– Hyllest til alle kvinnene i Åmli

– Dette er en drøm som har gått i oppfyllelse. Vi har fått et stykke kvinnehistorie mellom fangstmennene Aslak Harstveit og Olav Tverstøyl. Utstillinga er en hyllest til alle kvinner i Åmli. Vi snakker om flotte kvinner som har tatt vare på bygdas og familiens draktskikker.

tett som sardiner: Storsalen på Elvarheim under åpninga av utstillinga. Vi fikk ikke plass til alle besøkende på bildet. Det sitter også folk langs vinduene foran til venstre og langs hele vindusraden til høyre, mens andre ble stående ute i ganga.
tett som sardiner: Storsalen på Elvarheim under åpninga av utstillinga. Vi fikk ikke plass til alle besøkende på bildet. Det sitter også folk langs vinduene foran til venstre og langs hele vindusraden til høyre, mens andre ble stående ute i ganga.

Anne Tone Aanby smilte fra øre til øre og slo nevene i talerstolen av vill begeistring. Dama var så kry at hun nesten stanga i det rosemalte taket på Elvarheim.
Som medlem av museumsnemnda og leder av Åmli historielag, har Aanby spilt en sentral rolle i etableringa av utstillinga ”Mangfald og Mote”.
Men hun er ikke den eneste ildsjela som har jobba på spreng med å skape denne enestående samlinga av folkedrakter. Søndag ble de alle hylla under åpningsfesten.
Enormt mye folk
I nyere tid har det vel knapt vært samla så mange mennesker innendørs på Elvarheim.
Man kan stole på pensjonerte politifolk. Geir Håland Moe – som også er medlem av museumsnemnda – telte 180 besøkende. Det stemmer godt med våre observasjoner. Den store folkemengden var et levende bevis på den enorme interessen for Åmlibunaden.

så mange detaljer: Dette er i følge museet en bunad fra Ytre Ramse i Tovdal. Den er sydd i 1925 etter modell av drakter fra 1840-tallet.
så mange detaljer: Dette er i følge museet en bunad fra Ytre Ramse i Tovdal. Den er sydd i 1925 etter modell av drakter fra 1840-tallet.

– En flott kulturhelg
– Jeg trodde det ville komme mange, men dette var over all forventning. Vi har grunn til å være kry over denne utstillinga, sa kulturrådgiver Tonje Ramse Trædal, da hun ønsket forsamlinga velkommen.
Også ordfører Reidar Saga var stolt som en hane da han klatra opp på talerstolen for å kunngjøre at dette hadde vært en uvanlig flott kulturhelg i Åmli, med både Heimover-festival og utstillingsåpning.

til små hoder: Her kan man se tre originale dåpsluer og to reiveband fra slutten av 1700-tallet. Gutteluene er fra Gjøvdal og jentelua fra Tovdal.
til små hoder: Her kan man se tre originale dåpsluer og to reiveband fra slutten av 1700-tallet. Gutteluene er fra Gjøvdal og jentelua fra Tovdal.

– Åmli har fått til mye
Den offisielle åpninga ble gjennomført av Jan Ledang som er direktør ved Aust-Agder museum og arkiv.
– Åmli er en liten kommune som har fått til utrolig mye på museumsfeltet. Det er en veldig historisk interesse i befolkningen, kombinert med mange idealister som vil jobbe dugnad, uttalte Ledang.
Utstillinga ”Mangfald og Mote” hadde neppe vært mulig å realisere uten den store fagkunnskapen og arbeidskapasiteten til Torhild Ankersdatter Fossnes. Med karakteristisk humor og selvironi, redgjorde hun for den krevende prosessen med å realisere prosjektet.
Kirsten Bråten Berg sang deretter stev og fortalte om livet som sølvsmed i Setesdal. Hun har laga kopier av Åmlisølv til utstillinga.
Ernst Ziesler har jobba med metallknipling siden 1994 og har tittel som verdensmester i faget. På Elvarheim fortalte han om arbeidet med å rekonstruere metallkniplinger til folkedrakter.

dame med lidenskap: Anne Tone Aanby  er en dame med temperament og lidenskap. Under åpninga av utstilling ”Mangfald og Mote” slapp hun alle følelser løs, knytta nevene av begeistring og hamra inn budskapet.
dame med lidenskap: Anne Tone Aanby er en dame med temperament og lidenskap. Under åpninga av utstilling ”Mangfald og Mote” slapp hun alle følelser løs, knytta nevene av begeistring og hamra inn budskapet.

– Kjempegledens dag
Kristin Tvedt Heien leder Husfliden i Arendal. Dama var så begeistra for utstillinga at hun fant opp et nytt ord:
– Dette er en kjempegledens dag. Nå kan vi endelig si til folk at de kan dra opp til Åmli for å studere grunnlaget for den bunaden vi bruker i dag. Det er Åmlibunaden vi ifører oss ved de mest høytidelige anledninger her i livet. Den skaper identitet og stolthet, forkynte hun.
Etter at folk hadde sagt sitt fra talerstolen, var det gavedryss til gode hjelpere. Kulturveteran Bjørg Kleivene fikk æren av å dele ut bokgaver til alle som hadde bidratt til utstillinga. Hun delte ut et ”helt bibliotek” denne ettermiddagen.

Gisp og oppspilte øyne
Så kom endelig tidspunktet alle hadde venta på. Publikum skulle få anledning til å se utstillinga med egne øyne.
Men den tidligere kommunestyresalen i 1.etasje hadde selvsagt ikke plass til 180 stykker. Publikum ble derfor sluppet inn i små puljer, akkompagnert av gisp, ojing og oppspilte øyne.
De andre forkorta ventetiden med kaffi og kaker.
Utstillinga består av en blanding av originalt, historisk draktmateriale og nye drakter som er sydd spesielt til museet. I tillegg kommer en betydelig samling bunadssølv og historiske bilder.
Alt sammen er lekkert dandert bak skreddersydde glassvegger, med profesjonell lyssetting som fremhever detaljene.
Utstillinga viser drakter og tilbehør fra Åmli tilbake til 1700-tallet og 200 år fram i tid. De første Åmlibunadene ble sydd på lokalt initiativ i 1925 og var ferdig til åpninga av samfunnshuset Elvarheim. Derfor passer museet så godt i dette bygget.

mer en tusen ord: Et godt bilde sier mer enn tusen ord, heter det i ordtaket. På denne veggen henger det mange spennende Åmli-fortellinger. Bildene er identifisert med navn og sted.
mer en tusen ord: Et godt bilde sier mer enn tusen ord, heter det i ordtaket. På denne veggen henger det mange spennende Åmli-fortellinger. Bildene er identifisert med navn og sted.

Mangfold av hjelpere
”Eit mangfald av gode hjelpere” er tittelen på ein plakat i utstillinga som forklarer bakgrunnen for prosjektet.
Utstillinga har blitt til gjennom et samarbeid mellom Åmli historielag, kommunen og Aust-Agder museum og arkiv ved Setesdalsmuseet.
Det hele starta med at historielaget samla inn og registrerte gamle fotografier og draktdeler. Man starta også opp med rekonstruksjon av nye drakter under ledelse av Torhild Ankersdatter Fossnes. Den populære årboka ”Jol i Åmli” har brukt overskuddet til å kjøpe inn materialer til folkedrakter og utstillingssølv fra Kirsten Bråten Berg. Ellers ble det meste gjort på dugnad.
Tonje Ramse Trædal har vært prosjektleder og tekstprodusent, Torhild Ankersdatter Fossnes utstillingsleder og fagansvarlig, mens Randi G. Myrum har vært fagkonsulent drakt.
Olga Marie Breivik har vært ansvarlig for faglig registrering og merking av historielagets draktmateriale. Draktgruppa har ellers bestått av Bjørg Kleivene, Anne Tone Aanby, Sigrid Bjørg Ramse, Dagny Røyneland Hørsdal og Borhild Hillestad.

Unikt draktmateriale
I et glassmonter kan man se gamle filler som ble brukt som isolasjonsmateriale. Disse stammer fra Oppigard Austenå i Tovdal og Åmland i Gjøvdal.
Følgende personer har bidratt med historiske draktgaver: Signe Lauvland, Ragnhild Oland Hægestøyl, Lars Ø. Gangsei, Ingeborg Sørensen, Angrim Flaten og Dagny Røyneland Hørsdal.
Magnhild Jones Gilje og Eldbjørg Smeland har i tillegg vevd kopier av gamle belter til utstillinga.
Følgende setning – som er ført i pennen av Tonje Ramse Trædal – oppsummerer på en god måte idegrunnlaget bak prosjektet: ”Elvarheim museum vil takke alle åmlifolk som har tatt vare på eit unikt draktmateriale og gjort det mogeleg å lage denne utstillinga som representerer lokal draktskikk gjennom meir enn to hundre år”

Lokal brannhjelp

vann på flammene: Utrykningsleder Dag Halvorsen gir skogbrannreserve Torgrim Syrtveit et lynkurs i bruk av strålerør. I bakgrunnen følger brannreserve-kollega Rolf Vehus (82) interessert med. Den medbrakte campingstolen er bare til pynt. 

Forrige fredag brant det i et bolighus på Nelaug og finværet har ført til totalforbud på aktivitet som kan føre til brann i store deler av Agder. I Åmli trenes også skogbrannreserven.
-Dere kjenner veiene, terrenget og vannkildene. Dere har utstyr vi kan bruke i slukningsarbeidet. Vi trenger dere når det blir alvor, sa brannsjef Ben David (Benna) Berås til grunneierne som kurses for å være beredt til større hendelser som skogbrann.

 

Østre-Agder Brannvesen har noe som kalles skogbrannreserven. Dette er lokalkjente grunneiere som kan settes inn i slukningsarbeidet ved større hendelser. I Åmli består reserven av tjue personer. I forrige uke ble denne gjengen innkalt til øvelse ved Åmli brannstasjon.

