Foreslår å bygge «tiggerskur»

Hvor bor rumenerne, og hva er deres historie? Vi la oss på hjul etter endt arbeidsdag og fikk snakke med to av de som selger ”Folk er folk” i Åmli.

Viggo Hansen (KrF) har sendt en interpellasjon til ordfører Reidar Saga (Ap) Handelsstanden etterlyser et sted å henvise ”tiggerne”. Hansen  kommer  derfor med et forslag; Kan kommunen bygge et skur de kan stå i?

Viggo Hansen gikk rett og slett bort og tilbød kvinnen som pleier å stå foran Joker for å selge blader, en jobb. Hun takket nei.

-Vi hadde en del ved som skulle pakkes på Proflex, og man har jo lyst til å strekke ut en hånd. Så jeg fortalte om jobben og sa hun kunne få den om hun ville tjene penger. Det er litt bedre enn å stå ute hele tiden tenkte jeg, men hun takket nei.
– Dette er min jobb, sa hun ifølge Hansen.

Handelsstanden
Viggo Hansen har fått innspill fra handelsstanden, og sendte før kommunestyret i desember, en interpellasjon til ordføreren, noe ordføreren også har etterspurt at politikerne skal gjøre, slik at det kan gjøres forundersøkelser slik at man kommer med et konstruktivt svar tilbake i de politiske møtene.
I denne interpellasjonen spør Hansen om følgende:
« Jeg har fått henvendelser fra næringsdrivende i Åmli sentrum som ønsker at kommunen kunne hjelpe til med å finne ein ordning for dei som står og «tigger» daglig. Det er kommet forslag om eit skur dei kunne stå i for vind og vær. Men kanskje minst like mykje, er ønsket om at butikkane i sentrum kan henvise disse folka til faste plassar for tiggerar.»
Det ble ikke mulighet for interpellasjoner i desembermøtet, og grunnet det kommunen melder er for få saker, er januars politiske møter avlyst. Interpellasjonen vil derfor komme i februar til politisk behandling. Men torsdag forrige uke var ordføreren og enhetsledere på bedriftsbesøk til ulike butikker i Åmli, der også emnet ”tigging” kom opp.

DELTE MENINGER: F.v. Geir Kristiansen, Kurt Yngvar Retterholt, John Sveinungsen, Olav Mjaland, Rolv Vehus og Rune Svensson.
DELTE MENINGER: F.v. Geir Kristiansen, Kurt Yngvar Retterholt, John Sveinungsen, Olav Mjaland, Rolv Vehus og Rune Svensson.

Gir bort møbler
Vi spør Viggo Hansen hva han tenker om tigging og salg i Åmli?
-Det er klart at hvis man er for pågående så finner noen ubehag i det. Særlig eldre kan kvie seg litt for å gå inn i butikken dersom man får for mange spørsmål, det går jo også ut over handelsstanden i Åmli. Derfor tenkte jeg at vi kunne sørge for et egnet sted de kunne stå, gjerne utenfor gjenbruksbutikken i Gata, og at vi fikk bygget et skur til dem slik at de hadde et sted å stå under tak når det var dårlig vær. Da kunne folk som ville gi til dem, selv velge å gå bort. Det må jo være bedre for alle, mener Hansen.
-Det er klart man lurer av og til, for man ser dokumentarer. Hvor bor de, hvem er det som kjører dem, og hvor holder de til. Selv om folk stort sett gjerne vil hjelpe, er det ingen som liker å bli jugd for, sier Hansen som også har strukket ut en arm, til.
-Han som pleier å stå nede ved Prix har jeg tilbudt en del av de tingene vi har på Proflex som har stått her over tid og ingen vil ha. Litt møbler, klær og leker. Han ble veldig glad og sa tusen takk, forteller Hansen.

Vi spør folk
Inne på Joker står ansatt Hilde Bjorå Wiik.
-Vi merker jo ingenting til dem. Men vi har fått klager fra kundene. De har stått der så lenge nå og kundene våre føler de må gi oftere enn de makter. De mener også at de har blitt frekkere og mer pågående i det siste, sier hun.
Innehaver Gunne Mjaaland bekrefter den ansatte. Og vi spør, hva de mener om interpellasjonen og forslaget?
-Jeg vet ikke om de vil komme til å stå der, eller ikke henvende seg til folk slik som nå, sier Hilde.
– Å nekte dem å stå på privat grunn, vel det forstår de ikke. Det enkleste ville vært å forby det, men det er ikke så lett dette, sier Mjaaland.
Inne på Bakeriet er det stinn brakke. Vi setter oss ned ved første bord, der en gjeng menn i sin beste alder har hatt «møte» der både bru og Kulturhus har vært samtale-emne, men i dag får de spørsmål om ”tigging” og salg.
– Det er ikke noe greit, det er et hinder for samfunnet og negativt. For det er jo ikke positivt at noen er blakke, utbryter Geir Kristiansen som høster latter.
Men noe særlig sans for skuret som foreslås bygget, har ikke alle.
-Det neste er vel at de skal ha dusj og varmt vann der inne, sier Kurt Yngvar Retterholt.
Både John Sveinungsen og Arne Odnesen vil forby tigging, det blir greiest slik.
– Nei, de som har lyst til å være av med en skilling, skal få lov til å gi dem. De lager ikke et problem her, sier Rolv Vehus og taler dem alle imot. Sidemann Rune Svensson er til dels enig med ham. Men det enkleste ville kanskje vært å forby?
Tore Katteraas går forbi bordet. Hva mener så han?
– Det er jo synd på dem, jeg vil ikke ha et forbud. Men jeg skulle ønske de dro hjem, sier han.

FOR:  Olav Riisland sammen med sine to døtre,  Ingeborg og Anne. De har ingenting mot de to som selger magasinene i Åmli. Det plager ikke meg, sier Ingeborg og Olav som ikke ønsker å forby tigging eller salg.
FOR: Olav Riisland sammen med sine to døtre, Ingeborg og Anne. De har ingenting mot de to som selger magasinene i Åmli. Det plager ikke meg, sier Ingeborg og Olav som ikke ønsker å forby tigging eller salg.

Vil vite mer
På bordet bak oss sitter Guro Sønde og Aud Berås.
-Forby det, jeg har ingen tro på at et slikt skur skal hjelpe. Jeg synes ikke synd på dem, men jeg gir litt mat til ham nede ved Prix for han er så hyggelig, sier Berås.
-De roper «mor» til meg, nå har jeg begynt å se rett ned når jeg går inn på butikken. Det er ikke noe greit, jeg vil forby det, sier Sønde.
Inn av døra og til vårt bord, kommer Kari Skårdal.
-Jeg får jo dårlig samvittighet, men jeg er usikker på hva man støtter og jeg vil gjerne vite hva som ligger bak. Men de snakker jo ikke norsk. Bladene deres har jeg ikke tid til å lese, så jeg gir dem litt penger av og til uten å ta med meg bladet. For hvis jeg ikke gir dem noe, viser jeg ikke respekt for deres jobb. Jeg synes ikke vi skal forby folk å tigge, men jeg vil gjerne vite mer om dem, sier hun.
På andre siden av kafeen, sitter Olav Riisland sammen med sine to døtre, Ingeborg og Anne.
Ingeborg vil ikke forby tigging.
-Jeg har ikke noe imot det, og jeg plages ikke av at de står der, sier hun.
Pappa Olav blir heller ikke noe større sjenert av de lokale selgerne.
-Det er synd at folk må stå ute og tigge, jeg går som regel forbi. Men jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet når man ikke gir dem noe, sier han.

Menneskerett
På vei ut har Olav Mjaland satt seg ned på det første «guttebordet», hva mener så han?
-Jeg vil ikke ha et forbud. Det handler om bakmenn dette her. Det er en menneskerett å tigge, men jeg skjønner jo at folk blir lei, sier han.
Vi går ut i Gata igjen, og ned til det andre stedet rumenerne står. På Prix.
-Nei, vi har ikke fått noen klager fra kundene, han som står her er veldig hyggelig. Og han er litt lur, for han hjelper kundene med varer ut i bilen. Men hvis andre har stått her som har vært mer pågående, har vi fått høre det, sier daglig leder Lene Askeland.

-Folk må velge selv
Vi spør ordføreren hva han gjør, gir han?
-Jeg er Plan-fadder og jeg gir til alle typer innsamlinger være seg Røde Kors eller Kirkens Nødhjelp. Men jeg bruker ikke penger der jeg ikke vet hva det går til. Her kan det være tale om bakmenn, og det støtter jeg ikke opp om. Men hvis folk i Åmli velger å gi til dem, er dette en sak de selvfølgelig bestemmer helt selv. Jeg legger meg ikke opp i hvordan folk i kommunen bruker pengene sine, sier Saga.
Han forteller at det nå vil være Samfunnsavdelingen som vil komme med et svar på interpellasjonen.
-Rent formelt sett så tigger de ikke, men de selger et blad. Derfor vil man ta stilling til om hvordan kommunen skal forholde seg til salg på egen grunn. Jeg ser ikke for meg at vi skal bygge et fast sted der de skal stå.
Kan det være tale om å forby salg på egen eiendom?
Jeg vet ikke, jeg har ikke fått svaret fra Samfunn ennå, sier ordføreren.

