Fete biler og ville folk

I GARASJEN: F.v. ”Boa”, Arnt Olav Tveit sammen med John Lien ( bak) og t.h. Arvid Rønningen som for anledningen har tatt på seg de gamle Uno Mygg skoa og naglebeltet, selv om han ikke helt får de legendariske skoa på, så er det mange gøyale  minner i de tuppene. – Man hovner i beina når man blir eldre veit du, smeller det fra en lattermild John. Og så gapskratter de alle mann.

 

Vi tusler inn i garasjen til John Lien i Åmli, det lukter godt. Arbeid, drømmer, olje og lakk. Vi skal tilbake i tid, til den gang man kappkjørte på sletta, dro på bakhjulet over brua. Da damene hang på Syrdalens hjørne i Arendal og alt handlet om bil, motorsykkel og hestekrefter.

FET: Boa sin Corvette 1975 mod.
FET: Boa sin Corvette 1975 mod.

Foran meg står en V8`r og blinker, eller som John Lien selv beskriver det; her ser du en amatørbygd bil laga av en tulling.

LØFT:  Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.
LØFT: Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.

 

Gamle dager
Men Lien er ingen tulling, han er dyktig og genuint interessert i bil. Det har blitt en livsstil, en hjertebankende fryd som ble født allerede da han var guttunge – fordi han hadde noen å se opp til. Men det skal vi tilbake til. Akkurat nå er det karosseriet til ramma fra OZE ROD`n som skal på plass. Alt her er gjort etter de nye reglene, og gutta boys skal være med på å løfte det hele på plass før Lien kan begynne å kjæle videre med det nye smykket av en bil.
Bilentusiastene Frank Bjørnbakk, Arvid Rønningen, Torleif Nordmyr, Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står med armene klare og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
Uka etter kommer vi tilbake til garasjen, gutta sitter rundt bordet i garasjen og drikker kaffe. De forteller om gamle dager, om hvem som egentlig inspirerte dem til å begynne med det de gjør i dag. To navn kommer opp, søskenbarna Trygve og Oddvar Espestøyl.
-Det er deres skyld at jeg holder på med bil, egentlig skylder de meg et tonn med penger, gliser John. Boa nikker, de må bære mye av skylda.

LEKKER SAK:  En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!
LEKKER SAK: En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!

 

De tøffe gutta
For på midten av 70-tallet var Oddvar den kuleste mannen i hele verden, han kom fykende på en 59 Impala.
– Han var så utrolig flink, forteller John som vokste opp i samme nabolaget. Oddvar var sjefen, den utilnærmelige. Han rolige som bare var noe uoppnåelig som aldri guttungene fikk være med, eller snakke til. Trygve var søskenbarnet, han var rå, tøff, kjørte tømmerbil, hadde tresko og røyka. Reine Morgan Kane var han, skryter Arvid. Gutta som nå er voksne menn, har fortsatt med seg beundringen, og de er trygge nok til å skryte villig vekk.
– Når jeg hørte Trygve starta opp bilen, løp jeg ned til veien for å se om jeg kunne få lov til å sitte på. I 75 kjørte han en Ford Taunus GT Coupe V6, kjære Gud for en bil. Brun metallic med svart vinyltak. Han harva av den ene eksospotta, og den lyden…den lyden, Jeg løp ned for å prøve haikelykken, sier John.
– Husker du han hadde en 65 Impala Cab, en blå og hvit en, og så kjørte han rundt med den lekre lyshåra dama med store øreringer og leppestift, mimrer Arvid.
Men mens Trygve av og til tok guttungene på, var Oddvar den kuleste, men den de aldri kom innpå. Oddvar var også den som drev med lakkering, og hadde det som fag på 70-tallet ifølge gutta.
-Det er klart inspirasjon starter en plass, og for oss var det med dem. Det var helt vanvittig, og det går nesten ikke an å forklare hvor stort det var med den type biler på den tia. Det var rett og slett en drøm, sier gutta rundt bordet. Og man måtte ha kapital, rettere sagt trygghet.

FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.
FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.

