Målte krefter med adrenalin

Kom igjen daaaaaa! Bra, videre, videre. Vi skal klare dette! Ropene bar gjennom skog og vann. Det ble adrenalin, det ble kamp og det ble utfordringer under årets begivenhet for 10-klassinger i Aust-Agder da de deltok i 58,5 grader nord torsdag og fredag. Åmli tok gull!

30 sekunder igjen. Er dere klare? Og de var klare. Med bein på pedaler og seierssmaken allerede i munnen sto de klare for avtråkk like ved Åmlihallen torsdag klokken 12.00.

God oppslutning
17 lag med fire deltagere var påmeldt i årets 58,5 grader nord. Det er arrangørene, avgangselevene på Idrettslinja ved Åmli videregående skole, fornøyde med.
– Vi synes dette har blitt en riktig god gjeng, sier leder Nicole Hardaway og løypesjekker, Maria Lund Saga.
Konkurransen går ut på at lagene skal ta seg gjennom en løype på sykkel og løse ulike ferdighetsoppgaver underveis der lagene blir utfordret på utholdenhet, balanse, styrke, samarbeid og kreativitet.

Saging og skudd
Det handler om vennskap – ikke minst spenning og adrenalin, og det er puls i gjengen på hjul ved avtråkk.
– Vi skal vinne, kommer det djervt fra første linje, Sander Flikka Jacobsen fra Stinta, før startskuddet går og de suser av gårde. Post 1 er saging, her er det om å gjøre å kutte av så tynne skiver tre som mulig, på kortest mulig tid.
– Det er ganske vanskelig å få de veldig tynne, uten at de knekker – for vi har testet, kommer det fra vakt og elev, Marie Kyrdalen.
Så kommer de inn på post, noen mer sagvant enn andre. Men det er ikke fritt for at noen klarer å sage, ikke bare så sagspruten står, men også kun et par cm tykke – før de forsvinner videre på skogsstien. Post 2 er skyting. Her loses deltagerne inn på liggende stamplass, får luftgeværet på skuldra, sikring av og sikte med stø pust mot de tomme colaflaskene som henger omlag 30 meter unna mot sandtaket.
– Har du skutt før. spør vakta Halvor.
– Ja, svarer han -puster, før skuddet går av.
– Bom, synd det, sier vakta og gir en vennskapelig klapp mot første deltager. Neste mann, får riktig flaske ned og kan prise seg lykkelig for ekstra poeng til laget. Så bærer det av gårde igjen på grus.

Ledelsesøvelse
Det ringer i telefonene til Nicole Hardaway og løypesjekker, Maria Lund Saga ganske så ofte. De må løse mange småting, fra dotjeneste til koordinering langs løypa. Jentene forteller at de har lært mye av ledelsesprosjektet.
– Vi har gått over alle eiendommer, ringt alle grunneiere, innhentet tillatelser. Løypetrening og samarbeid har utviklet seg stadig bedre, vi hadde en pilot som ikke gikk så bra i regnvær for å teste ut, det tok vi til oss- og i dag går det skikkelig bra, smiler jentene. De tror arrangementer av denne størrelsen gjør dem bedre rustet, ikke bare til å ta avgjørelser, men å samarbeide i gruppe, lære seg alle småting som må til for å avholde et slikt arrangement.
– Vi vet jo ikke ennå på hvilken hylle vi havner, men jeg tror denne erfaringen kan være god å ha i de fleste jobber sier Hardaway og Lund Saga mens de smiler.

Elv med strøm
Vi er fremme ved elva som etter det tidligere regnfallet fortsatt er høy, ikke minst trassig i sine strømrosetter. Norsklærer Helge Reinholt sitter klar med redningsvest og hjelpende elev ved båten, ute på elva er nok en redningsbåt med kompetent brannmann om bord. Blir de tatt av strømmen, skal de få hjelp kjapt.
– Vi tar ingen sjanser, vi har testet selv og det lugger godt når man skal over, for strømmen er fortsatt stri, derfor er vi parate, sikkerhet er det viktigste, mener Helge. Lagene står klare på bredden ovenfor, sykler blir remmet fast i kanoen og så skyver de seg ut, padler aktivt rundt bøya og inn mot andre siden. Strømmen river i kanoen, de får fart. Vanskeligere er det å treffe målet på andre siden. Sander Flikka Jacobsen går ut av kanoen, treffer ingen fast grunn under plutselig, og dermed med et ohhhh, går han under. Men får raskt tak og drar både kano opp og sykkel av, før laget fortsetter innover. Bra jobba, roper vaktene bak dem. Man ser bare bakhjulet rundt svingen. Tre andre lag kommer over elva, og selv om det går et sykkelsete tapt, det blir et velt, og noen havner i et grantre på andre siden, kommer alle ut og videre i kampen om seieren.

