Fete biler og ville folk

I GARASJEN: F.v. ”Boa”, Arnt Olav Tveit sammen med John Lien ( bak) og t.h. Arvid Rønningen som for anledningen har tatt på seg de gamle Uno Mygg skoa og naglebeltet, selv om han ikke helt får de legendariske skoa på, så er det mange gøyale  minner i de tuppene. – Man hovner i beina når man blir eldre veit du, smeller det fra en lattermild John. Og så gapskratter de alle mann.

 

Vi tusler inn i garasjen til John Lien i Åmli, det lukter godt. Arbeid, drømmer, olje og lakk. Vi skal tilbake i tid, til den gang man kappkjørte på sletta, dro på bakhjulet over brua. Da damene hang på Syrdalens hjørne i Arendal og alt handlet om bil, motorsykkel og hestekrefter.

FET: Boa sin Corvette 1975 mod.
FET: Boa sin Corvette 1975 mod.

Foran meg står en V8`r og blinker, eller som John Lien selv beskriver det; her ser du en amatørbygd bil laga av en tulling.

LØFT:  Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.
LØFT: Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.

 

Gamle dager
Men Lien er ingen tulling, han er dyktig og genuint interessert i bil. Det har blitt en livsstil, en hjertebankende fryd som ble født allerede da han var guttunge – fordi han hadde noen å se opp til. Men det skal vi tilbake til. Akkurat nå er det karosseriet til ramma fra OZE ROD`n som skal på plass. Alt her er gjort etter de nye reglene, og gutta boys skal være med på å løfte det hele på plass før Lien kan begynne å kjæle videre med det nye smykket av en bil.
Bilentusiastene Frank Bjørnbakk, Arvid Rønningen, Torleif Nordmyr, Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står med armene klare og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
Uka etter kommer vi tilbake til garasjen, gutta sitter rundt bordet i garasjen og drikker kaffe. De forteller om gamle dager, om hvem som egentlig inspirerte dem til å begynne med det de gjør i dag. To navn kommer opp, søskenbarna Trygve og Oddvar Espestøyl.
-Det er deres skyld at jeg holder på med bil, egentlig skylder de meg et tonn med penger, gliser John. Boa nikker, de må bære mye av skylda.

LEKKER SAK:  En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!
LEKKER SAK: En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!

 

De tøffe gutta
For på midten av 70-tallet var Oddvar den kuleste mannen i hele verden, han kom fykende på en 59 Impala.
– Han var så utrolig flink, forteller John som vokste opp i samme nabolaget. Oddvar var sjefen, den utilnærmelige. Han rolige som bare var noe uoppnåelig som aldri guttungene fikk være med, eller snakke til. Trygve var søskenbarnet, han var rå, tøff, kjørte tømmerbil, hadde tresko og røyka. Reine Morgan Kane var han, skryter Arvid. Gutta som nå er voksne menn, har fortsatt med seg beundringen, og de er trygge nok til å skryte villig vekk.
– Når jeg hørte Trygve starta opp bilen, løp jeg ned til veien for å se om jeg kunne få lov til å sitte på. I 75 kjørte han en Ford Taunus GT Coupe V6, kjære Gud for en bil. Brun metallic med svart vinyltak. Han harva av den ene eksospotta, og den lyden…den lyden, Jeg løp ned for å prøve haikelykken, sier John.
– Husker du han hadde en 65 Impala Cab, en blå og hvit en, og så kjørte han rundt med den lekre lyshåra dama med store øreringer og leppestift, mimrer Arvid.
Men mens Trygve av og til tok guttungene på, var Oddvar den kuleste, men den de aldri kom innpå. Oddvar var også den som drev med lakkering, og hadde det som fag på 70-tallet ifølge gutta.
-Det er klart inspirasjon starter en plass, og for oss var det med dem. Det var helt vanvittig, og det går nesten ikke an å forklare hvor stort det var med den type biler på den tia. Det var rett og slett en drøm, sier gutta rundt bordet. Og man måtte ha kapital, rettere sagt trygghet.

FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.
FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.

Harley-hent
Da Boa skulle kjøpe motorsykkel på 90-tallet og tjente dobbelt så mye som John, var det likevel Lien som måtte kausjonere for han hadde hus, og jobb i kommunen. Boa fikk penga han trengte, og John og han dro til Kristiansund to dager før påske for å hente Harley `n, en FL 1340, 60 mod.
– Det tok oss 22 timer tur retur og ei pølse, ler Lien og Boa nikker med ditto-mimreglis.
– Husker du det første dragracet i Fyresdal? Jeg kjøpte dekk, men de var for breie på bilen og jeg måtte ha hjelp på Dampen i Arendal, for de hadde en stor nok kompressor til å få nok luft i Hijackersene. Det fantes jo ikke kjøreegenskaper, men dæven så tøft det var, ler han.
Boa har hatt både en Corvette og en Mustang, nå har han en Dodge business coupe 1948.
– Da jeg så den bilen, måtte jeg bare ha den.
Boa har bytta motor, sparkla, banka og herja, lakka og kjælt. Og ingen skal gi seg med bil, ikke på mange tiår ennå…
-Jeg skal ikke gi meg med bil før jeg må ha gåstol og da skal jeg pimpe opp den også, ler Arvid som skal ha seg et nytt bilprosjekt til våren. Endelig har han garasjen klar og nylig solgte han sin Volvo Amazon fra 1970, og igjen har han per nå kun en motorsykkel, en Yamaha XJ 900 fra 1986. John har neste prosjektet stående på siden av seg, en OZE ROD, det blir en 2018 mod. Karosseriet er på plass, og amatørbyggenemda kommer når de kommer.

MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. - Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.
MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. – Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.

Forelska
Vi får historier om svidd gummi, damer i fleng, øl og røyk og de gamle konsertene på Bakeritaket, da alle kom for å bli sett. Jeg husker jeg glei forbi i en nylakka commodore 71 coupe, gliser Lien. Rønningen ler ennå mer, og kjeften går.
Den første bilen til Boa husker han godt.
-En Oldsmobile F-85, 65 modell. Svart. Jeg husker den hadde mista det ene bakhjulet på Dølemo, jeg jobba på Åmli bilverksted den gangen og ble helt forelska i bilen. Jeg dro den med og fiksa den.
– Faren din var mindre fornøyd, kommenterer Rønningen, garasjen var for liten for bilen.

FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.
FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.

 

Hadde ikke lappen
Både Boa og John tok billappen i 1980, og Boas første bil kom i «hus» sommeren etter.
Johns første bil var en Ford Taunus 20 M 66 modell, han var 17 og et halvt år da han kjøpte den av bror sin.
Men det var tøffe tider, og håndpenger måtte man ha nok av. Dessuten var det ikke Finn som i dag, og de fete bilene vokste definitivt ikke på «trær».
– Finn var Aftenposten den gangen, vi sto og ventet som små guttunger, og ble helt ville, forteller Arvid. Hans første bil var en 1977 Plymouth belvedere.

Vi skal til vinteren i 1982, John kjøper en Honda CX 500 C og ringer til Boa.
-Gidder du kjøre meg ned til biltilsynet slik at jeg kan ta motorsykkellappen? Hæ? var svaret fra Boa. For alle trodde John hadde lappen på sykkel også, men det hadde han altså ikke. Den lappen hans kunne fort ha røket da han kjørte en trimma Yamaha FZ 750 på sletta på bakhjulet forbi Åmli også….for å sei det sånn. Vi får historier, om kappkjøring og villmanns-sysler. Men det var den gang da, folk endrer seg. Men kjærligheten til motor, ruster ikke.

KONSERT  Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.
KONSERT Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.

 

Arven videre
Men hva med bilarven, bringes den videre?
-Det er jo en grunn for at jeg bygger biler til jentene mine, sier John. Til helga skal han og datteren Camilla, som eier en Mustang på Grensetreffet. Alle har de på sitt vis, gitt arven videre.
Men det er ikke sikkert de «gamle» har blitt gamle nok ennå, og kanskje er det noen 16-åringer som drar på bakhjulet over brua, som sniktitter på de eldre, som kan skru, som vil mekke, som liker gamle biler og som en gang vil bygge slik som gjengen i dag gjør – og fortelle om sine helter til en journalist om en 40-års tid. Hvem vet.

KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.

Rekord på Gjøvdalsdagene

Stamgjester: Kjell Audun Ålandsli hadde vond rygg og kunne ikke traktere trekkspillet i år. I bakgrunnen Asbjørn Nordskog

117 vogner og bobiler, massevis av utstillere, rundt 700 dagsbesøkende lørdag (basert på antall parkerte biler) og 200 danseglade publikummere fredag og lørdag kveld. Dette er fasiten etter årets Gjøvdalsdager.

– Det gikk kjempebra. Jeg tror folk koste seg, oppsummerer Eldbjørg Smeland i arrangementskomiteen.
Nå kan hun endelig ta en pust i bakken. Det samme gjelder de andre funksjonærene. Et så stort arrangement krever nemlig et stort apparat av frivillige. Over 50 personer jobba dugnad.
Det åpna for innkjøringen til campingen klokka 14 torsdag. Men de ivrigste kunne ikke vente.

blinkskudd: Jan-Harald Helledal er leder i Åmli JFF. Her hjelper han unge Noa med å skyte villsvin på standen deres.
blinkskudd: Jan-Harald Helledal er leder i Åmli JFF. Her hjelper han unge Noa med å skyte villsvin på standen deres.

På Lykketoppen
– De første campingvognene og bobilene kom allerede på onsdagen. Vi kunne til slutt telle 117 stykker, forteller Eldbjørg.
Dette er ny rekord. For å få plass til alle, måtte de etablere to nye campingplasser på øvre side av veien. Den ene ligger på en høyde med flott utsikt. Den har fått navnet Lykketoppen.
Fra striregn til sol
De første campistene fikk forøvrig en våt start. Torsdag striregna det i Gjøvdal. Noen målte 40 millimeter. Men vannet rant fort unna, fredag var det oppholdsvær og lørdag smilte sola.
Eldbjørg har ikke det nøyaktige tallet på antall utstillere, men Åmliavisa telte rundt 40 med smått og stort. I tillegg til den asfalterte parkeringsplassen, ble det etablert en ny handlegate på jordet nedenfor veien.
Her var det lang kø foran det store ”loppeteltet” i minuttene før klokka 11 lørdag. Mange ville sikre seg en godbit.

