– Her er det tid til å leve

Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs. Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs.

Veien svinger seg innover som en buktende slange langs idyll. Øvre Ramse i Tovdal bader i sol, vi tar av etter butikken, opp grusveien. Helt på toppen skuer vi utover et landskap så vakkert at det formelig svir i hjertet. Ut fra gården kommer Lise Lotte Fogh Johansson med en hånd utstrakt; velkommen.

Solgte hus
Hun og mannen Trond flyttet hit med tre små 1.april i år. De solgte huset sitt i Danmark, sa opp jobbene, pakket alle eiendeler i en svær lastebil og så dro de til Norge, til Åmli og gården til foreldrene til Trond for å starte helt på nytt. Med noe de har tro på, leve livet litt stillere, litt roligere, og mye rikere. Mange av tingene er fortsatt studd inn på låven, men ting får komme på plass etter hvert.
Lise Lotte vil etablere seg som kunstner, og Trond har planer om å starte matvogn, med kortreist luksuriøs nærmat. Og allerede nå har potetene blitt satt i jorden, urter og grønnsaker skal dyrkes, de skal ikke bare bli selvforsynt, men på sikt skal egenavla grøde få plass i munner på sultne folk. Catering og salg av mat, muligvis deilige danske smørbrød. Det er i hvert fall planen. Men Trond kommer vi tilbake til, i dag er vi på besøk for å ta Lise Lotte i nærmere øyesyn.

IMG_6608 – Kopi
ELDHUS: Kunstneren selv i vinden foran det gamle eldhuset som nå fungerer perfekt som det nye atelieret.

 

Eldhus som malestue
-Jeg har pendlet i 8 år, jeg vil ikke mer. Vi har tre små barn, og bodde i Danmarks neste største by Aarhus, da får man ofte høy puls. Vi ville ta et radikalt valg, så vi gjorde det.
Ingrid (6) Astri (3) og Tuva (1)og. Den eldste begynner på skolen til høsten, men nå lever familien på 5 livets glade dager hjemme på gården, frie.
– Jeg har ikke angret et sekund, valget er tatt og det føles så meningsfylt. Hele hensikten med å starte opp for seg selv var å få mer tid med ungene, mer tid til oss. Her er det tid til å leve. Og det er kjempedeilig, sier Lise Lotte.
For den statsviterutdannede kvinnen som i en årrekke har jobbet som prosjektleder har en mann som nå drømmer om frukttrær. Hun på sin side, tasser opp i atelieret som er det gamle eldhuset på oppsiden av gården. Der er hun seg selv.
-Da vi kom 1.april satt jeg i en fillete kjeledress og frøys for da var det fortsatt vinter, men bare det å ha et eget sted å male, det er nydelig. Å se utover her, det er inspirasjon det, smiler hun.
Elva blinker, gresset strykes av mild vind og humlene durer i lufta. Det brekes lengre nede, komplett idyll. Vi skjønner henne.

Det føles så menigsfult å bo her, og det å bedrive kunst er nærmest et kall

Satser på online
– Jeg malte mitt første bilde i 2009, det har vært en hobby. Men jeg har gått kurs og lært mer og mer, til slutt fant jeg ut at det er dette jeg vil holde på med. Jeg elsker å uttrykke meg kreativt, sier hun.
Nå vil hun satse, og hun gjør det med motivasjon og lyst. Hun vil gjerne drive on-line kurs på nettet og markedsføre seg selv for bedrifter.
– Vi burde bruke den kreative delen av hjernen mer, og det er underprioritert i både jobb og i skolen, sier hun engasjert og fortsetter; vi trenger logikk og analyse, men kreativ utfoldelse mener jeg underprioritertes i skolen. Det tror jeg er en dårlig beslutning, for er det en ting vi er avhengig av i fremtiden er det at barna våre vokser opp med evnen til å kunne føde nye ideer. Skape nye ting. Hvis vi ikke får unger som evner å tenke noe nytt, får vi heller ikke utvikling. Vi må derfor sørge for at ungene våre også får stimulert den delen av hjernen også. Og jeg vil gjerne undervise barn, voksne og bedrifter, sier hun.

