Elevbedrift gir kantinetilbud

HURRA FOR KANTINE:  De er i hvert fall ikke i tvil et sekund, dette danker ut den kjedelige matpakken. For hvem vil vel ikke ha rykende fersk pizza, baguetter og smoothie, spør de. På kontraspørsmål om de ikke er redde for å bli litt bortskjemte, ser de bare på meg og svarer; Det er jo mye bedre å spise på skolen, enn ikke. F.v. Elise Hansen Espebu, Vilde Tveit Risholt, Anntonie Smeland, Emma Catharine Klindt, Sina Alette Olsen, Anna Storbrua Vehus og Signe Solberg Tveit. Humormannen bak mente på at han het Georg Valle, men han heter egentlig Øyvind Askland. 

 

-Gratis skolemat fører til mindre mobbing, bedre integrering og mer opplagte elever. Det er god samfunnsøkonomi og hindrer utenforskap, sier ordfører Jon Rikard Kleven i Vinje kommune. Han har mange års erfaring med skolematordningen. 

Rådmannens sier nei til frokost og lunsjtilbud til elevene ved Åmliskolene fra høsten 2018. Men frukt skulle de få.
Men slik ble ikke utfallet etter politikerne hadde sagt sitt. I hvert fall ikke ennå. Flertallet ville det slik at hele saken ble sendt rett i retur for å få svar på hva ei brødskive eller to ville koste, ikke minst hvem som kunne bidra lokalt.
-Mat, ikke frukt
I følge saksfremlegget skulle altså denne fruktordningen gis til alle elevene ved Åmli skule og Dølemo oppvekstsenter fra skolestart høsten 2018. Dette skulle gjøres ved å innføre et abonnement for alle elevene på Skolefrukt.no finansiert av kommunen. Men politikerne hadde sitt å si om saken. – Hele grunnen til at vi tok bort tilbudet var å statuere et eksempel mot staten da de fjernet fruktordningen, sa ordfører Reidar Saga.
– Jeg ble skuffa når saken kom tilbake med en sak på frukt, og til så mye penger. Hva skal jeg si, jeg er ikke enig i konklusjonen, fulgte Hans Fredrik Tangen (H) opp.
– Det var da ikke frukt vi ba dem om å utrede, det var mat, sa ordføreren.

Behovet?
La oss gå litt ut av debatten i kommunestyresalen og litt tilbake i tid først. I februar 2017 ba Åmli kommunestyre om at saken skulle sendes tilbake til skolen for å kartlegge behovet for gratis mat i skoletiden. De ville rett og slett vite om det var et reelt behov, og om det var aktuelt med påsmurt bordmat. Skulle tilbudet gjelde alle dager og hvilke klassetrinn skulle eventuelt være med, var noen av spørsmålene politikerne ville at skolen skulle svare på. Tia varte og den gikk, siden står det at saken er tatt opp i skolens organer slik som FAU og SU.
Konklusjonen er at det er enighet om at elevene fra 1. – 10. trinn får utdelt frukt på skolen hver dag, så fremt dette ikke går utover skolens budsjett, melder Dølemo Oppvekstsenter. De oppgir at de har god oversikt over elevene og at de får i seg de rette måltidene. Her sier de rett ut at frokost og lunsj blir for komplisert å innføre. Men dette er ikke tilfellet ved Åmli skole, for her foreslås det å innføre lunsj to dager i uka for ungdomstrinnet ved skolestart høsten 2018 og utvide dette til også å gjelde mellomtrinnet fra 1.januar 2019.

IMG_0091

Delte meninger
I forbindelse med skolens arbeid med kosthold, fysisk aktivitet og helse, ble det høsten 2018 gjennomført en undersøkelse i forhold til matpakke på skolen, rettet mot 8. trinn. Tallene fra denne undersøkelsen viser at det kun er 5% som ikke har med matpakke fast på skolen. Ved Åmli skule benytter mange av elevene seg av skyss og elevene er ikke fremme ved skolen før rett før skolestart. Det vil derfor ikke være hensiktsmessig å innføre frokost på skolen fordi det i praksis kun er de med kort skolevei som vil få et reelt tilbud, skrives det. Når det gjelder lunsjtilbud mener man det må gjøres et forarbeid på hva skolens fasiliteter tillater i forhold til praktisk gjennomførelse. Men det er allerede gått over 1 år siden politikerne vedtok å sende forespørselen til skolen….
Men det som er kostnadsberegnet i saken er ikke mat, det er frukt. Og prislappen som ble presentert for politikerne er tatt rett fra skolefrukt.no. Tilbudet koster kroner 3,00 per dag eleven får frukt, og subsidieres av det offentlige med kroner 1,50 per frukt/grønt. Prislappen blir omlag 250 000 kroner.

En banan om dagen
Tilbake i kommunestyresalen mandag var det tett om meningene.
-Hva med den sosiale biten her. De som har mat til barna på skolen har et sunnere miljø. At det er dette som kommer ut av denne saken etter så langt tid, er sørgelig. Jeg har veldig lyst at de skal få påsmurt mat, sa Anja Mogensen Mølmen.
Men ikke alle var enige.
-Påsmurt mat har jeg lite tru på og prislappen kan bli forholdsvis høy. Skal vi fø på 95 prosent når de egentlig svarer at de har mat med seg. Og hva med alle disse som har allergier? Nei, da har jeg heller sansen for frukt. Det hjelper å få i seg en banan i løpet av dagen, menteTellef Olstad.
-Før ble de lest for, og da åt de samtidig. På den måten kunne man forskyve norsk-timen litt også, samtidig som de nå kunne delt et fat med mat. Det er flere aspekter med et måltid, enn bare å få i seg næring, fulgte varaordfører Margit Smeland opp.
Men partifelle Ole Gunnar Baas trodde det hadde lite for seg å tre noe lærerne ikke vil ha, over hodet på dem.
-Signalet er at det hverken er behov eller lyst til å drive med dette fra skolen, da bør vi bruke pengene på en bedre måte. Opplæring på hvordan de kan ete på en bedre måte kanskje, sa han.
-Det handler om å bli pålagt merarbeid uten å få noe igjen for det. Et funksjonstillegg hadde kanskje gjort dette bedre. Vi må også huske på at det var tale om en kantine, sa ordføreren.

Kantine på skolen
Helgen før debatten tikker det inn en epost til Åmliavisa fra inspektør Marion Byggstøyl. Hun informerer om at de tirsdag denne uken starter opp en elevbedrift gjennom valgfaget ”Arbeidslivsfag” for 10 klasse. Elevene skal lage og selge mat til sine medelever. De har i følge inspektøren inngått et samarbeid med næringsavdelinga i Åmli kommune og vil også inngå et samarbeid med ungt entreprenørskap i Agder.

