IMG_8306

I fjøset til varaordføreren

06.59 svinger jeg inn på gårdsplassen til Margit Smeland. Jeg skal få være med i fjøset. Ei ku, er ikke bare ei ku. Melk fra Smeland blir hentet tre ganger i uka og Margit leverer 150 000 liter i året som kommer ut på norske frokostbord i kartonger.

 

Iført kjeledress, skaut og støvler følger jeg lydig etter sjefen. Se nå, hvisker Margit og åpner stille opp fjøsdøra. Der ligger de side om side og titter nysgjerrig opp på oss. Kuene. Så begynner etter hvert rautekonserten. Det er nok mest, den ukjente sin skyld… Noen kommer gosselige bort, nysgjerrige, oppsøkende, godmodige. Bøyer seg mot meg, og «roper» nesten: klø meg, ta på meg. Andre slikker og slikker imot meg, og mot kamera. Mens noen står bak grinda, glor litt sky og med mistenksomt blikk. Andre kneiser med hodet, som om de sier- ikke kom her og tror at du er noen altså, dette er mitt fjøs og min Margit! Andre er lekne, noen late, flere bedagelige.
-Vil du være så elskverdig at du flytter litt på deg slik at jeg kan gjøre rent, sier Margit til en brunhåret sjarmør. Hun har tro på kreative løsninger og hjemmelagde vendinger i fjøset. Margit har en avløser fra Litauen som hun deler med Tellef Olstad. Uten han vet hun ikke hva hun skulle gjort, for å være varaordfører, aktiv i organisasjoner og bonde. Det har sin pris.

 

Margit er født og oppvokst på Smeland, men hun dro tidlig hjemmefra, hun ville smake på verden og kom ikke tilbake til Åmli før i 1987.Hun har bodd mange steder: Kristiansand, Vegårshei, i Treungen, på Nedenes i Arendal og i Trøndelag. Gitt ut lærebok i mattematikk med en kollega. Reist, opplevd, vært engasjert i politikk, alltid. Hun reiste allerede som 17-åring for å bo og gå på gymnaset i Bø i Telemark.
Hun og mannen, Olav Vehus møttes på et møte i Naturvernforbundet i Arendal.
-Vi var jo begge fra Åmli, det var naturlig at vi kom i prat, men neimen om jeg husker hvem som spurte hvem om den første middagen, ler hun. Men det ble de to, og etter hvert kom to gutter til verden.
-Jeg fikk være med i oppstarten av ny ungdomsskole på Nedenes i 1982. Topp motiverte kolleger og mye pedagogisk utviklingsarbeid.
Så fikk Olav jobb på Vegårshei, og Margit fulgte etter. Det var meningen at hun skulle pendle til Nedenes- men så dukket det opp en realfagsstilling på skolen i Vegårshei og hun byttet.

Født politiker?
Hun er vokst opp i en familie med diskusjon rundt middagsbordet.
-Pappa satt i kommunestyret, og mamma og pappa var bestevenner med Ap-folk, jeg skal sei det var hett og høylytt av og til, men de var venner. Det lærte jeg mye av, sier Margit.
Hun melte seg tidlig og aktivt inn i politikken, det hang en lapp på lærerskolen og hun satt senere i kommunestyret i Treungen frem til hun flyttet. Men så prøvde hun å slutte litt med politikk. For Margit prøvde så godt hun kunne å ikke bry seg da hun etter mange år flyttet hjem igjen til Åmli, men brydde seg gjorde hun jo likevel. Til en dag hun bare sa til seg selv; Margit, hvis du skal bo her, og mene så mye, så er du feig om du ikke sier noe. Så hun engasjerte seg og har en grunnleggende kjærlighet for livet og for bygda hun tilhører. Det gjennomsyrer henne. Som varaordfører er hun på kampstien for sine grunnverdier, for sin kommune. Alltid!