Gjøvdalsdagene-2-NETT

Makrellboks til 75 kr.
Kenneth Lunden debuterte som kremmer under Bagasjeromsmarkedet på Simonstad i fjor. Her fikk han blod på tann. Nå er han stadig på farten med et rikholdig utvalg antikviteter:
– Ja, interessa har eksplodert. Jeg synes det er fryktelig moro. I år kommer jeg til å besøke 7-8 forskjellige salgsmesser, forteller han.
– Hvor får du alle varene fra?
– Noe finner jeg heime på loftet eller i uthuset. Andre ting kjøper jeg på Finn.no. Jeg gjorde nylig noen interessante funn i en søppelkontainer i Skien, avslører han.
Kenneth opplever at folk er helt ville etter alt som er gammelt, sært og rart. Resultatet er at han har fylt en tilhenger med antikk emballasje. Kenneth forteller at noen er villig til å betale 75 kroner for en utdatert makrellboks.

lykkemannen: Oddbjørn Haugli svinger på lykkehjulet og deler raust ut twistposer og kaker til heldige vinnere.
lykkemannen: Oddbjørn Haugli svinger på lykkehjulet og deler raust ut twistposer og kaker til heldige vinnere.

Skryt fra Dølemo
Blant kremmerne finner vi også Dølemomannen Ole Hægestøyl. Han selger eksklusive kjøkkenkniver og bestikk. Som en av ildsjelene bak Dølemo-marknaden, lurer vi på om Ole egentlig har forvilla seg opp i Gjøvdal ved en feiltakelse.
– Neida, som funksjonær, kan jeg ikke ha egen salgsbod på Dølemo, men det er OK her i Gjøvdal, forklarer han.
– Hva synes du egentlig om Gjøvdalsdagene?
–Veldig trivelig. Jeg synes gjøvdølene er flinke. De har akkurat den samme dugnadsånden som oss. Og begge plasser opplever vi at det har tatt helt av med campinggjester.
– Har du noen råd å gi til gjøvdølene?
– Alle salgsbodene betaler den samme avgiften til arrangøren her i Gjøvdal. Jeg tror de etterhvert vil oppdage at det er fornuftig å innføre en ”meterpris”, slik at de største salgbodene, betaler litt mer enn de minste, svarer han.
Ingen behøver å være sultne på Gjøvdalsdagene. Her serveres det er rikholdig utvalg av god og rimelig mat. Det hele ble avslutta med 150 Herefoss-komper som søndagsmiddag til campinggjestene.
Fredag kveld spilte Hauglis Orkester opp til dans og lørdag kom turen til Big B, alias Bjørn Vidar Amdal. De samla begge rundt 200 danseglade publikummere og stemningen var på topp.

HEIMELAGA: Her kunne man få kjøpt heimelaga snadder i form av saft, karamell og elge-godt av Anders Rønning Smeland, Stian Hansen Smeland, Arne Hansen Smeland og Anja Rønning Smeland. Sjekk den tøffe saftkassa.
HEIMELAGA: Her kunne man få kjøpt heimelaga snadder i form av saft, karamell og elge-godt av Anders Rønning Smeland, Stian Hansen Smeland, Arne Hansen Smeland og Anja Rønning Smeland. Sjekk den tøffe saftkassa.

Vel 280.000 kroner
Eldsbjørg Smeland forteller at 2017-årgangen hadde en brutto omsetning på vel 280.000 kroner. Overskuddet går til drift av Valhall, vedlikehold av butikklokalet og andre positive tiltak som komme alle gjøvdøler til gode.
– 22. september arrangerer vi et møte hvor vi avgjør bruken av årets overskudd, avslutter hun.

Hane haiket med trailer i 70 km/t

Møt hanen Kåre, en skikkelig damemagnet av en hvit italiener. Forrige uke hoppet han på matfars trailer på tunet og haiket likegodt med pappa på jobb. I over 20 kilometer i 70 kilometer i timen klorte han seg fast mellom hytta og huset på bilen, før den ville flukten fra hønsegården tok slutt. Da flakset han ned og galte som en gal etter kvinnfolk. Men alt han møtte var grus, og en lattermild matfar. Les den utrolige historien;
Sommeren 2016. Han bor på en gård i Froland, men han kjenner det i fjærene. Det er noe i gjære. Han kan ikke hjelpe for det, han er tøff, han er rå, og fin som få. Men det går mot slutten, han kan føle det. Smake det som et varsel i maisen. Han må finne en vei ut, før halsen hans ryker.

IMG_7784

Året er 1999. Vi skal til Åmli kommune, og til Gjeruldstad. Det regner ute, men mamma Ingeborg Espeland, har to små hender i sine på vei til kino. Stian og Helene på 5 og 6 år, gleder seg. Det er premiere på «Flukten fra hønsegården».

 
Piggtrå og enecelle
To små barn og en mor sitter fjetret i kinosalen.
Fjærkre er fanget – innestengt bak piggtrådgjerder, i frykt for sine egne liv og med drømmer om et liv i frihet. Alle som forsøker å rømme blir brutalt slått ned på og opprørslederen blir alltid straffet og satt i enecelle. På Nordre Tvilsheim Hønsegård risikerer hver høne som ikke bidrar med egg til frokostbordet, å ende opp som dagens hønsefrikassé. Men ved hjelp av en lett nebbete kjekkhet av ei lederhøne ved navnet Inger og «helten» og hanen Rocky, skal de klare målet; unnslippe før de blir ribbet og stekt.
Årene går på Gjeruldstad i Åmli, og filmen som ble kjøpt for å sees igjen og igjen og igjen, byttes fra VHS til DVD ettersom tia går. Ennå ser familien filmen minst en gang i året. Så kommer sommeren 2016, det er på tide å finne noen høner til hønsegården synes mannen Esben Ormshammer og Ingeborg Espeland. Så hun reiser til en gård i Froland som averterer. Kyllingene plukkes ut, 7 stykker skal få være med hjem til gården på Gjeruldstad og det gamle hønsehuset som er tilbake på tunet.

SKJULESTED: ”Kåre fikk lufta «håret» der han gjemte seg mellom hytta og huset på lastebilen til «far» Esben Ormshammer. Gjennom 23,7 kilometer i 70 kilometer i timen, før han hoppet han av og begynte å gale etter damene, som aldri kom.
SKJULESTED: ”Kåre fikk lufta «håret» der han gjemte seg mellom hytta og huset på lastebilen til «far» Esben Ormshammer. Gjennom 23,7 kilometer i 70 kilometer i timen, før han hoppet han av og begynte å gale etter damene, som aldri kom. Foto: Ingeborg Espeland.

Hun blir redningen
Han ser henne, hun er redningen. Han bare vet det. Hanen brysker med fjær, gjør seg til. Og hun ser, som alle kvinner før henne – for han er, som han også så godt vet; helt uimotståelig. Knallrød kam, kritthvit hals, sadel, bryst, kraftig lår, fjærfullhale, og vakre gule bein.
-For en vakker hane, sukker Ingeborg og tenker at eieren er heldig. Men eieren vil han til livs, det er bare bråk med ham og han skal i kverna neste morgen, er svaret hun får. Plutselig sitter Ingeborg tilbake i kinosalen med to små barnehender i sine, store øyne som ser opp på henne og hvisker; klarer de seg mamma?
Ikke tale om at den hanen skal i noe kvern nei, og inn i bilen til Ingeborg bærer det. Han kikker opp og skotter ut av ruta fra buret, ser drapsgården forsvinner bak seg. Hun som kjører virker snill, hun har sikkert mye mat også. Og foran ham vrikker det 7 nydelige, unge kyllingstjerter som skal vokse seg hønefine. Dette, kan han forholde seg til.

PÅ TUR: Kåre i sitt rette habitat med damene svinsene rundt.
PÅ TUR: Kåre i sitt rette habitat med damene svinsene rundt.

Helga som ble Helge
Livet på Gjeruldstad blir godt for den hvite italieneren med raus lugg. Her får han navnet Kåre, fritt oversatt fra helten i filmen ”Rocky”, selvfølgelig. Han får mais og kos, et stort kongerike med utsikt, og damer. Kristine og Ingrid. Berit, Helga, Tulla, Anne og Sigrid.
Kåre liker damer. Han liker de fryktelig godt. Og de liker han. Men det er en hane til her, de to inne i huset vet det ikke, men han skjønner det tidlig. Helga kaller de ham, Kåre ler litt av det, men så en dag forstår de. Og så en helg blir Helga til Helge. Han er selvfølgelig langt fra så lekker som Kåre selv, for hvem er vel det! Dessuten er han ikke mann, han er litt feig og for voldsom med hønene synes Kåre. Stakkars lille Berit blir jo fjærløs på hele kroppen, det går for langt synes den hvite italieneren. Det er ikke det at ikke han har seg kraftig med damene selv, men de skal like det også, og han passer på kvinnfolka sine- de skal få trygghet. Han blir «politi» for egen flokk. Til slutt skjønner også matmor og matfar at dette ikke går, og Helge skal til hanehimmelen sier Ingeborg til Kåre en morgen. Det har han fortjent, tenker Kåre og stikker nebbet kjærlig innunder vingen på Berit. Det er over nå.

GRUSJAKT: T.v. Kåre trippende på jakt etter damer i grushaugen. Foto: Ingeborg Espeland.
GRUSJAKT: T.v. Kåre trippende på jakt etter damer i grushaugen. Foto: Ingeborg Espeland.

Deilige Don Juan
Månedene går og etter hvert blir Kåre jammen en god far også. En kjærlig Don Juan. Barna Miss Marple og nummer 9 kommer til, foreløpig heter siste barn i rekka Ingebjørg. Kåre er litt usikker på om det er en sønn eller datter selv egentlig, men han har hørt at den skal hete Inge hvis det nå viser seg å være en sønn. Han har alt på stell. Når han går, går damene og barna etter på stram rekke. Han har alt han kan ønske seg og litt til, men han kjeder seg litt. Er blitt to år nå, i sin beste alder og har fortsatt masse fart og vilje i kroppen og toppen.

HJEMME: Kåre utenfor hønsehus og domene dagen etter den spektakulære flukten fra hønsegården. Men han endte opp på Vegarheim pukkverk, og synes det var veldig greit å komme hjem igjen til damer og mais.
HJEMME: Kåre utenfor hønsehus og domene dagen etter den spektakulære flukten fra hønsegården. Men han endte opp på Vegarheim pukkverk, og synes det var veldig greit å komme hjem igjen til damer og mais.