Ungdomsrådet
I forrige uke hadde også Ungdomsrådet sitt møte. Åmliavisa stakk innom jobben til lederen av rådet, Natalie Lien for å høre hva hun mener om saken.
-Vi vil ha kantine, det har vi sagt i årevis, men ingen hører. Det er ikke smurt mat vi på videregående ønsker oss, det er et sted å være for å spise maten vår sammen. Vi vil ha samholdet, det sosiale. Nå er det slik at mange går ned til byen for å handle. Men hvis de ikke gir oss kantine, så gi alle frukt da. Det er ihvertfall bedre enn ingenting, kommenterer Lien.
Hun mener det er mange måter å løse kantinedrift på.
-Hvorfor kan ikke de som skal på Polentur styre kantina foreksempel, spør hun. Da kan vi jo rullere på det klassevis, men alle i rådet er ikke enig med meg, smiler hun.
Har dere spurt de andre elevene hva de vil ha?
– Jeg tror ikke det har vært oppe i elevrådet, men jeg vet at kantine har vært en stor greie både for ungdomsskolen og for videregående over tid. Vi har rett og slett lyst på et samlingssted der vi kan spise, sier Lien.
Det koker med andre ord ned til småskolen. Tilbake i kommunestyresalen er det fortsatt hett rundt matpraten. De vil ha pris på brødskivene og de vil vite om Åpos, Proflex og Frivilligsentralen kan ha en rolle i dette. De vil også at administrasjonen skal innhente erfaringer fra andre kommuner og vil sende hele saken i retur, igjen. Og med et knapt flertall, får de det som de vil. For mens Hans Fredrik Tangen vil si nei til både frukt og mat og får med seg både Ole Gunnar Baas og Tellef Olstad på laget. Foreslår Margit Smeland å få klare svar nok en gang og ei pris å holde i. Det støttes av Reidar Saga, Kari-Anne Håland Moe og Anja Mogensen Mølmen.

Erfaringer fra Vinje
Åmliavisa tar kontakt med en av få kommuner i Norge som har innført gratis skolemat og får snakke med ordfører Jon Rikard Kleven i Vinje kommune. For hva er deres erfaringer med skolematordningen?
– Vi har hatt dette i mange år nå. Det er ikke for at foreldre skal slippe å smøre matpakke, men for at alle barn skal få en god skolehverdag med mat. Næring er viktig for læring, sier han og forteller videre at alle barna får den samme maten.
-Det at barna samles rundt mat hindrer utenforskap og det er forebyggende mot mobbing. Vi vet hva mobbing og utenforskap koster samfunnet, derfor er det god samfunnsøkonomi å bruke penger på skolemat, sier ordfører Kleven som også påpeker at det også er integrering i ordningen fordi flyktninger også får samme mat og sitter samlet rundt samme måltid som alle de andre.
Vinje-ordføreren kjenner ikke til forskning på området i Norge, det tror han kan komme av at det slik han kjenner til, kun er to skoler i Norge som har innført dette per nå. Men de ansattes mening er klar.
– Lærerne mener skolematen fører til mer opplagte elever, mindre mobbing og mindre utanforskap. Det skaper også trivsel fordi elevene gleder seg til måltidet, sier han.
Og prislappen?
– Vi bruker omlag 1,2 mill per år. Vi har desentralisert skolestruktur med fire skoler. Det gjør det litt mer kostbart enn om man hadde hatt færre skoler. Det henger sammen med at vi må ha en stillingsressurs på hver skole til å kjøpe inn og forberede maten. Vi har stort sett kaldmat som brød og pålegg. Men en gang i uka har vi varmmat. Varmmat er billigere å kjøpe inn, men litt mer arbeid å lage. Det blir 4000,- kroner per elev hvis man vil ha det enkle tallet å vurdere, avslutter han.

Uka etter, drar vi opp til elevbedriften.

Ny elevbedrift sørger for kantine. Den engasjerte læreren Susanne Kolvereid  vil helst tilby elevene gratis mat, men visjonen er i hvert fall å sørge for så god og billig mat som mulig, ikke minst å tilby en sosial møteplass for elevene. 

 

Hvordan kan elever trene seg på å se ressurser, behov og muligheter i eget nærmiljø, tenke og jobbe kreativt, samarbeide og fungere i team? Stole på seg selv og utnytte egne kunnskaper, erfaringer og nettverk? Ikke minst erverve seg erfaring man kan bruke i jobb senere. Elevbedrift er svaret. Det lokalet initiativet resulterer også i å løse et problem; kantine!
Tirsdag forrige uke startet en elevbedrift opp ved Åmli skole gjennom valgfaget ”Arbeidslivsfag” for 10 klasse.

GODE VENNER:  Åse Helen F. Mathisen sammen med Tellef Halvorsen (kan du skrive i billedteksten at Åse Helen sa jeg måtte ta bilde sammen med henne, spør Tellef humoristisk og får et ”Tellef da!” i retur av initiativtager)
GODE VENNER: Åse Helen F. Mathisen sammen med Tellef Halvorsen (kan du skrive i billedteksten at Åse Helen sa jeg måtte ta bilde sammen med henne, spør Tellef humoristisk og får et ”Tellef da!” i retur av initiativtager)

Samarbeid
Marion Byggstøyl som er inspektør på Åmli skole forteller at valgfaget arbeidslivsfag er relativt nytt, og blir tilgjengeliggjort som valg for de elevene som velger vekk et tredje språk slik som tysk.
-Læreren i faget, som heter Susanne ønsker å få til et entreprenørskap med kjøp og salg ved skolen og vi er svært positive til prosjektet, forteller Byggstøyl.
De har nå startet en prøveordning der de holder åpen kantine en gang i uken frem til sommeren, og tanken bak prosjektet er at dette skal utvides fast hver dag av den nye tiendeklassen etter skolestart igjen, forteller Byggstøyl.
Det hele er et samarbeid mellom næringsavdelingen i Åmli kommune og Ungt Entreprenørskap i Agder. Sistnevnte kommer til Åmli i sommer for å holde kurs og informere om prosjektet ”entreprenørskap fra barnehage til skoleslutt”. Alle grunnskoleprogrammene til Ungt Entreprenørskap er utformet i samsvar med kompetansemålene i Kunnskapsløftet og programmene er tverrfaglige.
-Et av delmålene til næringslivsavdelingen i Åmli er å drive med entreprenørskap i skolen, og Ungt Entreprenørskap i Agder kommer hit for å øse av sin kompetanse, forklarer Byggstøyl.
-Det er ønskelig fra skolen sin side å være med på prosjektet, for Åmli kommune har mange bedrifter og enkeltmannsforetak i kommunen som er basert på det ¨å drive for seg selv”. Derfor ønsker man nå å satse så tidlig som mulig, det vil skape grobunn for kompetanse på sikt, mener Byggstøyl.

Kantine-glede
Og man skal tidlig krøkes. For barnehagene skal også involveres i prosjektet.
-Det er ikke slik at barnehagebarna skal drive elevbedrift, men det er mange aktiviteter som kan implementeres og som minner om det å drive elevbedrift gjennom leik. Kunnskapen skal flettes inn tidlig slik at de blir kjent og involvert i dette også før skolealder, forklarer Byggstøyl.
Planen er altså at dette skal munne ut i en fast kantineordning etter sommeren i år.
-Det vil være opp til læreren som nå har faget om det vil fortsette neste år, men Susanne har søkt stilling videre og fortsetter hun vil det være naturlig at hun fører prosjektet videre, sier Byggstøyl.
Kantina skal driftes fra 020 rommet i kjelleren på skolen.
Vil elevbedriften også løse noe av utfordringene med tanke på skolemat og kantine?
-Jeg har ikke vært involvert i skolemat-spørsmålet og vil derfor ikke uttale meg spesielt om det, men det jeg kan si er at det har vært et stort ønske fra elevene på skolen med en kantine, og meningen er at den vil bli åpen hver dag for femte klasse og oppover etter sommeren, sier inspektøren.

