Selger lopper fra bagasjerommet

Ideen kommer opprinnelig fra England. I dag er fenomenet stort i Danmark og Sverige. Og nå kommer det altså til Simonstad…

Muntre damer
Nå til søndag disker Simonstad Vel opp med bagasjeromsmarked foran grendehuset Vonheim.
– Dette blir gøy og kjempespennende, sier Stine Rieffestahl og Ingeborg Espeland i kor.
Førstnevnte er leder i vel-laget. Hun kommer opprinnelig fra Aalborg i Danmark, hvor hver eneste vår fylles av store mengder løvetann og bagasjeromssalg.
De muntre damene har for anledningen plassert seg i bagasjerommet på en bil, omgitt av ditto innbo og løsøre.
– Dette er hva saken egentlig handler om, sier Stine og skjenker kaffi til Ingeborg.

Pappeske under armen
For bagasjeromsmarked dreier seg ikke bare om kjøp og salg. Her blir det også tid til kos og sosialt samvær med salg av mat.
De to oppfordrer folk til å fylle bagasjerommet med tøy, møbler, verktøy, leker, husflid og alt mulig anna de har lyst til å selge.
Så kan de sette seg i bilen og kjøre til Simonstad. Mot en avgift på hundre kroner kan de parkere bilen foran Vonheim, åpne bagasjerommet og tilby varene for salg. De litt mer oppfinnsomme kan ta med seg et bord, legge på en duk og foreta en smakfull dandering av vareutvalget på bordplata,
– Har du ikke plass nok i bagasjerommet, så er det bare å ta med seg en tilhenger. Har du ikke bil, så sett deg på en sykkel og fyll opp bagasjebæreren. Og for deg som hverken har bil eller sykkel, så er det tillat å komme ruslende med en pappeske under armen, sier Stine og Ingeborg.
En viktig forutsetning for å skape et vellykka bagasjeromsmarked, er at det kommer en masse folk. Arrangøren har derfor gratis adgang for alle som dem bare kommer for å kikke og kanskje får lyst til å kjøpe noe…

Lama og bagasjebrød
Selv vil Ingeborg selge ferske egg fra en lama-innhengning. Hun har nemlig funnet ut at lamaer og høner går utmerket godt sammen.
Og Stine åpner ikke bare bagasjerommet, hvor hun tilbyr et eget ”bagasjeromsbrød” etter dansk oppskrift. Hun selger like gjerne hele bilen. En strøken 2004-modell KIA Rio blir dermed til salgs under markedet.
– Hittil har vi fått hele nitten påmeldinger. Men vi regner med at det kommer enda flere innen fristen går ut lørdag kveld, sier de.
Vellaget har ikke noe værforbehold. Ved dårlig vær trekker de bare inn på Vonheim og setter opp partytelt.
Simonstadfolket er kjent for sin store oppfinnsomhet. Bare tenk på alt det rare som har skjedd rundt vanntårnet.
Her er Norges eneste tog med egen scene. Så da er det kanskje ikke så merkelig med et bagasjeromsmarked?

Samba i Beverborga

Aust-Agder fylkeskommune har etablert et samarbeid med Rikskonsertene om å tilby kommunene konsertbesøk. Onsdag var det Åmli sin tur. Og der ble det liv!

Thomas og ulven er tittelen for konserten, men hvem er egentlig de?

