Fylkestro på grønn skolesatsing

 

 

Biozin går videre med planleggingen av bioråoljefabrikken på Simonstad.
-Det er helt sinnsykt og en ny tid for Åmli, sier ordfører Reidar Saga til avisa. Nå vil opposisjonen i fylkestinget gi 1,5 mill til grønt skoletilbud. Jan Kløvstad (V) tror på et enstemmig ja!

LES OGSÅ : Åmliskog kan bli den nye olja

Første biozinfabrikk skal bygges i Åmli 

Drømmen om Biozinfabrikk


Av Camilla Glad
DEN GRØNNE BYGDA: Det er tidlig morgen på rådhuset i Åmli, ordfører Reidar Saga åpner døra med en stort smil, han har grunnlaget i orden.
70 nye arbeidsplasser
Det har vært en lang ventetid, men et viktig slag er vunnet. Biozin Holding AS har tatt beslutningen om å fortsette planlegging av en bioråoljefabrikk i Åmli. Den er kostnadsberegnet til 3,5 milliarder kroner. Planen er at den skal i drift i 2022. Foruten 70 nye arbeidsplasser på fabrikken, vil beslutningen nå føre til flere hundre arbeidsplasser under klargjøring av tomt og bygging av fabrikkanlegget. Ny vei mellom Simonstad og Hovdefjell, i tillegg til opprustning av veinettet, ikke minst opprustning av jernbanen mellom Nelaug og Simonstad. Bekreftelsen vil bidra til store endringer i skogbruket. Åmli krever dermed sin plass i det grønne skiftet.
-Dette er helt sinnsykt, det er en ny tid for Åmli, sier ordfører Saga som sitter i den lilla stolen inne på sitt kontor, med åpne armer forteller han om prosessen.

Bærekraftig
Han visste, de visste – at Preem, som er Sveriges største petroleumselskap, skulle ha et viktig møte 14.november og det var en spent ordfører som kastet seg på telefonen etter møtet, men ingen ville si noe – ikke sikkert, ikke ennå. En drøy uke etter, 22.november, hadde Biozin sitt styremøte, heller ikke da fikk ordføreren den endelige beskjeden han hadde håpet på. Men mandag kveld da ordføreren var på vei for å gratulere Åmli bygdekvinnelag med markeringen av 80-års jubileet, sprakk nyheten internt og involverte i prosessen delte sin fortjente bløtkake med påfølgende glad-oppslag tirsdag. Samme kveld sendte Fylkeskommunen og fylkesordfører Gro Bråten ut sine gratulasjoner og pressemelding.
-Det var først og fremst en vanvittig lettelse, jeg har hele veien hatt trua på dette og vi har vært mange i Åmli som har kjent på positiviteten, men vi har blitt vant til utsettelser. Når de nå har sagt ja til å bruke 250 millioner kroner på neste fase, er det blitt meg fortalt at man svært sjelden ikke også går for neste steg, sier ordføreren.
For prosjektets bærekraft og lønnsomhet har blitt bekreftet.
-Vi må nå ha fokus på å være ambassadører for dette prosjektet videre, og allerede nå har ringvirkningen begynt å komme. Hele Agder har stor interesse for dette og hele landet begynner nå å ane hva som faktisk skjer på utviklingssiden i Åmli. Det er stort, sier ordføreren.

GRATULERER: Det er ikke et bryllup, men fylkesordfører Gro Bråten hadde med seg gratulasjonskake fra Åmli bakeri til kommunestyret i Åmli. Her får ordføreren en raus gaffel krem som tegn på partnerskapet med fylket. Tomta der selskapets første biozinfabrikk skal ligge, eies av alle de 8 kommunene i Østre Agder, fylkeskommunen og AT Skog. De har gått inn med omlag 23 millioner kroner i aksjekapital i selskapet Jordøya Tomteutvikling AS. Biozin har nå besluttet å gå inn med 250 millioner kroner i neste fase, det hele er kostnadsberegnet til 3,5 milliarder kroner og kan sette Åmli i senter av det grønne skiftet lokalt.
GRATULERER: Det er ikke et bryllup, men fylkesordfører Gro Bråten hadde med seg gratulasjonskake fra Åmli bakeri til kommunestyret i Åmli. Her får ordføreren en raus gaffel krem som tegn på partnerskapet med fylket. Tomta der selskapets første biozinfabrikk skal ligge, eies av alle de 8 kommunene i Østre Agder, fylkeskommunen og AT Skog. De har gått inn med omlag 23 millioner kroner i aksjekapital i selskapet Jordøya Tomteutvikling AS. Biozin har nå besluttet å gå inn med 250 millioner kroner i neste fase, det hele er kostnadsberegnet til 3,5 milliarder kroner og kan sette Åmli i senter av det grønne skiftet lokalt.

Regionplan med skog
Han berømmer Aslak Brekke og John Salve Sigridnes for å fronte prosjektet inn i den kommende regionplanen.
-Når man nå satser på blått kompetansesenter langs kysten, er det naturlig å se for seg et grønt kompetansesenter i Åmli. Fylket har brukt regionplanen 2020 som en bibel, men det er essensielt viktig å få på plass satsing på skog i den fremtidige regionplanen. Slik det ser ut på utkastene – har vi nå lykkes med å posisjonere oss og gjøre Åmli synlig, mener ordføreren.
Han tror man vil se enorme ringvirkninger av den lokale biozin-satsingen.
-Vi ser for oss at andre interessenter vil benytte seg av denne satsingen, drømmen er å få på plass en produsent av massivtreelementer i umiddelbar nærhet av vårt store sagbruk med jernbanespor inn på tomta. Bygging med tre må ta over for betong for å møte klimakravene, her skal vi posisjonere oss, mener ordføreren.

Eventyrlig aktivitet
Hva har arbeidet prosjektleder og daglig leder for tomteselskapet, Tarald Retterholt sin pådrivningskraft hatt å si for prosjektet?
– Tarjei har vært kjempeviktig, en dreven mann som har gjort en kjempejobb sammen med saksbehandler og administrasjonen, med å blant annet forberede saken slik at alle kommunene valgte å være med på satsingen, nå er også AT skog inne i tomteselskapet, sier ordføreren.
Anbudspapirene skal ifølge Saga sendes ut før jul. I løpet av første del av neste år skal man klargjøre tomta.
-Vi har ikke mer enn tiden av veien før det begynner å skje ting her, sier ordføreren. Det legges opp til døgnproduksjon ved Biozin-fabrikken hele året gjennom. Bioråoljen skal kjøres med tankbil fra Simonstad og skal raffineres videre hos Preem i Göteborg.
Satsingen innebærer et stort løft for alle som driver med skogdrift i Agder og Telemark.
-Det blir en eventyrlig aktivitet på Simonstad og antall vogntog med tømmer inn til Jordøya vil dobles når den nye fabrikken står der, sier ordføreren.

Sysselsetting
Klokka tikker mot 10, og inn kommer Tine Sundtoft som er påtroppende fylkesrådmann i Agder og fylkesordfører Gro Bråten med gratulasjonsbløtekake fra Åmli bakeri. De er her for å orientere kommunestyret om regionplan Agder.
-Først vil jeg gratulere Åmli så mye med den store avgjørelsen i forhold til Biozin, sier Bråten som også er nestleder av fellesnemnda i Agder fylkeskommune.
Bråten og Sundtoft forteller at vi i 2040 vil være dobbelt så mange på 80 pluss som vi er i dag, og at vi vil bo tettere og tettere, de benevner det som «tøffelavstand».
Vi er nødt til å tenke på dette når vi setter utviklingsmålene, sa Sundtoft.
Aust Agder har den laveste sysselsetningen i landet med 61 % og det er helt øst i Agder, det er verst.
De forteller at veien mot regionplan 2030, er basert på FNs bærekrafts mål og at det er tre gjennomgående perspektiver; Klima og miljø, levekår, likestilling, inkludering og mangfold. Næringsutvikling og samarbeid om nye arbeidsplasser. De fem hovedsatsingene er transport, kommunikasjon, attraktive og livskraftige byer, tettsteder og distrikter. Verdiskapning og bærekraft, utdanning, kompetanse og kultur.

Levekårsutfordringer
Men allerede i 1993 kom «Surt liv på det blide Sørland» som omhandlet helse og levekår i Agderfylkene.
-Utfordringene er ikke noe nytt, dette har vi vært kjent med lenge, sa Sundtoft.
Men det er altså nå fylkeskommunen skal lede og koordinere en helhetlig og langsiktig levekårssatsing i dette partnerskap mellom stat, fylke og kommuner. Det ble snakk om kvoter, utslipp og klimamål, ladestasjoner og skogbruk. Man skal satse, iverksette tiltak for å stoppe drop-out og bruke NAV midlene annerledes. Det er store mål. For når de eldre stadig blir flere, er det enda viktigere å hindre unge i å falle utenfor arbeidslivet.
Åmli er en av kommunene som har LOS-tjeneste, som er nevnt som et av virkemidlene for å hindre drop-out.

Fagskole
-Da man bebudet arbeidet med regionplan 2030 var vi i Åmli veldig bevisste på å få skog inn i planen. Skog må inn som en aktiv bidragsyter i det grønne skiftet og vi går nærmest i bresjen for dette på Agder. Når man nå bygger nytt i Agder, må fylkeskommunen være bevisst på at alt kan bygges i tre, sa Saga som også forventet at riksvei 41 ble en satsing.
-Fylket må også støtte opp om og lage en infrastruktur som gjør distriktene bedre, sa han.
Men da ordføreren snakket om nasjonal fagskole som går på tre i Åmli, der både Bergene Holm og AT Skog har varslet et behov i forhold til etterutdanning av bransjen, fikk han mild motbør av påtroppende fylkesrådmann.
-Dere bør samarbeide og ha dialog med fagskolen i Grimstad rundt Biozin-satsingen og se på hva man kan bygge og få lærerne opp hit. Det tror jeg vil bli en raskere vei mot målet enn å få til en nasjonal fagskole her i Åmli, sa Sundtoft.
-Vi har tett dialog med Grimstad, men mitt poeng med nasjonal fagskole her, er at man mangler det i dag, svarte Saga.

Teori
Det var mange politikere i Åmli kommunestyre som tok til ordet mot «kystens krav på kaka»
-Dere vil knytte mest mulig til kysten, med minst mulig transport. Vi skal bo tettere, men å stappe oss inn i en blokk der folk får elektrisk sykkel, det tror jeg ikke funker så bra på bygda, kom det fra vararepresentant i Åmli kommunestyre, Tallak Askland.
Han mente også at man måtte ta skjea i en annen hånd når det kom til yrkesutdanning.
-Mange dropper ut av skolen, men de som ikke er så skoleflinke må få mer praktisk fag. Men mange har ikke evner til å lese mye teori, vi må tilbake til yrkesfaglig utdanning slik at de som ikke har sterke teoretiske evner, likevel kan skaffe seg et fagbrev. På den måten vil flere bli kvalifisert for jobb. Vi må få opp fagkompetansen innen bygg og anlegg, slik som det er nå får vi mer arbeidsinnvandring fordi vi ikke har fagfolk selv. Yrkesutdanning uten for mye teori tror jeg er veien å gå, sa han.
Sundtoft medga at man burde se på innholdet i yrkesfagene.
-Det har kanskje vært litt for teoretiske noen år, sa hun.

Agders Provence
– Regionplanene retter seg for mye mot kyst og innland, men vi tilhører et mellombelte som krever sin spesielle oppmerksomhet – slik at vi blir noe annet enn bare et dragsug mot kysten med lokomotivet Kristiansand og Arendal, for Agder er litt tredelt. Vi må ivaretas med de ressursene vi har, og ikke som ressurser for det blide Sørlandet, for da blir vi ikke blide da, kom det fra Anne Tone Aanby (Sp).
-Vi blir også tvunget inn i enorme innkjøpsordninger som hindrer oss å handle lokalt, mente Olav Eppeland (Sp).
Men Sundtoft tok også til motmæle.
-Jeg oppfattet ikke at jeg sa at alle skulle flytte til kysten. Og vi er ett Agder, det er her vi har felles tilhørighet. Vi må bort fra uttrykket Sørlandet. Variasjoner skal synliggjøres og derfor trenger vi innspillene. Ingen tenker at Åmli skal kjøpe inn masse elsykler, men alle må bidra med det de kan for fellesskapet. Jeg tror det er uheldig å låse seg i gammel retorikk og la dette bli en by mot land-sak. Det vil ikke gagne noen. Mellombeltet i Agder er vårt svar på Provence, med spennende produkter fra lokal ost til hjortefarmer. Det er slike satsinger vi må få frem slik at folk drar hit og ikke ut, sa hun.

Grønt skoletilbud
Tirsdag denne uken fikk Åmli støtte fra både Høyre, Frp, Venstre og Pensjonistpartiet. De fremmet et felles budsjettforslag i fylkesutvalget, der ett av punktene var 1,5 millioner kroner for å etablere et nytt desentralisert/nettbasert fagskoletilbud i Åmli. Vi får tak i Jan Kløvstad (V) rett før behandlingen av saken og spør; Hvorfor mener du dette er viktig, og hvordan ser du for deg at dette forslaget blir møtt videre i budsjettet?
– Den kunnskapen arbeidsfolk i Åmli viser kvar dag på Bergene Holm er grunnsteinen i det arbeidet vi vil vere med på. Når det nå kjem eit stort og viktig miljøprosjekt med biodrivstoff på Jordøya i tillegg, er eit fagskoletilbod i Åmli ein fantastisk sjanse til å gi folk både arbeid, stadig fornya kunnskap og sikre og langsiktige arbeidsplassar i bygda. Eg var saksordførar i fylkestinget da vi vedtok å gå inn med pengar til tomtekjøpet for biozinanlegget, og eg har også hatt gleda av å følge utviklinga heilt sidan eg som ung gut var med på Jordøya og såg dei første tømmerbilane kome inn på nyetablerte Nidarå Trelast. Eg var stolt da eg høyrte partileiar Trine Skei Grande trekke fram den nye etableringa som eitt av dei beste eksempla på framtidsretta nyetablering under Venstres landskonferanse nylig. Når vi nå saman med Høgre, Framstegspartiet og Pensjonistpartiet legg fram forslag om fagskoleundervisning i Åmli, har eg tru på at vi får eit samrøystes fylkesting med på det. Fylkestinget var så godt som samrøystes for biozinsatsinga, vi er samrøystes om utbetring av vegane til og frå Åmli både i budsjettet for 2018 og truleg nå også for 2019 og framover. Og eg trur på like stor og kontruktiv semje om å opprette fagskoletilbodet, sier Kløvstad til Åmliavisa.