KJØKKEN:  T.v. Lærer Susanne Kolvereid sammen med elevene Åse Helen Felle Mathisen og Angelique Opheim på kjøkkenet like før servering i kantina.
KJØKKEN: T.v. Lærer Susanne Kolvereid sammen med elevene Åse Helen Felle Mathisen og Angelique Opheim på kjøkkenet like før servering i kantina.

Lokal satsing
Byggstøyl har jobbet i videregående skole i mange år og har bred kunnskap om hva det betyr å drive elevbedrift, hennes erfaringer er svært gode.
-Det var positivt for elevene å være med på, og det er slik at pengene man tjener er skattefrie. Vi satt oss et mål og elevene jobbet svært godt gjennom hele året. Det hele resulterte i en klassetur til England der både reisen, oppholdet og en del lommepenger til elevene ble dekket av inntjeningen fra elevbedriften, forteller hun.
Belønningen ble ikke bare en tur, men verdifull erfaring.
-De sto virkelig på, og i tillegg ervervet de seg kompetanse gjennom de ulike oppgavene de ble satt til gjennom alt fra administrasjonsarbeid til økonomi. Alle får også en attest som er viktig senere når de for eksempel skal søke sommerjobb, sier hun.

Programmer
Ungt Entreprenørskap sine program for 1.-7. trinn vektlegger å utvikle personlige egenskaper og holdninger gjennom kreativitet og utforskertrang. De styrker elevenes identitet og tilhørighet til eget lokalmiljø og bevisstgjør dem på at de kan være med å påvirke sine egne omgivelser. Fra 8.-10. trinn ønsker programmet å videreutvikle elevenes evne og vilje til å ta initiativ, samarbeidsevne og sosiale ferdigheter. Elevene må reflektere over egne muligheter knyttet til utdanning og karrierevalg. Gjennom programmet ”Elevbedrift” får elevene erfaring med enkel bedriftsetablering og forståelse av verdiskapingsbegrepet.

Primus motor
Læreren og primus motor i faget, heter altså Susanne Kolvereid. Da hun tok over valgfaget tenkte hun; Vi har ikke kantine, og vi trenger å lage en elevbedrift som kan skaffe elevene fornuftig arbeidserfaring. Valget ble kantine.
Kolvereid er engasjert i jobben og har vyer for fremtiden, men hun holder på realismen.
-Nå får vi se hvordan jobben min blir her, men per nå kan det være vanskelig å få til kantine hver dag etter sommeren rett og slett fordi det kun er valgfag for 10-klasse med 3 timer i uken. Men dersom faget også kunne inkludere 8 og 9 klasse hadde vi hatt nok elever. Vi får se hvordan dette blir etter hvert, sier hun.
-Prosjektet er i oppstartfasen og sist tirsdag var første gang kantina var åpen. Da fikk sultne elever servert nybakt pizza og bagetter med ost og skinke, i tillegg til frukt.
-Sistnevnte var ikke så populært, så jeg tenker vi kanskje kan lage smoothie, sier Kolvereid.
På sikt kan de også forandre menyen.
-Jeg tenker at bagetter kan være fast, men at vi av og til kan veksle på varmrettene til for eksempel gryteretter og pasta. Vi skal også gjøre en forespørsel til Tine for å få til en ordning som sikrer oss billigere drikke og ost enn fra butikk, sier hun.

 

Sosial samlingsplass
Elevene skal altså ikke bli rike på bedriften, men få arbeidserfaring
Kolvereid er kjent med kantineproblematikken ved skolen.
-Dette løser et savn hos elevene og det gir muligheten for en elevbedrift. Visjonen er å tilby god mat til billigst mulig pris slik at flest mulig elever har råd til maten. En kantine har også flere aspekter med seg. Jeg husker hvor viktig kantina var for meg da jeg var ung, det fristet veldig mye mer enn et slitent knekkebrød, sier hun og påpeker samtidig viktigheten med det sosiale ved at elevene har et sted å sitte sammen og spise i friminuttene.
-Jeg tror det er viktig å ha kantine som et alternativ, sier hun engasjert.
Gratis lunsj?
-Men i lys av den nylige politiske debatten om skolemat. Hadde det vært mulig for dere å drifte en skolekantine som serverte gratis mat subsidiert med kommunale midler?
– I teorien ja, det beste er jo å kunne tilby gratis skolemat, men nå begynner vi først med dette tilbudet så får vi se hva politikerne avgjør. Men vi lager mat til elevene uansett og innkjøp blir nok billigere her, enn ved å innhente utenifra, sier Kolvereid.

UTSALG:  Mat og smoothie går unna mens Malin Finsrud, Anne Strand og Kristian Roger Stenklev står bak disken.
UTSALG: Mat og smoothie går unna mens Malin Finsrud, Anne Strand og Kristian Roger Stenklev står bak disken.

På besøk
Det er tirsdag morgen denne uka og full produksjon på skolekjøkkenet. Her er gjengen nesten ferdig med dagens kantinemat. Blenderen får virkelig kjørt seg idet frosne bær og frukt som var til overs fra forrige gang, stappes oppi.
Tellef, Åse Helen og Angelique holder på å rydde. De har laget pizza i dag, og det er også det de ville valgt selv hvis de ikke hadde hatt elevbedriften.Tilbakemeldingene fra elevene etter første gang da?
-Det virker som alle er veldig glad for å ha en kantine, sier de.
Og denne læreren dere har, er hun ålreit?
-Ja, hun er veldig grei. Litt stressa nå ser du, men grei, smiler gjengen.

Smoothie-rush
Vi henger på eleven Malin ned til 020 rommet der det hele skjer.
Bak disken står foruten Malin selv, også Anne og Kristian Roger. De er under opplæring, mener de selv og her går det unna. For alle smoothiene forsvant idet de kom til salgs og nå venter en gjeng på mer.
-Vi klarer ikke å lage det fort nok, frukt var ikke populært sist, men vi frøys det ned og smoothie vil alle ha, smiler Kristian.
-Med priser som 10 for smoothie, 15 for baguett og 20 for pizza tjener ikke gjengen seg rike på bedriften, men til gjengjeld får elevene tilbud om god og billig mat. Det er ikke alle som har råd tik å kjøpe baguett for 45 kroner hver dag, sier Susanne som også informerer om at de ikke har innført noen forbud mot at lærerne kjøper her heller.
Det er på tide å spørre selve panelet, elevene selv. Gjengen med jenter som gomler i seg pizza, baguetter og venter på smoothie er ikke i tvil.
– Det er bare best med kantine, da slipper vi den treige matpakka, slipper alt stresset på morgenen med å pakke den, og dette er jo mye bedre mat enn det man får på den matpakka. Det er jo brød og sånn, nei dette er godt!, sier jentene om hverandre mens de viser frem pizzabiter til en redaktør som ikke har spist matpakka si ennå.

