Legekrise i Åmli

Ifølge VG har helseledere i en rekke kommuner beskrevet en hard kamp om både leger og vikarer. 198 av 425 kommuner melder om ulik grad av bekymring rundt legesituasjonen. I Åmli er tallet mørkerødt. Det indikerer legekrise.

VG har kartlagt fastlegesituasjonen i hele landet, der ligger Åmli på bunn.

Dette sier enhetsleder Laila Nylund i Åmli til avisen;

«Vi har to fastleger. Den ene er i mammapermisjon. Vi har strevd lenge med å få tak i vikar. Pr i dag bruker vi vikarbyrå til å dekke opp kvalifisert vikar. Vi har hatt utlysning to ganger og vi har ennå ikke fått tilsette allmennlege i vikariatet. Åmli kommune sliter med å få lege. Vi var en underskrift unna ansettelse, men så trakk søkeren seg.»

VG har bedt samtlige 425 kommuner om å beskrive legesituasjonen. De har satt en rød, gul eller grønn farge på vurderingen – eller en blanding hvis den er i endring. Svarene er gitt i mai/juni og oppdatert de siste tre ukene. ( dette er en skjermdump fra siden)
VG har bedt samtlige 425 kommuner om å beskrive legesituasjonen. De har satt en rød, gul eller grønn farge på vurderingen – eller en blanding hvis den er i endring.
Svarene er gitt i mai/juni og oppdatert de siste tre ukene. ( dette er en skjermdump fra siden)

 

Vi følger opp saken lokalt

23 nye hyttetomter

HØYT OG VAKKERT: Gunnar Hillestad markerer hvor de nye hyttene skal ligge med formidabel utsikt i naturskjønne omgivelser, tett på ekte villmark.

Hillestadheia AS med Gunnar Hillestad i spissen investerer nå 5 millioner kroner i 23 nye tomter på Hillestadheia.

Utbyggingen starter muligens i år, og det blir etter planen byggeklare tomter tidlig høst neste år.
-Med denne utbyggingen blir det bedre utvalg og bedre kvalitet for de som er igjen, mener Gunnar Hillestad.

Eventyret
Det er det store eventyret i skogen. For fra før rommer Hillestadheia 130 tomter, 90 er solgt. Nå satses det igjen, og 23 nye tomter – de fleste av dem med formidabel utsikt, skal klargjøres. Her skal det også bygges en ny vei på om lag 1 kilometer til feltet fra eksisterende tilkjørselsvei. Det er eiendomsselskapet som bygger ut og driver infrastruktur og hyttetomter på heia. B.E. Invest AS eier 66 % og i dette selskapet er Borghild Hillestad administrerende direktør. Gunnar Hillestad eier resterende 34 %. Planen er å få på plass i alt 400 tomter her oppe.
Men eventyret i skogen begynte med Borghild og Eivind Hillestad som grunnla familiebedriften i 1965.
-Jeg hadde jo foreldre som var helt ville etter å starte noe nytt, smiler Gunnar.
Odelsgården Hillestad (1811) består av 26000 daa og drives nå av 6.generasjon, altså Gunnar sin nå. 3 søsken driver selskapet. Barbro Hillestad er driftsansvarlig for Hillestad galleri og Hillestad feriesenter som omfatter de 6 feriehusene med innendørs svømmebasseng ved Tveitvannet som for øvrig har hatt 98 prosent belegg i juli i år. Produksjonsleder for Hillestad Smykker er Inga Hillestad, og det altså er Gunnar Hillestad som er daglig leder for Hillestadheia AS.

TORVTAK: Eksisterende hyttefelt på Hillestadheia inneholde byggestiler i mange ulike varianter, også det tradisjonsrike.
TORVTAK: Eksisterende hyttefelt på Hillestadheia inneholde byggestiler i mange ulike varianter, også det tradisjonsrike.

Langsiktighet
Vi skal litt tilbake i tid. For under SNU Åmli prosessen i 2005 havnet Gunnar Hillestad i arbeidsgruppa, selvfølgelig.
-Jeg husker Tarjei Retterholt satt og hvisket meg i øret, at vi burde satse på hytteutbygging. Tanken grodde på meg. Vi bygde ut de første 130 tomtene i en etappe på to år og investerte 40 millioner kroner. I løpet av 2006 solgte vi 40 tomter. Det var en magisk tid, og tomtene ble solgt i rekordfart, mimrer Hillestad. Men så kom finanskrisa og salget stilnet av, men Gunnar hadde timet det hele.
– Vi slo til da etterspørselen var høy, det tjente vi på. Men dette er en langsiktig innvestering. Jeg tar ikke ut lønn ennå, men man må også satse for å komme videre, sier han.
Og noe av forklaringen hvorfor, ikke minst hvordan det er mulig å gjøre dette, ligger i Danmark. Rettere sagt i Broste Copenhagen.
Og dette er ingen lillebror, selskapet selger til om lag 2800 butikker i 45 land. Harebakken i Arendal er den nærmeste. Oppkjøpet ble gjennomført i 2010 og resterende høsten 2013. Modellen som ble valgt, med pantsetting av bygningsmassen og emisjon førte til at Hillestad Feriesenter nå eier 54,9 %, mens Index Holding AS ved direktør Kim Larsen basert i Danmark, eier 45,1 %.
Fra 2010 og frem til i dag har omsetningen i Broste økt fra 80 millioner til 150 millioner, og de er nå oppe i 40 ansatte i Danmark. For å si det enkelt, så er det noe av dette overskuddet Hillestad tar ut, men pøser inn – i Åmli.
-Jeg ønsker å få til noe og jeg har tålmodighet til det. Man må tåle at ting går på tverke i perioder. Jeg er egentlig en forsiktig mann, for jeg er av den oppfatningen at man aldri skal investere mer enn man tåler å tape, sier han.

Mangfold
Men tilbake til Åmli, Tovdal og Hillestadheia sitter Gunnar Hillestad med hendene på rattet, vi beveger oss oppover grusveien, på høyre siden ser vi Hillestad pukkverk som ble etablert i sommer for å kunne serve de kommende tomtene og veinettet. Tidligere var det urørt mark her, men i forbindelse med utvikling av hyttefeltet kom denne veien i stand for 11 år siden, på veien til topps kjører vi forbi 6 bruer som er med på å gjøre veien flomsikker. Vi ruller forbi paraglideplassen som er et resultat av grunneiers tillatelse og gavmildhet med skrapmasse som ble pussa til og sådd for god løpeflate før der de levende tar sats, forsvinner utfor kanten og flyr. Men vi skal ikke fly i dag, det gjør likevel den fullvoksne hauken som plutselig slår med store fjær foran oss i lufta. Den lander på en rank furu, men gjemmer seg vekk i naturen. Vi skal videre opp, på litt over 600 høydemeter ser vi parkeringsplassen til venstre her turfolket kan parkere for å gå til Lindeknuten (858 moh) og Gussteinheia (707 moh)
Gunnar kjører inn i det etablerte feltet. 70 bygg, de tradisjonsrike hyttene med torvtak, som av og til brytes av funkis-hytter og stilistiske byggverk med store vinduer og grå, nakne flater. Det er kupert og svingete, her og der titter byggene frem bak koller, og nede ved vann. Variert.
-Jeg synes det må være slik, alle kan velge sin stil og hvordan de ønsker sin egen hytte. Det er også mulig når man ikke ligger så tett på hverandre. Mangfold er bra og hver eneste tomt her har 1-2 mål eiendom rundt hytta. I tillegg har vi lagt rikelig med grøntområder mellom. 3200 mål er holdt av til 400 hytter her på sikt, men så er det også 8 mål bak hver tomt- det skaper luft og trivsel mellom, forklarer Hillestad.

I ETT:  Denne hytta bryter litt med det tradisjonsrike, men ligger med sitt funkispreg og valgte farge overraskende i ett med fjellet bak.
I ETT: Denne hytta bryter litt med det tradisjonsrike, men ligger med sitt funkispreg og valgte farge overraskende i ett med fjellet bak.