Moove it, moove it!
Vi står ved militærløypa, nest siste post. 100 push ups, fordelt på de fire deltagerne i hvert lag. Det pustes, og akkes. Videre skal de bære en av lagdeltagerne omlag 100 meter i terreng, før de må gjennom dekk i vann, under en trangt vannhinder der de må åle seg frem, for deretter å stupe rett i gjørmegrava. Der står en glisende Knut Andreas Aas og heller bøtter med gjørme over dem mens de strever under hinder i griseslammet. Igjen og igjen kastes søle over dem, og de må under med ansiktet, før de får godkjent.
– ÆÆÆÆÆSjjjj, roper noen av jentene- men flere dykker bare under. Men for alle gjelder èn ting, de ser ingenting når de kommer opp. Men bade får de ikke! Det blir 10 minutter tilleggstid, men lov til å ta vann i ansiktet får de, før de må opp på sykkelsete i all sin gjørme og tråkke videre til siste post: Traktorhjulvelting, før de endelig kan sykle inn til mål noen kilometer unna. Og så, så er det hviletid, og senere også kosetid. Nye vennskap oppstår, og de har klart en utfordring. Slikt blir det samhold av. Dommen fra de elevene jeg snakket med: Konge, det var skikkelig gøy! Selv om noen, nok ble utfordret litt mer enn de hadde tenkt psykisk…

Se flere bilder i dagens papirutgave

RESULTATLISTE
58,5 grader nord
1.plass Åmli 1:

Ta Hso Wah Dwe
Olav Gunnar Halvorsen
Emilie Olimstad
Vilde Baas

2.plass Stinta 3:

Sander Flikka Jacobsen
Magnus Opheim
Victoria Karlsen Tårud
Elise Ramsvåtn Solberg

3.plass Stunes 1:

Henrik Lillejord
Joakim Schartner Olsen
Kimia Asadi
Silje Stene
Best lagånd fikk
Vegårshei 2:

Marius Løvdal
Jarle Songedal
Karina Lillemo
Atle Nilsen

Dyrisk på Elvarheim

Visste du at det fantes beversprit? Ikke minst at beveren var regnet som vidundermedisin og brukt som både potens og prevensjonsmiddel.

( se en rekke andre bilder i papirutgaven) 

Elvarheim, det lukter nesten dyrisk idet jeg går innenfor dørstokken. Jeg begynner i Aslak Harstveits rike. «Ein må kjenne naturen for å nyte ham» står det på døra, jeg snur meg og møter blikket til hønsehauken, mår, mink, røyskatt og skogsfugl. En ulv skuler mot meg, og over tårner kongeørnen.
Jerven står med tennene blottet. Dyret, det alltid har vært knyttet mystikk til. På våre trakter har man trodd at dersom bjørnebinna fikk fire unger, så ble den fjerde født jerv. Ved siden av står katterovdyret i skogen. Gaupa, med sine breie poter den sniker seg nærmest lydløst rundt på. Den ensomme jegeren kan se et bytte på flere hundre meters avstand.
I en liten «hule» lengre borte står det en rekke lysbrytere på veggen. Lyset treffer blant annet hornugle, spurvugla, flaggermusen og pinnsvinet. Jeg følger gangen utover og kommer til Harstveits vakre og rike knivsamling. Jeg vil gjerne ta på de utskårne skaftene, men forstår at jeg ikke kan. Legger håndflaten mot glasset og undrer på hvor knivene har vært.

