– Takk Åmli, det har vært en drøm!

Stärk Heimover: Jim Stärk på scenen. Det var ikke tvil om at Heimover-publikum tok vel imot dem, for det formelig kokte foran scenen av musikkglede.

LES FORHÅNDSOMTALE HER

Det var som om alle på festivalen hadde snakket sammen og blitt enige.
– Heimover er verdens hyggeligste festival! 

PÅ PYNTEN: F.v. Anne Mette Lassesen, Jan Nyquist, Ola ”Langballa” Skottum, Henrik Christensen, Torhild Kristiansdatter, Inger Liv Bernhardsen, Anita Svensson, Kari Pedersen (bak), Hege Dreier og Brit Alfredsen.
PÅ PYNTEN: F.v. Anne Mette Lassesen, Jan Nyquist, Ola ”Langballa” Skottum, Henrik Christensen, Torhild Kristiansdatter, Inger Liv Bernhardsen, Anita Svensson, Kari Pedersen (bak), Hege Dreier og Brit Alfredsen.

Vi entrer campen med soveposer under armen i gnistrende sol og i det man drar opp glidlåsen til de ekte 70-talls teltene på gressmatta i badeparken i Åmli, kjenner man eimen av teltliv og festival. Det er fortsatt tidlig, men folk sitter utenfor -noen spiller badmington, andre har smugbegynt festen. Nede ved elva finner vi fire kvinner som skal vaske av seg heten. Norunn Westerlund, Linn Hamilton, Margaret Lundstøl og Kari Thorsen bykser ut i elva, for så å kaste seg ut så vannet spruter. – Ahhhhh, hører vi der ute. Vel i land spør vi de hvorfor de har valgt å komme hit til Åmli?
-Dette er Norges hyggeligste og koseligste festival, det er ikke store forhold, men vi liker det. I morgen tidlig skal vi opp til Trogfjell og vi kommer til å lokke med oss så mange vi kan fra campen, så kan vi ta med kaffe opp og gjøre en tur av det før neste festivalkveld, smiler jentene.

ELVE - ENGLER: F.v. Norunn Westersund, Linn Hamilton, Margaret Lundstøl og Kari Thorsen.
ELVE – ENGLER: F.v. Norunn Westersund, Linn Hamilton, Margaret Lundstøl og Kari Thorsen.

Ekte kvinnfolk
Litt lenger borte finner vi er en jentegjeng med medbrakt flagg påskrevet ”Ekte damer” i full gang med boblene. Siste medlem i klanen kommer tilbake med en raus bukett blomster i nevnene, for det skal jo pynt på bordet kan vi da skjønne!
Solfrid Helle, Linda Bartolomei, Tonje Eikrem Jacobsen og Alida Rudjord bor alle i Arendal, men det skal sies at de har et Åmli-født alibi med seg. Solfrid Helle er her for første gang.
-Og det skal ikke bli siste, det kan du bare skrive, smiler hun.
-Det er jo så koselig her, og det er et godt program og så trivelig. Heimover er også mer anstendig har jeg inntrykk av. Folk koser seg her, men det er ikke noe flatfyll, smiler Helle & co.

MOTERIKTIG: Henrik Christensen i skjørt.
MOTERIKTIG: Henrik Christensen i kilt.

Drømmeplassen
Et stykke bortenfor, helt ute på pynten ser vi en bobil og hører latter.
-Det er helt fantastisk her, plassen, stemningen. God musikk og gode folk. jeg blir rett og slett lykkelig av slikt, sier Brit Alfredsen som nyter sola utenfor med en kald en i neven. Jan Nyquist kommer ut av bobildøra iført cowboyhatt og Bob Marley-klær, der underdelen selvfølgelig er et skjørt. Men han er ikke alene om det, kompisene Ola Skottum og Henrik Christensen har også luftige gevanter nedentil. Sistnevnte, kilt.
-Det er jo så behagelig, luftig og fint, ler Christensen.
Nyquist forteller han faktisk har vært her siden torsdag, for det er bare en ting som gjelder. Han skal ha den beste plassen.
-Det er ”Jan`s plass”. Vi har vært her de siste 4-5 åra og vi har vært gjennom flom og ugreit vær, men i år er jeg fornøyd. Da jeg kom oppover og så min plass bare stå der å skinne i sola, tenkte jeg bare ”Wohoooo!”, det er noe galt i hue på meg vettu, sier han og så ler han høyt igjen. Man skulle tro de alle hadde snakket sammen på denne festivalen, for når jeg spør hvorfor de kommer får jeg det samme svaret på repeat.
-Dette er en av verdens beste festivaler, stemningen, menneskene, settingen, scenen, området, pausen i mellom, og alle menneskene, kommer det kontant fra Nyquist mens han skotter opp mot Trogfjell der han for 30-år siden forøvrig satt utfor i paraglider – men det er en annen historie.

GLAD GJENG: F.v. Solfrid Helle, Linda Bartolomei, Tonje Eikrem Jacobsen og Alida Rudjord
GLAD GJENG: F.v. Solfrid Helle, Linda Bartolomei, Tonje Eikrem Jacobsen og Alida Rudjord

Comeback
Vi entrer området, der rødkledde folk med ”ekte greier” i hvitt på brystet sørger for at det hele går på skinner. Siden slippet av Darling Wests andreplate «Vinyl and a Heartache», har bandets karriere vært på en konstant opptur. Kjetil Steensnæs og Mari og Tor Egil Kreken var perfekt som åpningsband en sommerkveld i Åmli. Bløtt, melodisk, deilig og soft akkompagnert av Maris lune kommentarer som høstet latter, slik som; Jeg vet han har det kjempefint når han er gift med meg, men da er det jo rart at han skriver så såre sanger? Darling West sjarmerte rett og slett og fikk satt stemningen før vi fikk et taktskifte over til Clutterbillies med deres fengende banjorock. Og så til selve kirsebæret i kaka. Jim Stärk. Det ble en slik kveld alle hadde ønsket seg. Med et comeback av en artist som publikum hyllet frem.
-For en kveld, for et sted! Jeg trodde vi skulle gå ut på scenen og bli spist opp av knott, vi tok feil. Takk Åmli, det har vært en drøm, sa Jim Stärk og overlot sommernatten til publikum.

DARLINGS: Første band ut fredag var ”Darling West”, ikke bare var de sjarmerende og lune rent personlig, men de leverte et framifrå lydbilde til publikum.
DARLINGS: Første band ut fredag var ”Darling West”, ikke bare var de sjarmerende og lune rent personlig, men de leverte et framifrå lydbilde til publikum.

Strålende fornøyd
Lørdagskvelden fikk publikum Kaja Gunnufsen, og Heimovers egen sønn Jonas Alaska, før festivalsluttet med det heftig fyrverkeriet ”Aiming For Enrike”.
Trond Aslaksen har fått tid til å sove litt etter begivenheten da vi ber han oppsummere.
-Dette ble en svært vellykket festival på alle måter. 7 flotte konserter og en bekreftelse på at publikummet vårt er sammensatt; mange likte Clutterbillies, mens andre falt for Asbjørn Ribe og Kaja Gunnufsen – og noen for Aiming for Enrike! Darling West, Jim Stärk og Jonas Alaska gikk hjem hos de aller fleste. Og- festivalsjefen likte alt, ler han.
– Vi opplevde ingen problemer av noen slag. Skjenkekontrollen var med besøk og vi fikk ingen merknader. Høydepunktene er alle de flotte tilbakemeldingene vi får – fra veldig mange! Det ble ikke publikumsrekord i år, men ca 1.000 besøkende, likt fordelt med ca 500 hver dag, avslutter Heimover-kongen Aslaksen.

"Lets get lost” leverte prima pausemusikk mellom Festival-slaga.
«Lets get lost” leverte prima pausemusikk mellom Festival-slaga.
PÅ HEIMEBANE: Clutterbillies leverte, her med Åmli-mannen Bent Halvard Tveit i kjent stil til høyre.
PÅ HEIMEBANE: Clutterbillies leverte, her med Åmli-mannen Bent Halvard Tveit i kjent stil til høyre.

IMG_1987

IMG_1896

IMG_1931

IMG_1951

IMG_2313

IMG_2538

IMG_2486

IMG_2530

IMG_2344

IMG_2544

IMG_2293

 

Feiret 50 år som artist på Vanntårnet

150 hadde tatt turen til Vanntårnet for å oppleve Anita Hegerlands markering av 50-års jubileet live.

