I siktet: Ole Tommy mener at jakt handler om naturopplevelse, spenning og mestring. Det viktigste er ikke å skyte.

Med elg i sikte

I siktet: Ole Tommy mener at jakt handler om naturopplevelse, spenning og mestring. Det viktigste er ikke å skyte.

Under leser to to jakthistorier fra forrige papirutgave

Det finnes kanskje noen Åmli-folk som er like jaktgale, men garantert ingen som er mer? Pappa Geir Håland Moe og sønnen Ole Tommy har hver for seg 60-70 jaktdager i året. De har tilsammen skutt over 300 elg, pluss bøtter og spann med hjort og rådyr. Akkurat nå er det kuler og krutt som gjelder på Flaten gård .

– Jeg var bare seks år gammel da pappa tok meg med på jakt for første gang. Siden har vi hengt sammen i skogen, sier Ole Tommy og kikker hengivent på Geir.

Vi sitter med hver vår kaffikopp rundt kjøkkenbordet på Flaten gård. Den eneste grunnen til at de to har tid til å snakke med en journalist sånn midt i jakta, er at de striregner ute.
Geir er pensjonert politimann og ansvarlig for å ta hånd om fallvilt i Åmli kommune. Det er han innbyggerne skal ringe til dersom de kjører på et dyr i trafikken.
Ole Tommy er håndverker i sitt eget firma med den stilige tittelen Flaten Gård & Byggentrepenør.

Spenning og mestring
– Hvorfor er det så gøy med jakt?
– Det er den fantastiske blandinga av naturopplevelse, spenning og følelsen av å mestre noe. Det viktigste er ikke å skyte dyret. Da er alt plutselig over. Det er timene og minuttene før dyret dukker opp i siktet, som får blodet til å bruse. Hver jakttur er spesiell, forklarer Ole Tommy. Pappa Geir er helt enig.
Trenger ikke forklare alt
– Dere må være gode venner?
– Ja, det er vi, selv om vi også kan være uenige. Det fine med å kjenne hverandre så godt, er at jakta blir veldig rolig og effektiv. Vi behøver ikke snakke hele tiden eller forklare alt mulig. Mye går på erfaring, sier Geir.
Det er Geir som har bikkja, i form av en norsk elghund sort med navnet ”Troll”. De har begge GPS, så de vet hvor hunden befinner seg. Mens Geir går med hunden i bånd, forsøker Ole Tommy å finne en post, hvor han kan avskjære elgen.

jaktkamerater: Pappa Geir Håland Moe og sønnen Ole Tommy Håland Moe er klar for en ny jakttur i grålysninga en regnfull dag i månedskiftet september/oktober. De to kjenner hverandre så godt at jakta blir veldig effektiv når de setter i gang. Mens andre jaktlag samler et titalls jeger og kanskje like mange drivere, fortrekker de to å være for seg sjølv på Flaten gård.
jaktkamerater: Pappa Geir Håland Moe og sønnen Ole Tommy Håland Moe er klar for en ny jakttur i grålysninga en regnfull dag i månedskiftet september/oktober. De to kjenner hverandre så godt at jakta blir veldig effektiv når de setter i gang. Mens andre jaktlag samler et titalls jeger og kanskje like mange drivere, fortrekker de to å være for seg sjølv på Flaten gård.

Bjørnejakt i Sverige
Som de jaktgale personene de er, nøyer de to seg ikke med å jakte på Flaten. De har jaktterreng flere steder. Dette gjelder ikke minst på Mo i Mykland, hvor Geir stammer fra.
Geir har ellers tatt jaktinteressa helt ut og begynt med bjørnejakt i Sverige. I august tilbrakte han for andre året på rad, en uke i Dalane Län. Noen bjørn har det ikke blitt ennå, men i fjor fikk Geir øye på en kraftig rugg.

jaktdrømmen: Ole Tommy har felt en flott hjort (Foto: Privat
jaktdrømmen: Ole Tommy har felt en flott hjort (Foto: Privat

– Et tålmodighetsspill
De siste åra har det blitt skutt ekstra mange hjort på Flaten.Dette er noe som andre jegere legger merke til. Noen er kanskje litt misunnelige. Ole Tommy har følgende forklaring på fenomenet:
– Folk skulle bare visst hvor mange timer vi bruker på denne jakta. Hjortejakt er annerledes enn elgjakt. Dyra er meir sky og krevende å komme innpå. Hjortejakt er egentlig et tålmodighetsspill, sier han.
– Hva er best, hjort- eller elgkjøtt?
– Hjort. Men ytre- og indrefilet av elg er også snadder, mener begge. Ole Tommy var nesten voksen for han smakte svinekjøtt i en heim hvor fryseboksen alltid var full av elg
Geir og Ole Tommy er en smule bekymra for framtida til elgjakta, på grunn av stadig strengere krav til at man bare skal felle ungdyr i såkalt retta avskyting.
– Reglene har blitt så firkanta at de kan ta motet fra unge uerfarne jegere, sier de og peker på at det i gamle dager var om å gjøre å skyte okser med flott gevir. Nå er slik jakt nesten uetisk, mens det er mer akseptert å felle kalver.
Kaffien er drukket opp. Regnet har gitt seg og ”Troll” begynner å rive i buksebeinet til Geir. Det er på høy tid å komme seg ut i skogen.