– Han reddet livet mitt

Drittlei var hun, så utrolig lei. Ville bare snu ryggen til alt og forsvinne, så hun kunne slippe følelsen av å sitte der sammen med alle som forsto. Hun visste nok hva de tenkte alle sammen; hun der nytter det ikke å gjøre noe mer med, det blir aldri noe av henne… Slik skulle det ikke gå.

Håret faller ned på skuldrene i det hun snur seg, hun har et klart blikk som møter mitt.

Drittlærere
Allerede i 8 klasse begynte det, sakte men sikkert å skeie ut. I niende klasse ble det mye verre. Hun klarte ikke konsentrere seg, hun var så lei av alt sammen. Følte seg så utrolig dårlig på skolen, særlig i matte. Tallene ville liksom ikke inn i hodet, de krøllet seg og var vanskelige å holde på plass. Det gnagde i henne, langt inne der i sjela. Lærerne tråkket på feil plasser i henne og det gjorde så vondt. De mente det kanskje ikke så stygt, men det føltes stygt i henne. Det ble en ond sirkel, der hennes surhet og spydige forsvar fødte ny motstand mot dem som skulle lære henne de tingene hun ikke evnet å ha plass, til å ta imot. Pisse sur, det danset bak øynene av sinne. Hun skrek. Drittlærere.

De perfekte
Følelsesmessig hadde hun mye på tallerkenen allerede, de forsto ingenting de der inne i klasserommene. Hva hun egentlig hadde å håndtere, også utenfor skolen. Hun tenkte; noen skulle ikke fått lov til å være lærere, noen burde bare ta sin hatt å gå når de ikke har vilje til å lære bort mer, når de bare anså slike som henne som ugress i timene.
Hun begynte å slenge med andre folk som hadde ugress i sinnet, hun søkte de som hadde det ugreit, så de kunne ha det ugreit sammen. Orket ikke de dømmende blikkene av frøken og mister perfekt, som fikk alt til, som livet lekte for. Det var kanskje ikke sånn, men de fikk ros. Hun hadde det ikke sånn. Det var bedre å være frekk i kjeften, bedre å tøffe seg, være brå og hastig. Hun følte på mobbing, følelsen av mismot og avmakt ved å sakte nærme seg der hun visste hun kom til å falle, hardt.

Løftet
Hun passet ikke inn i den vanlige formen. Følelsen av verdi sank, følte seg så udugelig og dum. Hun ble utagerende, som forsvar på det hun følte. Prøvde å være sterk og tøff utad, litt for tøff. Litt for munnrapp. Og det ble bare verre for hver dag, hun skjønte hun kom til å stryke i matte. Så møtte hun losen Nils Kåre Håkedal.
Hun var skeptisk først, hva ville han egentlig? Trodde han at hun kunne hjelpes kanskje, han var vel bare som alle de andre. Som sa noe, lovet gull og grønne skoger og så sviktet han henne, han også. Fordi hun var så vanskelig. Men Håkedal gjorde ikke det.

Nav-fremtid
Sakte men sikkert ble de kjent, han viste genuin interesse. Han kjeftet ikke fordi hun ikke kunne, men lyttet. Forsto. Evnet å sette seg inn i ungdommen. Tolket språket, spøkene. Han var til stede i hennes verden av unge år.
Det er ikke alt man kan si til de hjemme, de er for tett. Han var ekstern, men så henne. En såpass kul kar som ikke var over 100 år og kjeftet på henne med irettesettelse. Det fungerte aldri på henne likevel, hun gikk ufrivillig i vranglås. Ordene kom så skjevt inn i henne fra de andre, og hun følte hun ikke fikk noe som helst til. Følelsen av dumhet spredte seg som et kvelende teppe, skulle hun aldri få noen fremtid? Hun satt hjemme på rommet og tenkte. Er det slik livet mitt skal bli? Skal jeg droppe ut, havne på Nav og være hjemme resten av mitt liv. Aldri få oppleve drømmen, aldri føle meg vellykket? Hun ville ikke ha det sånn, hun ville noe. Og han, trodde hun kunne.

Tillit
Sakte, men sikkert grodde tilliten mellom dem. Forsvarsmekanismen bøyde av og hun begynte å ønske seg en vei videre. Få livet til. Hun kom i mindre grupper, der matte ble forklart grunnleggende, målet var ikke å få beste karakter, men å forstå nok til å kunne stå i faget, komme seg videre. Han ble inngangsbilletten hennes fordi han ga henne tro på viljen hun egentlig hadde voksende inne i seg. Og fra den dagen, gikk de skrittene sammen. Ett og ett for hver dag, de løp ikke, de fortet seg sakte. Og i enden lå den store seieren og vaket som en feit fisk i elva. Tilliten gjorde at hun lærte, hun følte seg ikke dømt, men ivaretatt. Noen trodde akkurat hun kunne klare det, og da kom viljen. Hun skulle nok få det til, hun skulle nok klare det hun også. Motivasjonen og gleden kom frem.
– Endelig får jeg det til jo, YES!

Humor
Han snakket ikke piss, han var direkte med henne, så henne inn i øya, tålte at hun langet ut med vonde ord nå og da. Det var som om han forsto at hun egentlig ikke var sånn, egentlig så ville hun bare lykkes, og han ga seg ikke.
Med humor som fellesnevner ble de to kjent, og han viste henne en mulig sti på siden av veien alle de andre gikk.
Dagen. Beskjeden. Hun kom inn, seiersruset spredte seg som varme i kroppen, hun kom virkelig inn på den linjen hun alltid hadde hatt lyst til.
Hun fikk lov til å bli utplassert flere ganger, ble kjent med lærerne, møtte rådgiver. Det var deilig å skifte miljø, som om en ny æra hadde begynt. Hennes vei frem.
Det var ikke skummelt, det var bra. Selv om hun følte at hun ikke var best, gikk det greit. Og minst to ganger i måneden kom losen til henne og den nye skolen, styrte henne rett hvis hun hadde begynt å få feil kurs igjen.
For losen viket ikke, hver gang stormene kom i horisonten, så hadde hun en å ringe til, kjefte på, få ut gørra til. En bauta som holdt henne fast i sporet. Hun ville videre nå, hun kjente det. Ting gikk bedre. Men alle dager var ikke like gode, og av og til mistet hun fotfestet litt. Kvelden en dårlig dag. Hun kunne chatte med ham på facebook. Det var som å få en vitamininnsprøytning, en hånd hun kunne holde i når det ble for tøft. Så fikk hun mot igjen, og gikk videre.