Musikkjennere
Åmliavisa møter Sigurd Ulveseth «Ulven» som sitter utenfor på en solvarm benk midt i blant ungene i Beverborga barnehage. Han er kontrabassjef.
-Det er kjempestas å bidra med musikk og glede til unger, sier han og kaster på sølvluggen.
For det er moro å spille for barn. De to trubadurene fra Rikskonsertene har to konserter per dag, sist gang underholdte de barn i Vegårshei. I dag er de altså her, i Åmli.
-Barn er ærlige, og vi tøyser og tuller, smiler Ulveseth.
Men er barn musikkkjennere?
Ulven tenker, lenge.- Ja, jeg tror det, svarer han.
Det tror også barnehageleder Steven Nordberg, selv om han smertefullt og ganske kinkig har erfart, at gjengen i barnehagen er svært så glad i veeeldig høy egen komponert musikk, for lukke døren måtte han.
-Det var en voldsom konsert her da jeg måtte ta noen viktige telefonsamtaler, men jeg lo godt, og jeg lukket bare døra- de holdt fortsatt på når jeg var ferdig, så at de har glede av rytmer her i barnehagen, hersker det ingen tvil om, sier han.

Kulturelt mangfold
Norberg forklarer at de får mange forespørsler til barnehagen om kulturelle tilskudd, og de er oppriktig glade for å kunne ta imot ulike artister som kan bidra til et rikt kulturelt mangfold for barna.
-Og vi merker litt forskjell faktisk, på de som for eksempel har en pappa som synger hjemme i dusjen, ler han. Intervjueren lurer brått på om Norum synger i dusjen, men hun sparer spørsmålet…
-Det kan jo godt hende at det er en fremtidig Jonas Alaska her, det vet man jo aldri, gliser han.

Fremmed land
Norum går ned trappa. Barna sitter som tente lys når «Ulven» Ulveseth og hans makker Arild Thomas Seim går i gang på gulvet foran dem.
-For en flott gjeng dere er! Dere ser helt fantastisk ut, begynner Thomas, og så er det rett på gjetting- for hvor mange strenger har egentlig en gitar? Og like viktig, hvor mange har en cello? Og det er ikke fritt for at barna i barnehagen godt vet forskjellen på en alminnelig cello og en kontrabass. For her rekkes det opp dusinvis av hender i været. Og så begynner tonene, men så plutselig- snakker den! Kontrabassen altså.

Men i all verden. Hva er nå dette for noe, spør Ulven.
Barna skrattler, latteren triller som nyfødt gress over rommet og musikerne drar videre på. For det er jo Thomas som lager lyden i det andre rommet med en mikrofon, men så kommer han ut.
-Vi skal ta dere med til Rio de Janeiro, lover de. Og plutselig er Åmli i fremmed land. Sambarytmene siger gjennom gjengen av melketenner, og de besøker endeløse strender – der barn spiller fotball og svømmer med lange tak i varmt hav. Til Santa Maria bærer det på rytmer, «A litle train» tssu tssssuuuu. Og barna er med, de er der. På toget.

Gråtass?
Etter hvert skal de ut i byen, til et rødt hus- der det bor et dyr.
– Er det Gråtass, ropes det fra publikum.
– Nei, men det er et dyr altså, skal vi gå og banke på spør trubadurene.
– Ja, roper barna og blir med på banking i lufta. De voksne ansatte sitter med barna på fanget, det ser ut som de også har det litt morro. Alle barna er interessert. Det er der foran, det skjer. Og i morgen, så snakker de kanskje om at kontrabassen, faktisk har fem strenger! Så det så.

Viljen i Vegarheim

Asbjørn har tapt sitt hjerte til Vegarheim, og han er villig til å ofre det meste for å sikre hjertebarnet en suksessrik fremtid. På fremtidsplakaten står både: Festival, spisested, og kulturhus.

Jeg møter Asbjørn Olimstad mellom gryter av lapskaus og rester av helgens Return-konsert. Sålene henger igjen på linoliumsgulvet som er klissent av øl.

Ungkar
– Hvis jeg skal gjøre noe, så vil jeg ikke gjøre det halvveis, utbryter Asbjørn med klart blikk i mitt der han sitter med et nesten Ibsen-sitat fortsatt i pusten, og jeg tror på ham. For dette er ikke «bare en jobb». Asbjørn er villig til å ofre det meste for Vegarheim. Og han har fått det til.
-Det er vel derfor jeg er ungkar ennå, gliser han. Men bak den joviale fyren med smilehullene som popper frem i kinnene hver gang han ler, aner man hva det har kostet å satse tungt.