Vill flukt
Kåre speiler seg i vinduet, for en kjekk villstyring han er egentlig og så brysker han litt med fjæra og viser musklene i vingene så damene sukker «kluuuukk klukk» og nesten detter ned fra vagla. Han har full kontroll. Men han kjeder seg…litt.
Onsdag 2.august. Klokken 0500 tripper han ut på gårdsplassen som vanlig og galer, men det er stille i huset der borte. Lastebilen står på den vante plassen. Men hvor er det egentlig matfar drar hver dag? Og er det ikke på tide med litt eventyr…Han hopper opp, gjemmer seg mellom hytta og kassa på lastebilen og venter.
Motoren går på, han har tima og tilrettelagt alt. Om lag 4 minutter pleier den å svive før han kjører, Kåre klemmer seg inn, så begynner bilen å rulle. Bare ingen ser ham…Men vel nede på veien vet han at han er på vei. Det blåser godt i kammen når han kikker ut, fjæra dras bakover i fart. Han krabber lengre inn og kjenner adrenalinet spre seg i nebbet over at han har klart det, ”Kåre knallkul” har rømt! Han er på vei, sikkert til massevis av damer!
70 kilometer i timen i 23,7 kilometer. Han er rå. Bilen svinger inn på Vegarheim pukkverk i Vegårshei kommune og inn ved siden av sjåfør Øyvind Skaali. De ruller begge ned vinduet, kompisene skal ta seg en kaffetår som vanlig. Prate litt, så bryter et voldsomt kykkellikyyyyyyyy stillheten, og det fortsetter i det villeste tempoet.
Daaaaaaaamer, lokker Kåre. Endelig, de kommer nok nå. Vaggende og på skrå for å se, for å få – i haugevis. Men alt Kåre ser er grus. Og to menn som nesten faller om av latter der de sitter. Så kommer de ut, roper navnet hans.

Stakkars Berit blir jo fjærløs på hele kroppen, det går for langt synes den hvite italieneren

Lokker med YouTube
Men ikke skal han dra når han endelig har kommet seg ut på eventyr. Han vet de er der. Tia går, og han går og går. Er ikke gresset grønnere på andre siden? Men det er jo ikke gress her i det hele tatt. Grus, grus, grus. Hvorfor i all verden matfar drar hit, når han kan være hjemme vil aldri Kåre forstå. Så hører han stemmen. Matmor kommer lokkende med puserøst og mais, også løper hun jaggu rundt der med en liten sak det kommer lyd ut fra. Høneklukking og hanegaling?! – Hør på YouTube nå da Kåre, «komme da komme da», lokker hun.

7 vakre damer
Men nei, han er nødt til å sjekke det hele ut litt bedre. Har de gjemt seg, damene? Men det er ikke ei høne å se. Så til slutt lar han seg fange inn, sitter pent i hundeburet i baksetet til Ingeborg hele veien hjem, og når mor lukker opp bildøra regner det. Han kikker seg mot bakenden. Den deilige, kritthvite stjerten hans er svart av eksos fra haiketuren, men han vasker og dasker den litt i øsregnet som skyller ned fra himmelen, og med raske klør går han over gårdsplassen i lett «trav» og inne finner han sju, flotte, deilige, varme hønefrøkner som er så uendelig glade for at sjefen har kommet heim.
Det er vel her han «høner» hjemme.

Saken er skrevet på bakgrunn av ekte hendelser, men hanen er tillagt følelser.

Peace, love and motorcycles

MC-treffet Peace Love and Motorcycles 2017 og Tiurleiken enduro spesial går snart av stabelen på Flateland. Norgeseliten kommer og publikum og treffdeltagere kan bare glede seg til å få gjørma syngende rundt øra i et hav av lyd og fart.

 

BRO: Det skal ikke mangle på mulighet for å komme seg over elva, i år blir det bru. Og det ryktes at det er både mulig og god underholdning å dra på bakhjulet over. Her ser man Kai Ingvald selv, (t.h) sammen med medbrubyggerne Curt Tronstad og Dag Anders Omholt. Det var Kenneth Bang som i første omgang lanserte ideen. (foto privat)
BRO: Det skal ikke mangle på mulighet for å komme seg over elva, i år blir det bru. Og det ryktes at det er både mulig og god underholdning å dra på bakhjulet over. Her ser man Kai Ingvald selv, (t.h) sammen med medbrubyggerne Curt Tronstad og Dag Anders Omholt. Det var Kenneth Bang som i første omgang lanserte ideen. (foto privat)

Vertskapet for MC-treffet som i år arrangeres for første gang er ekteparet og entusiastene Kai Ingvald Flateland og Turid Kjetland. De inviterer alle glade motorsyklister med, og ellers alle andre hyggelige entusiaster.

Sjekk promovideo

Raceteam på Flateland
-Ombygde motorsykler og biler ønskes spesielt velkommen, men folka er jo de viktigste, smiler Flatland.
Men det er ikke bare treffet som går av stabelen denne helgen. For treffplassen på Flateland blir også racedepot for motorsykkelløpet ”Tiurleiken Enduro Spesial 2017”, som går lørdag 12. august. Og her kan man bare glede seg til at gjørma synger mellom ørene, for Norgeseliten stiller til start, sammen med glade mosjonister. I fjor var det 93 deltakere i enduroløpet, i år forventer Flateland like mange og hvis han er heldig; flere!
Enduroløpet arrangeres av Kristiansand Enduro.
-Formannen Kenneth Bang og hans nærmeste medarbeidere gjør en kjempejobb for å få dette til. I fjor vant de prisen for ”beste enduroarrangør på den årlige motorsportkonferansen, forteller Flateland.
Mange raceteam kommer altså til å tilbringe hele helga på Flateland.
– Vi satser på å få en god miks av morsomme mennesker på gården vår som ligger inntil Tovdalselva i Froland kommune, sier han.
Og det hører med til historien at gården tidligere var en del av Åmli. Altså, helt på grensa til å kalle det «vårt».

TORDEN I SKOGEN: Vent dere hissige hjul som pløyer opp jorden så spruten står under bakdekket. Tipper videre opp på bakhjulet i gass og tordner oppover djeveldumpa i korte sekunder, mens andre velter, faller og sklir. ( foto fra fjorårets arrangement/avisarkiv)
TORDEN I SKOGEN: Vent dere hissige hjul som pløyer opp jorden så spruten står under bakdekket. Tipper videre opp på bakhjulet i gass og tordner oppover djeveldumpa i korte sekunder, mens andre velter, faller og sklir. ( foto fra fjorårets arrangement/avisarkiv)

Ekstrembakker
Tidligere drev ekteparet campingplass, og det er denne infrastrukturen som nå benyttes for å lage heftige baner det «synger» av.
-I fjor foregikk startet ved Mykland skytebane og Pål Anders Ullevålseter og hans disipler bodde der, men i år blir det andre boller. Nå samles alle på ett sted.
-I fjor var det trekkferge som dro alle over elva, men enda bedre blir det med flytebru som nå er på stell. Vi har lagt om løypene og i år går både start og all kjøring med depot integrert på tomta vår. Og alle bor her, både mosjonistene og de proffe i tillegg til treffdeltagerne, sier Flateland.
På Flateland er det selvfølgelig fortsatt ekstrembakker, men det er laget nye seksjoner i skogen. Løypa er 7 kilometer per nå, med en høydeforskjell på 150 meter fra høyeste til laveste punkt skal enhver få noe å bryne seg på, lover Flateland.
-Jeg drev litt tømmerdrift i vinter, og da ble en del av veiene litt istykker kjørt. Nå har jeg reparert og benyttet muligheten til å lage en veldig fin løype. I år har vi også plassert stedsnavn langs løypa, det gir de som kjører en mulighet til å ha et holdepunkt når de diskuterer kjøringen i ettertid og hva som var utfordrende og hva som var ekstra gøy. Det gir også oss som arrangører mulighet til å få inn verdifulle tilbakemeldinger, sier han.

INNSATS: Turid har gjort en formidabel innsats for å få det hele på skinner. Her ser vi henne i full gang med å pusse opp steinkjelleren og gjøre klar til ”Enduropub”. ( foto, privat)
INNSATS: Turid har gjort en formidabel innsats for å få det hele på skinner. Her ser vi henne i full gang med å pusse opp steinkjelleren og gjøre klar til ”Enduropub”. ( foto, privat)

Rolling Stones kleiva
Og stedsnavnene i løypa er en blanding av virkelige navn, etter gjenstander og humoristiske letthuskbare ord slik som for eksempel «Folkevogna» som har sin opprinnelse i en ekte folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående på det aktuelle punktet fra 1967 – 2016, først da var den verdt noe og Flateland solgte den for en god slump som holdes hemmelig.
-Det var en 1952 modell, og «rent gull». En såkaldt ”Barndoor” som er kallenavnet på den første serien av folkevogn, busser og varebiler fra 1950-1955. Motorlokket i bakkant er stort som ei låvedør og det er populære saker, for hvem ønsker seg vel ikke en grovt undermotorisert, livsfarlig varebil fra tidlig femtitall med 49-års utendørs lagring og årgangsrust, ler Flateland klingende.
Og det er mer som er gjort i løypa, for den såkalte «bakkedalen» er lagt om, og misforstå ikke- den er fortsatt brattere enn brattest.
Først tenkte jeg på et karakteristisk navn som Grand Canyon, men det ble for kjedelig. Jeg kom ikke opp derfra med lastebærer engang, og det var tålig bratt med en mengde rullestein så navnet på det stedet blir passende; Rolling Stones kleiva, smiler han.

Jeg lover alle et glis i hjelmen

Landslagstrener
Det blir altså en mer allsidig løype i år, med krevende tekniske partier, men også raske partier, dermed vil alle møte sine utfordringer, forklarer Flateland som lover alle et glis i hjelmen.
-Jeg og kona ønsker å skape det beste treffet noensinne, det er veldig gøy at landslagstreneren gleder seg til å komme sammen med de disiplene som kan. Allerede nå er det 60 påmeldte og erfaringsmessig vet vi det kommer et renn i siste liten. Vi håper derfor på 100 deltagere, ikke minst håper vi på mye folk på treffet, publikum og knallvær, smiler han.
Dessuten legges det til rette for sosial kos, kjelleren til ekteparet er gjort om til «Enduro-pub».
Her kan folk nyte medbrakt og bruke kjelleren som storstue hele helga, sier han.
Alle som har vært på et fartsfylt arrangement, vet at et afterrace blir bra. Vi kommer ikke til å ha band i år, men det blir underholdning, lover han.

KLAR: ”Sjefen” for treffet, og primus motor Kai Ingvald Flateland arrangerer nå arrangementet sammen med kona.  Pål Andreas Ullevålseter kommer også i år sammen med sine disipler, til en løype som er ennå bedre og mer utfordrende enn fjoråret.
KLAR: ”Sjefen” for treffet, og primus motor Kai Ingvald Flateland arrangerer nå arrangementet sammen med kona. Pål Andreas Ullevålseter kommer også i år sammen med sine disipler, til en løype som er ennå bedre og mer utfordrende enn fjoråret.

På bakhjulet
For jordet utenfor gården blir gjort om til «bane» for bakhjuls-konkurranse.
– Det er helt i tråd med konseptet, så det er holdt av et langstrekk på jordet, humrer han.
Ikke minst blir det oppvisning med spektakulært trial med Mardon Moi eller noen i hans sjanger. Det er definitivt duket for en fartsfylt og spektakulær helg på Flateland.
Og det blir kortreist og ekte mat, for her er det Mykland vilt som står for levering av kjøtt.
-Entusiastene skal få mette seg med hjorteburgere og hjortepølser av ypperste kvalitet, sier Flateland.