Dere er lokalkjente. Dere kjenner terrenget, veiene og vannkildene. Dere har motorsager, traktorer og anna utstyr som vi kan bruke i slukningsarbeidet. Vi trenger dere når det blir alvor, sier brannsjef Ben David Berås til flokken av frammøtte grunneiere.
De står i halvsirkel foran brannbilene på stasjonen på toppen av Århuskleiva.

Nyttig supplement
Berås forklarer at Østre Agder Brannvesen avdeling Åmli består av en fast mannskapsstyrke på tjue. Av disse er det fire utrykningsledere. Selv om alle jobber deltid, er styrken godt øvd og kjenner utstyret til fingerspissene.
De er disse som rykker ut ved bygningsbranner og andre alvorlige hendelser. Noen ganger kan det være aktuelt å søke hjelp fra andre avdelinger i ØABV.

erfaren: John Lien er utrykningsleder, røykdykker og en av de mest erfarne brannfolka i ØABV. Han har også jobba i 110-sentralen.
erfaren: John Lien er utrykningsleder, røykdykker og en av de mest erfarne brannfolka i ØABV. Han har også jobba i 110-sentralen.

Teori og praksis
– Skogbrannreserven skal være et supplement til denne styrken når skogbranner står i fare for å komme ut av kontroll, fortsetter Berås.
Han understreker at skogbrannreserven også kan bli brukt i nabokommunene. Åmli brannvesen har nemlig en-tredjedel av Aust-Agders areal som sitt ”nærområde”.
Sammen med utrykningslederne Dag Halvorsen, John Lien og Knut Svein Engenes, blir skogbrannreserven orientert om hva slags utstyr som finnes og hvordan det skal brukes.
Dette gjelder særlig skogbranntilhengeren, som alltid står klar på Åmli brannstasjon. Reserven lærer å starte pumper og koble slanger. De får tips om hvordan de skal gå kledd og hvordan de skal angripe flammene.
Det er 110 sentralen som har ansvar for å innkalle reserven. Berås forklarer at utrykningslederen alltid må registrere hvilke mannskaper som deltar i slukkinga. Folk kan ikke bare løpe ut i skogen på egenhånd.

støtter hverandre: Utrykningsleder Dag Halvorsen forklarer hvordan brannslokkere kan motstå det kraftige trykket fra strålerør.
støtter hverandre: Utrykningsleder Dag Halvorsen forklarer hvordan brannslokkere kan motstå det kraftige trykket fra strålerør.

Brannmann på 82 år
Reserven er en mangfoldig samling grunneiere. Eldstemann er Rolf Vehus på 82 år. Han har lang erfaring med å slukke skogbranner.
Skogbrannreserven består av følgende personell:
Rode 1 (Øy, Katerås, Sandå, Seljås, Gjøvland, Gangsei og Olstad): Kjell Hauge, Ole Gunnar Olstad, Halvor Fiskvatn Gjermones, Olaf Gjermones og Torgrim Syrtveit.
Rode 2 (Tveit, Simonstad og Sigridnes): Elling T. Tveit, Terjei Tveit, Olav Kleivene og Agnar Hansen.
Rode 3 (Flaten, Nelaug og Selåsvatn): Kurt Tore Aas og Nils Mosberg.
Rode 4 (Gjøvdal): Rolf Harstveit og Gunnar B. Oland.
Rode 5 (Dølemo og Vehus): Olav T. Vehus, Rolf Vehus, Egil Eggen, Sigurd Føreland og Aslak Eppeland.
Rode 6 (Skjeggedal og Tovdal): Lars J. Skjeggedal og Svein Terje Dale.

 

Fant krigsminne

Passasjerene: Entusiastisk turleder Hilde Hansen Smeland har en lydhør forsamling i Eirik, Neri, Arne, Eivind, Torjus og Eldbjørg Smeland

Våren 1945. Engelske fly nærmer seg Åmli. Containere slippes ut med fallskjerm fra bomberommet. På bakken i Gjøvdal sto folk fra heimefronten med tente lys. Kristi himmelfartsdag 2018. 14 små og store er på vei oppover Gjøvdalsheia i en BV202. Mellom kratt og kampestein finner de containere, et kulturminne av stor verdi.

Det er ikke alltid like gøy å være journalist. Men noen dager er det helt fantastiske. Dette var en slik dag. Åmliavisa ble med Barnas Turlag på oppdagelsesreise i den militære beltevogna til Jørund Smeland. Vi skulle lete etter gamle krigsminner langt inne på Gjøvdalsheia.

– Hei, det er Åmliavisa. Har dere plass til en ekstra unge på 61 år? Han er litt vill, men ellers snill.
– Ja, bare kom. Vi har plass, svarer turleder Hilde Hansen Smeland med hyggelig stemme i telefonen.

Krigskontainer-1-NETT

Innlasting og avmarsj
Klokka er 12 Kristi Himmelfartsdag. Vi står ved veibommen som sperrer innkjøringa til Rukkedalen, langt oppe i Gjøvdal. Sola skinner fra skyfri himmel. Men meteorologen har varsla regn utpå dagen.
Pluselig hører vi lyden av belter mot asfalt. Jørund Smeland kommer fresende oppover dalen i en vaskeekte kamuflasjefarga Volvo BV 202. Dette var forsvarets terrengkjøretøy i mange år. Tøffe greier!
Jørund stopper og åpner baklemmen for innlasting av passasjerer, mens ryggsekkene blir lempa på taket.
Foruten undertegnede, Jørund og Hilde består turfølget av Torjus (4), Stian (10), Eivind (8), Arne (12), Neri (10), Eirik (6), Ingrid (8) og Noa (6). I tillegg kommer de litt større passasjerene Tonje Ramse Trædal, Eldbjørg Smeland, Jan Harald Hellerdal og Tora Angelstad.

Turkamerater: Mat smaker utrolig godt på tur.  Fra venstre Noa, Torjus, Eivind og Arne.
Turkamerater: Mat smaker utrolig godt på tur. Fra venstre Noa, Torjus, Eivind og Arne.

Oppover Rukkedalen
Med alle på plass i beltevogna kjører vi innover Rukkedalen og passerer etterhvert den nedlagte fjellgården Hægestøyl.
Terrenget er røft og vakkert. Beltevogna rister og bråker noe forferdelig, men det gjør bare opplevelsen enda tøffere. Vi klatrer oppover de bratte bakkene og stemningen stiger tilsvarende. Snart er deler av veien dekka av tjukk snø. Men det er ikke noe problem for Jørund.
Han stopper ved Rukkevatn. Her forteller et skilt at vi befinner oss i kanten av Rukkevatn naturreservat.
Små og store passasjerer laster ut. Resten av ekspedisjonen må gjennomføres til fots. Med Jørund som kjentmann, setter vi kursen mot Trongedalsnuten.

sjåføren: Jørund Smeland  frakter oss trygt fram og tilbake fra Rukkvatn. Uten vogna hadde det blitt en fryktelig lang spasertur i delvis snø
sjåføren: Jørund Smeland frakter oss trygt fram og tilbake fra Rukkvatn. Uten vogna hadde det blitt en fryktelig lang spasertur i delvis snø

Historietime på toppen
På dette tidspunkt er spenninga til å ta og føle på. Kommer vi til å finne noen krigsminner?
Tankene går tilbake til heltene, som risikerte livet for vår frihet. De hadde det adskillig tøffere enn oss, som bare risikerer å bli våte på beina.
Vi går over en gammel steindam, vasser i snø, krysser myrer og klatrer opp en bratt skråning. På toppen er det mat og drikkepause. Her benytter vi anledningen til å teste historiekunnskapen hos den oppvoksende slekt.
– Vet dere hva vi leter etter?
– Ja, svarer Neri og Ingrid uten å tenke seg om:
– Vi leter etter containere fra krigen. De inneholdt mat og våpen og ble sluppet ned av engelske fly.
– Hvorfor det?
– Jau, for de ville slåss mot tyskerne som hadde tatt landet vårt, svarer ungene med imponerende presisjon.
Det viser seg at mamma Tonje Ramse Trædal hadde drevet med historieundervisning i bilen opp til Gjøvdal.
Med ei slekt full av motstandsfolk, kan Jørund Smeland mye om krigen. Han forklarer at vi leter etter containere fra to runder med flyslipp våren 1945.
– Containerne var tilpassa bomberommet i flya og ble sluppet med fallskjerm, sier han og fortsetter:
– Slippene ble varsla med en kodemelding på radio. På bakken stod folk fra heimefronten klar med lys som ble tent straks de hørte flydur.
Samtlige fly som deltok i disse tokta, vendte uskadde tilbake til basen i England.
Flyhistorikere har imidlertid funnet ut at det ene flyet som droppa containere over Gjøvdal natta mellom 2. og 3. mars, ble skutt ned av tyske jagerfly ved Hegland i Holt, under et anna oppdrag om kvelden 29. mars.
De dreide seg om en Short Stirling Mk. IV med serienummer LK-119. Hele mannskapet på sju ble drept. Så brutal var altså krigens virkelighet.

tøffe greier: Beltevogna har stoppa og turfølget laster ut. Det er forbudt med motorferdsel i Rukkevatn naturreservat. Derfor må vi ta beina fatt.
tøffe greier: Beltevogna har stoppa og turfølget laster ut. Det er forbudt med motorferdsel i Rukkevatn naturreservat. Derfor må vi ta beina fatt.

– Noen rare krigsgreier
Maten er fortært og vi setter i marsj igjen. Vi skjærer over noen blaute myrer og går ned en djup dal. Plutselig roper en unge:
– Se! Her ligger det noen rare krigsgreier!
Mellom kratt og kampesteiner under ei fjellside, får vi øye på en mengde rustent jernskrap. Sylinderforma containere og andre gjenstander ligger strødd i terrenget. Mengden er overveldende. Vi hadde aldri trodd at vi skulle finne så mye.Turfølget kaster seg over containerne og studerer dem med omhu.
De er fryktelig rustne, men vi kan fortsatt skjønne prinsippet for levering av forsyninger. Heimefronten skjulte containerne i steinura, mens de frakta vekk innholdet til andre gjemmesteder.
Trædal konstaterer at vi har oppdaga et kulturminne, som absolutt bør registreres i den kommende planen.