BOLIG I ÅMLI:  I dette huset på Simonstad bor altså Vasile Miclescu (t.v) og Constantin Ochea. Her oppgir de å ha bodd gratis i 2 måneder. Snart skal de en tur til Romania, men de planlegger å komme tilbake igjen. De liker seg i Åmli. Begge selger bladet ”Folk er folk”.Foto; Nils Mosberg.
BOLIG I ÅMLI: I dette huset på Simonstad bor altså Vasile Miclescu (t.v) og Constantin Ochea. Her oppgir de å ha bodd gratis i 2 måneder. Snart skal de en tur til Romania, men de planlegger å komme tilbake igjen. De liker seg i Åmli. Begge selger bladet ”Folk er folk”.Foto; Nils Mosberg.

Hjemme hos
Jeg setter meg i en bil utenfor rådhuset med utsyn til Prix, og venter. Etter en snau time ser vi mannen som tidligere på dagen sto utenfor Joker, ankomme rådhuset. Han setter seg i trappa med en pose mellom beina, og venter. Så kommer han gående, og rett bak den andre mannen – han som vanligvis står utenfor Prix. Men de blir ikke hentet av en bil, de går over gata og inn på bussen. Vi følger etter bussen, og våre to menn går av på Simonstad, og inn i et hus der en mann ved navnet Frank bor. Men bor de også der, hos ham?
Dagen etter drar vi tilbake til boligen og banker på. Ingen svarer. Men like etter ankommer bussen, og de to mennene kommer gående nedover veien.
Ved hjelp av litt norsk, litt engelsk, miming og fingerspråk får vi vite at de to mennene bor her, hos Frank. Det har de gjort i omlag 2 måneder. Om de betaler noe for å bo her? Nei, Frank er en venn. Men hvor er Frank? Han er på ferie, han kommer hjem neste uke, tror de.
Begge drar frem lommeboka og identitetspapirer stemplet i Romania. Mannen som står utenfor Prix, heter Vasile Miclescu og mannen utenfor Joker, Constantin Ochea.
Vasile forteller at han har fire barn på 7, 14, 16 og 20 år hjemme i Romania. Barna til Constantin er godt voksne nå.
Men hvordan er det i Romania der de bor, vi viser en tommel opp og en tommel ned og spør. Vasile legger hånden vannrett i luften og vipper den att og frem for å vise at det er ”sånn passe”. Han forklarer at han er glad for å være i Åmli.
– Folk her gir meg respekt hver dag, sier han på norsk.
Han selger bladet ”Folk er folk” sier han. – Det er jobben min.
Organisasjonen Folk er Folk Arbeid er ett av foretakene som produserer blader tilreisende romfolk kan selge for å tjene til livets opphold, et tiltak for å tilby et alternativ til tigging. Men i 2017 kom Brennpunkt med sin dokumentar ”Lykkelandet” der NRK avslørte hvordan et rumensk nettverk bruker tigging som skalkeskjul for å drive organisert kriminalitet. Dokumentaren førte til stor debatt. Mange i Åmli som vi har snakket med anser de to som tiggere. De er også opptatt om det finnes bakmenn. De vil rett og slett vite mer om dem. Men da vi prøver å illustrere en bakmann, og spør om det er ”et monster” som tar alle pengene hans, eller om han beholder pengene og sender det ned til Romania, ler han og rister på hodet. – Nei, nei, sender til familien i Romania.
Om han helt forstår bakmann-spørsmålet, vites ikke. Men han sier han selger bladet som jobb og at han er glad for å ha et arbeid. Han forklarer at den hvite kassebilen på tunet, som undertegnede tidligere har observert de to sette seg inn i, skal repareres senere og at den er hans. Bilen har bulgarske skilter.

Hjem til familien
Han forklarer også at han snart skal tilbake til Romania for å se familien sin. Men at han senere skal tilbake til Norge og Åmli.
-Turist, att og frem, ler han.
Den andre eldre herremannen er taus. Han kan ikke mye norsk. Frank har altså ifølge rumenerne, tatt dem inn og lar de bo der helt gratis. Ifølge de to mennene passer de en hund i huset innenfor. Når vi spør hvor mange som bor der. Peker Vasile på seg selv og den andre mannen og viser frem to fingre. To, sier han.
– Kanskje vi skal hjelpe Frank å male huset senere i sommer, fortsetter Vasile.
Vi ringer denne Frank som Vasile gir oss telefonnummeret til for å høre historien fra ham, og for å kanskje finne litt mer ut om de to. Men når vi ringer går telefonen rett på personsvar, vi legger igjen en beskjed, men får ikke svar i skrivende stund før vi går i trykken.

Vi følger opp saken.

 

 

Søndag åpner julegata

INVITERER ALLE: Kom til julegateåpning søndag 3.desember oppfordrer duoen som i år leder det hele. F.v. Eva Bjørnbakk og Bjørg H. Tveit.

Eva Bjørnbakk og Bjørg H. Tveit er klare for julegateåpningen søndag 3.desember. Nå tar de også initiativ til å revitalisere Åmlidagen.

Eva Bjørnbakk og Bjørg H. Tveit utgjør nå lederduoen som organiserer årets julegateåpning.

Gratis grøt
Den tradisjonsrike eventen foregår søndag 3.desember. Her er nesten alle butikkene og spisestedene med og de holder åpent samme dag. En rekke utstillere kommer også for å selge stort og smått fra boder i Gata.
– Det blir tenning av julegrana på Torvet foran Joker. Nisser kommer fra Trogfjell, det blir eventyrstund og gratis grøt til alle barna på Waldemars Børs, sier Bjørnbakk og Tveit.

Lotteri og munker
En rekke utstillere kommer med bugnende boder.
– Her kan man få kjøpt litt av hvert. Munker, lefser, kransekake, Orriflameprodukter, småkaker, tupperware, vårruller, hjemmesydde kjoler, trebenker, håndarbeid og vevde produkter. I tillegg kommer Tovdal Streetfood med smørbrød, og Barnas Turlag med bålpanne og stand. Kommer, gjør også Dristug som skal ha kakelotteri i Gata.
Alle butikkene bidrar med en gave, og det blir trukket vinnere i et felles lotteri på slutten av dagen.
– Og alle barna får en godtepose, sier Bjørnbakk.

Positiv utvikling
Men engasjementet til de to blide damene slutter ikke med julegateåpningen, de har flere planer for vekst.
– Hvis ikke folk stiller opp og bidrar, blir det jo ingenting ut av noe. Derfor håper vi alle vil være med å bidra slik at vi kan mane til aktivitet og en positiv utvikling i bygda, sier Tveit.
For Åmlidagen som tidligere var en suksess av en tradisjon, ser duoen for seg og revitalisere og få til i løpet av neste år.
– Tidligere var det jo en rekke aktører som slo et slag for å få dette til i bygda. Det var billøp, rebus, konsert på bakeritaket og handelsstanden deltok. Det hadde vært skikkelig gøy å få til noe slikt igjen på våren eller sommeren. Det ville skapt liv i bygda, mener de to.

Samarbeid gir vekst
Nå oppfordrer de aktører og eventuelle investorer til å åpne både lommebok og vise engasjement, for å få det hele til å bli noe av igjen.
– Lag, foreninger og andre som ønsker å få noe til, må gjerne ta kontakt med oss slik at vi kan planlegge sammen. Hvis mange deltar, kan vi få dette til igjen, sier Bjørnbakk og Tveit.
Tidligere var det Lions som sto for mye av arrangementet.
– Vi som handelsstand kan ikke få dette til alene, men hvis vi kan få til et samarbeid med flere aktører, kan dette bli win win, ikke minst skape en hyggelig dag for de som bor i bygda, avslutter de engasjerte kvinnene.

Hva er planen for Åmli VGS?

FREMTID: Det pågår nå et arbeid for å konkretisere mulige aktører som etter planen skal munne ut i et stort og robust prosjekt som skal sikre arbeidsplasser og som skal ha evnen til å vokse inn i fremtiden i Åmli. Prosjektleder John Salve Sigridnes fortalte om prosessen til den politiske styringsgruppen forrige uke. Trolig ble også mulige aktører nevnt, siden møtet ble lukket. Til våren ser han for seg et folkemøte, der folk i Åmli får presentert noe konkret som de kan mene noe om.
( Bilde av skolen) 

 

Det skal handle om planene for den videregående skolen i Åmli, for hva gjøres egentlig i prosessen for å få nye aktører på banen frem til nedleggelse i 2020?