ARTIGE LØYPENAVN: En folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående (1952 modell) har gitt navn til et punkt i løypa. ”Gullsaken” er nå solgt og fraktet over elva av ”Barndoor rescue team”.
ARTIGE LØYPENAVN: En folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående (1952 modell) har gitt navn til et punkt i løypa. ”Gullsaken” er nå solgt og fraktet over elva av ”Barndoor rescue team”.

Familiearrangement
Han ønsker alle velkommen liten som stor; for Flateland er tydelig; Motorsykkelløpet på lørdagen er et arrangement som også passer for familier.
– Besteforeldre, tanter, foreldre og unger. Nære og fjerne, kom for å se på noe gøy, oppmuntrer Flateland som forteller det er masse gode plasser for nærsyn langs løypa, og i pausene kan man plukke blåbær og kose seg i skogen.
– Syklene kommer fort, så det er viktig at publikum ikke går i løypa, for sikkerhet er viktig. En rekke vakter passer på i løypa, men publikum kommer definitivt nærme nok til å få et tett møte med et fartsfylt og visuelt idrettsarrangement.
– Alle kan heie på sin favoritt og ta inn lyd og fart i et vakkert område, hjertelig velkommen til alle avslutter han.

SKAU-UTFORDRING: Det blir ennå bedre og mer utfordrende løyper i år, her ser dere et bilde fra bakke-anstrengelser under fjorårets race.
SKAU-UTFORDRING: Det blir ennå bedre og mer utfordrende løyper i år, her ser dere et bilde fra bakke-anstrengelser under fjorårets race.

Campingsommer på Dølemo

7. juli blir en historisk dag på Dølemo. For første gang siden 1980-tallet kan man få kjøpt bensin i bygda. Dette skjer samtidig som butikken fyller to år og campingplassen blir stadig mer populær. Det spirer og gror i Vestbygda.

Åmliavisa dro egentlig til Dølemo for å skrive om det nye tankanlegget. Men vi oppdaga snart at denne historia henger nøye sammen med to andre fortellinger.

Nemlig fortellinga om butikken til Daniela og Bernd Plozicki som nå har klart seg i to år og en campingplass som kommer med stadig nye tilbud til gjestene.
For dette er egentlig tre sider av samme sak, eller som man sier i ordtaket: Alt henger sammen med alt.

Dølemo-7-NETTHistorisk begivenhet

– Ja, det er virkelig historisk. Med god støtte fra Merkur-programmet til Roy Michaelsen og en positiv uttalelse fra kommunen, kan vi endelig fylle drivstoff i heimbygda, sier Bjørn Gunnar Baas. Han er styreleder i Dølemo Vekst.
Bjørn Gunnar kan huske at han i ungdommen fylte bensin for 5 kroner til plenklipperen, fra ei pumpe i veikrysset. Det var like før den forsvant på 1980-tallet.
Siden den gangen har innbyggerne dratt til Åmli sentrum, Froland eller Birkeland for å fylle bensin.

– Pluss for Dølemo
– Det er et stort pluss for Dølemo at vi nå får vår egen bensinstasjon. Ikke bare for bilistene. Men tenk på alle traktorene og andre maskiner som folk har. Jeg tror også turistene får mye glede av dette, mener Bjørn Gunnar.
Dølemo-folk er ikke Dølemo-folk uten grunn. Området rundt tankanlegget ble selvfølgelig klargjort på dugnad.
Det 13 tonn tunge tankanlegget får ikke akkurat noen pris for arkitektonisk skjønnhet. Det har form av en nokså kjedelig, firkanta grå sementkasse, som innholder separate tanker for 95 oktan bensin, vanlig diesel og avgiftsfri diesel.
Tankanlegget har tidligere blitt brukt på Tingvatn i Hægebostad og ble frakta med trailer til Dølemo.
Anlegget blir ubetjent. Kundene bruker bankkortet når de skal fylle bensin.
Som leder av Dølemo Nærmat, får Daniela Ploziki ansvar for å holde daglig oppsyn med tankanlegget.

Høytidelig åpning
7. juli blir det altså høytidelig åpning av tankanlegget. Dølemo Vekst har invitert en prominent person til å klippe snora. Blant gjestene finner man politikere, Roy Michaelsen i Merkur-programmet og banksjef Hans Fredrik Tangen.

Dølemo-3-NETT

Blomster og klem
Åmliavisa la merke til at Bjørn Gunnar Baas hadde en søt blomsterbukett under armen da vi først møtte han.
– Han er nok en uhelbredelig romantiker, tenkte vi uten å gjøre noe poeng av det. Men det skulle snart vise seg at Bjørn Gunnar hadde en plan med blomsterbuketten.
– Jeg vil gjerne gratulere Daniela og Bernd Plozicki med at de nå har drevet butikken i akkurat to år, sier han og overrekker blomsterbuketten til de to, sammen med en god klem.
Selv feirer de jubileet med marsipankake, hoppeslott og ballonger.

Stusselig uten butikk
– Hva betyr butikken for Dølemo?
– Den betyr alt! Jeg vil si det så sterkt at uten butikken, så hadde vi ikke vært ei bygd. Dette handler ikke bare om å kunne kjøpe dagligvarer. Det er her folk møtes i hverdagen. Det hadde vært fryktelig stusselig uten butikken, svarer Bjørn Gunnar.
Daniela er stolt og glad for at Dølemo-folk er så flinke til å bruke nærbutikken.
– Vi hadde aldri overlev uten denne solidariteten. Vi blir ikke akkurat rike av å drive butikk på Dølemo, men vi klarer oss, sier hun.
Med sin oppvekst i Tyskland har Daniela og Bernd et spesielt forhold til pølser. Og da snakker vi om skikkelige, smakfulle gourmetpølser.
Resultatet er at butikken nå har begynt å selge noen spesielle eksemplarer av arten. Og gourmetpølsene faller i smak hos kundne.
I tillegg til butikken driver Daniela og Bernd gatekjøkken og pub i nabolokalet. Her er det åpent med jevne mellom. Det er ikke uvanlig med 90 gjester i pub`en.

Campinggjester
Så har vi kommet fram til siste tredjedelen av denne fortellinga, nemlig Dølemo Camping- og Bobilparkering.
– Ikke kall meg camping-general, utbryter Bjørn Gunnar. Som styreleder i Dølemo Vekst er det likevel han som har oppsyn med campingplassen, mens butikken fungere som resepsjon og servicesenter.
– Campingplassen holder offisielt åpent fra 1. mai til 1. oktober. Her kan vi tilby strøm, kjøkken, dusj og toaletter. Akkurat nå er vi i ferd med å lage en lekeplass på dugnad, forteller Bjørn Gunnar. Antall campinggjester øker for hver år som går. I sommer er det rundt 15-16 vogner som har fast tilhold på Dølemo.
Willy Sigvaldsen fra Froland er innehaver av plassens største og flotteste spikertelt Han slapper av på verandaen og har full kontroll over hva som skjer rundt på plassen.
– Jeg elsker Dølemo, Det er så trivelig her, Også så fredelig. Skal vi lage bråk, så må vi gjøre det sjøl, sier han og ler så magen rister. Willy er pensjonst etter 43 år på sjøen.
– Kjenner du naboene?
– Ja, alle sammen, Vi er en fin gjeng. Vi liker trekkspill. Det er det som gjelder.
Willy tilbringer nesten hver helg på Dølemo.
– Jeg ringer til Daniela og ber henne om å legge av et brød og noen varer til jeg kommer. ”Til Willy” skriver hun med rød tusj på bæreposen. Det gjør det ekstra hyggelig å komme hit, sier han.

– Jeg nekter å gi meg, for her vil jeg bo!

Nå utvider hun åpningstidene for å få flere turister på butikk-kroken. Drømmen er også å bygge tak over verandaen for å kunne tilby både en pils, et glass vin og litt mat under tak fra mai til oktober for lokalbefolkning og turister.

Jeg parkerer foran butikken, på trappa står det en frodig blomst og nikker i vinden. Inne står Ina Lohuis sammen med datteren Lione og pakker ut varer. Hjemmet deres befinner seg i etasjen over.
Hei! Sier de i kor.

 

Bar i 2.etg
Ved siden av butikken ligger Pakkbua som hun leier sammen med butikken. Og nå har en gjeng med damer fått innpass her. I gamle dager forteller Ina at det var matservering her på søndager. Nå er det primus motor Anne Grete Askland og Sigrid Lunden som har sørget for å fylle opp med fargerike varer.
– Her kan man jo få til mye på sikt, for eksempel starte en barselgruppe der man kan sitte og lage litt håndarbeid som man senere kan selge her, kommenterer Ina.
Hun låser opp og vi tråkker sammen over dørterskelen, her henger det kjoler og strikkede lekkerbisken ned fra taket, i skap står det ting og tang, vesker henger over stoler, og det er finmaskede fingervanter og se i en kurv. Barnetøy og voksentøy og sommertøy.
Men hva er det over her da?
– Jo der er det en bar sønnene mine har bygd.
– Hva, kan vi gå opp for å se?
Og mens Ina forteller at dette har ungdommene bygd og brukt til ungdomsfester før de flyttet ut av bygda, så er det nå lagringsplass. Men her hang de altså med kompiser. Det var deres sted og de hadde det moro.
– Men hva med lukket selskap her?
– Jo, men nå er det jo butikk nede så da blir det litt ugreit med renn att og frem her, men på sikt kunne jeg tenkt meg at det ble isolert og renovert. Her kunne jo folk samlet seg på vinteren til litt hygge og kos, sier hun.

Etterlyser dugnad
Og apropos det med hygge og kos. Ina har planer, flere ideer. Og hun tar gjerne kunnskapsprøve i alkoholloven.
– Du må bli med ned igjen, for det er der jeg har planene sier hun og jeg følger etter, inn i butikken før hun stopper på kjøkkenet.
– Her skjønner du, dette kjøkkenet er ikke så altfor gammelt, og med et par justeringer slik som en vask til, så vil det bli godkjent av mattilsynet. Da kan man lage litt enkle retter her. Vi kan sørge for en disk ved døra her, sier hun og trykker håndtaket ned. Og så kan folk komme hit og bestille, og jeg kunne hatt en til å servere. Mat, vin, øl og mineralvann for eksempel. Men det er for kaldt slik det er nå. Jeg må ha et tak over verandaen for at det skal være noe sesong å snakke om.
Så du vil bygge?
Butikken leier jeg bare, det er bygda som eier butikken gjennom handelslag. Hvis innbyggerne hadde villet kunne de kommet sammen og skaffet til veie noen gamle materialer, bygd et tak på dugnad og vips så hadde de hatt et sted som kunne være en pub og spisested fra mai til oktober. Jeg kunne hatt terassevarmere her, peker hun og slår ut med hendene. Det hadde vært noe!