Truende mørke skyer
Gjengen er så opptatt av containerne, at vi ikke oppdager de mørke skyene som fyller himmelen. Snart begynner det å pøsregne.
Ekspedisjonen bestemmer seg for å gjøre en hastig retrett til beltevogna. Det blir noen kilometers våt vandring på sleipt fjell. Men ingen klager og humøret er på topp.
Gjengen har en slående likhet med drukna katter, når vi til slutt setter kursen hjemover i visshet om at ekspedisjonens målsetting ble oppnådd til fulle.

 

FLYSLIPP I ÅMLI I 1945:

Under Den andre verdenskrig ble det oppretta en luftbro mellom Storbritannia og Norge for å frakte inn viktige forsyninger til militære motstandsgrupper. Våpen, ammunisjon, sprengstoff, radioer, mat og anna utstyr ble pakka i containere og sluppet ut i fallskjerm fra fly. Noen ganger fulgte det også med instruktører og folk som skulle delta i sabotasjeaksjoner.

Flere motstandsfolk fra Åmli, Tovdal og Gjøvdal var involvert i denne livsfarlige virksomheten. De som ble tatt av tyskerne, kunne vente seg fengsel, tortur og i verste fall dødsstraff.

Det er interessant å merke seg at i begynnelsen av krigen var formålet ofte å gjennomføre sabotasjeaksjoner mot tyskerne. På slutten av krigen ble de like viktig å hindre at tyskerne skulle ødelegge vital infrastruktur av frykt for alliert invasjon.

Det geografiske området som i dag er Åmli kommune tilhørte Milorgdistrikt 18 (D18). I Gjøvdal var det tre flyslipp under krigen. Disse skjedde i regi av Special Operations Executive (SOE) som var en hemmelig britisk militærstyrke.

Containerne som ble funnet av Barnas Turlag på Kristi Himmelfartslag stammer fra følgende to runder med flyslipp:

Natta mellom 2. og 3. mars 1945. Slipp ved Svantjern/Trongedalsknuten. To fly dropper SOE-agentene Niels Songe Møller fra Arendal og Joseph Stumpf fra Kristiansand. I tillegg kommer 32 containere og 13 pakker. Målsettinga med operasjonen er å beskytte Nomeland, Hægeland og Høgefoss kraftverk. På bakken var motstandsfolka Jacob Eikanger, Percy Armstrong, Albert Myrvang og Gunnar Ramse.

Natta mellom 30. og 31. mars ble det gjennomført et nytt slipp i området Trongedalsnuten. Lasta var denne gangen 12 containere og seks pakker med våpen og utstyr til SOE-operasjoner. Særmeldinga for begge flyslipp var ”Mitt navn er Olsen”.

Man kan lese mer om dette dramatiske kapittelet i Gjøvdals historie i boka ”Krigsår og fredsvår i Åmli 1940-45” som er gitt ut av Boknemnda i Åmli. I årbok nr. 9 fra 2003 til Arendal Historielag gir Johnny Haugen en detaljert oversikt over Flyslipp-operasjoner på Agder 1940-45. Ellers kan den ferske boka ”Aust-Agder under okkupasjonen” av Johan Christian Frøstrup og Bjørn Davidsen anbefales.

Jørund Smeland er ikke bare glad i gamle militærkjørtøyer. Han har også mye kunnskap om krigen. All informasjon han gav på turen, stemmer med de de skriftelige kildene vi har fått tak i.

Gullgutten fra Dølemo

Sondre i farta: Sondre Skarli har fått opp farten og glir stilsikkert videre i livet etter OL-suksessen. Bildet symboliserer ikke bare Sondre som landslagstrener. Nå blir han pappa og jakter nye utfordringer.

 

Da Håvard Lorentzen vant OL-gull på 500 meter i Pyeongchang i Sør-Korea 21. februar, begynte landslagssjefen for skøyteløperne, Sondre Skarli – å grine. Når regnskapet er gjort opp sto de igjen med to gull, en sølv og en bronse. Det beste OL siden Lillehammer i 1994. Og landslagstreneren får sin velfortjente del av æren. Skarli som er Dølemopatriot på sin hals, venter en gutt med sin kjære Suzanna til sommeren og han slutter som sjef etter årets sesong og begynner i ny stilling innen toppidrett. Han tror erfaringen som frivillig på Dølemomarknaden har vært med på å forme han som trener: – Det handler om å dra sammen i flokk og oppnå store ting i fellesskap. Dette er noe Dølemofolk er flinke til, sier han. Åmliavisa møtte lokalhelten på glattisen.

 

Ja, det var utrolig sterkt. Akkurat da gikk jubelen over til gråt, fordi jeg følte så sterkt med ”Lorry” som vant, sier Sondre Skarli og fortsetter:

– Jeg pleier vanligvis ikke å grine når slikt skjer, men denne gangen tok følelsene overhånd fordi vi har vært så nær hverandre i mange år og han har slitt med så ufattelig mye motgang.
Etter OL fortsatte Håvard Lorentzen å imponere med VM-gull i sprint. Sondre mener at dette viser hvilket kaliber skøyteløperen er lagd av.

Sondre Skarli-2-NETT

Kald is – varm velkomst
Vi blir møtt av en bitende kald vind og nesten folketom Arendal kunstisbane. Det er her vi har avtalt å treffe landslagssjefen for skøyteløperne, Sondre Skarli.
Men selv om gradestokken viser tosifra minus, lever varmestua opp til navnet sitt. Og den lune følelsen bli enda lunere når Jon Skarli stikker hodet inn fra sjefskontoret.
Jon er nemlig Dølemo-patriot på sin hals, banemester på kunstisbanen og pappa til Sondre.
Det blir noen minutter med hjertelig mimring, før hovedpersonen selv dukker opp.

TV-kjendis på direkten
Vi må bare innrømme det. Dette er et intervju vi har grua oss til. Ikke fordi vi har dårlige erfaringer med Sondre, men fordi den unge mannen må være luta lei alt som minner om journalister.
I uker og måneder har Sondre vassa i pressefolk med litt større lesekrets enn det Åmliavisa kan briefe med.
Han har vært på direktesendinger med enorme seertall, bl.a Nederlandsk-TV hvor over 10 millioner fulgte OL-sendingene. Man kan bli blasert av mindre.
Gleden er derfor stor da vi oppdager at Sondre er både blid, opplagt og imøtekommende. Han er absolutt til stede i intervjuet.

Beste OL siden 1994
– Det er klart jeg er stolt av det vi oppnådde under OL i Sør-Korea. Men også ydmyk, sier Sondre.
– Utad sa jeg til pressen at Norge hadde håp om å få to medaljer, men inni meg håpet jeg at det skulle bli tre, forteller han.
Vel, nå kjenner vi resultatet. Skøyteløperne tok to gull, en sølv og en bronse. Dette var det beste OL siden Lillehammer i 1994. Og landslagstreneren får sin velfortjente del av æren.
Foruten gullet til Håvard Lorentzen på 500 meter, tok Norge gull i lagtempo. Her var laget sammensatt av Simen Spieler Nilsen, Håvard Bøkko og Sverre Lunde Pedersen.
27. februar var gullvinner fra Arendal – Simen Spieler Nilsen – og trener Sondre Skarli, hedersgjester under et arrangement i Arendal Kulturhus, med 300 skøyteentusiaster i salen. Her ble Sondre blant anna hylla av Åmli-ordfører Reidar Saga.

Sondre Skarli-8-NETT

Som Batman & Robin
– Du er bare 31 år og dermed jevngammel med flere av skøyteløperne du trener. Hvordan får du det til?
– Det handler om å skille rollene. Jeg er trener, veileder, mentor og psykolog i arbeidstida, mens vi er kompiser i fritida. Om kvelden kan vi sette oss ned for å se en film, fleipe og tulle med hverandre, svarer han.
Sondre trekker en parallel til superheltene Batman og Robin. De to har forskjellige oppgaver, men utretter underverker sammen. Skøyteløperen er den glamorøse Batman, mens han sjøl ordner opp i kulissene som medhjelperen Robin.
– Som trener lever man gjennom utøverne. Det føles ekstra intenst under konkurranser. Deres nederlag blir mine nederlag. Og deres seire blir mine seire. Så det er ikke rart man blir helt gira, forklarer han.

Gikk lei marsipankake
Det ble mange runder med jubel for Norge i Sør-Korea. Sondre beskriver disse øyeblikka som ren magi.
– Hele teamet koker og det er en fantastisk stemning i salen. Alle skriker, hopper rundt og klemmer hverandre. Vi er så stolte over å kunne representere Norge. I begynnelsen spiste vi marsipankake hver gang Norge tok medalje. Men det ble etterhvert så mye kake at vi gikk lei.
– Er OL det største du har opplevd?
– Ja, nest etter at jeg gifte meg med Suzanna. Det var enda større, svarer han.
På dette stadium av intervjuet legger jeg merke til noe som har slått meg tidligere med denne mannen, nemlig de intense, krystallklare, knallblå øynene.
Man kan forestille seg hvordan utøverne halser mot mål og nye medaljer, med følelsen av dette gjennomborende blikket i ryggen.