IMG_1852

Steffen Jakobsen sine toner flyter utover den nystrigla plenen ved Vanntårnet. Omlag 150 publikummere har tatt turen i begynnende juni med et vær som bestilt. Kanskje nesten for bestilt, for det er ikke fritt for at svetten renner på både artister og publikum.

FIRE GENERASJONER: F.v. Inger Synnøve Espeland, Ingeborg Espeland, Helene Finsrud, og det siste tilskuddet Solveig.
FIRE GENERASJONER: F.v. Inger Synnøve Espeland, Ingeborg Espeland, Helene Finsrud, og det siste tilskuddet Solveig.

LES TILDLIGERE FORHÅNDSSAK HER

-Vil ha regn
-Nei, dette været er for mye av det gode, smeller det fra Lilleba Knudsen som er tidligere redaktør i Svalbardposten og Vanntårn-entusiast på sin hals.
-Nei, dette er ikke topp vær for meg, vi kunne godt hatt regn. Jeg fikk nok av 40 graders varme i Rio da jeg bodde der på 60-tallet, sier kvinnen som opplyser at hun fyller 89 år om seks måneder.
-Du holder deg godt!
-Jeg vet det. Bare spis mye fisk, vær utadvendt og vær glad i folk så holder du deg ung du også, sier hun.
Ved siden av Lilleba sitter Arne Martin Gimse og Dag Aanonsen, de ler høyt begge to.
Steffen Jakobsen får sine blomster og takk fra Tore Konnestad.
– De skal jeg si jeg har kjøpt på bensinstasjon og ta med hjem til kona, kommer det fra  Jakobsen som får sine smil med på veien. Det trekkes lodd og en EU kontroll, et blomstergavekort og en gratisbilett til neste begivenhet på Vanntårnet med Jørn Hoel 11.juli deles ut med humor. Det er bra stemning i sommerkvelden.

GLAD GJENG: F.v. Arne Martin Gimse sammen med Lilleba Knudsen og Dag Aanonsen.
GLAD GJENG: F.v. Arne Martin Gimse sammen med Lilleba Knudsen og Dag Aanonsen.

Fire generasjoner
På en benk litt lengre borte sitter en gild gjeng. Ingunn Venemyr Hansen, Otto Storbrua og Esben Ormshammer sammen med Tom Ivar Hansen.
-Det er vel nå vi skal blåse ut magen, ler Esben og Otto elger seg humoristisk innpå Ingunn som slår armen om ham og ler.
Vi ser Ingeborg Espeland som løper rundt, både hit og dit.
Så hvordan har det egentlig gått i dag?
-Alt har gått på skinner, det er flinke folk og de har gjort det så mange ganger at det er vel egentlig litt på autopilot, smiler Ingeborg
En som ikke er på autopilot, men høyt og lavt er barnebarnet Solveig. Og hva er vitsen med slike rosa øreklokker, det forstår hun ikke. Det må da være mye bedre lyd når man tar de av, skjønner de ingenting de eller? Nå kommer mormor også, og bak sitter mamma og dermed får vi fire generasjoner jenter der arven om Vanntårnet og engasjementet for lokalsamfunnet går i arv.
Men de har mange flere med seg, noe også Tore Konnestad tok opp fra scenen.
– Det hadde ikke vært mulig å få dette til uten alle de engasjerte som står på hele året for at dette skal være en plass vi kan møtes, sa han.
Rett før hovedattraksjonen, Anita Hegerland skal på får vi spurt Tore Konnestad hvordan han synes arrangementet går?
– Veldig bra, de er så drevne alle sammen. Jeg tror dette blir en knallkveld med allsang og en større opplevelse enn det de trodde da de kom, smiler han.

KOS PÅ BENK: F.v. Esben Ormshammer, Otto Storbrua og Ingunn Venemyr Hansen.
KOS PÅ BENK: F.v. Esben Ormshammer, Otto Storbrua og Ingunn Venemyr Hansen.

Allsang
-Jeg er veldig imponert over hva dere har fått til her midt inne i skogen, jeg tenkte et øyeblikk; har vi kjørt feil? Så åpnet det seg opp en liten perle, og det var her, sa Hegerland som mimret tilbake til den gangen hun ble oppdaget. I
1968 er Anita 7 år gammel og Fredrik Friis går over torvet i Sandefjord, så hører han Anita synge. Det den lille jenta ikke vet akkurat da, er at Fredrik er talentspeider. 6 måneder etter kommer den første singelplaten hennes, og like etter – hennes første LP som solgte over 120.000 eksemplarer. Anita er 8 år og popstjerne.
Hun begynner kvelden på Vanntårnet med ”Hvis jeg var en fugl” fra hennes første singelplate fra 1969.
Hun fortsatte med ”Mitt sommarlov” og Schön ist es aut der Welt to sein. Det ble som forventet, både tett mellom minnene og allsangen fra de fremmøtte.

ROS: Tore Konnestad berømmet de engasjerte for å sørge for at arrangementer på Vanntårnet går på skinner.
ROS: Tore Konnestad berømmet de engasjerte for å sørge for at arrangementer på Vanntårnet går på skinner.

KULTURHUS: Hva blir prisen?

KULTUR: Z-i ETT er navnet på bygget. Nå skal vi snart få prisen på hva det vil koste å forlenge bygget til å også bli et Kulturhus. Det er mange meninger om hva man skal prioritere i bygda, og det er igjen duket for debatt. Prisen skal foreligge til høsten. (RATIO arkitekter/tegning)

Kulturhus og bru er to heite poteter i bygda. Vi lurer på hvordan det går med jakten på prislappen.

La oss gå tilbake til desember i fjor. Etter at forhandlingene mellom Sp og Ap falt helt i grus, dannet Høyre og Ap en koalisjon.

Høyre og Ap
For kvelden før møtet kom de to partiene til enighet og stilte med flertall til kommunestyret neste dag. Og det tok ikke lang tid før det politiske spillet la følelser for dagen. For da saken om Elvarheim kom opp, brakte det løs i kommunestyresalen. Etter bruddet i forhandlingene mellom Ap og Sp sto det om en ting, mente Reidar Saga: Kulturhus eller ei. Viss vass, mente varaordfører Margit Smeland (Sp).
-Vi i Ap ønsker sterkt å få utredet et kulturhus, det er ingen hemmelighet – og en sak vi har gått til valg på, fortsatte Saga.
Etter en lang debatt ble det flertall til Høyre og Ap. Prislappen på Kulturhus og bru skal etter planen foreligge før budsjettet i år, ergo bør vi få tallenes tale i september.

HAPPY DUO: Slik så de ut, ordfører Reidar Saga (Ap) og Hans Fredrik Tangen (H) da de vant flertallet med sine respektive partier i ryggen for utredning av pris på bru og på kulturhus.
HAPPY DUO: Slik så de ut, ordfører Reidar Saga (Ap) og Hans Fredrik Tangen (H) da de vant flertallet med sine respektive partier i ryggen for utredning av pris på bru og på kulturhus.

Venter på pris
Saken, har vært en het potet i bygda helt siden avgjørelsen om utredning falt. Og nå spør vi altså, hvordan går det egentlig med disse prislappene? For da beslutningen falt ble det også vedtatt at gruppelederne for partiene skulle sitte i styre og stell for arbeidet fremover. Ett unntak er Sveinung Seljås, der Viggo Hansen nå tar over fordi det er vanskelig for Seljås å delta på møter på dagtid med jobb i annen kommune.
Lederen for gruppa er ordfører Reidar Saga.
-Poenget med komiteen var å sette ned et utvalg for å finne ut av kostnadene og dette er vi i gang med, forteller Saga.
De har hatt ett oppstartmøte og ett ordinært møte med arkitektene, ifølge Saga.
Hva kom ut av dette møtet?
-Det er vanskelig å si, men vi har sett på ulike ting for å få klar en kostnad før budsjettmøtet i år, svarer Saga.
De har, etter det ordføreren forklarer kommet med innspill til arkitektene om hvordan de vil ha det, og om mulige løsninger.
-Vi har rett og slett hatt en gjennomgang, det er allerede mange besparelser som er tatt, for maskinrom står ferdig, det gjør også en del andre ting slik som teknisk rom og murer. Dette huset kostet 47 millioner, men sju av disse var park som nå ligger der. Vi får nå gå gjennom og se på dette, og få en pris og deretter ta diskusjonen, sier ordføreren.