Les mer om Ole Tommy som felte to hjort i måneskinn, i dagens papirutgave

Jaktkameratene på Den røde plass

– Du finner oss på Den røde plass. Den er oppkalt etter bikkja Putin. Plassen ligger i nærheten av Det karelske neset, sier Jon Støren over telefonen. Han prøver å forklare veien til stedet hvor jaktlaget har tenkt å spise lunsj.

 

Uvanlig fint slakt: Leder i Ytre Åmli Storvald, Ole Kristian Nylund (t.h.) kontrollveier kalven, etter at den ble frakta heim til Jon Støren.
Uvanlig fint slakt: Leder i Ytre Åmli Storvald, Ole Kristian Nylund (t.h.) kontrollveier kalven, etter at den ble frakta heim til Jon Støren.

 

Det er med bange anelser og en smule nervøsitet Åmliavisa sette kursen mot Nelaugveien, hvor Hovde jaktlag etter sigende skal befinne seg.
Alt dette snakket om Den røde plass og Putin hørse ganske skummelt ut. Men jaktstoff er jaktstoff. Her gjelder det å være modig.

Gammel værbitt løe
Vi parkerer bilen på en stor asfaltert plass midtveis mellom Nelaugkrysset og Nelaug stasjon.
Inne i skogen ser vi at det stiger opp røyk fra pipa til ei gammel værbitt løe som har lite til felles med Putin`s residens. Vi stolper i fuktig myr rundt hushjørnet og oppdager at løa er stappfull av folk.

Felte ensom kalv
En gjeng staute mannfolk, pluss Berit Kollen Svendsen, sitter rundt det åpne ildstedet med pølsepinner og kaffekopper. Og selv om regnet pisker mot blikktaket, er stemningen på topp.
– Vi starta dagen med å skyte en elg, forkynner Knut Solvang med stolt stemme og peker på svigersønnen Øystein Stebekk. Knut forklarer at de dreier seg om en relativt stor kalv:
– Den har traska rundt på jordene ved Hovde alene i hele høst. Vi tror kanskje at mora ble påkjørt i trafikken eller omkom på andre måter. Jeg fikk stadig telefoner fra folk som så kalven i veikanten, fortsetter Knut.

jakt er kos: Elgjakt handler om kos og sosialt felleskap. Hovde jaktlag er samla til lunsj i hovedkvarteret ved Den røde plass.
jakt er kos: Elgjakt handler om kos og sosialt felleskap. Hovde jaktlag er samla til lunsj i hovedkvarteret ved Den røde plass.

Gikk rett i bakken
Øystein skulle akkurat til å gå på post da han oppdaga kalven nedenfor uthuset på Hovde.
– Den hadde åpenbart fått teften på meg, for den stoppa opp og vifta noe voldsomt med ørene. Dyret gikk rett i bakken på første skudd, sier Øystein og demonstrerer med løfta hender hvordan ørene bevegde seg i sekundene før det hele var overstått.
Øystein får ros av de andre jegerne for god innsats. Hovde har nemlig en kalv på kvota. Og i dette tilfellet passa det ekstra greitt, fordi ensomme kalver ofte vil ha problemer med å overleve vinteren.

Samler fire grunneiere
Hovde jaktlag består av fire grunneiere og samler et dusin jegere. Av disse er det to jenter, nemlig Berit Kollen Svendsen og Rita Stebekk.
– Vi satser bare på bikkjejakt og trekker postene, forklarer Jon Støren. Han er er valgt til jaktleder inntil videre, mens Knut Solvang er suveren festgeneral.
Hovde jaktlag er et godt eksempel på at elgjakt gjerne er et famileforetak som samler slekta til en felles naturopplevelse.
Vi har allerede nevnt Øystein Stebekk. Han har med seg kona Rita og broren Jan Birger Stebekk.
Frode Svendsen jakter sammen med dattera Berit. Jaktleder Jon Støren har med seg pappa Bo Støren og broren Erik Støren.
Rundt bålet finner vi også Kai Trygve Aas, Andreas Pedersen og hundefører Øystein Vågsnes. Sistnevnte er ikke en del av laget men hjelper mer enn gjerne til med å finne elgen, når han ikke sjøl jakter hos naboen Gjeruldstad/Kleivene jaktlag.

Vomma og Jon`s post
Den røde plass er ikke det eneste rare navnet i terrenget til Hovde jaktlag. Knut forklarer at postene gjerne er oppkalt etter jegere som har opplevd dramatiske ting.
Dette gjelder for eksempel Jon`s post som har navn etter en kar som holdt på å forsvinne i ei blaut myr.
– Bare hodet og armene var over bakken da vi fikk redda han, sier Knut.
En annen post kalles bare for Vomma, fordi det har blitt skutt så mange elg der. Galgemyrene er også et sted hvor mange har ramla.
Lunsjen er over. Nå er det på tide å planlegge resten av dagen.
Jon tar av seg kapsen og fyller den med små lapper som har vært sitt nummer. På den måten avgjør de hvem som skal få de ulike postene.
Vi sniker oss stillferdig ut av løa, mens jegerne begynner å rasle i patroner og ryggsekker.

Comments

comments