Åmli krever sin plass i historisk idrettsbok

Vi må aldri glemme, heter det. I boken «Fra hav til hei» – en fortelling om idretten i Aust-Agder som gis ut i anledning 100 års feiringen av Aust Agder idrettskrets, er Åmli slettes ikke glemt. Bygda har en sterk idrettshistorie.

GULL: Dristugs juniorlag tok NM-gull i Askim i 1990. ALLE FOTO ER HENTET FRA BOKEN: v/billedredaktører: Olav Ulltveit-Mo og Tore Knutsen.
GULL: Dristugs juniorlag tok NM-gull i Askim i 1990. ALLE FOTO ER HENTET FRA BOKEN: v/billedredaktører: Olav Ulltveit-Mo og Tore Knutsen.

Av Camilla Glad
Boka tar for seg idrettsutviklingen i fylket fra norrøn tid og fram til i dag. Boken er skrevet av dr.art. og førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Agder, Nils Martinius Justvik. Boken utgis i forbindelse med 100 års markeringen av Aust -Agder idrettskrets og fusjoneringen med Vest Agder idrettskrets i 2019. Lanseringen fant sted i Grimstad forrige uke.

TIL HØYESTERETT: Odd R. Jørgensen er tegner i boka. Tegningen over illustrerer det giftige forholdet mellom den borgerlige idrett og arbeideridretten i Åmli.
TIL HØYESTERETT: Odd R. Jørgensen er tegner i boka. Tegningen over illustrerer det giftige forholdet mellom den borgerlige idrett og arbeideridretten i Åmli.

Foregangskvinne
Suverene Aslaug Solheim, er tittelen på stykket viet talentet for både friidrett og volleyball. Bare 16 år gammel ble hun første gang norgesmester- i volleyball med Dristug. Åmli hadde fra slutten av 1930-tallet vært et sentralt område for volleyball, dette har på ingen måte endret seg. Denne kvinnen med styrke og sin spenst var også med i et annet mesterskap i 1946, nemlig NM i volleyball. Da ble Solheim etteranmeldt til uttakingsstevne foran EM i friidrett og uten spesialtrening og på gummisko hoppet hun 5.24 og tok norsk rekord! Det fantes ingen idrettsplass i Åmli i mellomkrigstiden, men området ved Elvarheim, der Aslaug vokste opp kunne brukes. I det første norgesmesterskapet for kvinner, som ble arrangert på Skytebanen med Grane som arrangør sommeren 1947 satt Åmlikvinnen kretsrekord på 100 m på 13,3. Hun ble spesielt innbudt til Aust Agder Friidrettsting i 1947 og mottok Gullmerket for sitt resultat i lengde uten tilløp med 2,68.

Åmlitreffen
1960-tallet var en endringstid for volleyballspillet og det var strid om det skulle være innendørs eller utendørs volleyballidrett. Innendørsforkjemperne vant, men til tross for dette ble det spilt utendørs NM til og med 1971 og svanesangen for utendørs NM foregikk i Åmli.
Dristug hadde ikke våget å kvalifisere seg for toppnivået i volleyball, hadde det ikke vært for planene om bygging av ny gymnastikksal ved sentralskolen i Åmli, og det var lagleder Ommund Kløvfjell som sørget for at høyden i hallen ble 7 meter, det åpnet for satsing på alle nivåer. Dristug fikk også tre sesonger i den ypperste divisjonen.
Det var de tre Dristug medlemmene, Sigurd Kløvfjell, Ivar Fossen og Arild Håkedal som la planen for en sommerturnering i Åmli på begynnelsen av 70-tallet. Formålet var å gjenskape humoren, atmosfæren og de sosiale sidene ved utendørsturneringenes tid. Åmlitreffen ble en suksess og den største volleyballturneringen i landet. Alt ble utført på dugnad, i og for den gamle ånden. Det sørget for et solid økonomisk fundament.

NY GENERASJON: Jostein Olimstad og Jetmund Berntsen ble slått av ungfolene Robin Bergheim og Lars Tveit Retterholt.
NY GENERASJON: Jostein Olimstad og Jetmund Berntsen ble slått av ungfolene Robin Bergheim og Lars Tveit Retterholt.

Volleyballbygda
Juniorlaget for jenter i Dristug vant NM i 1990, og i 1993 klarte de det igjen. Gro Solveig Kateraas er en av spillerne som nevnes i boken for sin hoppserv, og de fine, tekniske detaljene. Utover på 1990 tallet vokste interessen for sandvolleyball og i Åmli ble dette en god «attåtnæring» for volleyballspillerne. Første NM ble også vunnet av Dristugs Gro Solveig Kateraas og Marit Erlandsen. Senere bidrar de to elitespillerne Jetmund Berntsen og Jostein Olimstad til videreutvikling av volleyballidretten i bygda. Eliteserien er et faktum i 1999 og de blir på topp frem til 2004. Ingen klubb i Agder har hatt lengre periode i tet. Olimstad og Berntsen sørger også for at nye stjerner fødes inn i den stolte tradisjonen. Åmli får mange å bli stolte av. Boken nevner noen.
Anders Mol, i august 2018 tar han og makkeren sin fjerde strake turneringsseier i verdensserien i sandvolleyball. Han bærer fortsatt Dristug-merket på brystet. Frida Berntsen og Emilie Olimstad kvalifiserer seg først til EM, og tar deretter bronse i Ungdoms OL i 2018. Lars Retterholt fra Åmli og makker går også rett til topps i sandvolleyball under NM-uka i Stavanger i 2018. Siden 2014, har Dristugs gutter og jenter sørget for 15 gull i nasjonale mesterskap.
Tore Flottorp, som var treneren til eliteserielaget på begynnelsen av 2000 tallet hadde muligvis rett da han uttalte at kontinuiteten hadde blitt ivaretatt dersom Åmli hadde fått landslinje for volleyball på den videregående skolen. Men mange baller har gått gjennom lufta siden den gang.

FROGNERPARKEN: Hilde Volleyballjentene fra Åmli i Frognerparken i 1946. Aslaug Solheim er nummer 6 fi andre rekke fra venstre.
FROGNERPARKEN: Hilde Volleyballjentene fra Åmli i Frognerparken i 1946. Aslaug Solheim er nummer 6 fi andre rekke fra venstre.

Eneste kvinne
Åmli er ikke og var ikke, bare volleyball. Boken tar også opp andre stjerner.
På 1930 tallet vinner Dristug-gutten Halvor Strand sykkelrittet fra Arendal til Kristiansand, overlegent. Det var også tidlig et godt friidrettsmiljø i Gjøvdal, og i 1953 vinner Gjøvdal kongepokalen. I Åmli er fotballaget «Fart» toneangivende på slutten av 1920-tallet. Lokalt leier klubben «Paradis», like innenfor Epletveit-saga. Åmli hadde også den gangen, kvinner det sto stor respekt av: Det første fjellmannsløpet gikk fra Mo i Vegårshei til Homme skole i Treungen. Palmesøndag i april 1936 er det kun mannlige deltagere som stiller til start for å fullføre 40 kilometer med 5,5 kg i sekken gjennom kupert terreng. I 1939 stiller én eneste kvinne til start. Ingebjørg Skeimyr fra Åmli gjennomfører. Hun deltar også året etter sammen med 84 menn, da er det tre kvinner med – og hun tar førsteplassen. Etter krigen ble kvinnene nektet å delta i løpet. Olav Måmoen er en annen mann fra Åmli som utmerker seg, han viste tidlig gode trakter i friidrett. I 1927 gikk han til topps i NM i 10 kamp og tok kretsrekord. Noteringene hans i tresteg og i diskos, sto fortsatt som en bauta 30 år etter.

BRAGD: OL-jentene Emilie Olimstad og Frida Berntsen representerte Åmli i Ungdoms-OL og kom hjem med bronse rundt halsen.
BRAGD: OL-jentene Emilie Olimstad og Frida Berntsen representerte Åmli i Ungdoms-OL og kom hjem med bronse rundt halsen.

Klassedom
Den største og strieste kampen mellom den borgerlige idretten og arbeidsidretten knytter seg til Åmli og Dristug, dette fikk også nasjonale følger og oppmerksomhet. Kampen mellom klassene var skarp, «noko lå å ulma». Vi skal til ekstraordinært årsmøte 30.september. Året er 1932. 30 medlemmer stemmer mot, 23 er for at Dristug skulle gå fra medlemskap i Landsforbundet til medlemskap i AIF. Det hele gitt til høyesterett og striden sto om hvem som hadde rett på Dristug-navnet, idrettsanlegg og eiendomsrett til materiell. Det ble boikott, det ble bittert og det ble langvarig. Klassedommen falt. Det borgerlige mindretall vant frem og fikk alle rettigheter til klubben og arbeidsidrettslaget måtte skifte navn. Valget falt på Varde.
Åmli er viet gjennomgående plass i praktboken ført i pennen av førsteamanuensis Justvik. Boken er interessant, krydret og innsiktsfull. Den er skrevet med varme for idretten. Justvik, som var en habil volleyballspiller i sin ungdom, har fortsatt høyden i sine fingerslag på trykk.

NORGESMESTER: Gjøvdals norgesmestere fra 1953.
NORGESMESTER: Gjøvdals norgesmestere fra 1953.

Historisk plass
Vi spør forfatteren hva han mener Åmli-folk har hatt å si for idrettshistorien og mangfoldet i fylket?
– Åmli-idretten er et gjennomgående fenomen i boken. Noe av det første som nevnes er at i 1895 ble Dristug dannet som idrettslag – det første idrettslaget på landsbygda i Aust-Agder. Det var skiidrett som var utgangspunktet, men siden ble andre idretter inkludert i repertoaret. Friidrett var en av disse, men forholdene lå ikke helt til rette. Som i resten av fylket stod det dårlig til med idrettsanlegg. Dette forhindret ikke at Olav Måmoen i 1927 ble norgesmester i ti-kamp, da som medlem av Kristiansand Idrettsforening. Omkring 1930 forsvant Måmoen fra landet og utdannet seg til både lege og tannlege. Men Åmli-bygda, forteller hans sønn, lå ham så lenge han levde tett til hjertet.
De sterke politiske spenningene i det lagdelte samfunnet Åmli var gjennom mellomkrigstiden skapte grobunn for splittelse i idretten. Den såkalte «Dristug-saken» gikk helt til Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Arbeideridrettslaget tapte kampen i rettsinstansene, men i den aktive idretten vant laget: 1930-tallet ble på mange måter en blomstringstid, og i arbeideridrettskretsen for Aust-Agder ble Dristug med Kristian Blødekjær og Godtfred Lorentsen sentrale.
Nettball, eller volleyball, ble introdusert gjennom arbeideridretten og Åmli ble i nasjonal målestokk et viktig område for denne idretten helt fra starten. Volleyballspillet ble sett på som en typisk kvinneidrett, men etter hvert kom også guttene med. Gjennom etterkrigstida har volleyballspillet vært den store idretten i Åmli, og begge kjønn har vært helt i norgestoppen i flere perioder. I 2018 har flere fra volleyballmiljøet steget opp på europeisk toppnivå, sier Justvik.

I HØYDEN: Tore Fiskvatn i aksjon.
I HØYDEN: Tore Fiskvatn i aksjon.

Takker lokale kilder
I arbeidet med boka trekker Justvik fram to bøker av Scott Aanby – 100-årsboka om Dristug og 50-årsboka om Aust-Agder Volleyballkrets – begge mye benyttet for å få fram Åmli-idretten. – Bildene som var benyttet i bøkene lå ikke lett for hånden. Historiker-kona til Scott, Anne Tone, visste råd. Etter litt leiting på loftet ble absolutt brukendes bilder brakt fram i lyset til stor glede for bokas billedredaktører Olav Ulltveit Moe og Tore Knutsen. Oppfordringen til Åmli-folket er å få alt godt stoff om idretten i bygda, både skrift og bilde, til deponering på Kuben i Arendal.
For de siste tiårenes volleyballhistorie har flere lokale, kunnskapsrike mennesker blitt utfordret til å bidra. Ingen nevnt, ingen glemt, avslutter Justvik.

 

Les også leder om idrettshistoren lokalt i papirutgaven

Haltepinken

18.januar 1947.
Guttungen er kastet ut fra hjemmet i Setesdal, og står barbeint og tynnkledd igjen utenfor på isen.  Dagen blir til kveld, men ingen åpner døra. Han står til han ikke husker mer. Så, faller han. Det er naboene som finner Ragnar livløs i kulden. Han er bare 2 år. Ragnar vet det ikke da, men det skal ta over 70 år før han kan gå vanlig igjen.

 

Åmli.
Det statlige kornmonopolet kom i 1928 og på landsbygda fortsatte salgsjordbruket å øke. Arbeiderpartiets kriseplan var aktiv, hele folket skulle i arbeid. Kriseforliket med Bondepartiet i 1935 fikk arbeiderpartiregjeringen til å bli sittende resten av mellomkrigstiden. I Åmli svinger skogsarbeideren fra Setesdal øksa. Han jobber på Baas gård og er ute på hogst i Gjøvdal. Han er en høy og raus kar med never store som lokk. På en gård i nærheten står hun på tunet. De brune lokkene leker i vinden. Hun er så ven, vakker og ettertraktet. Det skal bli de to.
Men det han ikke vet, er at hun også gir seg hen, til en tysker som er innom Gjøvdal. Møtet bærer frukter.