Samlet på jeksler
Lyden av klukkende orrfugl møter meg og bak glass står de der, og ønsker velkommen inn til «fugleriket». På veggen henger en «premieelg» med en snor tenner hengende fra venstre horn, guiden forteller meg at Harstveit samlet på jeksler. For hver elg han skøyt, ble en tann tredd på kjedet. Innenfor står svane, svartand, storlom og fiskehegre utstilt. Et barne-og lærevennlig monter er satt opp der man kan trykke på knapper med navnet på både grønnfink, måltrost og løvsanger for å høre fuglens lyd, et rødt lys blinker ved «riktig» fugl. Videre inn i et lite rom får man øye på bjørnen, ikke minst børsa til helten selv, Olav Tverstøyl. Her ser man tydelige knivspor der Olav som har målt poten til bjørnen og skåret et merke for hver felling. Og det kan hende at hans tøffhet kom inn med morsmelka, rettere sagt fødselen. For Olav ble rett og slett født i en snøskavvel. Foreldrene hadde vært på fest hos naboen midt på vinteren, kokka skjønte noe var i gjære og fulgte etter. Da fant hun Olavs mor med den lille bylten i armene midt inne i snøen. Olav var for øvrig kun 10 år da han ble vitne til at en bjørn drepte en ku han voktet som dreng, da svor han hevn og da han var 14 år, ble den første store ruggen felt. Olav har for øvrig hver 10 bjørn som er felt i Norge på samvittigheten, men han var opptatt av human jakt og var mest fornøyd da dyret døde momentant uten lidelse.

 
Reddet av foreldre
I underetasjen opplever man et tidsskifte, for utstillingen oppe er preget av tidens tann. Men i underetasjen holder «det vesle folket til» og de har fått både en moderne og tidsriktig fremstilling. I store ovale «bur» kan man krabbe inn, noe selvfølgelig undertegnede gjør og jeg kikker rett opp på kommunevåpenet, rettere sagt beveren- som svømmer. Når jeg dukker opp, står den der med labbene opp under seg og titter prøvende på meg. Denne utstillingen liker sikkert unger!
En beverhytte kan ha fem innganger under vann. Det første man kommer til i hytta er spiskammeret med et lite basseng, lenger inne ligger sovekammeret. Dyret er monogame hele livet, og ikke minst- de er som oss. De redder ungene når de «driter seg litt ut». For guiden Marijana Christ forteller meg at det finnes dokumenterte bevis på at en ung hann og en hunn flyttet ut av moderhiet, de skulle klare seg selv. Flytte ut! Men da de kom lenger oppover elva og skulle bygge og bo selv, ja så fikk de rett og slett ikke dette med demning til. De dro hjem til «mamma og pappa» som tok halen fatt, svømte opp elva og lærte ungdommen hvordan de skulle gjøre det- og så dro de heim igjen.

Feber og brennevin
Beveren ble fredet i 1845, da var det kun små bestander igjen. Nå er stammen i Norge oppe i 70.000 individ, og det er igjen lov å jakte på dyret i visse sesonger.
Mink, ender, vassdyr, innsekt og amfibium har fått plass i de barnevennlige glassmonterne. Visste du forresten at beveren forbedrer forholdene til aura? Den sørger for stabilt vassdrag og lager større beiteområde for fisken.
I rommet ved siden av henger det en gammel beverkåpe og hatt. Pelsen som er varme og kuldeisolerende og 100 prosent vanntett. 23. 000 hår per kvm, det kjennes varmt og godt ut en vinternatt ute..
Men mer spennende får jeg vite at det faktisk lages brennevin av bever! Og medisin. Under halerota har beveren et organ som heter bevergjelpung, den forsterker urinen slik at det lukter skikkelig bever ved terretoriemarkering. Ikke minst har den et sett med anal-kjertler som også produserer et luktstoff, og denne bevergjelden inneholder salinsyre som aspirin. Den ble brukt som vidundermedisin og skulle hjelpe mot både feber, tannverk, smerte, sinnsjukdom, magetrøbbel, krampe og gikt. Det ble også solgt som potensmiddel og prevensjonsmiddel….. Ikke minst brukt i parfyme og som smakstilsetning i mat som vanilje eller bringebærsmak.

 
Høystakk og vev
Museet tilbyr også sitteplass til 20, hvor en sjarmerende og vakker naturfilm med beveren i fokus vises på lerret. Elgen mauler skudd av en ung rogn og gnir seg litt med beinet mens beveren sklir utover vannet og markerer en V-form bak seg i vannet. Den dukker ned i vannliljeskogen og blir borte. I overetasjen tilbyr også museumet et innsyn i «Landbruk i Åmli, før og nå.
Det lukter deilig gress fra hersja. Sauebjellene henger på rams. 3 millioner dekar produktiv skog fordelt på nær 5.500 skogeiere står det på faktaskiltet over Aust-Agder. Jeg lar øynene gli over gamle bilder av både meterhøye høystakker og sauesjå i Åmli i 1934. Jeg lærer at den eldste gården i Åmli er fra ca 400-600 e. Kr. Og besøkende får lære å spinne og veve fra guidene. Verdt et besøk? Ja, det synes jeg.

