Lerche leverte

– Dette kommer til å bli en konsert dere kanskje aldri vil glemme. Nå må dere bare kose dere og nyte hvert minutt. Klem litt på naboen, eller han eller ho foran dere. Let the love flow, og ønsk velkommen til mannen som har fått skylda for været;  Sondre Lerche, åpnet festivalsjef Trond Aslaksen. lerc-2– Det faens jævla været, alt er min skyld fordi jeg er fra Bergen, men jeg skal gjøre opp for meg. Det ordneeeeer seg, åpnet headlineren for fredagens Heimover og så klinte han igang så regnet stilnet litt i ren forbauselse.

Låta «Legends» fylte Åmli.
«Please disregard
My endless hope
It just paved the way
For the end of our road
I sometimes called ya’ bluffing secret
You sometimes wrestled with my nerves
Can you imagine anybody else so close to you, it hurts»

lerc-4

Og den godeste Lerche har ikke bare ord som setter seg, han har ervervet seg en stålsikker driv, en nonchalant, hengslete og layd back stil som likevel sparker godt.  – Han har også en slags genial måte å sette sammen tverre toner til harmoni. Dessuten er han leken, og passe vill på scenen. Det sitter.

Publikum lot ikke begeistringen vente å seg, for mens Lerche selv klinka til med noen heftige riff og scene-spark kom de nærmere scenekanten og dansen fylte marka mens regnet sang om kapp i kor.

Han fulgte opp med «I Know Something That`s Gonna Break Your Heart»

«Love’s a theater of needs
For a pair of hopeless leads
You won’t believe me but you’re gonna break me too
Tonight can never let us down. Tomorrow will break your heart. Now I’m gonna break your heart»

Energisk og uredd, Lerche leverte i kveld.

 

lerc-3

Og, avslutningen ble selvfølgelig tatt i bar overkropp, men den som fikk den elleville jubelen var festivalsjefen selv som fulgte Lerches eksempel.

Festivalsjefen i "baris". Foto; Birger Sørgaard. Resterende foto: Camilla Glad.
Festivalsjefen i «baris». Foto; Birger Sørgaard. Resterende foto: Camilla Glad.

 

Silkebløt åpning av Heimover

Marit Larsen åpnet Heimover mens regnet strømmet ned, men det la overhode ikke en demper på stemningen i Åmli.

– Vi har hatt lyst til å komme hit siden festivalen startet, alle forteller at dette er stedet å være og vi kommer til å fortsette å komme. Det er en ære å få lov til å åpne Heimover, sa Marit Larsen og høstet applaus.

Og mens tonene slynget seg utover barn som danset rytmisk foran scenen, satt voksne folk under tak i armkroken til hverandre. Halvlitere byttet hender og latteren satt løst.

IMG_6909 – Kopi

Marit Larsen ble som 13-åring nominert til Spellemannprisen og fikk internasjonal oppmerksomhet da hun i tenårene var medlem av popduoen M2M sammen med barndomsvenninnen Marion Ravn. Under Spellemannprisen 2006 vant hun prisen for årets kvinnelige artist. Larsens debutalbum solgte for øvrig til gullplate på under en måned.

Hun sparte ikke på silkestemmen under Heimover-åpningen, og litt tid til snakk mellom tonene ble det;

– Vet dere hva. Nå vet altså sikkert alle her at pappa Aslaksen ( Trond Aslaksen. Red.anm) er far til Thomas og Jonas, ( Jonas Alaska) men i respekt for de få som kanskje ikke vet det sier jeg det likevel. Og vet dere hva. Pappa Aslaksen og Thomas har helt identisk latter. Ja,  det er nesten slik at man må ta seg sammen når man hører dem. Jeg spår at om et par år er de èn og samme person, sa Larsen. Og hun visste også godt hvem som hadde skylden for regnet, for det hadde neste artist ut; Sondre Lerche allerede påtatt seg skylden for, Bergens-mann som han er…

 

Les mer i papirutgaven, vi kommer også tilbake med flere saker på nett fra Heimover-helgen. 

IMG_6887 – Kopi

 

 

 

 

– Han reddet livet mitt

Drittlei var hun, så utrolig lei. Ville bare snu ryggen til alt og forsvinne, så hun kunne slippe følelsen av å sitte der sammen med alle som forsto. Hun visste nok hva de tenkte alle sammen; hun der nytter det ikke å gjøre noe mer med, det blir aldri noe av henne… Slik skulle det ikke gå.

Håret faller ned på skuldrene i det hun snur seg, hun har et klart blikk som møter mitt.

Drittlærere
Allerede i 8 klasse begynte det, sakte men sikkert å skeie ut. I niende klasse ble det mye verre. Hun klarte ikke konsentrere seg, hun var så lei av alt sammen. Følte seg så utrolig dårlig på skolen, særlig i matte. Tallene ville liksom ikke inn i hodet, de krøllet seg og var vanskelige å holde på plass. Det gnagde i henne, langt inne der i sjela. Lærerne tråkket på feil plasser i henne og det gjorde så vondt. De mente det kanskje ikke så stygt, men det føltes stygt i henne. Det ble en ond sirkel, der hennes surhet og spydige forsvar fødte ny motstand mot dem som skulle lære henne de tingene hun ikke evnet å ha plass, til å ta imot. Pisse sur, det danset bak øynene av sinne. Hun skrek. Drittlærere.

De perfekte
Følelsesmessig hadde hun mye på tallerkenen allerede, de forsto ingenting de der inne i klasserommene. Hva hun egentlig hadde å håndtere, også utenfor skolen. Hun tenkte; noen skulle ikke fått lov til å være lærere, noen burde bare ta sin hatt å gå når de ikke har vilje til å lære bort mer, når de bare anså slike som henne som ugress i timene.
Hun begynte å slenge med andre folk som hadde ugress i sinnet, hun søkte de som hadde det ugreit, så de kunne ha det ugreit sammen. Orket ikke de dømmende blikkene av frøken og mister perfekt, som fikk alt til, som livet lekte for. Det var kanskje ikke sånn, men de fikk ros. Hun hadde det ikke sånn. Det var bedre å være frekk i kjeften, bedre å tøffe seg, være brå og hastig. Hun følte på mobbing, følelsen av mismot og avmakt ved å sakte nærme seg der hun visste hun kom til å falle, hardt.

Løftet
Hun passet ikke inn i den vanlige formen. Følelsen av verdi sank, følte seg så udugelig og dum. Hun ble utagerende, som forsvar på det hun følte. Prøvde å være sterk og tøff utad, litt for tøff. Litt for munnrapp. Og det ble bare verre for hver dag, hun skjønte hun kom til å stryke i matte. Så møtte hun losen Nils Kåre Håkedal.
Hun var skeptisk først, hva ville han egentlig? Trodde han at hun kunne hjelpes kanskje, han var vel bare som alle de andre. Som sa noe, lovet gull og grønne skoger og så sviktet han henne, han også. Fordi hun var så vanskelig. Men Håkedal gjorde ikke det.