Tovdalsnatur
Ferske materialer og en halvferdig hytte kommer til syne, her holder Åmliselskapet; Byggmestere Olstad og Lindtveit As på. Selskapet har satt opp mange hytter her. Men det er også andre tunge aktører lokalt.
-Åmli Totalbygg har også bygd en 12-15 hytter her oppe, forteller Hillestad.
Vi snur, og i andre enden parkerer Gunnar og vi går til fots innover stien der lyngen står høstklar mellom dvergbjørk, gamle stammer og bekker. Vi ser elgen har gått forbi her, og lengre nede blinker det i myra, som i enden definerer friarealets slutt før de nye tomtene skal komme til. Her steger vi inn på stien og skremmer vi opp ei røy. Lengre oppe, helt på høyden står han nå, Hillestad. Peker utover den formidable utsikten fra 840 moh. Det er her, de nye hytteeierne skal få oppleve ekte Tovdalsnatur.
-Planen er ikke godkjent ennå, så salg jeg har gjort er med forbehold. Men infrastrukturen skal være på plass innen neste høst. Strøm, vann, avløp, fiber. Ja, det vi kaller full pakke, sier Hillestad.

IMG_0223

Hytten over og denne, ligger side om side. Meningene om byggestilen, er delte.
Hytten over og denne, ligger side om side. Meningene om byggestilen, er delte.

Kremplassene
De har også et eget vannverk og naturbasert renseanlegg som resirkulerer avfallsstoffene, dette skal hindre forurensing av vassdragene.
-Jeg hadde ikke peiling på planlegging av felt da jeg begynte. Men nå har jeg blitt en racer på vann og avløp, ler han.
Hyttene som skal ligge her på kremplassene ytterst er planlagt med lavere høyde enn de bak, for at alle skal få sin bit av utsiktskaka, og at det skal bli harmoni. Når hyttene er bygd, skal selskapet sørge for at driften går optimalt. At de får parkering, at veiene blir brøyta, at avløpssystemet fungerer slik det skal, at løypenettet er på stell vinter som sommer. Det er også grunneier som tar seg av kultivering av de om lag 12 fiskevannene som er her.
-Prislappen på omkostningene gjennom et år ligger på ca. 12.000 i året, og tomtene koster fra 300 000 – 700 000 sier han.
Han har hytteeiere fra Skien til Haugesund, mange kommer fra kystbyene på aksen mellom Tvedestrand og Kristiansand. De har omfavnet drømmen om «korteste veien til høyfjellet».

Slektsgården
-Og hyttene som blir bygd her, hva koster de sånn i snitt?
– De ligger på mellom 2,5 og 3,5 millioner inkludert tomten. Det er en pris mange har råd til og jeg ser også at mange har valgt å leie ut hyttene når de ikke bruker dem selv og tjener greit på det.
For kystfolk vil gjerne være ved havet på sommeren, mens de vil på heia om høsten og vinteren. Men europeerne ser annerledes på det, og mange har gjort grei forretning på det her, forteller Hillestad.
Men hvorfor investerer han, hva er drivkraften?
-Det betyr veldig mye for meg å kunne utvikle slektsgården. Forretningene jeg har utenom er mer flyktig, men dette er grunnfjellet. Når et hyttefelt først er etablert står bygningene i 100 år. Det er en varig og langsiktig investering, avslutter Hillestad.

 

AKTUELL SOM:
Gunnar Hillestad er aktuell som ny styreleder i Åmliavisa. Han er innstilt til vervet av valgstyret under den ekstraordinære generalforsamling i september, etter at Birger Sørgaard ble alvorlig kreftsyk.

Danske fristelser

LOKAL MAT:  Trond Johansson hjemme på gården i Tovdal. Nå er han klar med ny matvogn. I dag kan du teste selv, for da finner du han og Tovdal Street Food ved biblioteket i Åmli sentrum. 

 

Trond Johansson er daglig leder i det nyetablerte selskapet Tovdal Street Food. I dag er han å treffe i sentrum.

Trond Johansson flyttet fra Danmark til Tovdal med sin kone og tre barn tidligere i våres, nå satser han på ultra lokal mat og den skal selges til alle som setter pris på skikkelige smørbrød. Tovdal Street Food er altså navnet på vogna, og fra denne blir det ikke noe pølse i brød og frityr. Eller vent litt..
– Det kan godt være det blir servert pølse i brød – men da blir det en gourmet variant… Kanskje rådyrspølse, med hjemmelaget og tilpasset tilbehør, sier Trond.

IMG_0236

Strøm til drøm
– Det eneste som er en liten utfordring er strøm, for med komfyr, to kjøleskap og en mengde kjøkkenmaskiner i drift, trenger han en grei linje.
Men kommunen har lovet å finne en løsning, og i dag får han midlertidig plass ved biblioteket, før målet er en fast plass ved Pakkestasjonen.
– Kommunen har vært veldig imøtekommende og har tatt meg imot på en god måte, nå får vi håpe at det blir litt å gjøre fremover, sier Johansson som ikke er fremmed for å stå med vogna i både Tovdal, Gjøvdal og på Nelaug eller andre som kunne ha interesse av litt take-away smørbrød.

Catering lokalt
– Jeg har også søkt Arendal for en god stund siden, men denne avgjørelsen synes å ta tid, sier han.
Den nybakte Tovdølen tenker å begynne med 1 dag i uka i Åmli sentrum, for så å utvide tilbudet i tråd med etterspørselen.
– Nå er jeg i hvert fall endelig klar, det blir spennende å se hvor mange som kommer sier Trond før selve testen. Eller forresten, han har jo vært ute på en prøvetur med vogna, og serverte maten på både Fargerik fest, under Sommertoget på Nelaug, og han har levert catering til Kulturskolen med gode tilbakemeldinger.
Og apropos catering, det er han allerede i gang med. Og denne uken leverer han sine smørbrød til en barnedåp lokalt.
– Jeg håper mange vil ta kontakt og bruke meg for å få et nytt tilbud, også håper jeg de liker det selvsagt, smiler Trond.
Og for å fortelle hva det er han disker opp på disse smørbrødene, så baker Trond alle brødene sine selv på gården i Tovdal, og det er rugbrød, men uten surdeig understreker han.
– Nordmenn er litt skeptiske til den smaken ennå.
På sikt er tanken og også kunne tilby noe varmt, slik som Pulled Pork burger og ribbesandwich.

Foto/privat
Foto/privat

 

Hjemmelagd
Her lages det meste fra bunnen; estragonmajones, sitronmajones, sprø løk, senneps-smør. Han sylter sine egne rødbeter, han lager leverposteien etter en gammel oppskrift fra svigermor, og oksesteika steker han liggende i 6 timer på 56 grader. Og denne oksen danderes i skiver med tomat, en klype sprø løk og tomater, eller kanskje man vil ha svin med sennepsmajones og sprø svor som topping, eller leverpostei, bacon og champignon. Kyllingsalat har han også på menyen med asparges, champignon, majones og creme fraiche. Etter hvert vil han komme med en eggevariant for de som liker det.
Han vil ha det så lokalt og kortreist som overhode mulig, og er i dialog med Skjeggedal Vilt, for å se om man kan få til noe der.
– Hvorfor ikke lage en viltleverpostei, kommer det fra kona som er innom kjøkkenet. Og Trond smiler, han elsker å lage mat. Og vi får også vite at Trond har tilbrakt de siste 10 årene foran mat-program på TV hver eneste kveld, og han er så flink, og nøye skryter kona.
Familien har altså bodd i Danmark i 13 år, og selv om Trond har bodd i Arendal og har sine aner fra Tovdal, så tar han med seg den danske smørbrødstradisjonen hjem. Men han vil benytte seg av de lokale råvarene.
– Loff med noe kleine greier på er ikke smørbrød, det må ha litt fylde, blunker Trond.

Åmli heiser regnbueflagget

Åmli kommune heiser regnbueflagget under Skeive Sørlandsdager for å være med på å symbolisere et raust, mangfoldig og inkluderende Agder. Dette skriver Åmli kommune på sine nettsider i dag.

