Elevbedrift gir kantinetilbud

HURRA FOR KANTINE:  De er i hvert fall ikke i tvil et sekund, dette danker ut den kjedelige matpakken. For hvem vil vel ikke ha rykende fersk pizza, baguetter og smoothie, spør de. På kontraspørsmål om de ikke er redde for å bli litt bortskjemte, ser de bare på meg og svarer; Det er jo mye bedre å spise på skolen, enn ikke. F.v. Elise Hansen Espebu, Vilde Tveit Risholt, Anntonie Smeland, Emma Catharine Klindt, Sina Alette Olsen, Anna Storbrua Vehus og Signe Solberg Tveit. Humormannen bak mente på at han het Georg Valle, men han heter egentlig Øyvind Askland. 

 

-Gratis skolemat fører til mindre mobbing, bedre integrering og mer opplagte elever. Det er god samfunnsøkonomi og hindrer utenforskap, sier ordfører Jon Rikard Kleven i Vinje kommune. Han har mange års erfaring med skolematordningen. 

Rådmannens sier nei til frokost og lunsjtilbud til elevene ved Åmliskolene fra høsten 2018. Men frukt skulle de få.
Men slik ble ikke utfallet etter politikerne hadde sagt sitt. I hvert fall ikke ennå. Flertallet ville det slik at hele saken ble sendt rett i retur for å få svar på hva ei brødskive eller to ville koste, ikke minst hvem som kunne bidra lokalt.
-Mat, ikke frukt
I følge saksfremlegget skulle altså denne fruktordningen gis til alle elevene ved Åmli skule og Dølemo oppvekstsenter fra skolestart høsten 2018. Dette skulle gjøres ved å innføre et abonnement for alle elevene på Skolefrukt.no finansiert av kommunen. Men politikerne hadde sitt å si om saken. – Hele grunnen til at vi tok bort tilbudet var å statuere et eksempel mot staten da de fjernet fruktordningen, sa ordfører Reidar Saga.
– Jeg ble skuffa når saken kom tilbake med en sak på frukt, og til så mye penger. Hva skal jeg si, jeg er ikke enig i konklusjonen, fulgte Hans Fredrik Tangen (H) opp.
– Det var da ikke frukt vi ba dem om å utrede, det var mat, sa ordføreren.

Behovet?
La oss gå litt ut av debatten i kommunestyresalen og litt tilbake i tid først. I februar 2017 ba Åmli kommunestyre om at saken skulle sendes tilbake til skolen for å kartlegge behovet for gratis mat i skoletiden. De ville rett og slett vite om det var et reelt behov, og om det var aktuelt med påsmurt bordmat. Skulle tilbudet gjelde alle dager og hvilke klassetrinn skulle eventuelt være med, var noen av spørsmålene politikerne ville at skolen skulle svare på. Tia varte og den gikk, siden står det at saken er tatt opp i skolens organer slik som FAU og SU.
Konklusjonen er at det er enighet om at elevene fra 1. – 10. trinn får utdelt frukt på skolen hver dag, så fremt dette ikke går utover skolens budsjett, melder Dølemo Oppvekstsenter. De oppgir at de har god oversikt over elevene og at de får i seg de rette måltidene. Her sier de rett ut at frokost og lunsj blir for komplisert å innføre. Men dette er ikke tilfellet ved Åmli skole, for her foreslås det å innføre lunsj to dager i uka for ungdomstrinnet ved skolestart høsten 2018 og utvide dette til også å gjelde mellomtrinnet fra 1.januar 2019.

IMG_0091

Delte meninger
I forbindelse med skolens arbeid med kosthold, fysisk aktivitet og helse, ble det høsten 2018 gjennomført en undersøkelse i forhold til matpakke på skolen, rettet mot 8. trinn. Tallene fra denne undersøkelsen viser at det kun er 5% som ikke har med matpakke fast på skolen. Ved Åmli skule benytter mange av elevene seg av skyss og elevene er ikke fremme ved skolen før rett før skolestart. Det vil derfor ikke være hensiktsmessig å innføre frokost på skolen fordi det i praksis kun er de med kort skolevei som vil få et reelt tilbud, skrives det. Når det gjelder lunsjtilbud mener man det må gjøres et forarbeid på hva skolens fasiliteter tillater i forhold til praktisk gjennomførelse. Men det er allerede gått over 1 år siden politikerne vedtok å sende forespørselen til skolen….
Men det som er kostnadsberegnet i saken er ikke mat, det er frukt. Og prislappen som ble presentert for politikerne er tatt rett fra skolefrukt.no. Tilbudet koster kroner 3,00 per dag eleven får frukt, og subsidieres av det offentlige med kroner 1,50 per frukt/grønt. Prislappen blir omlag 250 000 kroner.

En banan om dagen
Tilbake i kommunestyresalen mandag var det tett om meningene.
-Hva med den sosiale biten her. De som har mat til barna på skolen har et sunnere miljø. At det er dette som kommer ut av denne saken etter så langt tid, er sørgelig. Jeg har veldig lyst at de skal få påsmurt mat, sa Anja Mogensen Mølmen.
Men ikke alle var enige.
-Påsmurt mat har jeg lite tru på og prislappen kan bli forholdsvis høy. Skal vi fø på 95 prosent når de egentlig svarer at de har mat med seg. Og hva med alle disse som har allergier? Nei, da har jeg heller sansen for frukt. Det hjelper å få i seg en banan i løpet av dagen, menteTellef Olstad.
-Før ble de lest for, og da åt de samtidig. På den måten kunne man forskyve norsk-timen litt også, samtidig som de nå kunne delt et fat med mat. Det er flere aspekter med et måltid, enn bare å få i seg næring, fulgte varaordfører Margit Smeland opp.
Men partifelle Ole Gunnar Baas trodde det hadde lite for seg å tre noe lærerne ikke vil ha, over hodet på dem.
-Signalet er at det hverken er behov eller lyst til å drive med dette fra skolen, da bør vi bruke pengene på en bedre måte. Opplæring på hvordan de kan ete på en bedre måte kanskje, sa han.
-Det handler om å bli pålagt merarbeid uten å få noe igjen for det. Et funksjonstillegg hadde kanskje gjort dette bedre. Vi må også huske på at det var tale om en kantine, sa ordføreren.

Kantine på skolen
Helgen før debatten tikker det inn en epost til Åmliavisa fra inspektør Marion Byggstøyl. Hun informerer om at de tirsdag denne uken starter opp en elevbedrift gjennom valgfaget ”Arbeidslivsfag” for 10 klasse. Elevene skal lage og selge mat til sine medelever. De har i følge inspektøren inngått et samarbeid med næringsavdelinga i Åmli kommune og vil også inngå et samarbeid med ungt entreprenørskap i Agder.

Ungdomsrådet
I forrige uke hadde også Ungdomsrådet sitt møte. Åmliavisa stakk innom jobben til lederen av rådet, Natalie Lien for å høre hva hun mener om saken.
-Vi vil ha kantine, det har vi sagt i årevis, men ingen hører. Det er ikke smurt mat vi på videregående ønsker oss, det er et sted å være for å spise maten vår sammen. Vi vil ha samholdet, det sosiale. Nå er det slik at mange går ned til byen for å handle. Men hvis de ikke gir oss kantine, så gi alle frukt da. Det er ihvertfall bedre enn ingenting, kommenterer Lien.
Hun mener det er mange måter å løse kantinedrift på.
-Hvorfor kan ikke de som skal på Polentur styre kantina foreksempel, spør hun. Da kan vi jo rullere på det klassevis, men alle i rådet er ikke enig med meg, smiler hun.
Har dere spurt de andre elevene hva de vil ha?
– Jeg tror ikke det har vært oppe i elevrådet, men jeg vet at kantine har vært en stor greie både for ungdomsskolen og for videregående over tid. Vi har rett og slett lyst på et samlingssted der vi kan spise, sier Lien.
Det koker med andre ord ned til småskolen. Tilbake i kommunestyresalen er det fortsatt hett rundt matpraten. De vil ha pris på brødskivene og de vil vite om Åpos, Proflex og Frivilligsentralen kan ha en rolle i dette. De vil også at administrasjonen skal innhente erfaringer fra andre kommuner og vil sende hele saken i retur, igjen. Og med et knapt flertall, får de det som de vil. For mens Hans Fredrik Tangen vil si nei til både frukt og mat og får med seg både Ole Gunnar Baas og Tellef Olstad på laget. Foreslår Margit Smeland å få klare svar nok en gang og ei pris å holde i. Det støttes av Reidar Saga, Kari-Anne Håland Moe og Anja Mogensen Mølmen.

Erfaringer fra Vinje
Åmliavisa tar kontakt med en av få kommuner i Norge som har innført gratis skolemat og får snakke med ordfører Jon Rikard Kleven i Vinje kommune. For hva er deres erfaringer med skolematordningen?
– Vi har hatt dette i mange år nå. Det er ikke for at foreldre skal slippe å smøre matpakke, men for at alle barn skal få en god skolehverdag med mat. Næring er viktig for læring, sier han og forteller videre at alle barna får den samme maten.
-Det at barna samles rundt mat hindrer utenforskap og det er forebyggende mot mobbing. Vi vet hva mobbing og utenforskap koster samfunnet, derfor er det god samfunnsøkonomi å bruke penger på skolemat, sier ordfører Kleven som også påpeker at det også er integrering i ordningen fordi flyktninger også får samme mat og sitter samlet rundt samme måltid som alle de andre.
Vinje-ordføreren kjenner ikke til forskning på området i Norge, det tror han kan komme av at det slik han kjenner til, kun er to skoler i Norge som har innført dette per nå. Men de ansattes mening er klar.
– Lærerne mener skolematen fører til mer opplagte elever, mindre mobbing og mindre utanforskap. Det skaper også trivsel fordi elevene gleder seg til måltidet, sier han.
Og prislappen?
– Vi bruker omlag 1,2 mill per år. Vi har desentralisert skolestruktur med fire skoler. Det gjør det litt mer kostbart enn om man hadde hatt færre skoler. Det henger sammen med at vi må ha en stillingsressurs på hver skole til å kjøpe inn og forberede maten. Vi har stort sett kaldmat som brød og pålegg. Men en gang i uka har vi varmmat. Varmmat er billigere å kjøpe inn, men litt mer arbeid å lage. Det blir 4000,- kroner per elev hvis man vil ha det enkle tallet å vurdere, avslutter han.

Uka etter, drar vi opp til elevbedriften.

Ny elevbedrift sørger for kantine. Den engasjerte læreren Susanne Kolvereid  vil helst tilby elevene gratis mat, men visjonen er i hvert fall å sørge for så god og billig mat som mulig, ikke minst å tilby en sosial møteplass for elevene. 

 

Hvordan kan elever trene seg på å se ressurser, behov og muligheter i eget nærmiljø, tenke og jobbe kreativt, samarbeide og fungere i team? Stole på seg selv og utnytte egne kunnskaper, erfaringer og nettverk? Ikke minst erverve seg erfaring man kan bruke i jobb senere. Elevbedrift er svaret. Det lokalet initiativet resulterer også i å løse et problem; kantine!
Tirsdag forrige uke startet en elevbedrift opp ved Åmli skole gjennom valgfaget ”Arbeidslivsfag” for 10 klasse.

GODE VENNER:  Åse Helen F. Mathisen sammen med Tellef Halvorsen (kan du skrive i billedteksten at Åse Helen sa jeg måtte ta bilde sammen med henne, spør Tellef humoristisk og får et ”Tellef da!” i retur av initiativtager)
GODE VENNER: Åse Helen F. Mathisen sammen med Tellef Halvorsen (kan du skrive i billedteksten at Åse Helen sa jeg måtte ta bilde sammen med henne, spør Tellef humoristisk og får et ”Tellef da!” i retur av initiativtager)

Samarbeid
Marion Byggstøyl som er inspektør på Åmli skole forteller at valgfaget arbeidslivsfag er relativt nytt, og blir tilgjengeliggjort som valg for de elevene som velger vekk et tredje språk slik som tysk.
-Læreren i faget, som heter Susanne ønsker å få til et entreprenørskap med kjøp og salg ved skolen og vi er svært positive til prosjektet, forteller Byggstøyl.
De har nå startet en prøveordning der de holder åpen kantine en gang i uken frem til sommeren, og tanken bak prosjektet er at dette skal utvides fast hver dag av den nye tiendeklassen etter skolestart igjen, forteller Byggstøyl.
Det hele er et samarbeid mellom næringsavdelingen i Åmli kommune og Ungt Entreprenørskap i Agder. Sistnevnte kommer til Åmli i sommer for å holde kurs og informere om prosjektet ”entreprenørskap fra barnehage til skoleslutt”. Alle grunnskoleprogrammene til Ungt Entreprenørskap er utformet i samsvar med kompetansemålene i Kunnskapsløftet og programmene er tverrfaglige.
-Et av delmålene til næringslivsavdelingen i Åmli er å drive med entreprenørskap i skolen, og Ungt Entreprenørskap i Agder kommer hit for å øse av sin kompetanse, forklarer Byggstøyl.
-Det er ønskelig fra skolen sin side å være med på prosjektet, for Åmli kommune har mange bedrifter og enkeltmannsforetak i kommunen som er basert på det ¨å drive for seg selv”. Derfor ønsker man nå å satse så tidlig som mulig, det vil skape grobunn for kompetanse på sikt, mener Byggstøyl.

Kantine-glede
Og man skal tidlig krøkes. For barnehagene skal også involveres i prosjektet.
-Det er ikke slik at barnehagebarna skal drive elevbedrift, men det er mange aktiviteter som kan implementeres og som minner om det å drive elevbedrift gjennom leik. Kunnskapen skal flettes inn tidlig slik at de blir kjent og involvert i dette også før skolealder, forklarer Byggstøyl.
Planen er altså at dette skal munne ut i en fast kantineordning etter sommeren i år.
-Det vil være opp til læreren som nå har faget om det vil fortsette neste år, men Susanne har søkt stilling videre og fortsetter hun vil det være naturlig at hun fører prosjektet videre, sier Byggstøyl.
Kantina skal driftes fra 020 rommet i kjelleren på skolen.
Vil elevbedriften også løse noe av utfordringene med tanke på skolemat og kantine?
-Jeg har ikke vært involvert i skolemat-spørsmålet og vil derfor ikke uttale meg spesielt om det, men det jeg kan si er at det har vært et stort ønske fra elevene på skolen med en kantine, og meningen er at den vil bli åpen hver dag for femte klasse og oppover etter sommeren, sier inspektøren.

KJØKKEN:  T.v. Lærer Susanne Kolvereid sammen med elevene Åse Helen Felle Mathisen og Angelique Opheim på kjøkkenet like før servering i kantina.
KJØKKEN: T.v. Lærer Susanne Kolvereid sammen med elevene Åse Helen Felle Mathisen og Angelique Opheim på kjøkkenet like før servering i kantina.

Lokal satsing
Byggstøyl har jobbet i videregående skole i mange år og har bred kunnskap om hva det betyr å drive elevbedrift, hennes erfaringer er svært gode.
-Det var positivt for elevene å være med på, og det er slik at pengene man tjener er skattefrie. Vi satt oss et mål og elevene jobbet svært godt gjennom hele året. Det hele resulterte i en klassetur til England der både reisen, oppholdet og en del lommepenger til elevene ble dekket av inntjeningen fra elevbedriften, forteller hun.
Belønningen ble ikke bare en tur, men verdifull erfaring.
-De sto virkelig på, og i tillegg ervervet de seg kompetanse gjennom de ulike oppgavene de ble satt til gjennom alt fra administrasjonsarbeid til økonomi. Alle får også en attest som er viktig senere når de for eksempel skal søke sommerjobb, sier hun.

Programmer
Ungt Entreprenørskap sine program for 1.-7. trinn vektlegger å utvikle personlige egenskaper og holdninger gjennom kreativitet og utforskertrang. De styrker elevenes identitet og tilhørighet til eget lokalmiljø og bevisstgjør dem på at de kan være med å påvirke sine egne omgivelser. Fra 8.-10. trinn ønsker programmet å videreutvikle elevenes evne og vilje til å ta initiativ, samarbeidsevne og sosiale ferdigheter. Elevene må reflektere over egne muligheter knyttet til utdanning og karrierevalg. Gjennom programmet ”Elevbedrift” får elevene erfaring med enkel bedriftsetablering og forståelse av verdiskapingsbegrepet.

