«De gamle gubbene»

Det hele begynner med en epost, som forteller oss at hver dag møtes en gjeng «gamle gubber» på butikken på Nelaug. Her har de sågar et eget bord, og rundt dette løser de verdensproblemer og drikker kaffe.

11.00. Sola står slagferdig på himmelen og blinker på bilene som svinger inn foran butikken. De vet ikke at vi kommer, men det er bare smil å få når vi spør om vi kan slå oss ned ved det faste bordet.

Kafe i butikk
På min venstre side har jeg Åmlis gamle ordfører, Sverre Kløvfjell. Andreas Hansen sitter innenfor. Og så har vi Magne Olsen fra Selåsvatn som ankommer nesten samtidig. Flere stoler blir trukket frem.
Men de pleier å være flere gutter rundt bordet. Fast inventar og eldstemann Ola T. Åsheim, og Steinar O. Hushovd. Neste faste ramler plutselig inn døra, han har 44 i sko og er ute etter fiskegrateng. Mannens navn er Kåre Ufsvatn.
Alderen mellom butikkgjengen løper fra midt på 60-tallet til om lag 86 år, får jeg beskjed om.
– Vi feirer hver dag, du ser vel det at vi har kjeks og greier, kommer det fra Andreas Hansen. Og hver lørdag får vi gjerne hjemmebakt kake også av Silvana Franke (hun som driver butikken på Nelaug)
-Men dere betaler ikke leie?
– Hahah, nei men det burde vi kanskje gjort, kommer det fra den blide gjengen. For her sitter de altså hver eneste hverdag, men på lørdager da møtes de 1 time senere.
-Vi må jo hvile litt også, som Hansen sier.

IMG_6796

Hoppbakke
Men her diskuterer de mye rart, det går i politikk, det som står i avisene. Så seiler en mann i blå jakke og caps inn. Tellef, sier han og trykker hånden min. Har du et etternavn?
Nei, svarer han og så ler alle igjen.
Tema blir plutselig hoppbakke. For det var stor aktivitet her på Nelaug før i tia.
-Det gikk til og med et ekstra tog fra Arendal og opp hit, da det hele pågikk. De gamle hoppa med ryggsekk. Kåre hoppa uten, han var vel 7 år første gang det hele pågikk, forteller gjengen.
-Det var et jernbaneskirenn, og jeg var den eneste – også ennå rundt bordet her som ikke var av Jernbanefamilie, men jeg bodde jo her så jeg fikk disp til å hoppe, smiler Kåre.
Opp til 150 deltagere kom hit til Nelaug, for å se og hoppe.

Suksess på Nelaug
– Det var premierenn rett oppi her vet du, se her skal du få se ei bok. Jeg mener det står noe om det på side 92, du kan låne den, sier denne Tellef uten etternavn som rekker meg «Mellom Lunde og Sira». Det er bare det at han har skrevet både navn og adresse i boka, så fra nå av vet vi både hvor han bor og at denne Tellef med boka også heter Brødsjømoen.

Rivende utvikling
Jeg leser. «Jernbanegrenda i ødemarken» I midten av 1920-årene begynte arbeidet med å anlegge en ny stasjon på Nelaug. Nelaug- grenda var uten veiforbindelse helt frem til høsten 1957. Hvor mange mennesker som bodde på Nelaug da virksomheten var størst, er ikke godt å fastslå, men for omlag 40 år siden anslo en journalist at arbeidsstyrken var mellom 60-70 mann. Sammen med sine familier var tallet bortimot 200 til 250 mennesker. Knapt noen stasjon hadde så rivende utvikling. Det sosiale liv blomstret i jernbanegrenda, med egne juletrefester og 17.mai tog, men det var de årlige skirennene som både voksne og barn gledet seg mest til. Det var avgjort årets største begivenhet.”
For å sitere telegrafist Anskar Strand i samme bok; Skirennet på Nelaug er nå blitt en begivenhet. Disse skirenn kom i gang flere år før krigen. Etter krigen har det vært avholdt hvert år, unntagen ett, da der ikke fantes snø. I åra etter krigen har det bare vært avvikla hopprenn. I den største bakken, Foledalen, kan der hoppes ca. 25 meter. Det er personalet ved Nelaug som arrangerer disse renn, og fortjener annerkjennelse for dette”.
Hoppa dere langt da, spør jeg og gløtter opp fra boka.
– Ingen hoppa langt, ler Kåre.

