Badepark til debatt

Ap ville ha åpne kiosk i sommer, slik ble det også – til slutt. F.v. Hilde Hansen Smeland, Anja Mogensen Mølmen, John Lien og Britt U. Halvorsen. 

 

Å ha, eller ikke ha – åpen  kiosk i badeparken i sommer. Det pisket opp stemningen politisk. Igjen.

Det har vært mye styr med kiosken i badeparken. Ved forrige møte dro diskusjonen ut i halvannen time, det skulle ta tid denne gangen også. Poenget er at ingen av ungdommene som ønsker sommerjobb, har søkt på kioskjobben. Så var det snakk om at Rita Syvertsen ved Waldemars Børs skulle ta denne jobben, men så glapp den muligheten fordi det hele tok for lang tid, skulle vi trodd saksdokumentene.

-Desperat
Torsdag skulle saken opp igjen, etter at rådmannens innstilling var nei til kiosk i badeparken. Man så rett og slett ikke for seg at det var mulighet til å drifte badepark-kiosken med administrasjonens øyne. Men Kari-Anne Håland Moe (Ap) ville ikke gi slipp. Hun gikk opp og kom med et alternativt forslag på vegne av partiet.
-Vi har en kjempefin badepark som er godt besøkt hver dag, men det er ingenting å kjøpe på denne siden, du må til bygda. Det er vel og bra, men Åmli Ap vil ha kiosken åpen alle dager i juli måned, pengene skal tas fra sommerjobb prosjektet og dette skal evalueres til høsten. Alle i alderen 16-18 kan søke jobben, sa Håland Moe.
-Nei, nå har administrasjonen sagt nei. Dette virker desperat, vi må innse at slaget er tapt. Vi må heller jobbe aktivt for ny bru neste sesong, slik at vi kan få dette til, sa Tobias Tangen i Høyre mens han trakk på smilebåndet.
Beskjeden politikerne fikk via saksdokumentene var at siden komunestyret ønsket en sak tilbake i
mai, så trakk Syvertsen seg rett og slett fordi det var for sent for planlegging og betjening.

-Rota det til
-Jeg er enig med Tobias Tangen, vi hadde en løsning på dette. Formannskapet diskuterte den og så er det vi som har utsatt og rota det til. Da sitter vi igjen som Svarte Per, at vi ikke får dette til har vi oss selv bare å takke. Nå er det for sent, sa Tellef Olstad (Sp)
-Det som er for sent. Men jeg føler ikke vi skal ha skyld for dette. Vi søkte, men at skoleelevene ikke vil være der, føler jeg er et dårlig argument, sa Dag Halvorsen (Ap)
-Forslaget var godt, men nå er det for sent. Vi prøvde å få til en god løsning, men når privat aktør nå ikke kan påta seg dette, så skal ikke vi skyve dette tilbake på administrasjonen. Det er vi som har vinglet, og så kritiserer vi dem. Nei, nå må vi lære av våre feil, mente Margit Smeland (Sp)

-Feil signal
-Jeg har et håp om at dette kunne bli avsluttet nå, kan ikke bare Åmliavisa skrive at hvis noen er interessert i å drifte, så leier vi ut gratis til dem da? Vi må ha folk som har lyst til å drive kiosken, sa Viggo Hansen (KrF)
Vi bestemte at vi skulle ha kiosk. Da skal det følges opp. Det kan ikke være sånn at ungdommer skal kunne velge på øverste hylle hva slags sommerjobb de kan få alltid, man kan ikke det senere i livet. At man alltid skal velge på øverste hylle sender et feil signal om arbeidslivet. Hadde vi bare bestemt regler for dette tidligere, hadde vi ikke havnet i denne situasjonen, mente Britt U. Halvorsen (Ap).

Saga med svar
Debatten varte og rakk, og den ene hånden etter den andre markerte seg i lufta. Men så slapp Saga bomba. Ordføreren krodde seg litt på stolen før ha sa; jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle si noe, men nå viser det seg at Rita på Waldemars er aktuell likevel. Det har visst blitt litt misforståelser i kommunikasjonen med folk hos oss, og hun er villig til å påta seg jobben, men da må hun vite det nå for å få alle bestillinger i orden, sa Saga.
-Du kunne ikke sagt dette litte granne før når du hørte debatten trakk ut vel, kom det fra Tellef Olstad som så på ordføreren.

Ønsket tilbud
Så ble det gruppemøte på både Ap og Sp.
-Dette tilbudet med kiosk er viktig for familiene. Administrasjonen har visst at vi har vedtatt at det skal være åpen kiosk i 6 md nå. De kunne kommet til oss før. Folk kommer til å bruke badeplassen ennå mer hvis vi utvikler den, det er den parken vi har bygd for å bade i, sa John Lien (Ap) fra talerstolen.
Kari-Anne Håland Moe var enig.
-Badeplassen er smykket vi har når de kommer til bygda, her er det også tilrettelagt for små barn. Det at folk kan handle seg litt mens de er på badeplassen, er et tilbud vi ønsker. Og jeg må også si at man kan ikke alltid velge i arbeidslivet hva du må gjøre for å tjene penger. Man må av og til ta til takke med det man kan få, sa hun.

 
Kommunal oppgave?
-Parken er fin og flott og viktig for Åmli. Men er det egentlig en kommunal oppgave å drive en kiosk, spurte Hans Fredrik Tangen (H) som la til; I en ideell verden hadde privat næringsliv stått i kø for å drifte kiosken, men å tvinge ungdom fra Åmli til å stå der. Nei.
Enden på visa var at Håland Moe sitt forslag ble redigert om til; Administrasjonen tar kontakt med Rita Syvertsen ved Waldemars for å drifte kiosken på badeplassen sommersesongen 2018 i trå med budsjettvedtak desember 2017. Prosjektet evalueres høsten 2018. Ved alternativ votering over rådmannens innstilling og forslaget fra Ap, ble Ap sitt forslag vedtatt med 15 mot 1 stemme.
Det blir med andre ord, åpen kiosk i badeparken.

 

Les oppfølgerintervju med Rita Syvertsen som skal drive badepark-kiosken i neste papirutgave. 

Neste sommer skal sykkelveien stå ferdig

Nøyaktig 50 år etter han var med sin far som 15 åring for å ta bort svillene på jernanestrekningen, står han på samme sted – med sin egen sønn, for å hogge til ny sykkelvei.

Vi får et spørsmål av publikum, det er aktivitet langs strekningen mellom Katerås og Øy, men hvordan går det egentlig med den vedtatte sykkelstien?

BRU: Over brua på Gamle Gjøvdalsveien.
BRU: Over brua på Gamle Gjøvdalsveien.

Inspeksjon
Det er ett år siden sist vi inspiserte, og legger oss derfor på hjul fra redaksjonen, men tar gamle Gjøvdalsveien for kosens skyld – og møter overraskende haren, nå i brunflekket drakt på nesten nøyaktig samme sted som da vi var ute med John Sveinungsen på harejakt i vinter. Stedbundne typer de harene…
Over grus og videre forbi brua og idylliske Olstad bærer det og deretter ut på hovedveien igjen, og videre nordover langs (Rv41)Telemarksvegen. Ved Katerås tar vi av og sykler inn der vi vet den gamle veien går. Det er definitivt ikke noe bedre stelt med selve veien enn sist, men det er hogd mer her. Men i enden er det bom stopp, trærne sperrer veien så vi sykler ut på veien igjen.

UNDERVEIS: På bildet vises  inngangen til sykkelveien ved Katerås, men det er bom stopp der man nesten møter hovedveien. Neste år skal det være en ferdig vei med grusdekke her.
UNDERVEIS: På bildet vises inngangen til sykkelveien ved Katerås, men det er bom stopp der man nesten møter hovedveien. Neste år skal det være en ferdig vei med grusdekke her.

25 øre svilla
Langs hele veien ser vi sporene av hogstfolket der bjørk, furu og gran ligger i ”bunter” med svære ringer i været. Ved Øy – snur vi. Vi har fått nyss om at de som utfører hogsten her er Thor Skogby og sønnen Jan Åge. På veien hjem sykler vi over brua og Lifossen og innom bostedet til Thor og banker på. Det er samboeren, Bodil Øi som åpner.
-Han er ikke hjemme, han er ute og fikser en bilskogsvei fra Lia til Malevatn, forteller hun. Men bekrefter at joda, det er nå 50 år siden far til Thor, Gunnar, og han sto på nøyaktig samme sted og jobbet sammen.
Vi får tak i en blid Thor på telefonen.
-Ja, det var litt spesielt å stå der å tenke på det. Riktig koselig er det å stå der sammen med sønnen. Jeg var bare 15 år da jeg var med far min. Jeg husker vi fikk 1,25 øre for ”skipperten”, eller sviller som de sier her i Åmli. Jeg fikk 25 øre og far ei krone. Jeg var veldig fornøyd, sier Thor.