Sondre Skarli-6-NETT

Slutter på toppen
Sondre har vært trener for landslaget siden 2014. Etter flere år med dårlige resultatet og intern strid i ledelsen, har den unge mannen fra Dølemo, klart å gjenreise Norge som en stormakt på glattisen.
Sportkommentatorer med greie på slikt forteller om nye treningsmetoder, nye rutiner og en ny respekt for utøverne som individer.
Resultatet er at det har blitt 88 pallplasser med Sondre som trener for skøytelandslaget.
– Vi håper å kunne passere hundre innen sesongen er over, kommenterer han.
– Det var mye snakk om doping under OL. Er dette noe dere var opptatt av?
–Nei, overhodet ikke. Vi snakka så lite som mulig om doping.
Sondre ble likevel minnet om de alvorlige konsekvensene av doping. Russland skulle opprinnelig sende 24 skøyteløpere. Bare fire fikk lov til å delta.
– Det var trist å se ei tjue år gammel russisk jente sitte mutters alene i spisesalen, mens vi kommer en hel flokk fra Norge, sier han.
Men sympatien for jenta blir litt mindre, da han tenker på alle medaljesermoniene norske utøvere har blitt snytt for på grunn av doping.

Pappa til sommeren
Det er allerede kjent at Sondre slutter som sjef etter at årets sesong er over. Han har allerede fått ny jobb.
– Hva skal du gjøre?
– Jeg vil vente med å fortelle hva den nye jobben går ut på. Jeg kan bare si at det dreier seg om en stilling innen toppidretten. Jeg slutter fordi jeg har et ønske om å kunne tilbringe mer tid sammen med familien. Til sommeren blir jeg nemlig pappa. Han blir født i juni.
– Du sier han?
– Ja, vi vet at det er en gutt, svarer Sondre stolt.
– Og da bli han sikkert skøyteløper?
– Nei, det er ikke sikkert. Men jeg håper at han blir glad i fysisk aktivitet, svarer Sondre og blir stille et øyeblikk før han fortsetter med ettertenksom stemme:
– Det viktigste med idrett er ikke å vinne medaljer. Jeg har lært at idrett handler om å ha struktur på livet sitt, vise ydmykhet og arbeidskultur. Det er først da man er i stand til å oppnå gode resultater, også ellers i livet.

240 reisedager i året
Sondre håper som sagt å kunne være mer sammen med familien. Som landslagstrener har han 240 reisedager i året. Det har blitt en mengde turer til Nord-Amerika, rundt i Europa og Asia. I Nederland har han vært fem ganger i vinter.
– Jeg reiser heim til Dølemo så ofte jeg kan. Det er alltid stas å besøke mamma, pappa og tre niesene Kaja, Hedda og Janne. Jeg prøver også å få tid til Dølemo-marknaden, forteller han.
Sondre har i mange år vært dugnadsarbeider på marknaden. Han tror at denne erfaringen har vært med på å forme han som trener:
– Det handler om å dra sammen i flokk og oppnå store ting i fellesskap. Dette er noe Dølemofolk er flinke til.
– Hva har du lyst til å gjøre mer av i framtiden?
– Jakte og sykle. Jeg gleder meg til elgjakta på Dølemo. Og så skal det bli mange sykkelturer, sier han.Sondre fikk mersmak da han sykla rundt med Håvard Bøkko i Arizona-ørkenen i fjor.
Intervjuet går mot slutten. Sondre har flere avtaler denne dagen og vi må si takk for oss. Vi går ut i sprengkulda for å ta noen bilder. Og vi vinker til en god innpakka far og datter som går i ensom majestet på isen.
Så er det adjø og lykke til videre. Da Sondre spaserer vekk fra oss, blir vi slått av en svimlende tanke:
I april fyller mannen bare 32 år. I løpet av sitt relativt korte liv har Sondre utretta flere oppsiktsvekkende ting, enn de fleste av oss rekker på tre ganger så lang tid.
Hva blir det neste?

 

FAKTA: 4 Født 22. april 1986. Vokste opp på Dølemo. Gifta seg med Suzanna Henriksen i Tovdal kirke i 2016. Paret er bosatt i Arendal. De får sitt første barn til sommeren.
4 Har blant anna en mastergrad i idrettsvitenskap ved Universitet i Agder med fordypning på prestasjonsutvikling blant unge idrettsutøver.
4 Ble ivrig skøyteløper da Skøytebanen på Dølemo åpna i 1992. Begynte etterhvert å trene målbevisst og delta i konkurranser. Sondre var med i to allround-NM på skøyter (2006-2007) og tre sprint-NM (2006-2008), Han måtte imidlertid gi seg som konkurranseløper bare 22 år gammel, etter flere skader. Sondre har også deltatt i junior Norges Cup på sykkel.
4 Ble trener i Norges Skøyteforbund, Region Sør i 2009. Drev deretter med talentutvikling og hadde ulike oppgaver som assisterende trener på toppnivå, før han i august 2014 ble ansatt som landslagsjef for skøyteløperne. Som om alt dette ikke er nok, har Sondre også trenerkurs i håndball og volleyball.

Strømbrudd første til mat-tap på over 100 000

Fortviler: Lillian Ramse Solvik ved Tovdal Forbruksforening er dypt fortvila over all den gode maten som ble ødelagt. Foto privat.

 

Enorme mengder tung, våt snø har også skapt store problemer i Åmli. Det gikk  trolig verst ut over Tovdal, Skjeggedal, Nelaug og Selåsvatn som var uten strøm i flere døgn. For nærbutikkene i Tovdal og på Nelaug var strømbruddet den rene katastrofen.

 

Bestyrer Lillian Ramse Solvik ved Tovdal Forbruksforening og daglig leder Lisbeth Bjorå ved Nelaug Dagligvare
forteller akkurat den samme historia. Begge butikker har fått ødelagt alt av fryse- og kjølevarer.
Bjorå anslår verdien av den ødelagte maten til å ligge på rundt 60-70.000 kroner. Ramse anslår tapet til 50.000 kroner.
På Nelaug gikk strømmen litt over klokka 23.00 fredag og var borte til klokka 14.00 søndag. Ramse forteller at butikken i Tovdal var uten strøm i 38 timer sammehengende.
– Det ble etterhvert mange varmegrader i frysediskene og melkekjøla. Jeg hadde ingen muligheter for å redde varebeholdningen med frosset kjøtt, fisk, pizza, pålegg, melk, yoghurt osv, sier Ramse og tilføyer:
– Det er helt forferdelig. Jeg er dypt fortvila.
– Men du gir vel ikke opp?
– Neida, vi skal overleve dette. Det kunne ha skjedde verre ting, som for eksempel en brann.
Noen ville kanskje tenke at de to butikkene hadde gjort lurt i å sette kjølevarene ut i snøen, for å redde dem. Men Bjorå understreker at slike desperate tiltak er ulovlig. Mattilsynet hadde trolig reagert med øyeblikkelig stengning av butikkene.
– Kundene må føle seg trygge på at vi håndterer maten etter forskriftene, sier Bjorå.
Både Tovdal Forbruksforening og Nelaug Dagligvare har små marginer å gå på når det gjelder lønnsomhet. Derfor blir slike hendelser en ekstra stor belastning.
Ramse og Bjorå bekrefter at begge butikker er forsikra mot slike hendelser, men forsikringsselskapet opererer med en egenandel, som gjør at de uansett vil tape penger.
Ramse opplyser at egendelen for Tovdal forbruksforening er på 10.000 kroner.
Hele mandagen og tirsdagen gikk med til å rydde vekk ødelagte matvarer i butikkene. Begge butikker får utover uken nye leveranser fra grossistene. Derfor vil hyllene snart bli fylt opp igjen med ferske matvarer. De vil også holde åpent som vanlig.
Snarkjøp Dølemo ligger midt mellom Tovdal og Nelaug. Her forteller daglig leder Daniela Plozicki at strømbruddet ikke har skapt noen større problemer. Heller ikke Gjøvdal Handel eller eller de to butikkene i Åmli sentrum, fikk ødelagt noen matvarer.
– Det er bare å bite tennene sammen og står på videre. Tovdølene trenger denne butikken. Vi skal klare oss, forsikrer en oppgitt men kamplysten Lillian Ramse Solvik.

Lokaltog-revolusjon

Fra 9. juni 2019 kan helt andre selskaper enn dagens NSB stå for drifta av Arendalsbanen og Sørlandsbanen. Private aktører har frist til 1. mars med å legge inn anbud på strekningene.

Resultatet er at man står overfor en tog-revolusjon hvor det i teorien kan bli et kinesisk, tysk eller svensk selskap som frakter oss til Arendal og Oslo.

KOMMENTAR: N. M
Regjeringa Solberg har et ideologisk ønske om å privatisere og konkuranseutsette enkelte oppgaver som i dag blir drevet av det offentlige. En slik oppgave er frakt av passasjerer med tog.

– Nyskaping og vitalitet
Man kan lese følgende i en pressemelding fra Samferdselsdepartementet:
”Konkurranse er positivt for å bidra til nyskaping og vitalitet. Erfaringer viser at konkurranse også gir gode effekter for persontransport på jernbanen. Da det ble konkurranse om driften av persontilbudet på Gjøvikbanen i 2006, førte det til flere avganger og et redusert behov for statlig kjøp av togtransport.”

Først av flere ”pakker”
Trafikkpakke 1 Sør er tittelen på første del av denne omlegginga. Den omfatter Arendalsbanen, Sørlandsbanen og Jærbanen.
Konkurransegrunnlaget for Trafikkpakke 1 Sør ble sendt ut 12. oktober 2017.Fristen for å komme med anbud er 1. mars 2018.
Kontraktene skal etter planen signeres sommeren 2018 og 9. juni 2019 skal det altså være klart for første togavgang i privat regi.

Prioriteter kvalitet
Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen uttalte 12. oktober i fjor at flere kriterier skal legges til grunn når de kårer vinneren av anbudet.
Prisen på anbudet skal vektes med 40 prosent og kvaliteten med 60 prosent.

De ansattes rettigheter
Når det gjelder de togansatte, hadde avisa ”Fri Fagbevelse” følgende sitat fra pressekonferansen 12. oktober:
”Lovverket skal følges til punkt og prikke for å sikre at de som jobber i jernbanen får ivaretatt de rettighetene de har i dag, og at de får en seriøs og god arbeidsgiver uavhengig av om det er NSB, Flytoget eller en annen aktør, sier Ketil Solvik Olsen”.
Det er en kjent sak at fagbevegelsen stiller seg kritisk til privatiseringa.