Torturert
I årene 1940 – 45 mens Norge var okkupert av Tyskland, ble det født mellom 10- 12 000 barn av tyske fedre her i landet, i tillegg til et ukjent antall tilfeller der mor aldri opplyser om at barnets far er tysk soldat. De første krigsbarnssakene kom allerede før nyttår i 1940, og antallet økte utover våren 1941. Det viste seg raskt at det var behov for ulike institusjoner til å ta seg av mødrene og barna. Det ble derfor opprettet mødrehjem, fødehjem, barnehjem og ventehjem over hele Norges land.
Ragnar Heistad kommer til verden lørdag 11.november i 1944 på et slikt mødrehjem på Østlandet. Men fødselen går ikke som den skal, han kommer ikke ut når han må. Hun får ikke hjelp og Ragnar påføres en fødselsskade. Han får ikke nok oksygen på sin ferd inn i dette livet, og han blir ikke som alle andre barn. Men dette vet ikke skogarbeideren ennå, og 9.desember 1944 gifter han og Ragnars mor seg i Arendal. Ragnar er nesten èn måned, senere blir han døpt i Gjøvdal kirke og får «fars» etternavn.

MØDREHJEM: Ragnar Heistad ble født på et mødrehjem. Fotografiet over viser 17 spebarn på Mødrehjemmet i St.Olavs gate i Oslo. Ukjent fotograf/Norsk Teknisk Museum. Det finnes ikke barnebilder av Ragnar, de gikk tapt i en husbrann.
MØDREHJEM: Ragnar Heistad ble født på et mødrehjem. Fotografiet over viser 17 spebarn på Mødrehjemmet i St.Olavs gate i Oslo. Ukjent fotograf/Norsk Teknisk Museum. Det finnes ikke barnebilder av Ragnar, de gikk tapt i en husbrann.

Tyskerungen
Men motstandsmannen og skogarbeideren som er politisk engasjert blir tatt til fange av tyskerne. Han blir satt til tvangsarbeid og torturert. Han slipper ikke ut før i mai 1945, og nå er ikke toleransen hans den samme.
Han får vite, at den han trodde var sin egen sønn er unnfanget med en tysk soldat. De som pinte ham, de som får ham til å våkne i våte mareritt så han slå rundt seg i angst for livet. Hun, med en annen mann. Han som sitter der – som ikke er hans, den gutten som ikke er som alle andre. «Far» gror på seg horn, det maler og maler der inne og han blir annerledes. Vond mot ham. Han vil ikke bli slik, men han blir sånn.
Ragnars biologiske far dør under krigen i et skipsforlis utenfor Polen. Mor får noen skillinger fra den tyske stat for tyskerungen sin.

Barbeint på is
I 1946 flytter familien på tre fra Mjåland i Gjøvdal til Setesdal. De bor først i ei lita røykstoge, så bygger «far» et nytt hus.
Det skal ikke bli greit å være liten og hete Ragnar. Tyskerungen i det lille huset sammen med tyskerfangen. «Far» møter ansiktet til fienden i ham hver dag, men det skjønner ikke Ragnar. Han er liten, og uskyldig. Tiden går, mens hornene til den sterkeste i huset gror seg kvassere.
Lørdag 18.januar 1947. Det er en kald vinter og mye snø i Setesdal. Han husker ikke hva som skjedde eller hvorfor. Hva han hadde sagt? Men han fikk ikke lov til å bli inne. «Far» var så sint, så fryktelig sint og mor kunne ikke holde hånden hans. De to var igjen der inne. Men han sto ute nå, hadde inneklærne på som fortsatt var lunkne fra kakkelovnen som varmet der bak veggene. Beina sank ned i snøen og ned på isen, det hadde gått så fort at mor ikke hadde fått sko eller strømper på ham. Dagen ble sakte til kveld, han sto og han sto. Skulle de ikke snart slippe han inn igjen? Tårene trillet nedover ansiktet mens han hikstet og frostrøyken dampet ut av nesebor og munn. Han våget ikke inn, han hadde ikke krefter i kroppen til å gå noe annet sted. Det var så langt, og han visste ikke hvem han skulle spørre. Han sto og sto mens kulden overtok, til han ikke husker mer. Ragnar har pustet i 2 år og 69 dager. Nå faller han om, i snøen.

FRA GJØVDAL: Ragnar Heistads mor avbildet i 20 årene. Det blir fortalt at hun var en ettertraktet dame, som hadde mange friere. Foto: Privat/familie.
FRA GJØVDAL: Ragnar Heistads mor avbildet i 20 årene. Det blir fortalt at hun var en ettertraktet dame, som hadde mange friere. Foto: Privat/familie.

Vergerådet
Naboer fant ham, bar den livløse guttungen inn i varmen igjen. Lensmann og doktor kom. Ragnar er merket av kulden for livet. Får koldbrann og tuberkelose. Han får en seng på Landeskogen Tuberkulosesanatorium i Grendi på østsiden av Byglandsfjorden i Bygland. Han må hvile nå. Lege isens klo og glemme «fars» horn.
Det skal gå over tre år før hendelsen nedtegnes med løkkeskrift;
Vergerådsmøte mandag 28.august 1950.
«Far» redegjorde for saken som gjelder mishandling av nevnte Ragnar Heistad. Familiemedlemmer har beskrevet «far» for å ha behandlet Ragnar meget dårlig. Naboene har fra tid til annet pratet om at Ragnar vanskjøttes i hjemmet.

SETESDAL: Ragnar Heistad bodde først i Gjøvdal, men kort tid etter bygde ”far” et hus i Setesdal der den skjebnesvangre hendelsen skulle inntreffe og merke ham for livet. Bildet er tatt i vinter, på veien til besøk i barnedomsheimen.
SETESDAL: Ragnar Heistad bodde først i Gjøvdal, men kort tid etter bygde ”far” et hus i Setesdal der den skjebnesvangre hendelsen skulle inntreffe og merke ham for livet. Bildet er tatt i vinter, på veien til besøk i barndomsheimen.

Forfrysning
Dokumentene viser til datoen 18.januar 1947.
Det viste seg da at Ragnar hadde tredjegrads forfrysning på venstre fot slik at han måtte sendes til sykehus hvor han lå i 4,5 måned til behandling. Senere er fot åpnet for å gjøre foten best mulig å gå på.
«Far» mener på sin side til forsørgerstyret at han har gjort det han kan for gutten. Mange vitner har blitt hørt i saken. De tror ikke «far» er snill mot gutten, de har aldri sett han leke med andre barn, og gutten virker ikke som andre. Han er dårlig kledd og man får han vanskelig i tale. Et vitne forteller at hun så «far» spise middag, men gutten fikk ikke mat. Han forsøkte ikke å forsyne seg heller. Ragnar har det vondt når «far» er stygg med han. Vitnene mener det ikke er forsvarlig at gutten blir hjemme lenger, og slutningen er i tråd med forklaringene.
«Etter det som kommer frem, finner vergerådet det å anse at Ragnar Heistad ikke har det godt i hjemmet og at han ikke vil få det godt i fremtiden. Det finnes ingen andre løsninger enn å sette barnet på barnehjem, Han skal flyttes så fort det er en plass ledig».
Vedtaket er enstemmig.

GUTTEHJEM:  Arendal guttehjem, Nyli Gård. Hit kom Ragnar etter at vergerådet hadde bestemt at han ikke kunne bo hjemme mer. Foto: Kuben/AAKS arkiv.
GUTTEHJEM: Arendal guttehjem, Nyli Gård. Hit kom Ragnar etter at vergerådet hadde bestemt at han ikke kunne bo hjemme mer. Foto: Kuben/AAKS arkiv.

Guttehjem
Mor ønsker vedtaket innanket for undervisningsdepartementet, men det skjer ingenting. «Far» får aldri noen straff. Men Ragnar hentes fra hjemmet. Røves nå fra mor og søsteren Rigmor som er fem år yngre. Men pappa, er en snill far for søsteren til Ragnar. Hun har hans blod i årene, ikke tyskerens. Et barn han har ønsket.
Vinden smeiker den tynne huden på kinnene til Ragnar, har er på vei nå, bort fra det vonde. Han skal fra bygda til storbyen.
Arendal guttehjem ble opprettet i 1928 og drevet av Arendal Indremisjon frem til Aust-Agder fylkeskommune overtok innstitusjonen i 1987. I 1952 endret innstitusjonen navn til Nyli Gård. Arendal guttehjem hadde frem til slutten av 1950-tallet kun gutter boende på innstitusjonen og barna kom fra omliggende kommuner.
Her skulle det opptas til forpleining og oppdragelse av barn som ikke hadde foreldre, hjem eller omsorg.
Tidligere beboere på guttehjemmet er intervjuet over en tidsperiode fra 1940-1969, dette kommer frem i granskningsrapporten fra skole – og barnehjem i Aust og Vest-Agder fra 2009.
Flere av barna forteller her at de ble hørt i leksene av de ansatte, de fikk ikke mye hjelp, men det ble kontrollert at de hadde gjort dem. Det var ingen ferieplass de dro til, men det ble arrangert turer. Guttene fikk spille fotball, jentene strikket og sydde. I andre etasje var det 9 soverom, og i 1949 var det ett til seks barn som bodde på hvert rom. På denne tiden var det også en hest på gården, tre kuer, griser og høns og 20 mål dyrket jord der barna hjalp til. De fikk mest havregrøt og brødmat, og gikk i brukte klær med lav standard. Ingen av barna forteller om seksuelt misbruk fra de ansatte, men noen forklarer om misbruk begått av de andre barna. Alle informantene forklarer seg derimot svært negativt om den følelsesmessige omsorgen de fikk under oppholdet på Nyli. De forteller at det var svært strengt, og at de ikke fikk nærhet til de voksne.

Avstraffelser
Dagen gikk, mange fikk jevnlige ørefiker og innestengning var en vanlig avstraffelsesmetode på guttehjemmet. Hadde barna gjort noe galt og det ble uklart hvem som hadde gjort noe ble guttegjengen delt i to. En del måtte opp i 2.etasje, og en ble igjen nede. De ble deretter presset til å tilstå ved at barna ble slått èn etter èn med en lærrem, inntil et av barna sprakk og fortalte hvem av dem som hadde gjort noe galt.
Men Ragnar synes det var greit å komme til guttehjemmet. Han hadde det vel godt nok. Det var et hus med en seng, og det var dyr der. Ragnar var ikke så godt vandt. Han tok til takke med så lite, for han visste ikke hva mye var. Ragnar halter rundt, det er vondt i beinet. Men det er mye lettere å stå på ski, enn å gå. Ragnar elsker å hoppe på ski.
Av og til tar han også toget til Hynnekleiv og blir hentet av onkel og tante i Gjøvdal. De er glad i Ragnar.

Sinnsykehus
Livet går skakkjørt videre i Setesdal for den lille familien på tre som er igjen. Men i 1952 blir fraværet av Ragnar for mye for mor. Hun får ikke sømmene til å passe sammen i sjelsglidelåsen, det glir ikke i det hele tatt og blir bare noe vas alt sammen og hun blir sendt til Eg i Kristiansand.
Ved utgangen av 1958 hadde sinnssykehusene i alt 7 152 plasser. I alt led 31 prosent av de nyinnlagte av psykoser mens schizofreni var ført opp som diagnose for i alt 19 prosent av de nyinnlagte. Statistikken for pasientutvekslingen ved de offentlige sinnsykehusene i årene 1955-1958 viser at Eg har flere pasienter enn sykeplasser. De er ikke unike.

PÅ SYKEHUSET: Ragnar Heistad går nedover gangen for å bli operert i beinet på Sørlandet sykehus i Arendal. Det er over 70 år siden han fikk skaden som fører til at han i store deler av livet sitt har blitt kalt for haltepinken og andre ukvemsord.
PÅ SYKEHUSET: Ragnar Heistad går nedover gangen for å bli operert i beinet på Sørlandet sykehus i Arendal. Det er over 70 år siden han fikk skaden som fører til at han i store deler av livet sitt har blitt kalt for haltepinken og andre ukvemsord.

Bror forsvinner
Søsteren til Ragnar mister nå også sin mor fra oppveksten, Rigmor blir sendt videre til annen familie mens pappa jobber i skogen noen år. Etter hvert kommer hun tilbake til sin far og blir passet av en grandtante i det lille huset i skogen. Hun blir fortalt av far at Ragnar er borte nå, at han ikke finnes mer.
Far må slette gutten ut, glemme det han har gjort. For han er så mange andre ting også – når Ragnar ikke er der.
Men bygda summer, det snakkes, og en dag i første klasse får Rigmor høre av barn i skolegården, at hennes bror slettes ikke er borte. Men hun skulle aldri ha spurt om det hjemme, for i det navnet til Ragnar flyter ut av den lille barnemunnen ser hun hornene vokse frem på far. Han blir så sint, så uendelig arg, og Rigmor vet at hun aldri kan spørre ham om broren igjen. Det løftet holder hun.
Hemmelige brev
Men den lille gutten i Arendal vet ingenting om det som er blitt sagt hjemme, og når han lærer å skrive sender han sirlige brev hjem adressert til sin søster. Den fromme grandtanten som bor der og passer på er fryktelig streng, men brevene fra Ragnar gjemmer hun unna, og sørger for at Rigmor får lese. Gjennom bokstavene på ark, beholder de veven i søskenskapet. Det er de to. Hun har en bror. Han har en søster. De er ikke halve, de er hele – sammen.
Pappa er snill mot datteren, for hun er så skoleflink, skriver, er vakrere enn sin mor og han er så stolt, så stolt.