Flagget er internasjonalt og symboliserer kjærlighet. Det er levert av foreningen FRI Sør som har oppfordret alle Agderkommunene til å flagge disse dagene, skriver de videre.

Reidar Saga som er ordfører i Åmli sier dette til Åmliavisa i dag; «Først og fremst vil vi vise at vi er en inkluderende bygd med rom for alle. Folk skal føle seg trygge her. Mange forbinder dette flagget med mange ting, men det er først og fremst et kjærlighetsflagg, og det må vi i Åmli ha. Vi velger derfor å markere dette. Flaggheisingen kan kanskje virke kontroversielt for noen, men jeg har snakket med flere andre kommuner i Agder som nå velger å gjøre det samme. Dessuten har Kristiansand og Arendal gått ut med sin støtte før.»

FRI Sør er et fylkeslag av Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold som dekker begge Agder-fylkene. De arrangerer medlemsmøter og forsøker å skape møteplasser for lhbt-personer i sør. I tillegg fronter de den homo-politiske kampen på Sørlandet, og driver informasjonsvirksomhet.

Skeive Sørlandsdager avholdes i slutten av august hvert år i Kristiansand. Dette er Sørlandets største skeive festival, med både faglig innhold og moro, står det på nettsidene til FRI Sør. Og det er under denne festivalen Åmli kommune nå har bestemt seg for å heise flagget i støtte. Festivalen begynner tirsdag 22. august og varer til 27.august, opplyses det på nettsidene til organisasjonen.  Arrangementer begynner med «for likestilling og mot diskriminering» og etterfølges av ulike workshops, regnbuetorvet, parade, familiedag og pizzafest, blant annet.

Ungdommer i Åmli har tidligere gått hardt ut i avisen, der de har tatt sterk avstand mot grupper som går til angrep på regnbueflagget. Klistremerker med teksten «Stopp invasjonen og knus homolobbyen» ble hengt opp i store deler av sentrum tidligere i år. Det høyreekstreme nettstedet frihetskamp hyller Adolf Hitler, og vil forby homoseksualitet i det offentlige rom. Ungdommen i Åmli blir kraftig provosert og aksjonerte ved å rive ned alle merkene.

 

LES SAKEN HER

Fete biler og ville folk

I GARASJEN: F.v. ”Boa”, Arnt Olav Tveit sammen med John Lien ( bak) og t.h. Arvid Rønningen som for anledningen har tatt på seg de gamle Uno Mygg skoa og naglebeltet, selv om han ikke helt får de legendariske skoa på, så er det mange gøyale  minner i de tuppene. – Man hovner i beina når man blir eldre veit du, smeller det fra en lattermild John. Og så gapskratter de alle mann.

 

Vi tusler inn i garasjen til John Lien i Åmli, det lukter godt. Arbeid, drømmer, olje og lakk. Vi skal tilbake i tid, til den gang man kappkjørte på sletta, dro på bakhjulet over brua. Da damene hang på Syrdalens hjørne i Arendal og alt handlet om bil, motorsykkel og hestekrefter.

FET: Boa sin Corvette 1975 mod.
FET: Boa sin Corvette 1975 mod.

Foran meg står en V8`r og blinker, eller som John Lien selv beskriver det; her ser du en amatørbygd bil laga av en tulling.

LØFT:  Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.
LØFT: Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.

 

Gamle dager
Men Lien er ingen tulling, han er dyktig og genuint interessert i bil. Det har blitt en livsstil, en hjertebankende fryd som ble født allerede da han var guttunge – fordi han hadde noen å se opp til. Men det skal vi tilbake til. Akkurat nå er det karosseriet til ramma fra OZE ROD`n som skal på plass. Alt her er gjort etter de nye reglene, og gutta boys skal være med på å løfte det hele på plass før Lien kan begynne å kjæle videre med det nye smykket av en bil.
Bilentusiastene Frank Bjørnbakk, Arvid Rønningen, Torleif Nordmyr, Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står med armene klare og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
Uka etter kommer vi tilbake til garasjen, gutta sitter rundt bordet i garasjen og drikker kaffe. De forteller om gamle dager, om hvem som egentlig inspirerte dem til å begynne med det de gjør i dag. To navn kommer opp, søskenbarna Trygve og Oddvar Espestøyl.
-Det er deres skyld at jeg holder på med bil, egentlig skylder de meg et tonn med penger, gliser John. Boa nikker, de må bære mye av skylda.

LEKKER SAK:  En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!
LEKKER SAK: En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!

 

De tøffe gutta
For på midten av 70-tallet var Oddvar den kuleste mannen i hele verden, han kom fykende på en 59 Impala.
– Han var så utrolig flink, forteller John som vokste opp i samme nabolaget. Oddvar var sjefen, den utilnærmelige. Han rolige som bare var noe uoppnåelig som aldri guttungene fikk være med, eller snakke til. Trygve var søskenbarnet, han var rå, tøff, kjørte tømmerbil, hadde tresko og røyka. Reine Morgan Kane var han, skryter Arvid. Gutta som nå er voksne menn, har fortsatt med seg beundringen, og de er trygge nok til å skryte villig vekk.
– Når jeg hørte Trygve starta opp bilen, løp jeg ned til veien for å se om jeg kunne få lov til å sitte på. I 75 kjørte han en Ford Taunus GT Coupe V6, kjære Gud for en bil. Brun metallic med svart vinyltak. Han harva av den ene eksospotta, og den lyden…den lyden, Jeg løp ned for å prøve haikelykken, sier John.
– Husker du han hadde en 65 Impala Cab, en blå og hvit en, og så kjørte han rundt med den lekre lyshåra dama med store øreringer og leppestift, mimrer Arvid.
Men mens Trygve av og til tok guttungene på, var Oddvar den kuleste, men den de aldri kom innpå. Oddvar var også den som drev med lakkering, og hadde det som fag på 70-tallet ifølge gutta.
-Det er klart inspirasjon starter en plass, og for oss var det med dem. Det var helt vanvittig, og det går nesten ikke an å forklare hvor stort det var med den type biler på den tia. Det var rett og slett en drøm, sier gutta rundt bordet. Og man måtte ha kapital, rettere sagt trygghet.

FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.
FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.

Harley-hent
Da Boa skulle kjøpe motorsykkel på 90-tallet og tjente dobbelt så mye som John, var det likevel Lien som måtte kausjonere for han hadde hus, og jobb i kommunen. Boa fikk penga han trengte, og John og han dro til Kristiansund to dager før påske for å hente Harley `n, en FL 1340, 60 mod.
– Det tok oss 22 timer tur retur og ei pølse, ler Lien og Boa nikker med ditto-mimreglis.
– Husker du det første dragracet i Fyresdal? Jeg kjøpte dekk, men de var for breie på bilen og jeg måtte ha hjelp på Dampen i Arendal, for de hadde en stor nok kompressor til å få nok luft i Hijackersene. Det fantes jo ikke kjøreegenskaper, men dæven så tøft det var, ler han.
Boa har hatt både en Corvette og en Mustang, nå har han en Dodge business coupe 1948.
– Da jeg så den bilen, måtte jeg bare ha den.
Boa har bytta motor, sparkla, banka og herja, lakka og kjælt. Og ingen skal gi seg med bil, ikke på mange tiår ennå…
-Jeg skal ikke gi meg med bil før jeg må ha gåstol og da skal jeg pimpe opp den også, ler Arvid som skal ha seg et nytt bilprosjekt til våren. Endelig har han garasjen klar og nylig solgte han sin Volvo Amazon fra 1970, og igjen har han per nå kun en motorsykkel, en Yamaha XJ 900 fra 1986. John har neste prosjektet stående på siden av seg, en OZE ROD, det blir en 2018 mod. Karosseriet er på plass, og amatørbyggenemda kommer når de kommer.

MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. - Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.
MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. – Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.