Nav-fremtid
Sakte men sikkert ble de kjent, han viste genuin interesse. Han kjeftet ikke fordi hun ikke kunne, men lyttet. Forsto. Evnet å sette seg inn i ungdommen. Tolket språket, spøkene. Han var til stede i hennes verden av unge år.
Det er ikke alt man kan si til de hjemme, de er for tett. Han var ekstern, men så henne. En såpass kul kar som ikke var over 100 år og kjeftet på henne med irettesettelse. Det fungerte aldri på henne likevel, hun gikk ufrivillig i vranglås. Ordene kom så skjevt inn i henne fra de andre, og hun følte hun ikke fikk noe som helst til. Følelsen av dumhet spredte seg som et kvelende teppe, skulle hun aldri få noen fremtid? Hun satt hjemme på rommet og tenkte. Er det slik livet mitt skal bli? Skal jeg droppe ut, havne på Nav og være hjemme resten av mitt liv. Aldri få oppleve drømmen, aldri føle meg vellykket? Hun ville ikke ha det sånn, hun ville noe. Og han, trodde hun kunne.

Tillit
Sakte, men sikkert grodde tilliten mellom dem. Forsvarsmekanismen bøyde av og hun begynte å ønske seg en vei videre. Få livet til. Hun kom i mindre grupper, der matte ble forklart grunnleggende, målet var ikke å få beste karakter, men å forstå nok til å kunne stå i faget, komme seg videre. Han ble inngangsbilletten hennes fordi han ga henne tro på viljen hun egentlig hadde voksende inne i seg. Og fra den dagen, gikk de skrittene sammen. Ett og ett for hver dag, de løp ikke, de fortet seg sakte. Og i enden lå den store seieren og vaket som en feit fisk i elva. Tilliten gjorde at hun lærte, hun følte seg ikke dømt, men ivaretatt. Noen trodde akkurat hun kunne klare det, og da kom viljen. Hun skulle nok få det til, hun skulle nok klare det hun også. Motivasjonen og gleden kom frem.
– Endelig får jeg det til jo, YES!

Humor
Han snakket ikke piss, han var direkte med henne, så henne inn i øya, tålte at hun langet ut med vonde ord nå og da. Det var som om han forsto at hun egentlig ikke var sånn, egentlig så ville hun bare lykkes, og han ga seg ikke.
Med humor som fellesnevner ble de to kjent, og han viste henne en mulig sti på siden av veien alle de andre gikk.
Dagen. Beskjeden. Hun kom inn, seiersruset spredte seg som varme i kroppen, hun kom virkelig inn på den linjen hun alltid hadde hatt lyst til.
Hun fikk lov til å bli utplassert flere ganger, ble kjent med lærerne, møtte rådgiver. Det var deilig å skifte miljø, som om en ny æra hadde begynt. Hennes vei frem.
Det var ikke skummelt, det var bra. Selv om hun følte at hun ikke var best, gikk det greit. Og minst to ganger i måneden kom losen til henne og den nye skolen, styrte henne rett hvis hun hadde begynt å få feil kurs igjen.
For losen viket ikke, hver gang stormene kom i horisonten, så hadde hun en å ringe til, kjefte på, få ut gørra til. En bauta som holdt henne fast i sporet. Hun ville videre nå, hun kjente det. Ting gikk bedre. Men alle dager var ikke like gode, og av og til mistet hun fotfestet litt. Kvelden en dårlig dag. Hun kunne chatte med ham på facebook. Det var som å få en vitamininnsprøytning, en hånd hun kunne holde i når det ble for tøft. Så fikk hun mot igjen, og gikk videre.

– Jeg kan
Selvtilliten er påtagelig nå, hun har skjønt at hun kan. Har fått en sommerjobb i yrket hun har drømt om siden hun var liten, og som hun nå studerer for. Hun har ikke en eneste dag ugyldig fravær siden hun begynte på videregående. Har en gulrot i sikte, og det er fremtidig karriere, at hun skal bli det hun som liten drømte om, og det synes faktisk innen rekkevidde.
Han var dyttet hun trengte, hver gang de har hatt en samtale føler hun seg 20 kilo lettere, de tunge tankene er blåst bort og hun kan fortsette. Han representerer sikkerhetsnettet.
Hun stryker håret vekk fra ansiktet og ser på meg.
-Han tok meg på alvor og lot meg vise hva jeg egentlig kunne. La han fortsette i jobben, la han redde noen andre sitt liv inn igjen, også.

 

FAKTA: En av 4 dropper ut av skolen før videregående er over.

I 2012 gjorde NTNU en beregning på hvor mye samfunnet taper for hver person som faller utenfor arbeidslivet når de er 20 år.

Prislappen var på 7,1 millioner kroner per hode. I tillegg kommer økt skatt for å finansiere trygder, økt sannsynlighet for rus og kriminalitet, smitteeffekter og lavere livskvalitet.

Kilde: NOVA

OM: Nils Kåre Håkedal er lektor og jobber som lærer i Åmli.  Det siste året har han vært Los i en 60 prosent stilling i prosjektet med samme navn. Flere hundre barn og unge mellom 14 og 23 år som sliter har vært med i støtteordningen «Los» på oppdrag for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Håkedals oppgave er å motivere og engasjere, være der når ungdom begynner å trekke seg unna. Når de synes skolen blir et ork og står i fare for Drop-out. Losens oppgave er å få til samhandling på tvers av skole, hjem og ulike instanser i kommune og 2. linjetjenesten som barnevern, BUP og PPT.

 

Denne saken er basert på et intervju og samtale i ettertid med kilden. 

Smell under Trogfjell

Fredag 9. og lørdag 10.juni er det duket for årets sjette festivalopplevelse litt utenom det vanlige. Her skal nære og fjerne, få servert ekte greier i raust monn under Heimoverfestivalen.

Festivalsjef Trond Aslaksen er du klar??
Om jeg er klar? Klarere enn noen gang! Forhåndssalget av billetter er betydelig bedre enn tidligere år og teltplassen begynner å fylle seg opp! Alt ligger til rette for kanskje den beste Heimover noen gang, kommer det kontant fra festivalsjefen.

FESTIVALSJEF: Trond Aslaksen.
FESTIVALSJEF: Trond Aslaksen.

Kaffe på ”teltsenga”
På Heimover campen kan du altså komme som du er. Du kan ta med eget telt, campingvogn, bobil, båt på henger eller en mer kreativ overnattingsenhet. For de teltløse kan man også leie ferdig oppsatt telt, men da må du henge i stroppen- for her er det begrensende plasser. Vi snakker om et tilfluktssted rett ved idylliske Nidelva, og her kan man også få kaffe på liggeunderlaget om morgenen hvis man bestiller festivalcamp. Som alltid er det kun ekte greier som gjelder. For ikke er festivalsjefen glad i coverlåter, og det er fortsatt forbud mot Grandiosa og lunken bearnaisesaus. Her er det Åmli-kost som gjelder.
Og det rigges til et festivalområde der nostalgien og romantikken får fritt spillerom. En slags utvidet sommerfest om du vil.
-Det er alltid noe nytt på Heimover, men per nå er det bare kunstsjefen, Karin Børufsen, som har den fulle oversikten. I tillegg til nye elementer i utsmykkingen, er det også andre små overraskelser på lur. Så dere får bare komme og se, inviterer Aslaksen.
Omlag 90 frivillige er også klare til innsats.
– Mange er med for 5. og 6. gangen. Det er i år også ganske mange nye frivillige. Uten innsatsen fra de frivillige hadde det aldri blitt noen Heimover. Det samme gjelder våre trofaste sponsorer. Vi hadde ikke kunnet arrangere Heimover uten dem, mener Aslaksen.