– Jeg kan
Selvtilliten er påtagelig nå, hun har skjønt at hun kan. Har fått en sommerjobb i yrket hun har drømt om siden hun var liten, og som hun nå studerer for. Hun har ikke en eneste dag ugyldig fravær siden hun begynte på videregående. Har en gulrot i sikte, og det er fremtidig karriere, at hun skal bli det hun som liten drømte om, og det synes faktisk innen rekkevidde.
Han var dyttet hun trengte, hver gang de har hatt en samtale føler hun seg 20 kilo lettere, de tunge tankene er blåst bort og hun kan fortsette. Han representerer sikkerhetsnettet.
Hun stryker håret vekk fra ansiktet og ser på meg.
-Han tok meg på alvor og lot meg vise hva jeg egentlig kunne. La han fortsette i jobben, la han redde noen andre sitt liv inn igjen, også.

 

FAKTA: En av 4 dropper ut av skolen før videregående er over.

I 2012 gjorde NTNU en beregning på hvor mye samfunnet taper for hver person som faller utenfor arbeidslivet når de er 20 år.

Prislappen var på 7,1 millioner kroner per hode. I tillegg kommer økt skatt for å finansiere trygder, økt sannsynlighet for rus og kriminalitet, smitteeffekter og lavere livskvalitet.

Kilde: NOVA

OM: Nils Kåre Håkedal er lektor og jobber som lærer i Åmli.  Det siste året har han vært Los i en 60 prosent stilling i prosjektet med samme navn. Flere hundre barn og unge mellom 14 og 23 år som sliter har vært med i støtteordningen «Los» på oppdrag for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Håkedals oppgave er å motivere og engasjere, være der når ungdom begynner å trekke seg unna. Når de synes skolen blir et ork og står i fare for Drop-out. Losens oppgave er å få til samhandling på tvers av skole, hjem og ulike instanser i kommune og 2. linjetjenesten som barnevern, BUP og PPT.

 

Denne saken er basert på et intervju og samtale i ettertid med kilden. 

Lærer norsk og hogger ved

6 syriske flyktninger har fått kjenne på hva det vil si å bo på bygda, da må man pent ta i et tak. Foruten språkopplæringen på skolen, har de to dager  i uka fått både arbeidstrening og språkpraksis med Ole Harald Engenes ved roret. Vi dro på besøk til dem hans siste dag.

Snøkorn hvirvler lett gjennom lufta til tross for at vi snart skriver mai. Jeg labber forbi husmannsplassen Grånheia som ble gitt i gave til Åmli kommune fra den siste eieren Emmy Hookham i året 2000.

Utviklimgsarbeid
Tenk, Emmy som var født i Amerika vokste opp her på Gråneheia. I voksen alder arbeidet hun for FN med utviklingsarbeid i den tredje verden, og hun hadde trolig vært glad for at syriske flyktninger nå har fått bryne seg på både grønsakshage her og på vedhogst litt lenger oppe som både arbeidstrening og språkpraksis. Vi forlater Emmys gamle tun og vandrer litt oppover til vi ser den spede brakka der røyken fra en velfødd kamin tvinger seg opp i den silkegrå lufta. En blid mann og arbeidsleder ved navn Ole Harald Engenes kommer ut. Siden 1.januar har han vært mannen som har valgt ut oppgaver til gjengen som sitter inne i brakka, i dag er hans siste dag på jobben.

Fysisk arbeid
-Det handler jo om å tilvenne seg det norske samfunn, både med jobb og prek. Og jeg har vel lagt litt mer vekt på kroppslig arbeid. Arbeid på landsbygda er fysisk, og nå er det her de er og da er det sunt å lære, sier Engenes mens et bredt smil sprer seg i det solbrune ansiktet. Og derfor har de syriske mannfolkene i sin beste alder fått prøve seg på både preparering av grønnsakhage ved Gråneheia, de har snekret og malt for kommunen, og de har fremfor alt bedrevet manuelt arbeid med ved. For Engenes holder sin hånd over 5 gårder, og her har man inngått en deal.
– Jeg har holdt maskinene gratis, jeg får arbeidskraft og de får ved til eget bruk. I tillegg trenger ikke kommunen ut med så skyhøye regninger på strøm når de får nok ved. Det er vel det man kaller en win win situasjon.

Det handler om å tilvenne seg det norske samfunn, både med jobb og prek

I dress på jobb
Flyktningene har plukket søppel, de har malt bygg og satt ned brøytestikker. Og de har fremfor alt blitt satt i arbeid, og Engenes er en humørfylt mann, men han er også tydelig.
– Det nytter ikke å være arbeidssky, og de får klar beskjed. I Norge på bygda må man ta i et realt tak og man må komme presis på jobb, sånn er det, smiler Engenes.
Men det er ikke bare, bare å komme på jobb første dag i Åmli. En stilte i blådress første dag, det er ikke så greit å vite hva slags arbeid man skulle til, men når man måtte ut for å hogge ved, skjønte de fort at det ikke var en slik type jobb det var snakk om, smiler han.
Vi knakker på døra og entrer den lille brakka der seks syriske menn sitter og varmer seg.

Maling er bra!
Men hvordan synes de egentlig det har vært å være i arbeids- og språktrening. Har det vært tungt?
-Det har vært bra, svarer de først litt avventende.
-Ikke tungt, ikke hardt?
Nei, bra, konkluderer de igjen. Men så snakker mannen innerst mot peisen, men ikke på norsk. Han heter Jamal, men Jamil som sitter i midten av gruppa rundt bordet svarer en hel regle igjen og så kikker de alle på meg. Men jeg sier; Var det sånn nå at han sa han var sliten, men du svarte at det sier vi ikke til henne nå? De ler hjertelig og litt overrasket, ja svarer Jamal ærlig. For jeg ble veldig sliten og trøtt jeg, det ble ikke han fordi han har vondt i rygg, ikke jobbet. De ler igjen, har romslig humor på det.
-Ja, tre ryggoperasjoner, derfor, parerer Jamil. Men det blir enighet nå, å arbeide med ved, det er ganske tungt. For på spørsmål om det er ved eller maling som har vært mest gøy, blir det kamp om ordet. Maling er bra, maling!
Men de har hatt det bra, synes de selv. De går på skole tre ganger i uka og i praksis to dager.

IMG_3694 – Kopi
BRAKKE: Her er arbeidsgjengen inne i brakka, her fyrer de med egenprodusert ved, får litt hvile og slår av en prat.

Slakter og sjåfør
Men hva ser de seks for seg videre i fremtiden, hva kunne de tenke seg å jobbe med?
Asfaltarbeider, det har jeg gjort i 20 år og har lyst til å fortsette med. Bilmekaniker er svar fra nummer to, den tredje vil holde på med parabolinnstallering og strøm, neste vil bli sjåfør. Men hva slags sjåfør lurer vi på, er han Åmlis neste taxisjåfør?
Jamal ler. Hva som helst, bare det er kjøring. Bil, buss, eller tog. Og du da, spør jeg mannen rett over bordet. Jeg var slakter og maler i Syria, det har jeg lyst til å fortsette med. Og den siste vil bli elektriker, det er i hvert fall helt sikkert. Ok, arbeid til side. Hva med språket, synes de norsk er vanskelig?
– Hahaha, ja. Æææææ, øøø, ååå, kommer det i høye toner med skjevt smil på lur. Det er jo så mye shhhh lyder, og så mye forskjellige toner. Sånn er det ikke på engelsk, kommenterer de. Men det går seg til og de fleste har vært i skolegang mellom 8-12 md nå, den seneste ankomne, har kun 2 måneder på skolebenken. Men de ser lyst på fremtiden og er ikke vonde å be når de skal posere i vedstabelen.