Primus motor
Læreren og primus motor i faget, heter altså Susanne Kolvereid. Da hun tok over valgfaget tenkte hun; Vi har ikke kantine, og vi trenger å lage en elevbedrift som kan skaffe elevene fornuftig arbeidserfaring. Valget ble kantine.
Kolvereid er engasjert i jobben og har vyer for fremtiden, men hun holder på realismen.
-Nå får vi se hvordan jobben min blir her, men per nå kan det være vanskelig å få til kantine hver dag etter sommeren rett og slett fordi det kun er valgfag for 10-klasse med 3 timer i uken. Men dersom faget også kunne inkludere 8 og 9 klasse hadde vi hatt nok elever. Vi får se hvordan dette blir etter hvert, sier hun.
-Prosjektet er i oppstartfasen og sist tirsdag var første gang kantina var åpen. Da fikk sultne elever servert nybakt pizza og bagetter med ost og skinke, i tillegg til frukt.
-Sistnevnte var ikke så populært, så jeg tenker vi kanskje kan lage smoothie, sier Kolvereid.
På sikt kan de også forandre menyen.
-Jeg tenker at bagetter kan være fast, men at vi av og til kan veksle på varmrettene til for eksempel gryteretter og pasta. Vi skal også gjøre en forespørsel til Tine for å få til en ordning som sikrer oss billigere drikke og ost enn fra butikk, sier hun.

 

Sosial samlingsplass
Elevene skal altså ikke bli rike på bedriften, men få arbeidserfaring
Kolvereid er kjent med kantineproblematikken ved skolen.
-Dette løser et savn hos elevene og det gir muligheten for en elevbedrift. Visjonen er å tilby god mat til billigst mulig pris slik at flest mulig elever har råd til maten. En kantine har også flere aspekter med seg. Jeg husker hvor viktig kantina var for meg da jeg var ung, det fristet veldig mye mer enn et slitent knekkebrød, sier hun og påpeker samtidig viktigheten med det sosiale ved at elevene har et sted å sitte sammen og spise i friminuttene.
-Jeg tror det er viktig å ha kantine som et alternativ, sier hun engasjert.
Gratis lunsj?
-Men i lys av den nylige politiske debatten om skolemat. Hadde det vært mulig for dere å drifte en skolekantine som serverte gratis mat subsidiert med kommunale midler?
– I teorien ja, det beste er jo å kunne tilby gratis skolemat, men nå begynner vi først med dette tilbudet så får vi se hva politikerne avgjør. Men vi lager mat til elevene uansett og innkjøp blir nok billigere her, enn ved å innhente utenifra, sier Kolvereid.

UTSALG:  Mat og smoothie går unna mens Malin Finsrud, Anne Strand og Kristian Roger Stenklev står bak disken.
UTSALG: Mat og smoothie går unna mens Malin Finsrud, Anne Strand og Kristian Roger Stenklev står bak disken.

På besøk
Det er tirsdag morgen denne uka og full produksjon på skolekjøkkenet. Her er gjengen nesten ferdig med dagens kantinemat. Blenderen får virkelig kjørt seg idet frosne bær og frukt som var til overs fra forrige gang, stappes oppi.
Tellef, Åse Helen og Angelique holder på å rydde. De har laget pizza i dag, og det er også det de ville valgt selv hvis de ikke hadde hatt elevbedriften.Tilbakemeldingene fra elevene etter første gang da?
-Det virker som alle er veldig glad for å ha en kantine, sier de.
Og denne læreren dere har, er hun ålreit?
-Ja, hun er veldig grei. Litt stressa nå ser du, men grei, smiler gjengen.

Smoothie-rush
Vi henger på eleven Malin ned til 020 rommet der det hele skjer.
Bak disken står foruten Malin selv, også Anne og Kristian Roger. De er under opplæring, mener de selv og her går det unna. For alle smoothiene forsvant idet de kom til salgs og nå venter en gjeng på mer.
-Vi klarer ikke å lage det fort nok, frukt var ikke populært sist, men vi frøys det ned og smoothie vil alle ha, smiler Kristian.
-Med priser som 10 for smoothie, 15 for baguett og 20 for pizza tjener ikke gjengen seg rike på bedriften, men til gjengjeld får elevene tilbud om god og billig mat. Det er ikke alle som har råd tik å kjøpe baguett for 45 kroner hver dag, sier Susanne som også informerer om at de ikke har innført noen forbud mot at lærerne kjøper her heller.
Det er på tide å spørre selve panelet, elevene selv. Gjengen med jenter som gomler i seg pizza, baguetter og venter på smoothie er ikke i tvil.
– Det er bare best med kantine, da slipper vi den treige matpakka, slipper alt stresset på morgenen med å pakke den, og dette er jo mye bedre mat enn det man får på den matpakka. Det er jo brød og sånn, nei dette er godt!, sier jentene om hverandre mens de viser frem pizzabiter til en redaktør som ikke har spist matpakka si ennå.

Tvilling-thriller

Tirsdag 15.00. Piip piip. ”Hvis du vil være med på kalving, da må du komme fort!

Nabo-bonden Olav Riisland og jeg har en stående avtale, han skal gi meg et hint når det er kalving på gang.
Jeg reiser meg som om jeg har fått strøm i stolen på redaksjonen og pakker sammen i en fei, kaster alt ned i sekken – roper hade til kollega Magnhild som sitter i naborommet, og starter bilen. Diesel-lampa lyser, det var det jeg skulle huske før jeg dro ja.
Pokker! Jeg suser inn på Esso og fyller, løper inn og drar kortet.
– Jeg synes du haster så i dag, smiler Karen.
– Ja, unnskyld. Men jeg skal rekke en fødsel sier jeg og løper ut.

Forventningen stiger i brystet og jeg føler meg som en vordende «far» der jeg prøver å holde foten unna gassen gjennom Gata. Jeg svinger inn foran Riisland gård og løper ut.
– Få på deg støvler, smiler Olav. Men det er da ikke så farlig, nesten roper jeg.
– Kom igjen, gliser Olav. Du rekker det.

 

Må ha hjelp
Tidligere samme dag har hun kanskje skottet bort på bonden sin. Vært urolig, hengt litt med ørene. Men dette er fjerde gang hun skal kalve, for nummer «1141» av rasen Charolais er det alvor nå.
Klokka tikker.
-Du kan gå nærmere, sier Olav. Bare du går rolig.
Der står jeg støvlefin og spent for å oppleve livets vidunder med nesa mellom jernstengselet. Mordyret rauter der hun ligger, over på siden. Fosteret skal gjennom fødselskanalen, og hun presser aktivt for å hjelpe livet ut.
Vasskalven er synlig, en blåaktig fosterhinne som står ut av fødselsåpningen som en ballong. Etter hvert som kalven kommer mer til syne ser vi at den kommer med hodet først og frambeina dulter mykt mot hinna, men det går ikke hull. Nå klyver Olav over og gir litt drahjelp, får kalven ut. Nå skjer det tenker jeg, nå skal den søte lille kalven snart stable seg opp vaklende og på alle fire for første gang, men det skjer ikke. Olav rusker i kalven, men det er ingen reaksjon.
-Jeg tror han er dau, sier han med skuffelse i stemmen.
– Men den bevegde seg jo nettopp, utbryter jeg.
-Dette har jeg ikke gjort før, men jeg får prøve å få liv i den, sier Olav og setter seg på kne og suger ut noe av slimet. Han holder sågar kalven etter bakbeina slik at fostervann kan renne ut. Han masserer en slags hjertekompresjon og så blåser han pust inn i den lille og det kommer luftbobler rundt nesa.
Skal den klare seg likevel?

DRAMATIKK:  Olav Riisland har hjulpet den første kalven ut, han prøver å få liv i den igjen, men livet står ikke til å redde.
DRAMATIKK: Olav Riisland har hjulpet den første kalven ut. Han prøver å få liv i den igjen, men livet står ikke til å redde. Foto: Camilla Glad.

Sorg i fjøs
Men etter 15 minutter med livredning tar Olav seg til panna. Vi ser på hverandre, og både bonden og jeg er enige i at dette er ikke greit. Der ligger den nybakte ku-mammaen og slikker og slikker på kalven sin som ligger livløs på gulvet.
-Kan den komme til seg selv etter hvert?
-Nei, jeg tror ikke det, sier Olav.
Vi blir stille. Jeg vet jo at slik er naturen. Noen dyr dør, men gøy er det altså ikke. Det er noe så sårt og trist over situasjonen der inne i bingen hvor mor ligger, og kanskje ikke helt har forstått at ungen dens er død, ennå.
Det skjer ikke ofte her, men mødrene reagerer veldig når jeg drar døde kalver ut, sier Olav.
-Den må få ligge litt, ber jeg.

Dramatisk
Vi går rundt i fjøset, over på andre siden, skotter håpefullt bort – men nei. Kalven ligger der livløs mens mor slikker og slikker. På utsiden står en kalv som har rukket å leve noen måneder. Nysgjerrig på nykommeren.
I bingen bortenfor står tre kalver som nylig har kommet til verden, den yngste og brune så livets lys 3.april.
-Det ble litt dramatisk det også, for kua fikk børframfall, det betyr at hele livmora kom ut under fødselen. Men dyrlegen kom og fikk stappa den inn igjen og sydd igjen, det er desverre ikke første gang jeg har opplevd. Men det går bra både med mor og med kalven, sier Olav og gir den yngste et mildt klapp før den stikker av.
45 kalver har kommet til verden i fjøset til Riisland i år, det gjenstår 2 som skal kalve. Alle har klart seg, med unntak av en kalv som bare veide 17 kilo da den kom ut.
-Den ble nok født altfor tidlig og kreperte 1 time etter den ble født, forklarer Olav.

Tvilling
Det er stille der borte.
-Det var ikke noe greit dette her, sier jeg og ser på Olav.
-Nei, det var ikke det, svarer bonden.
-Jeg som hadde tenkt til å kalle opp kalven etter deg også, sier Olav.
Nå blir det mer enn ugreit for en redaktør som er over gjennomsnittet glad i dyr. Jeg setter meg i bilen, men ut av vinduet sier jeg; nå må du ringe hvis det plutselig skulle skje et mirakel og den kommer seg! Den gjør nok ikke det, sier Olav og vinker. Men det bonden ikke sier, er hva han tenker.
Jeg kjører nedover i våren og føler meg som jeg er 10 år igjen og har mistet yndlingskosebamsen min. Hvorfor kunne ikke den kalven bare leve da, dette blir jo ingen solskinnshistorie akkurat. Jeg har kommet til Vegårshei når telefonen ringer.
– Lever den utbryter jeg.
Nei, sier Olav. Men den fikk en tvilling, og den lever.
– Hva er det du sier, en tvilling?
– Ja, den kom vel en 15 minutter etter du dro, jeg tenkte at det hadde vært skikkelig stas om det var to der inne, men det er i hvert fall 4 år siden sist jeg fikk et tvilling kull og kalven som døde var jo så stor, så jeg sa ingenting. Men mens jeg dreiv og pusla i fjøset, så jeg det skjedde noe og en ny kalv kom til verden, sier Olav. Jeg kan høre at han smiler.
– Når storfe får tvillinger av ulikt kjønn slik som nå, så er 90 % av kvigene som blir født sterile, så noe avlsdyr hadde hun uansett ikke blitt, forklarer Olav.

KJÆRT MØTE: Her hilser undertegnede på Glad en snau uke etter at han kom til verden på dramatisk vis, og smelter følgelig fullstendig. Lik hårfarge har vi også.  Vi ønsker også å rette en takk til Olav som lot meg og avisen få innblikk i livets gang.
KJÆRT MØTE: Her hilser undertegnede på Glad en snau uke etter at han kom til verden på dramatisk vis, og smelter følgelig fullstendig. Lik hårfarge har vi også.
Vi ønsker også å rette en takk til bonden Olav Riisland som lot meg og avisen få innblikk i livets gang.

Gutt med jentenavn?
Det var en oksekalv sa du, men kan den hete Camilla nå da?
– Hahaha, nei jeg synes ikke en gutt skal få et jentenavn. Men kan den ikke hete Glad da, spør Olav?
Jeg klarer ikke å holde entusiasmen tilbake, dette er rett og slett stor stas!
Tirsdag blir til onsdag, og det første levedøgnet er det mest kritiske i kalvens liv. Jeg ringer Olav.
-Han er ikke så ivrig til å drikke, og råmelka er så viktig – men vi satser på at han kommer seg, sier han.
Onsdag blir til torsdag og Glad får besøk av dyrlegen. Varmen klør i den lille kroppen, han har fått feber og lungebetennelse. Er slapp og har dårlig matlyst.
Vi skal da vel ikke miste han også?
Men samme kveld tikker det inn en melding, oksekalven har fått i seg mye melk nå, det skal nok gå bra dette, mener Olav.
På lørdag blir han veid, og vekta stopper på 43 kilo. dessuten er Glad, kolla.
-Det betyr at den ikke har hornanlegg, noe som er fordel i avl, forklarer Olav.
Betyr det at den kan unngå slakt i horisonten?
-Jeg skal være forsiktig med å love noe som helst, men han virker mye sprekere nå. Hvis han har en fin utvikling og framstår bra som åring, så får vi sjå, smiler Olav.
En raus kilometer fra redaksjonen tusler altså den lyshårede Charolais Glad. Mandag formiddag fulgte jeg spent etter Olav inn i fjøset og der lå han. Jeg satt meg ned og i sekundet hånden min møtte pelsen hans, var jeg solgt og smeltet som en softis midtsommers.
Fødselen inntraff på omtrent samme tid som jeg kunne feire treårsdagen min i Åmliavisa. Og jeg kunne ikke fått en bedre lokalgave. Tenk, ”min” egen oksekalv. Før 17.mai skal Olav slippe dem ut, og jeg håper denne Glad blir den mest lekne, ville og livsglade av dem alle. Kanskje han blir den tøffeste avlsoksen i bøgda, på sikt. Jeg har selvfølgelig trua.

IMG_0633

Hvordan hacke Åmli ut av spill?

Industrispionasje blir fortsatt regnet som en av de større truslene i E-tjenestens trusselvurdering for 2018. Staten jobber på spreng for å ruste Norge mot cyberangrep. En ny sikkerhetslov er vedtatt på Stortinget og en nasjonal cyberstrategi er underveis. Oddvar Håland Moe fra Åmli lever av å finne hemmeligstemplet informasjon og sårbarheter som kan utnyttes.

 

-Vi opplever en kraftig økning av digitale sikkerhetsutfordringer og sårbarheter. Et velfungerende globalt internett og en robust digital infrastruktur er helt avgjørende for Norges økonomi og sikkerhet, sa utenriksminister Børge Brende da Norges første internasjonale cyberstrategi ble lansert under det årlige dialogmøtet om internasjonale cyberspørsmål i Oslo i september i fjor hvor USA og de nordisk-baltiske landene deltok.

Til Svalbard
Påsken 2018, opp trappa på biblioteket i Arendal kommer han gående med et stort gutteaktig smil og klare øyne. Bak Åmli-mannen sitter de intetanende menneskene, på de offentlige datamaskinene og taster uanfektet. Oddvar kunne plukket filene deres i fillebiter, om han ville. Sett dine, og mine hemmeligheter. Skapt seg tilgang til våre liv. Han snoker i fremmede systemer og finner hemmeligstemplet informasjon og sårbarheter som kan utnyttes. Men han er heldigvis, av den gode sorten.

SPEKTRUM:  Oddvar under NICCONF i Oslo Spektrum i fjor. Kort fortalt er dette en konferanse med fokus på praktiseringen av teknisk IT. Konferansen skal favne på tvers av fagfolk og beslutningstakere der de beste foredragsholderne i verden skal inspirere IT-folk fra nær og fjern.
SPEKTRUM: Oddvar under NICCONF i Oslo Spektrum i fjor. Kort fortalt er dette en konferanse med fokus på praktiseringen av teknisk IT. Konferansen skal favne på tvers av fagfolk og beslutningstakere der de beste foredragsholderne i verden skal inspirere IT-folk fra nær og fjern.

Oddvar H. Moe kom til verden 3.februar 1982 på Selåsvatn, og gikk på Nelaug skole frem til 6.klasse. Da søkte lennsmannspappa Geir H. Moe nye utforinger og ble sysselmannens førstebetjent. Oddvar befant seg plutselig på Svalbard sammen med familien, her skulle gutten erverve seg et vidsyn og forståelse for andre mennesker og kulturer – en verdi han har tatt med seg videre i livet. Han er 16 år da de flytter heim og inn på en gård i Gjøvdal, et realt oppussingsprosjekt på Homdrom. Det var tidendes kjipeste sommer, han delte rom med sin søster og foreldrene, og alt var på halv 12. Men samme høst begynte han på privat studie, han visste allerede da at IT var noe for ham og hoppet galant fra første år videre til idrettslinja i Åmli for å komme inn på IKT driftsfag på Arendal maritime og tekniske skole. Etter endt eksamen ble han første IKT lærling i Åmli kommune.