Marit Larsen ( pressefoto- Heimover)
Marit Larsen ( pressefoto- Heimover)

Fredag på scenen
Og disse kommer for å spre musisk magi over de ekte greiene under Heimover festivalen.
Fredag kommer Sondre Lerche. Mannen kjenner de fleste, enten som mentor i tv-programmet The Voice på TV2, eller som nominert til klassene popsolist og tekstforfatter under Spellemannprisen 2014. I 2012 fikk han for øvrig portrettet sitt på Postens frimerkeserie om norsk populærmusikk.
Han får selskap av Marit Larsen samme dag. Hun ble som 13-åring nominert til Spellemannprisen og fikk internasjonal oppmerksomhet da hun i tenårene var medlem av popduoen M2M sammen med barndomsvenninnen Marion Ravn. Under Spellemannprisen 2006 vant hun prisen for årets kvinnelige artist. Larsens debutalbum solgte for øvrig til gullplate på under en måned.

Stein Torleif Bjella, pressefoto: Heimoverfestivalen.
Stein Torleif Bjella, pressefoto: Heimoverfestivalen.

Lørdag på scenen
Lørdag står Greni på scenen. Den tidligere BigBang-sjefen har gått solo – og kommer direkte til Heimover med sitt nye album. Mange av oss kjenner ham best fra alle år med BigBang. Men nå kommer han altså «alene», og Heimover-fansen får låtskriver, gitarist og vokalisten helt for seg selv. Øystein Greni er forøvrig sønn av Thor Greni, musiker og komponist i Lillestrømbandet Undertakers Cirkus, og har spilt sammen med en rekke andre kjente norske artister, både på konserter og i studio. Lørdag kommer også Stein Torleif Bjella som med sitt nære og melodiøse ordkløyveri demper pulsen, litt. Visekunstneren fra Ål lever i beste velgående og som den helstøpte liveartisten han har ord på seg for å være, kan man trolig glede seg.
Men for all del, det blir skikkelig trøkk også. Real Ones tråkker på gassen og sørger for smell, under Trogfjell. Men også melodiøse godbiter krydret med harmoniske, rustikke innslag med noen lekre instrumentale detaljer. Kommer gjør også Solveig Andersen, den nye soulkvinnen fra Arendal som tar med seg materiale fra sitt nye album.

River ned homohat

Klistremerker med teksten «Stopp invasjonen og knus homolobbyen» er hengt opp i store deler av sentrum. Det høyreekstreme nettstedet frihetskamp hyller Adolf Hitler, og vil forby homoseksualitet i det offentlige rom. Ungdommen i Åmli blir kraftig provosert og  aksjonerte ved å rive ned alle merkene.

Torsdag er Natalie Kjedgaard Lien ute for å lufter hunden, plutselig legger hun merke til et klistremerke på en lyktestolpe i sentrum.

– Først ble jeg glad, for jeg kjente igjen flagget til de homofile, og tenkte; Så bra at det er noen som vil støtte det her! Men da jeg gikk nærmere, skjønte jeg at dette ikke var hyggelig i det hele tatt, sier hun til Åmliavisa.
«Det var våre aktivister fra Sørlandet som hadde æren av å innlede april måned med en større våroffensiv i Vest-Agder. En rekke kommuner ble besøkt og flere tusen flyveblader ble delt ut. Plakater og klistremerker ble naturligvis også satt opp. Flere liknende aksjoner vil gjennomføres i fremtiden.» Dette er teksten som står på siden til frihetskamp.net som også samsvarer med adressen på klistremerkene Lien oppdager i Åmli.

Veldig provoserende
Lien gikk videre og flere og flere klistremerker dukket opp,
– Jeg ble så sint og provosert, ringte et par venninner og vi begynte å gå rundt i sentrum for å fjerne dem, sier hun.
Vennene Inger Jeanette Retterholt og Thea Bråtveit Helgesen fant både klistremerkene på Jokerbutikken, flere ved Bakeriet, på kommunens turistinfoskilt, ned mot Prix, på lyktestolper og gjennom hele Gata. Alle som en ble forsøkt fjernet av de tre.
– Det er veldig provoserende når folk kommer til lille Åmli og henger opp sånn tull, sier Lien.

Til valg
Siden hun refererer til er altså dette frihetskamp.net. Så hvem er de? Jo slik definerer de seg selv på egen side; ”Frihetskamp er en del av den nordiske motstandsbevegelsen”. Og under organisasjonens virksomhet og ideologi står det blant annet dette; ”Den nordiske motstandsbevegelsen er en revolusjonær nasjonalsosialistisk kamporganisasjon aktiv i Norge, Sverige og Finland. Organisasjonen fører frem sitt budskap gjennom blant annet folkeopplysning, tradisjonell gateaktivisme, torgmøter, demonstrasjoner og andre mer utradisjonelle aksjoner. I Sverige har organisasjonen også grunnlagt en parlamentarisk gren, og vil stille til valg.”

Trygghet i nærmiljø
– Jeg gikk inn for å kikke på nettsiden deres og der var det mye hat, jeg har også vært inne på nyhetssider og sett at det ikke bare er her det er hengt opp slikt tidligere. Jeg kan ikke se for meg at det er noen fra Åmli som har gjort dette, selv om jeg ikke kan si sikkert, at de ”ikke har noen her”. Det er større sjans for at det er noen som har kjørt innom og hengt opp på veien, mener Lien.
Hva tenker du om dette da?
– Vi har alle et ansvar for det samfunnet vi er en del av og det å skape en trygghet i nærmiljøet. Vi kan ikke endre på verden ved å tro det bare skal gå slik vi vil ha det, uten å ha en mening om det. Vi er så mange folk, og vi kan ikke forvente at alle skal være like. Det handler om å godta. Om man er homofil eller innvandrer, de er jo akkurat slik som meg og deg. Jeg kjenner mange folk og jeg hadde blitt veldig lei meg hvis jeg var innvandrer eller homofil og fikk se slike klistremerker der jeg bodde, sier Lien oppgitt.

 

TOK NED: Jentene fjernet klistremerkene i bygda. På lyktestolper, langs Gata, ved Bakeriet, på turistinfoen, Prix og Joker.
TOK NED: Jentene fjernet klistremerkene i bygda. På lyktestolper, langs Gata, ved Bakeriet, på turistinfoen, Prix og Joker.

Skummelt
Hun mener det er gode rammer for både innvandrere og homofile i Åmli og at det er toleranse.
– Det er ihvertfall slik blant ungdommen, jeg tror de fleste på min alder støtter homofile, selv om vi kanskje ikke er så vant til å se det sånn i Gata, så tror jeg det. Det er mer vanlig i andre større byer slik som Arendal, men det er ikke greit å henge opp slike klistremerker i bygda, det er helt feil signal å gi synes jeg. Jeg tror på likeverd, sier hun.
Hva hadde du gjort hvis du hadde sett dem som hang det opp?
Jeg vet ikke, men jeg ville nok snakket til dem. Men jeg har som sagt lest litt på den nettsiden og det er fullt av høyreekstremisme og jeg synes det er litt skummelt jeg, sier Lien.
-Alle skal få lov til å ha sin egen mening, og jeg kan ikke forlange at alle skal synes det samme som meg. Men jeg vil ikke ha slike klistremerker i bygda, sier Lien. Det er unødvendig og provoserende.