 

 

Dette er beskytta innhald! Ver venleg å  registrer deg for å logge inn.

Bøker til Grånheia og Stiftelsen Bygdetun

Nylig ble tre kasser med boka ”Ut i verden på oppdrag” gitt i gave til Grånheia av Risørordfører Per Kristian Lunden. 

Leder av Stiftelsen Åmli Bygdetun, Kari Hagelia Olstad, tok imot gaven fra Risør.
Bøkene har Kristian Lunden arvet etter sin far Gunnar Lunden som tok initiativet til at boken først ble utgitt. Forordet i boka er også skrevet av Gunnar Lunden.

Etiopia
Boka handler om det merkverdige livet til Emmy Hookham.
Emmy Hookham ble født i Åmli i 1920 til norsk mor og amerikansk far. Moren døde da hun var syv månder gammel og slik ble det til at hun vokste opp på Grånheia i Åmli med bestemor og onkel.
Hun tok utdanning i husstell og jobbet som lærerinne i husstell. Senere jobbet hun med bistandsarbeid i Etiopia, tok videre utdanning innen husstell og ernæring i Amerika og jobbet for UNESCO rundt omkring i verden.

Ga bort huset
Boka er hennes historie om den varierte, spennende, krevende og helt unike arbeidskarrieren hun opplevde. Hennes gave til Åmli var å gi barndomshjemmet Grånheia til Åmli, slik at alle, spesielt barn og unge kunne dra nytte av plassen og lære. Hvis noen ønsker å lese boka er det mulig å kjøpe denne fra stiftelsen, da kan man ta kontakt med kulturleder i Åmli kommune-Tonje Ramse Trædal.
– Stiftelsen er veldig glade for å motta bøkene. Det skal avgjøres hva de skal brukes til på årsmøtet som avholdes i løpet av mai, forteller Kari Hagelia Olstad.
Stiftelsen har en tradisjon for å engasjere skoleelever i bygdetunet- og hvert år får alle 4.klassingene på Åmli skule utdelt en annen bok skrevet av Emmy som heter ”Grånheia”.
Denne omhandler årstidene på Grånheia og barndommen hennes på småbruket.

Dynamitt frå Sør

Ruby Red & the Moonshine Brothers er i desse dagar ute med ei ny utgjeving det luktar krutt av.

-Denne utgjevinga representerer oss så bra. For me har mange nyansar i låtene våre og det er viktig for oss med låtar som har kjøt på beina, men òg at nokre ikkje litt lettbeinte, seier Marte Herwell i ei pressemelding.
Ho er vokalist i det sørlandske rootsbandet Ruby Red & the Moonshine Brothers, som er aktuelle med dobbelt-singelen «Dynamite». Utgjevinga, som òg kjem ut på vinyl, inneheld låten «I Don’t Wanna Know» i tillegg til tittelsporet.

Variert
Det er to veldig ulike uttrykk som kjem fram.
«Dynamite» representerer råskap og leikenheit, medan «I Don’t Wanna Know» er ei meir uskuldig og var countryvise som handlar om å ikkje ville bekymre seg for framtida.
Dei sirlige tonane i pedalsteelen skapar ein flytande og ettertenksam klang.
«Dynamite» er låten om ei dame på Sonnys saloon, om hensiktene ho har og om dramaet som utspiller seg utover kvelden.

Bass og fele
Men det er ikkje berre i historia til hovudpersonen det skjer mykje.
Låten er tett instrumentert og har riff som går att i alle instrumentgruppene.
Det mørke bassen og den skitne gitaren står i kontrast til den lyse hardingfela, som både følgjer akkordinstrumenta og bryt ut som ei støtte til det vokale.
Det er mange lag i låten, og eit høgdepunkt er mannskoret som kjem inn mot slutten.