”Når han endelig bryter seg inn, flommer adrenalinet i dataårene på Oddvar Moe fra Åmli og da roper han; YES!”

Manipulere
Vi skal 15 år frem i tid. Oddvar tusler inn med sekken sin på ryggen, har på seg en mørkeblå baseballcaps. Vandrer rett inn døra i en kommune og videre inn i gangen. En dame kommer gående. Oddvar smiler trygt med hele ansiktet. Jeg skal bare rette opp en IT-feil jeg, kan du vise meg til et kontor? Selvfølgelig kan damen det, han er jo her for å hjelpe. Døra lukkes og i det Oddvar stikker kabelen inn kan han manipulere, plante og kryptere. Han går inn på hjemmesiden og leter etter eposter, brukerne er alltid et svakt punkt. Han sender en epost fra rådmannen til sentralbordet, legger ved et Excel-ark og skriver; Dette funker ikke på min maskin, kan dere sjekke om det fungerer på deres?
I det Excel- arket åpnes er Oddvar inne, han kommuniserer med PC `n og sprer seg videre inn i nettet deres til han finner en administrator. Nå er det «Game Over» for kommunen. Det kunne vært Åmli, det kunne vært alle kommuner i Norge…

IMG_0831

Bryter seg inn
Vi skal tilbake til start. Oddvar slentrer inn døra på det gamle kommunehuset i Åmli, han er 20 år.
-Jeg var ung, naiv og med store ambisjoner. Jeg ville fornye alt, modernisere, men det ble mye brannslukking, mimrer Moe.
Han fiksa herpa PCer, skolenettet, drev med krisehjelp til eldre personer hvor epost fremsto som en uoverkommelig mur. Læretiden besto han med glans. Kort tid etter lyste Vegårshei kommune ut stillingen som IKT ansvarlig, «datajyplingen» fikk den og her var det verre tak som måtte tas enn i fødebygda.
-Jeg husker de hadde to
PCer med Internett og vi brukte disketter for å hente epost fra disse pcene og sende det videre internt til de som skulle ha det.
Første dag måtte jeg strekke opp kabel til kontoret selv.
Moe fikk på plass internett til alle, det ble lagt føringer på sikkerhet og automatisering, ikke minst tidsbesparende tiltak og etterhvert nytt saks og arkivsystem. Så bar det videre for den sultne IKT-mannen. Det skulle bli mange selskaper og høy læringskurve før han til slutt endte opp i selskapet han nå jobber; Advania. Et rådgivnings og teknologiselskap som leverer
forretningssystemer, sikkerhet, skytjenester og kommunikasjonsløsninger.
Selskapet tilbyr derfor penetrasjonstesting for det private og det offentlige.
– Jeg får bryte meg inn og får betalt for det. Men jeg kommer aldri til å bytte side, sier Oddvar og ser på meg.
Men når han endelig bryter seg inn, når han endelig finner hullet i sikkerheten og tar kontroll så flommer adrenalinet i dataårene på Oddvar Moe fra Åmli og
da roper han YES!
-Det er mye bedre at det er jeg som sier yes, enn noen andre, smiler han.

IMG_0853

Kunne slettet alt
Oddvar oppdaget kjapt at han hadde anlegg for penetrasjonstesting. Kompetansen han hadde ervervet seg på veien var bred, nå måtte han bare øve. Det handlet bare om å komme i mål, hvordan han løste det var opp til ham. Oddvar graver seg inn i verdenen, det går i blodet på ham. Han leser, trener, plukker ting fra hverandre, finner hull. Bryter seg inn. Åra går.
Han evner å bygge opp raske, snedige løsninger som fungerer der og da. Ved bruk av ulike maskin- og programvarer går han til verks med kreative metoder og strategier for å oppnå det han vil. Går ikke den ene, finner han på noe annet. I denne prosessen der både lovlige og ulovlige hackere befinner seg, kan man erverve seg verdifull innsikt. Ikke minst bidra til utvikling av ny teknologi. Det fungerer altså å tenke kreativt i noe som fremstår som firkanta, det er nettopp når du evner å tenke annerledes – du blir best. En intellektuell utfordring.
Hvis han var betalt av russerne kunne han lastet ned alle helseopplysningene til brukerne i Åmli, for all data har nytteverdi.
-Det kan være snakk om forhistorie til ulike familier, der man kan presse dem i forhold til en kjønnssykdom for eksempel. Det er kjekk informasjon å ha for en spion. Jeg kunne også tatt kommunen til gissel, kryptert alle filer og forlangt penger. Jeg kunne låst alle ute av kommunen eller hvis jeg bare ville gjøre faenskap; slettet alle filer. Back-up hjelper ikke det heller, for hvis jeg ville så kunne jeg begynt med dette god tid i forveien, rett og slett infisert back-upen over tid. De, som mange andre – hadde ikke hatt sjans dersom noen med nok midler hadde ønsket å utføre et slikt angrep.

Reseptblokker og filer
Oddvar har på seg baseballcapsen igjen, han går rett inn på et legekontor. Simulerer IT-hjelper og får tilgang til et kontor og alle personalfilene lastes ned på en ekstern harddisk. Så går han ut, banker han på ruta ut til resepsjonen og sier; Jeg tror du må vise meg inn til et annet kontor også, det er mer som må rettes. Og smilende hvite piker lukker ham villig inn. På kontoret er skrivebordet ulåst, og Oddvar plukker med seg et par reseptblokker i sekken og spankulerer smilende ut, idet han sier; hade bra nå er alt fikset! Kunden som har bestilt testen får filene og reseptblokkene tilbake og de ansatte en real vekker. Men tenk om Oddvar ikke var Oddvar…

OSLO: Oddvar H. Moe snakker om Windows sikkerhet under MVP dagen hos Microsoft på Lysaker i Oslo 2017.
OSLO: Oddvar H. Moe snakker om Windows sikkerhet under MVP dagen hos Microsoft på Lysaker i Oslo 2017.

-Kineserne ser deg
Nå er det ikke slik at de største truslene kommer fra enkeltpersoner som personlig går inn i bedrifter eller kommuner. De kommer utenifra, de er store, og de merkes sjelden.
-Det er veldig vanskelig å sikre seg, man er aldri helt trygg.
Oddvar tror ikke trusselvurderingen vil mildne, derfor vet han også hva han ønsker å drive med i fremtiden. Red Teaming. Kort fortalt er dette en prosess som skal oppdage nettverks- og systemproblemer, ikke minst teste sikkerheten ved å leke angriper, prosessen kalles også «etisk hacking”. Man må rett og slett besitte ferdigheter og kunnskaper om en potensiell angriper for å etterligne et angrep.
-La oss si jeg skal simulere kinesiske myndigheter, maks 1-2 personer i selskapet vet at angrepet kommer, men ikke når. Når du ser patent tegninger fly ut av «døra» og det ikke er noe du kan gjøre med det, hvordan reagerer du da? Det blir en beredskapsøvelse som tester rutiner og adferd på en helt ny måte, sier Oddvar som utfra sine kollegaer i bransjen fra USA mener dette vil brukes som verktøy av selskaper i større grad, også her hjemme.
For de reelle angriperne blir smartere, får mer finesse, og blir mer og mer usynlige.

 

FAKTA OG KJAPPE
FORBRUKERTIPS:
Oddvar er gift med Julia Moe som han møtte på byen i Arendal i 2001, paret har to døtre: Caroline (13) og Emilie (10). Bli mer kjent med Oddvar og hva han forsker på i bloggen: https://Oddvar.moe

Kjappe tips for bedret sikkerhet: Hold PC`n din oppdatert. Ha ulike passord på ulike tjenester. Sjekk siden haveibeenpwned.com for å finne ut om din epostkonto har blitt komprimittert, råder Oddvar. (Jeg tok en rask sjekk på noen eposter lokalt, og fant brudd. Dere finner fremgangsmåte for bedre sikkerhet på samme nettside. Red.anm.)
Ellers er det et godt tips fra Oddvar å aldri trykke på lenker eller bilder i eposter du ikke kjenner, det samme gjelder på telefonen og på sosiale medier slik som messenger.
-Ikke vær så norsk og blåøyd, er avslutningsadvarselen fra IT-mannen.

Les også leder om emnet

 

Boss over brett tok gull i NM big air

Markus Olimstad tok gull i NM big air, nå er han klar for X-games i mai.

Markus Olimstad fra Åmli ble ny norgesmester i big air under NM i snowboard.

-Sykt gøy
– Det var sykt gøy å ta gullet i dag, jeg tror det er den feteste dagen jeg har hatt på snowboard denne sesongen, uttalte Markus Olimstad i en pressemelding fra Snowboardforbundet.
Lørdag før påske vant han altså NM i big air – og en plass i X-Games Norway på Fornebu i mai.
Kan du fortelle litt om forberedelsene til NM?
– Jeg var veldig sulten på å gjøre det bra ettersom sesongen ikke har gått helt som jeg har hatt lyst til. Sesongen så langt har vært helt grei, men jeg har ikke fått noen kjempe resultater i konkurransene jeg har vært med i, men jeg har fått med meg mye bra erfaring, sier Olimstad til Åmliavisa.
Deilig med gull
Kan du beskrive minuttene før du satt «utfor»?
– Før jeg kjørte første runet mitt i konkurransen hadde jeg litt «alt eller ingenting» følelse, så da var det bare å gi full gass, kommer det fra Markus.
Hvor viktig var dette gullet for deg?
– Det var veldig deilig å få gullet, ikke bare fordi jeg fikk plass i X-games, men også fordi det var det første gullet mitt denne sesongen.

Nervepirrende
-Jeg leste i pressemeldingen at du har lært et nytt triks, frontside dobbel 1080, som du aldri har gjort før?
-For at jeg skulle klare å vinne måtte jeg gjøre et triks jeg aldri har gjort før, det var ganske nervepirrende, men veldig gøy at det funka, sier Olimstad.
Hva kan vi forvente oss av deg på Fornebu i mai?
– Jeg har jo selvfølgelig veldig lyst å gjøre det bra på Fornebu, så jeg skal gjøre så godt jeg kan, så får jeg håpe det holder, kommer det nyansert fra Åmligutten.

Hjem til bygda
Veien videre nå?
-Nå er snart sesongen over, så da prøver jeg å få litt tid i Åmli. Jeg kommer til å fortsette å reise på konkurranser og samlinger med landslaget neste sessong, som begynner i august igjen, sier Olimstad.

HELT PÅ HJEMMEBANE:

IMG_8106

JANUAR 2016: Det står et helt kobbel med skoleunger nederst i veien ved redaksjonen. De ser oppover i bakken, og det er ikke så rart, for plutselig kommer det fyvende menn gjennom lufta, på brett sågar! Vi tråkker oppover i snøen mistenksomme på i hvert fall hvem en av disse folka kan være. Og joda, Markus Olimstad er hjemme 1 dag i Åmli før han skal videre til Sveits, og den bruker han til å leke seg lokalbakken sammen med kompiser. Ned bakken, og rett opp på rekkverket rusjer de ned og ”flyr” i grasiøse hopp så nysnøen spruter. Foto av Markus Olimstad, og Ole Christian Hagen i farta. (januar 2016)

Les tidligere portrett under;

BOSS OVER BRETT

En gang skal han gjøre noen ingen andre har gjort.
Sette sitt navn i lufta, en brettsignatur i snøen.

Av Camilla Glad 22.okt.2015

Hjerteslagene pumper. Sender ilinger opp til hodet, han lukker øynene, puster en søyle av konsentrasjonsrøyk ut i kulde.
Ka-Dunk. Dunk. Ka-Dunk.
Vinden kjæler i håret som har smøget seg ut. Den enorme farten begynner. Han når kulen. Take-off, farer opp i fritt svev, og han gror vinger. Speiler seg i sola, skjærer himmelen. Vipper, flipper, danser opp ned og rundt i kroppsbeherskelse. Lander mykt, og pløyer snøfres av mottak opp i galant dusj. Det er her, han hører hjemme.

IMG_6760

16.januar 1994. Markus Olimstad puster sitt første pust i vinteren.
Han har fylt 5 år nå. Det er vår, Markus står med bare bein på stuegulvet og ser ut av vinduet. Jonas Alaska sparker bakenden av brettet ned i asfalten og styrer det opp i luften med den forreste foten, han tar en ollie. Markus går bort til sparegrisen, tømmer den. Tohundre femtiøringer havner i pappas hender – han veksler mynt til papir. Naboen Even selger sitt gamle brett for 100-lappen og Markus eier – sitt første
skateboard.

”Han skal ikke drive med ball, men med brett. Han bare vet det. Skal fly»

Han er akrobatisk, og turner fast de første leveårene. Men Markus er ingen villstyring, han er ikke den som sliter seg. Foreldrene har ro på den førstefødte. Han er sindig, lun, men utforskende og fryktelig distre.
Alle i familien driver med volleyball, selv om pappa har noen gamle skateboardbrett hengende i garasjen. Markus prøver også, litt volley. Men selv den følelsen han får når han scorer mål eller smasher hardt – kommer ikke i nærheten av mestringsfølelsen og adrenalinet i det han holder på med. Skating og snowboard. Han skal ikke drive med ball, men med brett. Han bare vet det.
Markus fortsetter å drive med det meste, han kan feste under beina. Skateklikken i Åmli sørger for at det bygges skatepark i hele byggefeltet, en rampe kommer på stell inni skogen. Jonas og de tøffe gutta i 10-ende inspirerer unggutten Markus.
Ungdomsskoletida blir en fest i snø. Freestyle. Han drar hver eneste dag til Vegårshei, møter kompiser – står og står og står på snowboard. De ler, filmer triks. Er uovervinnelige, udødelige, gale. Markus elsker det, selv om han slår seg. Tryner i saltoer og tryner i svev, faller og faller. Han herdes, blir vant til smellene. De er verdt utforskningen, han vet han kan få det til hvis han øver nok. Alt er bare gøy, gøy, gøy.

Men gjennom årene får han gjennomgå. I metervis møter han bakken i fart, nedfallet blir så hardt at oksygenet tvinges ut av lungene i støtet. Han mister pusten, av og til. Men det er verdt det. Kragebeinet knekker. Ribben, håndleddene, brekker. Anklene. Noen ganger går det uker, andre ganger måneder – senere år, mellom hver gang. Han får litt for mange hjernerystelser. Han ligger der i snøen med snøen sakte smeltende i fjeset, det er bare en liten smell i forhold til alle de andre gangene, men hodet summer. Det skal mindre til før det gjør vondt nå, han kjenner det. Må passe på hodet. Fordi, han liker å tenke.
Markus er villig til å ta risikoen. Det er ikke noe farligere enn annen sport, han vet det. Men høyden er så høy. Men han vet også at han blir god på å falle etter hvert. Det har han erfart. Han klarer ikke å utvikle seg hvis han ikke pusher grensene, har lek i hoppene, prøver nye kombinasjoner, utfolder seg. Det er jo det han lever for- fryden i det han holder på med. Så han satser igjen, og igjen. Nedover og oppover, i fritt fall.

IMG_6780

Han har egentlig alltid visst det. Inni seg. Det er snowboard han skal drive med, det er den han, er.

Men han har aldri sagt det høyt ennå, han er for ung. Filmene snurrer fra laptoppen inne på gutterommet. You Tube søkes med flittige fingre, alle navn- med alle snowboardkjørerere han kan finne. Markus blir nesten besatt av inspirasjonen det gir ham.
En helt vanlig dag. En hvit søyle av frost skjærer ut av munnen på kompisen til Markus når han spør om han ikke vil være med til Hovden for å stå på snowboard.
-Kom igjen da, det blir kult!
Han går nå i første klasse på videregående. Alle de andre kompisene skal.