IMG_7537

Vil forby
På nettsiden står det blant annet hva de vil, og det er; ”Umiddelbart stoppe masseinnvandringen. Sammen med de øvrige nordiske landene skape en nordisk selvforsørgende stat med felles forsvar, felles valuta og sentralbank, og felles overgripende lover og regler. Dette innebærer også at man umiddelbart forlater NATO, EØS og eventuelle andre lignende folkefiendtlige sammenslutninger.” Videre står det; ”Våre massemedier skal eies av statsborgere av det nye Norden. Utenlandsk og innenlandsk media som opptrer folkefiendtlig, skal kunne forbys.” De har også publisert en rekke artikler på siden. Som for eksempel: Den siste utposten i kampen mot homolobbyen!, der dette utdraget er hentet fra;
”Midt blant disse perverse «karene» i kvinneklær, nakne kropper, pisker og dildoer, går det små barn. De er slept dit av selvhatende feministiske og PK-ekstremistiske foreldre eller til og med av sine barnehager og skoler. Barna går rundt med regnbueflagg og utnyttes dermed som propaganda for en ny verdensorden hvor alt er snudd på hodet. Den nordiske motstandsbevegelsen vil: Fremheve og opphøye den tradisjonelle familien (kjernefamilien), som det ideelle og naturlige. Kriminalisere homolobbyen og annen folkefiendtlig propaganda som aktivt motarbeider og forsøker å bekjempe den naturlige ordenen. Forby homoseksualitet i det offentlige rom.”

Hjernevask
De hevder også at homolobbyen skaper flere homoseksuelle individer og viser til en hevdet nyere amerikans forskning om at homofile ofte er folk med psykiske problemer, som vil finne en gruppetilhørighet.
De skriver; ”Uansett om det handler om hjernevask eller gifter i maten, så er det naturligvis synd på disse menneskene som ikke får leve et trygt liv i sine naturlige kjønnsroller. I vår fremtidige nasjonalsosialistiske stat vil vi ta vare på de svake og utsatte i samfunnet. Vi retter altså ikke hat mot homofile, like lite som vi retter hat mot en person som sliter med rusmisbruk.” Dette utsagnet kommer i sterk kontrast til det offentlige forbudet de vil innføre.

Respektløst
Tilbake i Åmli vet Inger Jeanette Retterholt godt hva hun mener om saken.
– Jeg synes det er utrolig trist og veldig unødvendig. Det er virkelig respektløst og jeg skjønner ikke at noen kan ha glede av dette. Sånn som dette med ”stopp innvasjonen” også, det er altså ingen flyktninger som kommer hit for gøy, og det er utrolig ubehagelig å se slike klistremerker i bygda, sier hun. Thea Bråtveit Helgesen er enig.
– Jeg synes folk skal få lov til å ha sin mening, men de trenger ikke å henge opp slike merker rundt i bygda. Det er så unødvendig, mener hun.
De har ikke hørt noen andre ungdommer som har lagt merke til klistremerkene før de fjernet dem. Heller ingen voksne de kjenner har reagert. Men
alle tre er klar over at det finnes enkelte folk i bygda som har høyreekstremistiske meninger.

 

Brenner flagg
Og det er ikke bare lille Åmli som får kjenne nærheten av disse meningene. På nettsiden til frihetskamp skriver de at de skal avholde en demonstrasjon 29.juli i Fredrikstad og at søknad er sendt til politiet. Men at den opprinnelig tidsplanen har blitt flyttet. På nettsiden uttaler Motstandsbevegelsens leder i Norge, Haakon Forwald; ”Viktigste er at det blir demonstrasjon, både på mandag, og den 29. juli i Norge. Det kommer til å bli historisk! ”
Parolen for demonstrasjonen er som tidligere annonsert: Knus homolobbyen!
I en artiklene på siden står det også; ”Homolobbyen er i åpen krig mot heteronormen – det vil si alle oss andre, som ikke er seksuelt avvikende. Med Motstandsbevegelsen finnes det en levende og aktiv motstand. I løpet av 2016 har hundrevis av homolobbyens flagg blitt konfiskert og brent opp.”

Lokale aksjoner
Organisasjonen FRI Sør som står bak Skeive Sørlandsdager har tidligere uttalt at de ville anmelde representantene for Frihetskamp.net for hatkriminalitet under en aksjon i Kristiansand i 2016 der de blant annet hang opp store plakater, bannere og brant regnbueflagg som symboliserer fellesskap og friheten til selv å definere sin identitet, kjærlighet og seksualitet. Regnbueflagget har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBT-personer (homofile, lesbiske, bifile og transpersoner).
Nettstedet har tidligere vært ute i hard vind fordi de har hengt opp en rekke plakater der det er tegnet en galge hvor det med store bokstaver står; Reservert folkeforrædere”. De samme plakatene ble nylig hengt opp under det nettsiden kaller en våroffensiv der kommunene Audnedal, Flekkefjord, Hægebostad, Kvinesdal og Marnadal ble besøkt. Der ble det også hengt opp plakater hvor teksten er; ”Refugees not welcome”.
På nettstedet har de publisert flere bilder fra blant annet Sandvika og Vennesla der det refereres til ”kamprapporter” og navn som ”kampgruppe 101 og Rede 2. 8.mai har de også publisert at rede 2 har delt ut flyveblader til beboerne på Øynaheia og Mjåvatn i Froland kommune. I april var det Osedalen som sto for tur.
Og tidligere i mai i Arendal sentrum og på Nyli.

 

 

Menighetssenter fjernet asbest ulovlig

Menighetssenteret i Åmli hverken søkte eller meldte ifra til Arbeidstilsynet at de skulle fjerne asbestplater fra taket.

Fredag ringer kommunelegen avdelingsingeniør på byggesak, Kjetil Nese i kommunen.

Ikke lov
-Hun hadde fått bekymringsmeldinger angående riving av asbest på Menighetssenteret. Jeg ringte Arbeidstilsynet og forhørte meg med dem om regelverket, sier Nese.
Senere ringte Nese også Indre Agder og Telemark Avfallsselska (IATA) og de bekreftet at det var tale om asbestplater, men at leveransen var forskriftsmessig utført og levert i tråd med retningslinjene, sier han.
Men nå er det bare det, at det ikke er lov å rive asbesten slik de gjorde.
-Jeg fikk beskjed om at dette ikke var lovlig. Arbeidstilsynet opplyste om at Menighetssenteret går innunder virksomhet og de skal dermed søke i forkant, sier Nese.

Risiko
Risikoen oppstår først når løse asbestfibre opptrer i form av støv som kan pustes inn. Risikoen er større med halvharde enn med harde plater. I helgen observerte folk at arbeiderne feide taket med kost. Det skal ifølge tipsere ha vært folk i Gata på tidspunktet, også under der arbeidet ble utført. Det skal ikke ha vært hverken varslet eller satt opp skilt om arbeidet. Asbest har vært forbudt siden 1980 og det er arbeidsgiver som skal kartlegge hvordan og i hvilken grad arbeidstakerne kan bli eksponert for asbeststøv. På bakgrunn av kartleggingen skal arbeidsgiver vurdere risikoen for arbeidstakernes helse og sikkerhet.

Krever opplysninger
Senioringeniør i Arbeidstilsynet, Kristin Eidem Pedersen sier til Åmliavisa at de er orientert om saken. De har mottatt tips og har tatt kontakt med styrets leder ved Åmli Menighetssenter.
-Det vil nå bli normal saksgang, sier hun.
-Og det er?
-Et postalt tilsyn med krav om opplysninger, her må man svare på en del spørsmål. Når vi har innhentet alle opplysninger vil vi vurdere neste skritt, sier Eidem Pedersen.