 

Sola blinker i elva under brua, nysnøen har så vidt lagt seg i Åmli. Vi skriver 13.november. Inne i rådhuset har politikerne akkurat avsluttet Formannskapet. På dagsorden står nå «Styringsgruppemøte Prosjekt Åmli Videregående», møtet er offentliggjort på kommunens hjemmeside og på innkallingen. Men det står ingenting om at møtet skal lukkes.

Lukker møtet
Inn av døra kommer leder for prosjektet, John Salve Sigridnes. Ordfører Reidar Saga reiser seg og kommer bort.
-Dette møtet blir dessverre lukket, sier han.
Hvorfor, spør vi.
-Dette er første møte i styringsgruppa, og vi vil ikke ha ideene i avisen, sier han.
Vi ber om en lovhjemmel, noe vi ikke får. Det ender med at vi motvillig, må gå.
Kommunen har tidligere gjennomført uofesielle møter mellom formannskap og administrasjon i forkant av utvalgsmøtene, denne praksisen ble avviklet etter at avisen omtalte saken i flere artikler.
LES TIDLIGERE SAK; Prater bak stengte dører

Nå er det også slik at møter i folkevalgte organer i kommunen som hovedregel alltid skal holdes for åpne dører og annonseres på forhånd. 13.november var det også representantene i et utvidet formannskap som samlet utgjorte styringsgruppa sammen med leder av prosjektet for å snakke om Åmli skoles fremtid. At man kaller dette en styringsgruppe, betyr ikke at man automatisk har anledning til å lukke dette møtet, noe vi også informerer medlemmene til stede om i en klage per epost kort tid etter at vi forlater rådhuset.

Det er mange kloke hoder i Åmli som kan være med å tenke høyt rundt dette

Kartlegging
Men en uheldig begynnelse, skal vise seg å munne ut til dialog. Avisen har tidligere presentert leder av gruppen og hans vyer for skolen i avisen. Vi har også ved flere anledninger blitt informert om et folkemøte av ordføreren selv, hvor formålet var å inkludere befolkningen i prosessen, men et slikt møte har aldri blitt gjennomført. Når man nå skal gjennomføre første møte, og man velger å unnlate dette fra offentligheten slik at innbyggerne ikke får anledning til å følge med i prosessen er dette uheldig hvis det ikke foreligger spesielle årsaker til dette om er reelle. Så hvorfor lukke møtet?
Men vi får svar på klagen. Ordføreren beklager at møtet ikke ble varslet lukket på forhånd. Han beklager også hele måten det ble gjort på.
Vi får skriftlig svar på klagen vår av ordfører. han forteller at møtet ble lukket i henhold til kommuneloven § 31-5 og forvaltningsloven § 13-2. For å forklare hva dette betyr, så står det følgende i lovbestemmelsen; Et folkevalgt organ kan vedta å lukke et møte når hensynet til tungtveiende offentlige interesser tilsier det, og det vil komme fram opplysninger i møtet som kunne ha vært unntatt offentlig innsyn etter lov 19. mai 2006 nr. 16 (offentleglova) dersom de hadde stått i et dokument. Og; 2)tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.” Det er med andre ord, noe som foregår i kulissene.
Men både ordfører og prosjektleder selv, bedyrer at ønske om å informere befolkningen absolutt er til stede. Man er bare varsom nå i en karleggingsfase, sier Sigridnes selv, som slår på telefonen til avisen.

Skal inkluderes
Medfører paragrafene ordføreren her viser til, en realitet i forhold til hva du nå vet om prosjektet?
– Ja. Men jeg har stor forståelse for at befolkningen lurer på hva som skjer i prosjektet, og de skal selvfølgelig inkluderes i prosessen. Men vi er ikke kommet dit ennå. Det var ikke ideer som skulle presenteres i møtet. Vi må ha en forankring først, og nå holder jeg på med en strategisk tilnærming i prosjektet. Det betyr at en rekke ulike aktører blir kontaktet og per nå er det veldig vanskelig å dele denne informasjonen i et åpent møte, for vi har ikke et konkret spor ennå. Det er derfor flere mulige aktører i denne prosessen når vi nå posisjonerer oss, som ikke ville satt pris på å bli omtalt så tidlig i prosessen, sier han.  Samtidig uttrykker Sigridnes en forståelse for avisens rolle med hensyn til åpenhet.
Folkemøte
Det handler slik han forklarer, om å forme rammene for prosjektet og Sigridnes reiser nå rundt, planen er å treffe mellom 50-60 aktører. Formålet er å se på mulighetene i tråd med visjonene for prosjektet, slik at han til slutt kan single ut de mest aktuelle i en sluttfase.
-Det blir sikkert over 100 møter, 95 prosent blir antagelig ikke noe av, sier han.
Men han ønsker befolkningen med.
Så det blir et folkemøte?
-Når vi har konkrete ideer vil jeg gjerne ha innspill – både på epost og gjennom besøk. Samtidig føler jeg at vi som kommune har et ansvar for at et folkemøte er en arena hvor reelle problemer og alternativer drøftes. Vi må spille innbyggerne gode og har også ansvaret for at et folkemøte blir godt fulgt opp i etterkant. Det er mange kloke hoder i Åmli som kan være med å tenke høyt rundt dette, men de fortjener en skikkelig presentasjon av hva de skal mene noe om og komme med ideer rundt, og der er vi ikke helt enda. Men til våren håper jeg at vi har noe konkret.
Da håper vi på «stinn brakke» når vi ber om hjelp fra innbyggerne, for det trenger vi, sier Sigridnes.

Involvering
– Når vi ser konturene av retningen, kan vi presentere dette og få til et folkemøte med verdi og involvering. Det vil også være aktuelt å legge til rette for en digital portal for innbyggerne der de kan komme med innspill, sier han.
Det vil i løpet av vinteren komme opp politiske saker som vil danne noen av byggesteinene for dette prosjektet, ifølge Sigridnes. Han ser for seg at en mulig løsning skal være skissert i løpet av fjerde kvartal 2018.

Stort og robust
-Dette er en liten kommune som nå skal ta fatt på et stort utviklingsprosjekt. Vi har et stort ønske og behov for å være i dialog, og vi skal dele så mye som mulig med befolkningen underveis, lover Sigridnes.
Spillet er altså på flere hester. Målet er at det skal munne ut i seier.
-Det som kommer der oppe skal være stort og robust nok til å erstatte den funksjonen Åmli videregående hadde. Vi må satse på noe med varig verdi, som kan stå på sine egne bein og vokse inn i fremtiden med arbeidsplasser. Det er høy risiko i prosjektet, for det er ikke investert i eksisterende bygningsmasse på mange år. For å selge en slik pakke til en aktør uten følelsesmessige bindinger til Åmli, må man tenke et prosjekt inn i nye rammer. Jeg har lyst til at vi skal lykkes, og dette er en kjempespennende utfordring.
Er styringsgruppen beredt til å være med på å tenke utenfor disse rammene?
-Ja. Det er de, avslutter Sigridnes.

Sykler for livet!

 

Jan i farta: Folk som bor på Nelaug har blitt vant til å møte denne karen i farta. Jan Jørgen Lavransen sykler flere mil hver eneste dag, så sant det ikke sprutregner. Det som tidligere var et ork, har nå blitt lysbetont. Og sjekk det smilet! Jan er gjerne blid som ei fele, der han kommer susende på sykkelen.

Sommeren 2015. Han faller sammen i gangen på Nelaug. En nabo finner ham og med blålys og sirener fraktes han til sykehuset i Arendal. Hjerteinfarktet dreper nesten Jan Jørgen Lavrantsen. Han bestemmer seg. Jan vil leve, ikke dø. Nå begynner kampen og viljen mot et nytt og sunnere liv. Sykkelen fra kona blir redningen. 

I august 2015 var Nelaug-mannen Jan Jørgen Lavrantsen noen få minutter fra å dø. Han fikk en kraftig hjerteinfarkt. Jan reddet livet takket være snarrådige naboer. Dersom ambulansen hadde kommet ti minutter senere til sjukehuset, hadde han trolig avgått med døden. Slik opplevelser gjør noe med folk. Jan har begynt å sykle for livet.

– Det føles som om jeg har fått livet tilbake i gave. Nå vil jeg ta godt vare på det, smiler han. Vi treffer den pensjonerte sjømannen heime i stua på Nelaug en litt grå og kald novemberdag.

Jan sier rett ut at han hadde en usunn livsstil tidligere. Han var så altfor glad i god mat og go`stolen i stua.
– Jeg veide 116 kilo den gangen. Jeg var overvektig og i dårlig form, innrømmer han.