Frivillig servering
Men å leie inn noen folk til å servere kan hun ikke.
-Nei, men kanskje noen fra frivilligsentralen ville kunne jobbet her, noen eldre, en i arbeidspraksis eller språkopplæring. For hvem vil lage mat uten å tjene ei krone. Jeg får så vidt butikken til å gå rundt og jeg kan ikke basere meg på å lønne folk til å servere her og jeg kan ikke ta meg av butikken samtidig som en «uterestaurant». Men det er mulig å få til dette sammen hvis flere krefter vil, mener hun. Vi kunne for eksempel hatt pizza og ølkveld på fredager, og nei jeg kan ikke spørre ungene mine om de vil jobbe her frivillig. Det er min butikk og de har egne jobber og interesser, det skal ikke bli tvang, men hyggelig. Derfor må man samle gode krefter som ønsker å bidra til økt trivsel i bygda ved dugnad, sier hun.

Knivegg
Er det vanskelig å drive butikk på bygda?
– Jeg balanserer på en knivegg, men jeg er god på å balansere, sier hun og så ler hun så hele rommet fylles med bokstavene h og a.
– Vet du hva, jeg vil aldri gi opp. Om 20 år skal jeg bo på Åpos, men jeg elsker å bo her og jeg tror at jeg er den siste som vil drive butikk her i Gjøvdal, derfor vil jeg prøve og prøve og prøve, sier hun.

Må bruke butikken
Og hun er ikke snau med kruttet heller, for skal bygda ha en butikk å handle i, ja så må de søren meg bruke den også mener hun.
– Hvis flere hadde brukt nærbutikken så kunne jeg hatt større utvalg og færre ting hadde gått ut på dato, slik er det. Det går ikke an å synes det er koselig å ha en butikk, man må bruke den også. Men turister synes butikken er rik nok, og trivelig, men jeg savner at flere i lokalbefolkningen handler her, sier hun.
Denne sommeren er første gang Ina skal holde åpent lenger som et prøveprosjekt. Hele sommeren skal hun ha åpent fra 10 – til middagstid, og på fredager strekker hun seg til 8 om kvelden og til 4 på lørdag. Det er mange ekstra timer i forhold til i fjor.
– Jeg skal se om jeg kan plukke inn flere turister på den måten. Man må jo forsøke, smiler Ina.

Vant EM-sølv

Lokale volleyballspillere har gjennomført en ny sportsbragd. Mathias Berntsen og hans fetter Anders Mol vant sølvmedalje i EM sandvolleyball i helgen. De tapte knepent for Russland i siste sett.

– Det er selvsagt litt surt at seieren glapp på målstreken, men vi er likevel godt fornøyd med innsatsen, kommenterer trener Jetmund Berntsen.
Vi treffer han på telefon fra Østerrike. U22-EM i sandvolleyball ble nemlig arrangert i byen Baden.
CEV U22-European Campionships – som arrangementet offisielt heter, gikk av stabelen fra 14. til 18. juni. Her deltok de 32 herrelag og 32 kvinnelag fra 30 europeiske land (Arrangørlandet kan delta med flere lag)

Vant 12 sett på rad
Mathias Berntsen og makkeren Anders Berntsen Mol er profesjonelle spillere i teamet ”BeachVolley Vikings”.
Jetmund forklarer at laget spilte sju kamper i løpet av mesterskapet.
Den norske duoen feide alle motstandere av banen helt fram til finalen. I gruppespillet hadde de tre strake seire mot lag fra Østerrike, Bulgaria og Danmark.
I åttendedelsfinalen vant de over Latvia og i kvartfinalen over Finland.
I semifinalen møtte de Frankrike som ”BeachVolley Vikings” slo ganske lett 2-0, med settsifrene 21-18 og 21-7. Dermed ble det finalekamp mot Russland.

Nervepirrende finale
Det russiske laget var sammensatt av Oleg Stoyanovskiy og Artem Jarzutkin.
De møtte sine norske kolleger i en forrykende spennende duell. Russerne vant 2-1 i finalen som varte i 43 minutter. Settsifrene var 14-21, 21-17 og 17-15.
På den engelsk-språklige hjemmesiden til CEV U22, kan man lese følgende om finalekampen: ”Herrefinalen var toppen av kransekaka. To meget sterke team møtte hverandre i et gigantisk sammenstøt”.
Man kan også lese at det var fullt av folk på tribunen og at publikum var i ekstase fordi kampen var så nervepirrende spennende.

From russia with love
I andre sammenhenger har russiske idrettsfolk gjerne fått et dårlig rykte, ikke minst innen fotball og håndball.
Men når det gjelder volleyball lever sportsånden i beste velgående. Den russiske motspilleren Oleg Stoyanovskiy hadde følgende hilsen til sine norske motstandere etter finalekampen:
”Det var en fantastisk kamp, takket være Anders Mol og Mathias Berntsen, de spilte helt utrolig bra. Men så har de tre europeiske titler allerede”.
Det russiske herrelaget har bare vunnet EM en gang før, men blir rangert som nummer 14 i hele verden. Det hører med til historia at det russiske kvinnelaget også vant mesterskapet.
Det norske laget med Kristine Larsdatter Garder og Live Lunde Fossdal klarte ikke å hevde seg i toppen.

Tre gull og ett sølv
– På fire forsøk siden 2014 har de norske lagene vunnet tre gull og ett sølv. Jeg synes det er en flott innsats, mener Jetmund. Innsatsen er desto mer imponerende siden Anders Mol har vært plaga av skader den siste tiden.
– Nå blir det vel en velfortjent sommerferie på Mathias og Anders?
– Nei er du helt tullete, svarer Jetmund og smiler av journalistens manglende volleyball-kunnskaper:
– Nå går de to inn i sin aller travleste sesong. De skal deltar i en ny turnering allerede torsdag. Det blir kamper i Verdensserien i Østerrike, Kroatia, Sveits og flere andre land.
Tokyo-OL i 2020
”BeachVolley Vikings” ble grunnlagt sommeren 2015 av Mathias Berntsen og Anders Mol.
Året etter ble teamet utvidet til å inkludere Christian Sørum og Hendrik Mol.
I tillegg til å gjøre det best mulig i internasjonale turneringer, har disse fire et hårete felles mål om å delta i kampen om OL-medaljer i Tokyo 2020. Prosjektet er foreløpig ”i rute”
Foruten de fire spillerne er Jertmund Berntsen trener, Anette Berntsen organisator/koordinator, Merita Mol mental trener/rådgiver, mens Kåre Mol er teamleder/trener.

Brudd på lov om offentlige anskaffelser

Åmli kommune har ikke fulgt anskaffelsesregelverket. For 12 år siden inngikk kommunen avtaler med Åmli aktivitet og fritid DA. Det handlet om kjøp av tjenester til ressurskrevende brukere. Siden har bare avtalen blitt videreført, uten anbudskonkurranse.

Nå må kommunen rette opp feilen.

Anskaffelsesregelverket omfatter for det første alle etater og organer i staten, fylkeskommunene og kommunene. Dette gjelder for eksempel skoler og bibliotek. I tillegg omfatter reglene blant annet virksomheter som ikke er organisert som egne rettssubjekt. Dette gjelder for eksempel direktorater, fylkesmenn, ombudsmenn, forvaltningsbedrifter og kommunale foretak. Loven skal bidra til at det offentlige opptrer med integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte. Oppdragsgiver plikter å sørge for at anskaffelsen så langt som mulig baserer seg på konkurranse. Bakgrunnen for kravet er at konkurranser anses som et egnet virkemiddel for å sikre en mest mulig effektiv ressursbruk i det offentlige, og bidra til økt verdiskapning i samfunnet i samsvar med lovens formål.

Seig affære
Allerede i februar etterspurte Kontrollutvalget en redegjørelse for kommunens praksis knyttet til kjøp av tjenester knyttet til ressurskrevende brukere. I april orienterte enhetsleder for habilitering og ressurs, Inge Egil Hauge for kommunens praksis knyttet til kjøp av tjenester til ressurskrevende brukere. Revisjonen ble da bedt om å undersøke de løpende avtalene og om kjøp av tjenester til ressurskrevende brukere fra eksterne, var i henhold til anskaffelsesregelverket og deretter melde tilbake til Kontrollutvalget.
I mellomtiden tar vi i redaksjonen kontakt med kommunen, og det skal vise seg å bli en noe seig affære.
Avslag på innsyn
11. mai sender vi vår første e-post adressert til enhetsleder Inge Egil Hauge med kopi til rådmann Christina Ødegård. Her ber vi om innsyn i kommunens praksis knyttet til kjøp av tjenester til ressurskrevende brukere. Vi ber også om en oversikt over hvor mange brukere det finnes, og hva slags tjenester det er tale om. Vi spør også om hvem som har fått disse avtalene, hvor lenge de har løpt og om disse er lagt ut på anbud. Vi vil også vite når og hvor lang løpetid det er for avtalene. I tillegg spør vi om enhetsleder mener avtalen er inngått i henhold til anskaffelsesregelverket og ber om innsyn i gjeldende avtale og pris. Da får avisen dette svaret fra enhetsleder; ”Kommunen ønsker selv innen en 3-5 års periode å tilby tjenester til alle psykisk utviklingshemmede i egen kommune. Dette har vært et mål sammen med å bygge opp en større og mer robust tjeneste innen tjeneste for funksjonshemmede i min tid som leder. Avtaler som eksisterer i dag er inngått for inntil 12 år siden, og har blitt videreført i min tid som leder i Åmli kommune (5 år). Å sette tjenester ut på anbud, få eventuelt inn nye aktører for en kort periode vil ikke være faglig forsvarlig. Kommunen har en strategi på at psykisk utviklingshemmede i Åmli skal motta nødvendige tjenester i Åmli.”

SPØRSMÅL: Fra venstre Angrim Flaten i samtale med enhetsleder Inge Egil Hauge, og til høyre kontrollutvalgsmedlem Turid Haugstøyl. Under møtet onsdag svarte Hauge på utvalget sine spørsmål.
SPØRSMÅL: Fra venstre Angrim Flaten i samtale med enhetsleder Inge Egil Hauge, og til høyre kontrollutvalgsmedlem Turid Haugstøyl. Under møtet onsdag svarte Hauge på utvalget sine spørsmål.