Harley-hent
Da Boa skulle kjøpe motorsykkel på 90-tallet og tjente dobbelt så mye som John, var det likevel Lien som måtte kausjonere for han hadde hus, og jobb i kommunen. Boa fikk penga han trengte, og John og han dro til Kristiansund to dager før påske for å hente Harley `n, en FL 1340, 60 mod.
– Det tok oss 22 timer tur retur og ei pølse, ler Lien og Boa nikker med ditto-mimreglis.
– Husker du det første dragracet i Fyresdal? Jeg kjøpte dekk, men de var for breie på bilen og jeg måtte ha hjelp på Dampen i Arendal, for de hadde en stor nok kompressor til å få nok luft i Hijackersene. Det fantes jo ikke kjøreegenskaper, men dæven så tøft det var, ler han.
Boa har hatt både en Corvette og en Mustang, nå har han en Dodge business coupe 1948.
– Da jeg så den bilen, måtte jeg bare ha den.
Boa har bytta motor, sparkla, banka og herja, lakka og kjælt. Og ingen skal gi seg med bil, ikke på mange tiår ennå…
-Jeg skal ikke gi meg med bil før jeg må ha gåstol og da skal jeg pimpe opp den også, ler Arvid som skal ha seg et nytt bilprosjekt til våren. Endelig har han garasjen klar og nylig solgte han sin Volvo Amazon fra 1970, og igjen har han per nå kun en motorsykkel, en Yamaha XJ 900 fra 1986. John har neste prosjektet stående på siden av seg, en OZE ROD, det blir en 2018 mod. Karosseriet er på plass, og amatørbyggenemda kommer når de kommer.

MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. - Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.
MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. – Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.

Forelska
Vi får historier om svidd gummi, damer i fleng, øl og røyk og de gamle konsertene på Bakeritaket, da alle kom for å bli sett. Jeg husker jeg glei forbi i en nylakka commodore 71 coupe, gliser Lien. Rønningen ler ennå mer, og kjeften går.
Den første bilen til Boa husker han godt.
-En Oldsmobile F-85, 65 modell. Svart. Jeg husker den hadde mista det ene bakhjulet på Dølemo, jeg jobba på Åmli bilverksted den gangen og ble helt forelska i bilen. Jeg dro den med og fiksa den.
– Faren din var mindre fornøyd, kommenterer Rønningen, garasjen var for liten for bilen.

FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.
FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.

 

Hadde ikke lappen
Både Boa og John tok billappen i 1980, og Boas første bil kom i «hus» sommeren etter.
Johns første bil var en Ford Taunus 20 M 66 modell, han var 17 og et halvt år da han kjøpte den av bror sin.
Men det var tøffe tider, og håndpenger måtte man ha nok av. Dessuten var det ikke Finn som i dag, og de fete bilene vokste definitivt ikke på «trær».
– Finn var Aftenposten den gangen, vi sto og ventet som små guttunger, og ble helt ville, forteller Arvid. Hans første bil var en 1977 Plymouth belvedere.

Vi skal til vinteren i 1982, John kjøper en Honda CX 500 C og ringer til Boa.
-Gidder du kjøre meg ned til biltilsynet slik at jeg kan ta motorsykkellappen? Hæ? var svaret fra Boa. For alle trodde John hadde lappen på sykkel også, men det hadde han altså ikke. Den lappen hans kunne fort ha røket da han kjørte en trimma Yamaha FZ 750 på sletta på bakhjulet forbi Åmli også….for å sei det sånn. Vi får historier, om kappkjøring og villmanns-sysler. Men det var den gang da, folk endrer seg. Men kjærligheten til motor, ruster ikke.

KONSERT  Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.
KONSERT Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.

 

Arven videre
Men hva med bilarven, bringes den videre?
-Det er jo en grunn for at jeg bygger biler til jentene mine, sier John. Til helga skal han og datteren Camilla, som eier en Mustang på Grensetreffet. Alle har de på sitt vis, gitt arven videre.
Men det er ikke sikkert de «gamle» har blitt gamle nok ennå, og kanskje er det noen 16-åringer som drar på bakhjulet over brua, som sniktitter på de eldre, som kan skru, som vil mekke, som liker gamle biler og som en gang vil bygge slik som gjengen i dag gjør – og fortelle om sine helter til en journalist om en 40-års tid. Hvem vet.

KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.

Peace, love and motorcycles

MC-treffet Peace Love and Motorcycles 2017 og Tiurleiken enduro spesial går snart av stabelen på Flateland. Norgeseliten kommer og publikum og treffdeltagere kan bare glede seg til å få gjørma syngende rundt øra i et hav av lyd og fart.

 

BRO: Det skal ikke mangle på mulighet for å komme seg over elva, i år blir det bru. Og det ryktes at det er både mulig og god underholdning å dra på bakhjulet over. Her ser man Kai Ingvald selv, (t.h) sammen med medbrubyggerne Curt Tronstad og Dag Anders Omholt. Det var Kenneth Bang som i første omgang lanserte ideen. (foto privat)
BRO: Det skal ikke mangle på mulighet for å komme seg over elva, i år blir det bru. Og det ryktes at det er både mulig og god underholdning å dra på bakhjulet over. Her ser man Kai Ingvald selv, (t.h) sammen med medbrubyggerne Curt Tronstad og Dag Anders Omholt. Det var Kenneth Bang som i første omgang lanserte ideen. (foto privat)

Vertskapet for MC-treffet som i år arrangeres for første gang er ekteparet og entusiastene Kai Ingvald Flateland og Turid Kjetland. De inviterer alle glade motorsyklister med, og ellers alle andre hyggelige entusiaster.

Sjekk promovideo

Raceteam på Flateland
-Ombygde motorsykler og biler ønskes spesielt velkommen, men folka er jo de viktigste, smiler Flatland.
Men det er ikke bare treffet som går av stabelen denne helgen. For treffplassen på Flateland blir også racedepot for motorsykkelløpet ”Tiurleiken Enduro Spesial 2017”, som går lørdag 12. august. Og her kan man bare glede seg til at gjørma synger mellom ørene, for Norgeseliten stiller til start, sammen med glade mosjonister. I fjor var det 93 deltakere i enduroløpet, i år forventer Flateland like mange og hvis han er heldig; flere!
Enduroløpet arrangeres av Kristiansand Enduro.
-Formannen Kenneth Bang og hans nærmeste medarbeidere gjør en kjempejobb for å få dette til. I fjor vant de prisen for ”beste enduroarrangør på den årlige motorsportkonferansen, forteller Flateland.
Mange raceteam kommer altså til å tilbringe hele helga på Flateland.
– Vi satser på å få en god miks av morsomme mennesker på gården vår som ligger inntil Tovdalselva i Froland kommune, sier han.
Og det hører med til historien at gården tidligere var en del av Åmli. Altså, helt på grensa til å kalle det «vårt».

TORDEN I SKOGEN: Vent dere hissige hjul som pløyer opp jorden så spruten står under bakdekket. Tipper videre opp på bakhjulet i gass og tordner oppover djeveldumpa i korte sekunder, mens andre velter, faller og sklir. ( foto fra fjorårets arrangement/avisarkiv)
TORDEN I SKOGEN: Vent dere hissige hjul som pløyer opp jorden så spruten står under bakdekket. Tipper videre opp på bakhjulet i gass og tordner oppover djeveldumpa i korte sekunder, mens andre velter, faller og sklir. ( foto fra fjorårets arrangement/avisarkiv)