Til sjøs som 15-åring
Men før vi forteller mer om den dramatiske august-dagen, går vi tilbake til start, eller rettere sagt ungdommen. For denne karen har opplevd mye spennende.
Jan kommer fra Treungen, hvor han ble født inn i en søskenflokk på fire.
– Både pappa og flere onkler var sjøfolk. Sjøl var jeg drittlei skolen. Jeg drømte bare om å komme ut i verden, forteller han.
Vi sitter med hver vår kaffikopp i den koselige stua på Nelaug, omgitt av familiebilder og minner fra et begivenhetsrikt liv som sjømann.
Jan var bare femten og et halvt år gammel da han i 1969 dro til sjøs. I første omgang som elev på skoleskipet Sørlandet. Her var han i tre måneder.
Så ble han dekksgutt på M/T Cardo, et skip på 40.000 bruttotonn som ble eid av Arendals-rederiet Jan P. Jørgensen.
– Det var et eventyr. Hele verden lå for mine føtter. Vi seilte mellom Europa og Den persiske gulf. Suezkanalen var stengt, så vi måtte seile rundt hele Afrika. Vi var borte to måneder i slengen.

verden rundt: Jan Jørgen Lavrantsen jobba i maskinen på oljetankeren Navion Oceania i 2010 og -11. Slike skip var arbeidsplassen i 44 år.
verden rundt: Jan Jørgen Lavrantsen jobba i maskinen på oljetankeren Navion Oceania i 2010 og -11. Slike skip var arbeidsplassen i 44 år.

Beskytta av de eldre
– Men var du ikke redd? Etter dagens målestokk, var du bare en guttunge.
– Både ja og nei. Jeg var vel mer oppspilt enn redd. De eldre sjåfolka var flinke til å ta vare på oss førstereisgutter, sjøl om miljøet kunne være tøft noen ganger. Sjømannskirken ble en trygg havn for mange av oss, svarer han.
Jan hadde sjøen som arbeidsplass helt til han runda 60 og ble pensjonist i 2013. Han jobba de første åra på dekk, deretter i maskinrommet. Det skulle bli mange båter og mange seilaser til fjerne strøk på kloden.
Jan viser fram den blå Sjøfartsboka som er full av stempler fra diverse rederier. Boka framstår som et dokument fra den tiden hvor skipene hadde norske flagg og norske sjøfolk. Som et tegn i tiden, slutta han samtidig som supplybåten han jobba på i Nordsjøen, ble flagga ut.
Jan gifta seg med Ellen i 1979. Paret bodde et par år i Treungen, før de flytta til Åmli sentrum og deretter til Nelaug.
– Det er tredve år siden vi bygde hus på Nelaug. Jeg måtte reise til sjøs da grunnmuren var reist og kom hjem da huset stod ferdig bygd, minnes han.
Jan ble altså pensjonist i 2013. Nå skulle han endelig får tid til å nyte livet heime på Nelaug, stelle i hagen og gjøre det han hadde lyst til.
– Den gangen hata jeg alt som hadde med trening å gjøre. Det var nærmest et skjellsord. Jeg hadde også røykt som en svamp, men klarte å slutte for ti år siden, forteller han.

Jan svimte av i ganga ved utgangsdøra. Her ble han liggende hjelpeløs på gulvet, badende i sin egen svette.

– Som et hestespark
Jan hadde ingen grunn til å tro at denne augustdagen i 2015 skulle bli et vendepunkt i livet.
Han stod opp som vanlig, spiste frokost og sa farvel til Ellen, som dro på jobb i Åmli sentrum. Siden det var fint vært, bestemte Jan seg for å klippe plenen.
– Plutselig kjente jeg en voldsom smerte i brystet. Det var som om jeg skulle ha blitt sparka av en hest. Jeg kaldsvetta og heiv etter pusten, forteller han.
Jan la seg på en seng i kjelleren for å hvile. Han trodde det skulle gå over, men opplevde i stedet at smertene bare ble verre. Jan gikk derfor over til naboen Willy Ellingsen.
– Jeg føler meg uvel. Kan du kjøre meg til Åmli legekontor, spurte han. Willy svarte at det skulle han selvsagt gjøre.
Jan ringte så til Åmli legekontor. Her skulle de stå klar til å ta i mot han. Jan ringte også til kona for å fortelle at han var blitt dårlig.
Tilbake i huset ville han finne seg en passende jakke og sko til Åmli-turen. Men så skjedde det fryktelige. Jan svimte av i ganga ved utgangsdøra. Her ble han liggende hjelpeløs på gulvet, badende i sin egen svette.
Da Willy kom opp til huset, fikk han se at Jan lå livløs på gulvet.
– Jan har besvimt. Ring etter ambulanse, ropte han til Øyvind Jomås som tilfeldigvis befant seg i nærheten. Øyvind bor i det andre nabohuset.
Snart dukka Ellen også opp. Hun var livredd for at ektefellen skulle dø.

Jan Lavrantsen-5-NETT

Til Arendal med blålys
Ambulanspersonellet skjønte straks at dette var veldig alvorlig. EKG-undersøkelsen bekrefta at Jan hadde fått en kraftig hjerteinfarkt.
– Jeg husker ikke så mye av det som skjedde. Bare at jeg hadde store smerter og ble sendt med blålys til sjukehuset. Da vi kom ned til Fianesvingen og skulle ut på E18, hørte jeg at de satte på sirena. Da skjønte jeg at det fryktelig dramatisk, minnes Jan.
Vel framme på sjukehuset, ble han sendt rett inn til intensiv-avdelinga og tatt under behandling. Her fikk han blant anna fire stent, det vil si sylindre som føres inn i pasientens blodårer for å åpne innsnevra vev.
– En lege fortalte at jeg trolig ikke ville ha overlevd, dersom jeg hadde ankommet ti minutter senere, sier han.
Jan ble på sjukehuset i fem dager. Så dro han heim igjen. Her fikk han først beskjed om å ta det med ro. Deretter begynte opptreninga etter et program, som han fikk utdelt på sjukehuset.

 
Starten på et nytt liv
– Jeg begynte forsiktig med å gå langsomt opp til Nelaugdammen. Deretter gikk jeg langs tjenna til Vimmeveien, sier han og fortsetter:
– Etterhvert som formen ble bedre, økte også appetitten på å gå lengre og raskere. Jeg gikk runden opp til Øynes eller ned til Flaten.
Det som tidligere var et ork, ble nå lysbetont. Med formen stiger også humøret og overskuddet. Først går han på bilveier, så går han i skogen og så jogger han. Det blir etterhvert lange turer fra Nelaug til Hovdefjell.
Under åpninga av julegata i sentrum i fjor, kunne Åmliavisa`s utsendte med egne øyne observere en svett og blid Jan komme løpende gjennom gata.
– Jeg har jogga fra Nelaug, forkynte han stolt.
For tre måneder siden fikk Jan en strøken sykkel i gave fra Ellen. Det skulle bli starten på en ny epoke i livet som en stadig sprekere pensjonist.
Jan starta med å sykle runden ned til Flaten, opp til Selåsvatn, over til Nelaugkrysset og heim igjen. Så utvida han turen til å omfatte Stavheia.
Men dette var bare starten på en lidenskap, som skulle øke i omfang. I høst har 64-åringen hatt enkelte dagsturer på inntil 10 mil hvor han besøker Tvedestrand og andre steder ute ved kysten.
– Jeg har ikke følt meg så sprek og opplagt siden jeg var en ung mann. Treninga har blitt en viktig del av livet. Men angsten for at det skal skje noe, ligger fortsatt i bakhodet. Derfor har jeg blitt flinkere til å lytte til signalene fra kroppen, avslutter han.

Rikskjendis på eggebesøk

OFRET VOTTEN: Egg er godt, det prøver vi å spise, med skall! Men før det kom så langt som munnen, gikk det hele i knas, og rant ned på bakken. Men det er gøy å tråkke i også, men votten trenger kanskje en vask etterhvert.

( Les også «Årets yngste Farmen statist?» og «Feirer 10-års Vanntårn-jubileum» lengre nede i saken)

 

De ni barna i den nyåpnede barnehagen på Selåsvatn vet det ikke ennå, men i dag skal de få besøk av en rikskjendis.

Klokka tikker mot 10.00, Matmor Ingeborg Espeland står klar, hun skal overraske ungene i Selåsvatn barnehage med rikskjendisbesøk. Hanen Kåre kommer ut av hundeburet bak i bilen, og gir fra seg et realt kykkelikyyyy. En unge i rød parkdress, kikker opp. Hvem er det som kommer?

Ferske egg
Ingeborg har med seg ferske egg til barna, og alle får hilse på og kose med Kåre. I begynnelsen er de litt skeptiske, men den lune hanen myker dem opp. Og etter hvert våger både 1,2 og 5, å stryke fjærene på den majestetiske italieneren.
– Jeg har med noen egg til dere, har dere lyst på det, spør Ingeborg. Og ja, det vil de ha. Alle nikker. Og en tar regelrett opp et egg fra kurven, men han er ikke så løs i klypa, og dermed spruter både eggehvite og plomma ut over det hele. Men det gjør ikke så mye. Ungene her på Selåsvatn er godt kledd, og de er mest mulig ute.

SHOWTIME: Kåre er klar for å bli med på overraskelsesbesøk til barna i Selåsvatn barnehage.
SHOWTIME: Kåre er klar for å bli med på overraskelsesbesøk til barna i Selåsvatn barnehage.

