Freidig tur på to hjul

Billysene dør, og han kommer gående opp til leirbålet vårt. – Hvem i all verden er så gal at de kjører en Harley ut her i skauen? Jo, det er oss det.

Vi provianterer i Åmli sentrum, men undertegnede må inn igjen på butikken for å kjøpe mer enn de 10 pølsene og fløtegratinerte potetene som allerede ligger i sekken, for kjæresten er redd for å ikke bli mett nok. Jeg mistenker at han ikke har spist ei smule hele dagen og Hilde Bjorå Wiik på Joker ler når hun hører hvorfor jeg kommer inn igjen og vi får en turhilsen med på veien.

img_1416
KVELD: Kvelden lister seg innpå, vinden legger seg og fargene danser over himmelen og avtegner seg i vann mens vi tenner bål og lys.

Nytt beist
Høsten har begynt å ta tak. Spredt skydekke med sol som slynger seg ned i lyssabler mellom lyseblått.og treffer asfalt i det vi setter hjul mot Telemark. Jack Dønnestad har til alt overmål bytta ut sykkelen siden sist tur, med en nyere og heftigere softail. Men det var et aber, noen sissibar med bagasjebrett har den ikke fått ennå. Så det ble sekk og hender som krølla seg om livet til mannen.

Dobbelpose og telt surra fast på gaffelen

Gaffelbagasje
For å være helt ærlig så var jeg så støl etter at jeg hadde våget tøffe meg på treningstur i skogen noen dager før, at jeg nesten trodde begge armene skulle falle av i det vinden tok tak i sekken da mannen dro sakte på jerndyret bortover asfalt som bada i sol. Men det var både til pass for meg, og det gjorde heller ingen verdens ting, for vi skulle på tur!
Ut, opp og etterhvert frem. Ved Øy tok vi av, og fulgte veien frem til Felle. Vi fikk en hjelmpause for å spørre om videre vei på butikken, og joda vi skulle bare ta til høyre så kom vi til et stort område hvor vi kunne campe, sa damen bak disken og smilte. Så vi tok av og fulgte grusveien forbi kapellet. Vi sjekka ut et sidespor, men det er mye jern å navigere på småklumpete veier, Det hjalp vel kanskje ikke så mye på sikten for føreren å ha en dobbelpose og et telt surra fast i gaffelen med ei kjerring som slettes ikke er 1.50 høy krafsende i livet bak. Men alt går når sjåføren kan navigere. Vi snudde etterhvert, det var dødt løp. Og satt kursen tilbake og så på hverandre. Skulle vi gjøre noe litt omvendt, skulle vi stoppe og ta en såkalt luksusversjon av utelivet denne gangen og campe i gapahuken som egget på toppen av kollen fremfor oss? Vi gjorde det, og lot teltet henge i gaffelen i det vi pakket ut av sidevesker og bar opp sekk til nattens hjem.

img_1460
NY TURVENN: Jack Dønnestad på ny sykkel. Den har ikke fått sissybar med bagasjebrett ennå. Men vi surra det nå fast og underegnede tok resten i sekken.

Matauke i pose
Det var kaldere her oppe, lukten klarere. Fra gapahuken hadde vi utsyn mot vann både foran og bak. Blåbærrisene var tunge av overmodent blått, sopp kantet småstier ned til drikkevannet. Vi fyrer opp bål og steker pølser i ekte smør og lager fløtegratinerte poteter som vi begjærlig får i oss fra tretalerkner midt i utsikten. Og jada, det var mer enn nok pølser, selv for villmannen…
To kvinner tusler forbi med fiskestenger i hendene og kommer tilbake en time etterpå med levende bevis på matauke i posen. Fiskene som slapp unna avtegner ringer i vann mens sola legger seg bløtt ned bak furutrærne.

img_1447
FISK: Ved Lillebravatn stoppet vi denne gangen, i kvelden så vi to kvinnfolk gå ut på pynten her med stenger og jammen fikk de ikke fisk også.

Jug over bål
Vi ser billys på veien og jeg hutrer. For biler hører da ikke hjemme i villmarka, men det gjør vel strengt tatt ikke motorsykler heller…Bilen stopper og vi ser konturene av en mann som kommer opp til leirplassen, og han spør også om akuratt det jeg har tenkt; -Jeg måtte se hvem som er så gale å kjøre en Harley inn i skauen smiler han og strekker ut en god neve over knitrende bål og introduserer seg som Jan Hübertz i Felle fiskelag. Til alt overmål er dette en mann min kjæreste solgte en motorsykkel til for over 20 år siden, og det blir litt ”juging” over bålet slik seg hør og bør. Det også Hübertz forteller er at Felle fiskelag sørger for over 20 vann, og at skogsveien vi befinner oss på strekker seg ennå tre mil videre innover til uoppdagede vann og skog. Felle Fiskelag er en forening som jobber for å legge til rette for fiske og fiskerelaterte aktiviteter på Felle.
– Har dere nok ved, eller skal jeg hente en sekk til dere, spør han varmt og gjestfritt. Dere er så velkomne til å bruke gapahuken som vi nylig har fått opp. Dyr var den, men veldig praktisk, ler han.
Vi har sanket nok ved før naturen slukket lyset, men takker for tilbudet. Og noen historier senere forsvinner han i mørket, og vi tenker begge at dette var et overraskende og hyggelig møte. Vi har reiseradioen på, og legger oss ned ved bålet på skinnfeller og bare er. Tenner stearinlys i gryter inne i gapahuken og kryper etterhvert til ro på gulvet i posen.
Jeg våkner til småyr og varm kokekaffe fra morgenfuglen. I det vi legger oss på hjul tilbake mot jobb, tenker jeg at innover der, ligger det uoppdagede turmuligheter som frister. Og jeg liker å ha noe å glede meg til!

 

img_1389
LETT TILGJENGELIG: Gapahuken som er bygget av Felle Fiskelag og som er fritt for alle å bruke. Det er nydelig utsikt til vann på begge sider.

Takk til Felle fiskelag for lån av gapahuken og gjestfrihet!