Klager
Vi takker for svaret, men synes ikke dette er å svare på våre spørsmål og minner om at dette er en formell henvendelse om innsyn i gjeldende avtale. Da får vi dette svaret; ”Viser til Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemnd (offentleglova) § 13 Opplysningar som er underlagt teieplikt og § 12 Unntak for resten av dokumentet. Videre viser enhetsleder til Forskrift om offentlige annskaffelser (anskaffelsesforskriften) §30-4. Tjenester til enkeltbrukere. Oppdragsgiveren er ikke forpliktet til å følge del IV, unntatt § 30-7, ved inngåelsen av kontrakter om helse- og sosialtjenester til enkeltbrukere, forutsatt at: a) det ikke er mulig å gjennomføre en forsvarlig konkurranse uten å gi ut taushetsbelagte opplysninger om brukeren, og b) brukeren ikke samtykker i å gi ut slike opplysninger, eller bare samtykker i å gi ut slike opplysninger til en eller flere bestemte leverandører.
Vi får heller ikke svar på spørsmålet om anskaffelsesregelverket, ikke innsyn i kontrakten, og heller ikke svar på de andre spørsmålene vi har stilt. Men nå er det slik at forvaltningen er pliktige til å vurdere meroffentlighet – det vil si at selv om det finnes en hjemmel for unntak, så skal det vurderes om det finnes en saklig grunn for å unnta dokumentet eller opplysninger i dokumentet. Derfor ber vi enhetsleder og rådmann om at personinformasjon blir sladdet og at vi blir tilsendt resterende dokument. Vi spør også om det medfører riktighet at selskapet Åmli aktivitet og fritid DA, fikk avtalen da den ble opprettet og fortsatt har avtalen med kommunen? Vi minner også om at det er offentlig hvem som fikk avtalen og hva slags økonomisk avtale som er gjort. Ikke minst kommunes pengebruk i årene som har gått, og hvordan avtalen er overført fra år til år. Vi ber kommunen svare på dette og gjentar samtidig spørsmålet om anskaffelsesregelverket er fulgt.

Sladdet
I slutten av mai kommer svaret; «Oversender sladdet avtale mellom Åmli kommune og Åmli aktivitet og fritid DA . Åmli aktivitet og fritid DA har fortsatt avtale med kommunen. Avtalen er revidert i tråd med til en hver tid gjeldende vedtak.»
Og under står det en slags redegjørelse på mitt gjentagende spørsmål; «Har kommunen brutt regler for offentlig anskaffelse, vil dette redegjøres for i kontrollutvalget og kommunen vil rette opp dette i fortsettelsen.»
Så la oss oppsummere. Denne «sladdede utgaven» av dokumentet etterspurt består av to sider sendt som bilde. Ingenting er markert svart eller sladdet. På den ene siden står det ; Syner til tidligare møte med Åmli aktivitet og fritid kor vi avtalte varigheit og behov for ny avtale. Pålydande avtale med Åmli aktivitet og fritid vil frå 01.01.2016 erstatte eksisterande kontrakt frå 01.01.2014. Avtalen har 6 månaders oppseiingstid for begge parter. På side 2 står det. Åmli Aktivitet og Fritid påtek seg dette oppdraget på følgande vilkår. Timepris kr. 395,- per time som inkluderar transport. Timelistar vert sendt ved utgangen av kvar månad, med forfall 10.neste månad. I bunn er det datert 17.12.2015 men begge signaturene fra både oppdragsgiver Åmli kommune og for oppdragstakar står blanke.

De har fått avtalen
Når vi slår opp selskapet ser vi at det er oppført to administrerende direktører. Jetmund Berntsen og Petter Ch. Lødrup Stabell som skal eie 50 % hver. Under bransje står det; Opplevelsesaktiviteter. Og antall ansatte er oppført med 11.
I et selskap, med delt ansvar (DA) som Åmli aktivitet og fritid er registrert som, har man i utgangspunktet ikke full regnskapsplikt. Det betyr at denne selskapsformen ikke må utarbeide årsregnskap og årsberetning etter grunnleggende regnskapsprinsipper og god regnskapsskikk. Eierne har samtidig et samlet ubegrenset og personlig ansvar for hele selskapsgjelden, men hver deltaker kan bare belastes opptil sin eierandel. I et ansvarlig selskap lignes deltakerne for selskapets resultat etter en nettometode. Denne innebærere at selskapets formue og inntekt fastsettes som om selskapet var eget skattesubjekt.
Samlet nettoinntekt/underskudd i selskapet, fordeles deretter på deltakerne i samsvar med selskapsloven.
En kommune, fylkeskommune eller interkommunalt selskap kan ikke være deltaker i ansvarlig selskap eller kommandittselskap etter loven.
Ok. Så nå vet vi hvem som har fått avtalen, det vi også vet er at avtalen går 12 år tilbake i tid og at den har blitt fornyet. For dette har jo enhetsleder Hauge opplyst om innledningsvis. Og mens vi lurer på hvor mye penger det er snakk om, og om anskaffelsesregelverket her er fulgt, ankommer nye saksdokumenter fra Kontrollutvalget der vi får svar på spørsmålene vi sendte enhetsleder og rådmann innledningsvis.

Over 5 mill
Det står å lese i det offentlige dokumentet; «Med ressurskrevende bruker menes en person med store hjelpebehov som mottar omfattende helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Ressurskrevende tjenester er per definisjon helse- og omsorgstjenester der lønnsomkostningene til tjenesten per bruker overskrider et fastsatt beløp, det såkalte innslagspunktet. Staten kompenserer 80 prosent av kommunenes lønnsutgifter ut over innslagspunktet. Beløpsgrensen for innslagspunktet øker gradvis hvert år, og i 2017 er innslagspunktet 1.157.000. Åmli kommune hadde i 2016 flere ressurskrevende brukere. Kommunen hadde en total kostnad på lønnsutgifter i 2016 på kr. 15.052.892. Refusjon fra staten på påløpte utgifter var på totalt kr. 7.777.513. PU tilskudd for disse tre var på til sammen kr. 1.812.000. Reel kostnad for Åmli kommune for disse blir i 2016 på kr. 5.463.379. Videre har kommunen opplyst at de har ytterligere 22 psykisk utviklingshemmede pr. 01.01.2016 som generer kr.604.000 pr. person. Totalt kr.13.288.000 i rammeoverføringer fra staten. Alle vedtak som blir fattet gjeldende psykisk utviklingshemmede (inkl. ressurskrevende brukere) blir hjemlet etter Helse- og omsorgstjeneste- loven.”

Brudd
I epost fra revisjonen konkluderer revisjonen at anskaffelsesregelverket her ikke er fulgt og ber kommunen samtidig følge anskaffelsesregelverket når de inngåtte avtalene opphører. Videre kommer revisjonen med anbefalinger på hvordan kommunen bør gjennomføre en anbudskonkurranse og hvilke hensyn som bør tas.

Ny lov
1. januar 2017 ble lov om offentlige anskaffelser erstattet med en ny lov og forskrift. I den nye loven og forskriften har regelverket blitt forenklet og terskelverdiene høyere. Mens det tidligere var nasjonale terskelverdier på kr 100 000 og 500 000 er den laveste terskelverdien nå 1,1 millioner kroner og 6,3 millioner kroner for kjøp av helse og sosialtjenester. Kjøp under disse terskelverdiene må ikke lenger kunngjøres eller følge detaljerte prosedyreregler, men kun følge de grunnleggende prinsippene om konkurranse og dokumentasjon.

Må på anbud
Da enhetsleder Hauge redegjorde for kommunens praksis vedrørende innkjøp av eksterne tjenester knyttet til ressurskrevende brukere kom det fram at det ikke hadde blitt inngått nye avtaler i hans periode som leder. Han hadde kun fulgt opp avtalene som allerede forelå før han tiltrådte i stillingen.
-På bakgrunn av dette kan vi slå fast at anskaffelsesregelverket ikke er fulgt. Revisjonen ser ikke behov for ytterligere kontroller for slå fast dette, står det i saksdokumentet og det fortsetter;
-Åmli kommune har inngått avtaler med Risør kommune og Åmli aktivitet og fritid. Når disse avtalene opphører, må kommunen følge anskaffelsesregelverket. Det må utarbeides et anbudsgrunnlag.  De ressurskrevende brukerne har forskjellige behov, slik at det mest sannsynlig må lages et anbudsgrunnlag pr. bruker. Det må spesifiseres hva kommunen ønsker av tjenester. Da kan dere ta utgangspunkt i tjenestene som tildeles i dag, antall timer og hva som tilbys. Videre bør tildelingen gis etter kriterier som kvalitet, erfaring, referanser og pris. Eller andre kriterier som dere finner hensiktsmessig. Disse bør vektes på forhånd, slik at det kan lages en matrise hvor man sammenligner innkomne tilbud. Det henvises også til Sigmund Tveit, på teknisk som har erfaring med anskaffelsesregelverket, for å tilegne seg kompetanse via han. Brevet er signert revisor, Øyvind Nilsen.

Dagen etter at saken går i trykken er det duket for møtet i Kontrollutvalget.

– Det har kommet et nytt regelverk, men lov om offentlige anskaffelser som omhandler helsekjøp er det kunngjøringsregler for, og det er prosedyrer og protokoller som skal følges. Det skal også beskrives dersom man benytter seg av unntak. I dette tilfelle er anskaffelsesregelverket brutt, sa revisor i kontrollutvalgets møte.

Må beskrives
Enhetsleder Inge Egil Hauge informerte om at han hadde vært i kontakt med Kommunenes Sentralforbund (KS), og henviste til Lov om helsepersonell og unntaksbestemmelsene.
-Der det finnes en eksisterende leverandør, kan man tildele kontrakten og forlenge den eksisterende kontrakten uten å komme i konflikt, mente Hauge.
– I det nye lovverket som trådte i kraft 1.januar 2017 er det et unntak i forhold til kjøp til enkeltbrukere. Men i Åmli må noe gjøres, for det skal vurderes og beskrives dersom unntaksparagrafen skal brukes fremover, sa revisor.
Og det ble spørsmål fra medlemmene.
-Det må ligge en kontrakt der fra 2006? Jeg går ut fra at kommunen definerer behovet til de som skal ha tjenesten. Er det lyst ut eller ikke, eller har man bare spurt; kan dere påta dere jobben, spurte Ola Martin Retterholt enhetsleder Hauge.