Lærrerik erfaring
Og hva synes de egentlig om han arbeidslederen de har hatt siden januar, er han litt streng?
-Hahaha, nei har er helt topp er skussmålet Engenes får siste dag i jobben.
-Vi har hatt noen wienerbrød i dag tidlig, og nå blir det ned å få i de syriske gutta litt kyllingpølser på grillen og feire litt siste dag her, kommer det fra Engenes.
Han mener jobben som arbeidsleder har vært en lærerik og en god erfaring å ha med seg videre.
-Jeg skal nå tilbake til NCC hvor jeg jobbet i 25 år. Men jeg må si jeg har hatt et utrolig godt samarbeid med enhetsleder Tore Flottorp og flyktningkoordinator Synnøve Skree Valle, sier han. Nå får noen andre ta over stafettpinnen.
Jeg vinker til gjengen ved veden, og rusler nedover veien tilbake til Gråneheia der grønnsakhagen står klar for ny vekst i Åmli.

 

– Ring hvis dere hører sladder

Fokus for Åmli skule de neste fire årene er å ha rett kompetanse på rett sted, aldri glemme hvem de er der for og de skal være endringsvillige og gjøre hverandre gode. Åpenhet på godt og vondt, er nøkkelen.

Rektor på Åmli skule, Odd Arne Eliassen hadde en presentasjon for politikerne i Åmli kommunestyre før kommunestyret torsdag.

Åpenhet i høysetet
For det handlet om skolen og hvordan man skal bli bedre. Og den godeste rektoren, han har trua på åpenhet, ikke minst å kalle en spade en spade. For det er skolen ved de ansatte sin adferd og kommunikasjon som danner grunnlaget for et inntrykk på hva som er skolens «image».
-Mer åpenhet og klima er fokuset for at de foresatte og andre spør oss dersom noen setter spørsmålstegn ved hva vi gjør. Man skal ikke tro, men vite og da må man ta kontakt. Først da vil det skje en endring, og det gjelder også motsatt vei. Vi må være åpne, sa Eliassen som fortsatte;
-Omdømmet må vi jobbe med selv, men vi må gjøre hverandre gode. Hvis man hører sladder, så ikke tro, ring heller meg og si; Jeg hører rykter om at det er slik, men er det sant?

Ros med pisk
På veggen kom det opp sitater for å illustrere hvilke utsagn som kunne bli oppfatter dårlig og eskalere. ”Lærerne jobber jo nesten ikke i juni måned, alle elevene er jo i bygda”
– Hvis dette blir sagt så henger noen seg på det og så oppfatter man at det er slik. Men det er jo ikke tilfelle. Ring heller til skolen hvis dere hører noe negativt dere reagerer på, og spør; Hva er dette for noe, oppfordret Eliassen igjen. Rektor har også tro på endring, ikke minst å gi ros med pisk.
-Det er slik at noen barn fortsatt blir sendt til rektor, og slik må det kanskje være og. Men hvis det er en som er litt «Emil» og blir sendt opp til meg så har jeg også gitt beskjed til mine ansatte at hvis det skjer en endring, at barnet bedrer seg i noe-ja så send vedkommende opp til meg så jeg kan skryte av dem og! Det er jo kjipt for meg at de forbinder meg med noe kjipt hver gang de ser meg, smilte han og høstet latter fra politikerne.
Han erkjenner at det er ting som kan gjøres bedre på skolen, og det vil han ta tak i.
– Dere er våre sjefer og hvis dere har noe dere ønsker å ta opp, ta kontakt. Vi ønsker en konstruktiv dialog, sa han.

Søker bedring
-Dårlig omdømme gjør noe med oss, det kan være demotiverende og energitappende for man får instinktivt behov for å forsvare seg, slik er det vel med oss alle. Man får litt piggene ut. Vi skal ta tak i det som er negativt og søker bedring, men vi har så mange dyktige folk hos oss og det skal vi dyrke. Åmli skule sliter ikke med mye stoffmisbruk og hærverk, at noen ikke har det like greit vil alltid forekomme og jeg kan ikke si at ingen noensinne blir mobbet på vår skole. Men det har vi høyt fokus på. Det er helt realistisk slik jeg ser det at Åmli skule skal opp på landssnittet. Nå har vi også ansatt prosjektleder Nils Kåre Håkedal i en 60 prosent stilling i LOS prosjektet ”Fullført og bestått” som følger ungene våre videre, sa han. ( Åmliavisa følger opp prosjektet)
Åmli har fått BUFdir milder i 3 år.
Målet er helt klart. Minimum 85 prosent skal bestå videregående skole. Los prosjektet skal sikre trygghet, forutsigbarhet, gi tydelige rammer og skolen skal være kompromissløse når det gjelder mobbing. Hjem – skole samarbeidet står helt sentralt for Eliassen når det kommer til endring, han vil ha tettere samarbeid, det vil gi involvering og dermed bedre forståelse. Derfor vil de endre organiseringen og struktureringen i forhold til hvordan de håndterer spesialundervisningen. Mer kontiunitet og en sterkere overgang i basisfagene er en av nøklene.

Tenke nytt
– Vi må gjøre noen forandringer, vi kommer sikkert til å gjøre noen feil på veien, men ikke heng oss for det. Vi skal gjøre så godt vi kan for ungene, og er det noe, så ring oss direkte, oppfordret han igjen.
-Tradisjon er at ting skal gjøres slik det alltid har blitt gjort, og tradisjoner er vel og bra, men endring koster noe. Og hvis vi vil ha endring, må vi våge å tenke nytt, sa Eliassen.
Han snakket også om sosiale medier og netthets.
– Vi har en utfordring med alle sosiale medier som finnes i dag, det har alle skoler.

Netthets
– Vi kan ha så mange nettvettkurs vi bare vil, men netthets påvirker ungene på skolen og det er en utfordring at de tar med seg en vond «samtale» som har foregått på nett dagen før inn i timen, det preger barna og vi har lite verktøy for å håndtere dette vi ikke ser. Vi må ha tydelige rammer og mål. Før sloss vi mer, og det var også kanskje mer realt enn de nettkampene som kan forekomme i dag. Vi må sette forventninger og uten visjon kommer vi ingen vei. Dere kan kanskje tenke, jøss for en naiv rektor, men jeg mener at vi har supre forutsetninger for å lykkes på skulen i Åmli. Men vi må våge å snakke om ting, våge å ta opp ubehagelige ting, også det ansatte kanskje ikke liker. For endring krever, sa han.

Still krav, men støtt
Han kom også med en oppfordring; Still krav til oss, men støtt oss. Hjelp oss å gjøre hverandre gode innad og utad. Det jobbes godt, men vi må bli bedre i alle ledd, sa han åpenhjertelig.
-Evnen til på tenke annerledes enn i går, skiller den kloke fra den dumme, sa han.
Etter presentasjonen fikk rektor lovord fra politikerne. Viggo Hansen (KrF) var først oppe med neven i lufta for å signalisere at han ønsket å si noe; Dette høres helt fantastisk ut, sa han.