Ekstrembakker
Tidligere drev ekteparet campingplass, og det er denne infrastrukturen som nå benyttes for å lage heftige baner det «synger» av.
-I fjor foregikk startet ved Mykland skytebane og Pål Anders Ullevålseter og hans disipler bodde der, men i år blir det andre boller. Nå samles alle på ett sted.
-I fjor var det trekkferge som dro alle over elva, men enda bedre blir det med flytebru som nå er på stell. Vi har lagt om løypene og i år går både start og all kjøring med depot integrert på tomta vår. Og alle bor her, både mosjonistene og de proffe i tillegg til treffdeltagerne, sier Flateland.
På Flateland er det selvfølgelig fortsatt ekstrembakker, men det er laget nye seksjoner i skogen. Løypa er 7 kilometer per nå, med en høydeforskjell på 150 meter fra høyeste til laveste punkt skal enhver få noe å bryne seg på, lover Flateland.
-Jeg drev litt tømmerdrift i vinter, og da ble en del av veiene litt istykker kjørt. Nå har jeg reparert og benyttet muligheten til å lage en veldig fin løype. I år har vi også plassert stedsnavn langs løypa, det gir de som kjører en mulighet til å ha et holdepunkt når de diskuterer kjøringen i ettertid og hva som var utfordrende og hva som var ekstra gøy. Det gir også oss som arrangører mulighet til å få inn verdifulle tilbakemeldinger, sier han.

INNSATS: Turid har gjort en formidabel innsats for å få det hele på skinner. Her ser vi henne i full gang med å pusse opp steinkjelleren og gjøre klar til ”Enduropub”. ( foto, privat)
INNSATS: Turid har gjort en formidabel innsats for å få det hele på skinner. Her ser vi henne i full gang med å pusse opp steinkjelleren og gjøre klar til ”Enduropub”. ( foto, privat)

Rolling Stones kleiva
Og stedsnavnene i løypa er en blanding av virkelige navn, etter gjenstander og humoristiske letthuskbare ord slik som for eksempel «Folkevogna» som har sin opprinnelse i en ekte folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående på det aktuelle punktet fra 1967 – 2016, først da var den verdt noe og Flateland solgte den for en god slump som holdes hemmelig.
-Det var en 1952 modell, og «rent gull». En såkaldt ”Barndoor” som er kallenavnet på den første serien av folkevogn, busser og varebiler fra 1950-1955. Motorlokket i bakkant er stort som ei låvedør og det er populære saker, for hvem ønsker seg vel ikke en grovt undermotorisert, livsfarlig varebil fra tidlig femtitall med 49-års utendørs lagring og årgangsrust, ler Flateland klingende.
Og det er mer som er gjort i løypa, for den såkalte «bakkedalen» er lagt om, og misforstå ikke- den er fortsatt brattere enn brattest.
Først tenkte jeg på et karakteristisk navn som Grand Canyon, men det ble for kjedelig. Jeg kom ikke opp derfra med lastebærer engang, og det var tålig bratt med en mengde rullestein så navnet på det stedet blir passende; Rolling Stones kleiva, smiler han.

Jeg lover alle et glis i hjelmen

Landslagstrener
Det blir altså en mer allsidig løype i år, med krevende tekniske partier, men også raske partier, dermed vil alle møte sine utfordringer, forklarer Flateland som lover alle et glis i hjelmen.
-Jeg og kona ønsker å skape det beste treffet noensinne, det er veldig gøy at landslagstreneren gleder seg til å komme sammen med de disiplene som kan. Allerede nå er det 60 påmeldte og erfaringsmessig vet vi det kommer et renn i siste liten. Vi håper derfor på 100 deltagere, ikke minst håper vi på mye folk på treffet, publikum og knallvær, smiler han.
Dessuten legges det til rette for sosial kos, kjelleren til ekteparet er gjort om til «Enduro-pub».
Her kan folk nyte medbrakt og bruke kjelleren som storstue hele helga, sier han.
Alle som har vært på et fartsfylt arrangement, vet at et afterrace blir bra. Vi kommer ikke til å ha band i år, men det blir underholdning, lover han.

KLAR: ”Sjefen” for treffet, og primus motor Kai Ingvald Flateland arrangerer nå arrangementet sammen med kona.  Pål Andreas Ullevålseter kommer også i år sammen med sine disipler, til en løype som er ennå bedre og mer utfordrende enn fjoråret.
KLAR: ”Sjefen” for treffet, og primus motor Kai Ingvald Flateland arrangerer nå arrangementet sammen med kona. Pål Andreas Ullevålseter kommer også i år sammen med sine disipler, til en løype som er ennå bedre og mer utfordrende enn fjoråret.