-Fortjener storstue
-Hvorfor er Kulturhus så viktig for deg?
-Vi har masse kultur i Åmli, men vi har ingen storstue. Folk fortjener en storstue å samles i, et flerbrukshus til daglig virke. Vi er nødt til å gjøre noe hvis Åmli skal fremstå som attraktivt. Hvis Biozin nå etablerer seg her og folk investerer i bygda vår, så må vi også gjøre noen investeringer for å lokke folk hit, gi dem et tilbud, en grunn til å bli.
Og det mener du er Kulturhus?
– Ting kommer ikke dalendes på ei fjøl, vi er nødt til å gjøre noe for å få utvikling og bedret tilbud, svarer ordføreren.

-Kulturmaskin
En annen mann som sitter i denne gruppa, er Hans Fredrik Tangen i Høyre.
-Uten kulturen, stopper Norge, sier Tangen på spørsmål fra Åmliavisa.
Han ser frem til å få en pris på borden som kan diskuteres.
Hva er for mye?
– Det vil jeg ikke uttale meg om, men det jeg vil ha er en pris vi kan snakke om, sier Tangen.
Hva sier du til de som mener det blir for dyrt å drifte et slikt hus fremover?
-Vi må først se hva prisen blir, så diskutere driftsutgifter. Jeg mener det er veldig viktig å få et kulturhus i bygda. Det blir et drivverk, en kulturmaskin i Åmli. Det skal ikke bare brukes to ganger i måneden som øvingslokale, det skal være et samlingshus for alle, avslutter Tangen.

Hva skjer med brua?

BRU-UTVALGET: Oppstartmøte med «bru-utvalget» ble avholdt 25.04.2018. I møtet ble det vedtatt at det utarbeides plan- og perspektivskisser, samt ny kostnadskalkyle for bru mellom sentrum og Engenes, og at rundkjøring og vei Engenes innkalkuleres i bruprosjektet. Til dette arbeidet har kommunen engasjert rådgivningsfirmaet Multiconsult, Kristiansand som vi har rammeavtale med. Det foreligger fra før kostnadskalkyle for bru utarbeidet av Statens vegvesen. Planen er at styringsgruppa (bru-utvalget) skal behandle skisseprosjektet i god tid før budsjettbehandling høsten 2018. Som del av mandatet skal styringsgruppa legge fram forslag til finansiering. Statens vegvesen er sentral i dette og vil være en viktig aktør i det videre planarbeidet og spesielt finansiering, svarer prosjektleder Sigmund Tveit på avisens forespørsel. Han informerer også om at det er Kjetil Nese som nå er utpekt til å følge opp bruprosjektet videre.

Hva mener du, send ditt innlegg til camilla@amliavisa.no

 

Fant krigsminne

Passasjerene: Entusiastisk turleder Hilde Hansen Smeland har en lydhør forsamling i Eirik, Neri, Arne, Eivind, Torjus og Eldbjørg Smeland

Våren 1945. Engelske fly nærmer seg Åmli. Containere slippes ut med fallskjerm fra bomberommet. På bakken i Gjøvdal sto folk fra heimefronten med tente lys. Kristi himmelfartsdag 2018. 14 små og store er på vei oppover Gjøvdalsheia i en BV202. Mellom kratt og kampestein finner de containere, et kulturminne av stor verdi.

Det er ikke alltid like gøy å være journalist. Men noen dager er det helt fantastiske. Dette var en slik dag. Åmliavisa ble med Barnas Turlag på oppdagelsesreise i den militære beltevogna til Jørund Smeland. Vi skulle lete etter gamle krigsminner langt inne på Gjøvdalsheia.

– Hei, det er Åmliavisa. Har dere plass til en ekstra unge på 61 år? Han er litt vill, men ellers snill.
– Ja, bare kom. Vi har plass, svarer turleder Hilde Hansen Smeland med hyggelig stemme i telefonen.

Krigskontainer-1-NETT

Innlasting og avmarsj
Klokka er 12 Kristi Himmelfartsdag. Vi står ved veibommen som sperrer innkjøringa til Rukkedalen, langt oppe i Gjøvdal. Sola skinner fra skyfri himmel. Men meteorologen har varsla regn utpå dagen.
Pluselig hører vi lyden av belter mot asfalt. Jørund Smeland kommer fresende oppover dalen i en vaskeekte kamuflasjefarga Volvo BV 202. Dette var forsvarets terrengkjøretøy i mange år. Tøffe greier!
Jørund stopper og åpner baklemmen for innlasting av passasjerer, mens ryggsekkene blir lempa på taket.
Foruten undertegnede, Jørund og Hilde består turfølget av Torjus (4), Stian (10), Eivind (8), Arne (12), Neri (10), Eirik (6), Ingrid (8) og Noa (6). I tillegg kommer de litt større passasjerene Tonje Ramse Trædal, Eldbjørg Smeland, Jan Harald Hellerdal og Tora Angelstad.

Turkamerater: Mat smaker utrolig godt på tur.  Fra venstre Noa, Torjus, Eivind og Arne.
Turkamerater: Mat smaker utrolig godt på tur. Fra venstre Noa, Torjus, Eivind og Arne.

Oppover Rukkedalen
Med alle på plass i beltevogna kjører vi innover Rukkedalen og passerer etterhvert den nedlagte fjellgården Hægestøyl.
Terrenget er røft og vakkert. Beltevogna rister og bråker noe forferdelig, men det gjør bare opplevelsen enda tøffere. Vi klatrer oppover de bratte bakkene og stemningen stiger tilsvarende. Snart er deler av veien dekka av tjukk snø. Men det er ikke noe problem for Jørund.
Han stopper ved Rukkevatn. Her forteller et skilt at vi befinner oss i kanten av Rukkevatn naturreservat.
Små og store passasjerer laster ut. Resten av ekspedisjonen må gjennomføres til fots. Med Jørund som kjentmann, setter vi kursen mot Trongedalsnuten.

sjåføren: Jørund Smeland  frakter oss trygt fram og tilbake fra Rukkvatn. Uten vogna hadde det blitt en fryktelig lang spasertur i delvis snø
sjåføren: Jørund Smeland frakter oss trygt fram og tilbake fra Rukkvatn. Uten vogna hadde det blitt en fryktelig lang spasertur i delvis snø

Historietime på toppen
På dette tidspunkt er spenninga til å ta og føle på. Kommer vi til å finne noen krigsminner?
Tankene går tilbake til heltene, som risikerte livet for vår frihet. De hadde det adskillig tøffere enn oss, som bare risikerer å bli våte på beina.
Vi går over en gammel steindam, vasser i snø, krysser myrer og klatrer opp en bratt skråning. På toppen er det mat og drikkepause. Her benytter vi anledningen til å teste historiekunnskapen hos den oppvoksende slekt.
– Vet dere hva vi leter etter?
– Ja, svarer Neri og Ingrid uten å tenke seg om:
– Vi leter etter containere fra krigen. De inneholdt mat og våpen og ble sluppet ned av engelske fly.
– Hvorfor det?
– Jau, for de ville slåss mot tyskerne som hadde tatt landet vårt, svarer ungene med imponerende presisjon.
Det viser seg at mamma Tonje Ramse Trædal hadde drevet med historieundervisning i bilen opp til Gjøvdal.
Med ei slekt full av motstandsfolk, kan Jørund Smeland mye om krigen. Han forklarer at vi leter etter containere fra to runder med flyslipp våren 1945.
– Containerne var tilpassa bomberommet i flya og ble sluppet med fallskjerm, sier han og fortsetter:
– Slippene ble varsla med en kodemelding på radio. På bakken stod folk fra heimefronten klar med lys som ble tent straks de hørte flydur.
Samtlige fly som deltok i disse tokta, vendte uskadde tilbake til basen i England.
Flyhistorikere har imidlertid funnet ut at det ene flyet som droppa containere over Gjøvdal natta mellom 2. og 3. mars, ble skutt ned av tyske jagerfly ved Hegland i Holt, under et anna oppdrag om kvelden 29. mars.
De dreide seg om en Short Stirling Mk. IV med serienummer LK-119. Hele mannskapet på sju ble drept. Så brutal var altså krigens virkelighet.

tøffe greier: Beltevogna har stoppa og turfølget laster ut. Det er forbudt med motorferdsel i Rukkevatn naturreservat. Derfor må vi ta beina fatt.
tøffe greier: Beltevogna har stoppa og turfølget laster ut. Det er forbudt med motorferdsel i Rukkevatn naturreservat. Derfor må vi ta beina fatt.