Det er duket for «Hovden Open». Full snøfest, alt er gøy. Han kjører så cleant, avslappet, smooth. Har allerede utviklet sin stil. Presset øker, og han prøver nye ting, leker i lufta. Og Markus havner i finalen, i den første konkurransen han noensinne har deltatt i. Han blir så ambisiøs av rusen og gir bånn gass, på litt feil måte. På andre hoppet tar han en dobbel baklengs salto med en 180 i slutten, og han lander på trynet i snø, men det rekker til en sjuende plass. Han angrer ikke på hoppet, det er slik han vil ha det. Utfordrende. Og det tenner noe i Markus. Opplevelsen, av det å mestre og kappe, i tet. Presset han gir seg selv. Det gjør noe med ham, langt der inne.
På vinteren får de høre det. Snowboardlinja og toppidrettsgymnas på Hovden blir et faktum. Og Markus som allerede har gått første klasse, begynner på nytt, i første kull. Det er det verdt.
De frie sjelene, hveteaksene. De står ikke på snowboard for å konkurrere, de har bare valgt skolen for å gjøre det de synes er fett, i skoletida. Markus forstår hva slags krav skolen stiller etterhvert, og han skjønner også at de andre «kule» ikke skjønner det med å skille klinten fra hveten. Han velger, å skille seg ut. Det er et idrettsgymnas og de vil han skal konkurrere. Ikke nødvendigvis vinne, men i hvert fall prøve- vise hva han kan. Det er jo meningen at skolen skal forberede de som vil noe med kjøringen. Det ligger i Markus sitt vesen, å gjøre sitt. Fordi han vil noe.

IMG_8103

Kreativiteten skyter ut i full brannslangesprut. Det finnes ingen regler, han er fri. Han behersker etter hvert brettet, får kontroll over det. Det er hans. Når han setter utfor tenker han kun på det, og brettet smelter inn og blir en del av kroppen. Han er forelsket.
Han kjører mange konkurranser, får sin første sponsor. De betalende fremsnakker kjøringa hans. Det vokser i Markus. Alt begynner å skje, fort. Han kjører mer og mer, øver mer og mer.

Ny konkurranse: Han står på toppen, er litt redd. Men ikke for redd. Passe. Tenker ikke konsekvenser, men triks. Armen skal sveipe snøkanten, et «hand drag», for så å flippe over kulen. Det blir for hardt. I svevet opp kjenner Markus, som så mange ganger før at skulderen er kommet ut av ledd. Han må finne en utvei, prøver å vri kroppen mest mulig for å bøte på fallet, prøver å lose sammenstøtet der det gjør minst, vondt. Minst skade. Vrir seg på siden, treffer, snur seg og får kroppen skliende nedover istedenfor rundt og rundt. Adrenalinet pumper, Markus kjenner ingen smerte. Han vet hva han driver med, han er ikke dum, eller uberegnelig, eller farlig. Han kaster seg aldri ut i noe han ikke vet han tror han kan mestre. Men han er villig til å satse, når han føler det er riktig. Det er det som også vil skille ham fra de andre. Smerteerfaringen gir kroppen gjenkjennelse, å falle smart skjer automatisk etterhvert.

Det er dødskjedelig og bare få femte og sjuendeplasser, aldri nå toppen, bare være halvveis. Men så kommer Geilo og Norgescup.
Markus skuer oppover bakken, kjenner inni seg at her kan han hevde seg. Er på likt nivå. Hvis jeg bare satser nå, summer det inni gutten med de blå, rolige gluggene. Han stikker munnen nedenfor jakka, suger inn snølufta i neseborene, det akselererer inni ham. Presset bygger seg opp.
Første run, han tryner så det synger.
Markus må vente på tur, 40 vonde minutter til neste run. Inni ham hamrer det. Bygger seg opp. Han har så lyst til å vinne at det banker i kroppen, det river i ham. Ingen andre vet hvordan han har det, det er bare han som har økt presset som vokser til en trykkoker. Men det er her han finner sin styrke, å bruke presset til sin fordel. Han liker trykket, lar det herje gjennom kroppen.
Så, kjører han.

Sloap Style. Løypa tordner seg opp, første hoppet sitter som en magnet, han er klistret til brettet. Variasjonene smelter sammen, han lever i lufta. Hver post forseres med eleganse, kreativitet. Stødig, rolig, elegant. Han vet det sitter. Bare en til nå, som i en puls, i et lotteri der du skjønner du kanskje kan ha vinnertallene på din bong. Ned nest siste rail, det også- sitter. Han safer på rent instinkt på siste rail, kroppen vil ikke risikere å miste det han har fått til på et spektakulært, men unødvendig stunt på slutten. Har ro, til å bare- skli. Det er en rus av mestringsfølelse som skyller gjennom kroppen når han når bunnen. Det holder til en femte, kanskje også palleplass. Tenk om han faktisk klarte bronsen i Norgescup!?

Gleden flyter i Markus. Han har gjort det runnet han visste han kunne.
Står foran poengscore. Listene. Han begynner på femteplass, leser seg oppover. Navnet hans står ikke der, ikke på fjerde, ikke på tredje. Gleden går over i tvil. Klarte han det ikke? De skriker plutselig rundt ham, de skyver ham i armene, jubler. Han skjønner ingenting, fingre peker febrilsk. Han leser navnet sitt, foran står det – ett tall.
Nr. 1.

Han våger ikke å skrike, men inni – brøler han, fordi det er en så sjukt digg følelse.
Det er vendepunktet, han står der med gull om halsen og blir hyllet. Han får den bekreftelsen han trengte, som han aldri har fått før.
Han er best.

IMG_6764

Markus lever på seieren en stund, konkurranse etter konkurranse. Han blir nummer fire, nummer tre. Men han er ærlig, bruker ikke de samme triksene han vant på sist, det er feigt. Han prøver på noe nytt. Gjentar ikke vinner-runnet. De tallene, er brukt opp.
Rekruttlandslaget ringer. De vil ha ham med.
Det handler plutselig om internasjonale konkurranser, de reiser- ut og langt vekk fra Hovden, Vegårshei og hjemstedet, Åmli.
Nytt sted. Nye mennesker.
Nye krav. Nytt alt. Markus føler seg med ett, helt idiot. De andre gutta er i siget, han føler seg bortkommen. Alt handler om prestering, han klarer ikke ha det gøy i bakken mer. De vonde tankene kommer, han har vunnet i lokalbakken, så skal han plutselig komme hit og vise seg, mot de som er best. Det går ikke, han føler seg som en outsider. Mister helt identitet. Han blir ukomfortabel, skal liksom bevise noe han bare synes blir cocky og teit. Markus sliter med motivasjonen. Føler han faller ned i mørket. At han ikke passer vinterjakka mer, føler seg kvelt.
Han skal til mentaltrener. Og kommer inn med en sekk av tro.
I søk på endring med en proff.

Rop: Jeg skal bli verdensmester!
Rop, da!
Kom igjen! Kommanderer mentaltreneren foran ham, og forteller Markus at han er altfor forsiktig.
Men han er jo ikke det, ikke når det gjelder. Ikke på de riktige tingene.
Markus hyler til slutt som befalt, inni seg tenker han. Det blir jækla spess å vræle ut noe som man faktisk ikke kan bli i snowboard engang. Han synes det bare blir teit. Han står faktisk der og hyler noe han ikke tror på. Han har ikke noen ambisjon om å bli verdensmester, det går jo ikke i denne sporten. Best, ok. Men hallo, liksom…

Han får 30 % utbytte av mentaltreningen. 70 % føler han er waste of time. Kanskje kommer mismatchen fordi Markus sin personlighet ikke er i tråd med det han blir bedt om å gjøre. Det er som å bli fortalt å gjøre et triks han ikke føler er seg. For han er, som han kjører. Avslappet, og silkebløt i sine skjæringer- før han gir alt, i presset. Det er selve sindigheten som farger guttens karakter der ute med brettet smeltet på beina, og han er reflektert. Men han lærer også en ting av mentaltreneren. Noe han også føler gir gjenklang i seg selv. Han må tilbake til gleden, til det han synes er gøy. Bakken der, må være som den der hjemme. Han må skru av, begynne å ha det morsomt igjen. Finne gleden i snøen, som han vet bor der. Hans positivitet tikker i hans favør, og sakte slipper det taket. Ut av sloapet. Han blir en del av gjengen. Tilvenningsfasen begynner.

Det blåser, snøen laver ned. Det er is i løypa. Tidligere har faktum vært demotiverende, nå skjønner han at det er jo likt for alle. Han har det ikke mer utfordrende enn de andre. Han kjører og øver. Tenker på hva dette egentlig handlet om da gleden strittet som verst. Som kid, da alt var gøy.
Han gjenvinner seg selv i situasjonen. Vinner Pamporovo open i Bulgaria.

Teamet skal til Andorra. Markus får en femteplass i Total Fight.
Slovakia, Big Air konkurransen. Han blir nummer 2. Det går bra for Markus nå, veldig bra!
Hjem igjen til Åmli, klargjør seg igjen.

Det er dags for siste konkurranse i sesongen. Det er Burton Europeen Open i Østerrike. Dette er big deal. Den tredje største internasjonale konkurransen i verden for hans art.
Mentaliteten er på plass igjen. Han står på kanten av stupet, sitt indre og ytre. Men finner rytmen nedover. Senteret av kroppsmassen styres. Knær og hofter følger. Han overfører energien sin til brettet, bygger styrke til neste kul. Dykker nesten inn – og er, dynamisk. Det er han som blir det høye huset. Som en fargeprikk mot den knallblå himmelen svever Markus og er fullstendig fri, han har vinger. Han blir nummer to i kvalifiseringsheat, bare 0,3 poeng bak vinneren. Får andre plass og rett inn i semifinalen. Stoltheten brer seg som et varmt teppe.

Dag to er det dårlig vær, dag tre må de kjøre. Markus velger et brett som han har kjørt på gata med, vil ikke bruke det nye- føler det blir for stivt på dårlige forhold. Resultatet er at han ikke får fart og han lander på kulen, og ender på 17.plass. Angeren over brettvalg er stor, var det veikt? Men det er lett å være etterpåklok. Men de, er happy, andre plass på kvalik er en stor prestasjon uansett. Rekruttlandslaget har skjønt hva som bor i ham. Markus kommer hjem igjen til Åmli, har det kos i bakken. Fortsetter å kjøre, sesongen er hektisk. Hver eneste helg er det ut. Flyplassene flimrer over netthinna, han bor i Oslo hos kompiser mellom slagene. Han blir med i tre snowboardfilmer der flere talenter presterer, han får også vist frem sine triksegaver. Filmer som nå er i produksjon.

Sommer i Åmli 2015.
Riiing, riiiiing.
-Hei Markus, vi vil gjerne du skal være med oss i landslaget i år. Det er en tro, på ham. Hva han er i stand til.
August, mild sommersol treffer barndomshjemmet i Åmli. Men Markus er ikke her, men på en flyplass på vei til andre siden av jorden sammen med landslaget. Over 1 md i Australia på trening.
Det er høst og nå 17 dager siden han sist hadde brettet på beina. Markus har abstinenser. Er trekt helt opp i vintersesongmodus. Han sukrer tilværelsen litt søtere med skateboard på vinterklar asfalt i hjembygda. I morgen skal de til Østerrike. I Stubai i nærheten av Innsbruck er det laget en løype som er nær sagt lik OL-løypa. Etter det skal Markus til USA for å trene videre.

Tiden fremover er, avgjørende.
Hvis han gjør det bra, er det stor sjans for at landslaget vil ha ham med permanent. Dette vet han. Da slipper Markus å konkurrere hele tiden, bevise. Da vil han kunne planlegge, vite hvilke store konkurranser han skal delta i, og forberede seg. Være en av de store gutta. For det er dette han vil, leve av.

Og nå, er han på vei.

Gullgutten fra Dølemo

Sondre i farta: Sondre Skarli har fått opp farten og glir stilsikkert videre i livet etter OL-suksessen. Bildet symboliserer ikke bare Sondre som landslagstrener. Nå blir han pappa og jakter nye utfordringer.

 

Da Håvard Lorentzen vant OL-gull på 500 meter i Pyeongchang i Sør-Korea 21. februar, begynte landslagssjefen for skøyteløperne, Sondre Skarli – å grine. Når regnskapet er gjort opp sto de igjen med to gull, en sølv og en bronse. Det beste OL siden Lillehammer i 1994. Og landslagstreneren får sin velfortjente del av æren. Skarli som er Dølemopatriot på sin hals, venter en gutt med sin kjære Suzanna til sommeren og han slutter som sjef etter årets sesong og begynner i ny stilling innen toppidrett. Han tror erfaringen som frivillig på Dølemomarknaden har vært med på å forme han som trener: – Det handler om å dra sammen i flokk og oppnå store ting i fellesskap. Dette er noe Dølemofolk er flinke til, sier han. Åmliavisa møtte lokalhelten på glattisen.

 

Ja, det var utrolig sterkt. Akkurat da gikk jubelen over til gråt, fordi jeg følte så sterkt med ”Lorry” som vant, sier Sondre Skarli og fortsetter:

– Jeg pleier vanligvis ikke å grine når slikt skjer, men denne gangen tok følelsene overhånd fordi vi har vært så nær hverandre i mange år og han har slitt med så ufattelig mye motgang.
Etter OL fortsatte Håvard Lorentzen å imponere med VM-gull i sprint. Sondre mener at dette viser hvilket kaliber skøyteløperen er lagd av.

Sondre Skarli-2-NETT

Kald is – varm velkomst
Vi blir møtt av en bitende kald vind og nesten folketom Arendal kunstisbane. Det er her vi har avtalt å treffe landslagssjefen for skøyteløperne, Sondre Skarli.
Men selv om gradestokken viser tosifra minus, lever varmestua opp til navnet sitt. Og den lune følelsen bli enda lunere når Jon Skarli stikker hodet inn fra sjefskontoret.
Jon er nemlig Dølemo-patriot på sin hals, banemester på kunstisbanen og pappa til Sondre.
Det blir noen minutter med hjertelig mimring, før hovedpersonen selv dukker opp.

TV-kjendis på direkten
Vi må bare innrømme det. Dette er et intervju vi har grua oss til. Ikke fordi vi har dårlige erfaringer med Sondre, men fordi den unge mannen må være luta lei alt som minner om journalister.
I uker og måneder har Sondre vassa i pressefolk med litt større lesekrets enn det Åmliavisa kan briefe med.
Han har vært på direktesendinger med enorme seertall, bl.a Nederlandsk-TV hvor over 10 millioner fulgte OL-sendingene. Man kan bli blasert av mindre.
Gleden er derfor stor da vi oppdager at Sondre er både blid, opplagt og imøtekommende. Han er absolutt til stede i intervjuet.

Beste OL siden 1994
– Det er klart jeg er stolt av det vi oppnådde under OL i Sør-Korea. Men også ydmyk, sier Sondre.
– Utad sa jeg til pressen at Norge hadde håp om å få to medaljer, men inni meg håpet jeg at det skulle bli tre, forteller han.
Vel, nå kjenner vi resultatet. Skøyteløperne tok to gull, en sølv og en bronse. Dette var det beste OL siden Lillehammer i 1994. Og landslagstreneren får sin velfortjente del av æren.
Foruten gullet til Håvard Lorentzen på 500 meter, tok Norge gull i lagtempo. Her var laget sammensatt av Simen Spieler Nilsen, Håvard Bøkko og Sverre Lunde Pedersen.
27. februar var gullvinner fra Arendal – Simen Spieler Nilsen – og trener Sondre Skarli, hedersgjester under et arrangement i Arendal Kulturhus, med 300 skøyteentusiaster i salen. Her ble Sondre blant anna hylla av Åmli-ordfører Reidar Saga.

Sondre Skarli-8-NETT

Som Batman & Robin
– Du er bare 31 år og dermed jevngammel med flere av skøyteløperne du trener. Hvordan får du det til?
– Det handler om å skille rollene. Jeg er trener, veileder, mentor og psykolog i arbeidstida, mens vi er kompiser i fritida. Om kvelden kan vi sette oss ned for å se en film, fleipe og tulle med hverandre, svarer han.
Sondre trekker en parallel til superheltene Batman og Robin. De to har forskjellige oppgaver, men utretter underverker sammen. Skøyteløperen er den glamorøse Batman, mens han sjøl ordner opp i kulissene som medhjelperen Robin.
– Som trener lever man gjennom utøverne. Det føles ekstra intenst under konkurranser. Deres nederlag blir mine nederlag. Og deres seire blir mine seire. Så det er ikke rart man blir helt gira, forklarer han.