HALVVEIS: Thor Skogby og sønnen Jan Åge er omlag halvveis i arbeidet med hogst og rydding langs strekningen nå. Etter sommerferien anslås det at arbeidet med opparbeiding av selve traseen i Åmli skal begynne.
HALVVEIS: Thor Skogby og sønnen Jan Åge er omlag halvveis i arbeidet med hogst og rydding langs strekningen nå. Etter sommerferien anslås det at arbeidet med opparbeiding av selve traseen i Åmli skal begynne.

Far og sønn
Det var litt tilfeldig at det var han som ble spurt om hogstarbeidet, men han har de gamle maskinene som egner seg til slikt.
-Sigmund Tveit spurte om vi kunne påta oss jobben, og sønnen min hadde søkt permisjon fra jobb og kunne ta i et tak sammen med meg. På den måten gjentok historien seg, forteller Skogby.
Men det er tungt å stå en hel dag med motorsag, så det er godt å ha sønnen med. Han er sprekere enn meg, så kan jeg ta meg av maskina, ler Thor.
Først tar de ut tømmer, deretter legges resten i en haug. Det er et selskap fra Grimstad som kommer for å ta alt i flismaskin, som igjen selges videre.
-Vi er halvveis i arbeidet med hogsten nå, jeg har hørt at selskapet som skal ta seg av selve veien har oppstart etter sommerferien, forteller Skogby.

Universelt utforma
Vi tar en telefon til kommunen og får prate med Jordbruks- og næringsrådgjiver, Kari Olstad.
-1.april i år begynte de med ryddeprosjektet, og planen er at de skal være ferdig med sykkelveien til grensen av Nissedal kommune innen 1.juni neste år, Nissedal kommune har ikke kommet like langt som Åmli, men de er i prosessen og de skal også fullføre sin del av sykkelveien, forklarer Olstad.
Det er firmaet Knut Haugsjå som vant anbudet og skal opparbeide selve traseen i Åmli.
-Det er området fra Katerås og Øy som er særlig krevende. Mye av veien går på gammel jernbane. Sykkelveien skal være universelt utforma slik at man kan komme seg frem også med rullestol, forklarer Olstad videre.

IMG_1061

Kulturtur
-Vi har hatt et tett samarbeid med Nissedal kommune, som også har søkt om tippemidler til sin del av veien. De har egen anbudsrunde, men vi samarbeider om felles skilting langs hele veien, der vi blant annet fokuserer på kulturminner knyttet til jernbanen. Turen blir også en del av Åmli kommune og Åmli turistforums «topp 20 kulturturer» i kjølvannet av kulturminneplanen, sier Rådgjiver og kulturskulerektor, Tonje Ramse Trædal til Åmliavisa.

Budsjett
Turvei med sykkelstandard mellom Åmli og Nissedal grense ble vedtatt i budsjettet for 2017 med en egenandel for Åmli kommune på 1 652 000 kr, basert på kalkyler gjort i forprosjektet av Idrettens Anleggsservice. Det ble gitt 1 million i tippemidler, som er maksimal sats for tilskudd til turveier. Men det skulle komme til å koste mer enn man hadde trodd.
-I forbindelse med kommunens anbudsrunde ble det oppdaget mangler ved forprosjektet, blant annet behov for å bygge ny vei på en lengre strekning enn det som opprinnelig var beregnet. Dette medførte en kostnadsøkning på 1 449 000 kr, som ble vedtatt som tilleggsbevilgning i desember 2017, skriver Tonje Ramse Trædal i en epost til avisa når vi etterspør økonomi.

Bidrar til attraksjon
Jordbruks- og næringsrådgjiver Olstad mener sykkelveien er viktig for en felles satsing.
-Det har tatt tid å få dette på plass, men nå blir sykkelveien endelig realisert. Vi ser at mange har med seg sykler på bilene og dette er en veldig fin strekning å sykle. Telemarksvegen har mange muligheter, og en av dem er denne sykkelveien som vil bidra til å skape attraksjon rundt strekningen. Det er nå også kommet på plass ladestasjoner i både Åmli, Nissedal og Kviteseid det bidrar til infrastrukturen generelt og sykkelveien er en del av tilbudet til turister og fastboende, sier Olstad.

Norgesmester i sprint

Sindre Baas fra Dølemo er junior Norgesmester i sprint.

 

Jeg tar mannen på 192cm i hånden og jeg må se litt opp for å møte blikket idet han sier; Sindre. LES DET TIDLIGERE PORTRETTET HER

Hva var forhåpningene før løpet?
-Målet før løpet var å vinne, men jeg visste at det måtte fire gode løp til for å få det til, på både 500 og 1000 meter, sier Sindre.

SKØYTE-SEIER: Sindre Baas (19) fra Dølemo med laurbærkrans. FOTO: TERJE FØRELAND.
SKØYTE-SEIER: Sindre Baas (19) fra Dølemo med laurbærkrans. FOTO: TERJE FØRELAND.

Ære og laurbær
Hvordan det var å få gull?
-Det gøyeste var å komme over målstreken og høre at jeg vant. Det var veldig tett, jeg vant med 5hundredeler på andreplassen-fordelt på fire løp.
Selve seremonien var også veldig gøy å få være med på. Her fikk jeg laurbærkransen utdelt, og ”æresrunde” i fin bil fra 60-tallet, sier Sindre.
Hvordan var hjemkomsten?
– Jeg reiste direkte til Arendal etter helga, der fikk jeg en flott mottakelse av Terje Føreland, som er samboeren min. Jeg reiste til Dølemo på tirsdagen. Familien hadde bakt kake, så der var veldig hyggelig. I tillegg jobber jeg på Dølemobutikken, der fikk jeg veldig mange gratulasjoner av alt av kjentfolk.

 

Lokal heiagjeng
Hva har lokalsamfunnet å si for deg?
Det betyr mye. Det er veldig gøy når folk er interessert. Dessuten hadde jeg ikkje klart å reise så mye som jeg gjør, uten støtte fra det lokale idrettslaget, Dølemo IL. Og Dølemo IL blir igjen av lokale sponsorer, samt dølemomarknaden, som er dugnadsbasert.
Hva er planene fremover?
Nå er det 1-2vekers
”offseason”. For meg betyr det å bare holde kroppen i gang, men ikkje kjøre noe særlig ”vanlige” økter. Holder meg i gang med andre ting, som jeg ikke rekker i sesong. For eksempel gå på ski, alpint, hytteturer og lignende. I tillegg til at jeg ikke trenger å tenke så mye på å sove i over ni timer. Etter offseason starter grunntreninga til neste sesong. Den består av mye sykling, rulleskøyter og styrketrening, avslutter Baas.

 

Med NM i siktet

MED NM I SIKTET: – Endelig fikk jeg anledning til å sikte på en journalist, kom det lattermildt fra Are Venemyr i det undertegnede ba om det. Og det er nok mange som kanskje skulle ønsket seg i Ares situasjon. Men ammunisjonsløse som de var i både rifle og hagle, var jeg trygg tross tittel. Dessuten er de svært opptatt av sikkerhet og rettet kun våpenet for å illustrere at de siktet mot NM. Det er høy verdi på de respektive våpnene som inngår i trekkpremiene til deltagere på NM i jaktfelt på Dølemo i april. Foto er tatt utenfor Jakt & Friluft på Stoa i Arendal. T.h. Jan Harald Helledal som er leder i Åmli JFF og styremedlem i NM i jaktfelt.

NM i jaktfelt går av stabelen på Dølemo 11-15 april. Styret håper på
1500 påmeldte.

Leder i Åmli JFF og styremedlem i NM i jaktfelt, Jan Harald Helledal svinger opp foran Jakt & Friluft på Stoa. Det er 15 minus og vinden svir i ansiktet, men mannen er like blid.
-Vi er ferdig med vanvittig mye allerede. Blinkene og vårt hold er ferdig, det samme er Gjerstad og Drangedal. Tvedestrand og Froland gjenstår, opplyser han.

Les tidligere sak;

Nå blir det NM i jaktfelt

I rute
Styret består av leder Nils Homstøyl, Geir Atle Gauslå, Ben David Berås (Benna), Kai Egil Berntsen, Jan Lauvrak, Odd Arvid Bjørnbakk og Helledal selv.
I fjor fikk de hjelp fra en dugnadsgjeng til å sette opp stolper og stativ på området, resterende arbeid har styret jobbet jevn og trutt med selv. NM er Norges Jeger- og Fiskerforbunds arrangement, men den tekniske gjennomføring overlates til forbundets tilsluttede foreninger etter søknad.
-Jeg tror vi er i rute, men hvis noen kjenner frivillighetstrangen melder seg må de gjerne ta kontakt med oss. For vi trenger alle hender vi kan få – om det er bare for 1 time, eller for hele arrangementet, smiler Helledal.