Rikt tilbud
Selåsvatn barnehage startet 1.august i år. 9 barn går her nå, og to nye begynner i desember. I tillegg har de to SFO barn som kommer hit etter skolen. Barnehagen er åpen i alle skolens ferier, så fremt det ikke er mindre enn 5 barn som kommer. Dersom det er for få barn, får resterende unger tilbud i Beverborga. Det er 3 ansatte på 100 prosent, og en i halv stilling. I alt har de 17 plasser, og har derfor plass til flere. Åpningstidene er fra 07 om morgenen, til halv fem om ettermiddagen.
-Alt var ikke på plass ved åpning, men foreldre har gjort en skikkelig innsats, og bygd denne plattingen blant annet, smiler ansatt Bryndis Lysø. Husker mangler fremdeles, men det er bestilt, legger hun til.
Men hvordan er det egentlig å være ansatt her?
-Det er veldig godt å jobbe her, vi har tid til barna, sier ansatt Victoria Albrethsen.

HANEGLAD: Jonas har hane heime, så her var det rett bort å si heeeeei!
HANEGLAD: Jonas har hane heime, så her var det rett bort å si heeeeei!

Nybakt brød
Det passer egentlig veldig greit at Ingeborg kom med egg, for da kan de lage eggerøre til nybakt brød som lunsj i løpet av uka. For her bakes det nybakt brød hver eneste morgen.
– Vi begynner med grøt til frokost, og vi har en kjøkkenmaskin og slumser til med det vi har lyst til å ha i deigen, og så vips får vi hjemmebakt og ferskt brød til lunsj hver dag, det er også frukt å få her. I dag skal vi forresten grille pølser ute, forteller pedagogisk leder Anna Mjåvatn Hushovd.
I barnehagen legger de opp til å ha 1-2 uteturer i uka, i tillegg til å bake brød har de også middag hver fredag til ungene.
-Sist gang hadde vi taco, og før det var det kyllingsuppe, sier Bryndis mens Ingeborg forter seg å holde for «ørene» til Kåre.

Suksess
-Selåsvatn barnehage skal være en trygg plass å komme med trygt personale. Å starte her har egentlig gått over all forventning. Det er himla gode unger som går her og vi har ikke hatt noen store problemer. Vi manglet litt ting i starten, slik som garderobe, stoler, bord, og første måneden hadde vi stellebord på ei matte. Men alt går, og nå er det aller meste på plass. Vi rakk oppstarten og det er det viktigste. Ikke minst er dette en himla gild gjeng, og vi finner på mye gøy, sier Mjåvatn Hushovd.
Gøyalt besøk
Pedagogisk leder synes det er veldig artig med Ingeborg sitt initiativ.
– Det er kjærkomment med besøk av dyr, det setter alltid ungene pris på, smiler Mjåvatn Hushovd.
Skal du rundt med hanebesøk i alle barnehagene nå, spør vi Ingeborg?
– Hvis de andre barnehagene spør, så får vi ta en tur. Kåre stiller opp vettu, ler Ingeborg som bare fikk et innfall at det hadde vært gøy for de lokale ungene å få fjærfint besøk.
-Hei, sier Jonas plutselig og går veldig nærme Kåre. Jeg har hane heime, forteller han oss. Men særlig mer enn det får vi ikke ut av 2-åringen. For det er mest nei, og hei det går i, og ordene er helt fokusert rettet, kun til Kåre. Man får vel bare innse at man er danket ut av et fjærkre.

Feirer 10-års Vanntårn-jubileum

Vanntårnets Venner fyller 10 år i år, jeg hadde så lyst til at alle skulle ha like T-skjorter på arrangementer, forteller Ingeborg Espeland.

OVERRASKELSE: Ingeborg Espeland banker på døra til Otto Storbrua som ikke har en anelse om at vi kommer. Han blir helt satt ut når blitzen kommer i det han lukker opp døra. Men han blir veldig glad for T-skjortegaven som Ingeborg har fått tak i ved hjelp av støtte fra den lokale banken. - Man føler seg jo satt pris på, og jeg er veldig glad i de aktivitetene vi har her lokalt. Man får bidratt til fellesskapet, og det er viktig å ha noe å stelle med, sier Otto som takker pent for gaven.
OVERRASKELSE: Ingeborg Espeland banker på døra til Otto Storbrua som ikke har en anelse om at vi kommer. Han blir helt satt ut når blitzen kommer i det han lukker opp døra. Men han blir veldig glad for T-skjortegaven som Ingeborg har fått tak i ved hjelp av støtte fra den lokale banken. – Man føler seg jo satt pris på, og jeg er veldig glad i de aktivitetene vi har her lokalt. Man får bidratt til fellesskapet, og det er viktig å ha noe å stelle med, sier Otto som takker pent for gaven.

Hun sendte en epost til Hans Fredrik Tangen i Sparebanken Sør, og vips så sa de bare ”selvfølgelig”. Det var altså så hyggelig, forteller Espeland som fikk 7000 i støtte. Denne uken var 60 ferske T-skjorter klare i pappeske bak i bilen hennes, og hver eneste dugnadshånd skal få et eksemplar levert.
– Vi har hatt mye gøy opp gjennom. Tenk hvordan det så ut der i begynnelsen, mimrer Otto og Ingeborg inne i stua til Storbrua.
-Skinnegangene var helt grodd igjen, og vi måtte grave frem svillene med håndmakt. Feiebrett og spade, ikke minst fikset vi Vanntårnet. Det har jo blitt så bra, og samholdet på Simonstad og aktivitetene vi får til, tror jeg betyr mye for mange, sier duoen.
– Jeg er så engstelig foran hver konsert, innrømmer Storbrua.
– Ja, du sier jo alltid; det kommer sikket ingen. Men det gjør det, og vi har ikke ett eneste rødt tall i regnskapet til nå, svarer Ingeborg.
– Nei , det er det der med å bruke penger vi ikke har i forkant, men det går jo bra hver gang, smiler Otto.
– Det var veldig hyggelig å gi Otto den første T-skjorta, han er helt uvurdelig for dugnadsgjengen, og har stilt opp i alle de 10 åra vi har hold på. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten han, roser Ingeborg.

Årets yngste Farmen-statist ?

T-Skjorte, eller var det kjole? : Ingeborg Espeland, Helene Finsrud med minstemann Solveig (8md) Otto Storbrua, Helene Aasen og Elisabeth Olsen Vangen fra Åmli har alle vært statister på årets utgave av Farmen.

Det var utrolig gøy å være med på, og lille Solveig må være den minste statisten de har hatt i år, ler Ingeborg som akkurat har fått den minste T-skjorten Farmen-teamet kunne oppdrive som Solveig skal få som takk for jobben.
– Den blir vel stor som en kjole i begynnelsen, men de vokser seg jo til, smiler Espeland.
Alle statistene fra Åmli har fått samme T-skjorte, i tillegg til et signert diplom.
– Vi får ikke lov til å si noe før det hele har vært vist på TV, men det vi kan si, er at vi var å se på markedet i første og andre episode, og dere kommer kanskje til å få flere glimt av flere av oss, blunker Ingeborg.

FARMENOPPTAK: Bildet viser solstråla Solveig i en kurv på markedet på Farmen, med mamma Helene som påpasser.
FARMENOPPTAK: Bildet viser solstråla Solveig i en kurv på markedet på Farmen, med mamma Helene som påpasser.

Sviende korreks fra Sivilombudsmannen

KRITIKK: Åmli kommune har fått svar fra Sivilombudsmannen. Nå må de sikre en mer forsvarlig saksbehandling i fremtidige tilsettingssaker.  (Illustrasjonsfoto)

 

Den betente stillingssaken i Åmli har ikke gått etter boka, den stilles i det Sivilombudsmannen kaller ”dårlig lys”. Svaret er at det er begrunnet tvil, at kommunen har handlet i strid med forsvarlig saksbehandling, og kontradiksjonsprinsippet. Det vises til vesentlige mangler, og Åmli kommune må skjerpe rutinene.

Dette handler ikke om vedkommende som har fått stillingen, men måten kommunen har handlet på i tilsettingssaken. Klagen til Sivilombudsmannen har tatt tid. Saken strekker seg tilbake til i fjor, og avisen har omtalt saken flere ganger. Nå har det endelige svaret fra Sivilombudsmannen om stillingsbråket i Åmli kommune, kommet. Tre av søkerne mente altså at de var bedre kvalifisert, enn den som ble tilsatt.