Mamma og pappa
Da hun kom tilbake til gården igjen, ville Margit begynne med ku. Far hennes mente det var Gale Mathias da Margit ville begynne med melkekyr, for det hadde blitt innstramminger i melkekvotene. Selv hadde de avviklet drift med melkekyr, og drev bare med sau da Margit søkte, men hun fikk dispensasjon. For det gikk på hvor mange båser de hadde i det gamle fjøset når det skulle tildeles. Foreldrene hennes støtta henne og alt kom i stand etter hvert. Men hun måtte levere melk før jul som kriterie. Margit hadde ikke fått alt av maskiner på plass, men kunne lett ha fått melk av noen andre i en overgang, men hun melka for hånd.
– Jeg ville ikke ha noe juks på meg, nei jeg fikk bare melke på gamle viset, ler hun.
Det tok henne ei uke å lære å gjøre det skikkelig.
-Jeg var helt stiv som en stokk først, anspent. Hadde jeg drevet på slik hadde jeg fått senebetennelse på null komma svisj. Men det løsna heldigvis, mamma var en tålmodig læremester, smiler hun.
Margit fikk hjelp av mannen. Men det var godt å ha en mamma og pappa på gården, for en ting er å ha sett det, kunne det teoretiske. Noe ganske annet er erfaringen. En erfaring nå Margit selv har grodd på seg, og kan gi videre i arv.
Overtagelsesfrihet i arv
Hun tar en medtatt og sjarmerende trekrakk opp fra gulvet og setter den på gulvet ved siden av melkebeholderen.
-Jeg synes bare jeg blir lavere og lavere jeg, ler hun. Har du sett bilder av meg eller, jeg ser jo ut som den minien sammen med andre. Og jeg burde vel gått et holdningskurs slik som Mette Marit, ler hun sjarmerende og avslører dyp selvironi.
-Denne, lagde Nils Ånund til meg fordi jeg ikke rakk opp opplyser hun om krakken. Han snekret den da han var omlag 6 år og jeg bruker den fortsatt. Det er så hyggelig, sier hun og tar varsomt i minnet. Så klatrer hun opp.
Den yngste sønnen heter Tore. Han forsker på mage og tarmkreft, underviser på UIA og tar en Dr. grad. Eldstemann Nils Ånund er sivilingeniør og er i jobb på Newfoundland.
Margit er svært stolt av dem begge.
-De to har hjulpet meg mye opp igjennom, men de skal aldri bli tvunget til noe overtagelse av noe som helst. De må få leve sitt liv, se verden. Hvis de vil flytte hjem etter hvert er de hjertelig velkommen, men de skal ikke tvinges inn i noe som helst. Jeg fikk frihet av mine foreldre, og den vil vi gi videre, sier hun.
Kos gir økt melkeproduksjon
Kuene er individualister, akkurat som oss mennesker, sier hun mens hun vandrer mellom båsene.
-De er ganske forskjellige skal jeg si deg. Se bare på fødslene. Noen vil helst klare seg selv, mens andre vil ha kos og omsorg hele tiden gjennom forløpet. Jeg tilpasser det til hvert enkelt individ, sier hun.
Og Margit synes det er viktig å gi omsorg, ikke minst kos. Til både de store og de små.
Flere av kuene venter kalv, tre småtasser står allerede på siden i egne båser. Margit klør dem bak øret.
-Visste du at det finnes forskning på at kuene melker bedre hvis de får kos. De har prøvd ut å la noen kuer få kos i 3 minutter hver dag når de er kalver, mens en gruppe ikke fikk. Det var tydelige forskjeller. Og her får de mer enn 3 minutter per dag, smiler hun.
Som kujordmor er hun glad for når de kommer ut rett vei, men noen kommer også med bakbeina først.
-Da er det bare å få de ut, ryker navlestrenger – sluker de fostervann og drukner der inne.
-Jeg har ikke mistet mer enn to, tre stykker på alle disse årene. Men det er like spennende hver gang, forteller hun.
Hun har også opplevde å få en kalv født 20 dager før tiden nylig, den var mindre enn de andre- men det har den tatt igjen nå. Ungen slikker med ru tunge mot gjerdet der Margit står og ser ikke det minste prematur ut.