Riktig mann
John Lien ( Ap) var neste mann ut; – Jeg er så heldig at jeg jobber med denne mannen daglig og jeg gleder meg til å se hva han får til, han er riktig mann for denne jobben, mente Lien.
– Hva mener du om oss politikere da, sånn rent praktisk i forhold til prosjekter som muligvis blir tredd over hodet på dere, spurte Bjørn Gunnar Baas ( Sp) og høstet latter.
– Jeg har ingenting imot dere politikere jeg altså, spøkte rektor i retur og fortsatte; Jeg føler ikke dere trer noe over hodet på oss, men håper vi kan få ro til å jobbe videre med vår visjon. Han advarte likevel; Hvis dere vil igangsette et prosjekt bare fordi det «ser fint» ut, det har jeg ikke så stor tro på, sa han. Så ble det klappet og så gikk den godeste Eliassen med lovord for den nye formen han har valgt i skolen, en visjon om mer åpenhet på både godt og vondt.

Frokost og lunsj til alle Åmli-elever?

Nå kan det bli servert både frukt og grønt til frokost. Ikke minst lunsj hver eneste dag til alle elevene i Åmli. Politikerne skal stemme over saken i morgen, 6.februar.

I november ønsket kommunestyret en sak der det ble vurdert innføring av tilbud om frokost og lunsj på skolen. Men det er ikke gitt en bestilling om dette skulle være gratis, eller om det dreiet seg om salg av frokost og lunsj. I juni 2016 søkte kommunen Helsedirektoratet om midler til lokalt samarbeid om organisering av matordninger på skolen, men fikk avslag. Det blir trolig lyst ut nye midler i 2017 som det er mulig å søke på.

 
Læringsarena
Saksbehandler Anne-Grete Askland har utarbeidet en helhetlig sak. Og for å sjekke hva andre skoler har gjort, har Åmli tatt kontakt med Selnes kommune i Troms. For de serverer gratis lunsj til SFO elevene hver dag og arbeider med å utvide tilbudet til alle elevene på skolen. Kommunen Vinje har et gratis tilbud om skolemat, det omfatter 400 elever og de opplyser at kostnaden var på 17 kroner per elev i 2016. Hvis man skal tilby frokost og lunsj til alle elevene ved Åmli og Dølemo skole vil dette få økonomiske og organisasjonsmessige konsekvenser.

Må godkjennes
Det er mulig å legge det inn som en læringsarena hvis elevene skal delta i matlaginga som en del av mat- og helsefag. Men det vil kreve ressurser for å planlegge, gjennomføre og lede tilbudet. Det må også godkjennes av Mattilsynet, og utarbeides rutiner når det gjelder mathygiene. Råvarer må også kjøpes inn. På Selnes skole som Åmli har hatt dialog med, har de inngått et samarbeid med nærbutikkene om å få gratis matvarer som har «best før» dato som butikkene må betale for å kaste. Men her vil frysekapasitet være en utfordring. Selnes opplyser at råvarekostnaden ligger på 3,50 pr. dag pr. elev. Likevel må det kjøpes inn en del basisvarer, ikke minst må det gis et tilbud for de som har ulike allergier eller intoleranser, samt religiøse årsaker.

Kokk med ansvar
Det konkluderes med at et frokost-tilbud er vanskeligere å gjennomføre rent organisatorisk siden mange av elevene kommer på skolen rett før timen starter. Det tar jo litt tid å stelle i stand mat. På Selnes skole har de ansatt en assistent i praksisplass som har som oppgave å kutte frukt og grønt slik at barna får et tilbud før de går til timen om morgenen. På den måten får de som ikke har spist frokost hjemme, litt å gå på.
Man mener det bør tilsettes en kokk som har ansvaret for tilbudet, men det må også være mer enn en tilsatt som har oversikt og ansvar. Det vurderes om man her kan inngå et samarbeid med voksenopplæringa og eventuelt NAV gjennom tilbud om språkpraksis eller arbeidspraksis. Man kan søke om prosjektmidler, men det vil ikke være nok til å dekke lønnsutgifter. Selnes har fått midler av Gjensidigestiftelsen for å gå til innkjøp av fryseboks. Noe lignende er kanskje mulig lokalt?

Sosiale ulikheter
Frokost vil altså ikke kreve masse organisatorisk, men det krever at man har personale og utfordringen ligger i at ikke alle elever kommer likt. Det beste tilbudet mener man derfor er å gi elevene frukt og grønt når de kommer. For hvis man ber barna betale for frokost, vil det som et apropos til fattigdomsprosjektet være med på å gjøre de sosiale forskjellene mer synlige, står det i saksfremlegget.  Erfaringer viser at barn som får skolemat er mer opplagte og får et bedre læringsutbytte. Vinje kommune opplyser om at atferdsproblematikken er redusert og at felles måltid er inkluderende og virker oppdragende, ikke minst gir det bedre matvaner. Foreldrene har meldt fra om at de er fornøyde med tilbudet.

Ungdomsskoleelever
Samme prinsippet gjelder når man eventuelt skal tilby lunsj til alle elever i Åmli, man bør ha en kokk som får ansvar for å få godkjent tilbudet av Mattilsynet og utarbeide rutiner for laging av måltider til barna. En kokk i 100 prosent stilling vil utgjøre 525.000 kroner i året, mens det vil koste 262.500 kroner i året å ha en assistent i halv stilling som i tillegg til å delta i matlaging, kan frakte mat til Dølemo. Det vil også påløpe kjøreutgifter. Innkjøp av utstyr vil komme i tillegg. Hvis man skal sikre et godt tilbud uavhengig om kokken ikke kan komme, hvis vedkommende for eksempel blir syk eller skal ha ferie, må det utarbeides gode rutiner slik at assistenten kan steppe inn. Så er det også spørsmål om man skal gi tilbudet til alle med en gang, eller om man skal begynne med en av skolene i en prøveperiode der man høster erfaringer. Man mener det bør prioriteres å gis et tilbud til ungdomsskoleelever siden erfaringer viser at dette er den gruppa som ikke har med seg niste. I alle alternativene er det tatt utgangspunkt i 200 elever. Lunsjen kan serveres i paviljongen for 1-3 klasse og i 020- rommet for de andre elevene. På Dølemo kan lunsjen serverast i fellesrom. Man ser også for seg at de foreldrene som ønsker det, kan ha en frivillig innbetaling til en matkonto på skolen.
Rådmannen innstiller på alternativ 3, men det er politikerne som bestemmer og dette er mulighetene de skal ta stilling til;

Alternativ 1:
Frukt og grønt til frokost alle dager ved begge skolene. Kokk i 100 % stilling og assistent i 50 % stilling. I tillegg vil det være 1-2 personer som får tilbud om språkpraksis (flyktning) eller arbeidspraksis (via NAV). Elevene som har mat- og helsefag blir inkludert i ordninga. Kokken brukes også på skolen som en del av mat -og helsefaget for å heve kvaliteten på faget.
Total kostnad ca. 1 773 500,-

Alternativ 2:
Frukt og grønt i tillegg til lunsj hver dag for begge skolene. Her har man tatt kontakt med ÅPOS og vurdert om de har kapasitet til å lage lunsj til alle. I tillegg vil det være 1-2 personer som får tilbud om språkpraksis. Maten hentes på ÅPOS.
Årlige kostnader er på omlag
2 542 000,- kroner, pluss engangskostnad på utstyr til ombygging av kjøkken på Åpos på; 850.000,- kroner.