Meldte ikke fra
For alle virksomheter som skal utføre riving, reparasjon eller vedlikehold av asbestholdig materiale skal ha tillatelse fra Arbeidstilsynet. Søknaden skal inneholde opplysninger om: hvordan arbeidet vil bli organisert. Hvilke metoder som skal benyttes. Vernetiltak som vil bli iverksatt. Opplæring av arbeidstakerne. Helseundersøkelse av arbeidstakerne. Virksomhetens erfaring med slikt arbeid. Uttalelse fra verneombud, arbeidsmiljøutvalget og bedriftshelsetjeneste ved virksomheten skal også legges ved søknaden. Arbeidstilsynet skal også ha melding på forhånd om arbeid med asbest eller asbestholdig materiale. Ved riving, reparasjon og vedlikehold, skal meldingen sendes i god tid og senest en uke før arbeidet starter. Denne meldingen skal inneholde: Arbeidsstedets beliggenhet. Typer og mengder asbest og asbestholdig materiale som brukes eller håndteres. Aktiviteter og metoder som inngår i arbeidet. Antall berørte arbeidstakere, og hvilken opplæring arbeidstakerne har fått. Startdato for arbeidet og varighet skal med, ikke minst tiltak som er iverksatt for å begrense eksponering.
-Det er ikke gitt noen melding om dette arbeidet i forkant til Arbeidstilsynet, dersom dette hadde blitt gjort kunne vi har stoppet det, sier Eidem Pedersen.

Helseundersøkelse
Arbeidstakere som jobber med asbest skal bruke verneklær og godkjent åndedrettsvern. Etter at arbeidet er utført, skal virksomheten kontrollere at asbeststøvet er fjernet. Kontrollen skal gjennomføres etter fullstendig rengjøring og mens området fortsatt er avstengt fra omgivelsene. Arbeidsgiveren skal også sørge for at arbeidstakere som kan bli eksponert, eller har vært eksponert for asbeststøv, gjennomgår helseundersøkelse av lunger og luftveier.
Det er bare et problem her, dersom man ikke er ansatt men kun gjør arbeidet på dugnad. Hva skjer da?
-Det kan jeg ikke svare på nå, det må vi konferere med våre jurister når alle saksopplysningene har innkommet, sier Eidem Pedersen.
-Vi har fått opplyst av kilder at det skal ha blitt kostet på taket i helgen mens det var fint vær, dette støvet som har kommet ned, er det potensielt farlig for publikum som har oppholdt seg i Gata?
-Vi vet ikke hva slags type asbest det er tale om ennå, og det er ikke mulig å måle konsentrasjonen av asbestfiber i ettertid. Men det er lite trolig at det utgjør en fare hvis man bare har gått forbi, sier hun.
Politianmeldelse
Generelt forklarer hun at firmaer og virksomheter må forholde seg til retningslinjene Arbeidstilsynet gir.
-Det er kun virksomheter som har fått tillatelse til å sanere asbest som har lov til å gjøre dette på foreksempel menighetshus og barnehager. Det er ikke tillatt å sanere asbest på dugnad. Det vanlige er også å rengjøre med støvsuger etter hvert. Og ofte spyle slik at asbesten binder seg med vann, sier Eidem Pedersen.
På generelt grunnlag opplyser hun om at Arbeidstilsynet har to virkemidler i tillegg til pålegg som brukes; overtredelsesgebyr og politianmeldelse.
-Vi vil vurdere svarene som kommer inn, konferere med jurist og deretter avgjøre hva som skjer i den konkrete saken, sier Eidem Pedersen.

Handlet i god tro
Det er Gudmund Sigridnes som er styrets leder for Åmli Menighetssenteret AS, og det er han som har besluttet at arbeidet skulle igangsettes. Hva tenker han om dette?
– Jeg tenkte at når man eier huset så kan man rive selv, sier han på telefonen til Åmliavisa.
– Er det du som eier huset?
– Nei, det er tre menigheter som eier huset.
Men et menighetssenter går inn under virksomhet og dermed reglene til Arbeidstilsynet slik vi har fått opplyst?
– Det er mulig det gjør det, men jeg snakket med andre som mente det var helt greit å gjøre dette selv. Nå handlet vi i god tru, vi trodde dette var lovlig, men nå får dette bli en sak mellom oss og Arbeidstilsynet, sier Sigridnes.
Vi har fått noen meldinger om at det har vært kostet på taket og at støv har virvlet ned, hva tenker du om dette i forhold til publikum. Var foreksempel arbeidet med asbest skiltet?
– Det er godt mulig det har blitt kostet og jeg vet ikke om det har vært folk i Gata når dette har blitt gjort. Men vi hadde allerede fjernet platene og også støvsugd og gjort alt arbeidet forsvarlig, hevder Sigridnes.

VISSTE DU DETTE?
En gårdbruker, som driver alene uten arbeidstakere, kan for eksempel ikke fjerne asbestholdig tak fra noen av sine driftsbygninger uten tillatelse fra Arbeidstilsynet.
Krav til håndtering av asbest gjelder alle virksomheter, også de som ikke sysselsetter arbeidstakere.
Kravene gjelder imidlertid ikke privatpersoner som i egen regi fjerner asbest fra egen eiendom.

Grisefosterfar

Denne kule karen her heter Stian Finsrud, og i favnen har han en vilter ”sønn” som har fått det treffende navnet; ”Fleskeberget”. Vennegjengen kjøpte en gris hver, 13 stykk skal vokse seg fete her på Gjeruldstad. Formålet er å fostre opp fremtidig kortreist bacon til seg og sine.

Og det blir kjærleik i hver baconskive, for Stian sier natta til dem hver kveld, de får spankulere fritt, har bekk i det grisefine friluftshjemmet og fosterfar skal sågar spille ball med dem for å trimme flesket perfekt! For å unngå eventuelle misforståelser: Familien Finsrud har det like ryddig og pent hjemme som andre barnefamilier. Likevel tør vi påstå at det råder svinaktige tilstander på Gjeruldstad. Stian Finsrud har nemlig blitt fosterfar til tretten nusselige, lyserøde barn som er utstyrt med hver sin kledelige stikkontakt-nese.

Det fleste vet at Åmli har fellesbeiter for kyr. Om sommeren kommer de til kommunen fra gårdsbruk over hele Aust-Agder, for å beite på store jorder med saftig grønt grass.
Nå har oppfinnsomme Stian Finsrud etablert sin egen variant av fellesbeitetradisjonen.

13 forskjellige eiere
– De tretten grisene har tretten forskjellige eiere, forklarer han. Stian lener seg til et solid plankegjerde og skuer stolt ut over innhegningen som han har rigget til i et hjørne av gårdsplassen.
Her tasser, løper, grynter og graver tretten små griser. Skapningene er to måneder gamle og har en snittvekt på 25 kilo.
Stian forteller at denne historia begynte i vinter. En venngjeng var samla til hyggelig lag. Her var de enige om at slike ting som bacon, nakkekoteletter, syltelabber, skinkesteik og svineribbe er sabla godt.
Problemet er bare at mye av dette er svinedyrt i Norge og det er altfor langt å dra på handletur til Svinesund.
Men så oppdaga vennegjengen at en av dem er så griseheldig at han har sin egen gård. Dermed ble ideen født om at Stian Finsrud kunne ta på seg rolla som grisefosterfar.