– Noen rare krigsgreier
Maten er fortært og vi setter i marsj igjen. Vi skjærer over noen blaute myrer og går ned en djup dal. Plutselig roper en unge:
– Se! Her ligger det noen rare krigsgreier!
Mellom kratt og kampesteiner under ei fjellside, får vi øye på en mengde rustent jernskrap. Sylinderforma containere og andre gjenstander ligger strødd i terrenget. Mengden er overveldende. Vi hadde aldri trodd at vi skulle finne så mye.Turfølget kaster seg over containerne og studerer dem med omhu.
De er fryktelig rustne, men vi kan fortsatt skjønne prinsippet for levering av forsyninger. Heimefronten skjulte containerne i steinura, mens de frakta vekk innholdet til andre gjemmesteder.
Trædal konstaterer at vi har oppdaga et kulturminne, som absolutt bør registreres i den kommende planen.

Truende mørke skyer
Gjengen er så opptatt av containerne, at vi ikke oppdager de mørke skyene som fyller himmelen. Snart begynner det å pøsregne.
Ekspedisjonen bestemmer seg for å gjøre en hastig retrett til beltevogna. Det blir noen kilometers våt vandring på sleipt fjell. Men ingen klager og humøret er på topp.
Gjengen har en slående likhet med drukna katter, når vi til slutt setter kursen hjemover i visshet om at ekspedisjonens målsetting ble oppnådd til fulle.

 

FLYSLIPP I ÅMLI I 1945:

Under Den andre verdenskrig ble det oppretta en luftbro mellom Storbritannia og Norge for å frakte inn viktige forsyninger til militære motstandsgrupper. Våpen, ammunisjon, sprengstoff, radioer, mat og anna utstyr ble pakka i containere og sluppet ut i fallskjerm fra fly. Noen ganger fulgte det også med instruktører og folk som skulle delta i sabotasjeaksjoner.

Flere motstandsfolk fra Åmli, Tovdal og Gjøvdal var involvert i denne livsfarlige virksomheten. De som ble tatt av tyskerne, kunne vente seg fengsel, tortur og i verste fall dødsstraff.

Det er interessant å merke seg at i begynnelsen av krigen var formålet ofte å gjennomføre sabotasjeaksjoner mot tyskerne. På slutten av krigen ble de like viktig å hindre at tyskerne skulle ødelegge vital infrastruktur av frykt for alliert invasjon.

Det geografiske området som i dag er Åmli kommune tilhørte Milorgdistrikt 18 (D18). I Gjøvdal var det tre flyslipp under krigen. Disse skjedde i regi av Special Operations Executive (SOE) som var en hemmelig britisk militærstyrke.

Containerne som ble funnet av Barnas Turlag på Kristi Himmelfartslag stammer fra følgende to runder med flyslipp:

Natta mellom 2. og 3. mars 1945. Slipp ved Svantjern/Trongedalsknuten. To fly dropper SOE-agentene Niels Songe Møller fra Arendal og Joseph Stumpf fra Kristiansand. I tillegg kommer 32 containere og 13 pakker. Målsettinga med operasjonen er å beskytte Nomeland, Hægeland og Høgefoss kraftverk. På bakken var motstandsfolka Jacob Eikanger, Percy Armstrong, Albert Myrvang og Gunnar Ramse.

Natta mellom 30. og 31. mars ble det gjennomført et nytt slipp i området Trongedalsnuten. Lasta var denne gangen 12 containere og seks pakker med våpen og utstyr til SOE-operasjoner. Særmeldinga for begge flyslipp var ”Mitt navn er Olsen”.

Man kan lese mer om dette dramatiske kapittelet i Gjøvdals historie i boka ”Krigsår og fredsvår i Åmli 1940-45” som er gitt ut av Boknemnda i Åmli. I årbok nr. 9 fra 2003 til Arendal Historielag gir Johnny Haugen en detaljert oversikt over Flyslipp-operasjoner på Agder 1940-45. Ellers kan den ferske boka ”Aust-Agder under okkupasjonen” av Johan Christian Frøstrup og Bjørn Davidsen anbefales.

Jørund Smeland er ikke bare glad i gamle militærkjørtøyer. Han har også mye kunnskap om krigen. All informasjon han gav på turen, stemmer med de de skriftelige kildene vi har fått tak i.

Sommeråpning med rokoko-sjef

RIK SOMMER: Fagkonsulent, Helle U. Lofstad er glad for at museumet kan presentere sitt sommerprogram som byr på en godtepose av tilbud med historisk forankring.

I mai åpnet Næs Jernverksmuseum for sommeren og de begynte med å feire 300 års jubileet for den kreative og ville Weierholt. Best kjent som ”Sørlandets rokokomester!” 

Det ble både ny utstilling, foredrag, demonstrasjon og musikk. For i år er det altså 300-årsjubileum for kunstneren Ole Nielsen Weierholts fødsel. (29. desember 1718) Weierholt kom fra Austre Moland og hadde et stort talent som snekker, treskjærer og kunstmaler. Han var veldig inspirert av stilarten rokoko, og blir derfor kalt ”Sørlandets rokokomester”.

– Voldsomt utsyrt
– Tradisjonen tro holder vi et skikkelig åpningsarrangement, innledet Knut B. Aall til stinn brakke der folk faktisk måtte stå for å få plass.
Det var Ulf Hamran som innledet om kunstneren.
-Det gikk rykter om at Ole var ganske vill og voldsom som ung. Og, han var ikke bare fingernem og et naturtalent, men han hadde rik fantasi. Og tidvis kom også humøret frem, som i denne, sa Hamram da han viste frem verket; ”Mars på kanon”. Det var da et voldsomt utstyr, sa han og humret litt sammen med de fremmøtte.
Weierholt var bare 29 år gammel da han sto for ombyggingen av Flosta kirke til korskirke. I årene som fulgte ble mange av kirkene i østre del av Nedenes amt bygget om og fikk ny utsmykning og Ole Nilsen Weierholt var sentral i arbeidene som snekker, treskjærer og kunstmaler.Weierholt arbeidet med utsmykning av kirker fra Risør i øst til Tromøy i vest.
-For mange har han en spesiell plass som treskjærer av utallige tremodeller til ovnsplater. Tremodellene hadde nydelige motiver som prydet mange jernovner som fortsatt er å finne i private hjem og på museer, sa Hamran.

RAUS SKILDRING:  Utsnitt av verket ”Mars på kanon”, kopi etter Henrik Becks ovn hos Fritzøe, denne modellen som er skåret av Ole er fra1760-årene.
RAUS SKILDRING: Utsnitt av verket ”Mars på kanon”, kopi etter Henrik Becks ovn hos Fritzøe, denne modellen som er skåret av Ole er fra1760-årene.

Hemmelig høvel
Weierholt springlist, somrammet inn ovnsmotiver, er viden kjent.
-Det var en stor hemmelighet hva slags høvel han brukte for å lage denne listen, og døren til verkstedet ble låst når han arbeidet med denne. Etter arbeidet ble den spesielle høvelen gjemt i veggen, slik at ingen skulle få se hemmeligheten, forklarer fagkonsulent Helle U. Lofstad til Åmliavisa.
Det sies videre at han drømte en natt hvordan han skulle lage en springlisthøvel og så sto han opp og gjorde det han hadde drømt.
Weierholt produserte også møbler, og i 1774 sendte han en utskåren speilramme til kongen i København. Han mottok som takk et sølvbeger med inskripsjon og 10 riksdaler.
-Det sies at beløpet var større, men «øvrigheden» skal også ha forsynt seg av summen. Det var ikke bra det der, sa Hamran.
Etterpå fortalte Gunnar Molden om utstillingen og snekkermester Frode Henriksen som har avslørt Weierholts store hemmelighet demonstrerte en kopi av hans helt spesielle høvel for publikum.
Hans van der Mejden og Jarle Hagane sto for de musikalske innslagene, henholdsvis på fele og cembalo.