Konkurranse mellom ni
Ni togselskaper har så langt kvalifisert seg til å levere inn anbud. Departementet understreker at trafikken skal konkurranseutsettes i en nettokontrakt.
Dette betyr at vinnende togselskap beholder alle billettinntekter selv. Resultatet er at de får en egeninteresse av å trekke til seg flest mulig reisende.
NTB har identifisert åtte av de ni selskapene som har kvalifisert seg til å delta i anbudsrunden. Dette er Statens Järnväger i Sverige, Arriva fra Tyskland, Go-Ahead fra England, Keolis fra Frankrike og Mass Transit Railway (MTR) fra Hong Kong. I tillegg kommer de norske selskapene Flytoget, Boreal og NSB.
Det er viktig å merke seg at NSB er blant selskapene som kan vinne anbudet, men det blir da som en ny privat aktør.
Mange vil mene at de med sin erfaring og kunnskap, ikke er helt uten sjanser i konkurransen.

BYGD for fart: Et Type 74 elektrisk krengetog ruller inn på spor 2 på Nelaug. Toget opereres av NSB og har en toppfart på 210 km/t. (Arkivbilde)
BYGD for fart: Et Type 74 elektrisk krengetog ruller inn på spor 2 på Nelaug. Toget opereres av NSB og har en toppfart på 210 km/t. (Arkivbilde)

Vil ha tette togavganger
Departementet hevder at Trafikkpakke 1 Sør skal gi et styrket tilbud til de reisende.Anbudet forutsetter at dagens togtilbud med tilnærmet totimers frekvens på Sørlandsbanen skal videreføres.
Togtilbudet på Arendalsbanen skal samtidig forbedres, slik at det blir korrespondanse til alle dagtog på Sørlandsbanen. Dette betyr bl.a. at man må sette opp et nytt tog på kvelden.

Gjerstad og Vegårshei
Stortingsrepresentant Tellef Inge Mørland (Ap) er opptatt av jernbanens rolle i distriktspolitikken. I fjor høst hadde han et grunngitt spørsmål til samferdselsministeren, hvor han frykta at privatiseringa skulle føre til ”en rasering av stoppstrukturen på Sørlandsbanen”.
I vårt fylke ville detbety at togene suser rett forbi Gjerstad og Vegårshei.
Ketil Solvik Olsen hadde blant anna følgende svar den 23. november:
”Det er ikke lagt opp til reduksjoner i antall stopp i forhold til dagens ruteopplegg (…)
Togoperatøren har krav om å betjene alle stasjonene, men kan selv velge å tilpasse stoppstrukturen ved at enkelte tog kun stopper ved behov, eller at det er enkelte avganger som ikke stopper på alle stasjoner osv. Det er ikke snakk om at disse stasjonene ikke skal betjenes”
Olsen avslutta svaret med å understreke at det i en oppdatering av anbudsdokumentene vil bli foretatt en presisering av kravene til betjening av stasjoner.
Mørland var i følge Agderposten ikke helt fornøyd med svaret. Han mente at man burde innføre et krav om at alle tog skal stoppe på Gjestad og Vegårshei.

Styrker Nelaug stasjon?
Noen mener at Nelaug stasjon vil befeste og styrke stillingen sin i det nye opplegget. I alle fall dersom privatiseringa innfrir forventningene.
Det er verd å merke seg at Trafikkpakke 1 Sør bare er første skritt i en omfattende privatisering av persontogtrafikken i Norge.
Samferdselsdepartementet opplyser at Nordlandsbanen, Trønder- og Meråkerbanen, Rørosbanen, Raumabanen og fjerntogtilbudet mellom Oslo og Trondheim står for tur med planlagt oppstart i desember 2019.

Gøy for togspottere
Uansett fordeler og ulemper med all denne privatiseringa, finnes det en gruppe mennesker som kan stråle av lykke i åra framover, nemlig togspotterne.
Privatiseringa kan nemlig føre til at det dukker opp nye togsett, med spennende fargeskjemaer i åra framover. Det er bare å gjøre klar kamerane.
 

Arendalsbanen: 4 Arendalsbanen er et 37 km langt sidespor til Sørlandsbanen som går fra Nelaug til Arendal.
4 Den ble først åpna fra Arendal til Froland i 1908 og så videre til Åmli i 1910. Linja ble elektrifisert i 1995.
4 Norges Statsbaner (NSB) trafikkerer i dag strekninga med et elektrisk motorvognsett Type 69.

Sørlandsbanen: 4 Sørlandsbanen er 549 km lang og går fra Oslo, via Kongsberg til Kristiansand og Stavanger.
4 Strekninga ble åpna fra Oslo til Kristiansand i 1938 og bygd ferdig til Stavanger av tyskerne under krigen .
4 NSB, CargoNet og Cargolink er operatører på strekningen.

Juletrekasting!

I Gjøvdal er ikke jula over før juletreet er kasta høyt opp i lufta og deretter brent på bålet. Sist helg arrangerte Gjøvdal Friluftslag  den tradisjonsrike juletrekaste-konkurransen på Asklandsjordet. Det ble et forrykende oppgjør mellom bygdas sterke kvinner og menn.

Klokka nærmer seg 13 søndag. Et lett snødrev fyker gjennom Gjøvdal. Grå skyer dekker toppen av Vestfjellet. En diger ørn seiler selvsikker på majestetiske vinger
Vi kommer fram til Knut Vollens Plass og svinger til høyre. Høyt oppe i lia skimter vi røyken fra et bål. Vel framme møter vi Frank Sander Nilsen med familie i snøfonna.
– Nå kan jeg endelig få svidd av et lag med 30 år gammel ved. Den er knusktørr, men har mista futten, sier han og hiver på kubbe etter kubbe.

arnhild kaster langt: Arnild Smeland hevder seg helt i toppen av dameklassa med dette stillfulle kastet. Sjekk det besluttsomme ansiktet og den ivrige fansen. Juletrekasting handler om presisjon og styrke. Det gjelder å få passe høyde og fart på treet. Andre velger å kaste med toppen først, for å redusere luftmotstanden.
arnhild kaster langt: Arnild Smeland hevder seg helt i toppen av dameklassa med dette stillfulle kastet. Sjekk det besluttsomme ansiktet og den ivrige fansen. Juletrekasting handler om presisjon og styrke. Det gjelder å få passe høyde og fart på treet. Andre velger å kaste med toppen først, for å redusere luftmotstanden.

Tre i alle fasonger
Det går ikke mange minuttene før den ene gjøvdølen etter den andre kommer kjørende med et juletre på taket eller på tilhengeren.
Her er det tre i alle fasonger og størrelser. De fleste er fortsatt pene å se på, etter vanning og godt stell gjennom jula, men treet til Harald Seland ser heller stusselig ut.
– Nei, nei. Det er ikke noe juletre. Det er en pølsepinne, sier han og kommer oss i forkjøpet.

Helt fra sentrum
– Oj. Skal si det kommer mange juletrekastere. Her det folk helt fra Smeland i nord til Homdrom i syd, utbryter en stolt Øyvind Meberg.
Men så får han øye på noen spreke kropper fra Åmli sentrum og må utvide geografien betraktelig.
Akkurat da vi tror alle er på plass med sine respektive tre, får vi øye på en sparkstøtting i frisk stil nede i dalen. Det er Tove Kittelsen som kommer en smule etteranmeldt. Hun balanserer treet foran på sparken.
Snart er 40 små og store juletrekastere samla til vennskapelig dyst på Asklandsjordet.
Men før konkurransen starter må deltakerne ta til seg næring. Pølser og resten av julekakene går ned på høykant, sammen med supersterk kaffi signert Hilde Hansen Smeland.
Den oppveksende slekt har i mellomtiden inntatt bakken med ski, kjelker og akebrett.
Eldre gjøvdøler mimrer om skirenn med skythopp i akkurat denne bakken, i gamle dager. Vel, bakken er fortsatt like bratt og hylene like frydefulle.

Smeland ganger 4: Fire blad Smeland er klar til å sette avgårde. De fire er Arne, Anja, Antonie og Stian. Det er et mirakel at de klarer å balansere på den lille kjelken og enda mer imponerende at de ikke ramler i bakken.
Smeland ganger 4: Fire blad Smeland er klar til å sette avgårde. De fire er Arne, Anja, Antonie og Stian. Det er et mirakel at de klarer å balansere på den lille kjelken og enda mer imponerende at de ikke ramler i bakken.

Prangende eller lite
Så er det klart for dagens høydepunkt, nemlig juletrekaste-konkurransen. Men forsamlingen må først vedta reglene.
De blir etterhvert enige om å dele inn deltakerne i fire klasser, nemlig barn under 5. klasse, ungdommer, kvinner og menn.
Så blir det en ny diskusjon om hvilke tre de skal kaste. Øyvind er en skikkelig luring:
– Jeg vil foreslå at vi kaster våre egne trær. Så kan alle de som brisker seg med store prangende juletre endelig få svi, sier han og sender et skeivt blikk på sitt eget eksemplar av arten.
Juletreet til Øyvind Meberg er så lite og puslete at det kunne stå på en hattehylle.
Men også her seirer rettferdigheten. Gjøvdølene blir enige om at alle skal kaste det samme treet.
Så er det klart for konkurransen. Det blir et forrykende oppgjør med luftige svev. En skistav markerer rekorden.
Noen kaster fra en stående posisjon. Andre har tilløp Noen ramler i startgropa, sammen med treet. Andre kaster treet i feil retning og holder på å treffe publikum.

nesten st.Hans: Man skulle nesten tro at denne flokken med gjøvdøler feirer St.Hans. Men snøen avslører at det er feil årstid.
nesten st.Hans: Man skulle nesten tro at denne flokken med gjøvdøler feirer St.Hans. Men snøen avslører at det er feil årstid.