Konfirmert
Helt frem til slutten av 50-tallet drar skogsarbeideren på besøk til mor, han har fortsatt på seg den blanke gifteringen. Men mor blir ikke bedre. Hun kommer ikke hjem. Tapet av Ragnar har utløst noe i sinnshvelvet der inne, en lås hun ikke finner nøkler til. Far snakker aldri dårlig om mor til datteren, ikke da, aldri senere. Ingen i familien gjør det.
Ragnar vokser til og han tar toget fra Arendal og blir hentet på stasjonen til Ballangrud pensjonatskole på Lunner i Hadeland. I 1955 bor det omlag 20 gutter her. Gården har griser, høns, to hester, tre biler og en traktor. Han bor sammen med noen andre gutter og lærer å skrive bedre, regne og lese i det store hvite huset på landet. De bor fire på rommet til Ragnar, og de er vel greie nok.
Når han er 15 år får han spørsmål om han vil bli konfirmert, og det vil Ragnar. Alle de andre blir jo det, han vil også være med. Være som de andre. Han går for presten på torsdagene og øver seg på vers så godt han kan. De finner en kappe som passer akkurat til ham. Ragnar føler seg så fin i den. Han er 16 år og er så stolt den dagen han halter frem i kirken. Det varmer i hjertet å bli tatt med i fellesskapet. Han er mer enn haltepinken, som de kaller ham.
Etter 9 år på pensjonatskolen flyttes han videre til Austjord offentlige skole i Hønefoss for evneveike gutter i alderen 14-18 år. Ragnar er 17 år nå.

OPERASJON: Ragnar Heistad  på oppvåkningen på Arendal sykehus etter operasjonen på beinet i mai i år.
OPERASJON: Ragnar Heistad på oppvåkningen på Arendal sykehus etter operasjonen på beinet i mai i år.

Traktor og hest
Austjord var en privat institusjon som åpnet i 1925, skolen fikk statsbidrag fra 1930 og var den første statlige yrkesskolen for elever med lærevansker. Skolen hadde bare gutter og ble nedlagt i 1969.
Ragnar kommer til en ny gård, med fjøs, stall, gårdsbruk, gartneri og sløyd. Bestyreren på Ballangrud og Ragnar sitter i en rød bil på vei til Austjord. Snakker sammen og bestyreren har vennlig stemme på. Han får beskjed om at han kan glede seg til å begynne på yrkesskolen, og det gjør Ragnar. Han gleder seg så veldig!
Han lærer å melke kyr med melkemaskin. 9 kuer får besøk av Ragnar klokken 05 om morgenen, for Ragnar klarer å stå opp, han må jo passe på dyra. Han halter ut på det vonde beinet og seler på hesten og bestyreren på Austjord lar han prøve den flotte, røde traktoren på tunet som har store kjettinger på hjula. Ragnar klarer å kjøre både forover og rygge, han føler mestring og glede. Ragnar får være med i skogen også, kjører tømmer. Det er tungt å løfte stokker, men man må jo det, ta i et tak. Han er jo på jobb. Senere sitter Ragnar på toppen av lasset mens blakken drar og han smiler med hele ansiktet. Han er på toppen av verden. Han får skryt når kan kjører vekk snø, føler seg nyttig. Ragnar er ikke vant til skryt, det gjør godt i ungdomskroppen. De bor sju stykker på et rom. De er vel greie nok, og de har vel plass nok. Han tar ikke så mye plass, han. Det har Ragnar aldri gjort.
Fire år blir han her, til han plutselig en dag blir kjørt vekk i en sort bil. Han vet ikke hvor han skal. Noen har snakket sammen på kontoret, avgjørelser har falt over hodet på Ragnar. Han kan ikke bestemme, blir ikke inkludert, får ikke vite noen ting. Han halter ut av bilen fordi han må. Så drar de fra ham.

BAK PIGGTRÅD: Nybygget for 43 såkalte asosiale åndssvake menn, eller kriminelle åndssvake som de også ble kalt - ble reist i 1964 etter initiativ fra staten. Fotokilde: Innstitusjon.no/Fotograf ukjent.
BAK PIGGTRÅD: Nybygget for 43 såkalte asosiale åndssvake menn, eller kriminelle åndssvake som de også ble kalt – ble reist i 1964 etter initiativ fra staten. Fotokilde: Innstitusjon.no/Fotograf ukjent.

Vond piggtråd
Nærlandheimen åpnet i august 1948 med det offisielle navnet ”Diakonenes arbeids- og pleiehjem for åndssvake”, og ble offisielt nedlagt 31. desember i 1990.
Driften ble likevel ikke helt avviklet før høsten 1994. Historien til Nærlandheimen strekker seg tilbake til 1936. På en ekstraordinær generalforsamling i Det Norske Diakonforbund på Diakonhjemmet i Oslo ble det vedtatt å gå aktivt inn for å etablere et hjem for psykisk utviklingshemmede.
I 1939 ble eiendommen Nærlandheimen kjøpt fra staten for
25 000 kroner. Det ble ansatt en forstander og i 1940 var institusjonen så godt som klart til å ta imot 60 beboere, men ferdigstillelsen ble avbrutt da tyskerne inntok anlegget. I 1945 hadde Diakonforbundet en befaring på eiendommen, og selv om veldig mye var ødelagt, ville de ikke gi opp planene om å etablere institusjonen. I løpet av de 10 første årene med drift gav privatpersoner til sammen 30 millioner kroner til ”åndssvakesaken”. Helt fram til staten overtok driftsansvaret var institusjonen avhengig av gaver og innsamlede midler, både til ordinær drift og utbygginger som ble gjort. Man mottok også klær, møbler og medisinsk utstyr.

Åndssvake
I 1964 ble bygget for ”asosiale åndssvake menn”, eller ”kriminelle åndssvake” som de også ble kalt, tatt i bruk.
Den unge Ragnar blir satt inn, sammen med drapsmenn, voldtektsmenn og andre kriminelle. Han er livredd. Fullstendig skrekkslagen og han slipper ikke ut. Han smaker frykten i ganen, den skraper skarpere enn horn, for selv om han er stor nok til å løpe nå – er det ingen steder å gjemme seg.
Vold var et stort problem. Men ikke før i 1987 kommer rapporten om forulemping mellom beboere ved Nærlandheimen, den stadfester at angrepene mellom beboere er uforsvarlig høy. Dette som følge av Fylkeslegens tilsynsbesøk året før og varslingen til Helsedirektoratet. Rapporten viser også at omfanget henger sammen med leveforholdene til personer med psykisk utviklingshemming. Fylkeslegen og Helsedirektoratet har karakterisert forholdene som lovstridige. Konklusjonen i rapporten er at problemet med angrep mellom beboere er like stort ett år etter de første systematiske registreringene ble kjent for overordnede myndigheter.
«De er av en så alvorlig art at det er klart uakseptabelt å la det gå flere år før det settes inn effektive tiltak», står det i rapporten. Det er tale om kraftige fysiske angrep i form av slag, kloring, sparking og dytting. Noen av tiltakene, foruten en omorganisering er å tilbakeføre gjestepasienter til hjemfylkene og rette en større pågang til de enkelte kommunene slik at de kan ta hånd om klienter som ikke trenger HVPU-tiltak (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede)»

Voldens leir
Årene på Nærlandsmoen er de verste i Ragnars liv. Han klaget aldri på guttehjemmet, på pensjonatskolen eller yrkesskolen for vanskeligstilte. Men nå synes han livet er grusomt.
Han blir ført inn. Over han i luftegården tårner piggtråden på meterhøye gjerder. Tykke låser på portene vil ikke rikke seg når han trykket nevene mot dem. De hadde satt ham i fengsel, han hadde da ikke gjort noe galt? Han var bare Ragnar, men de visste vel ikke hvor ellers de skulle putte ham.
I 1973 dør mor av kreft. Ragnar får ikke komme i begravelsen. Snille mor, fine mor, hun som var glad i ham. Hun som sa gode ting, han husker stemmen hennes ennå.
Ragnar husker også tabletter, spesielt når han protesterte til pleierne, når han ropte og ville hjem. Piller så mange og så sorte at han ikke orket å se på hopp på TV engang, bare sov og sov. Ble så uvel, så annerledes inne i seg selv. Han trykket og rykket hendene mot gjerdet, lengtet ut i ungdommen. Inne slo de, slo og slo så blodet silte nedover leppene hans. Det smakte klissete søtt, men var så vondt.
De lot ham ikke spise heller, sa han ikke fortjente å få noe mat. Det går dager, mange dager. Magen blir så tom og vond.
Morgenen har kommet, de holder ham etter beina over rekkverket. Ragnar føler seg så svimmel, for langt der nede er betongen. De sier han må slippes ned, slik at han skader seg så mye at han ikke finnes mer. Det er best for verden at han ikke puster mer sier de som holder beina. Når de ikke slår, så mobber de. Mobber og mobber. Det har blitt kveld. De holder han fast i jernsenga, nå brekker armen tenker Ragnar. Nå blir den feil den også, akkurat slik som beinet den gangen. Men de slipper før den knekker. Men det var så vondt, så fryktelig vondt lenge etterpå de dumme har gått ut døra. Han føler han får skylden for alt, en boksesekk for alle. Ragnar vet så altfor godt hvordan det er å ha det vondt, han ville ikke holde ut, men han måtte. Dag ut, dag inn. År etter år. Ingen forsto at han ikke skulle være der inne med dem. Men Ragnar har ingen annen plass å dra. Haltepinken er fritt vilt.

LIVSLANG KJÆRLIGHET: Ragnar  og Turid Heistad utenfor hjemmet i fjor vinter. De fant hverandre for over 30 år siden i Risør. De holder sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre der den andre har mangler. De har det så godt de kan få det, de to.
LIVSLANG KJÆRLIGHET: Ragnar og Turid Heistad utenfor hjemmet i fjor vinter. De fant hverandre for over 30 år siden i Risør. De holder sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre der den andre har mangler. De har det så godt de kan få det, de to.

Rømmer
Når han er 22 år haiker søsteren Rigmor på 17 år til Nærlandheimen, hun vil se sin bror i hemmelighet og blir forferdet over hvordan det ser ut der. Et fengsel. Det tyngste minnet hun har, er at de tok Ragnar fra henne. De skulle vokst opp sammen de to. Slik ble det ikke, men Rigmor klarer ikke å få Ragnar ut. Hun har nok med å leve opp selv.
Ragnar er helt ru i huden, føler seg oppspist innvendig. Dagene går i vas. Så bestemmes det at de som bor her, skal reise på fisketur. Det er den første turen de har utenfor gjerdet siden Ragnar kom dit, og det blir også den siste. De ankommer Valand, ei bygd noen kilometer utenfor Mandal i Vest-Agder. Valand er omkranset av både Skagestad og Dybovannet.
En «innsatt» sniker seg bort fra fiskegruppa og beordrer Ragnar med. Han vet ikke hvorfor han vil ha ham med, men han adlyder. Mannen i slutten av 20-åra stjeler en motorsykkel fra en garasje og Ragnar må sitte bakpå. Det er så kaldt bak der synes Ragnar, men han tør ikke si imot. Han er farlig. De stopper ved en hytte i skogen, den ”innsatte” bryter seg inn, røver en hagle som han skyter med utover mot heia. Stjeler og ramponerer. Skaper seg helt galen. Ragnar bare ser på, han vet ikke hva han skal gjøre. Men i Flekkefjord er det slutt. Politiet fanger først Ragnar, så den «innsatte» som løper bort for å gjemme seg bak noen biler. Ragnar forklarer til politiet hvordan det hele var, og han kjøres tilbake til Nærlandheimen i politibil. Han får fortsatt lov til å gå ut i luftegården, den andre må være inne. Får straff.
Ragnar klager sin nød, han er tilbake i helvete – og prøver å skrive brev om hvordan han har det. Han må ut! Men så en dag mens himmelen er blå, blir Ragnar flyttet på, til en annen avdeling. De prater visst der ute som de andre lever, om hvordan de har det her inne. De skal omorganiseres. Ragnar får det litt bedre, får mer fred. Endelig stopper den årelange volden.

SHOPPING: Turid i tet med trillebaggen i fjor vinter. Ragnar låser døra, før de skal på den ukentlige handeturen på den lokale Prix-butikken. Taxien fra Åmli venter rundt svingen.
SHOPPING: Turid i tet med trillebaggen i fjor vinter. Ragnar låser døra, før de skal på den ukentlige handeturen på den lokale Prix-butikken. Taxien fra Åmli venter rundt svingen.

Turid
Ragnar slipper ut kort tid etter, han har vært bak gjerdet med piggtråd i 5 år. 1825 dager. 43 800 timer. Sommerens milde favn tar tak i ham når han halter ut av porten. Det er som om han ser sola for første gang. Det er så sterkt, så berusende i hjertet. Tenk at det er slik frihet lukter. Sommer! Han ser piggtrådgjerdene forsvinne der bak. Han må glemme. Skal aldri tilbake, for ingen burde ha det slik.
Han tar toget. Sitter med nesa inntil vinduet og ser landet sitt gli forbi. En ny epoke begynner når han går ut av dørene på Risør stasjon. Han skal til arbeidsstua på Lindgrov.
Her er det en potetåker og Ragnar kjører møkk med traktoren og steller med dyra i fjøset. Det gjør vondt i beinet, men han finner roen igjen. Er ute, har utsikt uten piggtråd. Ragnar bor i et lite hus sammen med noen andre på samme alder, som også jobber der. De er vel greie nok med ham. Greie nok, får holde.
Men så en sommerdag skal det skje noe som forandrer Ragnars liv fullstendig. Hun kommer gående oppover tunet, han står utenfor. Turid har blå bluse på seg og et blomstrete skjørt, håret er utslått og det danser nedover skuldrene hennes. Hun har så flotte øyne, og de ser på ham. Ragnar blir helt mo i knærne.

BRYLLUPSDAG: Ragnar Heistad gifter seg med sin Turid etter to års forlovelse 14.juni 1986 i Frydendal
BRYLLUPSDAG: Ragnar Heistad gifter seg med sin Turid etter to års forlovelse 14.juni 1986 i Frydendal kirke.