Forelska
Vi får historier om svidd gummi, damer i fleng, øl og røyk og de gamle konsertene på Bakeritaket, da alle kom for å bli sett. Jeg husker jeg glei forbi i en nylakka commodore 71 coupe, gliser Lien. Rønningen ler ennå mer, og kjeften går.
Den første bilen til Boa husker han godt.
-En Oldsmobile F-85, 65 modell. Svart. Jeg husker den hadde mista det ene bakhjulet på Dølemo, jeg jobba på Åmli bilverksted den gangen og ble helt forelska i bilen. Jeg dro den med og fiksa den.
– Faren din var mindre fornøyd, kommenterer Rønningen, garasjen var for liten for bilen.

FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.
FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.

 

Hadde ikke lappen
Både Boa og John tok billappen i 1980, og Boas første bil kom i «hus» sommeren etter.
Johns første bil var en Ford Taunus 20 M 66 modell, han var 17 og et halvt år da han kjøpte den av bror sin.
Men det var tøffe tider, og håndpenger måtte man ha nok av. Dessuten var det ikke Finn som i dag, og de fete bilene vokste definitivt ikke på «trær».
– Finn var Aftenposten den gangen, vi sto og ventet som små guttunger, og ble helt ville, forteller Arvid. Hans første bil var en 1977 Plymouth belvedere.

Vi skal til vinteren i 1982, John kjøper en Honda CX 500 C og ringer til Boa.
-Gidder du kjøre meg ned til biltilsynet slik at jeg kan ta motorsykkellappen? Hæ? var svaret fra Boa. For alle trodde John hadde lappen på sykkel også, men det hadde han altså ikke. Den lappen hans kunne fort ha røket da han kjørte en trimma Yamaha FZ 750 på sletta på bakhjulet forbi Åmli også….for å sei det sånn. Vi får historier, om kappkjøring og villmanns-sysler. Men det var den gang da, folk endrer seg. Men kjærligheten til motor, ruster ikke.

KONSERT  Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.
KONSERT Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.

 

Arven videre
Men hva med bilarven, bringes den videre?
-Det er jo en grunn for at jeg bygger biler til jentene mine, sier John. Til helga skal han og datteren Camilla, som eier en Mustang på Grensetreffet. Alle har de på sitt vis, gitt arven videre.
Men det er ikke sikkert de «gamle» har blitt gamle nok ennå, og kanskje er det noen 16-åringer som drar på bakhjulet over brua, som sniktitter på de eldre, som kan skru, som vil mekke, som liker gamle biler og som en gang vil bygge slik som gjengen i dag gjør – og fortelle om sine helter til en journalist om en 40-års tid. Hvem vet.

KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.

Rekord på Gjøvdalsdagene

Stamgjester: Kjell Audun Ålandsli hadde vond rygg og kunne ikke traktere trekkspillet i år. I bakgrunnen Asbjørn Nordskog

117 vogner og bobiler, massevis av utstillere, rundt 700 dagsbesøkende lørdag (basert på antall parkerte biler) og 200 danseglade publikummere fredag og lørdag kveld. Dette er fasiten etter årets Gjøvdalsdager.

– Det gikk kjempebra. Jeg tror folk koste seg, oppsummerer Eldbjørg Smeland i arrangementskomiteen.
Nå kan hun endelig ta en pust i bakken. Det samme gjelder de andre funksjonærene. Et så stort arrangement krever nemlig et stort apparat av frivillige. Over 50 personer jobba dugnad.
Det åpna for innkjøringen til campingen klokka 14 torsdag. Men de ivrigste kunne ikke vente.

blinkskudd: Jan-Harald Helledal er leder i Åmli JFF. Her hjelper han unge Noa med å skyte villsvin på standen deres.
blinkskudd: Jan-Harald Helledal er leder i Åmli JFF. Her hjelper han unge Noa med å skyte villsvin på standen deres.

På Lykketoppen
– De første campingvognene og bobilene kom allerede på onsdagen. Vi kunne til slutt telle 117 stykker, forteller Eldbjørg.
Dette er ny rekord. For å få plass til alle, måtte de etablere to nye campingplasser på øvre side av veien. Den ene ligger på en høyde med flott utsikt. Den har fått navnet Lykketoppen.
Fra striregn til sol
De første campistene fikk forøvrig en våt start. Torsdag striregna det i Gjøvdal. Noen målte 40 millimeter. Men vannet rant fort unna, fredag var det oppholdsvær og lørdag smilte sola.
Eldbjørg har ikke det nøyaktige tallet på antall utstillere, men Åmliavisa telte rundt 40 med smått og stort. I tillegg til den asfalterte parkeringsplassen, ble det etablert en ny handlegate på jordet nedenfor veien.
Her var det lang kø foran det store ”loppeteltet” i minuttene før klokka 11 lørdag. Mange ville sikre seg en godbit.

Gjøvdalsdagene-2-NETT

Makrellboks til 75 kr.
Kenneth Lunden debuterte som kremmer under Bagasjeromsmarkedet på Simonstad i fjor. Her fikk han blod på tann. Nå er han stadig på farten med et rikholdig utvalg antikviteter:
– Ja, interessa har eksplodert. Jeg synes det er fryktelig moro. I år kommer jeg til å besøke 7-8 forskjellige salgsmesser, forteller han.
– Hvor får du alle varene fra?
– Noe finner jeg heime på loftet eller i uthuset. Andre ting kjøper jeg på Finn.no. Jeg gjorde nylig noen interessante funn i en søppelkontainer i Skien, avslører han.
Kenneth opplever at folk er helt ville etter alt som er gammelt, sært og rart. Resultatet er at han har fylt en tilhenger med antikk emballasje. Kenneth forteller at noen er villig til å betale 75 kroner for en utdatert makrellboks.

lykkemannen: Oddbjørn Haugli svinger på lykkehjulet og deler raust ut twistposer og kaker til heldige vinnere.
lykkemannen: Oddbjørn Haugli svinger på lykkehjulet og deler raust ut twistposer og kaker til heldige vinnere.

Skryt fra Dølemo
Blant kremmerne finner vi også Dølemomannen Ole Hægestøyl. Han selger eksklusive kjøkkenkniver og bestikk. Som en av ildsjelene bak Dølemo-marknaden, lurer vi på om Ole egentlig har forvilla seg opp i Gjøvdal ved en feiltakelse.
– Neida, som funksjonær, kan jeg ikke ha egen salgsbod på Dølemo, men det er OK her i Gjøvdal, forklarer han.
– Hva synes du egentlig om Gjøvdalsdagene?
–Veldig trivelig. Jeg synes gjøvdølene er flinke. De har akkurat den samme dugnadsånden som oss. Og begge plasser opplever vi at det har tatt helt av med campinggjester.
– Har du noen råd å gi til gjøvdølene?
– Alle salgsbodene betaler den samme avgiften til arrangøren her i Gjøvdal. Jeg tror de etterhvert vil oppdage at det er fornuftig å innføre en ”meterpris”, slik at de største salgbodene, betaler litt mer enn de minste, svarer han.
Ingen behøver å være sultne på Gjøvdalsdagene. Her serveres det er rikholdig utvalg av god og rimelig mat. Det hele ble avslutta med 150 Herefoss-komper som søndagsmiddag til campinggjestene.
Fredag kveld spilte Hauglis Orkester opp til dans og lørdag kom turen til Big B, alias Bjørn Vidar Amdal. De samla begge rundt 200 danseglade publikummere og stemningen var på topp.

HEIMELAGA: Her kunne man få kjøpt heimelaga snadder i form av saft, karamell og elge-godt av Anders Rønning Smeland, Stian Hansen Smeland, Arne Hansen Smeland og Anja Rønning Smeland. Sjekk den tøffe saftkassa.
HEIMELAGA: Her kunne man få kjøpt heimelaga snadder i form av saft, karamell og elge-godt av Anders Rønning Smeland, Stian Hansen Smeland, Arne Hansen Smeland og Anja Rønning Smeland. Sjekk den tøffe saftkassa.