VERV:  Ny styreleder ble klappet velkommen, tidligere politiker og Fylkesmann i Aust-Agder, Øystein Djupedal
VERV: Ny styreleder ble klappet velkommen, tidligere politiker og Fylkesmann i Aust-Agder, Øystein Djupedal

Tusenkunstneren
Til jubileet er det også skrevet en bok om Ole Nielsen Weierholt: ”Tusenkunstneren Ole Nilsen Weierholt – 1718-1792” av Osvald Magnussen. Boken var til salgs på markeringen og Jan Kløvstad fra Bokbyen fortalte om boken. Publikummerne ble også invitert inn til åpningen av smia til Monica og Bejamin, smedfolket som i følge Lofstad, for første år har overvintret på Næs verk. Men det er ikke slutt på perlene fra Næs Jernverksmuseum med dette, de har et rikt prorgram i sommer. Søndag 3. juni er det duket for søndagsåpent museum. Det blir omvisninger, film og aktiviteter, og det blir demonstrasjon på hvordan de store hamrene på verket fungerte ved hjelp av en hammermodell. Søndag 10. juni blir det naturlosvandring «Heirevann rundt». Det er en kulturhistorisk vandring ved Nes Verk med Oddbjørn Johannessen som los.
Rikt program
Helgen 30. juni og 1. juli er det kurs for smeder og andre tradisjonshåndverkere på lørdag, med publikumsaktiviteter og Barnas jernverkssøndag med underholdning, smiing, hestekjøring og barkebåtkonkurranse. Under
gruvesøndag i Solberg gruve blir det brenning av settebål og det skal sprenges i fjell på gammelt vis. Ikke minst blir det hestevandringen høyt over gruva og man kan finne ekte sølvperler på gullgravers vis.
Helgen 21. og 22. juli er det dags for jubileum for Andreas Feragen (1818-1912). Lørdag er det boklansering i Tvedestrand og på søndag blir det Gudstjeneste i Holt kirke og foredrag ved Ernst Håkon Jahr. Tirsdag 28. august blir det sopptur og naturlosvandring i Nes Verks skoger, der det er Aust-Agder sopp- og nyttevekstforening som tar seg av soppkontroll og sikrer at du kun tar med spiselig sopp hjem i kurven. Lørdag 1. og søndag 2. sept er det klart for Jernverksseminaret 2018 og der skal det atter handle om jernskulpturer og ovnskunst. Den ene dagen er spesielt viet Weierholt. Søndag 9. september er det Geologiens dag med naturlosvandring til de gamle gruvene ved Båsland, der man får høre stedets jernverkshistorie og se på bergarter i området.

 

Jol i Åmli

 

GJØVLANDSBRUA:  Tømmertransport over Gjøvlandsbrua i 1957. Sjåfør er Ingvald Valle og denne bilen er i Jørund Smelands eie den dag i dag. Foto; Åmli Historielag.

Desember. Den 34.utgaven av ”Jol i Åmli” er ute i hyllene og vi har tatt en sniktitt.

Arild Håkedal har vært med siden begynnelsen.

-Det er andre som skal ha mer ære enn meg på det redaksjonelle arbeidet, men joda – jeg har vært med og bidratt i alle år, enten det er med bilder eller stykker til årboka, sier han.

PAKKMØTE PÅ REDAKSJONEN:  Fv: Sigrid Bjørg Ramse, Halvard Skårdal, Arild Håkedal, Rune Nylund, Kjetil Dukane og Scott Aanby. Både Sigrid Bjørg og Scott har vært med i redaksjonen helt siden første utgave.
PAKKMØTE PÅ REDAKSJONEN: Fv: Sigrid Bjørg Ramse, Halvard Skårdal, Arild Håkedal, Rune Nylund, Kjetil Dukane og Scott Aanby. Både Sigrid Bjørg og Scott har vært med i redaksjonen helt siden første utgave.

Sareptas krukke
Det var ikke alle som hadde trua på at dette var noe varig, men de tok feil.
-Noen synes det var litt pretensiøst i starten, begynne med en årbok som het «Jol i Åmli», og at det skulle fortsette år etter år, vi kom jo til å gå tom for stoff, mente folk.
Det skjedde aldri. For ennå må redaksjonen si; det får vi ikke med i år, det må dessverre vente til neste utgave. Jol i Åmli har vist seg å være en Sareptas krukke, det er mer enn nok å skrive om fra Åmli, år etter år.
– Vi har tilsig av stoff gjennom året og vi begynner med et årsmøte på vårparten der vi oppsummerer forrige utgave og begynner å planlegge neste. På sommeren samles vi igjen og går gjennom hva vi har, og hva vi må få tak i, og hvem som skal gjøre hva. Vi er jo den samme gamle gjengen år etter år, så vi kjenner prosedyren. Og mangler vi et bilde har vi jo Scott Aanby på laget, så da illustrerer han hvis det skulle skorte. På sommermøtet klekker vi også ut diktene til de ulike annonsene som skal inn årboka, og det tar litt tid, men det er jo artig også, smiler han.

STORT ØYEBLIKK:  Det er Johanne Flottorp fra Åmli som pryder Jol i Åmlis førsteside 2017. Bildet er tatt av Håkon Mosvold Larsen (NTB Scanpix) og viser Johanne som spiller hardingfele på Slottet i anledning kongeparets 80-års feiring.
STORT ØYEBLIKK: Det er Johanne Flottorp fra Åmli som pryder Jol i Åmlis førsteside 2017. Bildet er tatt av Håkon Mosvold Larsen (NTB Scanpix) og viser Johanne som spiller hardingfele på Slottet i anledning kongeparets 80-års feiring.

Annonse-dikt
Det Håkedal refererer til er at de selger inn annonser, der redaksjonsgjengen dikter små snutter som de selger inn for å få nok penger til trykk og utgifter. Og for å illustrere den dikteriske, humoristiske og lokale sjangeren de har lagt seg på, så kan vi nevne et par strofer som handler om advokathjelp; «Ofte er det ikkje lett å stå åleine og hevde sin rett. Då må regelen gjelde, få hjelp hjå Torgeir Helle”. Men det kan også diktes slik; ”Ole Sundsdal er ikkje klein. Armsterk og med lange bein, heng han i ei grein. Eg skjønar ikkje at han tør! Og så slikt eit godt humør.”
-De fleste synes det er litt gøy og annerledes, og det setter et lokalt preg på årboka, sier Håkedal.

Columbus
Etter hvert har de bygd opp en viss mal for hvordan «Jol i Åmli» skal fremstå, med noen faste elementer. Håkedals «greie» er historiske undersøkelser, og i år er det Gjøvdalsbrua han har gått nærmere inn i.
-Jeg fant et klipp fra Tvedestrandsposten som fikk meg til å grave videre. Jeg synes det er veldig artig dette med å leke Columbus, man blir en oppdagelsesreisende når man begynner å nøste i ting. Mange sitter med informasjon, men det er når man innhenter og samler alt sammen man får et større bilde. Man tenker men i jøsseland, her kom det jammen frem noe jeg ikke har visst før, det er jo veldig artig. Det håper jeg også andre synes, sier Håkedal.

VANT NM:  Her er guttene som vant NM på Jordal i Oslo. F.v. Theodor Øygarden, Kjell Bløtekjær, Per Franksson, Jørgen Hushovd, Olav Åsheim og Tjøstel Flaten. ( Utlånt til Jol i Åmli fra Kjell Bløtekjær)
VANT NM: Her er guttene som vant NM på Jordal i Oslo. F.v. Theodor Øygarden, Kjell Bløtekjær, Per Franksson, Jørgen Hushovd, Olav Åsheim og Tjøstel Flaten. ( Utlånt til Jol i Åmli fra Kjell Bløtekjær)

Samleobjekt
Men hvorfor er egentlig Jol i Åmli så populært?
-Etter 34 år har vi skapt et marked. For mange er jul synonymt med tradisjon, og det er også populært for folk utenfor kommunen og for de som har tilhørighet i form av å ha slekt og familie her, sier Håkedal.
1200 eksemplarer er tallet for solgte Jol i Åmli hvert år.
-Det er jo ganske fantastisk at det er så mange som vil kjøpe den, smiler Håkedal.
Han tror også dette med lokalhistoriske årbøker som julehefter er en nasjonal trend.
-Jeg hørte på Kulturnytt på P2 her om dagen, de skulle illustrere fenomenet og hadde stilt seg opp på Høyer bokhandel i Arendal og hadde live sending med folk som kom inn. -Hva skal du ha da, spurte reporteren? Jeg skal ha jol i Åmli, svarte vedkommende som slettes ikke var fra Åmli. Det var jo litt gøy da, ler Håkedal.
Og sånn går arven og kunnskapen om bygda videre, både til familie, venner, de som har tilhørighet til bygda og det er også blitt et godt samleobjekt.