 

Han vet det allerede da, den jenta vil han forlove seg med. Turid synes også at Ragnar er fin, så fin at hun sier ja til gullringen har tilbyr. Ragnar har kjøpt den for egne penger. En mann gjør slikt til sin kvinne. Det tar ikke lang tid før det er de to, men de skal være forlovet i 2 år før de flytter inn sammen i en leilighet i Risør. Ragnar vil vite om hun er trofast og til å stole på. Det er hun og de gifter seg i den gamle langkirken fra 1879 mens sommerfuglene letter i vinden, og bjørka gnistrer sprutgrønn og fullutsprunget i sommerlyset. 14.juni 1986 gir de hverandre sitt evige ja i Frydendal kirke i Risør. Det er en fryd og de er lykkelige. Ragnar har aldri hatt det så godt som nå, det er rett før hjertet hopper helt ut av brystet.
Hun og han er det den andre ikke er, for hverandre. Sammen blir de så sterke synes de. Turid er fra et godt hjem. Hun har blitt hørt på, fått gode klemmer og hverdagsmiddager med varm saus. Blitt kledd godt og varmt på, rundt både kropp og sjel. Har fått trøst når hun har trengt det, fått oppmuntringer og smil med ekte omsorg fra de som passet på jenta si. Hun har fulle batterier å gi videre. Turid kan lage komper, bake kake, sy og vaske. Ragnar kan fikse lamper, han kan snekre, er praktisk. De gjør hvert sitt og gror sammen. De er greie med hverandre, det er jo hele vitsen med å gifte seg.

SOLA: Når Ragnar smiler, stråler han som ei sol. Han er så glad for å leve, for at han endelig kan gå godt.
SOLA: Når Ragnar smiler, stråler han som ei sol. Han er så glad for å leve, for at han endelig kan gå godt.

Bryter skammen
Søsteren til Ragnar kommer på besøk. Hun vil at de to barna hennes skal få oppleve og kjenne nærhet til sin tante og onkel. Barnas oppvekst henger i smilende fotografier bak glass og ramme på Turid og Ragnars stolte vegg i stua. Men Rigmor sier aldri noe til sin far om møtene, hun holder sitt indre løfte. Men «far» har blitt en fin bestefar. Han leker, passer, har barnebarna på sitt kne. Tøyser, tuller og ler. Gir delen av sin gode arv videre til to barn som blir svært glad i ham.
Hornene hans blir borte med dem. Han er blitt et menneske som får vist at man alltid er flere ting. Han dør, men uten å ta Ragnars navn i sin munn. Uten å si unnskyld. Rigmor tar det ikke opp, hun lar han forlate verden i fred. Når far trekker sitt siste åndedrag har han fremdeles den gyldne gifteringen på den ru skogsarbeiderfingeren. Han sluttet aldri å elske henne.
Ragnar, kommer aldri til å slutte å elske sin Turid.

LEIK OG GLEDE: Turid og Ragnar leiker med Rutta i hagen. Den engelske terrieren er nå 10 år, men den er fortsatt vill når den vil.
LEIK OG GLEDE: Turid og Ragnar leiker med Rutta i hagen. Den engelske terrieren er nå 10 år, men den er fortsatt vill når den vil.

Rutta til gards
Det nygifte paret bor i Risør i mange år før de flytter noen år til Dølemo, men huset er så kaldt og Ragnar og Turid fryser så fælt. Vinduene lekker og huset er ikke tett. Ikke er det isolert heller. De flytter først videre til et hus på Lillemo og så til Engenes, i det gule huset de bor i nå. Det har nok plass og nok varme. Med plenty glava i veggene. Her fyller de sitt hjem med hverandre. Ragnar og Turid har bestemt seg for lenge siden at de ikke skal få barn, Turid kan ikke det. Men for 10 år siden kommer det et lite nøste fra Arendal hjem til paret. Den engelske terrieren «Rutta» lager liv og røre, den er kanskje liten men valpen drar etter hvert både Turid og Ragnar om kull på plen og vei. Den tisser inne og lager stor ståhei i sin nysgjerrighet på livet, og de to har sitt svare strev med å følge med. Rutta blir barnet deres.
Det vonde
Livet gir Ragnar flere smilerynker, og han drømmer aldri om det som har vært. Han husker det når han er våken, men plages ikke av dumme tanker i søvnen. Ragnar drømmer bare om Turid han, og det er fine ting.
I bygda er man vant til å se Ragnar halte rundt. Han og Turid er en del av fellsskapet, og de har alltid følt seg inkludert og hjemme i Åmli.
Livet i det gule huset går sin vante gang på Engenes, men Ragnar får mer og mer vondt i beinet sitt som åra går. Det går aldri over, det blir bare verre. Helt siden den gangen isen tok ham har han sagt det gjør vondt. Men nå må han ta piller for å sove, og han halter mer og mer. Ragnar ligger i senga om kvelden ved siden av Turid og ynker seg, det banker så der inne. Som om det vonde vil ut. Hverdagen blir så trå å gå på.

Polsk hjelp
Det er de som hjelper til hjemme som sier han må ringe legen, og Turid kaster seg på telefonen og Ragnar får time i Åmli sentrum. Vikarlegen er polsk, og han er grei synes Ragnar. Når han får se foten til Ragnar blottet for sokk, får han henvisning til sykehuset. Hvorfor har han ikke sagt noe? Men Ragnar har jo sagt noe, men kanskje ikke nok. Han får time i Arendal, og på sykehuset blir både lege og sykepleier forbauset, hvorfor har han ikke sagt noe? Men Ragnar har jo det. Men kanskje ikke høyt nok.

AUGUST 2018: Ragnar, Rutta og Turid hjemme i sofaen på Engenes.
AUGUST 2018: Ragnar, Rutta og Turid hjemme i sofaen på Engenes.

Operasjon Ragnar
7.mai 2018, Arendal sykehus.
Det er knallvær og gradestokken klatrer opp til 20. Inne på et fullt venteværelse i 3.etasje sitter Ragnar i rutete sommerskjorte, blid som ei sol. Han gleder seg til operasjonen. Endelig skal det bli bra igjen. Han stavrer seg bortover gangen mens han støtter seg til en smilende, hvitkledd sykehusengel. Etter noen timer våkner han av narkosen, men Ragnar synes ikke han har vondt noe sted og foten er gipset så pen og hvit. Han skal ikke gå på tærne eller helen og har fått spesialsko og krykker. I rullestol kjøres han ut av sykehuset og reiser videre med bil. Hjemme venter kona, hun er forbredt på at Ragnar må sitte, og at hun må ta i et tak. Det skal nok gå så greit atte.
Ragnar sitter i sin nye sofa og kikker bort på beinet, den tidligere misdannede foten er nå rett som et spett under gipsen. Tre uker senere går første sjekk på sykehuset fint, Ragnar går allerede bedre.

JUNI 2018: Hjemme på Engenes drar Ragnar av seg sokken. Har du sett så rett foten har blitt da gitt!
JUNI 2018: Hjemme på Engenes drar Ragnar av seg sokken. Har du sett så rett foten har blitt da gitt!

Når enden er god
Tørken blåser over Sørlandet, heten dirrer i lufta og grusen på veien utenfor den gule huset i Åmli virvles opp i vinden av forbipasserende biler. Så tørt har det ikke vært på 70 år.
Mai, juni, og juli bikker over i august. Det har nå gått over 3 måneder siden operasjonen til Ragnar. Regnet øser ned i begynnende høst og det lukter klarere ute. Han går over Åmfoss bru. Dråpene ovenifra lager millioner av små hull i vannspeglet som flyter sakte nedover mot demningen.
Ragnar halter fortsatt litt, men han har ikke vondt noe sted nå. Føler seg fri.
Han måtte lide i over 70 år før han kunne gå ut av kuldens grep.
Ragnar smiler over hele ansiktet slik bare han kan gjøre. Siden han var liten har de andre kalt han for haltepinken, sagt han er stygg og dum. Men de som sier andre er dumme, de er dumme di! Ragnar synes han er like god som alle andre.
Konturene av mannen som fyller 74 år om noen måneder forsvinner bak trærne inn mot Engenes.
Han heiser en neve i lufta og vinker.
Ragnar er ikke bare like god.
Han er bedre.

 

DAGENS DOKUMENT:
Dette Ragnar Heistad sin historie om eget liv slik han opplevde det, og husker det. Avisen har hatt intervjuer med nærmeste familie og tilgang på saksdokumenter som støtter og har bidratt til opplysningene i saken. Avisen har også innhentet ekstern informasjon, søkt tilgang til saksdokumenter, og dokumentert faktiske hendelser omtalt i saken, i tillegg til historisk arkiv på omtalte steder. Enkelte steder og personer er anonymisert, og navn på søster er fiktivt, av hensyn til gjenlevende familie. Nærmeste familie har lest gjennom saken før publisering og godkjent. Verge har også fått lese teksten som omhandler Turid.

Kilder: Granskningsrapporter/ styreprotokoller/brev og notater fra Nærlandsheimen v/ Interkommunalt arkiv i Rogaland. Dokumentasjon, arkiv fra barnehjemmet Nyli gård barnehjem v/ KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Riksarkivet/SSB statistikk. Granskningsrapport/Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Norges offisielle statistikk. Sinnssykehusenes virksomhet. Mødrehjem/hovedfagsoppgave. Statens spesialskoler. Lydopptak/Bøker/Nett/andre kilder.

Treindustri fra vei til sjø

-Veien, sjåføren og bilen tåler det. Men vi får ikke tillatelsen. Hvor er logikken? Med et pennestrøk kan dere bedre forholdene for hele industrien, sa direktør ved Bergene Holms avdeling Nidarå i Åmli, Johan Mørland til statssekretær Brage Baklien (FrP) i Samferdselsdepartementet.

Vi er helt avhengig av Eydehavn når vi har ambisjoner om å vokse. Det fungerer ypperlig her på havna, men vi har kjempeproblemer med å få ut godset på en rasjonell måte. Vi kan frakte 60 tonn med tømmerstokker hit til havna, men hvis vi har flis får vi bare frakte 50 tonn. Det resulterer i langt flere vogntog enn nødvendig på veiene, mente Mørland.

Tonn-tull
Etablert i 1946, med 430 ansatte fordelt på 8 avdelinger omsetter Bergene Holm for 1,3 milliarder kroner. Det er ingen lillebror som skal ha sitt tre fra vei og over på sjø, via Eydehavn.
Fredag var statssekretær Brage Baklien (FrP) fra samferdselsdepartementet, stortingsrepresentant Åshild Bruun-Gundersen (FrP) fra Agderbenken på besøk hos havnesjef Rune Hvass sammen med direktør i Bergene Holm, Johan Mørland. Også til stede på møtet på Eydehavn var Chim Kjølner (fylkestingsrepresentant FrP) og Jarl Steinar Odinsen, som er styreleder i havnestyret.
-I dag får ikke Bergene Holm lov til å fylle bilene med mer enn 50 tonn flis hit til Eydehavn, men med tømmer får de lov å frakte 60 tonn. Dette må vi få løst, uttalte Bruun-Gundersen til Åmliavisa før møtet.

VEI I VELLINGA:  Stortingsrepresentant Åshild Bruun-Gundersen (FrP) fra Agderbenken på besøk hos havnesjef Rune Hvass sammen med statssekretær Brage Baklien (FrP) fra samferdselsdepartementet. (T.h.) T.v, Styrelder i havnestyret, Jarl Steinar Odinsen.
VEI I VELLINGA: Stortingsrepresentant Åshild Bruun-Gundersen (FrP) fra Agderbenken på besøk hos havnesjef Rune Hvass sammen med statssekretær Brage Baklien (FrP) fra samferdselsdepartementet. (T.h.) T.v, Styrelder i havnestyret, Jarl Steinar Odinsen.

-Kjapp dere
Agderparken Øst Eydehavn er et industriområde med lang historie, i dag er 25 virksomheter etablert på området. 100 mål nye næringstomter kommer for salg med tilknytning til ny veitrase mellom Eydehavn og Neskilen. Arendal Havn, etablert på Eydehavn – tilbyr havnetjenester og lastehåndtering direkte tilknyttet Agderparken Øst. Tilrettelagt, dimensjonert og utrustet for anløp av store skip og offshoreenheter.
-Til Rykene kan vi kjøre 60 tonn, for der er veien godkjent for det. Det hadde vært et kjempegrep for næringslivet å få endret på disse reglene. Det er snakk om millioner som ruller, mens vi venter på ny vei, sa Mørland.
Statssekretæren responderte at jo, han skulle ta dette innspillet med seg tilbake til Christiania, men nevnte likevel grensedragning på modulvogntog og kurvatur som var regler, av en grunn.
-Dette er så frustrerende. Vi konkurrerer mot Sverige, men i nabolandet har de tillatelse til tonnevis. Det blir helt skjev konkurranse når forutsetningene skal bli så ulike. Det er ingen trøst med en vei som vil ta tid nå, vi vil ha løst dette raskt, sa Mørland, mens statssekretæren nikket.

Hvor og når?
Andre problemstillinger som ble diskutert i møtet var tilknytting av veien fra havna over til E18.
– Det er som kjent to alternative traseer i dag, hvor den ene knyttes på Longum i Arendal og det andre alternativet er Kvastad/Langangen i Tvedestrand. Kommunene har ikke tatt stilling til dette ennå, så det må de finne ut av. Fordelen med Kvastad/Langangen-alternativet er all tømmertransport/trevareindustri i Åmli og Vegårshei som vil frakte varene ned til havna, sa Bruun-Gundersen.
-Det er utrolig viktig å få på plass en slik tilkobling og spille inn at vi ønsker at staten skal ta ansvar for dette, fortsatte Bruun-Gundersen.
Men hvor veien skal gå og hvem som skal ta initiativ til å avklare det, er også en del av debatten.
-Jeg mener kommunene bør begynne å snakke sammen og planlegge denne tilkoblingen fra Fylkesveien og opp til ny E18 nå, sa Bruun-Gundersen.

Cash til vei
Havnesjef Rune Hvass var meget tydelig da han la frem sin mening om ny veitilknytning til havna, ikke minst behovet for å bli stamnetthavn – forutsatt at man beholder denne «merkelappen» på andre havner fremover, utdyping av farled i Galtesund på grunn av begrensinger for cruiseskip ble også tema. -Vi driver kommersielt, vi driver bra, men vi kan drive ennå bedre. Det er ingen andre havner som er i nærheten av oss. Kristiansand tror de er senteret på Sørlandet, men det stemmer ikke. Vi er større enn dem på bulk. Vi tilbyr bedre transport for en billigere penge. Men når staten har bestemt at last skal ut på sjø, så må dere hjelpe oss med en bit vei så vi kan få dette til, sa Hvass henvendt til statssekretær Brage.
For selv om ny vei direkte fra Arendal havn til FV410 Neskilen er finansiert og etableres i 2020, ønsker man direkte vei og videreføring av FV 410 Neskilen til Heftingdalen og ny E18, det er her man ønsker at staten skal punge ut. Det er en slik kobling med hovedaksen E18 som vil gi vei i vellinga for tungtransporten, som for eksempel Mørlands tømmerbiler.
-Det beste er å få det med i neste NTP (Nasjonal transportplan) uttalte statssekretæren.
Det betyr at arbeidet lokalt, må begynne nå.