IMG_6637 – Kopi
NYESTE: Her er ekteparet Lise Lotte Fogh Johansson og Trond Johansson på gården med et par av Lise Lottes nyeste verk i hendene.

Aktuell med utstilling
Og snart blir hun å se i Åmli sentrum også, for 25.mai er det duket for første lokale utstilling. Det hele skjer på Waldemars Børs 25.mai, verkene skal henge der resten av sommeren og skal videre på utstilling til Danmark.
-Hvis de ikke blir solgt da, da må jeg lage flere, smiler kunstneren selv.
Det blir nok en om lag 15-20 verk som blir hengende her, og akkurat nå produserer hun til utstillingen. Det står bilder litt over alt, både i eldhus og i våningshuset. Hun har også ambisjon om å søke andre utstillinger i fremtiden, utvikle seg og gro.
– Man må jo starte et sted hvis man skal etablere seg som kunstner, jeg tror ikke det er lett, men jeg gjør det likevel. Man må satse, bruke muligheten man får. Det er nesten som et kall, ler hun. Og motivasjonen og ilden strutter, det er da et godt tegn, utbryter hun.
– Her i Tovdal har hun og familien funnet roen og de vil gi det tid nå for å se om de kan skape sine arbeidsplasser her, bli værende og muligvis på sikt ta over gården.

Ro i Tovdal
– Her trenger man ikke ta masse valg. Her er det en butikk, og det må vi forholde oss til. For meg er det deilig. Alt går sakte, man slipper å stresse så mye og folkene her er så gjestfrie, så gode. De heier på vekst, og selv om det er Trond som kjenner flest her føler jeg meg veldig inkludert allerede, sier hun idet de tre små og Trond kommer gående oppover fra åkeren i solsteika mens det nyvaskede tøyet vaier på snora, og det lukter godt av ny kløyvd ved fra naboens tomt. Her bor de, og her vil de skape noe- sammen.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave 

Freidig tur på to hjul

Billysene dør, og han kommer gående opp til leirbålet vårt. – Hvem i all verden er så gal at de kjører en Harley ut her i skauen? Jo, det er oss det.

Vi provianterer i Åmli sentrum, men undertegnede må inn igjen på butikken for å kjøpe mer enn de 10 pølsene og fløtegratinerte potetene som allerede ligger i sekken, for kjæresten er redd for å ikke bli mett nok. Jeg mistenker at han ikke har spist ei smule hele dagen og Hilde Bjorå Wiik på Joker ler når hun hører hvorfor jeg kommer inn igjen og vi får en turhilsen med på veien.

img_1416
KVELD: Kvelden lister seg innpå, vinden legger seg og fargene danser over himmelen og avtegner seg i vann mens vi tenner bål og lys.

Nytt beist
Høsten har begynt å ta tak. Spredt skydekke med sol som slynger seg ned i lyssabler mellom lyseblått.og treffer asfalt i det vi setter hjul mot Telemark. Jack Dønnestad har til alt overmål bytta ut sykkelen siden sist tur, med en nyere og heftigere softail. Men det var et aber, noen sissibar med bagasjebrett har den ikke fått ennå. Så det ble sekk og hender som krølla seg om livet til mannen.