Helsing heim
Så la oss ta en titt på årets utgave. Det er Johanne Flottorp som pryder førstesiden på årets årbok 2017. Vi får juletanker fra Signe Torp Riisland, og blar videre til et japansk dikt oversatt av Engvald Bakkan illustrert av Scott Aanby. Reidun Ramse Sørensen som er hadelending og halvt tovdøl, forteller om «bunaden min er 50 år». Vi blar videre til «Helsing heim», som i år er skrevet av Aud Johanne Røren Strand som flyttet til Åmli i 1953 fordi hennes far hadde blitt utnevnt til «distriktslækjar» i Åmli. Flyttelasset ble sendt med jernbanen og en familie på 6 ankom bygda i bil. Odd Hunemo har levert en julefortelling og et dikt som ble sendt inn til lagsavisa «Gjøvdøla» i 1935 og Scott Aanby er forfatter av stykket «Jenta i dansen». Her mimrer han tilbake da han skrev stykket «Jenta i veven» for 20 år siden, og det er denne kvinnen som er bestemor til jenta på 18 år som reflekteres i tittelen. Her får vi møte Åsne – som danser både folkedans og moderne hip-hop. Scott Aanby har også navnet sitt på neste stykke, i samarbeid med Jens Magne Føreland. Her får vi møte «Aslak Kareraas, ein skogens mann» som er illustrert med en rekke fotografier.

UNG HELT:  Snowboardkjører Markus Olimstad slik vi pleier å se ham, høyt i lufta! Foto; Process Films.
UNG HELT: Snowboardkjører Markus Olimstad slik vi pleier å se ham, høyt i lufta! Foto; Process Films.

Advarsel fra sogneprest
Under 50-års minne kan man lese følgende overskrift; Soknepresten i Åmli åtvårar mot folkeviseleik i skulane» For det var ikke bare bare, da Nelaug Vel ville fortsette et påbegynt «leikarskeid».
Butikken i Tovdal som nylig fylte 100 år får også god plass, stykket er ført i pennen av Lillian Ramse Solvik. Her får vi bilder til omtalte lederansikter opp i gjennom, ikke minst et fotografi fra 30-års jubileet fra 1947. Så skal vi til «Gjøvdalsbrua 130 år», og det er her vår lokale Columbus i redaksjonen har gjort sin etterforskning. En notis i Tvedestrandsposten fra august 1887 er vendepunktet som skal føre til ny informasjon om den kjente og kjære brua. For hvordan i alle verden kom brua opp fra kysten til Åmli?
Vi røper ikke mer nå, de som vil vite, for i årboka sjå.

Fallskjermhopp
Og det skal ikke stå på godbitene, for Vigleik Frigstad har levert «Å vere lensmann i Herefoss, Mykland og Tovdal i krigsåra 1940-45, var ein balansegang på ein knivsegg» Her får vi blant annet vite at Jens Ropstad med dekknavnet Jon hoppa ut i fallskjerm i Åseralsheiene i desember 1944, han kom for å starte ei Milorg-gruppe i bygda. Olaf Sundstøl Moe har levert stykket «kald vinter-varmt hjerte, stykket er illustrert av Scott Aanby. Det er også midtsideglimt fra 2017 der blant annet Tellef Inge Mørland, hedres som den sjette stortingsrepresentanten fra Åmli, men den første fra Tveit.
Scott Aanby har også levert saken om «Ole Eielsen Smeland, gardbrukeren fra Gjøvdal som blei kjøpmann og borgar i Kristiansand. Rune Nylund tar oss med til «Norgesmeistrane til Varild», mens Tonje Ramse Trædal har levert saken «Den store blåbæreksporten til England». Vi får også et innblikk i Åmli-Treungbanen 1910-1967. Dessuten hedres 2017-jubilanten på 90 år, Salve Austenå.

Første backflip
Vi får vite hvordan budstikkens ombæring i Åmli og Gjøvdals sogn gikk til og vi får et intervju ført i pennen av Johanne Flottorp med snowboardkjører fra Åmli, Markus Olimstad. Visste du forresten at Markus har 250 reisedager i året, og at hans første backflip ble tatt sammen med pappa på Rislandsjordet i Åmli?
Og de skal vel ikke slutte med årboka?
-Nei, vi liker jo å holde på med dette, og derfor gjør vi det år etter år, smiler Håkedal.
Og så er det kanskje også slik som historielaget og mållaget skriver innledningsvis i sin hilsning i årets utgave;
-Dette er kulturarbeid av beste merke!

 

BIDRAG GJENNOM TIDEN:

1984: Fotballdilla i dei indre bygder, av Sigrid Bjørg Ramse.
1985: Tobakk og røyking av Ellinor Oland.
1986: Fredlause sambygdinger av Thor Thorsen.
1987: Åmli Sangkor på Jugoslaviatur av Scott Aanby.
1988: Dei som styrer/Dei som styrde av Bjarne Oland.
1989: Då Nidarå brann av Aasulv Løvdal.
1990: Barndomsminne frå Fjellstøllia av Anne Tone Aanby.
1991: Val på rim av Arthur Raudåna.
1992: Anders Liane – om drosjekøyring og mykje anna av Solveig Aaland.
1993: Legdeguten som blei pastor i heimbygda si av Godtfred Lorentsen.
1994: Utviklinga av Åmli sentrum av Arild Håkedal.
1995: Ein doktorson fra Åmli- ei livssoge av Jorunn Kløvfjell.
1996: På hagevandring med Mathias av John R. Valle.
1997: Smeden på Smeland av Anne Tone Aanby og Olaf N. Oland.
1998: Kulturminne fra Tovdal av Ingunn Ramse.
1999: Joletankar av Thor Kåre Kalvik.
2000: Min fyste utenlandstur av Eivind Aamland.
2001: Vaskefilla av Anne K. Askland.
2002: Flaten skole av Rune Nylund.
2004: Sven Tallakson Dale og ulvane i Årdalen av Asta Austenå.
2003: Mellom bakkar og berg i Åmli av Jan Kvernmo.
2004: ”Han æ`me kry a”! av John R. Valle.
2005: Til Nelaug ein haustdag i 1960 av Frank E. Lien.
2006: Minne frå den tida det var mjølkeutsal i Åmli av Karen T. Andersen.
2007: Åmlibrør som skipionerar i California av Olaf Sundstøl Moe.
2008: Tørr du smake? Av Odd Einar Ufsvatn.
2009: Ein 100 år gamal stil av Jens Magne Føreland.
2010: Opplandskøyringa av Egil Fiane.
2011: Brurestas frå Åmli av Helene Olstad Oland.
2012: På tur til Blekom av Åse Emilie Øy.
2013:Helsing heim av Carina Dahl.

Kilde; Jol i Åmli

 

Hestevilt på Engenes

Fantastisk skue: Slik ser det ut når Åmli Trav & Hestesportslag arrangerer kostymeritt. Hester og mennesker er sminket etter alle kunstens regler. Her er det både cowboyer og indianere, klovner, beinrangler og en elgjeger som rir på en elg.

Hest-14-NETT

Engenes Travbane ble søndag fylt opp av entusiastiske ungdommer og sprelske hester i alle fasonger. Her var det hesteparade, ridning, tandemkjøring og kostymeritt, samt servering av pølser og kaker i solskinnet. Det eneste som mangla på Hestens Dag, var publikum.

Man kunne telle antall besøkende – som selv ikke var en del av hestemiljøet – på to hender. Men ildsjelene i Åmli Trav & Hestesportslag mista ikke motet av den grunn. De var blide som sola og gjennomførte et flott arrangement.