LOKAL HJELP:   Dugnadsgjengen som var med på å sette opp stolper og stativ. (foto hentet fra nmjaktfelt2018.no)
LOKAL HJELP: Dugnadsgjengen som var med på å sette opp stolper og stativ. (foto hentet fra nmjaktfelt2018.no)

Skyteferdighet
Ved siste telling denne måneden var 614 skyttere og 37 lag påmeldt til NM i jaktfelt. Helledal og styret håper de kan komme opp i 1500.
-Folk tror man må være så vanvittig god for å være med på NM i jaktfelt, men slik er det ikke. Tenk heller på det som en vanvittig god trening. NM er etter 1.april som markerer starten på jaktåret, og da inngår NM i de 30 pliktskudda man har. Det er jo godt å få lufta rifla på våren også og ikke bare på høsten, blunker Helledal.
Hele formålet med NJFFs jaktskyting mot stillestående og bevegelige viltmål er å gi jegeren trening i skyteferdighet for utøvelse av mest mulig human jakt, sikkerhet i våpenbehandling og for rekruttering og opplæring av ungdom og jegere. Opplegget skal derfor gjøres på en slik måte at øvelser og konkurranser ligner mest mulig på situasjoner som jegeren står ovenfor i jaktsammenheng

Grønn & garva
Helledal kommer også med et lite stikk til skyteglade.
– Hvis man golfer, så stikker man vel ikke på banen bare 1 gang i året for å ta sine «pliktslag». Nei, kom dere til NM, om du er nybegynner eller en av de «gamle gutta», alle er velkomne og det er viktig å stille opp for sporten. Nå må folk kjenne sin besøkelsestid når vi endelig har fått NM til Åmli, oppfordrer Helledal.
Så hva gjør man hvis man har lyst til å bli med?
-Meld deg på, enten på nettsiden eller ved å ta kontakt med oss. Det er skytetid torsdag, fredag og lørdag med 30 skudd på seks ulike hold.
Det blir seks ulike figurer deltagerne skal treffe. 60 meter unna får du for eksempel en sittende rev i siktet, 115 meter unna en sittende råbukk, og 200 meter unna en liggende hjort.
-Noen tar NM veldig seriøst og legger ned utrolig mye arbeid og tid i forberedelsene, andre kommer bare for gøy. Uansett og man er «grønn» eller garva, så er de velkomne. Og de som er litt usikre må huske på at det ikke er krav til ferdighet, vi gjør dette som en samlende aktivitet for alle, sier Helledal som også mener lokale kan hevde seg helt i teten under NM.
– Skyttermiljøet i regionen er vanvittig bra. Lokalt har vi Kai Egil Berntsen som tidligere har fått bronse i NM, og jeg tror han kan kline til i år, sier Helledal håpefullt.

ALLE PÅ BANEN:   Jan Harald Helledal (t.v) sammen med Ronny Røiseland som mener NM er en god arena for rekruttering av begge kjønn til sporten.
ALLE PÅ BANEN: Jan Harald Helledal (t.v) sammen med Ronny Røiseland som mener NM er en god arena for rekruttering av begge kjønn til sporten.

Begge kjønn
Inne i butikken står en gründer, styremedlem, deleier av bygget og «ansiktet» til Arendals Jakt & Friluft på Stoa, Are Venemyr.
-Jeg har holdt på med dette siden jeg var 22 år. Jeg har tigga til meg premier fra mine leverandører. Det er viktig å støtte opp når vi får NM hit til regionen, sier Venemyr som drar på lageret for å plukke frem den ene godsaken etter den andre.
Ronny Røiseland entrer butikken, men han skal ikke være med på NM i år.
– Jeg har rett og slett ikke tid, men NM er veldig viktig for rekrutteringen. Det er himla viktig å satse på begge kjønn. Jeg skøyt en del før, men nå får det bli ungdommen sin tid. At det nå blir NM i Åmli er veldig viktig for distriktet, sier Røiseland som er nøye med å understreke at han opprinnelig er fra Kvinesdal.

Det er jo greit å få lufta rifla litt på våren også

Premier
Venemyr ankommer med armene fulle av heftige premier. Tidligere har også Åmli kommune bevilget 15 000 kroner i sponsorglasset.
– Benna (Ben David Berås red.anm) har gjort en fenomenal innsats med å hente inn premier, og alle i styret har gjort sitt, smiler Helledal.
-Til sammen har jeg nok skaffet til veie premier for 150 000 gjennom mine leverandører. Dette er kundene våre, og derfor er det viktig å gi litt tilbake. Det er veldig moro at dette arrangementet nå blir lokalt, sier Venemyr.
-Kriteriet for å være med på trekningen er at du melder deg på, du trenger slettes ikke skyte godt for å vinne premier. Det trekkes på startnummer. Men man må stille opp personlig på premieutdelingen på lørdag og legitimere seg, opplyser Helledal.

I NM SIKTET:  Ulv Stående. Avstand ca. 60 m. Treffområde = 3p. 3-5 = 5p.
I NM SIKTET: Ulv Stående. Avstand ca. 60 m. Treffområde = 3p. 3-5 = 5p.

Dronefotograf
Premieutdeling med påfølgende bankett i Åmli-hallen avholdes etter hovedskyting er avsluttet lørdag 14. april. I premiepotten finner man fristelser slik som en Mauser M18, Tikka T3, og en Churchill Hagle.
Det blir også et eget markandsområdet med en haug av stands og butikker på området der kjente merkenavn som blant annet Norrøna og Bergans dukker opp, i tillegg stiller Branka jaktreiser og Våpensmia As. Styret er også i kontakt med den lokale dronefotografen, Svein Mortensen som skal sørge for å dokumentere årets NM.
-Jeg sier bare en ting jeg, smiler Helledal over rifla: Kom!

 

NM I JAKTFELT:

Siste påmeldingsfrist er satt til 24.mars. For mer info om påmelding, overnattingsmuligheter, løype og tidsplan sjekk nmjaktfelt2018.no

PS: Husk å sjekke våpenet ditt før du reiser på NM, sørg også for riktig transport av våpen inne på stevneområdet. Sluttstykket skal være anbrakt i bakre stilling eller fjernes fra låsekassen. Dette gjelder også når våpen bæres i futteral.
Det er Politiet som har ansvar for den sikkerhetsmessige kontrollen av skytebaner.

Ekteparet som tok ”romfolk” med hjem

BOLIG: Aud Nordheim foran det ene huset som Rom-folket har bodd – og skal bo i. Per nå er det kun to igjen her i Gjerstad, og det er i følge Aud første året de ikke har dratt hjem på denne tiden av året. Ofte kommer hele familien om sommeren når barna har skolefri, ellers bytter familiemedlemmene i storfamilien på å stå rundt omkring på plassene ca 3 md i slengen, forteller hun.

-”De må ut av tiggermodusen, lære seg å jobbe for pengene. De må ut av mentaliteten ”oss stakkarer” i mellom. De har ressurser og evner og må lære seg å bruke dem og erverve seg fortjent tillit”. Dette er ordene til kvinnen som Rom-folket i Åmli bodde hos i flere år.

(Les også undersak om hvor Rom-folket bor i Åmli) 

Vi kjører mot Gjerstad på vinterveier, tar av mot Ausland og ender til slutt på tunet ved et småbruk. Her bor ekteparet Nordheim. Aud (64) og Jens (59) Han er opprinnelig fra Kristiansand, hun fra Porsgrunn. Men de har bodd i Gjerstad i 30 år nå.

MER AREAL:  Denne eiendommen med tilhørende boligmasse kjøpte ekteparet i fjor, her får også Rom-folket bo for 50 kroner dagen per pers.
MER AREAL: Denne eiendommen med tilhørende boligmasse kjøpte ekteparet i fjor, her får også Rom-folket bo for 50 kroner dagen per pers.

Fra bil til heim
Vi skal tilbake til 2014, utenfor en butikk på Brokelandsheia. Aud er på handletur, når hun kommer ut av butikken ser hun en kvinne som selger ”Folk er folk”.
-Det var noe med øynene hennes. Jeg tenkte på setningen «Ta fatterslige stakkare i hus”
Hun agerte på innskytelsen og spurte hvor de bodde.
Svaret jeg fikk var: I bilen. Det var midt på vinteren, jeg spurte om de ikke ville komme med meg hjem og bo hos oss, forteller Aud.
Og det var altså hit de første kom. En kvinne med sin sønn i 20-åra. De fikk bo på den lille husmannsplassen like nedenfor gården. Innlagt strøm, men uten vann. Det skulle bli begynnelsen på mange, som kom hit.
-De fikk tilgang på eget bad med toalett og vaskemaskin her hjemme. Men vi måtte lære dem alt fra bunnen av, sier Aud.
For i følge huseier skal de ha satt på alle platene på komfyren for å varme opp huset, istedenfor å fyre opp eller bruke elektiske ovner. De skal ha kastet søppel rett ut på bakken, og gått på do i skogen utenfor.
-Det var mange ting de måtte lære, alt fra bruk av vaskemaskin, alt om strøm, ryddighet, søppelhåndtering og hygiene. Vi var strenge, men fast bestemt på å lære dem om norske regler. Skal de være her, må de gjøre som oss. Men jeg må innrømme at jeg tenkte; hva er det jeg har begitt meg ut på i starten, sier Aud.

Det første huset Rom-folket bodde i da de kom til Gjerstad.
Det første huset Rom-folket bodde i da de kom til Gjerstad.