Dopa på pølser?
Det viser seg etterhvert at noen kaster juletreet mye lengre enn de andre. Dette får Øyvind til å reagere.
Han forlanger dopingtest av deltakerne. Mannen har nemlig mistanke om at alle pølsene og julekakene går rett i blodet og fungerer som prestasjonsfremmende dop. Men mannen taler for døve ører.
Så er det klart for premieutdeling. En gjøvdøl jobber i et firma som sitter igjen med julegaver, som ingen har henta. Så her vanker det både termoser og flott turutsyr.

Fire stolte vinnere
Øyvind Smeland er beste deltaker i den yngste klassa. Eiving Askland vinner ungdomsklassa. Anlaug Askland er beste dame og Tore Egil Kittelsen beste herrekaster.
De fire mottar applaus og beundrende blikk. Nå kan de gå rundt å skryte av at de er Gjøvdal-mestere i juletrekasting.
Med konkurransen vel overstått, er det klart for den store finalen. De siste vedkubbene blir kasta på bålet. Med vemod og tårer i øynene, kaster gjøvdøl etter gjøvdøl juletreet på bålet.
Vel, tårene har kanskje en annen forklaring. Vi skal ikke påstå at følelsene er så voldsomt sterke denne 20-dag jul. Det kan like gjerne hende at tårene skyldes all røyken.
Også her kommer Øyvind Meberg med en betimelig kommentar. Han lurer på om det ikke hadde vært lurt å varsle luftfarten om all røyken som stiger opp fra Asklandsjordet.
– Det kan hende noen fly blir askefaste, kommenterer han.
Snart er siste rest av årets julefeiring gått opp i røyk. Juletrekasting-9-NETT

 

gjøvdøl i farta: Tove Kittelsen ankommer i frisk stil. Vi kan også observere en skiløper med juletre under armen
gjøvdøl i farta: Tove Kittelsen ankommer i frisk stil. Vi kan også observere en skiløper med juletre under armen

Gjøvdal Friluftslag
Hilde Smeland er primus motor i Gjøvdal Friluftslag. Hun forteller at juletrekaste-konkurransen ble arrangert for første gang i 2012. I fjor ble den imidlertid avlyst på grunn av snømangel.
Friluftslaget kan ellers vise til stor aktivitet året rundt. De arrangerer bl.a. padleturer, St.Hans-feiring, fiskekonkurranser, skiturer og fotturer. Arrangementene er åpne for alle, også eventyrlystne folk fra sentrum.
Vi kan trygt slå fast at gjøvdølene er flinke til å utnytte naturen i ”Bygda med villmark & varme”.

Måtte kjøpe hus for å få plass til orgel

På orgelkrakken: Dette bildet er ikke tatt på orgelkrakken i en av landets kirker, men hjemme i stuen til Øyvind Kopperud i Åmli. Avisa`s nokså umusikalske medarbeider, ble sukat i ørene av lyden på dette instrumentet. Det er bare helt rått!

Øyvind Kopperud elsker orgelet sitt, ja han
elsker det så mye at det har fått tilnavnet ”dama mi”. Men det er ikke lett å få plass til den rause frøkna. Men kjærlighet kjenner ingen grenser, dermed tok Øyvind affære. Han kjøpte hus etter orgel, dermed havnet han i Åmli.

”De gærne har det godt” heter det i ordtaket. Øyvind Kopperud (66) er mer en snittet interessert i orgelmusikk. Men før han kunne glede seg til orgelbrus, måtte han skaffe seg et orgelhus. Det fant han i Århuskleiva. Dette er den utrolige historia om mannen som flytta til Åmli, fordi han fikk en rimelig bolig, som var stor nok til å huse et fullvoksent orgel.
-Ja, noen tror sikkert at jeg er sprøyte gal. Men jeg har mye glede av galskapen min, sier den blide mannen med det hvite julenisse-skjegget.

– Min store kjærlighet
Øyvind Kopperud er ungkar, nybakt pensjonist og tidligere alt-mulig-mann i Sjømannskirken.
– Orgelet er min store kjærlighet. Noen sier at jeg endelig har fått en dame i huset, humrer han.
Øyvind har helt siden ungdommen elsket høystemt kirkemusikk. Da mannen ble pensjonist, fikk han endelig anledning til å realisere drømmen om å kjøpe sitt eget orgel.

Skreddersydd for orgel
Men i leiligheten på Nøtterøy var det knapt plass til ei blokkfløyte. Derfor måtte han få tak et sted som hadde stor nok dør og stor nok stue til å huse et anstendig orgel.
På FINN.no fant han en rimelig enebolig i Åmli. Øyvind brukte ikke lange tiden på å finne ut at huset var som skreddersydd.
Høsten 2016 flytta han til Århuskleiva. Og tidligere i år kom orgelet med spesialtransport fra Nederland. En traktor og fire mann måtte til for å transportere det blytunge instrumentet inn i stuen.
– Ja, det var litt av en sjau, kommenterer han.

Født på Madagaskar
På dette tidspunkt i intervjuet er det på tide å gå tilbake i tid. Vi må finne ut når denne rare orgel-galskapen starta.
En så original mann må selvsagt være født på et originalt sted. Øyvind ble født på Madagaskar i 1951. Foreldra var Randi og Trygve Kopperud. De jobba som diakoner på et hjem for spedalske.
Da familien kom tilbake til Norge, fortsatte foreldra å jobbe som diakoner.
Lærte å like klassisk
Etter grunnskolen, ble Øyvind elev ved Birkeland Folkehøgskole. Her traff han en entusiastisk lærer som skulle få stor innflytelse på den unge mannen:
– Læreren formidla gleden av å lytte til og forstå klassisk musikk. Mens klassekameratene digga Beatles, hørte jeg på Bach og Beethoven, minnes han.
Øyvind avtjente så siviltjeneste, før han flytta til Hønefoss og begynte å jobbe som miljøarbeider innen Helsevern for psykisk utviklingshemma.
På dette stadium av livet meldte det seg et økende behov hos Øystein for å drive med kristent arbeid. Han legger heller ikke skjul på at eventyrlysta tok overhånd.

Sjømannskirken
Resultatet var at han søkte jobb i Sjømannskirken. Første tur gikk til havnebyen Santos i Brasil. Her var han alt-mulig-mann og assistent for presten.
Dette skulle bli starten på en livslang karriere. Øyvind var stasjonert i London, Miami, Mallorca, Pireus, Kypros og Alanya.
– En viktig del av jobben var å drive velferdstjeneste overfor nordmenn i utlandet. Jeg gjorde alt fra å steke vafler, låne ut bøker og filmer, til å hjelpe de som hadde havna i en vanskelig situasjon, forteller han.
En VG-artikkel på nettet fra 2009 illustrerer det dype alvoret i jobben. Her forteller avisa at prest Arvid Tveit og assistent Øyvind Kopperud ved Sjømannskirken i Magaluf, må bistå norske jenter som blir utsatt for voldtekt.
Mellom oppdragene ute i verden, var han også kretssekretær for Sjømannsmisjonen i Nord-Norge.

Lang og tro tjeneste
Mens han er på kjøkkenet for å hente mer kaffi, faller blikket vårt på et vakkert diplom.
Her står det med sirlig skrift at Øyvind Kopperud i 2015 ble tildelt Norges Vel`s ”Medalje for lang og tro tjeneste etter 30 års virke i Sjømannskirken”.
Øyvind er svært beskjeden når han skal beskrive sine egne musikalske kvaliteter.
– Jeg er ingen musiker. Jeg er bare en som elsker musikk, sier han.
Det er likevel ingen tvil om at Øyvind har plukka opp en god del musikalsk kunnskap, bare gjennom å dyrke hobbyen sin. Mannen har gehør til tusen.
I begynnelsen satt han bakerst i salen da det var allsang i Sjømannskirken. Så begynte han selv å lede allsangen. Og snart var det også han som stod for akkompagnementet.
Et fellestrekk ved mange steder som har Sjømannskirker, er de historiske katedralene. Og i salen satt Øyvind gjerne med orgelbrus i ørene.

Drøm blir virkelighet
– Som pensjonist kunne jeg endelig gjøre det jeg hadde drømt om lenge, nemlig å få mitt eget orgel, sier Øyvind.
Men faktorenes orden er ikke likgyldig når man er på orgeljakt. For som allerede nevnt, var leiligheten på Nøtterøy altfor liten til å fylle Øyvinds orgeldrøm.
På FINN.no fant Øyvind en bolig i Åmli som både var romslig og rimelig.
– Den var helt pefekt, sier han. Øyvind solgte dermed leiligheten på Nøtterøy og kjøpte huset i Åmli. Så kunne han ta fatt på del to av prosjektet.
Kun to i privat eie
Gjennom firmaet Strandskogen Kirkeorgel bestilte han et ”Johannus Rembrandt 350” til en prislapp av 208.000 kroner. Han måtte i tillegg betale en betydelig sum for å få sendt orgelet fra fabrikken i Nederland.
– Rembrandt 350 er toppmodellen vår. Det er virkelig et stilfullt, eksepsjonelt instrument, skryter daglig leder Arnt Frode Strandhagen.
Han forteller at det er høyst uvanlig at privatpersoner går til anskaffelse av så flotte orgler.
– En lege i Fredrikstad er den eneste som har bestilt dette instrumentet utenom Kopperud, sier han.
Øyvind fikk hjelp av Olav Kleivene med traktor og tre andre kraftkarer da orgelet skulle flyttes inn i stua. Med en vekt på 450 kilo, ble det en svett og slitsom affære.
– Du må skrive at jeg er takknemlig for all hjelpa, sier han og sender et kjærlig blikk mot orgelet.
Det er ikke uten grunn at instrumentet er oppkalt etter den hollandske malermesteren Rembrandt. Man kan se at det oser av kvalitet. Orgelet har tastatur i tre etasjer og like mange spaker og knapper som cockpiten på et fly.
Foran orgelet står to sett med mer moderne utseende keyboard, som kan kobles sammen til et instrument.
– Da blir det mye lyd her i stua, konstaterer han.