Slepp onsdag
I juni i fjor platedebuterte Ruby Red & the Moonshine Brothers. Dynamite er den første utgjevinga dei kjem med etter dette.
Ekteparet Marte og Nicolai Herwell skriv alle låtane saman, og dei bytter òg på å vere hovudvokalist.
I motsetnad til på debutalbumet, der Nicolai Herwell fekk synge på dei mest rebelske låtane, får Marte Herwell denne gongen slått frå seg.
-Endelig er det min tur til å tøffe meg og vise litt musklar, seier ho, og legg til at «Dynamite» appellerer til rockeføter i alle aldrar.
«Dynamite» kjem ut digitalt og på vinyl 29. april. Sleppkonserten blir på Uhørt i Oslo.

Kan vinne stipend

17 år gamle Ingvild Flottorp fra Åmli kan vinne Drømmestipendet 2015. Stipendet deles ut av Norsk Kulturskoleråd og Norsk Tipping.

Ungjenta fra Åmli, som er sanger og låtskriver, var nylig med på en samling for de nominerte til årets Drømmestipend.
– Heilt ifrå eg var lita har eg vore opptatt av musikk, forteller Flottorp i søknaden.

Erfaren

– I fleire år har eg spela piano på kulturskulen, men byrja fyrst å synge då eg var 13 år og starta i band. I bandet, Lys, var det eg som skreiv songane, og eg har skrive songar sidan, står det videre.
– Med bandet har eg blant anna vore på UKM, der vi kom vidare til landsmønstringa. I tillegg har vi også spela på talentscena til musikkfestivalen Canal Street og på festivalen Heimover i Åmli, legger ungjenta fra Åmli til.
– Nå er bandet oppløyst grunna flytting til ulike delar av landet. Eg går nå på musikklina på Dahlske vgs, der mitt hovudinstrument er song, oppsummerer hun.

Drømmen

– Saman med broren min har eg spelt inn to av mine songar, og vi har skapt eit meir elektronisk uttrykk. Dette er noko av det eg likar aller best å gjere, og det er også den sjangeren eg føler min musikk høyrer heime i, forteller hun.
– Drømmen er å kunne gjere fleire slike prosjekt, der eg spelar inn mine eigne songar og får formidla det eg vil med musikken. Dersom eg får drømmestipendet, vil eg bruke pengane til å spele inn fleire songar i studio, skriver Flottorp videre i søknaden sin til Drømmestipendet 2015.
Leder for kulturavdelingen i Åmli kommune, Tonje Ramse Trædal, kan fortelle at det kom til sammen inn tre søknader til drømmestipendet i Åmli, alle i sang, og Ingvild ble plukket ut som bygdas kandidat.
– Åmli kommune hadde anledning til å nominere en kandidat i hver kategori; dans, musikk, skapende skriving, teater, visuell kunst og annet. Men vi fikk altså bare inn søkere til musikk, forteller Trædal til Åmliavisa.

Ønsker

Det krever mot å dele drømmer. Kulturskolene i regionen er stolte av sine elever, og arrangerte nylig ”treff” for nominerte kandidater. Aust Agders kandidater møtte hverandre, spilte sammen, og lot seg fotografere på Lyngør fyr.
Treffene er et felles tiltak i regi av kulturskolene. Elevene møtes på tvers av kommunegrensene, og regionens talenter blir samlet presentert. Årets kandidater er alle musikere. Elfi Sigmundstad fra Risør og Maia Tellefsen Aslaksen fra Arendal spiller fiolin, Mathias Svendsen spiller gitar, mens Julie Guddal og Ingvild Flottorp fra henholdsvis Tvedestrand og Åmli satser på sangen.
– Kulturskolene mottar nominasjonsresultatene i uke 16. Det forblir en hemmelighet, til offentliggjøring ved skolenes avslutningsarrangementer, sier Ramse.