 

Les forrige artikkel i serien; Politiker foreslår å bygge tiggerskur

Faste plasser
De første seks månedene bodde Rom-folket gratis. Etterhvert fikk flere flytte opp både i kjellerleiligheten under huset deres, i et lite hus ved siden av egen bolig, og et litt lenger nede som de først kjøpte i fjor.
-Vi har investert mye her og alt er fullt møblert og utstyrt, sier Aud.
Etter 6 md, måtte de ifølge huseier betale 25 kroner hver per dagen for å bo her. Det siste året har prisen vært 50 kroner.
-Nå går det akkurat rundt, hevder Aud.
De siste fire årene har mellom 10-15 Rom-folk bodd her, og jobbet i kommunen og nabokommunene ifølge Aud.
Risør, Gjerstad, Tvedestradnd, Kragerø, Drangedal, Vegårshei, Åmli, og Treungen.
-De har faste plasser som de står på, de er gjerne her tre måneder av gangen og så reiser de hjem med pengene de har tjent, andre familiemedlemmer bytter på å komme opp slik at de ikke mister de faste plassene sine. De er opptatt av å verne om dem, og bli kjent med lokalbefolkningen, sier Aud.

– Ingen bakmann
1 2015 kommer Vasile Miclescu for første gang til Aud og Jens. Han som vi i Åmli kjenner som den smilende mannen utenfor Coop Prix.
-Han var spesiell, sier Aud.
Hun forteller om en mann som skal ha kommet fra fattigslige kår.
-Etter hvert har han bygd ut huset sitt med pengene han har tjent i Norge. Sist vi snakket sammen hadde han bygd ut fra ett romt til tre. Han har ikke innlagt vann i huset, men har strøm, utedo og brønn, hevder Aud som forteller om mange av de ulike husene Rom-folket som har kommet til dem for å jobbe har hatt, og har.
Men er det de som har fortalt dere dette, eller har dere vært der nede og sett selv?
-Nei, vi har ikke vært der. – Jeg har sett bilder av de ulike husene, både innenifra og utenifra på fotografier de har hatt med, men også på Google Earth. Men det er de som har fortalt det. Men gjennom årene som har gått har vi sett dem på godt og vondt, og blitt kjent med dem, sier Aud.
Da Vasile bodde her i Gjerstad brukte han ifølge Aud mye penger på å komme seg opp og ned fra Åmli. Han kjøpte etterhvert en bil, men han har ikke sertifikatet, og måtte få andre i denne storfamilien som jobbet og bodde i Gjerstad til å hente og bringe de som sto i Åmli.
– Jeg håpet noen kunne forbarme seg over dem og ta dem inn lokalt, nå har heldigvis noen gjort det, sier hun. (se sak på forrige side)
For tidligere tok mannen til Aud, som jobber som vaktmester både på Holt og ved Åmli videregående, med seg Vasile i sin bil.
-Vi har både en hvit Mercedes og en sort Pajero, men det er altså ikke bakmenn som har hentet de, det er mannen min, smiler hun.

SØSTER:  Vasile som mange kjenner igjen fra Åmlis bygdebilde. Her er han i Gjerstad sammen med sin søster. Foto: privat.
SØSTER: Vasile som mange kjenner igjen fra Åmlis bygdebilde. Her er han i Gjerstad sammen med sin søster. Foto: privat.

Lærer koder
Men Aud og mannen har ingen illusjoner om at det kan foregå illegal virksomhet også mellom Rom-folk.
-Det er klart det kan være organisert kriminalitet der også, men jeg kjenner denne storfamilien, og min påstand er at dette bare er folk fra fattige kår, som kommer for å jobbe og sørge for familien sin der nede. Etter Brennpunkt-dokumentaren ble det veldig vanskelig for dem å være her. Men det er ikke realt å gre alle over en kam, mener hun.
Vasile er etter det Aud forklarer ikke godt utdannet, men hun tegner et bilde av en mann som har hjulpet mye til på gården, ikke fordi han må, men fordi han vil. Han skal være interessert i å lære språket, og prøver å tilegne seg de norske kodene som Aud og mannen har prøvd å lære dem.
-Selvfølgelig forstår vi at folk kan oppleve dem som tiggere. Vi har sagt at de ikke må rope etter folk, at de ikke skal plage dem og ikke stå rett i inngangen, men litt til siden. De bruker en del penger på å kjøpe «Folk er folk» som de selger, og for dem er det en jobb. Men mennene skjønner mye oftere det vi sier til dem om koder, enn kvinnene. De er ofte analfabeter, og det vi prøver å si, misforstår de lett. Selv om vi tror de har lært, så har vi erfart at de ikke har forstått det likevel. Og kvinnene er nok ofte de som oppleves av mange som masete og pågående, mener Aud.

Lita bygd
Vasile har nå, ifølge Aud hatt fast jobb som jordbærplukker om sommeren i Gjøvik i noen år. Noe han også skal denne sommeren.
-Vasile er den fattigste vi har hatt her, men vi har også hatt husløse. Men Vasile er den som er mest interessert i å lære om Norge og språket. Han er den vi stoler mest på, sier Aud som fortsetter; Vi har gitt dem småjobber som de også får betalt for, vi kan gi dem opp til 6000 kroner i året i lønn. Når det gjelder ved, så er de med på den jobben og på den måten får de ved til eget bruk.
Forstår du at noen i Åmli synes det er vanskelig at de står der, og at de oppfatter det som tigging?
-Ja, det gjør jeg. Det er ei lita bygd, og det er klart de kan kjenne på presset. Men jeg har prøvd å forklare dem at de må oppføre seg skikkelig og høflig. Og vet du hva, selv om de har gitt dem noe en måned, så er ikke det dermed sagt at de skal gi noe til dem den neste. Man skal ikke ha dårlig samvittighet selv om man aldri gir noenting, men et smil. Det holder. Men jeg vil også si at jeg mener ”Folk er folk”, er verdt å lese fordi det inneholder mye informasjon om denne folkegruppen, sier hun.
-Hvis de hadde blitt tilbudt andre småjobber i Åmli så hadde det vært som rene månelandingen for dem, mener Aud som legger til; Jeg tror det er beste å tilby mennene jobb, for kvinnene misforstår hele tiden, det er i hvert fall vår erfaring.

Slåssing og hevn
Men skal de bo hos ekteparet, følger det ansvar med ifølge Aud.
-Vi har strenge regler, en betingelse for oppholdet hos oss er at barna holdes i skolen og får en utdannelse, og at de ikke blir giftet bort før i 18-års alderen.
Hvis vi fortsetter med dette – for vi tar et halvt år av gangen, sier Aud og ser på meg; Det er mange utfordringer, og vi blir slitne av og til. Men hvis vi fortsetter, så ønsker vi å sørge for at kvinnene også lærer alfabetet og norsk.
Hun forteller om en annerledes kultur og tar frem telefonen og viser meg et videoklipp av en søster som akkurat har kommer til Gjerstad og møter sin bror, de danser sammen i glede etter musikk.
-Det er så herlig, sier Aud.
Men hun forteller også om en kultur som kan være vanskelig.
-De kan sloss om plassene, rent fysisk. Og dersom det oppstår uenighet dem i mellom, så hevner de seg på hverandre. De kan for eksempel knuse rutene på sin brors bil etter en uenighet. I de tilfellene har vi ringt politiet umiddelbart. Vi har fortalt dem at de må respektere oss nordmenn og vår levemåte, ikke minst lover og regler – hvis de skal bo her. Men vi har aldri hatt problemer med Vasile, han er en fredelig type, mener Aud.

Verktøy videre
Hun har en oppfordring:
De må ut av tiggemodusen, og lære seg å jobbe for pengene. De må ut av mentaliteten ”oss stakkarer i mellom”. De har ressurser og evner og må lære seg å bruke dem og erverve seg tillit i det lokalmiljøet de er en del av. Vi må huske på at dette ikke er folk som får penger av Nav. De selger blader, fordi de ikke har noe annet. De er en minoritet som prøver å overleve, vi prøver å gi dem verktøy for å komme videre, avslutter Aud.

– Godt å kunne gi en hånd til noen
som trenger den

– En gang for lenge siden var det jeg som bodde i en bil og hadde det vanskelig. Det var godt å gi en hjelpende hånd tilbake til noen som trengte det, sier Frank Ivan til Åmliavisa. Han er mannen som nå huser Rom-folket i Åmli. 

I ÅMLI: Vasile Miclescu sammen med Frank Ivan utenfor Coop Prix i sentrum denne uken.
I ÅMLI: Vasile Miclescu sammen med Frank Ivan utenfor Coop Prix i sentrum denne uken.

Frank Ivan har kommet hjem fra ferie i Asia,
han forteller om hvordan det kom seg at Rom-folket fikk husvær hos mannen som flyttet hit til Simonstad for omlag 3 år siden.