Hest-16-NETT

Hesteparade
Åmli har et stort og aktivt hestemiljø, som spenner fra barnevennlige ponnier til lynraske travhester, som har spilt inn milliongevinster. Hele denne bredden kommer tydelig fram på Hesten Dag. Arrangementet starter med en hesteparade.
– Vi vet om ti forskjellige hesteraser i Åmli. Åtte av disse deltar i paraden, forteller Bente Espebu stolt.
Noen kommer ridende på hesteryggen. Andre sitter i ei kjerre. Ekvipasjen – som den kalles på hestespråket – gjør en æresrunde foran publikum, mens Bente forteller om hesterasen.
Man oppdager at hester er like forskjellige som hunder, både av utseende og gemytt. Det hele er lærerikt og interessant.

Hest-18-NETT

Tandemkjøring
Neste post på programmet er ridning og tandemkjøring. Unger med stjerner i øynene får prøve seg på ryggen av en liten ponni, mens de litt større ungdommene, tester tandemkjøring.
Hestesportslaget har nemlig fått låne en tandem-sulky fra Sørlandets travpark.Den ser ut som en helt vanlig sulky som brukes til travløp, men har to seter. En rutinert kusk sitter på det bakerste settet og har full kontroll.
På hjemmesiden til Sørlandets travpark kan vi lese at tilbudet med tandem-sulkyer har blitt en kjempesuksess, når firmaer skal arrangere kick-off for sine ansatte.

Hest-3-NETT

Kostymeritt
Så er det tid for heste-karneval. De starter med dyrene. Hesteansikter blir sminket etter alle kunstens regler. Noen ser ut som tøffe indianere. Andre komiske klovner. Det rare er at hestene ser ut til å like sminkinga. Deretter kommer turen til rytteren eller kusken.
Snart er en fargerik blanding av alle mulige slags rare skapninger klar til til å innta travbanen. Man blir imponert over oppfinnsomheten. Alle deltakerne i heste-karnevalet får flotte premier.
I tillegg til alt dette er det hesteskokasting og natursti, samt servering av mat og drikke.
Det eneste som mangler denne dagen er altså publikum. Det er helt uforståelig at ikke flere finner veien til Engenesbanen.
– Vi må bli bedre til å kunngjøre Hesten Dag neste høst, kommenterer Arne Hansen Espebu. Så få vi håpe at folk forstår hvor positivt og inkluderende dette miljøet er.

Se billedserie og les mer om vår reporter Nils i felt i ukas papirutgave; «Det er med bankende hjerte og skjelvende bein jeg sette meg til rette på sulkyen. Jeg er svettere enn hesten. Bente Espebu har nemlig invitert Åmliavisa til tandemkjøring med travhest på Engenes Travbane. Det blir en vanvittig tøff opplevelse.»

Alle ville hylle 20-åring

Sanghyllest: Dirigent Jorund Watne gir blomster til kollegaen. Konserten slutta som den starta, med mektig allsang i form av ”La oss leve for hverandre”, signert publikum og fire kor.

 

– Leger burde dele ut korsang på resept. Man får mange positive helseeffekter av å synge i kor. Simonstad Sangkor har skjønt det. Det er gildt å høre på dere og gildt være sammen med dere, sa en opprømt Jorund Watne i KorForAlle under Søndagens jubileumskonsert i Åmli kirke.

Tre gjestende kor og en fullsatt kirke ville feire at Simonstad Sangkor fyller 20 år. Det ble en kveld fylt av høystemt sang, begeistra taler, gaver, gledestårer og mimring.

– En fantastisk reise
De tre gjestende kora var KorForAlle som har sitt utspring i Froland Misjonskirke. KorGla` tilhører Froland Menighetssenter og KorUnik kommer fra Åmli.
Dirigent Tore Konnestad starta konserten med å fortelle om historia til Simonstad Sangkor.
– Det har vært en fantastisk reise gjennom tjue begivenhetsrike år. Jeg tror kanskje vi er norges mest aktive kor, sa Konnestad. Han fortalte at de har vært samla til øvelse på Vonheim nesten 900 ganger. I samme periode har de opptrådt 800 ganger på 130 ulike steder.

 
Bedehus og fengsler
–Jeg tror vi har opptrådt på hvert eneste bedehus mellom Kristiansand og Kragerø. Vi har også besøkt sju ulike land, fortsatte Konnestad.
Koret opptrådte for 3.000 mennesker i Mariakirken i Krakow og har ellers sunget i noen av Europas vakreste katedraler. Koret har gitt ut seks CD`er og hatt felleskonserter med noen av landets mest kjente artister.
– Den mest minneverdige konserten var nok likevel da vi sang for femten fanger i Arendal kretsfengsel. I år vender vi tilbake på selveste julaften, fortalte Konnestad.
I 1997 møttes tolv stykker på grendehuset Vonheim og ble enige om å starte et kor. Ingen av dem hadde gjort noe slikt tidligere. Siden har rundt 50 stykker vært innom Simonstad Sangkor.
Foruten dirigenten, er det i dag fem som har vært med fra starten, nemlig Berit og Otto Storbrua, Ragnhild og Kjell Selseng, pluss Ingeborg Espeland.
– Vi har opplevd utrolig mye spennende og vi har hatt det fryktelig moro, oppsummerte Konnestad.

La oss leve for hverandre
Simonstad Sangkor starta konserten med den aller første låten de opptrådte med, nemlig ”La oss leve for hverandre” som Gluntan først kom med i 1969.
Deretter var det tid for lystenning, noe som har blitt en kjær og fin tradisjon på mange av konsertene til Simonstad Sangkor. Olav Stiansen las noen velvalgte ord, mens en representant for hvert av de fire kora, tente et lys. Fra Simonstad Sangkor var det Ragnhild Selseng som hadde denne æren.
Deretter gikk det slag i slag med fremragende opptreder fra alle fire kor, bare avbrutt av hyldningstaler og gaver til jubilanten.

KorUnik imponerte
Åmliavisa ble spesielt imponert over opptredenen til KorUnik. De framførte tre religiøse sanger a cappella, så nydelig klokkerent og harmonisk, at det var en fryd å høre på. Man kunne lukke øynene og føle en flik av himmelen.

 

«De gamle gubbene»

Det hele begynner med en epost, som forteller oss at hver dag møtes en gjeng «gamle gubber» på butikken på Nelaug. Her har de sågar et eget bord, og rundt dette løser de verdensproblemer og drikker kaffe.

11.00. Sola står slagferdig på himmelen og blinker på bilene som svinger inn foran butikken. De vet ikke at vi kommer, men det er bare smil å få når vi spør om vi kan slå oss ned ved det faste bordet.

Kafe i butikk
På min venstre side har jeg Åmlis gamle ordfører, Sverre Kløvfjell. Andreas Hansen sitter innenfor. Og så har vi Magne Olsen fra Selåsvatn som ankommer nesten samtidig. Flere stoler blir trukket frem.
Men de pleier å være flere gutter rundt bordet. Fast inventar og eldstemann Ola T. Åsheim, og Steinar O. Hushovd. Neste faste ramler plutselig inn døra, han har 44 i sko og er ute etter fiskegrateng. Mannens navn er Kåre Ufsvatn.
Alderen mellom butikkgjengen løper fra midt på 60-tallet til om lag 86 år, får jeg beskjed om.
– Vi feirer hver dag, du ser vel det at vi har kjeks og greier, kommer det fra Andreas Hansen. Og hver lørdag får vi gjerne hjemmebakt kake også av Silvana Franke (hun som driver butikken på Nelaug)
-Men dere betaler ikke leie?
– Hahah, nei men det burde vi kanskje gjort, kommer det fra den blide gjengen. For her sitter de altså hver eneste hverdag, men på lørdager da møtes de 1 time senere.
-Vi må jo hvile litt også, som Hansen sier.

IMG_6796

Hoppbakke
Men her diskuterer de mye rart, det går i politikk, det som står i avisene. Så seiler en mann i blå jakke og caps inn. Tellef, sier han og trykker hånden min. Har du et etternavn?
Nei, svarer han og så ler alle igjen.
Tema blir plutselig hoppbakke. For det var stor aktivitet her på Nelaug før i tia.
-Det gikk til og med et ekstra tog fra Arendal og opp hit, da det hele pågikk. De gamle hoppa med ryggsekk. Kåre hoppa uten, han var vel 7 år første gang det hele pågikk, forteller gjengen.
-Det var et jernbaneskirenn, og jeg var den eneste – også ennå rundt bordet her som ikke var av Jernbanefamilie, men jeg bodde jo her så jeg fikk disp til å hoppe, smiler Kåre.
Opp til 150 deltagere kom hit til Nelaug, for å se og hoppe.