FAKTA: Sverige og Finland har åpnet for tyngre tømmervogntog enn det som er lovlig i Norge. Blant annet ble det i juni 2015 tillatt med 64 tonn tunge tømmervogntog i Sverige, og forsøk med både 74 og 90 tonns tømmervogntog. Tidligerer i år ble 74 tonn besluttet. I Finland er det åpnet for 76 tonn totalvekt på tømmerbilene, og forsøk pågår med 104 tonns vogntog. Utviklingen går mot stadig tyngre tømmervogntog. Også skognæringen i Norge har bedt om prøveordning med 74 tonn tømmervogntog, og saken ble sendt til vurdering i Vegdirektoratet.
Kilde/regjeringen St.6 (2016-2017)

7 snøscootere sank

Kim Tande i Åmli kran og transport har trolig norgesrekord i snøscooter-fisking. Lørdag fikk han sju eksemplarer av arten på kroken i Nidelva. Førerne hadde alle sammen prøvd seg på ”skrekkhoppet” i badeparken. Bare to lokale helter slapp tørrskodd fra det vannvittige svevet.

Lørdagens ToppÅmli-dag er i full sving. I Sentrum friområde er det mye folk og god stemning.

Et nytt byggverk
Det såkalte vanndraget – hvor snøscooterne kappkjører over en rett strekning – er gjennomført. Plentraktorløpet er overstått og Åmlimesteren kåra. Av alle sprø ting som skal skje denne dagen, er hoppet det aller sprøeste.
Nå er det ikke første gang man hopper med snøscooter på ToppÅmli. Det var noe man starta opp med for to år siden. Men byggverket som i år troner i bukta foran badestranda, er annerledes enn tidligere.

Velkomne gjester
Det hører med til historia at årets ToppÅmli-dag får besøk en hel drøss med knalltøffe scooterkjørere fra Vest-Agder. Dagen før hadde de deltatt i vanndraget under Ose Motorfestival i Setesdal.
Nå har de fått blod på tann – eller rettere sagt vann under scooterbeltene – og vil fortsette med å ha det moro i Åmli. Men vest-egdene får skarp konkurranse av en håndfull lokale fartsfantomer.

ToppÅmli-21-NETT

13 kjørte vanndrag
Fartsetappen samla tretten deltakere. Her var det bare en scooter som endte på elvebunnen etter å ha gjort noen kenguruhopp og deretter fått motorstopp.
Derfor er det en optimistisk gjeng som gjør seg klar for den langt mer krevende slalåmkjøringa med valgfritt hopp.
Tre fra Åmli er klar til å delta. Disse er Terje Føreland, Kristian Olstad og Terje Øygarden.
Fra Vest-Agder kommer Gaute Eikild, Sondre Thorsland, Tor Sverre Eftestøl, Marius Furunes, Ole Halvard Åsland, Elias Åsland, Kim Ove Jerstad og Stian Lislevand. Noen har deltatt før. Alle er scooter entusiaster på sin hals.

Utrolige Åmli-svev
– Huff, det ser fryktelig bratt og høyt ut. Jeg håper ikke at Terje vil prøve seg på det, sier Olav Føreland og skuer med skeptisk blikk over til skihoppet.
Men Terje Føreland hører ikke på faderlige rådet. Og det var kanskje like greitt. For Terje er bare en av to scooterførere, som slipper fra svevet sånn noenlunde tørrskodd.
– Jeg så bare himmel og deretter vann, kommenterer Terje. Gutten har åpenbart nerver av stål. Den andre fra Åmli som klarer å kjøre videre etter nedslaget er Kristian Olstad.
Terje Øygarden er den tredje Åmli-mannen som deltar. Han velger å kjøre utenom hoppet og redder dermed trolig scooteren fra å havne på bunnen.
Med unntak av en som ikke klarer svingene, ender turen over hoppkanten for alle andre scooterførere, med et solid mageplask, etterfulgt av en svømmetur.
Stian Lislevand fra Evje og Hornnes blir kåra til vinner av scooterkjøringa 2018 fordi han er aller raskest. Førstepremien er en flott sittegruppe, produsert av ProFlex.

ToppÅmli-17-NETT

Tøffeste av de tøffe

Ole Gunnar Olstad er Åmlis sprekeste mann og Anja Rønning Smeland er Åmlis tøffeste jente. I alle fall dersom man skal tro resultatlista fra ToppÅmli-dagen. Førstnevnte ble kåra til Åmlimester 2018 i flerkamp og sistnevnte var den eneste jenta som vågde å delta.
Det er lørdag formiddag i Sentrum friområde. Været er perfekt.
De oransje ildsjelene i Åmli og Nissedal Motorklubb er i full sving med gjøre alt klart for årets ToppÅmli-dag. Norsk Folkehjelp er på plass sammen med Åmli trav- og hestesportslag og flere andre gode hjelpere. De skal alle bidra til å gjøre dagen trygg og underholdende.

ToppÅmli-1-NETT

Olje og hamburgere
SUV`er og Pick up`er dukker opp med fargerike snøscootere, som er plastra med gaffatape. Det lukter to-taktsolje og nystekte hamburgere.
Klokka 12.30 er det akkurat som om noen slår på en ”nå kan folk komme-bryter”. Hele familier i tre generasjoner, med massevis av unger, kommer gående og trillende. Snart er en menneskemengde på 400-500 stykker samla under furutrærne og på plenen i Sentrum friområde.

ToppÅmli-12-NETT

Oljesjeik på villspor?
Plutselig dukker det opp en sjeik i full mundur. ”Mannen må ha gått seg vill”, tenker vi og lurer på om han skal møte olje- og energiministeren i Arendal.
Men så begynner sjeiken å snakke i mikrofonen. Da oppdager vi at det er speaker Terje Liane som har kledd seg for anledningen.
Første post på programmet er vanndrag med snøscooter. Etter en høylydt fartsetappe med solid vannsprut på elva, er det klart for plentraktorløpet.

ToppÅmli-6-NETT

Gøyalt plentraktorkaos
Nicolai Smeland, Øystein Myrvang, Silje Flåstøyl, Oskar Lohne, Kim Tande og Andre Tande står klar på målstreken med hvert sitt brummende fartsvidunder.
Men før løpet starter må funksjonærene bli enige. Også i år er reglene totalt ubegripelige. Men de handler visst nok om å få tak i flest mulig luer.
Plentraktorløpet ender som vanlig i totalt kaos, til publikums store fryd. Noen får motorstopp. Andre viser en imponerende evne til å steile på to hjul, uten at det hjelper noe særlig. Kim Tande er lur og kjapp som en røyskatt, og vinner hele løpet.

ToppÅmli-7-NETT

Kløkt og muskelkraft
Mens de andre konkuransene handler om brummende motorer, er det kløkt og muskelkraft som avgjør Åmlimesteren. Konkurransen samler åtte deltakere. Av disse er Anja Rønning Smeland eneste jente. Hun er også den yngste.
Deltakerne konkurrerer først i å fylle vann på noen flasker etter å ha løpt ti ganger rundt en pinne. Deretter løfter de beina mellom to elektriske tråder. Så graver de seg under en solid trestokk på stranda. Fjerde disiplin er å reagere raskest mulig på noen lyssignaler. Og siste disiplin er det berømte og berykta ”tørkestativet” over elva.
Superspreke Ole Gunnar Olstad vinner konkurransen, mens Anja Rønning Smeland får premie som Åmlis tøffeste jente. Hun kjemper som ei løvinne og gir gutta en skikkelig kamp.
Etter en ny runde med scooterkjøring på elva, blir dagen avslutta med bilcross. Her konkurrerer det seks biler.
Viggo Hansen vinner løpet fordi han er lurest bak rattet. De andre sjåførene er mer opptatt av å spinne og sprute sand, til glede for publikum.

ToppÅmli-9-NETT

Vekt på sikkerhet
Årets ToppÅmli-dag er en ny suksess for Åmli og Nissedal Motorklubb. Det er åpenbart at publikum storkoser seg, selv om deler av arrangementet er prega av lettere kaos. Her gjelder det å kunne improvisere.
Man kunne også merke at det blir lagt enda større vekt på sikkerheten i år. Det er tydelige sperringer mellom publikum og utdøvere, mens en påpasselig Per Øyvind Agersborg fra Norsk Folkehjelp, ber folk om å flytte seg fra steder, hvor det kan oppstå farlige situasjoner.
Alt dette er veldig bra.

 

Paintball er for alle – så fremt du tåler en trøkk

Lørdag og søndag spilte Nelaug Beavers paintball turnering på Sam Eyde i Arendal. Det resulterte i pallplasseringer. 

Det var meldt storm og det ble rimelig godt kast i vinden som gjorde at gjengen som skulle sette opp banen måtte ta en liten pause, før det hele kom på stell. Men lørdag formiddag er alt på plass og en gjeng med folk beveger seg rundt banen ved Sam Eyde der det er høy aktivitet. Grilling foregår og bord er fulle av entusiaster, familie og venner til lagene som har et mål for øye, skyte seg til seier.

Magne Helgeland fra Nelaug Beavers. Foto: Camilla Glad.
Magne Helgeland fra Nelaug Beavers. Foto: Camilla Glad.

Sølv og bronse
Allerede har tredje divisjon skutt seg inn til en sølv og bronse.
-Vi har delt inn lagene i farger. Nelaug Pink tok sølv, laget Green tok bronse, vi lagde fargekoder siden vi har fire lag i samme divisjon. Jeg må også få lov til å takke Arendal kommune som faktisk har lånt paintballklubben idrettsbanen gratis som første i landet, forklarer Monica Bruflodt Helgeland med et stort smil.
– Pro-laget vårt har allerede tatt en seier i dag, og ett tap, men nå er de uavgjort. Hvis de tar seieren nå er de garantert videre, forklarer Magne Helgeland fra Nelaug paintball som står støtt foran nettet.

Evige arr
Men hvorfor er egentlig Helgeland & co så glad i paintball?
– Det er gøy da! Og paintball er egentlig for alle, så fremt du tåler en støyt. Vi har unge og vi har eldre. De spinkle og de størreBare du er tøff nok, så går det veldig fint. Den eldste vi har er vel 62 år. Vi kan vel si at generasjonene møtes her på paintballbanen, smiler Helgeland.
For på kloss hold kjenner du når kulene singler mot låret, for å ikke snakke om ansiktet. Derfor er de godt kledd, folka på banen.
-For å si det sånn, det er personer her som har arr som ikke kommer til å gå vekk, sier Helgeland.

IMG_2339

Søt seier
Beavers pro laget entrer banen, det samme gjør motstanderne ”Dynamite” (Rønholt) Gutta kaster seg, sklir, gjemmer seg bak hindre, plaffer av serie på serie mot motstanderen. ”1-0 til Beavers!” høres fra høytaleren.
– I løpet av helga går det med 600 000 kuler, det blir litt å plukke opp, gliser Helgeland. Runde to. En tungpustet Dynamite-gutt kommer ut av nettet. Han har kasta seg og landet for hardt på brystet, må ha en time-out. 2-0 til Beavers, høres fra høytaleren. Kulene spruter mot nettet og undertegnede får seg en dusj, og vi hører 4-0 til Beavers i høytaleren før vi drar. Semi pro og 1.div spilte også på søndag. Resultatet sammenlagt for Nelaug Beavers til slutt ble: 2 og 3 plass i 3.div. 5 plass i 1 div. 7 plass i semi pro og 4 plass i pro.

IMG_2340

Satser på blått gull

VIL SAMARBEIDE MED GRUNNEIERE: F.v. Initiativtager og Startup manager, Øyvind Harv. Linn Sandåker som er driftsleder og til høyre, daglig leder i Norwegian Berries som også driver Røyland gård, Gunnar Sagstuen. Nå satser de på Åmli, og ønsker kontakt med lokale grunneiere. 

Norske blåbær. Plukket i Åmli med salgs-destinasjon: USA. Det nyetablerte selskapet Norwegian Berries har nå produksjonshall på Hegna, og de har høye ambisjoner om å ta Åmlis blåbærarv til nye høyder internasjonalt. 

BLÅ FAMILIEGLEDE: F.v. Joella (9) Lucia (6) og Solei (2) sammen med mamma Sarah og pappa Paul Dallimore. De har valgt en annerledes ferie fra storbyen Berlin i år, de plukker bær i Åmli. Samtidig er de også, i likhet med de andre plukkerne - varslingskanal til brannvesenet om det skulle oppstå brann i lokalmiljøet.
BLÅ FAMILIEGLEDE: F.v. Joella (9) Lucia (6) og Solei (2) sammen med mamma Sarah og pappa Paul Dallimore. De har valgt en annerledes ferie fra storbyen Berlin i år, de plukker bær i Åmli. Samtidig er de også, i likhet med de andre plukkerne – varslingskanal til brannvesenet om det skulle oppstå brann i lokalmiljøet.

De vil selge, rett og slett plukke blått i blått så det koster etter i Åmlis dype skoger, og deretter sende de magiske blå antioksidantene ut for salg i USA – der de trolig vil betale litt ekstra for den edle varen med stempelet Noreg, på.
For å få dette til, frir nå den ny-oppstartede trioen til grunneiere over hele Åmli. For de vil samarbeide, og skal vi tro aktørene – kan det vanke penger i spareglasset til de lokale grunneierne også. De vil tilbake til 60-tallet, da bær- eksport var «Big butikk».