Hvordan begynte det?
Vi skal nå hoppe tilbake i tid for å ta rede på hva som egentlig har skjedd her, rettere bestemt til august 2006 – for da går første registrerte innbetaling fra Åmli kommune ut til Åmli Aktivitet og Fritid.
På denne tiden er det Bjarte Nordås som er rådmann i Åmli og vi lurer på om han kan huske noe om forutsetninger kontrakten ble inngått på, og om det ble lagt ut på anbud.
– Jeg kan ikke huske det altså, men jeg mener å huske en kontrakt. Men jeg tviler på at det ble lagt ut på anbud. Men det er lenge siden, og jeg er redd for å si noe som ikke er riktig nå, men du kan snakke med Trine K. Agersborg som var ansvarlig for den avdelingen på den tiden, hun vet nok råd, sier han. Så vi ringer Agersborg og spør.
– Vi lyste ut en stilling i kommunen som skulle avhjelpe den vanskelige situasjonen flere ganger, men uten hell. Det tilfalt oss informasjon om at Åmli Aktivitet og fritid hadde erfaring med lignende ressurskrevende brukere og at de var fri for oppdrag. Vi hadde et møte med dem og de fikk oppdraget for å løse en kritisk situasjon, sier Agersborg. Kort tid etter denne kontraktsinngåelsen sluttet Agersborg i jobben og gikk over til en annen stilling i kommunen.
– Det var ikke snakk om store behov på tjenestene den gangen, senere har tjenestene blitt utvidet, men det har jeg ingenting med å gjøre, forklarer Agersborg.

Egen regi
Vi er tilbake i kontrollutvalget på onsdag, der Hauge kommenterer hvordan det hele startet.
-Tjenesten har begynt i det små og jeg mener det begynte som hjelpetiltak på timesbasis. Der har kanskje ikke kommunen vært flinke nok til å gi brukerne sine det de skal ha i egen regi. Vi ønsker å kunne tilby dette i et 3-5 års perspektiv, og jeg håper vi kan videreføre det som er nå inntil kommunen er klare til å ta over disse tjenestene. Men vi må bli flinkere til å følge offentlige anskaffelser i fremtiden, sa Hauge ydmykt.

Kommunen har kanskje ikke vært flinke nok til å gi det brukerne skal ha i egen regi

Faglige vurderinger
– Alle innkjøp over en viss sum skal basere seg på offentlig anskaffelse og det må gjøres noe hvis det er tale om et nytt innkjøp, det er klokt å lage faste prosedyrer og at alle er bevisst på det, kommenterte revisor.
– I forhold til dokumentasjon av faglige vurderinger er dette gjort, men det er ikke bygd opp tjenester i regi av kommunen i forhold til behovet. Er det aktuelt med anbud, vil reglementet blir fulgt, lovet Hauge.
– Slik jeg har skjønt er kontraktene bare blitt forlenga? Er de blitt revidert, eller har det samme kontraktsformularet bare rullet og godt. Det må vel ha vært en prisstigning i hvert fall, spurte Ola Martin Retterholt.
Men det er her det blir litt snodig. For mens de fleste ting øker i pris mens åra går, er det her omvendt.
-Når jeg ser tilbake på 2007, var timeprisen høyere enn det den er i dag, svarer Hauge i møtet.

Rette opp
Ute på gangen etter møtet spør vi Hauge hva prisen var den gang da, og nå?
Ved inngåelse i 2006 var prisen 450 kroner per time, mot 390 i 2015. Jeg har kun justert fra 390 til 395 i min tid på 5 år, og dette er prisen nå, sier han. Kontrollutvalget konkluderte med at innkjøpsrutinene ikke er fulgt i tidligere år, og at man nå må endre praksis ved dokumentering. Etter møtet uttaler leder Tangen til Åmliavisa.
-Vår oppgave er ikke å rette opp gamle synder, men å få dette inn på skinner nå.
Og vedtaket i kontrollutvalget lyder slik; Kontrollutvalget ser at innkjøpsrutinene ikke er fulgt tidligere år. Kontrollutvalget oppfordrer rådmannen til å påse at gjeldende regelverk for helseinnkjøp følges og at vurderinger gjort i anskaffelsesprosessene dokumenteres.

REGELVERK: Konstituert rådmann Terje Beruldsen informerte om generelle rutiner angående offentlige innkjøp i regi av kommunen etter vedtaket. I tillegg til denne loven, så har Åmli kommune regler om innkjøp i økonomireglementet (2005) Det har kommet inn noen presiseringer etter dette, men reglene skal etter planen revideres i løpet av høsten. Åmli kommune er også en av 23 kommuner som er med i OFA, som står for offentlige fellesinnkjøp på Agder. Oppgavene som OFA utfører er i første rekke å etablere og vedlikeholde en portefølje av rammekontrakter som medlemmene kan bruke for å dekke sine behov for kjøp av varer og tjenester som anskaffes jevnlig. Det ble også avholdt et internkurs i Åmli tidligere i år.

Full kommers i betent ansettelsessak

Klagerne hevder kommunen lyver i sitt svar til Sivilombudsmannen.

”Vi mener vi er usaklig forbigått av dårligare kvalifisert søkar til denne stillinga”. Slik lød klagen da tre av søkerne gikk sammen om klagen til Sivilombudsmannen som påla Åmli kommune å sende inn alle dokumentene i saken. Men det skulle ta tid, for da kommunen svarte, var absolutt ikke de tre klagerne enig i det som sto der, og dermed sendte de nytt brev til Sivilombudsmannen som svar på tiltale.

Inn på teppet
Det har vært mye støy i saken vedrørende klage til Sivilombudsmannen over forbigåelse ved tilsetting. Saken strekker seg tilbake til oktober i fjor, og avisen har omtalt saken flere ganger. Da saken først havnet i Kontrollutvalget konkluderte de med å avvente Sivilombudsmannens behandling av saken og de har også bedt om å få konklusjonen når den foreligger. Samtidig ønsker Kontrollutvalget en redegjørelse for saken fra rådmannen. Men sekretariatet har innhentet ytterligere dokumentasjon fra administrasjonen vedrørende korrespondanse mellom Sivilombudsmannen og kommunen. For det er ikke fattet en avgjørelse her ennå, men Kontrollutvalget har fått den siste korrespondansen som orientering. Konstituert rådmann Terje Beruldsen og leder for Samfunn Kristin Mood var invitert inn til å orienterte om den siste utviklingen i saken, ikke minst svare på spørsmål fra Kontrollutvalget.

På tvers
Det hele handler altså om en påstått forbigåelse ved tilsetting. Kontrollutvalget har ikke mandat og skal ikke ha en mening om hvem rådmannen ansetter i konkrete stillinger i kommunen. Men kontrollutvalget skal ha fokus på om kommunen har fungerende rutiner for tilsetting av ansatte i kommunen, og om disse følges. Sekretariatet anbefaler at Kontrollutvalget tar utgangspunkt i et systemperspektiv under behandlingen av saken.
I saksdokumentene vises det til at vedleggene er unntatt offentlighet, men ifølge det redaksjonen kjenner til er det svært mange uoverenstemmelser mellom kommunen og klagere. Og klagerne hevder enhetsleder kommer med blank løgn i sitt svar til Sivilombudsmannen.

Ikke referanser
I svaret fra kommunen skrives det blant annet; «Det ble ikke vurdert nødvendig å innhente referanser. Søkerne som ble innkalt til intervju var kjente»
Dette får sterk motstand i klagesvaret fra søkerne;
”Enhetsleder har ikkje og kan ikkje ha rett når ho hevder vi var kjente for dei. Ein av oss er nettopp flytta til kommunen og har aldri sett enhetsleder før, heller ikkje oss to andre kjenner enhetsleder. Ho kan derfor ikkje ha kunnskap til nokon av oss utover rykte på huset.”
Nå har også Sivilombudsmannen bedt om at Åmli kommune skal redegjøre for den kjennskapen tilsettingsmyndigheten hadde til hver og en av de tre fra før, herunder hvilke situasjoner og erfaringer kjennskapen skriver seg fra. Og ikke minst, spør de om de tre har fått anledning til å kommentere eller imøtegå disse tidligere erfaringer som har blitt lagt vekt på ved vurderingen av deres personlig egenhet for stillingen. Kommunen blir også bedt om å svare på om det er vanlig praksis å innhente referanser etter gjennomført intervju, og om de delene av forslag til tilsettingsreglementet som er vedlagt merkandsbrevet er vedtatt av kommunen, og eventuelt på hvilket tidspunkt. Sivilombudsmannen ber om svar fra Åmli senest 15.juni. Men en behandlingstid tar ofte mellom 2-3 uker.

Retningslinjer
Det hører med til historien at under administrasjonsutvalget og formannskapet 12. juni kom tilsettingsreglement for Åmli kommune opp som sak. ”De gjeldende Personalpolitiske retningslinjene inneholder en del tilsettingsrutiner. Retningslinjene har hatt behov for ajourhold og revidering. De personalpolitiske retningslinjene har vært et for omfattende reglement som det har vært behov for å forenkle samt at det har også vært behov for å konkretisere tilsettingsrutinene. Det er bakgrunnen for at det nå er utarbeidet eget Tilsettingsreglement i Åmli kommune.” Forlaget ble vedtatt med følgende endring; Tilsettingsutvalget består av Enhetsleder eller stedfortreder der stillingen hører hjemme eller annen arbeidsgiverrepresentant som enhetsleder utpeker.
Tilsettingsreglementet det her er snakk om, er behandlet i informasjons- og drøftingsmøte med arbeidstakerorganisasjonen i februar i år og sendt på høring med høringsfrist i april. Nå kommer samme sak til endelig behandling og vedtak i kommende kommunestyret, i dag 22.juni. Det betyr at dette forslaget til tilsettingsreglement, ikke var vedtatt da intervjuene fant sted, eller svaret fra kommunen ble sendt Sivilombudsmannen. Dermed er det de tidligere personalpolitiske retningslinjer og kommunalt regelverk for tilsetting som skulle følges ved intervjuene og ansettelsen det her er snakk om.

Da ansettelsessaken skulle opp i Kontrollutvalget, var vi tilstede, men da valgte flertallet å lukke døra.
Klokken er litt før ni onsdag forrige uke. Leder av Kontrollutvalget, Tobias Tangen bemerker at det er manglende dokumenter i «haugen» som er unntatt offentlighet til sin sekretær. Presis klokken 09.00 ankommer konstituert rådmann, Terje Beruldsen og enhetsleder Kristin Mood. Tangen har allerede opplyst om at de to sakene på agendaen har byttet plass, og derfor skal annsettelses-saken som ligger til behandling hos Sivilombudsmannen opp først.
Kontrollutvalget har ikke mandat og skal ikke ha en mening om hvem rådmannen ansetter i konkrete stillinger i kommunen. Men det de skal ha en mening om er om kommunen har fungerende rutiner for tilsetting av ansatte i kommunen og om disse følges. Men før de skulle behandle saken, ble det et habilitetsspørsmål.

 
Inhabil?
-Jeg ble inhabil i forrige møte, men mener selv jeg ikke er det. Sønnen min søkte på stillingen, det er greit nok, men han var ikke inne til intervju og derfor synes jeg ikke jeg er inhabil, sa Ola Martin Retterholt.
Olav Risland som stilte som vara i Kontrollutvalget samme dag, ble automatisk inhabil da han har slektninger som er involvert i saken.
-Det lureste er å fortsette den linja med å være inhabil, det kan kanskje reises tvil, kommenterte Angrim Flaten i forhold til Retterholt. Han ville holde på det man tidligere hadde vedtatt.