Den ene heter Bacon, en annen Fleskeberget

Sosialt med gris
– Vi gikk sammen om å kjøpe tretten griser fra samme kull og deler på kostnadene til kraftfor og andre utgifter, sier Stian.
Grisene eies blant anna av foreldrene hans, søstera Helene med familie og flere naboer på Simonstad, Selåsvatn og Flaten.
– Jeg oppdaga snart at det er veldig sosialt med gris. Jeg får stadig besøk av eierne som vil sjekke om grisen deres har det bra. De kommer med matavfall og slår av en prat. For å si det rett ut, så blir det mye griseprat, humrer han.
Selv er Stian absolutt av den mer pratsomme og sosiale typen. Han sier aldri nei til å fortelle en historie og har alltid noen svinaktig gode på lager. Særlig om folk som kjører svinefort med bil, for Stian er veldig glad i motoriserte redskaper.
– Har dere navn på grisene?
– Ja, noen, men navna er ikke så veldig oppfinnsomme. En heter Bacon, en annen Fleskeberget og en tredje Frida. Jeg regner med at alle får navn etterhvert, svarer han.

Stian Finsrud-8-NETT
full fres: Stian prøver seg som grisegjeter. De er egentlig veldig sosiale, men vil ikke bli løfta på

Med badekar og seng
Den firkanta innhegningen har en bekk som renner på tvers. Her er det fuktig hele sommeren. Stian har i tillegg plassert et badekar langs gjerdet. Det blir stadig etterfylt med friskt vann. Det samme gjør trauet med kraftfor.
I motsatt hjørne av innhengingen har Stian bygd et skur med blikktak. Inne i skuret er det rikelig med halm som grisene kan sove på. Skuret gir også skygge for sola.

Skal bli feite og fine
Stian forteller at de har planer om å beholde grisene fram til høsten, før de blir sendt til slakteriet. Da vil de forhåpentligvis ha en vekt på rundt 100 kilo, som er helt perfekt.
For to år siden hadde Stian to griser som han eide sjøl. Den gangen grudde han seg så til slaktinga, at grisene ble hele 150 og 161 kilo, før han orka å sende dem avgårde.
Egentlig var det grisene sjøl som besegla sin skjebne. De stakk av fra innhegningen, rota rundt på gårdsplassen, skremte de andre kjeledyra og gravde opp plenen så den så ut som en potetåker.
Etter dette lærte Stian å spikre plankene på innsida av gjerdestolpene.
– Jeg synes griser er koselige dyr. Det kan være veldig underholdene bare å sitte å se på dem. Det gir ro i sjelen, sier Stian og blir veldig filosofisk:
– Jeg tror egentlig at griser har et godt liv. Dagene går med til å sove og grise med maten.

Satser på ballspill
– Men får de nok mosjon?
– Ja, jeg har tenkt på dette med mosjon. Det er viktig å trimme flesket. Derfor vil jeg kjøpe en ball som de kan leke med. Jeg har oppdaga at griser er veldig glad i ballspill.
Under samtalen med Stian har vi hele tiden betraktet livet i grisebingen. Vi blir slått av at grisene gjør sitt ytterste for å leve opp til sitt litt tvilsomme rykte.
For snutene er konstant skitne på grunn av all gravinga i jorda. Og de har samme forhold til vann som unger. De liker å plaske søla og grise seg noe skikkelig til.
Reporteren prøver å klø en av dem bak øret i all vennskapelighet, men skjønner at griser ikke er katter. Grisen rister fornæma på hodet og kaster seg voldsomt rundt.
Men dette betyr ikke at grisene er folkesky. Da vi setter oss ned i grasset på innsiden av innhegningen, kommer hele flokken løpende i fullt firsprang og begynner å dra i armer og buksebein. Den våte, varme, skitne stikkkontakt-snuten blir veldig nærgående. Griser har tydeligvis sin egen kose med mennesker logikk.
Stian er litt bekymra for at det skal bli en varm sommer med stikkende sol. Derfor er han forberedt på å måtte smøre dem inn med solkrem. Ellers blir de enda mer lyserøde.
Om kvelden spaserer grisene automatisk inn i skuret for å sove på halmen. Der ligger de på rekke og rad og snorker som noen griser. Stian har for vane å si go`natt til ”ungeflokken” sin Så kan han samtidig sjekke at alle er på plass og har det bra.
Og skulle de få problemer med å sove, så kan han fortelle eventyret om Storeulv og de tre små grisene. Griser elsker nemlig denne historia fordi de alltid er lure og kloke, mens Storeulv tabber seg ut.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave og les leder

Lærer norsk og hogger ved

6 syriske flyktninger har fått kjenne på hva det vil si å bo på bygda, da må man pent ta i et tak. Foruten språkopplæringen på skolen, har de to dager  i uka fått både arbeidstrening og språkpraksis med Ole Harald Engenes ved roret. Vi dro på besøk til dem hans siste dag.

Snøkorn hvirvler lett gjennom lufta til tross for at vi snart skriver mai. Jeg labber forbi husmannsplassen Grånheia som ble gitt i gave til Åmli kommune fra den siste eieren Emmy Hookham i året 2000.

Utviklimgsarbeid
Tenk, Emmy som var født i Amerika vokste opp her på Gråneheia. I voksen alder arbeidet hun for FN med utviklingsarbeid i den tredje verden, og hun hadde trolig vært glad for at syriske flyktninger nå har fått bryne seg på både grønsakshage her og på vedhogst litt lenger oppe som både arbeidstrening og språkpraksis. Vi forlater Emmys gamle tun og vandrer litt oppover til vi ser den spede brakka der røyken fra en velfødd kamin tvinger seg opp i den silkegrå lufta. En blid mann og arbeidsleder ved navn Ole Harald Engenes kommer ut. Siden 1.januar har han vært mannen som har valgt ut oppgaver til gjengen som sitter inne i brakka, i dag er hans siste dag på jobben.

Fysisk arbeid
-Det handler jo om å tilvenne seg det norske samfunn, både med jobb og prek. Og jeg har vel lagt litt mer vekt på kroppslig arbeid. Arbeid på landsbygda er fysisk, og nå er det her de er og da er det sunt å lære, sier Engenes mens et bredt smil sprer seg i det solbrune ansiktet. Og derfor har de syriske mannfolkene i sin beste alder fått prøve seg på både preparering av grønnsakhage ved Gråneheia, de har snekret og malt for kommunen, og de har fremfor alt bedrevet manuelt arbeid med ved. For Engenes holder sin hånd over 5 gårder, og her har man inngått en deal.
– Jeg har holdt maskinene gratis, jeg får arbeidskraft og de får ved til eget bruk. I tillegg trenger ikke kommunen ut med så skyhøye regninger på strøm når de får nok ved. Det er vel det man kaller en win win situasjon.

Det handler om å tilvenne seg det norske samfunn, både med jobb og prek

I dress på jobb
Flyktningene har plukket søppel, de har malt bygg og satt ned brøytestikker. Og de har fremfor alt blitt satt i arbeid, og Engenes er en humørfylt mann, men han er også tydelig.
– Det nytter ikke å være arbeidssky, og de får klar beskjed. I Norge på bygda må man ta i et realt tak og man må komme presis på jobb, sånn er det, smiler Engenes.
Men det er ikke bare, bare å komme på jobb første dag i Åmli. En stilte i blådress første dag, det er ikke så greit å vite hva slags arbeid man skulle til, men når man måtte ut for å hogge ved, skjønte de fort at det ikke var en slik type jobb det var snakk om, smiler han.
Vi knakker på døra og entrer den lille brakka der seks syriske menn sitter og varmer seg.