 
Åmli-kunnskap
La oss ta det fra begynnelsen. Vi kjører til Hegna og stopper foran det nye bygget til Tommy Tande. Her finner vi, mellom bøtter og spann en smilende herremann med mange ord og visjoner. Han lyder navnet Øyvind Harv og er initiativtageren til firmaet, rettere sagt Startup manager til selskapet ”Norwegian Berries”.
-Jeg har bodd i Berlin i en årrekke, når jeg spiste pannekaker fikk jeg ikke blåbærene jeg var kjent med fra jeg var liten, og jeg savnet dem sårt, smiler Harv som opprinnelig er fra Kristiansand.
Men skal vi være helt ærlige her, så er det ei Åmlidame med navnet Signe Mjaaland fra Tovdal som har ”sladra” om Åmlis prima blåbærlyng til Kari Haugen Larsen – og hun har altså videre sagt det til initiativtager Harv. Slik gikk det til at et bæreventyr, kanskje har startet lokalt.
-Mjaaland har vært på besøk her og kommet med masse tips til lure ting vi burde gjøre når vi skal starte med bærplukking, ikke minst vist oss kart. Hun har vært helt topp, skryter Harv.

100 tonn neste år
Men kommunen får også, ros.
-Da vi tok kontakt her i Åmli møtte vi en kommune med åpne armer, som virkelig ville ha oss hit. Derfor vil vi også fortsette her, sier initiativtager.
Det var litt av et bærår dere valgte for oppstart?
-Ja, det kan du si altså! Det er den verste bærhøsten på 70 år, men det gir oss et godt utgangspunkt for å teste. Og det er nettopp det, dette året skal være. Vi skal prøve ut og feile før produksjon neste år. Da legger vi opp til 100 tonn, sier Harv.
I følge initiativtager har de allerede luftet bedrifts-ideen med Torbjørn Røe Isaksen på et besøk ved den amerikanske ambassade tidligere.
-Det er stor interesse for Norske produkter i utlandet. Både Dubai og Hamburg ser vår vei. Det sto mellom Asia og USA, vi har gjort en forstudie og slik vi ser det er det et mye mer medgjørlig marked i USA for Norske produkter. Unike produkter, som bær her fra Åmli. Ikke minst har vi mange etterkommere av norsk opprinnelse der, mener Harv.
-Vi er avhengige og ønsker dialog og et godt samarbeid med grunneiere i Åmli. Vi har ikke lyst til å bare vasse inn i skogen deres. Vi har lyst til å bygge noe varig, med lokale arbeidsplasser. Grunneiere kan fortelle oss hvor det er mye bær, og de kan selv få en del av inntekten ved å inngå samarbeidsavtale med oss. Ikke minst kan lokale folk danne egne bærlag her. Det er mange muligheter, men vi ønsker at de skal ta kontakt med oss, oppfordrer Harv.

 
Lokale plukkere
Så til damen i trioen. Linn Sandåker. Det er hun som er driftsleder.
-I år har vi 9 plukkere. Jeg organiserer bærmottaket, passer på produksjonslinja, at det er effektivisert, at vi har kontroll. Sjekker alle bær som kommer inn, at det renses, kjøles og fryses. Jeg har også personalansvar, fører økonomi og innlosjerer plukkerne, smiler Sandåker.
De har i år leid det gamle bedehuset av bær-kollega Steffen Moe lengre borte i ”gata”, for å huse plukkerne.
-Vi er også i dialog med Moe om han kanskje kan bruke plukkerne til annet arbeid på gården sin etter sesong, og vi er også i samtale om vi kanskje kan bruke de jordbærene han ikke kan selge, i vår produksjon neste år. Det er mange planer på gang, sier Sandåker.
Og de tenker ganske så nytt når det gjelder plukkere også. Ifølge Sandåker, vil de helst at lokale skal få muligheten.
-Vi vil gjerne at ressursene skal gå tilbake til det stedet vi plukker. Derfor vil vi heller ha lokale folk, enn plukkere fra utlandet. Skape verdier lokalt og bruke eksisterende arbeidskraft. Vi skal også ha en dialog med Nav om muligheter fremover, sier Sandåker som legger til: – Vi er også i kontakt med Proflex, for å sjekke om vi kan få laget bærkasser av tre, slik at vi unngår mest mulig plast. Jo mer som er ultralokalt, jo bedre.
Prisen plukkerne får i år, er ifølge Sandåker 35 kroner kiloen.

 
Karikaturtegner i London
Men så er det også slik, at bærplukk kan åpne opp for litt annerledes turisme. Slik som familien på fem som er her nå. De bor gratis, mot å levere bær tilbake. Dette er deres ferie. Selvvalgt altså.
Men hvorfor?
– Vi ville ha kontakt med naturen. Tenk så spesielt dette er for ungene våre. Vi bor i Berlin, men jeg er fra en mindre by i Australia, forklarer «head of the family» som faktisk er karikaturtegner i Eavening Standard i London. (En gratis lokalavis som kommer ut mandag – fredag.) Han heter Paul Dallimore, ( dere kan google navnet, så ser dere at han er rimelig habil) men det hører med til historien at han også er med i bær-prosjektet. Og det er ikke utenkbart at bedriften vil benytte seg av illustratøren fremover.
– Det som er genuint norsk har svært høy stjerne i utlandet. De sier ikke finsk laks, men sier du norsk laks, sier alle ohhh. Det er synonymt med kvalitet, mener kona Sarah og Paul.
– Vi liker oss her, frisk luft, været, og naturen. Det er en opplevelse, en berikelse for barna.
Og hva med dere unger, er det helt pyton å plukke bær?
-Nei, det er kult. Jeg liker det, smiler Joella (9)
Hun er blå på armen, uten spor av jug i kinna mens hun ser bort på søstra Lucia (6) som har flettet en krone av blåbærris. Lillesøster Solei (2) har også noen klingende blå i bøtta, og hun protesterer ikke i det hele tatt når undertegnede spør om hun vil være med opp i skogen igjen. Bare nikker.

Prisvinnere med på lag
Ifølge initiativtager Harv er forretningsmodellen godkjent, allerede har firmaet adresse og base i Birkenes på Røyland gård som tilhører daglig leder i det nyetablerte selskapet, Gunnar Sagstuen.
-Kona og jeg produserer allerede syltetøy, men vi manglet bær. Her kan jeg bidra med vår kunnskap, samtidig som vi kan starte et nytt selskap som kan serve oss med bær. Vi vil utnytte råvarene til å få det reneste og friskeste syltetøyet, smiler daglig leder.
Paret ble kåret til Årets lokalmat-ambassadører i Aust-Agder i 2017 og i år stakk de av med tre utmerkelser og de prestisjefylte Spesialmerkene «Matmerk» for tre geleer under matmessa «Sjømat på Sørlandet».
-Det er viktig at vi ikke gaper over for mye med en gang, vi starter derfor med blåbær i Åmli. Men det er mye annet spennende her, som rogn for eksempel. I år har plukkerne plukket 200 kg på 4 dager. Det er viktig å huske at dette er et testår, men vanligvis er sesongen med en topp rundt skolestart. I år er vi noen uker tidligere ute på grunn av tørken. Men det er store høydeforskjeller her i Åmli, og derfor er det også mulig å strekke sesongen litt. Men frem til 20-25.august er det stopp, tror Sagstuen.
I år leier de tre måneder i hallen, her har de både kjøle og frys. Hvordan det blir neste år, vil tiden vise.
-Det er veldig praktisk her da, smiler Sagstuen.
Globalt salg av bær. Her ligger utfordringen, det er ifølge plansjen Harv selv har utarbeidet til presentasjon for Fylkeskommunen ikke vært eksportert før. Men det betyr ikke at det ikke er mulig.
– Vi har allerede blitt kontaktet av iskremprodusenter som vil ha blåbær, og de maser også på tyttebær, hevder initiativtager som sammen med de to andre har trua på at dette kan vokse seg stort, veldig stort! I Åmli.

– Hyllest til alle kvinnene i Åmli

– Dette er en drøm som har gått i oppfyllelse. Vi har fått et stykke kvinnehistorie mellom fangstmennene Aslak Harstveit og Olav Tverstøyl. Utstillinga er en hyllest til alle kvinner i Åmli. Vi snakker om flotte kvinner som har tatt vare på bygdas og familiens draktskikker.

tett som sardiner: Storsalen på Elvarheim under åpninga av utstillinga. Vi fikk ikke plass til alle besøkende på bildet. Det sitter også folk langs vinduene foran til venstre og langs hele vindusraden til høyre, mens andre ble stående ute i ganga.
tett som sardiner: Storsalen på Elvarheim under åpninga av utstillinga. Vi fikk ikke plass til alle besøkende på bildet. Det sitter også folk langs vinduene foran til venstre og langs hele vindusraden til høyre, mens andre ble stående ute i ganga.

Anne Tone Aanby smilte fra øre til øre og slo nevene i talerstolen av vill begeistring. Dama var så kry at hun nesten stanga i det rosemalte taket på Elvarheim.
Som medlem av museumsnemnda og leder av Åmli historielag, har Aanby spilt en sentral rolle i etableringa av utstillinga ”Mangfald og Mote”.
Men hun er ikke den eneste ildsjela som har jobba på spreng med å skape denne enestående samlinga av folkedrakter. Søndag ble de alle hylla under åpningsfesten.
Enormt mye folk
I nyere tid har det vel knapt vært samla så mange mennesker innendørs på Elvarheim.
Man kan stole på pensjonerte politifolk. Geir Håland Moe – som også er medlem av museumsnemnda – telte 180 besøkende. Det stemmer godt med våre observasjoner. Den store folkemengden var et levende bevis på den enorme interessen for Åmlibunaden.

så mange detaljer: Dette er i følge museet en bunad fra Ytre Ramse i Tovdal. Den er sydd i 1925 etter modell av drakter fra 1840-tallet.
så mange detaljer: Dette er i følge museet en bunad fra Ytre Ramse i Tovdal. Den er sydd i 1925 etter modell av drakter fra 1840-tallet.

– En flott kulturhelg
– Jeg trodde det ville komme mange, men dette var over all forventning. Vi har grunn til å være kry over denne utstillinga, sa kulturrådgiver Tonje Ramse Trædal, da hun ønsket forsamlinga velkommen.
Også ordfører Reidar Saga var stolt som en hane da han klatra opp på talerstolen for å kunngjøre at dette hadde vært en uvanlig flott kulturhelg i Åmli, med både Heimover-festival og utstillingsåpning.

til små hoder: Her kan man se tre originale dåpsluer og to reiveband fra slutten av 1700-tallet. Gutteluene er fra Gjøvdal og jentelua fra Tovdal.
til små hoder: Her kan man se tre originale dåpsluer og to reiveband fra slutten av 1700-tallet. Gutteluene er fra Gjøvdal og jentelua fra Tovdal.

– Åmli har fått til mye
Den offisielle åpninga ble gjennomført av Jan Ledang som er direktør ved Aust-Agder museum og arkiv.
– Åmli er en liten kommune som har fått til utrolig mye på museumsfeltet. Det er en veldig historisk interesse i befolkningen, kombinert med mange idealister som vil jobbe dugnad, uttalte Ledang.
Utstillinga ”Mangfald og Mote” hadde neppe vært mulig å realisere uten den store fagkunnskapen og arbeidskapasiteten til Torhild Ankersdatter Fossnes. Med karakteristisk humor og selvironi, redgjorde hun for den krevende prosessen med å realisere prosjektet.
Kirsten Bråten Berg sang deretter stev og fortalte om livet som sølvsmed i Setesdal. Hun har laga kopier av Åmlisølv til utstillinga.
Ernst Ziesler har jobba med metallknipling siden 1994 og har tittel som verdensmester i faget. På Elvarheim fortalte han om arbeidet med å rekonstruere metallkniplinger til folkedrakter.

dame med lidenskap: Anne Tone Aanby  er en dame med temperament og lidenskap. Under åpninga av utstilling ”Mangfald og Mote” slapp hun alle følelser løs, knytta nevene av begeistring og hamra inn budskapet.
dame med lidenskap: Anne Tone Aanby er en dame med temperament og lidenskap. Under åpninga av utstilling ”Mangfald og Mote” slapp hun alle følelser løs, knytta nevene av begeistring og hamra inn budskapet.

– Kjempegledens dag
Kristin Tvedt Heien leder Husfliden i Arendal. Dama var så begeistra for utstillinga at hun fant opp et nytt ord:
– Dette er en kjempegledens dag. Nå kan vi endelig si til folk at de kan dra opp til Åmli for å studere grunnlaget for den bunaden vi bruker i dag. Det er Åmlibunaden vi ifører oss ved de mest høytidelige anledninger her i livet. Den skaper identitet og stolthet, forkynte hun.
Etter at folk hadde sagt sitt fra talerstolen, var det gavedryss til gode hjelpere. Kulturveteran Bjørg Kleivene fikk æren av å dele ut bokgaver til alle som hadde bidratt til utstillinga. Hun delte ut et ”helt bibliotek” denne ettermiddagen.

Gisp og oppspilte øyne
Så kom endelig tidspunktet alle hadde venta på. Publikum skulle få anledning til å se utstillinga med egne øyne.
Men den tidligere kommunestyresalen i 1.etasje hadde selvsagt ikke plass til 180 stykker. Publikum ble derfor sluppet inn i små puljer, akkompagnert av gisp, ojing og oppspilte øyne.
De andre forkorta ventetiden med kaffi og kaker.
Utstillinga består av en blanding av originalt, historisk draktmateriale og nye drakter som er sydd spesielt til museet. I tillegg kommer en betydelig samling bunadssølv og historiske bilder.
Alt sammen er lekkert dandert bak skreddersydde glassvegger, med profesjonell lyssetting som fremhever detaljene.
Utstillinga viser drakter og tilbehør fra Åmli tilbake til 1700-tallet og 200 år fram i tid. De første Åmlibunadene ble sydd på lokalt initiativ i 1925 og var ferdig til åpninga av samfunnshuset Elvarheim. Derfor passer museet så godt i dette bygget.

mer en tusen ord: Et godt bilde sier mer enn tusen ord, heter det i ordtaket. På denne veggen henger det mange spennende Åmli-fortellinger. Bildene er identifisert med navn og sted.
mer en tusen ord: Et godt bilde sier mer enn tusen ord, heter det i ordtaket. På denne veggen henger det mange spennende Åmli-fortellinger. Bildene er identifisert med navn og sted.