LES TIDLIGERE SAK HER

Ikke forsvarlig
Åmli kommune har blitt bedt om å redegjøre for den skiftelige dokumentasjonen i saken, og Sivilombudsmannens byråkratiske refs i retur, er rimelig sviende.
Det er et grunnleggende lovfestet krav til all offentlig forvaltning at avgjørelser skal være saklig begrunnet, og at saksbehandlingen skal være forsvarlig. Men i denne saken foreligger det ifølge Sivilombudsmannen ingen skiftelige nedtegnelser fra intervjuene, og i kommunens innstilling gis det ingen skriftlig vurdering av søkerne. Ombudsmannen har ikke fått eller funnet noen forklaring på poengsystemet i Åmli kommunes matrise, derfor har det vært vanskelig å få tak på hvilke kriterier kommunen har lagt til grunn for poenggivningen i de tre kategoriene oppstilt, står det å lese. Det samme gjelder grunnlaget for tilsettingsmyndighetens vurderinger av den enkelte kandidat, som angivelig skal ligge bak denne poenggivningen.
-Skriftligheten i denne saken fremstår som svært mangelfull, og i strid med det alminnelige forvaltningsrettslige prinsippet om forsvarlig saksbehandling.
Den manglende skriftligheten har vanskeliggjort ombudsmannens kontroll av om kvalifikasjonsprinsippet er fulgt i saken, står det videre å lese.
Ombudsmannen er imidlertid enig med Åmli kommune i at kvalifikasjonskravene oppstilt i utlysningsteksten er angitt som ønskede kvalifikasjoner, ikke som kvalifikasjonskrav.

Umulig
Åmli kommune har også opplyst at det vanligvis ikke innhentes referanser for søkere som etter intervju ikke blir innstilt til en stilling. Men en slik praksis kan bare forsvares hvis det under intervjuet er kommet frem at søkeren ikke er formelt kvalifisert for stillingen, skriver ombudsmannen.
I denne saken ble det ikke stilt noen formelle kvalifikasjonskrav i utlysningsteksten. Intervjuerne kunne derfor umulig gi kommunen grunn til å vurdere de tre klagerne som ikke formelt kvalifisert for stillingen. At kommunen likevel, ut fra intervjuene, ikke fant det nødvendig å innhente referanser for dem, mener ombudsmannen er en vesentlig mangel ved kommunens utredning av denne saken.

I strid med prinsipp
I denne matrisen, ble det lagt stor vekt på personlige egenskaper. Men dersom personlig egenhet skal kunne tillegges stor eller avgjørende vekt, må man ha et forsvarlig grunnlag for denne vurderingen. Som regel betyr dette at tilsettingsmyndigheten må innhente referanser. Kommunen hevder at søkerne var kjent for kommunen, men dette er ikke klagerne enige i. Ombudsmannen ba uttrykkelig om en redegjørelse for hvilke situasjoner og erfaringer kommunens kjennskap til de tre klagerne stammet fra. Men ombudsmannen har ikke fått en forklaring fra Åmli kommune på dette.
Og siden de ikke har svart, svarer ombudsmannen at det vanskelig kan kontrolleres om saken var tilstrekkelig opplyst, eller om vurderingen av de tre klagernes personlige egenhet var basert på saklig grunnlag.
Sivilombudsmannen skriver; Kommunen burde innhentet referanser fra øvrige søkere, som tilsettingsmyndigheten ikke hadde kjennskap til fra før. De tre klagerne burde altså, under intervjuet – vært gitt mulighet til å imøtegå kommunens oppfatning, basert på denne hevdede kjennskapen til dem om at de ikke hadde de nødvendige egenskapene for stillingen.
-At de tre klagerne ikke fikk denne muligheten, anser ombudsmannen å være i strid med kontradiksjonsprinsippet, står det. Dette er enkelt fortalt betegnelsen på uskyldighetsregelen, at det rettferdige og etiske, er å ”høre den andre siden”.

Begrunnet tvil
Det fremgår ikke i denne matrisen til kommunen om de har vektlagt at klagerne hadde de ønskede sertifikatene for stillingen. I tilsettingsvedtaket er det likevel stilt krav om at den som ble tilsatt, måtte ta sertifikat for lastebil og maskinførerbevis, så fort det lot seg gjøre. Det fremstår altså som nødvendig å inneha disse sertifikatene for å fylle stillingen. Dette setter ifølge ombudsmannen, tilsettingsprosessen i dårlig lys. For ikke noe sted i saksdokumentene fremgår det at klagernes lastebilsertifikater og maskinførerbevis ble tillagt vekt i kvalifikasjonsvurderingene som førte til vedtaket for hvem som fikk jobben.
Ombudsmannen er også i tvil om kommunens vurdering av klagernes personlige egenhet var saklig fundert, fordi kommunen har rett og slett ikke svart på spørsmålene angående kjennskapet til klagerne.
Konklusjonen er som følger;
Ombudsmannen kan ikke ta stilling til om klagerne ble forbigått ved tilsettingen. Hvorfor?
Jo, på grunn av kommunens manglende skriftlighet og svikt i opplysning om saken.
Ombudsmannen skriver likevel; Undersøkelsen etterlater begrunnet tvil om søkernes personlige egenhet var godt nok opplyst før tilsettingsvedtaket ble truffet.
Og til tross for at ombudsmannens syn og påpekinger altså ikke får konsekvenser for tilsettingen som er gjennomført, forutsettes det i svarbrevet at Åmli kommune i fremtidige tilsettingsprosesser sørger for en mer forsvarlig saksbehandling. De må også ta hensyn til de feil i kommunens behandling som Sivilombudsmannen nå har påpekt. De må rett og slett følge kravene til skriftlighet og forvaltningens utredningsplikt.
Sagt på norsk; skjerpe seg.

Føler seg IKT-bondefanga

 

NEKTET: – Jeg nekter å si ja til noe jeg ikke tror på. Hvorfor ikke søke flere svar og deretter ta et nytt standpunkt. Jeg sier ikke at vi ikke skal være med, men så bråhast er det vel ikke, sa Tellef Olstad  (hovedbilde) 

 

Jeg føler meg bondefanga, men jeg vil ikke stå utenfor, sa ordføreren.
– Jeg lar meg ikke tvinge til å si ja til noe jeg ikke vil, smalt det fra Tellef Olstad.

Etablering av ny felles IKT-virksomhet ved sammenslutning av IKT Agder og DDØ skulle føre til en lang debatt i Administrasjonsutvalget.
Haugevis av dokumenter fulgte saken, og for å gjøre det kort så har allerede Gjerstad, Risør og Tvedestrand sagt ja til samarbeidet.
Vegårshei derimot, har sagt nei.

LES TIDLIGERE SAK HER  (Fusjon av digital strategi omtalt i Åmliavisa i januar)

Usikkerhet
-Dette er ikke en grei sak, og jeg synes innholdet i rapportene spriker veldig. Jeg synes det er vanskelig å se DDØ og IKT Agder som likeverdig. Det kan godt hende at IKT Agder har kommet lenger, men de økonomiske konsekvensene for vi som er DDØ kommuner er veldig vage. Jeg føler dette er sentralisering av makt og vi må prøve å forsvare de arbeidsplassene på Vegårshei, selv om det er sagt at det skal være et kontor i østregionen. Men hva skjer hvis Åmli og Vegårshei sier nei, spurte Tellef Olstad (Sp)
Han ville si nei nå, og heller få flere svar på det han mente representerte usikkerhet, før de eventuelt snudde nesa til ja, igjen.
– Vi må huske på at tre kommuner nå har sagt ja. Vegårshei har trukket seg fra samarbeidet. Men de vil si ja igjen, det er min mening. Jeg føler meg bondefanga, men hvis vi nå sier nei – da setter vi oss på utsiden. Det tror jeg er uklokt, svarte ordfører Reidar Saga ( Ap)

FANGET:  Reidar Saga innrømte at han følte seg bondefanga i IKT Agder satsingen. Men han mente det var viktig å tenke langsiktig, og fremfor alt; ikke stå igjen alene.
FANGET: Reidar Saga innrømte at han følte seg bondefanga i IKT Agder satsingen. Men han mente det var viktig å tenke langsiktig, og fremfor alt; ikke stå igjen alene.

Feil i rapport
– Jeg synes dette har vært en dårlig prosess, den har startet på topp med hemmelighetskremmeri, vi kom på banen for sent til å skjønne hva dette faktisk er. Jeg har gått gjennom denne blekka, og jeg er imponert over hvor mange ulike ting det står her. Økonomi er fokus, men rapporten inneholder en del påpekte feil, så vi kan ikke være sikre på at det stemmer. Hvorfor skal dette gå så himla fort? Lille Åmli mot alle de store kommunene, hvordan skal det gå spurte, Arne Hansen.
– Digitalisering blir en økt satsing, vi må tenke på hvordan vi skal ha det om 20 år, sa Saga.
Han var overbevist om at Vegårshei ville inn i IKT-varmen igjen.
-Denne prosessen er igang og det ser ikke ut som vi kan stoppe den. Vil vi være på utsiden, eller vil vi være med, spurte ordføreren.