Maling er bra!
Men hvordan synes de egentlig det har vært å være i arbeids- og språktrening. Har det vært tungt?
-Det har vært bra, svarer de først litt avventende.
-Ikke tungt, ikke hardt?
Nei, bra, konkluderer de igjen. Men så snakker mannen innerst mot peisen, men ikke på norsk. Han heter Jamal, men Jamil som sitter i midten av gruppa rundt bordet svarer en hel regle igjen og så kikker de alle på meg. Men jeg sier; Var det sånn nå at han sa han var sliten, men du svarte at det sier vi ikke til henne nå? De ler hjertelig og litt overrasket, ja svarer Jamal ærlig. For jeg ble veldig sliten og trøtt jeg, det ble ikke han fordi han har vondt i rygg, ikke jobbet. De ler igjen, har romslig humor på det.
-Ja, tre ryggoperasjoner, derfor, parerer Jamil. Men det blir enighet nå, å arbeide med ved, det er ganske tungt. For på spørsmål om det er ved eller maling som har vært mest gøy, blir det kamp om ordet. Maling er bra, maling!
Men de har hatt det bra, synes de selv. De går på skole tre ganger i uka og i praksis to dager.

IMG_3694 – Kopi
BRAKKE: Her er arbeidsgjengen inne i brakka, her fyrer de med egenprodusert ved, får litt hvile og slår av en prat.

Slakter og sjåfør
Men hva ser de seks for seg videre i fremtiden, hva kunne de tenke seg å jobbe med?
Asfaltarbeider, det har jeg gjort i 20 år og har lyst til å fortsette med. Bilmekaniker er svar fra nummer to, den tredje vil holde på med parabolinnstallering og strøm, neste vil bli sjåfør. Men hva slags sjåfør lurer vi på, er han Åmlis neste taxisjåfør?
Jamal ler. Hva som helst, bare det er kjøring. Bil, buss, eller tog. Og du da, spør jeg mannen rett over bordet. Jeg var slakter og maler i Syria, det har jeg lyst til å fortsette med. Og den siste vil bli elektriker, det er i hvert fall helt sikkert. Ok, arbeid til side. Hva med språket, synes de norsk er vanskelig?
– Hahaha, ja. Æææææ, øøø, ååå, kommer det i høye toner med skjevt smil på lur. Det er jo så mye shhhh lyder, og så mye forskjellige toner. Sånn er det ikke på engelsk, kommenterer de. Men det går seg til og de fleste har vært i skolegang mellom 8-12 md nå, den seneste ankomne, har kun 2 måneder på skolebenken. Men de ser lyst på fremtiden og er ikke vonde å be når de skal posere i vedstabelen.

Lærrerik erfaring
Og hva synes de egentlig om han arbeidslederen de har hatt siden januar, er han litt streng?
-Hahaha, nei har er helt topp er skussmålet Engenes får siste dag i jobben.
-Vi har hatt noen wienerbrød i dag tidlig, og nå blir det ned å få i de syriske gutta litt kyllingpølser på grillen og feire litt siste dag her, kommer det fra Engenes.
Han mener jobben som arbeidsleder har vært en lærerik og en god erfaring å ha med seg videre.
-Jeg skal nå tilbake til NCC hvor jeg jobbet i 25 år. Men jeg må si jeg har hatt et utrolig godt samarbeid med enhetsleder Tore Flottorp og flyktningkoordinator Synnøve Skree Valle, sier han. Nå får noen andre ta over stafettpinnen.
Jeg vinker til gjengen ved veden, og rusler nedover veien tilbake til Gråneheia der grønnsakhagen står klar for ny vekst i Åmli.

 

Åmland kan bli tvangssolgt

Den årelange konsesjonssaken har vært en seiglivet boksekamp mellom privat eier, kommune og Fylkesmannen. Nå retter Landbruksdirektoratet et nytt nei-dask i striden om Åmland i Åmli. Brudd på boplikt kan til syvende og sist føre til tvangssalg.

 

Les tidligere sak: BOPLIKTBYLL- 15 år med trenering

Med 16 mot 1 stemme, gikk kommunestyret for rådmannens forslag og et blankt, skinnende, nytt og atter nei på klagen om konsesjonsvilkåra på Åmland ble gitt. ”Man kan slettes ikke se, at det er kommet inn nye og avgjørende momenter i saken som skal tilsi en helomvending av vedtaket”, ble det skrevet i kommunens dokumenter den gang da. Dessuten hadde allerede da klager Birte Nilsen brutt konsesjonsvilkåret om innflytting i huset der ingen syntes å ville bu. Og overnevnte avstemming på klagen, ja den foregikk i fjor og mye vann har rent i elva siden den gang.

– Nå må vi si noe
Men tilbake til avstemmingen i kommunestyret, der ble det altså klart flertall og dermed ble saken sendt videre til Fylkesmannen for endelig avgjørelse, men det var bare det at selv om Fylkesmannen nå la sin ”hånd” over Åmli og var enig, så ble det ikke endelig nå heller. For Nilsen hun klagde videre via advokat til Landbruksdirektoratet. Senterpartiet ved Tellef Olstad tok saken opp senere i et politisk møte og mente ordføreren burde hviske i øret til Landbruksdirektoratet hvilken intrikat og langvarig kamp dette hadde vært, ikke minst kommunisere hva Åmli kommune mente i denne saken. Ordføreren på sin side hukket tak i Kari Hagelia Olstad som er Jordbruks- og næringsrådgjevar i kommunen og hun skal etter det avisen kjenner til ha sendt inn Åmlis dokumentasjon i saken.

Vilkåret om å bygge bolighus og personlig boplikt var en klar forutsetning for at det ble gitt konsesjon i 2013

Livssituasjon
Tiden gikk, og i april i år kom altså svaret fra Landbruksdirektoratet. Med et nytt tydelig nei til Birte Nilsen. Klagen ble i følge dokumentene sendt per brev og ved advokat til Landbruksdirektoratet i november 2015, og på vegne av sin klient Birte Nilsen ba advokaten om å omgjøre Fylkesmannen i Aust-og Vest-Agder sitt vedtak 4.november 2016 om å avslå lemping av konsesjonsvilkår. I klagen skriver advokaten at kommunen ikke har gjort en tilstrekkelig individuell, konkret vurdering av de relevante forhold som kan vektlegges etter konsesjonsloven. Og Landbruksdirektoratet skriver; ”Du henviser til at Nilsen sin livssituasjon gjør det vanskelig å oppfylle vilkårene for konsesjon”. Advokaten ber på sin side om at fristen for tilflytting til eiendommen ved personlig buplikt settes til sommeren 2018.