Mangfold av hjelpere
”Eit mangfald av gode hjelpere” er tittelen på ein plakat i utstillinga som forklarer bakgrunnen for prosjektet.
Utstillinga har blitt til gjennom et samarbeid mellom Åmli historielag, kommunen og Aust-Agder museum og arkiv ved Setesdalsmuseet.
Det hele starta med at historielaget samla inn og registrerte gamle fotografier og draktdeler. Man starta også opp med rekonstruksjon av nye drakter under ledelse av Torhild Ankersdatter Fossnes. Den populære årboka ”Jol i Åmli” har brukt overskuddet til å kjøpe inn materialer til folkedrakter og utstillingssølv fra Kirsten Bråten Berg. Ellers ble det meste gjort på dugnad.
Tonje Ramse Trædal har vært prosjektleder og tekstprodusent, Torhild Ankersdatter Fossnes utstillingsleder og fagansvarlig, mens Randi G. Myrum har vært fagkonsulent drakt.
Olga Marie Breivik har vært ansvarlig for faglig registrering og merking av historielagets draktmateriale. Draktgruppa har ellers bestått av Bjørg Kleivene, Anne Tone Aanby, Sigrid Bjørg Ramse, Dagny Røyneland Hørsdal og Borhild Hillestad.

Unikt draktmateriale
I et glassmonter kan man se gamle filler som ble brukt som isolasjonsmateriale. Disse stammer fra Oppigard Austenå i Tovdal og Åmland i Gjøvdal.
Følgende personer har bidratt med historiske draktgaver: Signe Lauvland, Ragnhild Oland Hægestøyl, Lars Ø. Gangsei, Ingeborg Sørensen, Angrim Flaten og Dagny Røyneland Hørsdal.
Magnhild Jones Gilje og Eldbjørg Smeland har i tillegg vevd kopier av gamle belter til utstillinga.
Følgende setning – som er ført i pennen av Tonje Ramse Trædal – oppsummerer på en god måte idegrunnlaget bak prosjektet: ”Elvarheim museum vil takke alle åmlifolk som har tatt vare på eit unikt draktmateriale og gjort det mogeleg å lage denne utstillinga som representerer lokal draktskikk gjennom meir enn to hundre år”

– Takk Åmli, det har vært en drøm!

Stärk Heimover: Jim Stärk på scenen. Det var ikke tvil om at Heimover-publikum tok vel imot dem, for det formelig kokte foran scenen av musikkglede.

LES FORHÅNDSOMTALE HER

Det var som om alle på festivalen hadde snakket sammen og blitt enige.
– Heimover er verdens hyggeligste festival! 

PÅ PYNTEN: F.v. Anne Mette Lassesen, Jan Nyquist, Ola ”Langballa” Skottum, Henrik Christensen, Torhild Kristiansdatter, Inger Liv Bernhardsen, Anita Svensson, Kari Pedersen (bak), Hege Dreier og Brit Alfredsen.
PÅ PYNTEN: F.v. Anne Mette Lassesen, Jan Nyquist, Ola ”Langballa” Skottum, Henrik Christensen, Torhild Kristiansdatter, Inger Liv Bernhardsen, Anita Svensson, Kari Pedersen (bak), Hege Dreier og Brit Alfredsen.

Vi entrer campen med soveposer under armen i gnistrende sol og i det man drar opp glidlåsen til de ekte 70-talls teltene på gressmatta i badeparken i Åmli, kjenner man eimen av teltliv og festival. Det er fortsatt tidlig, men folk sitter utenfor -noen spiller badmington, andre har smugbegynt festen. Nede ved elva finner vi fire kvinner som skal vaske av seg heten. Norunn Westerlund, Linn Hamilton, Margaret Lundstøl og Kari Thorsen bykser ut i elva, for så å kaste seg ut så vannet spruter. – Ahhhhh, hører vi der ute. Vel i land spør vi de hvorfor de har valgt å komme hit til Åmli?
-Dette er Norges hyggeligste og koseligste festival, det er ikke store forhold, men vi liker det. I morgen tidlig skal vi opp til Trogfjell og vi kommer til å lokke med oss så mange vi kan fra campen, så kan vi ta med kaffe opp og gjøre en tur av det før neste festivalkveld, smiler jentene.

ELVE - ENGLER: F.v. Norunn Westersund, Linn Hamilton, Margaret Lundstøl og Kari Thorsen.
ELVE – ENGLER: F.v. Norunn Westersund, Linn Hamilton, Margaret Lundstøl og Kari Thorsen.

Ekte kvinnfolk
Litt lenger borte finner vi er en jentegjeng med medbrakt flagg påskrevet ”Ekte damer” i full gang med boblene. Siste medlem i klanen kommer tilbake med en raus bukett blomster i nevnene, for det skal jo pynt på bordet kan vi da skjønne!
Solfrid Helle, Linda Bartolomei, Tonje Eikrem Jacobsen og Alida Rudjord bor alle i Arendal, men det skal sies at de har et Åmli-født alibi med seg. Solfrid Helle er her for første gang.
-Og det skal ikke bli siste, det kan du bare skrive, smiler hun.
-Det er jo så koselig her, og det er et godt program og så trivelig. Heimover er også mer anstendig har jeg inntrykk av. Folk koser seg her, men det er ikke noe flatfyll, smiler Helle & co.

MOTERIKTIG: Henrik Christensen i skjørt.
MOTERIKTIG: Henrik Christensen i kilt.

Drømmeplassen
Et stykke bortenfor, helt ute på pynten ser vi en bobil og hører latter.
-Det er helt fantastisk her, plassen, stemningen. God musikk og gode folk. jeg blir rett og slett lykkelig av slikt, sier Brit Alfredsen som nyter sola utenfor med en kald en i neven. Jan Nyquist kommer ut av bobildøra iført cowboyhatt og Bob Marley-klær, der underdelen selvfølgelig er et skjørt. Men han er ikke alene om det, kompisene Ola Skottum og Henrik Christensen har også luftige gevanter nedentil. Sistnevnte, kilt.
-Det er jo så behagelig, luftig og fint, ler Christensen.
Nyquist forteller han faktisk har vært her siden torsdag, for det er bare en ting som gjelder. Han skal ha den beste plassen.
-Det er ”Jan`s plass”. Vi har vært her de siste 4-5 åra og vi har vært gjennom flom og ugreit vær, men i år er jeg fornøyd. Da jeg kom oppover og så min plass bare stå der å skinne i sola, tenkte jeg bare ”Wohoooo!”, det er noe galt i hue på meg vettu, sier han og så ler han høyt igjen. Man skulle tro de alle hadde snakket sammen på denne festivalen, for når jeg spør hvorfor de kommer får jeg det samme svaret på repeat.
-Dette er en av verdens beste festivaler, stemningen, menneskene, settingen, scenen, området, pausen i mellom, og alle menneskene, kommer det kontant fra Nyquist mens han skotter opp mot Trogfjell der han for 30-år siden forøvrig satt utfor i paraglider – men det er en annen historie.

GLAD GJENG: F.v. Solfrid Helle, Linda Bartolomei, Tonje Eikrem Jacobsen og Alida Rudjord
GLAD GJENG: F.v. Solfrid Helle, Linda Bartolomei, Tonje Eikrem Jacobsen og Alida Rudjord

Comeback
Vi entrer området, der rødkledde folk med ”ekte greier” i hvitt på brystet sørger for at det hele går på skinner. Siden slippet av Darling Wests andreplate «Vinyl and a Heartache», har bandets karriere vært på en konstant opptur. Kjetil Steensnæs og Mari og Tor Egil Kreken var perfekt som åpningsband en sommerkveld i Åmli. Bløtt, melodisk, deilig og soft akkompagnert av Maris lune kommentarer som høstet latter, slik som; Jeg vet han har det kjempefint når han er gift med meg, men da er det jo rart at han skriver så såre sanger? Darling West sjarmerte rett og slett og fikk satt stemningen før vi fikk et taktskifte over til Clutterbillies med deres fengende banjorock. Og så til selve kirsebæret i kaka. Jim Stärk. Det ble en slik kveld alle hadde ønsket seg. Med et comeback av en artist som publikum hyllet frem.
-For en kveld, for et sted! Jeg trodde vi skulle gå ut på scenen og bli spist opp av knott, vi tok feil. Takk Åmli, det har vært en drøm, sa Jim Stärk og overlot sommernatten til publikum.

DARLINGS: Første band ut fredag var ”Darling West”, ikke bare var de sjarmerende og lune rent personlig, men de leverte et framifrå lydbilde til publikum.
DARLINGS: Første band ut fredag var ”Darling West”, ikke bare var de sjarmerende og lune rent personlig, men de leverte et framifrå lydbilde til publikum.

Strålende fornøyd
Lørdagskvelden fikk publikum Kaja Gunnufsen, og Heimovers egen sønn Jonas Alaska, før festivalsluttet med det heftig fyrverkeriet ”Aiming For Enrike”.
Trond Aslaksen har fått tid til å sove litt etter begivenheten da vi ber han oppsummere.
-Dette ble en svært vellykket festival på alle måter. 7 flotte konserter og en bekreftelse på at publikummet vårt er sammensatt; mange likte Clutterbillies, mens andre falt for Asbjørn Ribe og Kaja Gunnufsen – og noen for Aiming for Enrike! Darling West, Jim Stärk og Jonas Alaska gikk hjem hos de aller fleste. Og- festivalsjefen likte alt, ler han.
– Vi opplevde ingen problemer av noen slag. Skjenkekontrollen var med besøk og vi fikk ingen merknader. Høydepunktene er alle de flotte tilbakemeldingene vi får – fra veldig mange! Det ble ikke publikumsrekord i år, men ca 1.000 besøkende, likt fordelt med ca 500 hver dag, avslutter Heimover-kongen Aslaksen.

"Lets get lost” leverte prima pausemusikk mellom Festival-slaga.
«Lets get lost” leverte prima pausemusikk mellom Festival-slaga.
PÅ HEIMEBANE: Clutterbillies leverte, her med Åmli-mannen Bent Halvard Tveit i kjent stil til høyre.
PÅ HEIMEBANE: Clutterbillies leverte, her med Åmli-mannen Bent Halvard Tveit i kjent stil til høyre.

IMG_1987

IMG_1896

IMG_1931

IMG_1951

IMG_2313

IMG_2538

IMG_2486

IMG_2530

IMG_2344

IMG_2544

IMG_2293

 

Frida og Emilie sikret OL

STOLTHET: -Disse to flotte jentene fra Åmli, kvalifiserte seg denne helga til Ungdoms OL i Argentina. I Finalerunden i Østerrike, kjempa dei 16 beste nasjonene om 5 plasser til OL. Jentene var fantastiske, og presterte på meget høy klasse gjennom heile turneringa, skriver landslagstrener Jetmund Berntsen til Åmliavisa. Han har også sendt dette bildet.

Emilie Olimstad og Frida Berntsen kvalifiserte seg til Ungdoms-OL i helgen.

 

Søndag ble det offentlig, og en stolt Jostein Olimstad skrev følgende på facebooksiden sin som offentlig innlegg:
-Veldig stolt av disse to nabojentene fra Århuskleiva i Åmli som i løpet av helga har sørget for at Norge kan sende ett sandvolleyball-lag til ungdoms-OL i Argentina i oktober! Takk til coach Martin Engvik. Jetmund Berntsen og Toppvolley Norge. Dere har vel strengt tatt hatt litt innflytelse på utviklingen til disse to”
Våre ”egne” Frida og Emilie har spilt volleyball helt siden barneskolen og er begge tungt, arvelig belastet med familier som spiller ballidretten. Begge har spilt i Dristug volleyball i flere år.

Vant med to
Emilie Berntsen og Frida, Olimstads vei til ungdoms-OL begynte allerede i 2017 med første kvalifiseringsrunde.
-Jentene spilte en seks nasjoners turnering på Kypros og vant alle kampene i turneringa og avsluttet med en klar finaleseier mot England, forteller Jostein Olimstad til Åmliavisa.
England og Norge kvalifiserer til runde to som de to jentene deltok i.
-I kvalifiseringsrunde to finner vi 16 lag, hvor de fem beste ville kvalifisere seg til ungdoms-OL. Russland og Nederland var favorittnasjonene. Norge kom i pulje med England, Østerrike og Italia. Vi vant med to, men tapte knepent mot Italia, forklarer Olimstad.

Kvalifisert
Men, tross tap ble det puljeseier og de to Åmli-jentene gikk dermed rett til kvart. I kvartfinalen møter de to Nederland og vinner overraskende 21-13 21-13. Med seier i kvart var de allerede kvalifisert. I semifinalen møter de storfavoritt Russland. De var nær ved å vinne første sett, men tapte 24-22. Andre settet vant Russland klart. I bronsefinalen spiller de svært jevnt mot Spania, men Spania trekker det lengste strået og vinner 2-1, summerer Olimstad.

Veien videre
Det blir en hektisk sommer. Frida og Emilie kommer til å spille mye hver for seg.
-Dette henger sammen med at Emilie også er blitt seniorlandslagsspiller i sandvolleyball og skal debutere i verdensserien på seniornivå. Nå skal de først spille Norgestour hver for seg. Så skal begge delta innendørs med juniorlandslaget i EM-kvalifisering i Romania. Emilie drar rett videre til Portugal, når de andre drar hjem, for å spille World tour i Espinho. Derfra går turen videre til Sveits for å spille femstjerners world tour. U22-EM i Latvia står deretter for tur, noe storebror Martin også skal være med på. Frida skal spille flere Norgestourer med ulike makkere samt u 18 EM i Tsjekkia. Ungdoms-OL er først i oktober, så fra midten av august er de sammen på skole på toppvolley. Nå er det viktig å understreke at jentene først og fremst har sørget for at Norge skal delta i ungdoms-OL, men det er ingen garanti for at det er de to som spiller. Men de har nok lagt inn en god søknad, avslutter Olimstad.