Vel 280.000 kroner
Eldsbjørg Smeland forteller at 2017-årgangen hadde en brutto omsetning på vel 280.000 kroner. Overskuddet går til drift av Valhall, vedlikehold av butikklokalet og andre positive tiltak som komme alle gjøvdøler til gode.
– 22. september arrangerer vi et møte hvor vi avgjør bruken av årets overskudd, avslutter hun.

Hane haiket med trailer i 70 km/t

Møt hanen Kåre, en skikkelig damemagnet av en hvit italiener. Forrige uke hoppet han på matfars trailer på tunet og haiket likegodt med pappa på jobb. I over 20 kilometer i 70 kilometer i timen klorte han seg fast mellom hytta og huset på bilen, før den ville flukten fra hønsegården tok slutt. Da flakset han ned og galte som en gal etter kvinnfolk. Men alt han møtte var grus, og en lattermild matfar. Les den utrolige historien;
Sommeren 2016. Han bor på en gård i Froland, men han kjenner det i fjærene. Det er noe i gjære. Han kan ikke hjelpe for det, han er tøff, han er rå, og fin som få. Men det går mot slutten, han kan føle det. Smake det som et varsel i maisen. Han må finne en vei ut, før halsen hans ryker.

IMG_7784

Året er 1999. Vi skal til Åmli kommune, og til Gjeruldstad. Det regner ute, men mamma Ingeborg Espeland, har to små hender i sine på vei til kino. Stian og Helene på 5 og 6 år, gleder seg. Det er premiere på «Flukten fra hønsegården».

 
Piggtrå og enecelle
To små barn og en mor sitter fjetret i kinosalen.
Fjærkre er fanget – innestengt bak piggtrådgjerder, i frykt for sine egne liv og med drømmer om et liv i frihet. Alle som forsøker å rømme blir brutalt slått ned på og opprørslederen blir alltid straffet og satt i enecelle. På Nordre Tvilsheim Hønsegård risikerer hver høne som ikke bidrar med egg til frokostbordet, å ende opp som dagens hønsefrikassé. Men ved hjelp av en lett nebbete kjekkhet av ei lederhøne ved navnet Inger og «helten» og hanen Rocky, skal de klare målet; unnslippe før de blir ribbet og stekt.
Årene går på Gjeruldstad i Åmli, og filmen som ble kjøpt for å sees igjen og igjen og igjen, byttes fra VHS til DVD ettersom tia går. Ennå ser familien filmen minst en gang i året. Så kommer sommeren 2016, det er på tide å finne noen høner til hønsegården synes mannen Esben Ormshammer og Ingeborg Espeland. Så hun reiser til en gård i Froland som averterer. Kyllingene plukkes ut, 7 stykker skal få være med hjem til gården på Gjeruldstad og det gamle hønsehuset som er tilbake på tunet.

SKJULESTED: ”Kåre fikk lufta «håret» der han gjemte seg mellom hytta og huset på lastebilen til «far» Esben Ormshammer. Gjennom 23,7 kilometer i 70 kilometer i timen, før han hoppet han av og begynte å gale etter damene, som aldri kom.
SKJULESTED: ”Kåre fikk lufta «håret» der han gjemte seg mellom hytta og huset på lastebilen til «far» Esben Ormshammer. Gjennom 23,7 kilometer i 70 kilometer i timen, før han hoppet han av og begynte å gale etter damene, som aldri kom. Foto: Ingeborg Espeland.

Hun blir redningen
Han ser henne, hun er redningen. Han bare vet det. Hanen brysker med fjær, gjør seg til. Og hun ser, som alle kvinner før henne – for han er, som han også så godt vet; helt uimotståelig. Knallrød kam, kritthvit hals, sadel, bryst, kraftig lår, fjærfullhale, og vakre gule bein.
-For en vakker hane, sukker Ingeborg og tenker at eieren er heldig. Men eieren vil han til livs, det er bare bråk med ham og han skal i kverna neste morgen, er svaret hun får. Plutselig sitter Ingeborg tilbake i kinosalen med to små barnehender i sine, store øyne som ser opp på henne og hvisker; klarer de seg mamma?
Ikke tale om at den hanen skal i noe kvern nei, og inn i bilen til Ingeborg bærer det. Han kikker opp og skotter ut av ruta fra buret, ser drapsgården forsvinner bak seg. Hun som kjører virker snill, hun har sikkert mye mat også. Og foran ham vrikker det 7 nydelige, unge kyllingstjerter som skal vokse seg hønefine. Dette, kan han forholde seg til.

PÅ TUR: Kåre i sitt rette habitat med damene svinsene rundt.
PÅ TUR: Kåre i sitt rette habitat med damene svinsene rundt.

Helga som ble Helge
Livet på Gjeruldstad blir godt for den hvite italieneren med raus lugg. Her får han navnet Kåre, fritt oversatt fra helten i filmen ”Rocky”, selvfølgelig. Han får mais og kos, et stort kongerike med utsikt, og damer. Kristine og Ingrid. Berit, Helga, Tulla, Anne og Sigrid.
Kåre liker damer. Han liker de fryktelig godt. Og de liker han. Men det er en hane til her, de to inne i huset vet det ikke, men han skjønner det tidlig. Helga kaller de ham, Kåre ler litt av det, men så en dag forstår de. Og så en helg blir Helga til Helge. Han er selvfølgelig langt fra så lekker som Kåre selv, for hvem er vel det! Dessuten er han ikke mann, han er litt feig og for voldsom med hønene synes Kåre. Stakkars lille Berit blir jo fjærløs på hele kroppen, det går for langt synes den hvite italieneren. Det er ikke det at ikke han har seg kraftig med damene selv, men de skal like det også, og han passer på kvinnfolka sine- de skal få trygghet. Han blir «politi» for egen flokk. Til slutt skjønner også matmor og matfar at dette ikke går, og Helge skal til hanehimmelen sier Ingeborg til Kåre en morgen. Det har han fortjent, tenker Kåre og stikker nebbet kjærlig innunder vingen på Berit. Det er over nå.

GRUSJAKT: T.v. Kåre trippende på jakt etter damer i grushaugen. Foto: Ingeborg Espeland.
GRUSJAKT: T.v. Kåre trippende på jakt etter damer i grushaugen. Foto: Ingeborg Espeland.

Deilige Don Juan
Månedene går og etter hvert blir Kåre jammen en god far også. En kjærlig Don Juan. Barna Miss Marple og nummer 9 kommer til, foreløpig heter siste barn i rekka Ingebjørg. Kåre er litt usikker på om det er en sønn eller datter selv egentlig, men han har hørt at den skal hete Inge hvis det nå viser seg å være en sønn. Han har alt på stell. Når han går, går damene og barna etter på stram rekke. Han har alt han kan ønske seg og litt til, men han kjeder seg litt. Er blitt to år nå, i sin beste alder og har fortsatt masse fart og vilje i kroppen og toppen.

HJEMME: Kåre utenfor hønsehus og domene dagen etter den spektakulære flukten fra hønsegården. Men han endte opp på Vegarheim pukkverk, og synes det var veldig greit å komme hjem igjen til damer og mais.
HJEMME: Kåre utenfor hønsehus og domene dagen etter den spektakulære flukten fra hønsegården. Men han endte opp på Vegarheim pukkverk, og synes det var veldig greit å komme hjem igjen til damer og mais.