IMG_8335
Når demens rammer
-Pappa ville helst at fødsler skulle gå fort, ler hun- mens mamma hysja på han og sa at dyret måtte jo få jobbe. De var et godt team de to der, smiler hun med et kjært trykk på bokstavene som et mykt tilbakeblikk i stemmen.
For mamma Smeland var ro. Fornuft, og sindighet. Pappa føyk fort opp og var rask og hastig.
Og hvem ligner du mest på?
-Pappa, kommer det uten å nøle. Men jeg håper jeg har fått noen av mammas sider også.
Og hun innrømmer at hun var meget glad for å ha en mor med ut første gang, for det er ikke bare bare å dra ut nytt liv i verden, når man aldri har gjort det før.
Smelands far var aktiv i hjemmefronten under krigen, ikke minst var han politisk aktiv og i organisasjonslivet så lenge Margit kan huske. Men han ble rammet av demens, det var en vanskelig tid.
-Det er en snikende sykdom som kommer, sier hun alvorlig.
Vanskelige valg
-Jeg husker da yngstemann bare var 16 år, i vår familie må man kappes for å få ordet. Pappa synes det var vanskelig på det siste, han var seinere i praten. Så under en middag klasket yngstesønnen i bordet, og sa: Nå synes jeg dere skal vente, og høre på hva bestefar sier! Jeg glemmer det aldri, det er jo så riktig. Vi må ha tid til å lytte, sier hun reflektert. Det var Margit som måtte kjøre den lange veien til Åpos da hennes mor måtte ta valget. Hun skulle gjennom en krevende operasjon og avgjørelsen ble tatt. Ektemannen måtte på demensavdelingen. Den bilturen er noe av det vanskeligste Margit har gjort, for hennes far visste hvor han skulle, og likte det- gjorde han ikke.
-De var helt fantastiske der på Åpos, helt utrolige var de. Jeg fikk besøkt han mye. Men samtidig er det jo det det er. En avdeling for demente.
-Jeg skal skrive det ned til mine barn, blir jeg dement, så skal de ikke ha dårlig samvittighet for å plassere meg der, sier hun.
Brukket ribben
Ikke bare har varaordføreren og bonden et kne som slettes ikke vil noen ting, hun har et brukket ribben også. For noen uker siden klemte en ku henne inntil veggen og dermed sa det knekk.
-Ubehagelige greier, og jeg ble sint på meg selv. For jeg tenkte Margit! Du vet bedre, men det er fort gjort. Først trodde jeg det gikk over, men så kom det skal jeg sei, ler hun. Verst var det om natta, da jeg vente og vrei på meg, men nå begynner det å gå over, sier hun mens hun bløter kluter og vasker hvert jur med hver sin klut før melkemaskin får plass.
-Å være bonde er ikke bare en jobb, det er en livsform, sier hun. En gård er noe man forvalter, som skal føres videre. Det passer ikke for alle.
Hun mener det er mange gode muligheter for bønder her i Åmli.
-Vi har noe mange kommuner ikke har. Areal og jord til nydyrking.
-Det er fint å være bonde, men det går på bekostning av fritiden. Det gjør meg ingenting å være alene i fjøset, men det krever sin mann eller dame å være alene så mye. Man må være sterk mentalt. Det er store investeringer og mye å planlegge. Heldigvis ser det ut til at det blir mer forståele for at mat må koste litt, sier hun.

Galdhøpiggen og Juvassbreen
Er du redd for noe Margit?
– Hehe, når Tore kjører for fort på det jeg mener er glatte veier. Da sier han, se nå holder mor seg fast ja. Jeg vet ikke at jeg gjør det engang jeg, men sånn er det altså. Jeg har vel blitt gammal og pysete, smiler hun.
Men er du egentlig pysete?
-Nei, jeg er vel kanskje ikke det, jeg er alminnelig, svarer hun.
Men hun er kanskje ikke så alminnelig som hun vil ha det til, for Margit har gjort mye rart, og spennende. Hun har gått fra Hovden til Smeland på ski, hun har gått Galdhøpiggen, og på Juvassbreen med stegsko.
– Jeg skal bare fortelle deg det, at han guiden han satt en strek for hvor langt vi måtte hoppe, men jeg hoppet mye lengre, man må jo være sikker, smiler hun.
Margit har også satt utfor Syrtveitfossen med kajakk.
– Det var jo ikke så farlig for vi øvde i bassenget først. Jeg er så glad i vann, bade liker jeg. Men hadde det ikke vært for venninnen min Kirsti Lund Johanssen så hadde jeg aldri vært med på all galskapen, sier hun.
Slutt på politikk og bonde
25. mai blir Margit 68 år. Hun har satt seg et fireårs mål, da skal hun slutte som bonde, og i politikken, kanskje…
Hva hvis du blir ordfører ved neste valg?
man skal aldri si aldri, men det har jeg ingen tro på, sier hun.
For hun vil ha fritid, lese, drive med håndarbeid, ha tid til venner. Det har hun savnet. Og reise, det vil hun gjerne få gjort mer av.
Men selv om ekteparet lever hektiske liv, får de til 1 uke eller mer på ferie hvert år. I fjor dro de til Portugal, tidligere har de vært i Kina, Irland, Italia, Spania og på besøk til sønnen i Newfoundland.