Topptur-jentene

Jeanette Selås og vesle Oda på 10 måneder har bokstevelig talt hatt en helt topp sommer. I løpet av 26 dager gjennomførte de samtlige Topp 20-turer i Åmli.

(se flere bilder og få oversikt over de 20 toppene i papirutgaven) 

– Det har vært fantastisk moro. Jeg hadde aldri trodd at det var så mye vakker natur i nabokommunen, stråler Jeanette Selås.

Selv er hun bosatt på Hauglandshei i Froland.
26 år gamle Jeanette jobber til daglig på en Rema 1000 butikk i Arendal, men har akkurat nå mamma-permisjon. Og den bruker hun godt.
Med vesle Oda på 10 måneder i bæremeisen, har hun klatra opp samlige fjelltopper som inngår i Topp 20-turene til Åmli Turisforum.
– Jeg tror Oda synes det er like gøy som meg. Hun sitter på ryggen og småpludrer, ler og er tydelig fornøyd med livet, forteller Jeanette. De to har også med seg hunden Waldemar som er en tibetansk spaniel. Jeanette har alltid vært glad i å komme seg ut i naturen. Derfor er hun også i god fysisk form.
Men før hun tok fatt på Topp 20-turene hadde hun bare besøkt Trogfjell i Åmli.

– Jeg ble nok litt hekta etter-hvert. Det var kjempedeilig å erobre en ny topp, sier hun og roser Åmli Turistforum for å gjøre en god jobb med skilting og tilrettelegging av toppturene. Hun har aldri hatt problemer med å finne fram.
– Den lengste turen var på 9 timer. Det var til Trongedalsnuten som er Åmlis høyeste fjell. Både jeg og Oda sov godt den natta, sier hun.
Selv om Jeanette nå har gjort seg ferdig med Topp 20 har hun ingen planer om å legge seg til på sofaen. Neste prosjekt blir en tur til Gaustatoppen.
Det var en venninne av Jeanette som tipsa Åmliavisa og fortalte om og de fantastiske bildene hun har tatt med mobiltelefonen. Så her er det bare å nyte synet av mye flott Åmli-natur og selv komme seg ut på en Topp 20-tur.

Ny ulvejakt til natta

Lørdag ble fem lam drept av ulv på Vegårshei. Søndag sa Fylkesmannen ja til felling av ulv. I natt var et jaktlag på fem personer ute for å skyte ulven.

Fem jegere
Fylkesmannen ga søndag, fellingstillatelse for 14 dager i seks kommuner, Åmli, Vegårshei, Birkenes, Froland Evje, samt Hornes og Bygland.
Leder av det interkommunale skadefellingslaget i Aust-Agder, Geir Håland Moe, var ute i natt. Med seg hadde han fire jegere.

Drapstrusler
-Det var ingen aktivitet under gårsdagens jakt, men vi skal ut igjen i natt, sier Moe til Åmliavisa.
På Vegårshei fikk en sauebonde fem av sine lam drept, syv ble skadd etter ulveangrepet lørdag. Det er mulig at ulven returnerer, jaktlaget er forberedt.
-Vi holder området under overvåking , for å se om ulven returnerer. Det er viktig å være årvåkne, sier Moe som har svært lang erfaring med ulvejakt.
Moe ønsker ikke at noen av mennene i jaktlaget skal identifiseres.
Ulvejakt genererer ofte voldsomme reaksjoner. Tidligere har ulvejegeret i fylket fått drapstrusler.

 

Fiskeglede og bållykke

Om lag 80 mennesker deltok på St. Hans arrangementet til Åmli jeger og fiskeforening.

Åmli jeger og fisk har lange St.Hans tradisjoner. Primus motor og St. Hanssjef, Aud Mjåland står klar ved de tente grillene.
– Jeg vet ikke om det er 10 eller 15 år nå, men en lang og hyggelig tradisjon er det, forklarer hun.