Vill flukt
Kåre speiler seg i vinduet, for en kjekk villstyring han er egentlig og så brysker han litt med fjæra og viser musklene i vingene så damene sukker «kluuuukk klukk» og nesten detter ned fra vagla. Han har full kontroll. Men han kjeder seg…litt.
Onsdag 2.august. Klokken 0500 tripper han ut på gårdsplassen som vanlig og galer, men det er stille i huset der borte. Lastebilen står på den vante plassen. Men hvor er det egentlig matfar drar hver dag? Og er det ikke på tide med litt eventyr…Han hopper opp, gjemmer seg mellom hytta og kassa på lastebilen og venter.
Motoren går på, han har tima og tilrettelagt alt. Om lag 4 minutter pleier den å svive før han kjører, Kåre klemmer seg inn, så begynner bilen å rulle. Bare ingen ser ham…Men vel nede på veien vet han at han er på vei. Det blåser godt i kammen når han kikker ut, fjæra dras bakover i fart. Han krabber lengre inn og kjenner adrenalinet spre seg i nebbet over at han har klart det, ”Kåre knallkul” har rømt! Han er på vei, sikkert til massevis av damer!
70 kilometer i timen i 23,7 kilometer. Han er rå. Bilen svinger inn på Vegarheim pukkverk i Vegårshei kommune og inn ved siden av sjåfør Øyvind Skaali. De ruller begge ned vinduet, kompisene skal ta seg en kaffetår som vanlig. Prate litt, så bryter et voldsomt kykkellikyyyyyyyy stillheten, og det fortsetter i det villeste tempoet.
Daaaaaaaamer, lokker Kåre. Endelig, de kommer nok nå. Vaggende og på skrå for å se, for å få – i haugevis. Men alt Kåre ser er grus. Og to menn som nesten faller om av latter der de sitter. Så kommer de ut, roper navnet hans.

Stakkars Berit blir jo fjærløs på hele kroppen, det går for langt synes den hvite italieneren

Lokker med YouTube
Men ikke skal han dra når han endelig har kommet seg ut på eventyr. Han vet de er der. Tia går, og han går og går. Er ikke gresset grønnere på andre siden? Men det er jo ikke gress her i det hele tatt. Grus, grus, grus. Hvorfor i all verden matfar drar hit, når han kan være hjemme vil aldri Kåre forstå. Så hører han stemmen. Matmor kommer lokkende med puserøst og mais, også løper hun jaggu rundt der med en liten sak det kommer lyd ut fra. Høneklukking og hanegaling?! – Hør på YouTube nå da Kåre, «komme da komme da», lokker hun.

7 vakre damer
Men nei, han er nødt til å sjekke det hele ut litt bedre. Har de gjemt seg, damene? Men det er ikke ei høne å se. Så til slutt lar han seg fange inn, sitter pent i hundeburet i baksetet til Ingeborg hele veien hjem, og når mor lukker opp bildøra regner det. Han kikker seg mot bakenden. Den deilige, kritthvite stjerten hans er svart av eksos fra haiketuren, men han vasker og dasker den litt i øsregnet som skyller ned fra himmelen, og med raske klør går han over gårdsplassen i lett «trav» og inne finner han sju, flotte, deilige, varme hønefrøkner som er så uendelig glade for at sjefen har kommet heim.
Det er vel her han «høner» hjemme.

Saken er skrevet på bakgrunn av ekte hendelser, men hanen er tillagt følelser.

Peace, love and motorcycles

MC-treffet Peace Love and Motorcycles 2017 og Tiurleiken enduro spesial går snart av stabelen på Flateland. Norgeseliten kommer og publikum og treffdeltagere kan bare glede seg til å få gjørma syngende rundt øra i et hav av lyd og fart.

 

BRO: Det skal ikke mangle på mulighet for å komme seg over elva, i år blir det bru. Og det ryktes at det er både mulig og god underholdning å dra på bakhjulet over. Her ser man Kai Ingvald selv, (t.h) sammen med medbrubyggerne Curt Tronstad og Dag Anders Omholt. Det var Kenneth Bang som i første omgang lanserte ideen. (foto privat)
BRO: Det skal ikke mangle på mulighet for å komme seg over elva, i år blir det bru. Og det ryktes at det er både mulig og god underholdning å dra på bakhjulet over. Her ser man Kai Ingvald selv, (t.h) sammen med medbrubyggerne Curt Tronstad og Dag Anders Omholt. Det var Kenneth Bang som i første omgang lanserte ideen. (foto privat)

Vertskapet for MC-treffet som i år arrangeres for første gang er ekteparet og entusiastene Kai Ingvald Flateland og Turid Kjetland. De inviterer alle glade motorsyklister med, og ellers alle andre hyggelige entusiaster.

Sjekk promovideo

Raceteam på Flateland
-Ombygde motorsykler og biler ønskes spesielt velkommen, men folka er jo de viktigste, smiler Flatland.
Men det er ikke bare treffet som går av stabelen denne helgen. For treffplassen på Flateland blir også racedepot for motorsykkelløpet ”Tiurleiken Enduro Spesial 2017”, som går lørdag 12. august. Og her kan man bare glede seg til at gjørma synger mellom ørene, for Norgeseliten stiller til start, sammen med glade mosjonister. I fjor var det 93 deltakere i enduroløpet, i år forventer Flateland like mange og hvis han er heldig; flere!
Enduroløpet arrangeres av Kristiansand Enduro.
-Formannen Kenneth Bang og hans nærmeste medarbeidere gjør en kjempejobb for å få dette til. I fjor vant de prisen for ”beste enduroarrangør på den årlige motorsportkonferansen, forteller Flateland.
Mange raceteam kommer altså til å tilbringe hele helga på Flateland.
– Vi satser på å få en god miks av morsomme mennesker på gården vår som ligger inntil Tovdalselva i Froland kommune, sier han.
Og det hører med til historien at gården tidligere var en del av Åmli. Altså, helt på grensa til å kalle det «vårt».

TORDEN I SKOGEN: Vent dere hissige hjul som pløyer opp jorden så spruten står under bakdekket. Tipper videre opp på bakhjulet i gass og tordner oppover djeveldumpa i korte sekunder, mens andre velter, faller og sklir. ( foto fra fjorårets arrangement/avisarkiv)
TORDEN I SKOGEN: Vent dere hissige hjul som pløyer opp jorden så spruten står under bakdekket. Tipper videre opp på bakhjulet i gass og tordner oppover djeveldumpa i korte sekunder, mens andre velter, faller og sklir. ( foto fra fjorårets arrangement/avisarkiv)

Ekstrembakker
Tidligere drev ekteparet campingplass, og det er denne infrastrukturen som nå benyttes for å lage heftige baner det «synger» av.
-I fjor foregikk startet ved Mykland skytebane og Pål Anders Ullevålseter og hans disipler bodde der, men i år blir det andre boller. Nå samles alle på ett sted.
-I fjor var det trekkferge som dro alle over elva, men enda bedre blir det med flytebru som nå er på stell. Vi har lagt om løypene og i år går både start og all kjøring med depot integrert på tomta vår. Og alle bor her, både mosjonistene og de proffe i tillegg til treffdeltagerne, sier Flateland.
På Flateland er det selvfølgelig fortsatt ekstrembakker, men det er laget nye seksjoner i skogen. Løypa er 7 kilometer per nå, med en høydeforskjell på 150 meter fra høyeste til laveste punkt skal enhver få noe å bryne seg på, lover Flateland.
-Jeg drev litt tømmerdrift i vinter, og da ble en del av veiene litt istykker kjørt. Nå har jeg reparert og benyttet muligheten til å lage en veldig fin løype. I år har vi også plassert stedsnavn langs løypa, det gir de som kjører en mulighet til å ha et holdepunkt når de diskuterer kjøringen i ettertid og hva som var utfordrende og hva som var ekstra gøy. Det gir også oss som arrangører mulighet til å få inn verdifulle tilbakemeldinger, sier han.

INNSATS: Turid har gjort en formidabel innsats for å få det hele på skinner. Her ser vi henne i full gang med å pusse opp steinkjelleren og gjøre klar til ”Enduropub”. ( foto, privat)
INNSATS: Turid har gjort en formidabel innsats for å få det hele på skinner. Her ser vi henne i full gang med å pusse opp steinkjelleren og gjøre klar til ”Enduropub”. ( foto, privat)

Rolling Stones kleiva
Og stedsnavnene i løypa er en blanding av virkelige navn, etter gjenstander og humoristiske letthuskbare ord slik som for eksempel «Folkevogna» som har sin opprinnelse i en ekte folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående på det aktuelle punktet fra 1967 – 2016, først da var den verdt noe og Flateland solgte den for en god slump som holdes hemmelig.
-Det var en 1952 modell, og «rent gull». En såkaldt ”Barndoor” som er kallenavnet på den første serien av folkevogn, busser og varebiler fra 1950-1955. Motorlokket i bakkant er stort som ei låvedør og det er populære saker, for hvem ønsker seg vel ikke en grovt undermotorisert, livsfarlig varebil fra tidlig femtitall med 49-års utendørs lagring og årgangsrust, ler Flateland klingende.
Og det er mer som er gjort i løypa, for den såkalte «bakkedalen» er lagt om, og misforstå ikke- den er fortsatt brattere enn brattest.
Først tenkte jeg på et karakteristisk navn som Grand Canyon, men det ble for kjedelig. Jeg kom ikke opp derfra med lastebærer engang, og det var tålig bratt med en mengde rullestein så navnet på det stedet blir passende; Rolling Stones kleiva, smiler han.