Salmesang i skauen
– Hvorfor er du så betatt av orgelmusikk?
– Fordi orgel er fantastisk å høre på. Det er et helt orkester. Det maler livet fra det lille og vare, til det store og mektige. Man kan speile alle stemninger fra den svakeste røst, til det storslåtte, sier Øyvind med tydelig begeistring.
Det går ikke en dag uten at han sitter en eller flere timer på orgelkrakken. Men Øyvind er også et utadvendt, sosial person.
Derfor har han starta noe som kalles ”Salmesang i skauen”. Her inviterer han gode venner til felles hygge.Sist gang deltok det tjue stykker.
Kari Skårdal spiller fiolin og resten av gjengen stemmer i med allsang i orgelhuset til mannen som må finne seg i å bli karakterisert som litt gal.

Sykler for livet!

 

Jan i farta: Folk som bor på Nelaug har blitt vant til å møte denne karen i farta. Jan Jørgen Lavransen sykler flere mil hver eneste dag, så sant det ikke sprutregner. Det som tidligere var et ork, har nå blitt lysbetont. Og sjekk det smilet! Jan er gjerne blid som ei fele, der han kommer susende på sykkelen.

Sommeren 2015. Han faller sammen i gangen på Nelaug. En nabo finner ham og med blålys og sirener fraktes han til sykehuset i Arendal. Hjerteinfarktet dreper nesten Jan Jørgen Lavrantsen. Han bestemmer seg. Jan vil leve, ikke dø. Nå begynner kampen og viljen mot et nytt og sunnere liv. Sykkelen fra kona blir redningen. 

I august 2015 var Nelaug-mannen Jan Jørgen Lavrantsen noen få minutter fra å dø. Han fikk en kraftig hjerteinfarkt. Jan reddet livet takket være snarrådige naboer. Dersom ambulansen hadde kommet ti minutter senere til sjukehuset, hadde han trolig avgått med døden. Slik opplevelser gjør noe med folk. Jan har begynt å sykle for livet.

– Det føles som om jeg har fått livet tilbake i gave. Nå vil jeg ta godt vare på det, smiler han. Vi treffer den pensjonerte sjømannen heime i stua på Nelaug en litt grå og kald novemberdag.

Jan sier rett ut at han hadde en usunn livsstil tidligere. Han var så altfor glad i god mat og go`stolen i stua.
– Jeg veide 116 kilo den gangen. Jeg var overvektig og i dårlig form, innrømmer han.

Til sjøs som 15-åring
Men før vi forteller mer om den dramatiske august-dagen, går vi tilbake til start, eller rettere sagt ungdommen. For denne karen har opplevd mye spennende.
Jan kommer fra Treungen, hvor han ble født inn i en søskenflokk på fire.
– Både pappa og flere onkler var sjøfolk. Sjøl var jeg drittlei skolen. Jeg drømte bare om å komme ut i verden, forteller han.
Vi sitter med hver vår kaffikopp i den koselige stua på Nelaug, omgitt av familiebilder og minner fra et begivenhetsrikt liv som sjømann.
Jan var bare femten og et halvt år gammel da han i 1969 dro til sjøs. I første omgang som elev på skoleskipet Sørlandet. Her var han i tre måneder.
Så ble han dekksgutt på M/T Cardo, et skip på 40.000 bruttotonn som ble eid av Arendals-rederiet Jan P. Jørgensen.
– Det var et eventyr. Hele verden lå for mine føtter. Vi seilte mellom Europa og Den persiske gulf. Suezkanalen var stengt, så vi måtte seile rundt hele Afrika. Vi var borte to måneder i slengen.

verden rundt: Jan Jørgen Lavrantsen jobba i maskinen på oljetankeren Navion Oceania i 2010 og -11. Slike skip var arbeidsplassen i 44 år.
verden rundt: Jan Jørgen Lavrantsen jobba i maskinen på oljetankeren Navion Oceania i 2010 og -11. Slike skip var arbeidsplassen i 44 år.

Beskytta av de eldre
– Men var du ikke redd? Etter dagens målestokk, var du bare en guttunge.
– Både ja og nei. Jeg var vel mer oppspilt enn redd. De eldre sjåfolka var flinke til å ta vare på oss førstereisgutter, sjøl om miljøet kunne være tøft noen ganger. Sjømannskirken ble en trygg havn for mange av oss, svarer han.
Jan hadde sjøen som arbeidsplass helt til han runda 60 og ble pensjonist i 2013. Han jobba de første åra på dekk, deretter i maskinrommet. Det skulle bli mange båter og mange seilaser til fjerne strøk på kloden.
Jan viser fram den blå Sjøfartsboka som er full av stempler fra diverse rederier. Boka framstår som et dokument fra den tiden hvor skipene hadde norske flagg og norske sjøfolk. Som et tegn i tiden, slutta han samtidig som supplybåten han jobba på i Nordsjøen, ble flagga ut.
Jan gifta seg med Ellen i 1979. Paret bodde et par år i Treungen, før de flytta til Åmli sentrum og deretter til Nelaug.
– Det er tredve år siden vi bygde hus på Nelaug. Jeg måtte reise til sjøs da grunnmuren var reist og kom hjem da huset stod ferdig bygd, minnes han.
Jan ble altså pensjonist i 2013. Nå skulle han endelig får tid til å nyte livet heime på Nelaug, stelle i hagen og gjøre det han hadde lyst til.
– Den gangen hata jeg alt som hadde med trening å gjøre. Det var nærmest et skjellsord. Jeg hadde også røykt som en svamp, men klarte å slutte for ti år siden, forteller han.

Jan svimte av i ganga ved utgangsdøra. Her ble han liggende hjelpeløs på gulvet, badende i sin egen svette.

– Som et hestespark
Jan hadde ingen grunn til å tro at denne augustdagen i 2015 skulle bli et vendepunkt i livet.
Han stod opp som vanlig, spiste frokost og sa farvel til Ellen, som dro på jobb i Åmli sentrum. Siden det var fint vært, bestemte Jan seg for å klippe plenen.
– Plutselig kjente jeg en voldsom smerte i brystet. Det var som om jeg skulle ha blitt sparka av en hest. Jeg kaldsvetta og heiv etter pusten, forteller han.
Jan la seg på en seng i kjelleren for å hvile. Han trodde det skulle gå over, men opplevde i stedet at smertene bare ble verre. Jan gikk derfor over til naboen Willy Ellingsen.
– Jeg føler meg uvel. Kan du kjøre meg til Åmli legekontor, spurte han. Willy svarte at det skulle han selvsagt gjøre.
Jan ringte så til Åmli legekontor. Her skulle de stå klar til å ta i mot han. Jan ringte også til kona for å fortelle at han var blitt dårlig.
Tilbake i huset ville han finne seg en passende jakke og sko til Åmli-turen. Men så skjedde det fryktelige. Jan svimte av i ganga ved utgangsdøra. Her ble han liggende hjelpeløs på gulvet, badende i sin egen svette.
Da Willy kom opp til huset, fikk han se at Jan lå livløs på gulvet.
– Jan har besvimt. Ring etter ambulanse, ropte han til Øyvind Jomås som tilfeldigvis befant seg i nærheten. Øyvind bor i det andre nabohuset.
Snart dukka Ellen også opp. Hun var livredd for at ektefellen skulle dø.

Jan Lavrantsen-5-NETT

Til Arendal med blålys
Ambulanspersonellet skjønte straks at dette var veldig alvorlig. EKG-undersøkelsen bekrefta at Jan hadde fått en kraftig hjerteinfarkt.
– Jeg husker ikke så mye av det som skjedde. Bare at jeg hadde store smerter og ble sendt med blålys til sjukehuset. Da vi kom ned til Fianesvingen og skulle ut på E18, hørte jeg at de satte på sirena. Da skjønte jeg at det fryktelig dramatisk, minnes Jan.
Vel framme på sjukehuset, ble han sendt rett inn til intensiv-avdelinga og tatt under behandling. Her fikk han blant anna fire stent, det vil si sylindre som føres inn i pasientens blodårer for å åpne innsnevra vev.
– En lege fortalte at jeg trolig ikke ville ha overlevd, dersom jeg hadde ankommet ti minutter senere, sier han.
Jan ble på sjukehuset i fem dager. Så dro han heim igjen. Her fikk han først beskjed om å ta det med ro. Deretter begynte opptreninga etter et program, som han fikk utdelt på sjukehuset.

 
Starten på et nytt liv
– Jeg begynte forsiktig med å gå langsomt opp til Nelaugdammen. Deretter gikk jeg langs tjenna til Vimmeveien, sier han og fortsetter:
– Etterhvert som formen ble bedre, økte også appetitten på å gå lengre og raskere. Jeg gikk runden opp til Øynes eller ned til Flaten.
Det som tidligere var et ork, ble nå lysbetont. Med formen stiger også humøret og overskuddet. Først går han på bilveier, så går han i skogen og så jogger han. Det blir etterhvert lange turer fra Nelaug til Hovdefjell.
Under åpninga av julegata i sentrum i fjor, kunne Åmliavisa`s utsendte med egne øyne observere en svett og blid Jan komme løpende gjennom gata.
– Jeg har jogga fra Nelaug, forkynte han stolt.
For tre måneder siden fikk Jan en strøken sykkel i gave fra Ellen. Det skulle bli starten på en ny epoke i livet som en stadig sprekere pensjonist.
Jan starta med å sykle runden ned til Flaten, opp til Selåsvatn, over til Nelaugkrysset og heim igjen. Så utvida han turen til å omfatte Stavheia.
Men dette var bare starten på en lidenskap, som skulle øke i omfang. I høst har 64-åringen hatt enkelte dagsturer på inntil 10 mil hvor han besøker Tvedestrand og andre steder ute ved kysten.
– Jeg har ikke følt meg så sprek og opplagt siden jeg var en ung mann. Treninga har blitt en viktig del av livet. Men angsten for at det skal skje noe, ligger fortsatt i bakhodet. Derfor har jeg blitt flinkere til å lytte til signalene fra kroppen, avslutter han.