 
-Jeg vil ikke
-Jeg lar meg ikke tvinge inn i noe jeg ikke ønsker. Det er det ordføreren nå oppmuntrer oss til, at vi skal gjøre det fordi vi ikke har noe valg. Nei, jeg vil ikke. Jeg vil ha svar, så får vi heller krype inn igjen, kom det fra Olstad.
Margit Smeland var derimot ikke enig med sin partifelle. Hun trodde samarbeidet var for det beste, så fremt man kunne sikre arbeidsplassene i Vegårshei.
– Noen ganger er det mer økonomisk å være en del av noe større, sa hun.

Jeg lar meg ikke tvinge inn i noe jeg ikke ønsker

Sviktende grunnlag
– Men hva slags løsninger har egentlig Vest-Agder fylkeskommune i dag. Hvis vi investerer nå, bytter om – så er det jo viktig at vi legger opp til noe slik at vi ikke får en kjempejobb om fem år igjen, sa Hilde Hansen Smeland (Ap)
Det fikk hun egentlig aldri noe godt svar på. ( De har en annen leverandør. red. anm)
-Jeg er usikker på fylkeskommunen, men det er ikke tvil om at IKT har tenkt til å posisjonere seg og bli et større selskap. Men om de satser på et felles Agder vet jeg ikke.
– Vi må velge det beste av to onder, for konsekvensene ved å stå på utsiden liker jeg dårlig, sa Saga.
-Vi er fanga litt i prosessen, men jeg ser ingen annen vei ut av dette, for meg er det ikke viktig hvor dette ligger, så lenge vi får tjenesten og Vegårshei kan beholde sine arbeidsplasser. Det er ikke sikkert det er dumt at vi blir en del av et større miljø, sa Hans Fredrik Tangen (H)
-Vi går inn i noe der vi ikke kjenner de økonomiske konsekvensene, og sier vi ja nå så gjør vi det på et sviktende grunnlag, mente Olstad.
-Jeg føler vi ikke har et reelt valg, for sier vi nei er det bare Vegårshei igjen. I min verden kan IKT basen ligge i Russland, alt kan fjernstyres, sa Hilde Hansen Smeland (Ap)

Verner Vegårshei
-Hvorfor kan vi ikke sende en forespørsel til Evja da, det er like langt dit. Istedenfor å kjempe mot en bastionskommune. Da får vi en mer lik kommune å samarbeide med, sa Arne Hansen. Det hele endte med avstemming, og Tellef Olstad sitt forslag om å si nei i første omgang – ble stemt ned med fem mot fire stemmer. Men politikerne formulerer et tillegg som ble enstemmig vedtatt; Åmli kommune håper Vegårshei kommune blir med i det nye samarbeidet og forutsetter at avdelingskontoret blir liggende på Vegårshei. Saken skal opp i kommende kommunestyre, torsdag denne uken.

Les hele rapporten HER  (trykk på møteinnkalling, og velg kommunestyret)

 

Første Biozin-fabrikk skal bygges i Åmli

JA TIL ÅMLI: F.v.  Gro Anita Mykjåland (Sp). Ordfører i Åmli, Reidar Saga (Ap) og t.h, direktør i Biozin Lars Frode Askheim.

 

– Dette er helt eventyrlig for en bygd som Åmli, sier en entusiastisk ordfører til Åmliavisa i dag.

-Det er en helt ubeskrivelig følelse, når du vet hvor viktig dette er. Nå får vi 75 nye arbeidsplasser, og en vanvittig aktivitet. Det er helt fantastisk, sier Reidar Saga til Åmliavisa.

Preem AB og Biozin AS inngikk 15. september 2017 en samarbeidsavtale med intensjon om realisering av storskala biodrivstoffproduksjon i Norge gjennom det felleseide selskapet Biozin Holding AS.
Et produksjonsanlegg bruker om lag 700.000 m3 trevirke og produserer 120.000 m3 biozin, en bioråolje som raffineres til vanlig drivstoff. Preem AB vil kjøpe biozin fra anlegget, for videreforedling og distribusjon. Det bærekraftige biproduktet biokarbon fra biozin-produksjonen kan finne anvendelse innenfor en rekke bruksområder.
Det første anlegget planlegges på Jordøya i Åmli kommune etter en omfattende evaluering av mulige områder, skriver Bergene Holm i sin pressemelding i dag.

Samlokalisering med det moderne sagbruket til Bergene Holm AS, gir gode tilleggs¬gevinster, skriver de videre. En kapasitetsøkning ved sagbruket (BH Nidarå) vurderes.
Prosjektutviklingen finansieres innledningsvis av Preem AB og Bergene Holm AS med 25 millioner kroner. Prosjektets totale kostnadsramme er forventet å bli ca 2.5 mrd NOK. Før det besluttes å bygge et anlegg, må ytterligere aksjekapital og lån hentes. Ambisjonen er å etablere flere produksjonsanlegg i Sør-Norge. Råstoffgrunnlag, muligheter for synergieffekter med annen industri og næring er viktige kriterier for lokalisering. Politiske rammevilkår må være langsiktig forutsigbare.

Les mer i torsdagens papirutgave

Doblet på Dølemo

I fjor stilte 80 veteranbiler på Dølemomarknaden. I år er tallet doblet til 160. En suksess!

Er det noe denne gjengen kan, så er det å lage marknad som folk synes er gøy å besøke!  Omlag 10 000 fant veien til Dølemo.

IMG_8407

Et mekka av smak
Moreller, gulrøtter, blomster, pølser og stappe. Hunder i bånd, bilder, hatter, kniver og sjokolade. Gull, sølv og ekte juggel. Eplemost i bøttevis, leker og gårdsgodteri. Hjortepølse og windex, pelsluer og gassballonger. Bodene bugner over av alskens rariteter, smakfullt, nyttig og litt unyttig – men gøy. I bakgrunnen hører vi hvinet fra lykkelige barn i karuseller. Vi er på Dølemo og «ett to ett to», høres plutselig fra mikrofonen på scenen. Det er lydprøve, for etter hvert kommer to rustne herrer hit for å briljere i sola. Men vi har god tid, og rusler videre innover.

IMG_8427

Heklet interiør
Det er idrettslaget, skytterlaget og grendelaget på Dølemo som står for arrangeringen av den populære markanden som får folk til å komme fra land og strand. Det er også denne aktiviteten som sørger for at de alle kan holde hjula i gang.
På gresset bortenfor entrer vi et hav av veteraner. Firhjulinger med sjel på rekke og rad, skinner de om kapp i sola. Det er imidlertid en sak, som «lyser» ekstra opp. En Citroën «2CV 85 mod står der med panseret på vidt gap og roper om oppmerksomhet. Bak har den selvfølgelig en bugnende blomsterkasse. Seter, nakkestøtter, ja sågar girspaken har fått heklet pynt. Og i baksetet står en tidsriktig gitar med peacemerket på.
Ole Bjørn Espeland er mannen bak verket, men bilen er ikke hans, for den var en gave til kona hans Mona, da hun fylte 50 år.
– Jeg fant den utpå ei myr like ovenfor Vigeland, og der hadde den stått i en 10-15 år, forteller han.
Men han dro den opp, betalte 1 500 kroner for den, og så begynte arbeidet.
– Jeg har blitt tilbudt 115. 000 for den nå, men selv det er dårlig timebetaling, ler Espeland.
Det er Ole Bjørn som har mekka, kost og lakka kjerra selv. Interiøret har Mona stått for, og det er ikke rent få heklemasker som er blitt drapert der inne.
– På 60-tallet var det jo bare to biler som ble brukt som hippiebiler, folkevogn og «2CV`n, så vi tok den helt ut, ler Ole Bjørn.
-Men hvis du trodde at denne bilen nesten aldri kom ut på veien, da tok du feil.
– Dette er en bruksbil, forklarer paret. Denne lille blomsterkula har nå brakt de gjennom 12 land, ja både til Alpene og Russland, og den er altså heeelt nydelig å kjøre, mener Ole Bjørn.

IMG_8472

Doblet glede
Vi forlater den blomstrete beauty`n og går rett i de tre karene som er ansvarlige for ”galskapen”. John Lien, Karl Mølmen og Arvid Rønningen står klare med stemmesedler til alle. Og de kan klaske seg litt på brystet etter at de har doblet antallet veteranbiler siden i fjor.
– De kommer jo fordi vi er kjendiser, kommer det fra gutta som stadfester at de er innbilske og så ler de i egen selvironi så det synger utover plenen.
Men faktum er at fra 80 biler i fjor, så er det 160 biler som tilslutt rulla inn på plenen under årets Dølemomarknad.
– Det er utrolig gøy at så mange kommer, sier gutta.
Mustang 68, Pontiac Firebird 74 og en AMC Javelin 401 SST 72 som det bare ble laget 470 av totalt, står her med sin originale smidde veiv fra fabrikken.