– Bodde i bilen
-Jeg hadde en litt større bil før, jeg pleier alltid å slå av en prat med Vasile
(Miclescu red.anm) når jeg er på butikken, og denne gangen spurte han om jeg hadde bilen fortsatt, og om de kunne få lov til å bo litt i den. Jeg svarte at de kunne jo ikke bo i bilen midt på vinteren, dette her var vel i november. Jeg sa de heller fikk bli med meg og bo der.
Frank Ivan mimrer, 15-20 år tilbake i tid.
– Jeg bodde i bilen, det var en vanskelig periode i mitt liv. Jeg vet hvordan det er, og det var godt å kunne strekke ut en hånd til noen som trengte den, sier han.
Frank forteller han ikke har angret et sekund.
– De fikk andre etasje i huset, jeg har fortsatt litt igjen å gjøre på huset, men vi klarer oss greit. Hver dag kommer de hjem via bussen, og lager litt mat fra hjemlandet og da blir jeg bedt på middag som takk. Av og til kjøper jeg litt kjøtt og tilbehør hvis vi mangler, dessuten er de veldig greie og hjelper meg i huset. Vasile hiver seg rundt så fort jeg begynner med et eller annet, han er hjelpsomheten selv, mener Frank.

 
– Jobb på gård
Ifølge Frank er den største drømmen til Vasile å få jobb på en gård i Åmli, for ifølge sin nye husvert er han selv oppvokst på en gård, i et miljø tilsvarende Åmli.
– Har du problemer med å kommunisere?
– Nei, det tar litt tid og av og til må man bruke litt fingerspråk. Men det er aldri problemer med å skjønne hva det går i, mener Frank.
Han forteller om en dag i forrige uke hvor Vasile kom hjem, ifølge Frank kry og glad som en hane.
-Noen i Åmli hadde tatt han med seg og tilbudt ham å måke hjemme for penger. Han var så glad, og ønsker seg flere slike jobber, hevder Frank.
I begynnelsen var de flere som bodde hos Frank, men ifølge huseier så har de tre andre dratt hjem. Det skal ifølge Frank også Constantin og Vasile snart, før de atter vender tilbake til Åmli om noen måneder.
– Jeg har sagt de kan være hos meg til sommeren, så får vi heller se det an da, smiler Frank.
-Tar du penger for leie?
– Jeg kan da ikke spørre folk som ikke har penger om husleie, nei. De får bo der gratis, og de hjelper nok til. Det er bare en glede å ha dem her, sier Frank.
-Vil ha jobb
Han hevder at de to tjener lite, og at de samler opp det lille de har og tar med hjem.
– Jeg har sett husene deres innenifra på Skype når de snakker familien, det er ikke noe palass akkurat. Egentlig vil bare Vasile ha en jobb, han liker ikke å stå ute og selge de bladene hele dagen, men det er det eneste han har, hevder Frank.
– Jeg er villig til å strekke meg langt for de gutta, her er ingen bakmenn – det er ihvertfall sikkert, hevder Frank.

 

ROM: Romfolk er en gruppebetegnelse som ofte brukes i media, spesielt om rom fra Romania og Bulgaria. Det dreier seg om grupper av fattige som i årene etter EU-utvidelsen i 2007 har reist til Vest-Europa for å tjene til livets opphold. En stor del av dem tilhører minoritetsgruppa rom. I Norge er rom den offisielle betegnelsen på den folkegruppa som tidligere ble omtalt som sigøynere. Det er betegnelsen «rom» som er brukt i alle offentlige dokumenter som gjelder nasjonale minoriteter. Betegnelsen «romfolk» har trolig oppstått fordi «rom» samsvarer dårlig med norsk bøyningsmønster.

Kilde: Det norske leksikon

Strømbrudd første til mat-tap på over 100 000

Fortviler: Lillian Ramse Solvik ved Tovdal Forbruksforening er dypt fortvila over all den gode maten som ble ødelagt. Foto privat.

 

Enorme mengder tung, våt snø har også skapt store problemer i Åmli. Det gikk  trolig verst ut over Tovdal, Skjeggedal, Nelaug og Selåsvatn som var uten strøm i flere døgn. For nærbutikkene i Tovdal og på Nelaug var strømbruddet den rene katastrofen.

 

Bestyrer Lillian Ramse Solvik ved Tovdal Forbruksforening og daglig leder Lisbeth Bjorå ved Nelaug Dagligvare
forteller akkurat den samme historia. Begge butikker har fått ødelagt alt av fryse- og kjølevarer.
Bjorå anslår verdien av den ødelagte maten til å ligge på rundt 60-70.000 kroner. Ramse anslår tapet til 50.000 kroner.
På Nelaug gikk strømmen litt over klokka 23.00 fredag og var borte til klokka 14.00 søndag. Ramse forteller at butikken i Tovdal var uten strøm i 38 timer sammehengende.
– Det ble etterhvert mange varmegrader i frysediskene og melkekjøla. Jeg hadde ingen muligheter for å redde varebeholdningen med frosset kjøtt, fisk, pizza, pålegg, melk, yoghurt osv, sier Ramse og tilføyer:
– Det er helt forferdelig. Jeg er dypt fortvila.
– Men du gir vel ikke opp?
– Neida, vi skal overleve dette. Det kunne ha skjedde verre ting, som for eksempel en brann.
Noen ville kanskje tenke at de to butikkene hadde gjort lurt i å sette kjølevarene ut i snøen, for å redde dem. Men Bjorå understreker at slike desperate tiltak er ulovlig. Mattilsynet hadde trolig reagert med øyeblikkelig stengning av butikkene.
– Kundene må føle seg trygge på at vi håndterer maten etter forskriftene, sier Bjorå.
Både Tovdal Forbruksforening og Nelaug Dagligvare har små marginer å gå på når det gjelder lønnsomhet. Derfor blir slike hendelser en ekstra stor belastning.
Ramse og Bjorå bekrefter at begge butikker er forsikra mot slike hendelser, men forsikringsselskapet opererer med en egenandel, som gjør at de uansett vil tape penger.
Ramse opplyser at egendelen for Tovdal forbruksforening er på 10.000 kroner.
Hele mandagen og tirsdagen gikk med til å rydde vekk ødelagte matvarer i butikkene. Begge butikker får utover uken nye leveranser fra grossistene. Derfor vil hyllene snart bli fylt opp igjen med ferske matvarer. De vil også holde åpent som vanlig.
Snarkjøp Dølemo ligger midt mellom Tovdal og Nelaug. Her forteller daglig leder Daniela Plozicki at strømbruddet ikke har skapt noen større problemer. Heller ikke Gjøvdal Handel eller eller de to butikkene i Åmli sentrum, fikk ødelagt noen matvarer.
– Det er bare å bite tennene sammen og står på videre. Tovdølene trenger denne butikken. Vi skal klare oss, forsikrer en oppgitt men kamplysten Lillian Ramse Solvik.

Juletrekasting!

I Gjøvdal er ikke jula over før juletreet er kasta høyt opp i lufta og deretter brent på bålet. Sist helg arrangerte Gjøvdal Friluftslag  den tradisjonsrike juletrekaste-konkurransen på Asklandsjordet. Det ble et forrykende oppgjør mellom bygdas sterke kvinner og menn.

Klokka nærmer seg 13 søndag. Et lett snødrev fyker gjennom Gjøvdal. Grå skyer dekker toppen av Vestfjellet. En diger ørn seiler selvsikker på majestetiske vinger
Vi kommer fram til Knut Vollens Plass og svinger til høyre. Høyt oppe i lia skimter vi røyken fra et bål. Vel framme møter vi Frank Sander Nilsen med familie i snøfonna.
– Nå kan jeg endelig få svidd av et lag med 30 år gammel ved. Den er knusktørr, men har mista futten, sier han og hiver på kubbe etter kubbe.

arnhild kaster langt: Arnild Smeland hevder seg helt i toppen av dameklassa med dette stillfulle kastet. Sjekk det besluttsomme ansiktet og den ivrige fansen. Juletrekasting handler om presisjon og styrke. Det gjelder å få passe høyde og fart på treet. Andre velger å kaste med toppen først, for å redusere luftmotstanden.
arnhild kaster langt: Arnild Smeland hevder seg helt i toppen av dameklassa med dette stillfulle kastet. Sjekk det besluttsomme ansiktet og den ivrige fansen. Juletrekasting handler om presisjon og styrke. Det gjelder å få passe høyde og fart på treet. Andre velger å kaste med toppen først, for å redusere luftmotstanden.

Tre i alle fasonger
Det går ikke mange minuttene før den ene gjøvdølen etter den andre kommer kjørende med et juletre på taket eller på tilhengeren.
Her er det tre i alle fasonger og størrelser. De fleste er fortsatt pene å se på, etter vanning og godt stell gjennom jula, men treet til Harald Seland ser heller stusselig ut.
– Nei, nei. Det er ikke noe juletre. Det er en pølsepinne, sier han og kommer oss i forkjøpet.