100 år med nærbutikk

Butikkdama i Tovdal: Lillian Ramse Solvik trives i jobben som bestyrer av Tovdal Forbruksforening. Hun opplever travle dager med et stort mangfold av oppgaver.

Årstallet er 1917. Første verdenskrig er i ferd med å legge Europa i ruiner. Det er 12 år siden unionsoppløsningen. Tovdal er egen kommune med rundt 400 innbyggere. Samme år bestemmer en gruppe fremstående  tovdøler seg for å starte butikk på Øvre  Ramse. Den ble hetende Tovdal Forbruksforening. I en utfordrende tid har lokalbutikken i Tovdal overlevd, nå feirer de 100-års  sammenhengende drift.

– Jeg er glad i jobben min og jeg er glad i Tovdal. Man kan si at jeg driver med en blanding av forsyningstjeneste og sosialarbeid. Å drive nærbutikk er en livsstil.

Vi treffer Lillian Ramse Solvik en time før Tovdal Forbruksforening skal åpne for dagen. Håret hennes er nesten like rødt som butikken.

Blid og energisk
Blid og energisk, skjenker hun kaffi til gjesten. Vi sitter ved et lite bord foran hylla med bygdebøker og turistreklame.
Dama er ung, men butikken gammel. Tovdal Forbruksforening har nemlig oppnådd noe som er høyst uvanlig i våre dager. De kan feire hundre års sammenhengende butikkdrift.
– Jeg føler at tovdølene setter pris på nærbutikken. Mange er flinke til å handle lokalt, sier Lillian. Hun forteller at butikken i fjor økte omsetningen med 200.000 kroner.
Men dette betyr ikke at butikkdrift i Tovdal er en enkel vei til rikdom. Så langt i 2017 har man fått et lite underskudd i budsjettet og butikken opplever kutt i Merkur-programmet, dvs. den statlige støtteordningen for distriktsbutikker.
– Nå satser vi på mye handel resten av året, sier Lillian og smiler optimistisk
Lillian er født og oppvokst i Tovdal. Hun jobba noen år i helsesektoren i Skien, før hun flytta heim igjen. Her begynte hun å hjelpe Daniela Plozicki, som den gangen drev forbruksforeninga.
Lillian Ramse Solvik ble ansatt som daglig leder av Tovdal Forbruksforening den 19. juni 2015.

Allsidig og travel jobb
Selv om Lillian har full jobb og vel så det med å styre butikken, trenger hun av og til hjelp. Det får hun av mamma Ellen Wingereid Ramse og Sigrid Bjørg Ramse. De kan begge åpne og lukke butikken og betjene kassaapparatet
– Det er helt supre, sier Lillian og fortsetter:
– Det er egentlig en livsstil å drive butikk. Å sitte bak kassaapparaet er bare en del av jobben. Jeg må føre regnskap, bestille varer, plassere dem i hyllene, vaske og rydde, for å nevne noe. Det er hundrevis av ting som må gjøres hver eneste dag.
Som om alt dette ikke var nok har Lillian en anna jobb i tillegg. Hun kjører skolebussen fra Austenå og ut til Dølemo om morgenen.
A propos familie. Pappa Aslak brøyter utenfor butikken og er ellers en kløpper til å fikse alt mulig.

rød og fin: Malermester Arild Askland maler vinduskarmene på Tovdal Forbruksforening. Snart kommer nye lokalproduserte skilt på plass igjen.
rød og fin: Malermester Arild Askland maler vinduskarmene på Tovdal Forbruksforening. Snart kommer nye lokalproduserte skilt på plass igjen.

Mange hemmeligheter
Lillian åpner butikken klokka 13 på hverdager (10 om sommeren). Tovdølene har vent seg til denne åpningstida og tilpasser livene sine etter det. Det kommer gjerne et rush av av folk ved 15 tiden.
– Noen har det travelt. De røsker med seg varene og forsvinner ut igjen i all hast. Andre har kjempegod tid og vil gjerne slå av en prat, sier Lillian og fortsetter med et lurt glimt i øyet:
– Du skulle bare visst alle hemmelighetene jeg får greie på under disse samtalene. Man blir godt kjent med innbyggerne, når man driver butikk.
Lillian har også etablert et tilbud hvor kundene kan bestille og hente varer utenom åpningstid. Varene blir plassert på et avtalt sted. Særlig pendlere og hyttefolk er glade for dette tilbudet.
Lillian har tatt inn en rekke nye varer som tovdølene tidligere måtte dra til byen for å finne. Blant anna ris, nudler, mjøl, øl og te av de mer eksotiske og uvanlige variantene, faller i smak hos kundene.
Lillian har opplevd at hyttefolk fra Kristiansand finner ting i butikken hennes, som de ikke har oppdaga i heimbyen.
– Jeg hadde nylig besøk av en kunde som kjøpte et dusin knøttsmå ketchup-flasker, som de kunne bruke på tur. Slikt er gøy.

Medlem av Nærbutikken
I våre dager kan ikke butikker på landsbygda overleve uten å være medlem av en kjede.
Tovdal Forbruksforening tilhører Nærbutikken, som er en kjede i NorgesGruppen. Kjeden profilerer seg på å drive små butikker på bygdene.
Lillian er glad for at kjeden gir henne muligheter for å beholde en lokal profil og tilpasse vareutvalget etter tovdølenes ønsker.
Det var bygdefolk som starta butikken for hundre år siden. Og det er fortsatt bygdefolk som eier den. Lillian forteller at de har 56 aksjonærer.
– Jeg må nok skuffe de som tror at dette er en voldsomt lønnsom investering. Marsipankaka på generalforsamlinga, er vel det nærmeste vi kommer et aksjeutbytte, sier hun.
I tillegg til Lillian sjøl er styret sammensatt av leder Ronny Sørgard, nestleder Kristin Ramse, Geir Austenå, Stian Olstad og Kristen Ramse-Aamlid.

litt eksotisk: Du må ikke tro at bygdefolk bare spiser kjedelig, ensformig mat. Tovdølene prøver gjerne nye eksotiske varianter. Derfor fyller Lillian hyllene med litt uvanlige matvarer.
litt eksotisk: Du må ikke tro at bygdefolk bare spiser kjedelig, ensformig mat. Tovdølene prøver gjerne nye eksotiske varianter. Derfor fyller Lillian hyllene med litt uvanlige matvarer.

Rødmalt kronerulling
Styret var nylig samla til et ekstraordinært møte med en viktig sak på dagsorden. Butikken trengte ny maling. Den gamle gulfargen flassa og var lite pen å se på.
– Jeg bestemte at vi skulle male butikken rubinrød. Styret var enig, sier Lillian.
Men butikken hadde ikke råd til å finansiere jobben gjennom det vanlige budsjettet. Derfor inviterte styret til kronerulling. I løpet av noen få dager kom det inn hele 52.000 kroner i gaver.
Anbudet var på 37.500 kroner. Dette betyr at butikken har litt penger til overs som de kan bruke på andre vedlikeholdsoppgaver. Et nytt gulv står høyt på ønskelista.

… og nå blir det fest!
Lørdag 28. oktober er det duka for stor jubileumsfest i Tovdal. Det hele starter med grilling, kakespising og aktiviteter for ungene utenfor butikken.
Om kvelden blir det dans og enda mer moro på Brustad.
Ja, det er godt at tovdølene har Lillian og forbruksforeninga.

Handel og vandel i Tovdal

Vi skriver det herrens år 1917. Den første verdenskrig er i ferd med å legge Europa i ruiner. Kongeriket Norge er 12 år. Tovdal er egen kommune med rundt 400 innbyggere.
Dette året bestemte en gruppe framstående tovdøler seg for å starte butikk på Øvre Ramse. Den ble første hetende Lille Topdals Forbruksforening.
Jacob Neumann Mohn (1838-1882) var en kjent jurist som skrev flere lover. Det var han som tok initiativ til etablering av Forbruksforeninger i Norge rundt 1870, etter engelsk mønster. Den lokale butikken skulle eies i felleskap av innbyggerne. Hensikten var å bedre de økonomiske og sosiale kåra for vanlige folk.
Tovdal Forbruksforening ble først etablert i et bygg som ble kalla Steinkyrkja. Like etterpå flytta den inn et anna provisorisk lokale. Tidlig på 1920-tallet ble det satt opp et stort staselig hus med butikkvinduer ut mot hovedveien og leilighet til bestyreren i 2. etasje. Det hvitmalte bygget rommer i dag interiørbutikken ”Karolines hus”. På 70-tallet ble det igjen satt opp et nybygg. 13. januar 1978 var det offisiell åpning av det nåværende butikklokalet.
Karl Ingolf Kristiansen er en sentral skikkelse i historia til Tovdal Forbruksforening. Han var bestyrer i hele 25 år, fra 1968 til 1993. Karl Ingolf bodde i 2.etasje og drev butikken med hjelp fra kona Onny og noen damer i bygda.
I 1988 utgaven av ”Jol i Åmli” hadde Inga Lauvdal en artikkel med tittelen ”Vil butikken i Tovdal kunne feire nye 70 år?”. Her intervjuer hun Karl Ingolf.
I årets utgave av ”Jol i Åmli” kan leserne glede seg til en ny artikkel om butikken som nå fyller hundre. Artikkelen er skrevet av Lillian i samarbeid med Sigrid Bjørg Ramse. Her kan man lese mer om den spennende historia til Tovdal Forbruksforening.
(Kilder: Lillian Ramse Solvik, Ann Karla Kristiansen, Bygdeboka for Tovdal, Wikipedia)

Se bilder fra feiringen i ukas papirutgave.