På bakhjulet
For jordet utenfor gården blir gjort om til «bane» for bakhjuls-konkurranse.
– Det er helt i tråd med konseptet, så det er holdt av et langstrekk på jordet, humrer han.
Ikke minst blir det oppvisning med spektakulært trial med Mardon Moi eller noen i hans sjanger. Det er definitivt duket for en fartsfylt og spektakulær helg på Flateland.
Og det blir kortreist og ekte mat, for her er det Mykland vilt som står for levering av kjøtt.
-Entusiastene skal få mette seg med hjorteburgere og hjortepølser av ypperste kvalitet, sier Flateland.

ARTIGE LØYPENAVN: En folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående (1952 modell) har gitt navn til et punkt i løypa. ”Gullsaken” er nå solgt og fraktet over elva av ”Barndoor rescue team”.
ARTIGE LØYPENAVN: En folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående (1952 modell) har gitt navn til et punkt i løypa. ”Gullsaken” er nå solgt og fraktet over elva av ”Barndoor rescue team”.

Familiearrangement
Han ønsker alle velkommen liten som stor; for Flateland er tydelig; Motorsykkelløpet på lørdagen er et arrangement som også passer for familier.
– Besteforeldre, tanter, foreldre og unger. Nære og fjerne, kom for å se på noe gøy, oppmuntrer Flateland som forteller det er masse gode plasser for nærsyn langs løypa, og i pausene kan man plukke blåbær og kose seg i skogen.
– Syklene kommer fort, så det er viktig at publikum ikke går i løypa, for sikkerhet er viktig. En rekke vakter passer på i løypa, men publikum kommer definitivt nærme nok til å få et tett møte med et fartsfylt og visuelt idrettsarrangement.
– Alle kan heie på sin favoritt og ta inn lyd og fart i et vakkert område, hjertelig velkommen til alle avslutter han.

SKAU-UTFORDRING: Det blir ennå bedre og mer utfordrende løyper i år, her ser dere et bilde fra bakke-anstrengelser under fjorårets race.
SKAU-UTFORDRING: Det blir ennå bedre og mer utfordrende løyper i år, her ser dere et bilde fra bakke-anstrengelser under fjorårets race.

Freidig tur på to hjul

Billysene dør, og han kommer gående opp til leirbålet vårt. – Hvem i all verden er så gal at de kjører en Harley ut her i skauen? Jo, det er oss det.

Vi provianterer i Åmli sentrum, men undertegnede må inn igjen på butikken for å kjøpe mer enn de 10 pølsene og fløtegratinerte potetene som allerede ligger i sekken, for kjæresten er redd for å ikke bli mett nok. Jeg mistenker at han ikke har spist ei smule hele dagen og Hilde Bjorå Wiik på Joker ler når hun hører hvorfor jeg kommer inn igjen og vi får en turhilsen med på veien.

img_1416
KVELD: Kvelden lister seg innpå, vinden legger seg og fargene danser over himmelen og avtegner seg i vann mens vi tenner bål og lys.

Nytt beist
Høsten har begynt å ta tak. Spredt skydekke med sol som slynger seg ned i lyssabler mellom lyseblått.og treffer asfalt i det vi setter hjul mot Telemark. Jack Dønnestad har til alt overmål bytta ut sykkelen siden sist tur, med en nyere og heftigere softail. Men det var et aber, noen sissibar med bagasjebrett har den ikke fått ennå. Så det ble sekk og hender som krølla seg om livet til mannen.