Kommunalt selvstyre
Men Landbruksdirektoratet som har en lang redegjørelse, skriver til syvende og sist; Hensynet til det kommunale selvstyret veier tungt i saker om bo-og driveplikt etter konsesjonsloven. Vilkåret om å bebygge eiendommen og personlig boplikt kan ikke ansees som uforoldsmessig tyngende utifra de konkrete omstendighetene i saken. Vilkåret om å bygge bolighus og personlig boplikt var også en klar forutsetning for at det ble gitt konsesjon i 2013. Landbruksdirektoratet kan ikke se at det er fremkommet opplysninger gjennom omgjørsbegjæringen som gir grunn til å omgjøre Fylkesmannen sitt vedtak i denne saken. Landbruksdirektoratet tar ikke anmodning om omgjøring til følge. dette innebærer at Fylkesmannen i Aust-og Vest Agder sitt vedtak om å avslå lemping av konsesjonsvilkår i Åmli kommune satdfestes.”
Enklere sagt; De sier blankt nei. Når konsesjonen blir trukket tilbake, skal kommunen sette frist for salg av eiendommen. Eieren må da overdra eiendommen til noen som kan få konsesjon eller som ikke trenger konsesjon. Dersom dette ikke blir gjort innen fristen, kan eiendommen tvangsselges. Og saken skal opp i dagens kommunestyret, her foreslår rådmannen at man setter en frist på 3 måneder, altså innen 30.07.2017. Hvis ikke kan Fylkesmannen uten nærmere varsel fatte vedtak om tvangssalg.
Dette har skjedd: Oktober 2012 søkte Birte Nilsen om konsesjon på eiendommen Åmland gnr 22 bnr 1. Hun opplyste at hun ikke ville bo der innen 1 år, men innen 3. Søknaden ble behandlet og avslått. Så klager søker på vedtak, den blir ikke tatt til følge, og følgelig sendt videre til Fylkesmannen i Aust Agder. I konsesjonssøknaden ble det opplyst at hun ville bosette seg etter endt studie og hun får et ja i desember 2013, på betingelsene; Kjøpesummen settes til maksimalt 2.300.000 og hun må selv flytte til eiendommen senest 1.07.2015. Det skjedde ikke, heller ikke ble det søkt om byggeløyve eller gjort noe på stedet. Naboen varslet kommunen om brudd på boplikten måneden etter, og det kom en ny søknad fra Nilsen der hun skriver at hun er i en fase i livet som student, at hun ikke kan flytte til Åmland, ennå og skriver også at hun ikke har råd til å oppføre et bostedshus. Men kommunestyret sier nok en gang nei, og Fylkesmannen får saken i fanget igjen. Og nå ble det nei, også fra Fylkesmannen. Men da klagde Birte Nilsen via advokat til Landbruksdirektoratet, som nå også har sagt nei. Med til historien hører det at Birte Nilsen kjøpte eiendommen av sin far, eiendomsmannen; Scott Nilsen som selv ikke fikk konsesjon på samme eiendom. Datteren kjøpte eiendommen og var klar over at det ikke var et bostedshus på eiendommen. Hun var også kjent med at en tidligere konsesjon til Bjørn Pedersen ble trukket, nettopp på brudd på boplikten. Åmli kommune vil ha bosetting på eiendommen, man kan også dokumentere at det har vært andre intressenter som ville kjøpe og bu, men de har fått kjøpt andre bruk i området. Saken strekker seg helt tilbake til 2001.

Batterijegere tok fylkesseier

4A på Åmli skule har vært noen skikkelige batterihunder. De er nå kåret til  fylkesvinner i Aust-Agder med 372 kilo innlevert miljøgift!

-De har gjort det veldig bra i Batterijakten 2017, og har samlet inn 372 kg batterier til gjenvinning, forteller lærer Kjersti Fossing til Åmliavisa.

Over 20 kilo hver
Og det er ikke så rart at de er best i hele fylket, for tar man utgangspunkt i elevtallet har 4 klasse i Åmli gjort en formidabel innsats og kan skryte av 20,67 kg per elev. Og det er ganske så mye det!
Inne i klasserommet sitter en svært så aktiv gjeng, de har virkelig gått fra dør til dør og jaktet batterier.
-Vi teipa alle pluss polene altså, ellers kan det jo ta fyr, sier Anders engasjert.
– Ja, vi gikk rundt og fikk folk til å levere batterier til oss, Multicom og Euronics ga oss en hel kasse, utbryter Antonie.
For ifølge barna var det bare velstand når de var ute og jaktet.
– Vi gikk nede i bygdas, banket på og spurte dem: Har dere noen batterier, forteller Linda Aideen. – Ja, mammaen min la ut på facebook og så kom både lærere og de som jobber på rådhuset med batteriet, smiler Stian.
– Etter vi hadde teipa alle batteriene så lagde vi en bever, forklarer Paw Eh Ku.
– Jeg og Javad gikk opp Århuskleiva og vi hadde ikke fått de stoffposene vi skulle samle inn i da, men de første som fikk besøk hadde heldigvis pose til oss også. De ble så glade da vi kom, og skuffa over at de hadde kasta noen. Først så trodde de vi skulle selge batterier, men vi skulle jo samle inn, smiler Rolf.

Gjøre Norge bedre
Og på spørsmål om hvorfor de samlet inn disse batteriene, har Vilde et klart svar; fordi de forurenser vel!
-Ja, for de er laget av sånn stoff som forurenser naturen, skyter Javad inn.
Og er det formålet, å sørge for at naturen forblir som den er?
– Nei, smeller det fra Anders: Det er å få den ennå bedre. Det er helt forferdelig hvordan mennesker holder på noen ganger med naturen, utbryter han.

Hemmeligheten
– Når vi skulle samle batterier inn på Tveit så var mamma med, og så plutselig smalt det og da dukka vi, for hun ble redd. Men det var bare en kinaputt og de ga oss batterier, forteller Sebastian.
-Der vi kom hadde de akkurat kastet en haug i søpla, men de gikk vi og fikk opp, smiler – Linda Aideen.
Lærer Kjersti er veldig imponert over elevene sine og hun har hatt det litt vanskelig innrømmer hun, for hun har visst at klassen var fylkesvinnere i 1 uke nå.
– Hvaaaaa, har du visst det i en uke, roper klassen.
– Ja, men jeg fikk beskjed om at det ikke var lov å si ennå, forklarer Kjersti.
Så okay da, det fikk gå.

Innsektshotell og drivhus
I premie fikk de heder, ære, ble fylkesvinnere og rent konkret vant de også et insektshotell og et drivhus med både jord og frø. – Nå får vi først se hvor stort det er og lage en plan på det. Jeg må bare si at jeg synes de har vært kjempeflinke, men skal si vi er litt lei av å teipe alle de batteriene, men vi fikk faktisk litt hjelp av 1.klasse til det, avslutter læreren med et bredt fylkes-seiersmil.

Gode miljøvaner
I løpet av Batterijakten 2017 har mer enn 12.500 fjerdeklassinger samlet inn nærmere 80 tonn brukte batterier til gjenvinning. Batterijakten er en skoleaksjon i regi av Miljøagentene, hvor målet er å skape gode miljøvaner og engasjement rundt gjenvinning og resirkulering.
-I Norge er vi gode på å gjenvinne elektronikk. Likevel er det mye småelektrisk som havner i søpla. Målet er å endre holdningene til forbrukere av batterier og annet småelektrisk. Gjennom å engasjere barn, engasjeres igjen foreldre og lokalsamfunn til å ta ansvar for gjenvinning i hverdagen. Det som er fint med Batterijakten er at det er en lavterskelaksjon, som på en lett og håndgripelig måte gir alle fjerdeklassinger mulighet til å bidra til et bedre miljø og øke sitt miljøengasjement, sier Rasmus Norsted i Miljøagentene.