Gikk lei marsipankake
Det ble mange runder med jubel for Norge i Sør-Korea. Sondre beskriver disse øyeblikka som ren magi.
– Hele teamet koker og det er en fantastisk stemning i salen. Alle skriker, hopper rundt og klemmer hverandre. Vi er så stolte over å kunne representere Norge. I begynnelsen spiste vi marsipankake hver gang Norge tok medalje. Men det ble etterhvert så mye kake at vi gikk lei.
– Er OL det største du har opplevd?
– Ja, nest etter at jeg gifte meg med Suzanna. Det var enda større, svarer han.
På dette stadium av intervjuet legger jeg merke til noe som har slått meg tidligere med denne mannen, nemlig de intense, krystallklare, knallblå øynene.
Man kan forestille seg hvordan utøverne halser mot mål og nye medaljer, med følelsen av dette gjennomborende blikket i ryggen.

Sondre Skarli-6-NETT

Slutter på toppen
Sondre har vært trener for landslaget siden 2014. Etter flere år med dårlige resultatet og intern strid i ledelsen, har den unge mannen fra Dølemo, klart å gjenreise Norge som en stormakt på glattisen.
Sportkommentatorer med greie på slikt forteller om nye treningsmetoder, nye rutiner og en ny respekt for utøverne som individer.
Resultatet er at det har blitt 88 pallplasser med Sondre som trener for skøytelandslaget.
– Vi håper å kunne passere hundre innen sesongen er over, kommenterer han.
– Det var mye snakk om doping under OL. Er dette noe dere var opptatt av?
–Nei, overhodet ikke. Vi snakka så lite som mulig om doping.
Sondre ble likevel minnet om de alvorlige konsekvensene av doping. Russland skulle opprinnelig sende 24 skøyteløpere. Bare fire fikk lov til å delta.
– Det var trist å se ei tjue år gammel russisk jente sitte mutters alene i spisesalen, mens vi kommer en hel flokk fra Norge, sier han.
Men sympatien for jenta blir litt mindre, da han tenker på alle medaljesermoniene norske utøvere har blitt snytt for på grunn av doping.

Pappa til sommeren
Det er allerede kjent at Sondre slutter som sjef etter at årets sesong er over. Han har allerede fått ny jobb.
– Hva skal du gjøre?
– Jeg vil vente med å fortelle hva den nye jobben går ut på. Jeg kan bare si at det dreier seg om en stilling innen toppidretten. Jeg slutter fordi jeg har et ønske om å kunne tilbringe mer tid sammen med familien. Til sommeren blir jeg nemlig pappa. Han blir født i juni.
– Du sier han?
– Ja, vi vet at det er en gutt, svarer Sondre stolt.
– Og da bli han sikkert skøyteløper?
– Nei, det er ikke sikkert. Men jeg håper at han blir glad i fysisk aktivitet, svarer Sondre og blir stille et øyeblikk før han fortsetter med ettertenksom stemme:
– Det viktigste med idrett er ikke å vinne medaljer. Jeg har lært at idrett handler om å ha struktur på livet sitt, vise ydmykhet og arbeidskultur. Det er først da man er i stand til å oppnå gode resultater, også ellers i livet.

240 reisedager i året
Sondre håper som sagt å kunne være mer sammen med familien. Som landslagstrener har han 240 reisedager i året. Det har blitt en mengde turer til Nord-Amerika, rundt i Europa og Asia. I Nederland har han vært fem ganger i vinter.
– Jeg reiser heim til Dølemo så ofte jeg kan. Det er alltid stas å besøke mamma, pappa og tre niesene Kaja, Hedda og Janne. Jeg prøver også å få tid til Dølemo-marknaden, forteller han.
Sondre har i mange år vært dugnadsarbeider på marknaden. Han tror at denne erfaringen har vært med på å forme han som trener:
– Det handler om å dra sammen i flokk og oppnå store ting i fellesskap. Dette er noe Dølemofolk er flinke til.
– Hva har du lyst til å gjøre mer av i framtiden?
– Jakte og sykle. Jeg gleder meg til elgjakta på Dølemo. Og så skal det bli mange sykkelturer, sier han.Sondre fikk mersmak da han sykla rundt med Håvard Bøkko i Arizona-ørkenen i fjor.
Intervjuet går mot slutten. Sondre har flere avtaler denne dagen og vi må si takk for oss. Vi går ut i sprengkulda for å ta noen bilder. Og vi vinker til en god innpakka far og datter som går i ensom majestet på isen.
Så er det adjø og lykke til videre. Da Sondre spaserer vekk fra oss, blir vi slått av en svimlende tanke:
I april fyller mannen bare 32 år. I løpet av sitt relativt korte liv har Sondre utretta flere oppsiktsvekkende ting, enn de fleste av oss rekker på tre ganger så lang tid.
Hva blir det neste?

 

FAKTA: 4 Født 22. april 1986. Vokste opp på Dølemo. Gifta seg med Suzanna Henriksen i Tovdal kirke i 2016. Paret er bosatt i Arendal. De får sitt første barn til sommeren.
4 Har blant anna en mastergrad i idrettsvitenskap ved Universitet i Agder med fordypning på prestasjonsutvikling blant unge idrettsutøver.
4 Ble ivrig skøyteløper da Skøytebanen på Dølemo åpna i 1992. Begynte etterhvert å trene målbevisst og delta i konkurranser. Sondre var med i to allround-NM på skøyter (2006-2007) og tre sprint-NM (2006-2008), Han måtte imidlertid gi seg som konkurranseløper bare 22 år gammel, etter flere skader. Sondre har også deltatt i junior Norges Cup på sykkel.
4 Ble trener i Norges Skøyteforbund, Region Sør i 2009. Drev deretter med talentutvikling og hadde ulike oppgaver som assisterende trener på toppnivå, før han i august 2014 ble ansatt som landslagsjef for skøyteløperne. Som om alt dette ikke er nok, har Sondre også trenerkurs i håndball og volleyball.

Saken ingen vil snakke om

Etter det avisen kjenner til skal det foreligge et forslag om sluttpakke for rådmannen, men ingen vil uttale seg om saken. Rådmannen har nå søkt jobb i Froland. I ett år er dokumenter omhandlende arbeidsmiljøet i kommunen holdt unna arkivering og journalføring. 

Sent i kveld, etter at avisen hadde kommet ut – fikk Åmliavisa etterspurt innsyn i søkerlisten på rådmannsjobben i Froland kommune. Christina Ødegård som er rådmann i Åmli, er en av søkerne.

KOMMENTAR: Oktober 2016 publiserer Åmliavisa saken; Brygger opp til trøbbel i kommunens arbeidsmiljø”. Hovedvernombud har meldt inn sak om problemer med det psykososiale arbeidsmiljøet på rådhuset. Det er så ille at det er satt ned ei gruppe som skal ta tak i problematikken. I november går et enstemmig AMU inn for å bruke 100 000 kroner for å få hjelp av en ekstern psykolog som skal snakke med ansatte på rådhuset for å få greie på hva som «lugger» i arbeidsmiljøet.
Rapporten som kartla arbeidsmiljøet kommer i januar 2017 og det skal jobbes med problemene internt, tas tak. Men så blir det taust. Nesten halvannet år etter, mars 2018. «Floken» internt er etter det avisen kjenner til, overhode ikke løst.

Les tidligere sak; Ordfører holder tilbake dokumenter

Skjermet innhold
Fortsatt er ingen møter i saken om det psykososiale arbeidsmiljøet i Åmli kommune arkivert eller journalført.
Det eneste som er levert, er en liste med 48 punkter omhandlende eposter, telefoner og møter gjort i forbindelse med saken. En slags logg på hva som har skjedd i saken. Denne ble levert inn til journalføring i januar i år og er datert tilbake i tid med første møte mars 2017. Resterende dokumentasjon tilhørende de 48 punktene på listen, forteller ordføreren selv at han oppbevarer på kontoret sitt, slik at ikke parter i saken på huset skal få innblikk i innholdet.
Tidligere har ordfører Reidar Saga uttalt til Åmliavisa at han tok kontakt med advokat for å forhøre seg om det var greit å vente med arkiv-og journalføring av disse dokumentene. Både ordfører og advokat Frode Lauareid i KS uttalte seg i saken i januar i Åmliavisa.
Formålet for møtet med advokat Lauareid i Oslo i september i fjor, skal i følge ordfører ha vært å snakke om det juridiske i forbindelse med å holde tilbake disse dokumentene fra arkiv-og journalføring.

Sluttpakker
I fjor publiserte Kommunal rapport en artikkel; ”Rådmennene som gikk med sluttpakke i 2016 fikk i snitt etterlønn i 18 måneder og advokatutgifter dekket.” En rekke rådmenn signerte på forbud mot å omtale kommunen negativt.
Avtalene er i følge Kommunal Rapport vidt forskjellige, men har noen fellestrekk: Relativt lang periode med etterlønn. Krav om taushet. Frihet til å ta ny jobb uten å miste fallskjermen. Til sammen fant Kommunal Rapport frem til 15 sluttavtaler som ble inngått og som hadde et eller annet økonomisk element. I praksis er standarden nå at en kastet rådmann kan ta ny jobb, uten at etterlønnen blir påvirket av det. Seks avgåtte rådmenn skal ifølge Kommunal Rapport ha signert på at både de selv og kommunen har forbud mot å omtale den andre parten negativt. Slik dette er formulert i sluttavtalene, kan det leses som om det gjelder for alle typer forhold, skriver de på nett.
Hva var egentlig temaet for møtet i Oslo, var det slik som ordfører Reidar Saga hevdet til avisen, at de søkte råd i forhold til lovligheten ved å avvente arkiv -og journalføring, eller var det for å diskutere en hemmelig sluttpakke for rådmannen?
8.februar spør vi ordfører Reidar Saga følgende spørsmål; Ble sluttpakke for rådmannen snakket om i møtet med advokat Frode Lauareid ved KS Advokatene?
-Jeg har ingen kommentarer til pressen angående innhold i våre møter i en personalsak, svarer Saga.
-Du har i tidligere intervju forklart at formålet med dette møtet var å rådføre deg med advokat i KS om det var «greit» å holde tilbake dokumenter fra arkivering og journalføring i forbindelse med arbeidsmiljøet fordi du var bekymret for at de andre i kommunen involvert i saken, skulle få kjennskap til dette i en pågående prosess. Hvis det nå kommer frem at formålet egentlig var å utarbeide eller snakke om en sluttpakke for rådmannen, så vil dette bli kjent etter hvert. Siden du tidligere har uttalt deg om dette spesifikke møtet, vil jeg spørre deg: holder du fortsatt fast på den opprinnelige årsaken?
Ordfører har fortsatt ingen kommentar til avisens spørsmål.

Faktura
12.februar sender vi en forespørsel til rådmann Christina Ødegård, er hun er blitt tilbudt en sluttpakke i Åmli? E-posten er ennå ikke besvart.
12. februar spør vi også advokat Frode Lauareid om sluttpakke for rådmannen ble omtalt i møtet mellom han og forhandlingsutvalget i Åmli under møtet i Oslo, og om dette også har vært tema før eller senere.
-Hva som blir snakket om eller ikke i slike møter, vil det av omsyn til forsvarlig personalforvaltning være helt feil å gå ut i pressa med, jeg har derfor ingen kommentar til deg, svarer advokaten.
Vi spør om det er, eller blir sendt faktura til Åmli kommune for Lauareid sine tjenester knyttet til dette møtet og gjør oppmerksom på at økonomiavdelingen i Åmli opplyser oss om at de ikke har mottatt noen fakturaer fra han eller KS knyttet til saken, eller til datoen, altså september i fjor.
En purring og 8 dager etter vi stilte spørsmålet, får vi svar fra Lauareid.
-Kommunen er fakturert med 3000 kroner, skriver advokaten.
Vi tar kontakt med økonomisjef Vidar Kyrdalen i Åmli og ber om innsyn i faktura, han sender omgående dokumentet.
«Faktura for arbeid utført av advokat Frode Lauareid gjeldende situasjonen med langtidsfraværet fra rådmannen» er spesifikasjonen, den er datert 13.12.2017 for et møte som fant sted i september samme år. Men økonomiavdelingen forteller at faktura ble levert samme dag 20. februar 2018, fra ordføreren personlig.
Er det vanlig at økonomiavdelingen får fakturaer direkte av ordfører?
-Fakturaer sendes normalt vår faktura adresse, svarer Kyrdalen. Vi spør advokaten hvorfor han sendte faktura direkte til ordfører og når. Men denne eposten har avisen ennå ikke fått svar på.

– Bryter lov
Men hva skjer med alle dokumentene inne på kontoret til ordføreren?
Vi tar kontakt med arkiv og systemansvarlig i Åmli kommune, Arhild Smeland. Hun har tidligere uttalt at hun mener Åmli kommune bryter loven, fordi kommunen er underlagt journalføringsplikt og arkivplikt og at journalføring skal skje fortløpende. Det utsagnet holder hun fast ved.
Er noen av dokumentene tilhørende punktene på listen nå levert til arkiv-eller journalføring?
-Nei, ingenting er levert inn ennå, svarer Smeland.
Vi spør ordføreren hvorfor ingen av dokumentene er levert. Vi spør også om det er avholdt møter etter 04.10.2017 som er siste punk på listen. Arkiv- og systemansvarlig i Åmli presiserer også at Åmli kommune har et saks og arkivsystem som sikrer at kun de med tjenestlig behov hadde fått lese dokumentene. I dette tilfellet ville det vært ytterst få. Hvorfor har ordfører da valgt å unndra dokumentene over så lang tid?
– Dette er en intern sak i Åmli kommune som vi håndterer internt, svarer ordføreren som henviser videre til tidligere svar fra advokat Lauareid.
«Når det gjeld organinterne dokument, skal disse journalføres så langt organet finner det formålstjenlig. Referat gjeldende arbeidsmiljø vil i de fleste tilfeller være organinterne. Det kan også være saker der man av omsyn til andre tungtveiende interesser må utsette journalføringa. Det kan være aktuelt for å ivareta taushetsplikten.»

Sterk kritikk
Til tross for at arkiv og systemansvarlig i Åmli kommune mener dette er brudd på lov – skjer det ingenting. Åmli kommune fikk nylig sterk kritikk i ansettelsessaken fra Sivilombudsmannen der mangel på skriftlig dokumentasjon var ett av punktene.  I denne saken blir det full politisk oppvask i kommunen. Men i denne saken der dokumenter bevisst er unnlatt arkivert og journalført, og etter opplysningene oppbevares på ordførers kontor – skjer det tilsynelatende ingenting.

Må sikre oppbevaring
Vi tar derfor kontakt med fagdirektør Kjetil Reithaug i seksjon Dokumentasjonsforvaltning i Arkivverket, som blant annet er tilsynsmyndigheten til alle offentlige etater.
Kan man i saker omhandlende arbeidsmiljø hevde det er formålstjenlig og tungtveiende interesser, og dermed unnlate å arkivere og journalføre alle dokumenter i saken gjennom 1 år?
– Jeg kan ikke på det grunnlaget du gir meg vurdere om enkeltdokumenter skulle ha vært journalført eller ikke. Jeg kan likevel si følgende. Det er riktig at det finnes dokumenttyper som offentlig forvaltning kan være pålagt å arkivere, men som ikke alltid trenger å journalføres. Organ-interne dokumenter er et eksempel på dette. Disse skal journalføres ”så langt organet finn det tenleg,” som det heter i Arkivforskriften. Dersom man ikke ønsker å journalføre interne, arkivverdige dokumenter, må det dokumenteres i kommunens arkivplan hva slags dokumenter dette dreier seg om. Det må også da anføres hvordan dokumentene arkiveres, altså sikres som kilder for samtid og ettertid. Dette innebærer å beskrive løsninger som blant annet gir sikker oppbevaring i forhold til brann etc, men som sikrer materialet mot ulovlig tilgang slik at det ikke blir kompromittert – altså endret eller skadet, spredd og så videre. En slik løsning vil da innebære at dokumentene arkiveres på en bestemt måte og at dette dokumenteres i arkivplanen. Det er ikke tilstrekkelig å for eksempel lagre interne dokumenter i en sak slik at noen ligger i e-postsystemet, noen på saksbehandlers private område på datamaskinen og noen på papir, eller nedlåst i en skuff, sier Reithaug.

Ordførers kontor
Vi spør Arnhild Smeland om det er laget spesielle ordninger for ivaretagelsen av dokumenter i denne sakens tilfelle?
-Nei, det er ikke laget spesielle ordninger for ivaretakelsen av dokumentene på ordførers kontor. Ordfører skal følge arkivplanen som alle andre ansatte i kommunen, og er ansvarlig for å vurdere om det han selv arbeider med er arkivverdig eller ikke. Alt som er arkivverdig skal arkiveres fortløpende i sak-/arkivsystemet. Han får selvsagt hjelp til slik vurdering dersom han ber om det, svarer Smeland som tidligere har tatt problematikken om magel på arkivering og journalføring opp med ordfører.
Så hvordan best sikre at dokumenter ikke kan endres?