Alternativ 3:
Dette alternativet innebærer at man arbeider videre med et redusert tilbud om frukt og grønt, samt lunsj. I dette alternativet er det en forutsetning at man inngår en avtale med nærbutikkene om gratis matvarer med «best før dato» og at selve ordningen blir administrert av en kokk i 40 prosent stilling og der resterende oppgaver blir løst av 2-3 personer som får tilbud om språkpraksis eller arbeidspraksis. Her ser man for seg å begynne med servering 2-3 dager i uken og deretter utvide.
Prislapp; 873.100,-

Tok grep mot mobbing

Etter tilsyn i 2014 søkte skolen om midler for bedre læringsmiljø. Av 180 søkere var Åmli en av de 29 skolene som fikk dette. 1 år etter viser en fersk elevundersøkelse fra Utdanningsdirektoratet at det nytter å ta grep.

I en fersk elevundersøkelse, svarte ingen i 7. klasse at de var blitt mobba. I 10. klasse svarte en eller to (basert på en statistisk beregning) at de var blitt mobba på skolen de siste månedene.

Undersøkelsen viser at Åmli kommer bedre ut enn mange skoler på nasjonalt nivå. Den viser også at det er mindre mobbing på Åmli skole nå enn tidligere.

En er en for mye
Leder av enhet for Oppvekst Tore Flottorp og elevrådsleder Natalie Lien er stolte og glade for at skolen kommer såpass godt ut av undersøkelsen. De ser samtidig at det finnes rom for forbedringer:
– Ett eneste tilfelle av mobbing, er ett for mye, sier de til Åmliavisa.

Temp`en på skolen
Utdanningsdirektoratet har etablert Elevundersøkelsen for å måle tilstanden i norsk skole. Her får elevene muligheter til å si akkurat hva de mener om skolen de går på.
Man kan godt si at Elevundersøkelsen tar temperaturen på skolen og viser om den er frisk eller sjuk.
Skoleeier – dvs. Åmli kommune – er pålagt å gjennomføre undersøkelsen i 7. og 10. klasse. Svarene er anonyme og kan ikke spores tilbake til den enkelte elev. Hvert svar blir summert langs en skala fra 1 til 5, hvor 5 er den mest positive verdien.
I 7. klasse er verdien 5 når det gjelder mobbing. Bedre kan det ikke gjøres. I 10. klasse er verdien 4,9.

Trusler og løgner?
Elevene ble også spurt om noen hadde kommentert utseende deres på en negativ måte som de ikke likte. Her var verdien for begge klassetrinn 4,7.
I praksis betyr dette at noen få elever i hver klasse, kanskje to eller tre, har opplevd negative kommentarer på hvordan de ser ut.
– Har noen truet meg? var et annet spørsmål. Her var verdien 4,7 i 7. klasse og 4,9 i 10. klasse. Så ble elevene spurt om noen hadde spredt løgner om dem. I 7. klasse var verdien 4,3 og 10. klasse 4,5.
– Har noen gjort narr eller ertet meg, slik at jeg ble lei meg i dette skoleåret? var et femte spørsmål. Her var verdiene 4,1 i 7. klasse og 4,6 i 10. klasse.
Undersøkelsen har flere spørsmål rundt samme tema, med omtrent samme resultat.

Bedre læringsmiljø
– Våren 2014 hadde vi et tilsyn i skolene hvor man undersøkte det psyko-sosiale miljøet. Mye var bra, med her var også ting vi måtte ta tak i, forteller Flottorp.
Resultatet var at skolen søkte om midler til et prosjekt for bedre læringsmiljø. Av 180 søknader på landsplan, ble 29 innvilga, inkludert Åmli.
Flottorp forklarer at prosjektet involverte både elever, lærere og foreldre. Man arrangerte blant anna et ”storforeldremøte” med profesjonell foredragsholder, som ble omtalt her i avisa.

Krenkende adferd
– Alle viste et stort engasjement. Sammen ble vi enige om å legge opp en plan for å forebygge og hindre krenkende adferd i skolen.
Flottorp understreker at det er en nær sammenheng mellom trivsel og læring. Elever som trives, har også lettere for å lære. Derfor er dette så viktig.
For å skape en felles holdning til krenkende adferd, måtte det lages et felles sett med regler over hva som er uakseptabel oppførsel.

Liste med ”fy-ord”
Resultatet var at skolen utarbeidde en liste med ”fy-ord” som elevene ikke fikk lov til å bruke.
– Elevene har fått klar beskjed om at de ikke skal banne eller snakke nedsettende om legning, rase, utseende, kropp eller kjønnsorgan. Slike ting vil vi ikke høre på skolen, sier Flottorp.
Skolen vil heller ikke akspetere at elevene går fysisk til angrep på hverandre, herser med hverandre, ødelegger eller stjeler andres eiendeler, driver med utestenging, snakker nedlatende om andres tro, er nettmobbere eller kommer med negativ omtale av andre elevers familier.

Fører ”synderegister”
Lærere som oppdager brudd på reglene, skal fylle ut et skjema hvor hendelsen blir omtalt. Skjemaene blir samla i en perm som oppbevares på rektors kontor.
Reaksjonen på krenkende adferd, varierer fra enkle irettesettelser til en alvorlig prat med eleven og de pårørende. Sistnevnte samtale kan også involvere andre etater i kommunen eller politiet.
I likhet med andre moderne pedagoger, er Flottorp mer opptatt av veiledning enn straff.
– Det gleder meg å se at antall skjemaer i mappa blir mindre for hvert år, kommenterer han.

En mobilfri skole
Fra august 2014 ble skolene i Åmli erklært mobilfrie. Dette betyr i praksis at elevene ikke får lov til å bruke mobilen mens de er på skolen.
Noen klasser velger frivillig å samle inn telefonene når skoledagen starter. I andre klasser beholder elevene telefonen avslått i ranslene. Brudd på reglene fører til at skolen konfiskerer telefonene.
Mens enkelt skoler ute ved kysten, fortsatt krever at foreldrene tropper opp på skolen for å hente telefonen, har Åmli valgt en mykere linje. Her blir telefonene tilbakelevert på slutten av dagen
– Tidligere var elevene ofte mer opptatt av mobilen enn hver-andre. De satt hver for seg og tasta hele friminuttet. Nå merker vi en klar bedring i miljøet. De snakker, ler og opptrer mer naturlig overfor hverandre. Som i gamle dager, kommenterer Flottorp.
– Vi har en klar målsetting om at hver eneste elev skal bli sett og hørt hver eneste dag. Alle skal bli inkludert og satt pris på. På den måten skaper vi et godt miljø som også legger grunnen for god læring, oppsummerer Flottorp.