Lodd og fiske
Bak henne står et bredt premiebord sponset av næringslivet, for man må ha utlodning på St. Hans. Alt fra blomster, sitteunderlag, krølltang, skriver, kopper og kar står klart på bordet. Ikke minst en stor kasse med premier til små fiskere, for det blir fiskekonkurranse!
Og hovedvinneren får selvfølgelig en fiskestang, smiler Aud.
Hun forklarer at tradisjonen tro kommer både stort og smått sammen på St. Hans for å grille og bare være sammen i godt sosialt lag.
-Det er utrolig hyggelig, smiler hun og får bifall fra styremedlemmer og venner av jeger og fisk-familien.
-Også har vi bålkaffe da, gliser Aud og peker på den store kanna som selvfølgelig kokes på det gamle viset.

Første gang
Flere smårollinger kommer løpende ned bakken mot grillene, og noen er allerede klare på benkene med piknikkurven. En av dem er Ella Felle Oland på 2, men snart 3 år. Hun sitter sammen med mamma, Linda Fløan Felle og er veldig klar for grilla pølse, også skal hun fiske da, selvfølgelig!
– Det er første gangen vi er her, men eldstemann var her i fjor, sier Linda. Hun har tatt turen fordi hun synes det er hyggelig å finne på noe sosialt med barna på St. Hans.
-Det er bra at jeger og fisk arrangerer dette, smiler hun. Det er Ella enig i, for det er morsomt å få fisk!

(saken fortsetter under bildene) 

DSC_5007
EKTE KAFFI: Styremedlem Kurt Yngvar Retterholt, sammen med St.Hanssjef Aud Mjåland foran den berømte bålkaffen.
DSC_5017
FISKEBRØDRE: Kjetil og Thomas Tveit er klare med fiskehåp i øynene og stang i nevene.
DSCN5494
FORSVARLIG: Brannsjefen sjekket at det hele var forsvarlig, og dermed tennes det opp et respektabelt og fabelaktig St. Hans bål. Glørne fyker mot himmelen og i bakgrunnen synger elva, det er fint å være i Åmli en sommerkveld. FOTO: Jan Erik Knutsen.

Størst fisk?
Lenger oppe i bakken kommer søskenparet Tveit. Kjetil på 5 og et halvt, og Thomas på 4 og et halvt har fiskestengene i neven og har et mål: vannet.
Men er det slik at de skal få den største fisken i år?
– Jeg vet ikke helt jeg, men jeg har tenkt det, sier Kjetil og smiler. Mamma og pappa, Taerjei Tveit og Marit Haugland ler i bakgrunnen. De har grillkurven klar og er på vei nedover til grillplassen. De har vært her 1 gang før, og synes det er et bra initiativ.
– Det er jo en flott plass, nært og veldig hyggelig.
Men nå er fiskebrødrene utålmodige, og vi vinker idet de små løper ned sletta med håp i hendene.
Premierering for største fisk, gikk imidlertid til Ola Johannes Retterholt (168 g) og minste fisk fikk Jakob Agersborg (22g) Og alle barna som deltok fikk selvfølgelig premie.

Ørretfangst på hemmelig sted

Tommy Tande fra Åmli satt ny personlig fiskepersj på heia forrige uke da han dro i land ørretbeistet på litt over 1,8 kg.

Turlyst
Tande har fisket hele livet, men ikke så mye som han har lyst til.
-Man må prioritere, slik er det jo for de fleste. men jeg skulle gjerne vært mer på tur, sier han til Åmliavisa.
Men Tande kommer seg da ut, og det er på heia han vil. For det er der de store fiska ligger og lurer…
-I elva er det småfisk i forhold. Vi er en gjeng som drar på tur sammen, og vi har flere hemmelige steder. Sånn må det være, ler han.

Spenningsnapp
22.juni satt kroken i kjeften på ørretruggen som målte litt over 1, 8 kg, og han fikk to til på samme tur, også de på godt over kiloen.
-Det var bare litt over forrige personlige rekord, men litt feitere var den, sier han.
Og Tande er ikke sen om å beskrive hva som gjør at han stikker ut med stanga i neven på jakt.
Det er for spenningen. Den pulsen som dundrer i det du vet du har napp. Jeg blir helt skjelven når jeg har fått dratt den på land. Det er herlig, avslutter han.

Et døgn ved Langetjønn

Morgengry sett fra posen.
Morgengry sett fra posen.

Langetjønn er en vakker og uforstyrret plass, med mye hoggorm, mygg og et yrende fugleliv.