Ikke lov å utsette
– Dersom en kommune har et elektronisk arkiv og man ønsker å gjøre dette praktisk, effektivt, trygt og samtidig gjøre det enkelt å holde seg innenfor loven, ville det enkleste og mest naturlige være å arkivere interne dokumenter i sak/arkivsystemet. For at dokumenter skal bli arkivert i arkivsystemet, må dokumentet registreres i systemet. Det er fullt mulig å registrere interne dokumenter i arkivsystemet og påføre strenge begrensninger på tilgang – helt til i detalj å gi tilgang kun til spesielt angitte enkeltpersoner. Dersom man har til hensikt å bruke sak/arkivsystemet til arkivering og journalføring av disse interne dokumentene, er det ikke lov å praktisere «utsatt journalføring» for å på den måten forsøke å ivareta taushetsplikt, uttaler fagdirektør i Arkivverket.
-Eventuell journalføring skal skje fortløpende. Det skal heller ikke være nødvendig å utsette journalføringen av den grunn, all den tid systemet altså skal være satt opp slik at det skal kunne ivareta hensynet til taushetsplikt. Dersom kommunen følger kravene til anskaffelse, oppsett og drift av arkivsystem, er det faktisk mye sikrere å arkivere og registrere dokumenter i arkivsystemet enn å oppbevare dem på saksbehandlers kontor. Dette vil sikre begrenset tilgang, det vil sikre autentisiteten, bevisverdien og den generelle tilliten til at dokumentasjonen er korrekt og etterrettelig, avslutter fagdirektør Reithaug.
Et betimelig spørsmål er om man sikrer dokumentenes autensitet på ordførers kontor?
12.mars er det duket for formannskap, på innkallingen står det under orienteringer; «Psykososialt arbeidsmiljø ved ordfører. Noe av møtet vil bli unntatt offentlighet.»

Vi følger saken.

 

ARKIVVERKET: Arkivverket skal gjennom tilsyn sørge for forsvarlig arkivhold og dokumentasjons-forvaltning i offentlig sektor. Arkivverket fører tilsyn for å øke offentlig sektors arkivbevissthet og kompetanse, og for å kartlegge arkivtilstanden med sikte på å iverksette tiltak for forbedret dokumentasjonsforvaltning.

-Jeg ventet bare på å drukne

BEREDSKAPSKAMP: Ben David Berås er brannmester i Åmli.

Torsdag forrige uke gikk snøscooterfører Kai Olaf Bjørnbakk og barnebarnet på snart 4 år gjennom isen på Esbuvatn nord for Åmli.
– Jeg ventet bare på å drukne, så kom de, forteller Bjørnbakk til Åmliavisa. 

 

ESBUVATN:  Ulykken skjedde noen kilometer nordvest herfra. Man ser Esbuvatn på baksiden av trærne. Her gikk Kai Olaf Bjørnbakk og barnebarnet gjennom isen med snøscooter. Telefonen til Bjørnbakk virket da ulykken var ute, selv etter fem minutter under vann. Den fungerte helt til han kom til sykehuset, da «døde» den. Men da Bjørnbakk kom hjem fønet han den tørr igjen og nå virker den. – Den telefonen kommer jeg aldri til å kaste, sier Bjørnbakk.
ESBUVATN: Ulykken skjedde noen kilometer nordvest herfra. Man ser Esbuvatn på baksiden av trærne. Her gikk Kai Olaf Bjørnbakk og barnebarnet gjennom isen med snøscooter. Telefonen til Bjørnbakk virket da ulykken var ute, selv etter fem minutter under vann. Den fungerte helt til han kom til sykehuset, da «døde» den. Men da Bjørnbakk kom hjem fønet han den tørr igjen og nå virker den. – Den telefonen kommer jeg aldri til å kaste, sier Bjørnbakk.

Kai Olaf Bjørnbakk er en erfaren snøscooterfører og har kjørt i over 25 år. Torsdag forrige uke var han på tur med barnebarnet på snart 4 år. Det var knallsol og de kjørte sakte, men så gikk det galt. For ved utløpet var isen tynnere, de gikk gjennom.

Reddet barnebarnet
-Jeg fikk kastet henne over på isen idet snøscooteren gikk ned og videre inn slik at hun var i trygghet. Jeg kava først en stund i råka, så la jeg meg på ryggen og fikk hodet opp på isen og det ene beinet slik at jeg fikk hvilt. Det må ha tatt minst fem minutter før jeg kom på tanke om telefonen, den lå i lomma under vann. Men den virket. Jeg var kanskje litt dum, for jeg ringte kjerringa først og så en nabo, men de kunne ikke gjøre noe derfra. Så jeg ringte 113, og tenkte; det er altfor sent. Jeg kommer til å dø, jeg kommer til å drukne og barnebarnet mitt som står alene på isen kommer til å bli vitne til det, sier han tydelig beveget over igjen å kjenne på avmakten i situasjonen han opplevde.

Takknemlig
-Jeg var sikker på at min siste time var kommet. Men jeg preka med AMK helt til jeg kom i helikopteret. Da vi lettet fra isen og snudde, så jeg lokalmannskapet i Åmli på isen. De var rett ved ulykkesstedet. Jeg visste da, at hvis ikke helikopteret hadde kommet, hadde jeg vært reddet uansett, sier han og er tydelig beveget og takknemlig over lokalmannskapets innsats.
Liv og død
Etter om lag 30 minutter i vannet hadde han en kroppstemperatur på 34,6 grader.
-De fortalte meg på sykehuset at få hadde klart å ligge i vannet så lenge, men jeg er jo ikke akkurat syltynn, så det må ha hjulpet meg litt, sier han og ler midt opp i det hele.
Bjørnbakk understreker nødvendigheten av beredskap lokalt.
-Når det skjer slike ting er det snakk om liv og død, hadde det lokale brannvesenet hatt snøscooter hadde de vært på ulykkesstedet før helikopteret. Selv når mannskapet bakset i snø opp til knærne var de nesten fremme da vi lettet. Snøscooter er et hjelpemiddel de bør ha lokalt, for ulykken kan ramme oss alle. Det er ikke alltid helikopteret kan være på plass like fort som denne gangen, selv om jeg er svært takknemlig for det, sier han.

 
Glemmer aldri
Bjørnbakk er nå hjemme igjen sammen med familien, de har også blitt tilbudt krisehjelp fra Åmli kommune og føler seg ivaretatt. Han er veldig takknemlig for helikopteret som kom, og kan ikke berømme innsatsen til det lokale brannvesenet nok.
-Vi er helt avhengig av et trent og dyktig mannskap lokalt som rykker ut fort og som har lokalkunnskap i en så stor kommune som Åmli. Hvis helikopteret hadde vært lengre unna, hadde jeg vært fullstendig avhengig av lokal hjelp. De var der. De var der for oss når vi trengte dem som mest. Det kommer jeg aldri til å glemme, avslutter han.

Kjemper for lokal beredskap

Brannmester i Åmli er lei av å arve gammelt utstyr fra Arendal og nekter å si ja til forslaget om å dele Åmli-gruppa i to. Han mener også det er liten vilje fra byen å se utkantens beredskapsbehov.

Ben David Berås er brannmester i Åmli. I dag er de 20 deltidsansatte ved stasjon Åmli. Ifølge Berås er det kommet et forslag om å omdisponere de eksisterende stillingene. Man vil dele gruppa i to og kun kalle ut 10 hver gang alarmen går, unntaket er husbrann. Hvis det er behov, skal pulje to kalles ut. Dette er den lokale brannmesteren og de ansatte helt imot.
I et tidligere politisk møte uttalte rådmann Christina Ødegård at de nå ser på muligheten for å drifte Åmli brannvesen selv, nettopp fordi de mener det interkommunale samarbeidet tar mer enn det gir, lokalt.
– Her tenker jeg det vil bli kortere vei til beslutningene, kommenterer Berås.

– Ofte først
-Beredskapen i innlandet er ikke som langs E18, i Arendal har de nok ressurser, slik er ikke vår hverdag. I Arendal rykker politi, brann og ambulanse ut samtidig, da er det nok med et lag. I Åmli er vi stadig de som er først på stedet, ofte får vi assistanse av ambulanse, politiet komme sjelden til stedet før det har gått 1 time og det er vi som er politimyndighet frem til de kommer, sier Berås.
I 2017 hadde ambulansen 460 utrykninger, det betyr at de oftere nå enn tidligere må ut på andre oppdrag og at vi ofte står alene når det oppstår situasjoner lokalt, sier Berås til Åmliavisa.
-Ofte er ambulanse på vei, men det kritiske kan være over når de ankommer. Vi har derfor fått en utvidet rolle, sier han.

Lokal rolle
-Vi sitter ofte og spiser middag eller holder på med andre ting når plutselig alarmen går, når vi rykker ut kan det være en dødsulykke vi møter. Lokalt vet vi ofte hvem som er involvert i ulykker som skjer i Åmli, vi kan møte folk vi kjenner og som vi er i familie med. Vi har derfor stort rom for at vedkommende ikke skal være tvunget til å påta seg en rolle de ikke orker. Hvis vi skal ha en god beredskap i Åmli er det nødvendig å beholde eksisterende mannskapsstyrke. Åmli kommune ser nødvendigheten i dette, derfor betaler også kommunen for å opprettholde teknisk vakt slik at vi kan ha et oppegående brannvesen, sier brannmesteren.

LOKALE RESSURSER:  Brannmester Ben David Berås (Benna) kjemper for å beholde lokale ressurser i Åmli.  Han føler det er uforsvarlig å spare på utkanten. Foto er tatt under en tidligere husbrann i Åmli.
LOKALE RESSURSER: Brannmester Ben David Berås (Benna) kjemper for å beholde lokale ressurser i Åmli. Han føler det er uforsvarlig å spare på utkanten. Foto er tatt under en tidligere husbrann i Åmli.

Mer fag til lokale
Brannvesenet er i endring, for høsten 2019 åpner etter planen det toårige studiet Brann, redning og samfunnssikkerhet ved fagskolen som er under etablering. DSB skal også utrede en lederutdanning. Fagskolen for personell til brann- og redningsvesen skal erstatte dagens etatsutdanning,
-Vi ser at direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) nå kaller det brann, redning og samfunnssikkerhet. Vi er ikke der ennå lokalt – men det er den veien vi burde gå, mener brannmesteren.
-Vi føler også det er en mangel på forståelse av hvordan vi har det i hverdagen og hvordan vi ønsker å opprettholde et godt lokalt brannvesen, sier Berås som ønsker å styrke beredskapen, ha mer fokus på kursing innen helse, vedlikehold av biler, skogbrann, overflateredning og at flere i mannskapet får blålyslappen. Sistnevnte innebærer et kompetansebevis for utrykningskjøring, kode 160 på førerkortet.

Deltid uten vakt
Østre Agder Brannvesen (ØABV), ble etablert i januar 2008 og er et interkommunalt samarbeid mellom kommunene Arendal, Froland, Tvedestrand, Risør, Åmli, Vegårshei og Gjerstad. ØABV dekker et område med omlag 64.000 innbyggere og 8 brannstasjoner. Det er Arendal kommune som er vertskommunen for ØABV. ØABV dekker fullt ut brannvesenets oppgaver og drifter brannalarmsentral for hele Agder, og er akutt-forurensningsberedskap for 10 kommuner i Aust-Agder. Brannvesenet er inndelt i 3 avdelinger; Alarmsentral, forebyggende og beredskap. Arendal hovedstasjon har døgnkasernering. Risør stasjon har dagkasernering og hjemmevakt. Tvedestrand stasjon har deltid med hjemmevakt. Mens Froland, Eydehavn, Gjerstad, Vegårshei og Åmli stasjon har deltid uten vakt.

Arver gammalt
Stasjon Åmli skal dekke det største geografiske området i distriktet til ØABV. Dette stiller store krav til mannskapene og fører til at de også må rykke ut og hjelpe til i nabokommunene. Stasjon Åmli har kortere utrykningstid til deler av Froland, enn nabokommunens eget brannvesen. I fjor hadde stasjon Åmli 43 oppdrag, året før lå de på 46.
-Vi har lokalkunnskapen som skal til og nærhet til å reagere raskt, det er uvurderlig mener Berås.
Det er ressursmangel i følge brannmesteren.
-Det er veldig viktig å ha en sekshjuling og en snøscooter i en kommune som Åmli.
-Vi har flere eksempler på at vi må låne snøscooter og 6×6 hjuling av lokalbefolkning. Tidligere har vi benyttet private kjøretøyer, men vi opplever ikke at Østre Agder Brannvesen vil kompensere for bruk av privat utstyr. Det skal avklares med Befalsvakta, men vi ser på dette som unødig tidsbruk å få avklart dette under utalarmering. Vi er lokalkjente og tar utstyrsbehovet som en selvfølge, men opplever også at de gir oss utrangert utstyr fra Arendal.
-Sist gang fikk vi en tankbil de mente ikke kunne brukes i Arendal, men den var god nok for oss. Man blir ganske lei, og vi føler det er liten vilje til å se oss i utkanten, sier Berås som forteller dette ikke er første gang de arver kjøretøy som krever mye på vedlikeholdssiden.
Likevel understreker Berås at stasjon Åmli nå står på listen for å få en ny tankbil.
-Det er positivt, men vi har ikke fått et tidsperspektiv ennå, sier han.

PÅ STEDET:  John Lien var utrykningsleder på snøscooterulykken torsdag.
PÅ STEDET: John Lien var utrykningsleder på snøscooterulykken torsdag.

Løp i 1 km
Etter det avisen kjenner til har nåværende tankbil allerede stoppet to ganger på utrykning grunnet luftlekkasjer.
Det var John Lien i Åmli som var utrykningsleder på snøscooterhendelsen.
-Alarmen gikk da jeg var i sentrum. Vi avklarte hvor vedkommende befant seg, i det jeg ankom stasjonen sto allerede to menn fullt påkledd i overflateutstyr og vi rykket ut med fire mann fra stasjonen og dro nordover mot Fiskvatn, sier han.
12.48.41 gikk alarmen, klokken 12.51.32 rykket de ut. Det er en responstid på under tre minutter.
Brannvesenet ankom isen ved Esbuvatn kort tid etter sammen med ambulanse.
-Vi hørte på sambandet at helikopter var på vei, det var allerede i lufta når alarmen gikk. Det var utrolig flaks. Vi ankom isen og Svein Oland og Terje Ødegarden – begge iført overflateutstyr, begynte å løpe ut i snøen som rakk dem til knærne. Det var 1 kilometer ut til ulykkesstedet. Det er utrolig krevende å løpe med fullt utstyr under slike forhold, sier Lien til Åmliavisa.

-Når det gjelder
-De to bytta på å lede utover, og la ned en formidabel innsats for å redde liv og være på plassen for å yte assistanse. De var bare noen meter unna ulykkesstedet da helikopteret lettet med de to personene involvert i ulykken, forklarer Lien.
-Hadde vi hatt en snøscooter, hadde vi vært på plassen før helikopteret. Vi er selvfølgelig veldig glade for at de kom så kjapt, men dette kan man ikke alltid forvente lokalt. Nettopp derfor må vi være gode, vi må være innstilt på å være alene.
Lien deler brannmesterens syn og er svært imot forslaget om at den lokale gruppa nå skal bli delt i to.
-Vi er helt avhengig av lokalt mannskap og at vi er mange nok. 1/3 part av Østre Agder Brannvesen er i Åmli kommune. Vi føler at man sentralt sparer ressurser på utkantene, det føler vi kan føre til at liv kan gå tapt. Det er kun stasjonen i Arendal som har kortere responstid enn oss i hele Østre Agder, og det er fordi de ligger og sover på stasjonen, mener Lien.
-Dersom man nå deler gruppa, vil man ta bort mye av engasjementet man har lokalt. Vi føler vi er til nytte, dette er noe vi brenner for. Vi har ikke valgt dette fordi det er tøft, vi har valgt det fordi vi ønsker å serve lokalbefolkningen her vi bor med et kompetent brannvesen som skal være der når det gjelder, avslutter Lien.

SVAR FRA ØAVB? Vi tok kontakt med brannsjef, Dag Svindseth i Østre Agder Brannvesen for å la han kommentere utspillene til Lien og Berås som utløser tilsvarsrett. Svindseth ønsket å svare med en kronikk:

Brann-og redningsberedskap i Åmli

I forrige ukes artikkel om brann og beredskap i Åmli kommune, kommer det mange påstander fra ulike hold om både kostnader, organisering, materiell og kompetanse i Østre Agder brannvesen. 