-En prest er et medmenneske

Den 14. mars ble Åmli ramma av en fryktelig tragedie. En ung gutt døde i en snøscooterulykke. Som prest og medlem av kommunens kriseteam, var Ragnhild Røstvik midt i begivenhetene. Dagen etter ble to gutter døpt i Gjøvdal kirke. Også her var hun midt i begivenhetene. Total sorg og total lykke på mindre enn 24 timer. Kontrasten var nesten ikke til å fatte. 

– En prest skal være et medmenneske. Min oppgave er å være til stede i sorgen. Når tragedien rammer, tenker jeg ikke på at jeg er prest og at den andre er det eller det. Vi er likeverdige mennesker som har en god samtale, sier Ragnhild.
Vi treffer henne på den idylliske prestegården. Fra stuevinduet skimter vi Trogfjell og spiret til Åmli kirke. Ektemannen Jan Åge har bakt kanelboller, velluktende og velsmakende.
– Det er en hobby, sier han og trekker seg stillferdig tilbake.

 

 

Dette er beskytta innhald! Ver venleg å  registrer deg for å logge inn.

Lange netter med lite søvn på LAN-et

Nok en gang kan arrangørene skryte av et vel gjennomført LAN-party i Åmli.

Dette var det 21nde datapartyet som har blitt arrangert i Åmlihallen, der ungdommen får vist frem sine datakunnskaper.
Fra arrangørhold fortelles det om høy stemning, enda større forbruk av internettlinjer og veldig fornøyde besøkende.

Folksomt

– Vi har vel hatt rundt 250 besøkende med datamaskiner og noen som var besøkende uten å ha med PC, forteller Nils Petter Nilsen i Offroad-LAN.
– Det ble arrangert syv konkurranser med totalt 254 deltakere. Vi har hatt deltakere fra hele Sørlandet, og også Bergen og Trondheim som vi vet om, legger han til.
– Gjennomføringen gikk veldig greit. De som er med å arrangere har jo gjort dette noen ganger nå, oppsummerer Nilsen.

Fornøyd
– Er dere som arrangør fornøyde med resultatet av LAN-et?
– Ja. Vi er godt fornøyde med arrangementet. Alle konkurranser ble gjennomført greit. Deltakerrene var fornøyde og det var ingen nevneverdige problemer. Så da må vi jo bare være fornøyde, sier Nils Petter Nilsen.
– Hvor mange Gigabyte data er gått inn og ut av Åmlihallen gjennom helgen?
– Dette har jeg ingen tall på, men det bærer preg av at de fleste som er på lanet sitter og spiller, noe som ikke gir de enorme mengdene trafikk på linja, tror han.

Samarbeid
– Hvem samarbeider dere med for å få arrangert Offroad-LAN?
– Vi samarbeider først og fremst med Åmli kommune, som gir oss tilgang på hallen, og Jetmund Berntsen som koordinerer mellom oss og kommunen. Så har vi Get som leverer linja til hallen, sier Nilsen.
– Multicom stiller med egen butikk og har også med noen demo-pc’er som deltakerene kunne teste ut. Relacom gir oss gode avtaler på nødvendig teknisk utstyr. Elefun bidrar med premier til endel konkurranser, og Dcloud og MMG leverer nettside og servere, legger han til i oppsummeringen av sponsorer.
– Hvor viktig er samarbeidspartnerne/sponsorer for gjennomføringen?
– De er ekstremt viktige for gjennomføringen, de gir oss tilgang til det nødvendige utstyret for å gjennomføre et slikt arrangement så effektivt som mulig, påpeker Nils Petter Nilsen.