Dobbelpose og telt surra fast på gaffelen

Gaffelbagasje
For å være helt ærlig så var jeg så støl etter at jeg hadde våget tøffe meg på treningstur i skogen noen dager før, at jeg nesten trodde begge armene skulle falle av i det vinden tok tak i sekken da mannen dro sakte på jerndyret bortover asfalt som bada i sol. Men det var både til pass for meg, og det gjorde heller ingen verdens ting, for vi skulle på tur!
Ut, opp og etterhvert frem. Ved Øy tok vi av, og fulgte veien frem til Felle. Vi fikk en hjelmpause for å spørre om videre vei på butikken, og joda vi skulle bare ta til høyre så kom vi til et stort område hvor vi kunne campe, sa damen bak disken og smilte. Så vi tok av og fulgte grusveien forbi kapellet. Vi sjekka ut et sidespor, men det er mye jern å navigere på småklumpete veier, Det hjalp vel kanskje ikke så mye på sikten for føreren å ha en dobbelpose og et telt surra fast i gaffelen med ei kjerring som slettes ikke er 1.50 høy krafsende i livet bak. Men alt går når sjåføren kan navigere. Vi snudde etterhvert, det var dødt løp. Og satt kursen tilbake og så på hverandre. Skulle vi gjøre noe litt omvendt, skulle vi stoppe og ta en såkalt luksusversjon av utelivet denne gangen og campe i gapahuken som egget på toppen av kollen fremfor oss? Vi gjorde det, og lot teltet henge i gaffelen i det vi pakket ut av sidevesker og bar opp sekk til nattens hjem.

img_1460
NY TURVENN: Jack Dønnestad på ny sykkel. Den har ikke fått sissybar med bagasjebrett ennå. Men vi surra det nå fast og underegnede tok resten i sekken.

Matauke i pose
Det var kaldere her oppe, lukten klarere. Fra gapahuken hadde vi utsyn mot vann både foran og bak. Blåbærrisene var tunge av overmodent blått, sopp kantet småstier ned til drikkevannet. Vi fyrer opp bål og steker pølser i ekte smør og lager fløtegratinerte poteter som vi begjærlig får i oss fra tretalerkner midt i utsikten. Og jada, det var mer enn nok pølser, selv for villmannen…
To kvinner tusler forbi med fiskestenger i hendene og kommer tilbake en time etterpå med levende bevis på matauke i posen. Fiskene som slapp unna avtegner ringer i vann mens sola legger seg bløtt ned bak furutrærne.

img_1447
FISK: Ved Lillebravatn stoppet vi denne gangen, i kvelden så vi to kvinnfolk gå ut på pynten her med stenger og jammen fikk de ikke fisk også.

Jug over bål
Vi ser billys på veien og jeg hutrer. For biler hører da ikke hjemme i villmarka, men det gjør vel strengt tatt ikke motorsykler heller…Bilen stopper og vi ser konturene av en mann som kommer opp til leirplassen, og han spør også om akuratt det jeg har tenkt; -Jeg måtte se hvem som er så gale å kjøre en Harley inn i skauen smiler han og strekker ut en god neve over knitrende bål og introduserer seg som Jan Hübertz i Felle fiskelag. Til alt overmål er dette en mann min kjæreste solgte en motorsykkel til for over 20 år siden, og det blir litt ”juging” over bålet slik seg hør og bør. Det også Hübertz forteller er at Felle fiskelag sørger for over 20 vann, og at skogsveien vi befinner oss på strekker seg ennå tre mil videre innover til uoppdagede vann og skog. Felle Fiskelag er en forening som jobber for å legge til rette for fiske og fiskerelaterte aktiviteter på Felle.
– Har dere nok ved, eller skal jeg hente en sekk til dere, spør han varmt og gjestfritt. Dere er så velkomne til å bruke gapahuken som vi nylig har fått opp. Dyr var den, men veldig praktisk, ler han.
Vi har sanket nok ved før naturen slukket lyset, men takker for tilbudet. Og noen historier senere forsvinner han i mørket, og vi tenker begge at dette var et overraskende og hyggelig møte. Vi har reiseradioen på, og legger oss ned ved bålet på skinnfeller og bare er. Tenner stearinlys i gryter inne i gapahuken og kryper etterhvert til ro på gulvet i posen.
Jeg våkner til småyr og varm kokekaffe fra morgenfuglen. I det vi legger oss på hjul tilbake mot jobb, tenker jeg at innover der, ligger det uoppdagede turmuligheter som frister. Og jeg liker å ha noe å glede meg til!

 

img_1389
LETT TILGJENGELIG: Gapahuken som er bygget av Felle Fiskelag og som er fritt for alle å bruke. Det er nydelig utsikt til vann på begge sider.

Takk til Felle fiskelag for lån av gapahuken og gjestfrihet!