KRONIKK: DAG SVINDSETH Brannsjef i ØAVB
KRONIKK: DAG SVINDSETH
Brannsjef i ØAVB

Jeg ønsker med dette å informere om noen faktiske realiteter i saken, og i Østre Agder brannvesen.

Revidert
Jeg synes først og fremst at det er positivt med engasjement, og at man er opptatt av å skape en så god beredskap som mulig – dette er noe vi alle jobber for til enhver tid. I artikkelen kommer det frem at vi nå skal dele mannskapene i deltidsstyrken i 2 grupper på alle alarmer. Dette medfører ikke riktighet. Tematikken var riktig nok debattert i 2016, men lagt død frem til eventuell behandling gjennom risiko og sårbarhetsanalyser, beredskapsanalyser, dimensjonering og revidert brannordning nå i 2018/2019. Det har heller aldri vært snakk om å dele opp styrken på alle alarmer, men vi plikter å forvalte våre økonomiske midler på beste mulige måte. I enkelte hendelser som ikke er av tids- eller livskritisk karakter, så er det derimot, i mine øyne, unødvendig å alarmere samtlige mannskaper i Åmli. Som et konkret eksempel kan nevnes støtteoppdrag for ambulanse til bæring av pasient. Da trengs det et par brannmenn til støtte, men vi må i dag alarmere hele styrken på 20 mann – her ville det vært formålstjenlig å kalle inn 10 mann. Med dagens Nødnett ser vi i løpet av sekunder hvor mange mannskaper som er tilgjengelige etter alarmering. Grunnen til at deling av styrken nå, 2 år etter, løftes inn som en nyhet ønsker jeg ikke å spekulere i.

Ressurser
Jeg kan heller ikke svare i detalj for Politiets eller ambulanse/helsetjenestens totale ressurser for håndtering av hendelser. Det jeg allikevel ønsker å understreke er at det på operativt nivå ute på hendelsene er et utrolig godt samarbeid mellom nødetatene, og Nødnett bidrar i tillegg til svært god utveksling av informasjon i alle deler av hendelsen. På branner og trafikkulykker vil det uansett være full alarm til alle mannskaper i brannvesenet, ofte understøttet av brannmannskaper fra nabokommune. Et fremtidig spørsmål om dagens styrke ifht antall og tilgjengelighet er heller om dagens antall og type beredskap er tilstrekkelig (brannordning). Dette vil være gjenstand for fremtidige analyser.
Fagskolen for Brann, redning og samfunnssikkerhet etableres etter planen i 2019. Dette blir en 2-årig grunnutdanning innen beredskap, forebygging og samfunnssikkerhet. Skolen gir grunnkompetanse som gjør at elevene kan gå rett inn i arbeid i brann- og redningsvesen eller annen beredskapsrelatert virksomhet, og utdanningen vil være eneste kvalifiserende utdanning for å arbeide i beredskap eller i 110-sentral. Dette er en etterlengtet utvikling, da brann, redning og samfunnssikkerhet som fag krever mer ekspertise og et levende og dynamisk fagmiljø. Fagskolen er for heltidsansatte, mens primær utdanning for deltidsstyrkene i landet inntil videre vil være som før.

Mye nytt til Åmli
Østre Agder brannvesen (ØABV) dekker i dag 7 kommuner med om lag 70 000 innbyggere. ØABV har 4 underavdelinger fordelt på Feiertjeneste, Forebyggende avdeling, Beredskapsavdeling og Agder 110 nødmeldesentral. I tillegg til gjensidige bistandsavtaler med de andre brannvesen på Agder, så har vi et utvidet samarbeid med Grimstad brann og feiertjeneste innenfor oljevernberedskap og redningsdykking. Nettopp samarbeid er et nøkkelord. Innbyggerne i alle våre kommuner får hjelp av nærmeste tilgjengelige ressurser ved tidskritiske hendelser (nærmest i tid), uavhengig av hvilken kommune brannstasjonen ligger i. I disse generelle sentraliseringstider understreker jeg at det er ingen signaler eller tanker om å rokke ved lokal forankring og tilstedeværelse av brannmannskaper i den enkelte kommune. Den ressursen som våre lokale brannfolk utgjør gjennom sitt engasjement og tilstedeværelse er avgjørende og gull verdt for den enkelte innbygger. Jeg tar av meg hatten for evne og innsatsvilje som utvises under øving og reelle hendelser året rundt. Brannvesenet håndterer en rekke ulike oppdrag gjennom hele året, og en av våre store utfordringer er å finne nok ressurser til timeverk for å øve tilstrekkelig på bredden av dette. ØABV har 153 mann ansatt i Beredskapsavdelingen på hhv heltid (31) og deltid (122), og totaliteten i dette utgjør stor slagkraft og mye kompetanse i hele vårt distrikt.
Investeringsplaner for kjøretøy/materiell og økonomi til styrking av kompetanse (mer tid til øving blant annet) er et gjentatt tema for ØABV sammen med sine eiere (kommunene). Vi er opptatt av å ivareta alle kommunene i vårt samarbeid, og blant annet Åmli har fått mye nytt utstyr, samt oppgradert kjøretøyparken siste året med en nyere VW røykdykkerbil. For eksempel kan nevnes nytt utstyr til overflateredning, ny pressluftkompressor, infrarødt varmesøkende kamera, røykdykkerbekledning, overtrykksvifte mm.

Alvorlig melding
I tillegg skal det investeres i tankbil i henholdsvis Risør og Åmli i 2018. Dette er en kjent sak som har stått på investeringsplanen i flere år, og som er kjent hos alle mannskapene. Det er også riktig at vi i mellomtiden, frem til anskaffelse av disse tankbilene, byttet ut den gamle tankbilen i Arendal med den enda eldre tankbilen i Åmli. Dette ble gjort etter at begge de gamle tankbilene var taksert og vurdert på verksted. Tankbilen i Åmli var vurdert til å være i dårligst forfatning, og denne ble solgt som utrangert. Om brannvesenet skal investere ytterligere i snøscooter eller ATV i Åmli eller på de andre brannstasjonene, vil avgjøres i dialog med kommunene, hvor selvsagt økte investerings- og driftsutgifter er en del av det store bildet.
ØABV er gjennom hele året ute på små og store hendelser. I 2017 ble våre brannmannskaper totalt sett utalarmert på 1109 hendelser. Som et eksempel kan nevnes forrige ukes artikkel om snøscooterulykken, hvor Bjørnbakk og barnebarnet gikk gjennom isen på Esbuvatn. For nødetatene er dette en svært alvorlig melding, som setter store styrker i sving. God beredskap er heldigvis ikke tuftet på flaks, og innsatsen ble koordinert i sann-tid mellom etatene. Luftambulansen gjorde seg klar for take-off, koordinert med redningsdykkere fra Arendal som kjører mot Åmli – samtidig som brannmannskapene i Åmli rykker ut klargjort for overflateredning. Et Seaking helikopter fra Rygge ble også rutet mot Åmli gjennom hovedredningssentralen. I tillegg er naturligvis både ambulanse og politi alarmert og på vei. Redningskjeden er et imponerende apparat og jeg mener at både vi og innbyggerne er best tjent med utvidet samvirke og samarbeid for å løse stående beredskapsoppdrag. Heroisk innsats fra Bjørnbakk som klarer å holde seg flytende i isen, kombinert med god og slagkraftig beredskap i alle etater, gjør at denne hendelsen også heldigvis ender godt.
Dersom det er riktig at politisk og administrativ ledelse i Åmli nå signaliserer et ønske om å trekke seg fra brann-samarbeidet i Østre Agder, så regner jeg med å få høre dette gjennom andre kanaler enn Åmliavisen. Jeg mener helt klart at alle våre 7 kommuner er best tjent med å fortsette det nå 10 år gamle samarbeidet innen brann og redning.

 

Ekteparet som tok ”romfolk” med hjem

BOLIG: Aud Nordheim foran det ene huset som Rom-folket har bodd – og skal bo i. Per nå er det kun to igjen her i Gjerstad, og det er i følge Aud første året de ikke har dratt hjem på denne tiden av året. Ofte kommer hele familien om sommeren når barna har skolefri, ellers bytter familiemedlemmene i storfamilien på å stå rundt omkring på plassene ca 3 md i slengen, forteller hun.

-”De må ut av tiggermodusen, lære seg å jobbe for pengene. De må ut av mentaliteten ”oss stakkarer” i mellom. De har ressurser og evner og må lære seg å bruke dem og erverve seg fortjent tillit”. Dette er ordene til kvinnen som Rom-folket i Åmli bodde hos i flere år.

(Les også undersak om hvor Rom-folket bor i Åmli) 

Vi kjører mot Gjerstad på vinterveier, tar av mot Ausland og ender til slutt på tunet ved et småbruk. Her bor ekteparet Nordheim. Aud (64) og Jens (59) Han er opprinnelig fra Kristiansand, hun fra Porsgrunn. Men de har bodd i Gjerstad i 30 år nå.

MER AREAL:  Denne eiendommen med tilhørende boligmasse kjøpte ekteparet i fjor, her får også Rom-folket bo for 50 kroner dagen per pers.
MER AREAL: Denne eiendommen med tilhørende boligmasse kjøpte ekteparet i fjor, her får også Rom-folket bo for 50 kroner dagen per pers.

Fra bil til heim
Vi skal tilbake til 2014, utenfor en butikk på Brokelandsheia. Aud er på handletur, når hun kommer ut av butikken ser hun en kvinne som selger ”Folk er folk”.
-Det var noe med øynene hennes. Jeg tenkte på setningen «Ta fatterslige stakkare i hus”
Hun agerte på innskytelsen og spurte hvor de bodde.
Svaret jeg fikk var: I bilen. Det var midt på vinteren, jeg spurte om de ikke ville komme med meg hjem og bo hos oss, forteller Aud.
Og det var altså hit de første kom. En kvinne med sin sønn i 20-åra. De fikk bo på den lille husmannsplassen like nedenfor gården. Innlagt strøm, men uten vann. Det skulle bli begynnelsen på mange, som kom hit.
-De fikk tilgang på eget bad med toalett og vaskemaskin her hjemme. Men vi måtte lære dem alt fra bunnen av, sier Aud.
For i følge huseier skal de ha satt på alle platene på komfyren for å varme opp huset, istedenfor å fyre opp eller bruke elektiske ovner. De skal ha kastet søppel rett ut på bakken, og gått på do i skogen utenfor.
-Det var mange ting de måtte lære, alt fra bruk av vaskemaskin, alt om strøm, ryddighet, søppelhåndtering og hygiene. Vi var strenge, men fast bestemt på å lære dem om norske regler. Skal de være her, må de gjøre som oss. Men jeg må innrømme at jeg tenkte; hva er det jeg har begitt meg ut på i starten, sier Aud.

Det første huset Rom-folket bodde i da de kom til Gjerstad.
Det første huset Rom-folket bodde i da de kom til Gjerstad.

 

Les forrige artikkel i serien; Politiker foreslår å bygge tiggerskur

Faste plasser
De første seks månedene bodde Rom-folket gratis. Etterhvert fikk flere flytte opp både i kjellerleiligheten under huset deres, i et lite hus ved siden av egen bolig, og et litt lenger nede som de først kjøpte i fjor.
-Vi har investert mye her og alt er fullt møblert og utstyrt, sier Aud.
Etter 6 md, måtte de ifølge huseier betale 25 kroner hver per dagen for å bo her. Det siste året har prisen vært 50 kroner.
-Nå går det akkurat rundt, hevder Aud.
De siste fire årene har mellom 10-15 Rom-folk bodd her, og jobbet i kommunen og nabokommunene ifølge Aud.
Risør, Gjerstad, Tvedestradnd, Kragerø, Drangedal, Vegårshei, Åmli, og Treungen.
-De har faste plasser som de står på, de er gjerne her tre måneder av gangen og så reiser de hjem med pengene de har tjent, andre familiemedlemmer bytter på å komme opp slik at de ikke mister de faste plassene sine. De er opptatt av å verne om dem, og bli kjent med lokalbefolkningen, sier Aud.

– Ingen bakmann
1 2015 kommer Vasile Miclescu for første gang til Aud og Jens. Han som vi i Åmli kjenner som den smilende mannen utenfor Coop Prix.
-Han var spesiell, sier Aud.
Hun forteller om en mann som skal ha kommet fra fattigslige kår.
-Etter hvert har han bygd ut huset sitt med pengene han har tjent i Norge. Sist vi snakket sammen hadde han bygd ut fra ett romt til tre. Han har ikke innlagt vann i huset, men har strøm, utedo og brønn, hevder Aud som forteller om mange av de ulike husene Rom-folket som har kommet til dem for å jobbe har hatt, og har.
Men er det de som har fortalt dere dette, eller har dere vært der nede og sett selv?
-Nei, vi har ikke vært der. – Jeg har sett bilder av de ulike husene, både innenifra og utenifra på fotografier de har hatt med, men også på Google Earth. Men det er de som har fortalt det. Men gjennom årene som har gått har vi sett dem på godt og vondt, og blitt kjent med dem, sier Aud.
Da Vasile bodde her i Gjerstad brukte han ifølge Aud mye penger på å komme seg opp og ned fra Åmli. Han kjøpte etterhvert en bil, men han har ikke sertifikatet, og måtte få andre i denne storfamilien som jobbet og bodde i Gjerstad til å hente og bringe de som sto i Åmli.
– Jeg håpet noen kunne forbarme seg over dem og ta dem inn lokalt, nå har heldigvis noen gjort det, sier hun. (se sak på forrige side)
For tidligere tok mannen til Aud, som jobber som vaktmester både på Holt og ved Åmli videregående, med seg Vasile i sin bil.
-Vi har både en hvit Mercedes og en sort Pajero, men det er altså ikke bakmenn som har hentet de, det er mannen min, smiler hun.

SØSTER:  Vasile som mange kjenner igjen fra Åmlis bygdebilde. Her er han i Gjerstad sammen med sin søster. Foto: privat.
SØSTER: Vasile som mange kjenner igjen fra Åmlis bygdebilde. Her er han i Gjerstad sammen med sin søster. Foto: privat.

Lærer koder
Men Aud og mannen har ingen illusjoner om at det kan foregå illegal virksomhet også mellom Rom-folk.
-Det er klart det kan være organisert kriminalitet der også, men jeg kjenner denne storfamilien, og min påstand er at dette bare er folk fra fattige kår, som kommer for å jobbe og sørge for familien sin der nede. Etter Brennpunkt-dokumentaren ble det veldig vanskelig for dem å være her. Men det er ikke realt å gre alle over en kam, mener hun.
Vasile er etter det Aud forklarer ikke godt utdannet, men hun tegner et bilde av en mann som har hjulpet mye til på gården, ikke fordi han må, men fordi han vil. Han skal være interessert i å lære språket, og prøver å tilegne seg de norske kodene som Aud og mannen har prøvd å lære dem.
-Selvfølgelig forstår vi at folk kan oppleve dem som tiggere. Vi har sagt at de ikke må rope etter folk, at de ikke skal plage dem og ikke stå rett i inngangen, men litt til siden. De bruker en del penger på å kjøpe «Folk er folk» som de selger, og for dem er det en jobb. Men mennene skjønner mye oftere det vi sier til dem om koder, enn kvinnene. De er ofte analfabeter, og det vi prøver å si, misforstår de lett. Selv om vi tror de har lært, så har vi erfart at de ikke har forstått det likevel. Og kvinnene er nok ofte de som oppleves av mange som masete og pågående, mener Aud.

Lita bygd
Vasile har nå, ifølge Aud hatt fast jobb som jordbærplukker om sommeren i Gjøvik i noen år. Noe han også skal denne sommeren.
-Vasile er den fattigste vi har hatt her, men vi har også hatt husløse. Men Vasile er den som er mest interessert i å lære om Norge og språket. Han er den vi stoler mest på, sier Aud som fortsetter; Vi har gitt dem småjobber som de også får betalt for, vi kan gi dem opp til 6000 kroner i året i lønn. Når det gjelder ved, så er de med på den jobben og på den måten får de ved til eget bruk.
Forstår du at noen i Åmli synes det er vanskelig at de står der, og at de oppfatter det som tigging?
-Ja, det gjør jeg. Det er ei lita bygd, og det er klart de kan kjenne på presset. Men jeg har prøvd å forklare dem at de må oppføre seg skikkelig og høflig. Og vet du hva, selv om de har gitt dem noe en måned, så er ikke det dermed sagt at de skal gi noe til dem den neste. Man skal ikke ha dårlig samvittighet selv om man aldri gir noenting, men et smil. Det holder. Men jeg vil også si at jeg mener ”Folk er folk”, er verdt å lese fordi det inneholder mye informasjon om denne folkegruppen, sier hun.
-Hvis de hadde blitt tilbudt andre småjobber i Åmli så hadde det vært som rene månelandingen for dem, mener Aud som legger til; Jeg tror det er beste å tilby mennene jobb, for kvinnene misforstår hele tiden, det er i hvert fall vår erfaring.