Helt fra sentrum
– Oj. Skal si det kommer mange juletrekastere. Her det folk helt fra Smeland i nord til Homdrom i syd, utbryter en stolt Øyvind Meberg.
Men så får han øye på noen spreke kropper fra Åmli sentrum og må utvide geografien betraktelig.
Akkurat da vi tror alle er på plass med sine respektive tre, får vi øye på en sparkstøtting i frisk stil nede i dalen. Det er Tove Kittelsen som kommer en smule etteranmeldt. Hun balanserer treet foran på sparken.
Snart er 40 små og store juletrekastere samla til vennskapelig dyst på Asklandsjordet.
Men før konkurransen starter må deltakerne ta til seg næring. Pølser og resten av julekakene går ned på høykant, sammen med supersterk kaffi signert Hilde Hansen Smeland.
Den oppveksende slekt har i mellomtiden inntatt bakken med ski, kjelker og akebrett.
Eldre gjøvdøler mimrer om skirenn med skythopp i akkurat denne bakken, i gamle dager. Vel, bakken er fortsatt like bratt og hylene like frydefulle.

Smeland ganger 4: Fire blad Smeland er klar til å sette avgårde. De fire er Arne, Anja, Antonie og Stian. Det er et mirakel at de klarer å balansere på den lille kjelken og enda mer imponerende at de ikke ramler i bakken.
Smeland ganger 4: Fire blad Smeland er klar til å sette avgårde. De fire er Arne, Anja, Antonie og Stian. Det er et mirakel at de klarer å balansere på den lille kjelken og enda mer imponerende at de ikke ramler i bakken.

Prangende eller lite
Så er det klart for dagens høydepunkt, nemlig juletrekaste-konkurransen. Men forsamlingen må først vedta reglene.
De blir etterhvert enige om å dele inn deltakerne i fire klasser, nemlig barn under 5. klasse, ungdommer, kvinner og menn.
Så blir det en ny diskusjon om hvilke tre de skal kaste. Øyvind er en skikkelig luring:
– Jeg vil foreslå at vi kaster våre egne trær. Så kan alle de som brisker seg med store prangende juletre endelig få svi, sier han og sender et skeivt blikk på sitt eget eksemplar av arten.
Juletreet til Øyvind Meberg er så lite og puslete at det kunne stå på en hattehylle.
Men også her seirer rettferdigheten. Gjøvdølene blir enige om at alle skal kaste det samme treet.
Så er det klart for konkurransen. Det blir et forrykende oppgjør med luftige svev. En skistav markerer rekorden.
Noen kaster fra en stående posisjon. Andre har tilløp Noen ramler i startgropa, sammen med treet. Andre kaster treet i feil retning og holder på å treffe publikum.

nesten st.Hans: Man skulle nesten tro at denne flokken med gjøvdøler feirer St.Hans. Men snøen avslører at det er feil årstid.
nesten st.Hans: Man skulle nesten tro at denne flokken med gjøvdøler feirer St.Hans. Men snøen avslører at det er feil årstid.

Dopa på pølser?
Det viser seg etterhvert at noen kaster juletreet mye lengre enn de andre. Dette får Øyvind til å reagere.
Han forlanger dopingtest av deltakerne. Mannen har nemlig mistanke om at alle pølsene og julekakene går rett i blodet og fungerer som prestasjonsfremmende dop. Men mannen taler for døve ører.
Så er det klart for premieutdeling. En gjøvdøl jobber i et firma som sitter igjen med julegaver, som ingen har henta. Så her vanker det både termoser og flott turutsyr.

Fire stolte vinnere
Øyvind Smeland er beste deltaker i den yngste klassa. Eiving Askland vinner ungdomsklassa. Anlaug Askland er beste dame og Tore Egil Kittelsen beste herrekaster.
De fire mottar applaus og beundrende blikk. Nå kan de gå rundt å skryte av at de er Gjøvdal-mestere i juletrekasting.
Med konkurransen vel overstått, er det klart for den store finalen. De siste vedkubbene blir kasta på bålet. Med vemod og tårer i øynene, kaster gjøvdøl etter gjøvdøl juletreet på bålet.
Vel, tårene har kanskje en annen forklaring. Vi skal ikke påstå at følelsene er så voldsomt sterke denne 20-dag jul. Det kan like gjerne hende at tårene skyldes all røyken.
Også her kommer Øyvind Meberg med en betimelig kommentar. Han lurer på om det ikke hadde vært lurt å varsle luftfarten om all røyken som stiger opp fra Asklandsjordet.
– Det kan hende noen fly blir askefaste, kommenterer han.
Snart er siste rest av årets julefeiring gått opp i røyk. Juletrekasting-9-NETT

 

gjøvdøl i farta: Tove Kittelsen ankommer i frisk stil. Vi kan også observere en skiløper med juletre under armen
gjøvdøl i farta: Tove Kittelsen ankommer i frisk stil. Vi kan også observere en skiløper med juletre under armen

Gjøvdal Friluftslag
Hilde Smeland er primus motor i Gjøvdal Friluftslag. Hun forteller at juletrekaste-konkurransen ble arrangert for første gang i 2012. I fjor ble den imidlertid avlyst på grunn av snømangel.
Friluftslaget kan ellers vise til stor aktivitet året rundt. De arrangerer bl.a. padleturer, St.Hans-feiring, fiskekonkurranser, skiturer og fotturer. Arrangementene er åpne for alle, også eventyrlystne folk fra sentrum.
Vi kan trygt slå fast at gjøvdølene er flinke til å utnytte naturen i ”Bygda med villmark & varme”.

Satser på omstilling

FREMTID: Prosjektleder John Salve Sigridnes har troen på fremgang og har store tanker for Åmlis fremtid. Men man må satse helhetlig for å få noe til, sier han.

Hvis man som kommune søker og blir klassifisert som et omstillingsområde, kan det følge mange millioner med. Nå vil Åmli kommune se på muligheten for en slik endring.

 

Hva skjer med Åmli VGS? Prosjektleder John Salve Sigridnes har vært travel.
-Bygningsmassen der oppe er et dårlig utgangspunkt, det er ikke lett å selge det videre, sier han.

Skoletomta
Ved sist korsvei estimerte man at man måtte punge ut med 40-50 millioner kroner for å få bygningsmassen opp å stå til dagens standard og krav.
-Det er ikke en god deal å overta bygningsmassen, for det er ikke bare tale om å ruste opp, men det skal også driftes videre, sier Sigridnes.
Derfor har man nå tenkt, større.
-Hvis vi river bygningsmassen, så er det fortsatt en attraktiv tomt. Vi har en visjon om noe varig, robust, seriøst og som skal skape utvikling i Åmli. Vi er ikke interessert i aktører som kun kommer for å trekke ut restverdi, eller for å si det annerledes. Det er ikke kortsiktige opportunister vi vil ha hit. Det er noe varig, noe helhetlig som involverer tyngre aktører som vil være med på en satsing, sier prosjektlederen som mener det er potensiale for å bygge noe større.
-Skoletomta kan utvikles, vi har allerede Åmlihallen og hybelbygg. Området er ferdig regulert, det er en kunstgressbane her og lagt til rette for idrett. Vi er nå i en dialog med fylket for et utviklingsløft, forteller Sigridnes. Og med utviklingsløft mener han omstilling. For nå går vi en spennende tid i møte. Omstillingsområder er vanligvis kommuner eller regioner hvor det lokale næringslivet forvitrer eller blir kraftig bygget ned, og mange arbeidsplasser går tapt. Kommuner som får status som omstillingsområder, får overført midler fra fylkeskommunen over en periode på inntil 6 år. Pengene skal gå til omstillings- og nyskapingsarbeid.

”Det er ikke  kortsiktige opportunister vi vil ha hit”

Satser
Åmli kommune skal altså nå i samtale med Aust Agder fylkeskommune. I avklaringsfasen utarbeider fylkeskommunen en samfunnsmessig konsekvensanalyse for området som skal søke omstillingsstatus. Analysen skal dokumentere situasjonen for næringslivet og sysselsettingen i det aktuelle området. Det er resultatene fra konsekvensanalysen og søknaden fra kommunen som er grunnlaget for fylkeskommunens søknad til KMD (Kommunal- og moderniseringsdepartementet) om omstillingsmidler for området. Når fylkeskommunen har gitt en kommune omstillingsstatus og bevilget midler til å lage en plan for omstillingsarbeidet, er strategifasen i gang. Strategi- og forankringsfasen gjennomføres som et prosjekt på oppdrag fra kommunen. Kommunen oppnevner en prosjektansvarlig og en styringsgruppe, og vil ofte engasjere en ekstern prosjektleder. Prosjektorganisasjonen skal utarbeide forslag til omstillingsplan og handlingsplan for første gjennomføringsår. Som kunnskapsgrunnlag for omstillingsplanen skal det utarbeides en utviklingsanalyse. Analysen skal identifisere områdets konkurransefortrinn og utviklingsmuligheter. Hvis omstillingsområdet mottar tilsagnsbrev fra fylkeskommunen, kan gjennomføringsfasen starte.