Jeg lover alle et glis i hjelmen

Landslagstrener
Det blir altså en mer allsidig løype i år, med krevende tekniske partier, men også raske partier, dermed vil alle møte sine utfordringer, forklarer Flateland som lover alle et glis i hjelmen.
-Jeg og kona ønsker å skape det beste treffet noensinne, det er veldig gøy at landslagstreneren gleder seg til å komme sammen med de disiplene som kan. Allerede nå er det 60 påmeldte og erfaringsmessig vet vi det kommer et renn i siste liten. Vi håper derfor på 100 deltagere, ikke minst håper vi på mye folk på treffet, publikum og knallvær, smiler han.
Dessuten legges det til rette for sosial kos, kjelleren til ekteparet er gjort om til «Enduro-pub».
Her kan folk nyte medbrakt og bruke kjelleren som storstue hele helga, sier han.
Alle som har vært på et fartsfylt arrangement, vet at et afterrace blir bra. Vi kommer ikke til å ha band i år, men det blir underholdning, lover han.

KLAR: ”Sjefen” for treffet, og primus motor Kai Ingvald Flateland arrangerer nå arrangementet sammen med kona.  Pål Andreas Ullevålseter kommer også i år sammen med sine disipler, til en løype som er ennå bedre og mer utfordrende enn fjoråret.
KLAR: ”Sjefen” for treffet, og primus motor Kai Ingvald Flateland arrangerer nå arrangementet sammen med kona. Pål Andreas Ullevålseter kommer også i år sammen med sine disipler, til en løype som er ennå bedre og mer utfordrende enn fjoråret.

På bakhjulet
For jordet utenfor gården blir gjort om til «bane» for bakhjuls-konkurranse.
– Det er helt i tråd med konseptet, så det er holdt av et langstrekk på jordet, humrer han.
Ikke minst blir det oppvisning med spektakulært trial med Mardon Moi eller noen i hans sjanger. Det er definitivt duket for en fartsfylt og spektakulær helg på Flateland.
Og det blir kortreist og ekte mat, for her er det Mykland vilt som står for levering av kjøtt.
-Entusiastene skal få mette seg med hjorteburgere og hjortepølser av ypperste kvalitet, sier Flateland.

ARTIGE LØYPENAVN: En folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående (1952 modell) har gitt navn til et punkt i løypa. ”Gullsaken” er nå solgt og fraktet over elva av ”Barndoor rescue team”.
ARTIGE LØYPENAVN: En folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående (1952 modell) har gitt navn til et punkt i løypa. ”Gullsaken” er nå solgt og fraktet over elva av ”Barndoor rescue team”.

Familiearrangement
Han ønsker alle velkommen liten som stor; for Flateland er tydelig; Motorsykkelløpet på lørdagen er et arrangement som også passer for familier.
– Besteforeldre, tanter, foreldre og unger. Nære og fjerne, kom for å se på noe gøy, oppmuntrer Flateland som forteller det er masse gode plasser for nærsyn langs løypa, og i pausene kan man plukke blåbær og kose seg i skogen.
– Syklene kommer fort, så det er viktig at publikum ikke går i løypa, for sikkerhet er viktig. En rekke vakter passer på i løypa, men publikum kommer definitivt nærme nok til å få et tett møte med et fartsfylt og visuelt idrettsarrangement.
– Alle kan heie på sin favoritt og ta inn lyd og fart i et vakkert område, hjertelig velkommen til alle avslutter han.

SKAU-UTFORDRING: Det blir ennå bedre og mer utfordrende løyper i år, her ser dere et bilde fra bakke-anstrengelser under fjorårets race.
SKAU-UTFORDRING: Det blir ennå bedre og mer utfordrende løyper i år, her ser dere et bilde fra bakke-anstrengelser under fjorårets race.

Campingsommer på Dølemo

7. juli blir en historisk dag på Dølemo. For første gang siden 1980-tallet kan man få kjøpt bensin i bygda. Dette skjer samtidig som butikken fyller to år og campingplassen blir stadig mer populær. Det spirer og gror i Vestbygda.

Åmliavisa dro egentlig til Dølemo for å skrive om det nye tankanlegget. Men vi oppdaga snart at denne historia henger nøye sammen med to andre fortellinger.

Nemlig fortellinga om butikken til Daniela og Bernd Plozicki som nå har klart seg i to år og en campingplass som kommer med stadig nye tilbud til gjestene.
For dette er egentlig tre sider av samme sak, eller som man sier i ordtaket: Alt henger sammen med alt.

Dølemo-7-NETTHistorisk begivenhet

– Ja, det er virkelig historisk. Med god støtte fra Merkur-programmet til Roy Michaelsen og en positiv uttalelse fra kommunen, kan vi endelig fylle drivstoff i heimbygda, sier Bjørn Gunnar Baas. Han er styreleder i Dølemo Vekst.
Bjørn Gunnar kan huske at han i ungdommen fylte bensin for 5 kroner til plenklipperen, fra ei pumpe i veikrysset. Det var like før den forsvant på 1980-tallet.
Siden den gangen har innbyggerne dratt til Åmli sentrum, Froland eller Birkeland for å fylle bensin.

– Pluss for Dølemo
– Det er et stort pluss for Dølemo at vi nå får vår egen bensinstasjon. Ikke bare for bilistene. Men tenk på alle traktorene og andre maskiner som folk har. Jeg tror også turistene får mye glede av dette, mener Bjørn Gunnar.
Dølemo-folk er ikke Dølemo-folk uten grunn. Området rundt tankanlegget ble selvfølgelig klargjort på dugnad.
Det 13 tonn tunge tankanlegget får ikke akkurat noen pris for arkitektonisk skjønnhet. Det har form av en nokså kjedelig, firkanta grå sementkasse, som innholder separate tanker for 95 oktan bensin, vanlig diesel og avgiftsfri diesel.
Tankanlegget har tidligere blitt brukt på Tingvatn i Hægebostad og ble frakta med trailer til Dølemo.
Anlegget blir ubetjent. Kundene bruker bankkortet når de skal fylle bensin.
Som leder av Dølemo Nærmat, får Daniela Ploziki ansvar for å holde daglig oppsyn med tankanlegget.

Høytidelig åpning
7. juli blir det altså høytidelig åpning av tankanlegget. Dølemo Vekst har invitert en prominent person til å klippe snora. Blant gjestene finner man politikere, Roy Michaelsen i Merkur-programmet og banksjef Hans Fredrik Tangen.

Dølemo-3-NETT

Blomster og klem
Åmliavisa la merke til at Bjørn Gunnar Baas hadde en søt blomsterbukett under armen da vi først møtte han.
– Han er nok en uhelbredelig romantiker, tenkte vi uten å gjøre noe poeng av det. Men det skulle snart vise seg at Bjørn Gunnar hadde en plan med blomsterbuketten.
– Jeg vil gjerne gratulere Daniela og Bernd Plozicki med at de nå har drevet butikken i akkurat to år, sier han og overrekker blomsterbuketten til de to, sammen med en god klem.
Selv feirer de jubileet med marsipankake, hoppeslott og ballonger.