 
Diskusjon
Tangen mente Retterholt ikke var inhabil, og ble støttet av Turid Haugstøyl Men det ble frem og tilbake og diskusjon rundt saken.
-Er man inhabil, så er man det. Vi kan ikke spekulere i dette, mente Flaten.
Men enden på visa var at Retterholt tilslutt ble erklært habil mot 1 stemme.

Åpenhetsprinsipp
Så var neste spørsmål, skulle møtet være åpent
eller lukket?
– Jeg vil så langt som mulig bestrebe meg på å holde møtet åpent, innledet leder Tobias Tangen.
– Vi har fått dokumenter som er unntatt offentlighet. Da mener jeg møtet må lukkes, her snakker vi om personer og personkonflikter, sa Angrim Flaten.
-Det er ingenting i veien for å behandle saken likevel, repliserte Tangen. Audun Sandhaug var enig i åpenhetsprinsippet, men hadde vanskelig for å skille mellom hva som var unntatt og hva som ikke var det.
– Jeg kan fort si noe galt, og jeg har ikke en angreknapp, kommenterte han.
-Du kan si mye fra den bunka der, så fremt du ikke snakker om personer, minnet Tangen om. Han ville ha møtet åpent.

Stemt ut
Men til slutt skulle det stemmes, og det ble tre mot to, ( Retterholt og Tangen stemte for åpent møte) og dermed ble vi sendt ut på gangen. Vi vet derfor ikke hva som skjedde der inne, eller hva enhetsleder Mood ble spurt om.
I protokollen står det; Kontrollutvalget diskuterte hvilke dokumenter som man ønsket oversendt og videre behandling av saken. Kontrollutvalget ønsker å holde seg orientert om fremgangen i saken. Og under vedtak; Kontrollutvalget tar saken til orientering og avventer Sivilombudsmannens vurdering i saken.

I neste møte skal følgende saker adresseres; IKT sikkerhet, Hva er et møte i Kommunelovens forstand? Virksomhetsbesøk- Oppvekst og kommunens rutiner og retningslinjer for varsling. Ola Martin Retterholt spurte også; Hvordan behandler man egentlig de som varsler i ettertid?

 

 

«De gamle gubbene»

Det hele begynner med en epost, som forteller oss at hver dag møtes en gjeng «gamle gubber» på butikken på Nelaug. Her har de sågar et eget bord, og rundt dette løser de verdensproblemer og drikker kaffe.

11.00. Sola står slagferdig på himmelen og blinker på bilene som svinger inn foran butikken. De vet ikke at vi kommer, men det er bare smil å få når vi spør om vi kan slå oss ned ved det faste bordet.

Kafe i butikk
På min venstre side har jeg Åmlis gamle ordfører, Sverre Kløvfjell. Andreas Hansen sitter innenfor. Og så har vi Magne Olsen fra Selåsvatn som ankommer nesten samtidig. Flere stoler blir trukket frem.
Men de pleier å være flere gutter rundt bordet. Fast inventar og eldstemann Ola T. Åsheim, og Steinar O. Hushovd. Neste faste ramler plutselig inn døra, han har 44 i sko og er ute etter fiskegrateng. Mannens navn er Kåre Ufsvatn.
Alderen mellom butikkgjengen løper fra midt på 60-tallet til om lag 86 år, får jeg beskjed om.
– Vi feirer hver dag, du ser vel det at vi har kjeks og greier, kommer det fra Andreas Hansen. Og hver lørdag får vi gjerne hjemmebakt kake også av Silvana Franke (hun som driver butikken på Nelaug)
-Men dere betaler ikke leie?
– Hahah, nei men det burde vi kanskje gjort, kommer det fra den blide gjengen. For her sitter de altså hver eneste hverdag, men på lørdager da møtes de 1 time senere.
-Vi må jo hvile litt også, som Hansen sier.

IMG_6796

Hoppbakke
Men her diskuterer de mye rart, det går i politikk, det som står i avisene. Så seiler en mann i blå jakke og caps inn. Tellef, sier han og trykker hånden min. Har du et etternavn?
Nei, svarer han og så ler alle igjen.
Tema blir plutselig hoppbakke. For det var stor aktivitet her på Nelaug før i tia.
-Det gikk til og med et ekstra tog fra Arendal og opp hit, da det hele pågikk. De gamle hoppa med ryggsekk. Kåre hoppa uten, han var vel 7 år første gang det hele pågikk, forteller gjengen.
-Det var et jernbaneskirenn, og jeg var den eneste – også ennå rundt bordet her som ikke var av Jernbanefamilie, men jeg bodde jo her så jeg fikk disp til å hoppe, smiler Kåre.
Opp til 150 deltagere kom hit til Nelaug, for å se og hoppe.

Suksess på Nelaug
– Det var premierenn rett oppi her vet du, se her skal du få se ei bok. Jeg mener det står noe om det på side 92, du kan låne den, sier denne Tellef uten etternavn som rekker meg «Mellom Lunde og Sira». Det er bare det at han har skrevet både navn og adresse i boka, så fra nå av vet vi både hvor han bor og at denne Tellef med boka også heter Brødsjømoen.

Rivende utvikling
Jeg leser. «Jernbanegrenda i ødemarken» I midten av 1920-årene begynte arbeidet med å anlegge en ny stasjon på Nelaug. Nelaug- grenda var uten veiforbindelse helt frem til høsten 1957. Hvor mange mennesker som bodde på Nelaug da virksomheten var størst, er ikke godt å fastslå, men for omlag 40 år siden anslo en journalist at arbeidsstyrken var mellom 60-70 mann. Sammen med sine familier var tallet bortimot 200 til 250 mennesker. Knapt noen stasjon hadde så rivende utvikling. Det sosiale liv blomstret i jernbanegrenda, med egne juletrefester og 17.mai tog, men det var de årlige skirennene som både voksne og barn gledet seg mest til. Det var avgjort årets største begivenhet.”
For å sitere telegrafist Anskar Strand i samme bok; Skirennet på Nelaug er nå blitt en begivenhet. Disse skirenn kom i gang flere år før krigen. Etter krigen har det vært avholdt hvert år, unntagen ett, da der ikke fantes snø. I åra etter krigen har det bare vært avvikla hopprenn. I den største bakken, Foledalen, kan der hoppes ca. 25 meter. Det er personalet ved Nelaug som arrangerer disse renn, og fortjener annerkjennelse for dette”.
Hoppa dere langt da, spør jeg og gløtter opp fra boka.
– Ingen hoppa langt, ler Kåre.

– Ingen hoppa langt

Gamle historier
Så hva er det som gjør dere sinna da, eller glade – diskuteres det her?
-Vi er så gamle at vi orker ikke hisse oss så mye opp mer, kommer det fra Tellef.
– Men vi er ikke så glade i Trump, sier Sverre.
– Nei, der er vi vel ganske enige. Det er ikke så mye sprik i politisk syn her rundt bordet, selv om vi har våre småting som vi kan være uenige om, sier Andreas.
Kåre må snart gå, men først får vi vite at det er han som har drevet denne butikken i årtier før Silvana tok over, og før det- far hans igjen.
-Jeg dro med varer overalt, jeg husker jeg kom til et hus. ( ja, vi trenger ikke si hvor, men det var et hus på Vegårshei, hvisker de andre) Han skulle jo ha greie på alt mulig. Hvem jeg var, om jeg var gift, og jeg svarte at joda, det hadde jeg vært i 10 år. Og han lurte på om jeg hadde unger, og jeg svarte som sant var at vi hadde to.
-Så smalt det fra mannen; Da er du så å si avholdsmann du da.
Latteren sprer seg rundt bordet, og så tar historiefortelleren sin fiskegrateng og går.
Drev butikken
-Han der, sier de og peker mot der mannen som har gått, gikk. Det er hans gamle bil på bildet, sier de og nikker over kjekskurven der en smårød folkevognsbuss henger.
– Det må vel være tatt for 20- 30 år sia det, spør Andreas. Åh, nei. 30-40-50 år sia minst, mener Tellef som minner om vedbua de ser i ytterkanten av bildet. Den kjørte han varer og søppel med den bilen. Litt av en kombinasjon ler de.

– Tenker bare på sentrum
Men hva ellers er de glade for, hva engasjerer og inspirerer. Eller er det noe de mener er noe rør, hvis de får lov til å komme med åpen tale?
– Nei altså, jeg er skuffa over politikerne. De tenker bare på sentrum, og ikke oss i utkantene! De må tenke på oss også, se bare på hvordan det går med saken om jernbanen her, de støtter jo bare Brokelandsheia, smeller det fra gamle ordfører Kløvfjell.
Men han vet å snu også, vi får vel si noe pent også da, smiler han; den barnehagen på Selåsvatn, den var de kjappe og flinke på. Og det er viktig å legge til rette for i utkanten.
– Det andre som er viktig for folket på Nelaug er å beholde nærbutikken vi sitter i, den er ”limet” mener gutta rundt bordet. Men på spørsmål om det er noe annet de vil ha penger til, så mener de de har det meste her på Nelaug. Hvis de bare kunne la den jernbanen bestå… Og sandhallen er en sak de er glad forsvant, og Biozin heier de på med begge hender.
– Det handler om arbeidsplasser, sier Sverre og de andre nikker med ham. Viktig, viktig, viktig.
-Det hadde ikke gjort noe å fikse veien heller, det er jo som å kjøre ned en potetåker på tverke, sier Tellef. Og Sverre han mener politikerne må prioritere Kilandsfossen kraftverk.

Vi er så gamle at vi orker ikke
hisse oss opp så mye mer

Kjell Aukrust
Og har de noen gode historier før jeg takker pent for besøket? Njaa, nei. De er så grove at de egner seg ikke på trykk, ler Andreas. Men så kommer det en historie fra ham likevel om Kjell Aukrust som oppholdt seg på et hotell i Italia, en stortingsdelegasjon var ventet og resepsjonisten, i dette tilfelle en kvinne – spurte Aukrust som var fra samme land om hvordan man kunne si velkommen på norsk når de ankom. Det var bare det at Kjell hadde humor, så da kvinnen trykket hånden på delegasjonsmedlemmene så sa hun stolt, høyt og tydelig; Faen skjære.
Buktende og nå firestemt; Hahahahaha smyger seg rundt plastkoppene i den lille butikken på Nelaug.
Vi lar mennene drikke ferdig sin kaffe og løse flere verdensproblemer i fred, og går ut i sola i jernbanebygda.
Mon tro det blir hopp-renn noen gang her, igjen?