Lederstjerner
Denne gjennomføringsfasen kan vare i inntil 6 år. Fylkeskommunen skal hvert år vurdere om fremdriften er tilfredsstillende, og bevilge omstillingsmidler for neste periode.
-Vi er fortsatt tidlig i fasen, men styringsgruppen har vilje til å satse og alt skal også forankres politisk og administrativt. Vi gjør nå et ærlig forøk på å få noe til. Se på Lyngdal som har doblet innbyggertallet sitt siden 1980. Se på Kviteseid eller Evje. Dette er ledestjerner, kommuner som har fått omstilling til. Vi kan også klare dette, hvis vi våger, sier Sigridnes

Arbeidsplasser
Det er ikke bare Åmli som sliter med å ruste opp når noe bygges ned. Men har man fokus på utvikling, har man et dedikert organ og vilje til å møte nye miljøer, ikke minst mot til å satse, så kan man få til mye, sier Sigridnes.
Åmli vil nå støtte seg til kompetansen i Innovasjon Norge i prosessen, det hele kan munne ut i en konkret aktør og reelle arbeidsplasser i Åmli.
– Her må vi tenke helhetlig, sammen med kommuneplanen og Biozins planlagte satsing. Hvis vi lykkes med dette, og får dette prosjektet må også kommunen være forberedt på å bidra betydelig. Også med midler. Det er spennende tider, og det er derfor det er så viktig at vi ser ting i sammenheng det neste året, avslutter han.

Foreslår å bygge «tiggerskur»

Hvor bor Rom-folket, og hva er deres historie? Vi la oss på hjul etter endt arbeidsdag og fikk snakke med to av de som selger ”Folk er folk” i Åmli.

Viggo Hansen (KrF) har sendt en interpellasjon til ordfører Reidar Saga (Ap) Handelsstanden etterlyser et sted å henvise ”tiggerne”. Hansen  kommer  derfor med et forslag; Kan kommunen bygge et skur de kan stå i?

Viggo Hansen gikk rett og slett bort og tilbød kvinnen som pleier å stå foran Joker for å selge blader, en jobb. Hun takket nei.

-Vi hadde en del ved som skulle pakkes på Proflex, og man har jo lyst til å strekke ut en hånd. Så jeg fortalte om jobben og sa hun kunne få den om hun ville tjene penger. Det er litt bedre enn å stå ute hele tiden tenkte jeg, men hun takket nei.
– Dette er min jobb, sa hun ifølge Hansen.

Handelsstanden
Viggo Hansen har fått innspill fra handelsstanden, og sendte før kommunestyret i desember, en interpellasjon til ordføreren, noe ordføreren også har etterspurt at politikerne skal gjøre, slik at det kan gjøres forundersøkelser slik at man kommer med et konstruktivt svar tilbake i de politiske møtene.
I denne interpellasjonen spør Hansen om følgende:
« Jeg har fått henvendelser fra næringsdrivende i Åmli sentrum som ønsker at kommunen kunne hjelpe til med å finne ein ordning for dei som står og «tigger» daglig. Det er kommet forslag om eit skur dei kunne stå i for vind og vær. Men kanskje minst like mykje, er ønsket om at butikkane i sentrum kan henvise disse folka til faste plassar for tiggerar.»
Det ble ikke mulighet for interpellasjoner i desembermøtet, og grunnet det kommunen melder er for få saker, er januars politiske møter avlyst. Interpellasjonen vil derfor komme i februar til politisk behandling. Men torsdag forrige uke var ordføreren og enhetsledere på bedriftsbesøk til ulike butikker i Åmli, der også emnet ”tigging” kom opp.

DELTE MENINGER: F.v. Geir Kristiansen, Kurt Yngvar Retterholt, John Sveinungsen, Olav Mjaland, Rolv Vehus og Rune Svensson.
DELTE MENINGER: F.v. Geir Kristiansen, Kurt Yngvar Retterholt, John Sveinungsen, Olav Mjaland, Rolv Vehus og Rune Svensson.

Gir bort møbler
Vi spør Viggo Hansen hva han tenker om tigging og salg i Åmli?
-Det er klart at hvis man er for pågående så finner noen ubehag i det. Særlig eldre kan kvie seg litt for å gå inn i butikken dersom man får for mange spørsmål, det går jo også ut over handelsstanden i Åmli. Derfor tenkte jeg at vi kunne sørge for et egnet sted de kunne stå, gjerne utenfor gjenbruksbutikken i Gata, og at vi fikk bygget et skur til dem slik at de hadde et sted å stå under tak når det var dårlig vær. Da kunne folk som ville gi til dem, selv velge å gå bort. Det må jo være bedre for alle, mener Hansen.
-Det er klart man lurer av og til, for man ser dokumentarer. Hvor bor de, hvem er det som kjører dem, og hvor holder de til. Selv om folk stort sett gjerne vil hjelpe, er det ingen som liker å bli jugd for, sier Hansen som også har strukket ut en arm, til.
-Han som pleier å stå nede ved Prix har jeg tilbudt en del av de tingene vi har på Proflex som har stått her over tid og ingen vil ha. Litt møbler, klær og leker. Han ble veldig glad og sa tusen takk, forteller Hansen.

Vi spør folk
Inne på Joker står ansatt Hilde Bjorå Wiik.
-Vi merker jo ingenting til dem. Men vi har fått klager fra kundene. De har stått der så lenge nå og kundene våre føler de må gi oftere enn de makter. De mener også at de har blitt frekkere og mer pågående i det siste, sier hun.
Innehaver Gunne Mjaaland bekrefter den ansatte. Og vi spør, hva de mener om interpellasjonen og forslaget?
-Jeg vet ikke om de vil komme til å stå der, eller ikke henvende seg til folk slik som nå, sier Hilde.
– Å nekte dem å stå på privat grunn, vel det forstår de ikke. Det enkleste ville vært å forby det, men det er ikke så lett dette, sier Mjaaland.
Inne på Bakeriet er det stinn brakke. Vi setter oss ned ved første bord, der en gjeng menn i sin beste alder har hatt «møte» der både bru og Kulturhus har vært samtale-emne, men i dag får de spørsmål om ”tigging” og salg.
– Det er ikke noe greit, det er et hinder for samfunnet og negativt. For det er jo ikke positivt at noen er blakke, utbryter Geir Kristiansen som høster latter.
Men noe særlig sans for skuret som foreslås bygget, har ikke alle.
-Det neste er vel at de skal ha dusj og varmt vann der inne, sier Kurt Yngvar Retterholt.
Både John Sveinungsen og Arne Odnesen vil forby tigging, det blir greiest slik.
– Nei, de som har lyst til å være av med en skilling, skal få lov til å gi dem. De lager ikke et problem her, sier Rolv Vehus og taler dem alle imot. Sidemann Rune Svensson er til dels enig med ham. Men det enkleste ville kanskje vært å forby?
Tore Katteraas går forbi bordet. Hva mener så han?
– Det er jo synd på dem, jeg vil ikke ha et forbud. Men jeg skulle ønske de dro hjem, sier han.

FOR:  Olav Riisland sammen med sine to døtre,  Ingeborg og Anne. De har ingenting mot de to som selger magasinene i Åmli. Det plager ikke meg, sier Ingeborg og Olav som ikke ønsker å forby tigging eller salg.
FOR: Olav Riisland sammen med sine to døtre, Ingeborg og Anne. De har ingenting mot de to som selger magasinene i Åmli. Det plager ikke meg, sier Ingeborg og Olav som ikke ønsker å forby tigging eller salg.

Vil vite mer
På bordet bak oss sitter Guro Sønde og Aud Berås.
-Forby det, jeg har ingen tro på at et slikt skur skal hjelpe. Jeg synes ikke synd på dem, men jeg gir litt mat til ham nede ved Prix for han er så hyggelig, sier Berås.
-De roper «mor» til meg, nå har jeg begynt å se rett ned når jeg går inn på butikken. Det er ikke noe greit, jeg vil forby det, sier Sønde.
Inn av døra og til vårt bord, kommer Kari Skårdal.
-Jeg får jo dårlig samvittighet, men jeg er usikker på hva man støtter og jeg vil gjerne vite hva som ligger bak. Men de snakker jo ikke norsk. Bladene deres har jeg ikke tid til å lese, så jeg gir dem litt penger av og til uten å ta med meg bladet. For hvis jeg ikke gir dem noe, viser jeg ikke respekt for deres jobb. Jeg synes ikke vi skal forby folk å tigge, men jeg vil gjerne vite mer om dem, sier hun.
På andre siden av kafeen, sitter Olav Riisland sammen med sine to døtre, Ingeborg og Anne.
Ingeborg vil ikke forby tigging.
-Jeg har ikke noe imot det, og jeg plages ikke av at de står der, sier hun.
Pappa Olav blir heller ikke noe større sjenert av de lokale selgerne.
-Det er synd at folk må stå ute og tigge, jeg går som regel forbi. Men jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet når man ikke gir dem noe, sier han.

Menneskerett
På vei ut har Olav Mjaland satt seg ned på det første «guttebordet», hva mener så han?
-Jeg vil ikke ha et forbud. Det handler om bakmenn dette her. Det er en menneskerett å tigge, men jeg skjønner jo at folk blir lei, sier han.
Vi går ut i Gata igjen, og ned til det andre stedet rumenerne står. På Prix.
-Nei, vi har ikke fått noen klager fra kundene, han som står her er veldig hyggelig. Og han er litt lur, for han hjelper kundene med varer ut i bilen. Men hvis andre har stått her som har vært mer pågående, har vi fått høre det, sier daglig leder Lene Askeland.