Erfaren stab
Det mange ikke tenker på er at Offroad-LAN gjennomføres med et crew på ca 10 til 15 personer.
– De fleste har vært med i fem til 15 år, og når vi snur oss mot de arrangementene med ca like mange deltakere har de ofte et crew på ca 50, røper Nilsen.
– Har noen av deltakerne sovet i det hele tatt i helgen?
– De fleste har sovet, men når det er sagt, så kan vi nok trygt si at de har hatt vesentlig færre timer på øyet enn normalt, humres det fra arrangørstaben.
– Deltakerene som forlater hallen på søndag ettermiddag kommer nok til å sove til langt utpå mandagen, spår Nilsen.

17 timer!
På Facebook-siden til Offroad-Lan forteller en av deltakerne at han sov en halv time i helgen.
– Jeg har sovet 17 timer etter Lan-et, forteller en ungdomsskolestudent på profilen til LAN-et.
De etterlyser for øvrig eierne til flere PC-skjermer, så noen var nok trøtte da reiste søndag…

Ja, vi elsker Åmlirevyen

Folk lo så dei holdt på å ramle av stolene. 300 publikummere opplevde sist helg Åmli-humor på sitt aller beste. I over to timer stod den elleville revygjengen på scenen og serverte den ene sketsjen sprøere enn den andre. Og det hele endte med tidenes ”nakensjokk”.

– Godt og blandet, noe nytt og noe gammelt, var tittelen på 2015-utgaven av Åmlirevyen.
Etter å ha blitt sultefora for godt revystoff i flere år, var det mange som ville sikre seg billetter til helgens to forestillinger. Resultatet var at de ble utsolgt lenge før premieren.
Men de 300 som fikk kjøpt billetter, hadde det fryktelig moro.
Skuespillerstaben var sammensatt av ni damer og to mannfolk. De gjorde alle sammen en strålende innsats på scenen.

21 år i spøkelyset
– Jeg har fått æren av å være den blå tråden i denne jubileumsforestillinga. Vi feirer nemlig 21 år i spøkelyset, sa Olga fra Gjøvdal, alias Trine K. Agersborg.
Iført et blått og totalt smakløst, men likevel utrolig sjarmerende kostyme, hadde hun jobben med å binde sammen de ulike sketsjene. Her kunne Olga avsløre at hun var godt informert om alt som skjedde hos lokale fjesebok-utøvere. Dama imponerte også med noen sprelske dansetrinn.
Trine har en tørrvittig, skeiv humor som lokker fram latteren hos publikum bare hun dukker opp på scenen.

Hadde gjemt seg godt
Torhild Juva smiler litt mer enn Arnt Olav, men er like komisk. Scenen hvor hun brygger øl og prøvesmaker etter alle kunstens regler, er en klassiker.
Det samme er elgjaktoperaen. Men det rådde en viss nervøsitet i forkant av revyen, fordi elgen var sporløst forsvunnet.
Det skulle vise seg at dyret hadde gjemt seg helt innerst i rekvisittlageret. Med elgen på plass var det duket for en ny runde med kultur på høyt plan. Elgoperaen var urban, dannet og kultivert, som opera alltid skal være.
Silje Flåstøyl, Elisabeth Vangen Olsen og Ingeborg Espeland spilte de tre jegerne som var tøffe i trynet, helt fram til de møtte elgen. Det stakkars dyret ble spilt av Anne Tangen.
Ikke bare var elgoperaen ustyrtelig morsom. Det var faktisk litt vakkert å høre på. Teksten er skrevet av John Ragnar Valle.

Kastet klærne, eller…
Etter nesten tjue sketsjer, kom turen til den store finalen, i form av et reglerett nakensjokk. 2015 er friluftslivets år. Derfor kom de med et spenstig forslag om å arrangere nakenyoga i parken.
Det ble krampelatter i salen da alle skuespillerne dukka opp på scenen, med det meste av ting og tang hengende på utsida. Naturen er mangfoldig.
Elisbeth Vangen Olsen hadde hatt en stri jobb med å sy de hudfarga, totalt uanstendige draktene.

Mer om saken i torsdags-avisen!