Suksess på Nelaug
– Det var premierenn rett oppi her vet du, se her skal du få se ei bok. Jeg mener det står noe om det på side 92, du kan låne den, sier denne Tellef uten etternavn som rekker meg «Mellom Lunde og Sira». Det er bare det at han har skrevet både navn og adresse i boka, så fra nå av vet vi både hvor han bor og at denne Tellef med boka også heter Brødsjømoen.

Rivende utvikling
Jeg leser. «Jernbanegrenda i ødemarken» I midten av 1920-årene begynte arbeidet med å anlegge en ny stasjon på Nelaug. Nelaug- grenda var uten veiforbindelse helt frem til høsten 1957. Hvor mange mennesker som bodde på Nelaug da virksomheten var størst, er ikke godt å fastslå, men for omlag 40 år siden anslo en journalist at arbeidsstyrken var mellom 60-70 mann. Sammen med sine familier var tallet bortimot 200 til 250 mennesker. Knapt noen stasjon hadde så rivende utvikling. Det sosiale liv blomstret i jernbanegrenda, med egne juletrefester og 17.mai tog, men det var de årlige skirennene som både voksne og barn gledet seg mest til. Det var avgjort årets største begivenhet.”
For å sitere telegrafist Anskar Strand i samme bok; Skirennet på Nelaug er nå blitt en begivenhet. Disse skirenn kom i gang flere år før krigen. Etter krigen har det vært avholdt hvert år, unntagen ett, da der ikke fantes snø. I åra etter krigen har det bare vært avvikla hopprenn. I den største bakken, Foledalen, kan der hoppes ca. 25 meter. Det er personalet ved Nelaug som arrangerer disse renn, og fortjener annerkjennelse for dette”.
Hoppa dere langt da, spør jeg og gløtter opp fra boka.
– Ingen hoppa langt, ler Kåre.

– Ingen hoppa langt

Gamle historier
Så hva er det som gjør dere sinna da, eller glade – diskuteres det her?
-Vi er så gamle at vi orker ikke hisse oss så mye opp mer, kommer det fra Tellef.
– Men vi er ikke så glade i Trump, sier Sverre.
– Nei, der er vi vel ganske enige. Det er ikke så mye sprik i politisk syn her rundt bordet, selv om vi har våre småting som vi kan være uenige om, sier Andreas.
Kåre må snart gå, men først får vi vite at det er han som har drevet denne butikken i årtier før Silvana tok over, og før det- far hans igjen.
-Jeg dro med varer overalt, jeg husker jeg kom til et hus. ( ja, vi trenger ikke si hvor, men det var et hus på Vegårshei, hvisker de andre) Han skulle jo ha greie på alt mulig. Hvem jeg var, om jeg var gift, og jeg svarte at joda, det hadde jeg vært i 10 år. Og han lurte på om jeg hadde unger, og jeg svarte som sant var at vi hadde to.
-Så smalt det fra mannen; Da er du så å si avholdsmann du da.
Latteren sprer seg rundt bordet, og så tar historiefortelleren sin fiskegrateng og går.
Drev butikken
-Han der, sier de og peker mot der mannen som har gått, gikk. Det er hans gamle bil på bildet, sier de og nikker over kjekskurven der en smårød folkevognsbuss henger.
– Det må vel være tatt for 20- 30 år sia det, spør Andreas. Åh, nei. 30-40-50 år sia minst, mener Tellef som minner om vedbua de ser i ytterkanten av bildet. Den kjørte han varer og søppel med den bilen. Litt av en kombinasjon ler de.

– Tenker bare på sentrum
Men hva ellers er de glade for, hva engasjerer og inspirerer. Eller er det noe de mener er noe rør, hvis de får lov til å komme med åpen tale?
– Nei altså, jeg er skuffa over politikerne. De tenker bare på sentrum, og ikke oss i utkantene! De må tenke på oss også, se bare på hvordan det går med saken om jernbanen her, de støtter jo bare Brokelandsheia, smeller det fra gamle ordfører Kløvfjell.
Men han vet å snu også, vi får vel si noe pent også da, smiler han; den barnehagen på Selåsvatn, den var de kjappe og flinke på. Og det er viktig å legge til rette for i utkanten.
– Det andre som er viktig for folket på Nelaug er å beholde nærbutikken vi sitter i, den er ”limet” mener gutta rundt bordet. Men på spørsmål om det er noe annet de vil ha penger til, så mener de de har det meste her på Nelaug. Hvis de bare kunne la den jernbanen bestå… Og sandhallen er en sak de er glad forsvant, og Biozin heier de på med begge hender.
– Det handler om arbeidsplasser, sier Sverre og de andre nikker med ham. Viktig, viktig, viktig.
-Det hadde ikke gjort noe å fikse veien heller, det er jo som å kjøre ned en potetåker på tverke, sier Tellef. Og Sverre han mener politikerne må prioritere Kilandsfossen kraftverk.

Vi er så gamle at vi orker ikke
hisse oss opp så mye mer

Kjell Aukrust
Og har de noen gode historier før jeg takker pent for besøket? Njaa, nei. De er så grove at de egner seg ikke på trykk, ler Andreas. Men så kommer det en historie fra ham likevel om Kjell Aukrust som oppholdt seg på et hotell i Italia, en stortingsdelegasjon var ventet og resepsjonisten, i dette tilfelle en kvinne – spurte Aukrust som var fra samme land om hvordan man kunne si velkommen på norsk når de ankom. Det var bare det at Kjell hadde humor, så da kvinnen trykket hånden på delegasjonsmedlemmene så sa hun stolt, høyt og tydelig; Faen skjære.
Buktende og nå firestemt; Hahahahaha smyger seg rundt plastkoppene i den lille butikken på Nelaug.
Vi lar mennene drikke ferdig sin kaffe og løse flere verdensproblemer i fred, og går ut i sola i jernbanebygda.
Mon tro det blir hopp-renn noen gang her, igjen?

Lerche leverte

– Dette kommer til å bli en konsert dere kanskje aldri vil glemme. Nå må dere bare kose dere og nyte hvert minutt. Klem litt på naboen, eller han eller ho foran dere. Let the love flow, og ønsk velkommen til mannen som har fått skylda for været;  Sondre Lerche, åpnet festivalsjef Trond Aslaksen. lerc-2– Det faens jævla været, alt er min skyld fordi jeg er fra Bergen, men jeg skal gjøre opp for meg. Det ordneeeeer seg, åpnet headlineren for fredagens Heimover og så klinte han igang så regnet stilnet litt i ren forbauselse.

Låta «Legends» fylte Åmli.
«Please disregard
My endless hope
It just paved the way
For the end of our road
I sometimes called ya’ bluffing secret
You sometimes wrestled with my nerves
Can you imagine anybody else so close to you, it hurts»

lerc-4

Og den godeste Lerche har ikke bare ord som setter seg, han har ervervet seg en stålsikker driv, en nonchalant, hengslete og layd back stil som likevel sparker godt.  – Han har også en slags genial måte å sette sammen tverre toner til harmoni. Dessuten er han leken, og passe vill på scenen. Det sitter.

Publikum lot ikke begeistringen vente å seg, for mens Lerche selv klinka til med noen heftige riff og scene-spark kom de nærmere scenekanten og dansen fylte marka mens regnet sang om kapp i kor.

Han fulgte opp med «I Know Something That`s Gonna Break Your Heart»

«Love’s a theater of needs
For a pair of hopeless leads
You won’t believe me but you’re gonna break me too
Tonight can never let us down. Tomorrow will break your heart. Now I’m gonna break your heart»

Energisk og uredd, Lerche leverte i kveld.

 

lerc-3

Og, avslutningen ble selvfølgelig tatt i bar overkropp, men den som fikk den elleville jubelen var festivalsjefen selv som fulgte Lerches eksempel.

Festivalsjefen i "baris". Foto; Birger Sørgaard. Resterende foto: Camilla Glad.
Festivalsjefen i «baris». Foto; Birger Sørgaard. Resterende foto: Camilla Glad.