Gutteklubben grei
-Jeg liker ikke kvotering, men jeg ser at det er viktig, sier hun plutselig mellom møkkinga. Margit er kanskje ikke kvinnesakskvinne, men hun tror på individet. At den som er best, fortjener sin plass.
– Jeg har også vært utsatt for gutteklubben grei mange ganger, jeg er jo på en måte en ekte 68`er, sier hun og smiler.
Margit er vokst opp i et kvinneregime, de var to døtre, bestemor, en mor, og en far. Hjemme hos Margit kjørte mamma traktor.
Men er du selv kvinnesakskvinne?
-Haha, jeg skjemmer nok bort mannen jeg også, legger frem tøy og…men det er min egen skyld. Men det er aldri tale om noe kvinnearbeid i denne heimen. Vi hjelper hverandre, sier hun.

Leder av 18 kommuner
Hun vet hva det vil si å være kvinne i lederskap.
– Jeg kommer alltid til å si det jeg mener, men det har vært harde tak. Hun refererer til Villreinnemnda for Setesdalsområdet som har Setesdal-Ryfylke, Setesdal Austhei og Våmur-Roan villreinområder som ansvarsområde. Margit ble første kvinnelig leder. Og hun vet, hva det koster. For det har vært snakk, kvinner som har blitt fortalt at «burde ikke du være hjemme med barna, du har jo så mye å gjøre, jeg kan ta det for deg jeg…» Margit er leder, hun sto, hun snakket, hun gjorde. Det var tøffe tak, men nødvendig. 18 kommuner. Tunge viljer som braket sammen. Nehei, slik skulle det ikke være mer når Smeland satt seg i sjefsstolen.
-Vi må være redelig og greie, og finne løsninger selv om vi synes det er vanskelig. I møte, ikke i lukkede rom. Det gikk det og, sier hun.

Kommandokvinnen
Margit er ikke pretensiøs, hun er blodig ærlig. Eksploderer fort, men glemmer fort. Rett frem. Noen ganger hard, men modig, og med et galopperende gemytt. Andre ganger myk, og så snill at hun nesten angrer etterpå. Men hun har en iboende autoritet som gjør at folk lytter når Margit snakker. Selv kuene gjør det…
-Nei! Nå har de stukket av, vi har pratet oss helt bort sier hun og forsvinner for å irettesette de firbeinte. Nummer 0298 og 0331 prøver å stikke seg unna, rappe mat sågar. Oh, jasså. Ikke prøv dere kommer det i høy oktav der inne og de er tatt, med jura nede. Marsj!
-Er du sjefete spør vi dama med skaut som er tilbake?
– Oh ja, Jeg tar nok lett til kommandoen, for fort i enkelte tilfeller sier hun og avslører selvinnsikt. Jeg liker å ha sterke folk rundt meg, sier hun.
Dama skygger ikke unna konfrontasjoner, og hun snakker, hele tiden, i et bankende kjør, sånn er Margit.
-Det handler om sak, ikke person i politikken, sier hun plutselig.
Men tror du at du har du såret noen?
-Åh, ja. Jeg er så kjapp til å snakke vet du! Men jeg har blitt flinkere til å si unnskyld, hvis jeg ser at noen tar på vei, for jeg mener det jo ikke slik, sier hun.
Noen liker at dama har meninger, noen liker det ikke, men det tåler hun.
-Jeg skal være en som sier hva jeg mener. Jeg er sta, men jeg har ikke fastlåste meninger. Hvis det er noe jeg skjønner jeg har tatt feil av, da endrer jeg meg, sier hun.

Mohammed tegninger
Hva hun synes er morsomt? Veldig mye, men i hvert fall ikke jesusvitser. Og hun synes det er unødvendig med Mohammed tegninger.
-Altså, er det egentlig ytringsfrihet, spør hun krast og fortsetter, selvfølgelig før hun får svar…
-Hvis man angriper ting som er viktig for folk, slik som dette er for muslimene. Det er respektløst. Tro betyr trygghet for meg, det er et ankerfeste, tro ligger djupt i meg. Toleranse er for meg å stå fast på egne verdier, men også ha respekt for andres.

Jeg må gå. Men jeg vet at når Margit går ut av fjøset senere samme kvelden, da slukker hun lyset, og så sier hun: god natt, sov godt.
Det er nok godt å være ku, på Smeland.

Comments

comments