-Folk må velge selv
Vi spør ordføreren hva han gjør, gir han?
-Jeg er Plan-fadder og jeg gir til alle typer innsamlinger være seg Røde Kors eller Kirkens Nødhjelp. Men jeg bruker ikke penger der jeg ikke vet hva det går til. Her kan det være tale om bakmenn, og det støtter jeg ikke opp om. Men hvis folk i Åmli velger å gi til dem, er dette en sak de selvfølgelig bestemmer helt selv. Jeg legger meg ikke opp i hvordan folk i kommunen bruker pengene sine, sier Saga.
Han forteller at det nå vil være Samfunnsavdelingen som vil komme med et svar på interpellasjonen.
-Rent formelt sett så tigger de ikke, men de selger et blad. Derfor vil man ta stilling til om hvordan kommunen skal forholde seg til salg på egen grunn. Jeg ser ikke for meg at vi skal bygge et fast sted der de skal stå.
Kan det være tale om å forby salg på egen eiendom?
Jeg vet ikke, jeg har ikke fått svaret fra Samfunn ennå, sier ordføreren.

BOLIG I ÅMLI:  I dette huset på Simonstad bor altså Vasile Miclescu (t.v) og Constantin Ochea. Her oppgir de å ha bodd gratis i 2 måneder. Snart skal de en tur til Romania, men de planlegger å komme tilbake igjen. De liker seg i Åmli. Begge selger bladet ”Folk er folk”.Foto; Nils Mosberg.
BOLIG I ÅMLI: I dette huset på Simonstad bor altså Vasile Miclescu (t.v) og Constantin Ochea. Her oppgir de å ha bodd gratis i 2 måneder. Snart skal de en tur til Romania, men de planlegger å komme tilbake igjen. De liker seg i Åmli. Begge selger bladet ”Folk er folk”.Foto; Nils Mosberg.

Hjemme hos
Jeg setter meg i en bil utenfor rådhuset med utsyn til Prix, og venter. Etter en snau time ser vi mannen som tidligere på dagen sto utenfor Joker, ankomme rådhuset. Han setter seg i trappa med en pose mellom beina, og venter. Så kommer han gående, og rett bak den andre mannen – han som vanligvis står utenfor Prix. Men de blir ikke hentet av en bil, de går over gata og inn på bussen. Vi følger etter bussen, og våre to menn går av på Simonstad, og inn i et hus der en mann ved navnet Frank bor. Men bor de også der, hos ham?
Dagen etter drar vi tilbake til boligen og banker på. Ingen svarer. Men like etter ankommer bussen, og de to mennene kommer gående nedover veien.
Ved hjelp av litt norsk, litt engelsk, miming og fingerspråk får vi vite at de to mennene bor her, hos Frank. Det har de gjort i omlag 2 måneder. Om de betaler noe for å bo her? Nei, Frank er en venn. Men hvor er Frank? Han er på ferie, han kommer hjem neste uke, tror de.
Begge drar frem lommeboka og identitetspapirer stemplet i Romania. Mannen som står utenfor Prix, heter Vasile Miclescu og mannen utenfor Joker, Constantin Ochea.
Vasile forteller at han har fire barn på 7, 14, 16 og 20 år hjemme i Romania. Barna til Constantin er godt voksne nå.
Men hvordan er det i Romania der de bor, vi viser en tommel opp og en tommel ned og spør. Vasile legger hånden vannrett i luften og vipper den att og frem for å vise at det er ”sånn passe”. Han forklarer at han er glad for å være i Åmli.
– Folk her gir meg respekt hver dag, sier han på norsk.
Han selger bladet ”Folk er folk” sier han. – Det er jobben min.
Organisasjonen Folk er Folk Arbeid er ett av foretakene som produserer blader tilreisende romfolk kan selge for å tjene til livets opphold, et tiltak for å tilby et alternativ til tigging. Men i 2017 kom Brennpunkt med sin dokumentar ”Lykkelandet” der NRK avslørte hvordan et rumensk nettverk bruker tigging som skalkeskjul for å drive organisert kriminalitet. Dokumentaren førte til stor debatt. Mange i Åmli som vi har snakket med anser de to som tiggere. De er også opptatt om det finnes bakmenn. De vil rett og slett vite mer om dem. Men da vi prøver å illustrere en bakmann, og spør om det er ”et monster” som tar alle pengene hans, eller om han beholder pengene og sender det ned til Romania, ler han og rister på hodet. – Nei, nei, sender til familien i Romania.
Om han helt forstår bakmann-spørsmålet, vites ikke. Men han sier han selger bladet som jobb og at han er glad for å ha et arbeid. Han forklarer at den hvite kassebilen på tunet, som undertegnede tidligere har observert de to sette seg inn i, skal repareres senere og at den er hans. Bilen har bulgarske skilter.

Hjem til familien
Han forklarer også at han snart skal tilbake til Romania for å se familien sin. Men at han senere skal tilbake til Norge og Åmli.
-Turist, att og frem, ler han.
Den andre eldre herremannen er taus. Han kan ikke mye norsk. Frank har altså ifølge rumenerne, tatt dem inn og lar de bo der helt gratis. Ifølge de to mennene passer de en hund i huset innenfor. Når vi spør hvor mange som bor der. Peker Vasile på seg selv og den andre mannen og viser frem to fingre. To, sier han.
– Kanskje vi skal hjelpe Frank å male huset senere i sommer, fortsetter Vasile.
Vi ringer denne Frank som Vasile gir oss telefonnummeret til for å høre historien fra ham, og for å kanskje finne litt mer ut om de to. Men når vi ringer går telefonen rett på personsvar, vi legger igjen en beskjed, men får ikke svar i skrivende stund før vi går i trykken.

Vi følger opp saken.

 

 

Søndag åpner julegata

INVITERER ALLE: Kom til julegateåpning søndag 3.desember oppfordrer duoen som i år leder det hele. F.v. Eva Bjørnbakk og Bjørg H. Tveit.

Eva Bjørnbakk og Bjørg H. Tveit er klare for julegateåpningen søndag 3.desember. Nå tar de også initiativ til å revitalisere Åmlidagen.

Eva Bjørnbakk og Bjørg H. Tveit utgjør nå lederduoen som organiserer årets julegateåpning.

Gratis grøt
Den tradisjonsrike eventen foregår søndag 3.desember. Her er nesten alle butikkene og spisestedene med og de holder åpent samme dag. En rekke utstillere kommer også for å selge stort og smått fra boder i Gata.
– Det blir tenning av julegrana på Torvet foran Joker. Nisser kommer fra Trogfjell, det blir eventyrstund og gratis grøt til alle barna på Waldemars Børs, sier Bjørnbakk og Tveit.

Lotteri og munker
En rekke utstillere kommer med bugnende boder.
– Her kan man få kjøpt litt av hvert. Munker, lefser, kransekake, Orriflameprodukter, småkaker, tupperware, vårruller, hjemmesydde kjoler, trebenker, håndarbeid og vevde produkter. I tillegg kommer Tovdal Streetfood med smørbrød, og Barnas Turlag med bålpanne og stand. Kommer, gjør også Dristug som skal ha kakelotteri i Gata.
Alle butikkene bidrar med en gave, og det blir trukket vinnere i et felles lotteri på slutten av dagen.
– Og alle barna får en godtepose, sier Bjørnbakk.

Positiv utvikling
Men engasjementet til de to blide damene slutter ikke med julegateåpningen, de har flere planer for vekst.
– Hvis ikke folk stiller opp og bidrar, blir det jo ingenting ut av noe. Derfor håper vi alle vil være med å bidra slik at vi kan mane til aktivitet og en positiv utvikling i bygda, sier Tveit.
For Åmlidagen som tidligere var en suksess av en tradisjon, ser duoen for seg og revitalisere og få til i løpet av neste år.
– Tidligere var det jo en rekke aktører som slo et slag for å få dette til i bygda. Det var billøp, rebus, konsert på bakeritaket og handelsstanden deltok. Det hadde vært skikkelig gøy å få til noe slikt igjen på våren eller sommeren. Det ville skapt liv i bygda, mener de to.

Samarbeid gir vekst
Nå oppfordrer de aktører og eventuelle investorer til å åpne både lommebok og vise engasjement, for å få det hele til å bli noe av igjen.
– Lag, foreninger og andre som ønsker å få noe til, må gjerne ta kontakt med oss slik at vi kan planlegge sammen. Hvis mange deltar, kan vi få dette til igjen, sier Bjørnbakk og Tveit.
Tidligere var det Lions som sto for mye av arrangementet.
– Vi som handelsstand kan ikke få dette til alene, men hvis vi kan få til et samarbeid med flere aktører, kan dette bli win win, ikke minst skape en hyggelig dag for de som bor i bygda, avslutter de engasjerte kvinnene.