Egentlig hadde jeg tenkt å stikke inn i terrenget ved Harnesbekken, gå mot Kløvfjell i de litt bløtere partiene og over til Langetjønn, kanskje ta en sløyfe- se meg litt omkring. Men jeg kom litt sent av gårde, så selv om jeg visste det var bratt på andre siden, var det jo så kort! Jeg parkerte ved Homstøyltjønn, kryssa Fugledokk og dro på rett opp fjellsia for å nå Langetjønn før sola gikk.

Når man kommer seg opp, må man også ned...
Når man kommer seg opp, må man også ned…

Bratt glede
Pulsen dundra i halsen og knærne rista i de tyngste løftene med sekken på, men opp kom jeg! Berget ruvet over meg, skåret som med kniv – så glatt er det i sin rette kant, jeg går langs fjellet-vet at jeg kommer til et greit parti lengre borte og kan krysse rett over til vannet. Svetten siler, og myggen blir helt rusa av meg i kveldssola. På midten av fjellsiden står det en brei helle låst mot fjellet og danner det perfekte tørre krypinet en regnværsnatt. Jeg tråkker videre i lyng og irrgrønn mose. Det rasler over stien, først en sikksakk, så en til. Skremt av vibrasjonene flykter de med gifttenner fra sålene mine.

Utsikt fra første strekket opp.
Utsikt fra første strekket opp.

Giftig bitt
Jeg ankommer Langetjønn en halvtime senere og kaster fra meg sekken. Det freser momentant, sekken har havnet rett ved siden av hoggorm nummer tre på turen, den ligger i kanten på de nakne stenene midt imellom lyngen. Den kveiler seg i fres, men idet den hugger, hopper jeg. Den fortsetter midt i sin egen lyd, inn og mellom en stubbe i lyngkanten, og teltløse meg tenker at det er greit å ikke legge seg i den siste kveldssola her.
Tusler ned mot vannet, men synker ned i myr- og blir flokkbegjært av mygg, så jeg fortsetter opp til en gammel furu der bakken er kledd med kongler mykt omkranset av barnnåler, tyttebærlyng og hvitmose med utsikt til vannet. Flatt og leirvennlig.

Mat må man ha, og fløte og masse meierismør.
Mat må man ha, og fløte og masse meierismør.

Blodtørste
Sola synker og frostrøyken siver ut av leppene, og natten putter dagen i hatten. Posen rulles ut over reinsdyret og jeg ligger på sia og steker kjøtt og poteter med skamløst mye kremfløte og setersmør. Lener meg inn til treet og spaner utover vannet som fortsatt speiler skogen rundt mens jeg eter meg mett. Blodsugerne stanger febrilsk mot myggnettet-jeg drar det ned over hetta på jakka. De lukter varm kvinne. Jeg hater mygg. De elsker meg. Et dødsdømt forhold.

 

Perfekt ly en regnværsnatt.
Perfekt ly en regnværsnatt.

Orrhane
Jeg kryper ned og lar søvnen ta meg. I firetia våkner jeg av lyd. Orrhanen spiller med boblende kutring og langtrekkende sjoing, på sørsiden av vannet. Jeg trodde de gjorde seg ferdige i april, men her er det liv ennå! Grønnfink, løvsanger, og gjøkens koko koko- skjærer gjennom morgengry mens sola gløder sakte opp, og maler himmelen rosa. Treffer de høyeste furuene med solsabelen og farger barken nesten rød. Jeg ligger der og bare er til dagen kommer, pakker sekken og får i meg litt kaffe. Så bærer det nedover og rett ned. Godtaua har jeg lagt igjen hjemme, jeg skulle jo ikke på «sånn» tur denne gangen, men reservesnora ligger i toppen. Og sekken blir firt ned, etter følger undertegnede med kamera på rygg og hender rundt tau, som selvfølgelig flerrer huden av. Det er jo for tynt, men skit au. Det gror fort. Over myr og land, ankommer jeg bilen. Ansiktet er fult av myggestikk, jeg har gjørme opp på leggene og på håret ser jeg ut som et troll. Det er dagen før 17.mai. Og det er så typisk meg. Men herlig tur, og jeg fikk en ny natt ute- men neste gang går jeg for fisk og litt mer tid…

Hissig sak som dro tilbake til den trygge lyngen.
Hissig sak som dro tilbake til den trygge lyngen.