Stusselig uten butikk
– Hva betyr butikken for Dølemo?
– Den betyr alt! Jeg vil si det så sterkt at uten butikken, så hadde vi ikke vært ei bygd. Dette handler ikke bare om å kunne kjøpe dagligvarer. Det er her folk møtes i hverdagen. Det hadde vært fryktelig stusselig uten butikken, svarer Bjørn Gunnar.
Daniela er stolt og glad for at Dølemo-folk er så flinke til å bruke nærbutikken.
– Vi hadde aldri overlev uten denne solidariteten. Vi blir ikke akkurat rike av å drive butikk på Dølemo, men vi klarer oss, sier hun.
Med sin oppvekst i Tyskland har Daniela og Bernd et spesielt forhold til pølser. Og da snakker vi om skikkelige, smakfulle gourmetpølser.
Resultatet er at butikken nå har begynt å selge noen spesielle eksemplarer av arten. Og gourmetpølsene faller i smak hos kundne.
I tillegg til butikken driver Daniela og Bernd gatekjøkken og pub i nabolokalet. Her er det åpent med jevne mellom. Det er ikke uvanlig med 90 gjester i pub`en.

Campinggjester
Så har vi kommet fram til siste tredjedelen av denne fortellinga, nemlig Dølemo Camping- og Bobilparkering.
– Ikke kall meg camping-general, utbryter Bjørn Gunnar. Som styreleder i Dølemo Vekst er det likevel han som har oppsyn med campingplassen, mens butikken fungere som resepsjon og servicesenter.
– Campingplassen holder offisielt åpent fra 1. mai til 1. oktober. Her kan vi tilby strøm, kjøkken, dusj og toaletter. Akkurat nå er vi i ferd med å lage en lekeplass på dugnad, forteller Bjørn Gunnar. Antall campinggjester øker for hver år som går. I sommer er det rundt 15-16 vogner som har fast tilhold på Dølemo.
Willy Sigvaldsen fra Froland er innehaver av plassens største og flotteste spikertelt Han slapper av på verandaen og har full kontroll over hva som skjer rundt på plassen.
– Jeg elsker Dølemo, Det er så trivelig her, Også så fredelig. Skal vi lage bråk, så må vi gjøre det sjøl, sier han og ler så magen rister. Willy er pensjonst etter 43 år på sjøen.
– Kjenner du naboene?
– Ja, alle sammen, Vi er en fin gjeng. Vi liker trekkspill. Det er det som gjelder.
Willy tilbringer nesten hver helg på Dølemo.
– Jeg ringer til Daniela og ber henne om å legge av et brød og noen varer til jeg kommer. ”Til Willy” skriver hun med rød tusj på bæreposen. Det gjør det ekstra hyggelig å komme hit, sier han.

– Jeg nekter å gi meg, for her vil jeg bo!

Nå utvider hun åpningstidene for å få flere turister på butikk-kroken. Drømmen er også å bygge tak over verandaen for å kunne tilby både en pils, et glass vin og litt mat under tak fra mai til oktober for lokalbefolkning og turister.

Jeg parkerer foran butikken, på trappa står det en frodig blomst og nikker i vinden. Inne står Ina Lohuis sammen med datteren Lione og pakker ut varer. Hjemmet deres befinner seg i etasjen over.
Hei! Sier de i kor.

 

Bar i 2.etg
Ved siden av butikken ligger Pakkbua som hun leier sammen med butikken. Og nå har en gjeng med damer fått innpass her. I gamle dager forteller Ina at det var matservering her på søndager. Nå er det primus motor Anne Grete Askland og Sigrid Lunden som har sørget for å fylle opp med fargerike varer.
– Her kan man jo få til mye på sikt, for eksempel starte en barselgruppe der man kan sitte og lage litt håndarbeid som man senere kan selge her, kommenterer Ina.
Hun låser opp og vi tråkker sammen over dørterskelen, her henger det kjoler og strikkede lekkerbisken ned fra taket, i skap står det ting og tang, vesker henger over stoler, og det er finmaskede fingervanter og se i en kurv. Barnetøy og voksentøy og sommertøy.
Men hva er det over her da?
– Jo der er det en bar sønnene mine har bygd.
– Hva, kan vi gå opp for å se?
Og mens Ina forteller at dette har ungdommene bygd og brukt til ungdomsfester før de flyttet ut av bygda, så er det nå lagringsplass. Men her hang de altså med kompiser. Det var deres sted og de hadde det moro.
– Men hva med lukket selskap her?
– Jo, men nå er det jo butikk nede så da blir det litt ugreit med renn att og frem her, men på sikt kunne jeg tenkt meg at det ble isolert og renovert. Her kunne jo folk samlet seg på vinteren til litt hygge og kos, sier hun.

Etterlyser dugnad
Og apropos det med hygge og kos. Ina har planer, flere ideer. Og hun tar gjerne kunnskapsprøve i alkoholloven.
– Du må bli med ned igjen, for det er der jeg har planene sier hun og jeg følger etter, inn i butikken før hun stopper på kjøkkenet.
– Her skjønner du, dette kjøkkenet er ikke så altfor gammelt, og med et par justeringer slik som en vask til, så vil det bli godkjent av mattilsynet. Da kan man lage litt enkle retter her. Vi kan sørge for en disk ved døra her, sier hun og trykker håndtaket ned. Og så kan folk komme hit og bestille, og jeg kunne hatt en til å servere. Mat, vin, øl og mineralvann for eksempel. Men det er for kaldt slik det er nå. Jeg må ha et tak over verandaen for at det skal være noe sesong å snakke om.
Så du vil bygge?
Butikken leier jeg bare, det er bygda som eier butikken gjennom handelslag. Hvis innbyggerne hadde villet kunne de kommet sammen og skaffet til veie noen gamle materialer, bygd et tak på dugnad og vips så hadde de hatt et sted som kunne være en pub og spisested fra mai til oktober. Jeg kunne hatt terassevarmere her, peker hun og slår ut med hendene. Det hadde vært noe!

Frivillig servering
Men å leie inn noen folk til å servere kan hun ikke.
-Nei, men kanskje noen fra frivilligsentralen ville kunne jobbet her, noen eldre, en i arbeidspraksis eller språkopplæring. For hvem vil lage mat uten å tjene ei krone. Jeg får så vidt butikken til å gå rundt og jeg kan ikke basere meg på å lønne folk til å servere her og jeg kan ikke ta meg av butikken samtidig som en «uterestaurant». Men det er mulig å få til dette sammen hvis flere krefter vil, mener hun. Vi kunne for eksempel hatt pizza og ølkveld på fredager, og nei jeg kan ikke spørre ungene mine om de vil jobbe her frivillig. Det er min butikk og de har egne jobber og interesser, det skal ikke bli tvang, men hyggelig. Derfor må man samle gode krefter som ønsker å bidra til økt trivsel i bygda ved dugnad, sier hun.

Knivegg
Er det vanskelig å drive butikk på bygda?
– Jeg balanserer på en knivegg, men jeg er god på å balansere, sier hun og så ler hun så hele rommet fylles med bokstavene h og a.
– Vet du hva, jeg vil aldri gi opp. Om 20 år skal jeg bo på Åpos, men jeg elsker å bo her og jeg tror at jeg er den siste som vil drive butikk her i Gjøvdal, derfor vil jeg prøve og prøve og prøve, sier hun.

Må bruke butikken
Og hun er ikke snau med kruttet heller, for skal bygda ha en butikk å handle i, ja så må de søren meg bruke den også mener hun.
– Hvis flere hadde brukt nærbutikken så kunne jeg hatt større utvalg og færre ting hadde gått ut på dato, slik er det. Det går ikke an å synes det er koselig å ha en butikk, man må bruke den også. Men turister synes butikken er rik nok, og trivelig, men jeg savner at flere i lokalbefolkningen handler her, sier hun.
Denne sommeren er første gang Ina skal holde åpent lenger som et prøveprosjekt. Hele sommeren skal hun ha åpent fra 10 – til middagstid, og på fredager strekker hun seg til 8 om kvelden og til 4 på lørdag. Det er mange ekstra timer i forhold til i fjor.
– Jeg skal se om jeg kan plukke inn flere turister på den måten. Man må jo forsøke, smiler Ina.