Sett på mennesker en gang til, da ser man kanskje noe nytt. Man reflekterer over at vedkommende teller, er noe. For vi er alle mennesker med samme verdi, det mener i hvert fall jeg. Noen av oss gjør dumme ting og det får konsekvenser- men det finnes alltid et liv.

Tåler smerte
Per er oppriktig glad i mennesker, i livshistorier. Han er nysgjerrig på dette underlige og sammensatte mennesket. Og han tåler smerte. For diakonen jobber også i kriseteam, og kommer i kontakt med mennesker i den ytterste nød. Mange har mistet en av sine nærmeste, andre har opplevd traumer og kriser som brann, naturkatastrofer, eller terror. Mens noen lever i tap, av partner eller ektefelle.
-Jeg er aldri redd for å samtale om det som er vondt, det som smerter mest. Jeg tåler å være i andres smerte og jeg er blottet for behovet å hente frem mitt eget. Det er ikke meg som skal være i sentrum, men dem. Utfordringen er at behovene er så ulike, da må jeg improvisere, sier han.

Huset ligger i tussmørket, det gløder fra vinduene. Sorgen velter over dørstokken idet diakonen klemmer ned dørklinka. Huset lukter tragedie, han kommer med lommene fulle av forståelse og respekt. Huset er fult av velvillige sjeler, de springer og henter og bringer, og snakker og vil og vil. I en blek sofa sitter en taus kvinne, hun er hvit i ansiktet. Ved skulderen berører en barnearm hennes. Den vesle gutten sitter med blikket naglet i veggen. De to, er alene i alle stemmene som hamrer i sorgen deres som en slegge. Per ber de andre gå, ber de komme innom i mindre porsjoner med mat og omsorg. Og sleggefølget går lydig, de ville jo bare hjelpe. Lyden forsvinner og de to sorgtunge skikkelsene ser diakonen, han lytter når stemmene deres bærer frem sorgen i lyset, og sakte blekner den, litt.

-Alle bærer sorg forskjellig, sier diakonen. Noen tåler mye mennesker, det er nettopp det som er viktig og riktig for dem. Andre må ha ro. Noen vil snakke, andre må bearbeide følelsene på andre måter. Det er min oppgave å være der for dem, og prøve å gjøre mitt beste for å lese behovet.

De står i en ring, er utslitte. De har alle mistet, en de er glad i. Per ber de alle si noe om sin relasjon til den som er borte. Alle tanker blir sett og hørt. Det løsner noen knuter i halsen.

Per har en mental bryter, som han rett og slett slår av når han reiser fra jobben.
Men er det like lett hver gang?
-Nei, av og til kjenner jeg også på at det er tungt. Men jeg kan ikke bære andres smerte videre.

Dårlig bagasje
Per er levende. Vilje og vanesterk. Han omfavner livet som et barn gjør med en kjær bamse. Og lever i godhetens tegn, men tror han at noen bare er onde?
-Det kommer ann på hvilke ulver du mater. Han ser på meg nå, synes det er et vanskelig spørsmål.
Vi er født med muligheter til det gode, livet vårt blir relatert til oppdragelse, og livsvilkår. Det utgjør livet vi får, eller velger. Jeg mener det er mye djevelsk i uhøflighet og arroganse.
I selvgodheten og når man tråkker på folk. Det farligste er å ta med seg bitterhet, misunnelse og selvmedlidenhet i bagasjen. Tenk å sitte der, dag ut og dag inn og spise frokost med det stygge du samler i den kofferten. Da lar du deg konsumere, etes opp av det som gjør deg dårlig.
Per nekter å etes opp, når han sitter, på buss eller tog sier han alltid et koselig hei til sidemannen, så er det opp til ham eller henne om de vil snakke eller ei.
-Noen av de morsomste samtalene jeg har hatt kommer fra og bare strekke ut en «hånd» til ukjente, sier han.
Sola står høyt på himmelen, han rekker meg neven og sier: Det er vanskelig å være menneske, lettere å være diakon. Så ler han igjen, med godhet.
Per går og forsvinner på den smale sti nedover, jeg går inn og blar opp i den nye boka hans
«Vi vet aldri hvor lenge vi har hverandre. Og samtidig bor vi på den grønne gren, og har mer av det meste enn de fleste. Vær raus med syltetøyet, eller hva det nå måtte være som du har fått så rikelig av»