Dobbelpose og telt surra fast på gaffelen

Gaffelbagasje
For å være helt ærlig så var jeg så støl etter at jeg hadde våget tøffe meg på treningstur i skogen noen dager før, at jeg nesten trodde begge armene skulle falle av i det vinden tok tak i sekken da mannen dro sakte på jerndyret bortover asfalt som bada i sol. Men det var både til pass for meg, og det gjorde heller ingen verdens ting, for vi skulle på tur!
Ut, opp og etterhvert frem. Ved Øy tok vi av, og fulgte veien frem til Felle. Vi fikk en hjelmpause for å spørre om videre vei på butikken, og joda vi skulle bare ta til høyre så kom vi til et stort område hvor vi kunne campe, sa damen bak disken og smilte. Så vi tok av og fulgte grusveien forbi kapellet. Vi sjekka ut et sidespor, men det er mye jern å navigere på småklumpete veier, Det hjalp vel kanskje ikke så mye på sikten for føreren å ha en dobbelpose og et telt surra fast i gaffelen med ei kjerring som slettes ikke er 1.50 høy krafsende i livet bak. Men alt går når sjåføren kan navigere. Vi snudde etterhvert, det var dødt løp. Og satt kursen tilbake og så på hverandre. Skulle vi gjøre noe litt omvendt, skulle vi stoppe og ta en såkalt luksusversjon av utelivet denne gangen og campe i gapahuken som egget på toppen av kollen fremfor oss? Vi gjorde det, og lot teltet henge i gaffelen i det vi pakket ut av sidevesker og bar opp sekk til nattens hjem.

img_1460
NY TURVENN: Jack Dønnestad på ny sykkel. Den har ikke fått sissybar med bagasjebrett ennå. Men vi surra det nå fast og underegnede tok resten i sekken.

Matauke i pose
Det var kaldere her oppe, lukten klarere. Fra gapahuken hadde vi utsyn mot vann både foran og bak. Blåbærrisene var tunge av overmodent blått, sopp kantet småstier ned til drikkevannet. Vi fyrer opp bål og steker pølser i ekte smør og lager fløtegratinerte poteter som vi begjærlig får i oss fra tretalerkner midt i utsikten. Og jada, det var mer enn nok pølser, selv for villmannen…
To kvinner tusler forbi med fiskestenger i hendene og kommer tilbake en time etterpå med levende bevis på matauke i posen. Fiskene som slapp unna avtegner ringer i vann mens sola legger seg bløtt ned bak furutrærne.

img_1447
FISK: Ved Lillebravatn stoppet vi denne gangen, i kvelden så vi to kvinnfolk gå ut på pynten her med stenger og jammen fikk de ikke fisk også.

Jug over bål
Vi ser billys på veien og jeg hutrer. For biler hører da ikke hjemme i villmarka, men det gjør vel strengt tatt ikke motorsykler heller…Bilen stopper og vi ser konturene av en mann som kommer opp til leirplassen, og han spør også om akuratt det jeg har tenkt; -Jeg måtte se hvem som er så gale å kjøre en Harley inn i skauen smiler han og strekker ut en god neve over knitrende bål og introduserer seg som Jan Hübertz i Felle fiskelag. Til alt overmål er dette en mann min kjæreste solgte en motorsykkel til for over 20 år siden, og det blir litt ”juging” over bålet slik seg hør og bør. Det også Hübertz forteller er at Felle fiskelag sørger for over 20 vann, og at skogsveien vi befinner oss på strekker seg ennå tre mil videre innover til uoppdagede vann og skog. Felle Fiskelag er en forening som jobber for å legge til rette for fiske og fiskerelaterte aktiviteter på Felle.
– Har dere nok ved, eller skal jeg hente en sekk til dere, spør han varmt og gjestfritt. Dere er så velkomne til å bruke gapahuken som vi nylig har fått opp. Dyr var den, men veldig praktisk, ler han.
Vi har sanket nok ved før naturen slukket lyset, men takker for tilbudet. Og noen historier senere forsvinner han i mørket, og vi tenker begge at dette var et overraskende og hyggelig møte. Vi har reiseradioen på, og legger oss ned ved bålet på skinnfeller og bare er. Tenner stearinlys i gryter inne i gapahuken og kryper etterhvert til ro på gulvet i posen.
Jeg våkner til småyr og varm kokekaffe fra morgenfuglen. I det vi legger oss på hjul tilbake mot jobb, tenker jeg at innover der, ligger det uoppdagede turmuligheter som frister. Og jeg liker å ha noe å glede meg til!

 

img_1389
LETT TILGJENGELIG: Gapahuken som er bygget av Felle Fiskelag og som er fritt for alle å bruke. Det er nydelig utsikt til vann på begge sider.

Takk til Felle fiskelag for lån av gapahuken og gjestfrihet!