– Ingen hoppa langt

Gamle historier
Så hva er det som gjør dere sinna da, eller glade – diskuteres det her?
-Vi er så gamle at vi orker ikke hisse oss så mye opp mer, kommer det fra Tellef.
– Men vi er ikke så glade i Trump, sier Sverre.
– Nei, der er vi vel ganske enige. Det er ikke så mye sprik i politisk syn her rundt bordet, selv om vi har våre småting som vi kan være uenige om, sier Andreas.
Kåre må snart gå, men først får vi vite at det er han som har drevet denne butikken i årtier før Silvana tok over, og før det- far hans igjen.
-Jeg dro med varer overalt, jeg husker jeg kom til et hus. ( ja, vi trenger ikke si hvor, men det var et hus på Vegårshei, hvisker de andre) Han skulle jo ha greie på alt mulig. Hvem jeg var, om jeg var gift, og jeg svarte at joda, det hadde jeg vært i 10 år. Og han lurte på om jeg hadde unger, og jeg svarte som sant var at vi hadde to.
-Så smalt det fra mannen; Da er du så å si avholdsmann du da.
Latteren sprer seg rundt bordet, og så tar historiefortelleren sin fiskegrateng og går.
Drev butikken
-Han der, sier de og peker mot der mannen som har gått, gikk. Det er hans gamle bil på bildet, sier de og nikker over kjekskurven der en smårød folkevognsbuss henger.
– Det må vel være tatt for 20- 30 år sia det, spør Andreas. Åh, nei. 30-40-50 år sia minst, mener Tellef som minner om vedbua de ser i ytterkanten av bildet. Den kjørte han varer og søppel med den bilen. Litt av en kombinasjon ler de.

– Tenker bare på sentrum
Men hva ellers er de glade for, hva engasjerer og inspirerer. Eller er det noe de mener er noe rør, hvis de får lov til å komme med åpen tale?
– Nei altså, jeg er skuffa over politikerne. De tenker bare på sentrum, og ikke oss i utkantene! De må tenke på oss også, se bare på hvordan det går med saken om jernbanen her, de støtter jo bare Brokelandsheia, smeller det fra gamle ordfører Kløvfjell.
Men han vet å snu også, vi får vel si noe pent også da, smiler han; den barnehagen på Selåsvatn, den var de kjappe og flinke på. Og det er viktig å legge til rette for i utkanten.
– Det andre som er viktig for folket på Nelaug er å beholde nærbutikken vi sitter i, den er ”limet” mener gutta rundt bordet. Men på spørsmål om det er noe annet de vil ha penger til, så mener de de har det meste her på Nelaug. Hvis de bare kunne la den jernbanen bestå… Og sandhallen er en sak de er glad forsvant, og Biozin heier de på med begge hender.
– Det handler om arbeidsplasser, sier Sverre og de andre nikker med ham. Viktig, viktig, viktig.
-Det hadde ikke gjort noe å fikse veien heller, det er jo som å kjøre ned en potetåker på tverke, sier Tellef. Og Sverre han mener politikerne må prioritere Kilandsfossen kraftverk.

Vi er så gamle at vi orker ikke
hisse oss opp så mye mer

Kjell Aukrust
Og har de noen gode historier før jeg takker pent for besøket? Njaa, nei. De er så grove at de egner seg ikke på trykk, ler Andreas. Men så kommer det en historie fra ham likevel om Kjell Aukrust som oppholdt seg på et hotell i Italia, en stortingsdelegasjon var ventet og resepsjonisten, i dette tilfelle en kvinne – spurte Aukrust som var fra samme land om hvordan man kunne si velkommen på norsk når de ankom. Det var bare det at Kjell hadde humor, så da kvinnen trykket hånden på delegasjonsmedlemmene så sa hun stolt, høyt og tydelig; Faen skjære.
Buktende og nå firestemt; Hahahahaha smyger seg rundt plastkoppene i den lille butikken på Nelaug.
Vi lar mennene drikke ferdig sin kaffe og løse flere verdensproblemer i fred, og går ut i sola i jernbanebygda.
Mon tro det blir hopp-renn noen gang her, igjen?