Slåssing og hevn
Men skal de bo hos ekteparet, følger det ansvar med ifølge Aud.
-Vi har strenge regler, en betingelse for oppholdet hos oss er at barna holdes i skolen og får en utdannelse, og at de ikke blir giftet bort før i 18-års alderen.
Hvis vi fortsetter med dette – for vi tar et halvt år av gangen, sier Aud og ser på meg; Det er mange utfordringer, og vi blir slitne av og til. Men hvis vi fortsetter, så ønsker vi å sørge for at kvinnene også lærer alfabetet og norsk.
Hun forteller om en annerledes kultur og tar frem telefonen og viser meg et videoklipp av en søster som akkurat har kommer til Gjerstad og møter sin bror, de danser sammen i glede etter musikk.
-Det er så herlig, sier Aud.
Men hun forteller også om en kultur som kan være vanskelig.
-De kan sloss om plassene, rent fysisk. Og dersom det oppstår uenighet dem i mellom, så hevner de seg på hverandre. De kan for eksempel knuse rutene på sin brors bil etter en uenighet. I de tilfellene har vi ringt politiet umiddelbart. Vi har fortalt dem at de må respektere oss nordmenn og vår levemåte, ikke minst lover og regler – hvis de skal bo her. Men vi har aldri hatt problemer med Vasile, han er en fredelig type, mener Aud.

Verktøy videre
Hun har en oppfordring:
De må ut av tiggemodusen, og lære seg å jobbe for pengene. De må ut av mentaliteten ”oss stakkarer i mellom”. De har ressurser og evner og må lære seg å bruke dem og erverve seg tillit i det lokalmiljøet de er en del av. Vi må huske på at dette ikke er folk som får penger av Nav. De selger blader, fordi de ikke har noe annet. De er en minoritet som prøver å overleve, vi prøver å gi dem verktøy for å komme videre, avslutter Aud.

– Godt å kunne gi en hånd til noen
som trenger den

– En gang for lenge siden var det jeg som bodde i en bil og hadde det vanskelig. Det var godt å gi en hjelpende hånd tilbake til noen som trengte det, sier Frank Ivan til Åmliavisa. Han er mannen som nå huser Rom-folket i Åmli. 

I ÅMLI: Vasile Miclescu sammen med Frank Ivan utenfor Coop Prix i sentrum denne uken.
I ÅMLI: Vasile Miclescu sammen med Frank Ivan utenfor Coop Prix i sentrum denne uken.

Frank Ivan har kommet hjem fra ferie i Asia,
han forteller om hvordan det kom seg at Rom-folket fikk husvær hos mannen som flyttet hit til Simonstad for omlag 3 år siden.

– Bodde i bilen
-Jeg hadde en litt større bil før, jeg pleier alltid å slå av en prat med Vasile
(Miclescu red.anm) når jeg er på butikken, og denne gangen spurte han om jeg hadde bilen fortsatt, og om de kunne få lov til å bo litt i den. Jeg svarte at de kunne jo ikke bo i bilen midt på vinteren, dette her var vel i november. Jeg sa de heller fikk bli med meg og bo der.
Frank Ivan mimrer, 15-20 år tilbake i tid.
– Jeg bodde i bilen, det var en vanskelig periode i mitt liv. Jeg vet hvordan det er, og det var godt å kunne strekke ut en hånd til noen som trengte den, sier han.
Frank forteller han ikke har angret et sekund.
– De fikk andre etasje i huset, jeg har fortsatt litt igjen å gjøre på huset, men vi klarer oss greit. Hver dag kommer de hjem via bussen, og lager litt mat fra hjemlandet og da blir jeg bedt på middag som takk. Av og til kjøper jeg litt kjøtt og tilbehør hvis vi mangler, dessuten er de veldig greie og hjelper meg i huset. Vasile hiver seg rundt så fort jeg begynner med et eller annet, han er hjelpsomheten selv, mener Frank.

 
– Jobb på gård
Ifølge Frank er den største drømmen til Vasile å få jobb på en gård i Åmli, for ifølge sin nye husvert er han selv oppvokst på en gård, i et miljø tilsvarende Åmli.
– Har du problemer med å kommunisere?
– Nei, det tar litt tid og av og til må man bruke litt fingerspråk. Men det er aldri problemer med å skjønne hva det går i, mener Frank.
Han forteller om en dag i forrige uke hvor Vasile kom hjem, ifølge Frank kry og glad som en hane.
-Noen i Åmli hadde tatt han med seg og tilbudt ham å måke hjemme for penger. Han var så glad, og ønsker seg flere slike jobber, hevder Frank.
I begynnelsen var de flere som bodde hos Frank, men ifølge huseier så har de tre andre dratt hjem. Det skal ifølge Frank også Constantin og Vasile snart, før de atter vender tilbake til Åmli om noen måneder.
– Jeg har sagt de kan være hos meg til sommeren, så får vi heller se det an da, smiler Frank.
-Tar du penger for leie?
– Jeg kan da ikke spørre folk som ikke har penger om husleie, nei. De får bo der gratis, og de hjelper nok til. Det er bare en glede å ha dem her, sier Frank.
-Vil ha jobb
Han hevder at de to tjener lite, og at de samler opp det lille de har og tar med hjem.
– Jeg har sett husene deres innenifra på Skype når de snakker familien, det er ikke noe palass akkurat. Egentlig vil bare Vasile ha en jobb, han liker ikke å stå ute og selge de bladene hele dagen, men det er det eneste han har, hevder Frank.
– Jeg er villig til å strekke meg langt for de gutta, her er ingen bakmenn – det er ihvertfall sikkert, hevder Frank.

 

ROM: Romfolk er en gruppebetegnelse som ofte brukes i media, spesielt om rom fra Romania og Bulgaria. Det dreier seg om grupper av fattige som i årene etter EU-utvidelsen i 2007 har reist til Vest-Europa for å tjene til livets opphold. En stor del av dem tilhører minoritetsgruppa rom. I Norge er rom den offisielle betegnelsen på den folkegruppa som tidligere ble omtalt som sigøynere. Det er betegnelsen «rom» som er brukt i alle offentlige dokumenter som gjelder nasjonale minoriteter. Betegnelsen «romfolk» har trolig oppstått fordi «rom» samsvarer dårlig med norsk bøyningsmønster.

Kilde: Det norske leksikon

Drapstrusler og smørsyre-angrep

STENGT: Det var på lakkeringsavdelingen den tidligere ansatte skal ha jobbet. Angivelig var det hevn som skal ha utløst skadeverket utført på den lokale bedriften. Nå er vedkommende siktet og sitter i varetekt, foreløpig i 4 uker.

 

Daglig leder i Åmli Bilverksted, Kim Hansen fikk verkstedet sitt sprutet ned med illeluktende syre. Nå er den tidligere ansatte som ble anmeldt for skadeverk og drapstrusler, varetektsfengslet i 4 uker.

Vi skal til en fredag i januar, en annsatt i Åmli bilverksted skal innom arbeidsplassen utenom arbeidstid. Da han ankommer er verkstedet åpent, alarmen skrudd av og selv om alt tilsynelatende ser greit ut, lukter det noe inni hampen vondt der inne. Han forstår det er noe galt og ringer innehaver Kim Hansen som kort tid etter ankommer bedriften på Engenes.

Nedbemanning
Vi skal omlag en måned tilbake i tid. Over en periode har Åmli bilverksted måttet ta hensyn til flere forhold ved egen lakkeringsavdeling ved verkstedet. Styret beslutter å avvikle og de ansatte blir gjort kjent med nedbemanningen.
Ifølge Hansen skal den ansatte ha tatt det helt greit da han fikk beskjeden.
-Meningen var at vedkommende skulle arbeide ut oppsigelsesperioden. Men han møtte ikke opp på jobb, jeg skrev da en epost til ham hvor jeg fortalte ham at jeg anså arbeidsforholdet som avsluttet og ba ham levere inn nøklene, hevder Hansen.
Etter en uke hadde ifølge Hansen, ingen sett eller hørt noe fra vedkommende i bedriften.
– Vi hadde noen samarbeidsproblemer, men det virket som om han forsto beskjeden når jeg forklarte om nødvendigheten av nedbemanningen, hevder Hansen.

 
-Gjemte seg
Men 1 uke etter at Hansen skrev eposten til den tidligere ansatte, ringer lærlingen og melder fra.
-Jeg så bilen til vedkommende da jeg kjørte inn på plassen, og stilte min egen bil i veien for den. Jeg gikk inn på verkstedet og ble slått av en voldsom lukt. Han hadde gjemt seg bak en kundebil. Han sa han hadde ødelagt verkstedet, fordi jeg hadde ødelagt hans liv, hevder Hansen.

 

BILVERKSTED:  Verkstedet i Åmli opplyser til kunder at de har stengt som følge av hærverk. Den samme beskjeden gis til kunder som ringer, Åmli Bilverksted vet foerløpig ikke når de kan åpne igjen.
BILVERKSTED: Verkstedet i Åmli opplyser til kunder at de har stengt som følge av hærverk. Den samme beskjeden gis til kunder som ringer, Åmli Bilverksted vet foerløpig ikke når de kan åpne igjen.

Drapstrussel
Ifølge innehaver skal vedkommende ha uttrykt at hans liv var ødelagt fordi han var for gammel til å få en ny jobb.
-Han synes det var bare rett og rimelig at han ødela mitt, deretter forteller han at han skal drepe meg, hevder Hansen.
Mannen skal ifølge Hansen ha fortsatt med truslene inne i bilen hans.
– Jeg sa vi bare kunne glemme det med verkstedet, at det bare var materielle ting og spurte om vi ikke kunne snakke ut i bilen, men gjentatte ganger fortsatt han og true meg på livet, hevder Hansen.
-Etter en times tid sa jeg vi fikk snakkes senere. Deretter dro jeg hjem og meldte truslene og skadeverket til politiet, forteller Hansen. Politiet rykket ut og pågrep mannen.

Varetektsfengslet
Vedkommende ble altså pågrepet 13.januar og påtalemyndigheten har begjært kjennelse for varetektsfengsling av siktede i fire uker, retten fant med skjellig grunn at mistenkte kan mistenkes for en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 md. I retten erkjente siktede straffskyld og delvis straffskyld for skadeverket og truslene. Retten mener også det er grunn til å frykte for at siktede vil unndra seg straffeforfølging dersom han løslates. Mannen er nå forløpig varetektsfengslet i fire uker.

-Det lukter gammalt spy

Veien videre
Vi skal tilbake til Åmli, det har gått snart 1 uke siden hendelsen. Vi blir låst inn i verkstedet og trekker inn luften gjennom neseborene. Det lukter gammalt spy.
– Flere takstmenn har vært på stedet og flere rensefirmaer er på saken. Vi ser nå på mulighetene for å finne et middel som kan nøytralisere lukten, forteller Hansen.
Vi står hjemme i gangen hos Hansen når telefonen ringer, det er takstmannen.
– De har funnet et middel som de skal gjøre et forsøk med, og se om det hjelper, sier Hansen etter samtalen.
-Hvis dette ikke fungerer, hva gjør dere da?
– Da må vi renovere. Slik jeg har lest meg opp på smørsyre, virker det veldig vanskelig å bli kvitt. Det er uansett snakk om mange penger dette her, sier han.
Åmli Bilverksted har tidligere gjort store investeringer i selskapet ved å bygge nytt verksted på Engenes, der hendelsen nå har inntruffet.
– Vi er heldigvis godt forsikret, og har gode forsikringer på både driftsstans og skadeomfang, men dette er ikke mye gøy, sier Hansen.
Vet du hvor mye smørsyre som har blitt brukt?
– Nei, jeg aner ikke. Vi har det ikke på verkstedet, men det kan trolig bestilles på nett. Men slik jeg har forstått det skal tre dråper være nok til å sette ut en hel skole, sier Hansen.

”Hvalfangstvåpen”
I flere tidligere artikler i både Aftenposten og Dagbladet nevner man canadiske Paul Watson som leder av organisasjonen Sea Sheperd. I mange år skal Watsons gruppe ha jobbet aktivt med å hindre japanske hvalfangere fra å jakte på de store pattedyrene ved å avskjære hvalfangsbåtene og trakassere hvalfangerne ved å kaste smørsyre på dem, ifølge nyhetsbyrået AFP.

Vi følger saken

SMØRSYRE:
Organisk væske med ubehagelig lukt. Finnes i fri form i svette, muskelsaft og ekskrementer, og bundet som glyserolester i smør. Syren frigjøres når smøret harskner. Finnes også i ost, hvor den er dannet ved gjæring av visse proteiner. Smørsyre kan fremstilles syntetisk og anvendes hovedsakelig til fremstilling av smørsyreestere, som pga. sin fruktlignende aroma brukes ved fremstilling av essenser og smakstilsetninger.

Kilde: Store norske leksikon

 

Strømbrudd første til mat-tap på over 100 000

Fortviler: Lillian Ramse Solvik ved Tovdal Forbruksforening er dypt fortvila over all den gode maten som ble ødelagt. Foto privat.

 

Enorme mengder tung, våt snø har også skapt store problemer i Åmli. Det gikk  trolig verst ut over Tovdal, Skjeggedal, Nelaug og Selåsvatn som var uten strøm i flere døgn. For nærbutikkene i Tovdal og på Nelaug var strømbruddet den rene katastrofen.

 

Bestyrer Lillian Ramse Solvik ved Tovdal Forbruksforening og daglig leder Lisbeth Bjorå ved Nelaug Dagligvare
forteller akkurat den samme historia. Begge butikker har fått ødelagt alt av fryse- og kjølevarer.
Bjorå anslår verdien av den ødelagte maten til å ligge på rundt 60-70.000 kroner. Ramse anslår tapet til 50.000 kroner.
På Nelaug gikk strømmen litt over klokka 23.00 fredag og var borte til klokka 14.00 søndag. Ramse forteller at butikken i Tovdal var uten strøm i 38 timer sammehengende.
– Det ble etterhvert mange varmegrader i frysediskene og melkekjøla. Jeg hadde ingen muligheter for å redde varebeholdningen med frosset kjøtt, fisk, pizza, pålegg, melk, yoghurt osv, sier Ramse og tilføyer:
– Det er helt forferdelig. Jeg er dypt fortvila.
– Men du gir vel ikke opp?
– Neida, vi skal overleve dette. Det kunne ha skjedde verre ting, som for eksempel en brann.
Noen ville kanskje tenke at de to butikkene hadde gjort lurt i å sette kjølevarene ut i snøen, for å redde dem. Men Bjorå understreker at slike desperate tiltak er ulovlig. Mattilsynet hadde trolig reagert med øyeblikkelig stengning av butikkene.
– Kundene må føle seg trygge på at vi håndterer maten etter forskriftene, sier Bjorå.
Både Tovdal Forbruksforening og Nelaug Dagligvare har små marginer å gå på når det gjelder lønnsomhet. Derfor blir slike hendelser en ekstra stor belastning.
Ramse og Bjorå bekrefter at begge butikker er forsikra mot slike hendelser, men forsikringsselskapet opererer med en egenandel, som gjør at de uansett vil tape penger.
Ramse opplyser at egendelen for Tovdal forbruksforening er på 10.000 kroner.
Hele mandagen og tirsdagen gikk med til å rydde vekk ødelagte matvarer i butikkene. Begge butikker får utover uken nye leveranser fra grossistene. Derfor vil hyllene snart bli fylt opp igjen med ferske matvarer. De vil også holde åpent som vanlig.
Snarkjøp Dølemo ligger midt mellom Tovdal og Nelaug. Her forteller daglig leder Daniela Plozicki at strømbruddet ikke har skapt noen større problemer. Heller ikke Gjøvdal Handel eller eller de to butikkene i Åmli sentrum, fikk ødelagt noen matvarer.
– Det er bare å bite tennene sammen og står på videre. Tovdølene trenger denne butikken. Vi skal klare oss, forsikrer en oppgitt men kamplysten Lillian Ramse Solvik.