IMG_8523

Øksekast
Lyden av motor brytes av mikrofon, og kvalifiseringen for kvinner i øksekast er klar. Birgit Epland, Rita Langemyr og Elin Vegerstøl skal kaste. Det skal også Rune Langemyr, Martin Åsebø og Odin Bay. Øksa suser gjennom lufta, og poengsummen fordeles på 7, 8 og 13. Det er Rita Langemyr som trekker den kvasseste øksa. Hun er for øvrig søster til Rune Langemyr som forsmedelig nok havner på 1 poeng under med 12, og får kommentaren; det var jaggu mer enn deg det, bra dere ikke var i samme klasse- slengt mot seg. Men han tar det med et smil. Odin får 4, mens det er Martin som går av med seieren med 15 blanke poeng. Han får også vandrepokalen til odel og eie i år, og kan stolt stå der med to never fulle av blankt skryt.
Juniorene Kevin Langemyr og Kaya Hauge, får også sine påskjønnelser.

IMG_8493

Søndags-suksess
Marknadsleder Geir Atle Gauslå står mellom medarbeidskarene Aslak Homdal, og Eivind Baas. Her har smått og stort gitt en hjelpende hånd. 200 frivillige blåkledde har definitivt satt sitt preg på marknaden.
-Vi har hatt 140 utstillere i år, og regner med at vi skal nå 10.000 besøkende gjennom helga. I fjor var det omvendt, flest kom på lørdagen. Men i år er det søndagen som er den store slageren. Det er veldig gøy at veterantreffet har blitt så populært også. Det er jo doblet,  smiler Gauslå.
I år ble det lagt opp til familiedag på lørdag med barneunderholdning, og voksendag og veteranbiler på søndag. Men været falt altså i søndagens favør.
Gauslå er likevel svært godt fornøyd med årets begivenhet en raus time før dørene stenger. Og så åpner Jonas Fjeld og Ole Paus sine strenger og mens folkehavet bare stiger og stimler til foran scenen flommer ordene utover en solrik Dølemomarknad en søndag i august; Så hold meg, bli hos meg og vær her. Sov hos meg og vær her som flyktning og elsker og venn. Og la meg bli til en del av deg. Låne kropp og sjel av deg til himmelen revner igjen og englene i sneen vender hjem.

 

Se flere bilder i fotoalbum – venstre marg på forsiden. 

Janne på landet

I 10 år nå har ekteparet Askland foredlet ”Søgard” i Gjøvdal til en perle av et hjem der det tradisjonsrike og moderne går hånd i hånd. Nesten 9000 følger hverdagen deres på gården.

Sommervinden feier over gresset i Gjøvdal, det ryker av marka idet vi tar av ved kirka og følger veien oppover. Varselskiltet står ved innkjøringen, her bor det faktisk en gris!?

GRISEFIN: Det er ikke alle gårder som har en sjarmerende ”vaktgris”. Nøffa ønsker folk velkommen i tunet, og av og til stikker hun av.
GRISEFIN: Det er ikke alle gårder som har en sjarmerende ”vaktgris”. Nøffa ønsker folk velkommen i tunet, og av og til stikker hun av.

Bondeidyll
Vi klyver ut av bilen og vandrer forbi den store låven og ned mot «paradis», og her kommer jammen grisen «Nøffa» som grynter hei mens hun vralter overraskende fort på nyslått gress. I hundegården ved låven bjeffer sveitserstøveren «Elvis» hallo. Det bugner av blomster og planter i alle farger og fasetter, i ulike høyder og platåer. Roseklaser tyter ut av et idyllisk drivhus nedenfor. På oversiden en platting med kjøkken, sittegruppe og peis nesten vegg i vegg med et fantastisk stolpehus fra 1665. Det er ren bondeidyll.

BLOMSTERDILLA: Inne i drivhuset bor en hel gjeng med pelargonia, for Janne har helt dilla på dem. Her kan hun sitte et par minutter, av og til for å passe og knipe litt på dem.
BLOMSTERDILLA: Inne i drivhuset bor en hel gjeng med pelargonia, for Janne har helt dilla på dem. Her kan hun sitte et par minutter, av og til for å passe og knipe litt på dem.

9000 følgere
Hovedhuset fra 1898 er gnistrende nymalt, og utenfor sitter en kar lett henslengt i en sofa og smiler hei. En kvinne i sommerkjole kommer mot meg for å ønske velkommen, og vi sier hei til Janne på landet og mannen hennes Knut Audun, idet dørene på huset åpnes opp.
-Løvdal Trevarer har bygd en ny dør på bestilling etter kopi fra den gamle, med originale farger. Det føltes godt at huset fikk sitt smykke tilbake, smiler Janne.
Janne_paalandet heter hun altså på Instagram og hun har nesten 9000 følgere. Her deler hun hverdagslivet, gir og får inspirasjon.
-Vi jobber godt sammen. Og selv om Knut Audun stritter imot av og til, så blir han veldig fornøyd når det er ferdig, sier Janne.
Mannen nikker og gliser. Han kjenner sin kone, men hun har en fordel, for hun kan visualisere det ferdige resultatet foran seg idet hun har tenkt ideen og går på med bredt pågangsmot, han tenderer til å tenke på all jobben, men den innledende «vrangheten» går nesten alltid over. For de er to, og de er gode- sammen.

STUE: Tvillingene Stine og Eyvind i den tidsriktige stuen med gamle detaljer, men en behagelig og lekker sofa. Vegg som tidligere sto mellom de to stuene er nå slått ut og bidrar til en luftig romfølelse.
STUE: Tvillingene Stine og Eyvind i den tidsriktige stuen med gamle detaljer, men en behagelig og lekker sofa. Vegg som tidligere sto mellom de to stuene er nå slått ut og bidrar til en luftig romfølelse.

Orginalt
Og de har ikke akkurat lagt på latsiden i sommer heller. 3 menn og 300 timer tok det for å få tilbake den originale fargen på huset med sine grønne karmer. Og gulvene er selvfølgelig, nyslipte. De har egentlig holdt på i ett eneste bankende kjør, siden de overtok gården «Søgard» for 10 år siden.
Men det var litt tilfeldig at de kom så tidlig som de gjorde. For det var på Bygland skogskule de møttes i 1995, og siden har han holdt ut med henne, eller kanskje det var motsatt, ler han som den gang da, var odelsguten.
Men det var nok ikke så dumt valg av kvinne, for et rivjern til å jobbe er hun. Hun har det som heter mangel på å kunne sitte stille. Men planen deres var altså ikke å flytte så raskt, men så ble Janne spurt om hun ville bli butikksjef i Gjøvdal, hun sa opp jobben sin på Vinmonopolet i Evje og med tvillingene som da var 3 år på slep, flyttet de inn i Søgard. Svigerforeldrene flyttet ned i kårhuset, og i samme slengen brakk jammen meg svigerfar beinet også og det ble litt kaos i all flyttinga, men de kom nå på plass. Men hvis «Janne på landet», den gangen hadde visst hvor mye arbeid hun skulle legge ned de neste 10 årene, ja da hadde hun ikke flyttet. Noen ganger er det greit å ikke vite.

FINSTUE: Gamlestoga blir brukt hvert andre år til jul, men den får lov til å stå autentisk og praktfull slik den er. Men den er malt fra rød til grønn.
FINSTUE: Gamlestoga blir brukt hvert andre år til jul, men den får lov til å stå autentisk og praktfull slik den er. Men den er malt fra rød til grønn.

Striglet heim
Vi vandrer i bløtt gress utenfor.
-Hagen her var opparbeidet da vi kom, det var svigermors kjærlighet, så vi har bare supplert litt av vårt. Bygd ut plattingen, peis, og et drivhus lenger nede i hagen. Men tenk før i tia var det jo ikke innlagt vann her en gang, sier hun.
Hagen er stor, rik og fyldig. Vi tusler ned til drivhuset som ekteparet har bygd. Der inne bor en hel gjeng med pelargonia, for Janne har helt dilla på dem. Alt er på stell, overalt.
-Jeg liker ikke vilt og vakkert, jeg vil ha det strøkent i hagen, sier Janne og ser på meg. Vi tror henne. Mannen i bakgrunnen knegger litt i skjegget, han har erfaring. Og det tar noen timer å klippe alt her.

UTEKOS: Utsnitt av utepeisen på plattingen ovenfor huset som paret har laget.
UTEKOS: Utsnitt av utepeisen på plattingen ovenfor huset som paret har laget.

Bakerovn i kjeller
Jannes pelargoniaer får lov til å overvintre i kjelleren der det er frostfritt. Og her i kjelleren, med inngang fra hageidyll – er det selvfølgelig også gjort en del.
For nå har de eget slakterom i fjøset. Før sto de her nede og delte kjøtt, men nå er eneste minnet en del sauestykker som henger til tørk over peisen. Eller rettere sagt, bakerovnen som etter planen skal restaureres og gjøres brukbar igjen. For Janne vil gjerne bake brød her. Foruten et herlig langbord, er det godt med plass og et fullt operativt og ikke minst, hyggelig kjøkken.
40-års dagen til Janne ble feiret her, de har hatt barnebursdager og mer voksenfest. Innerst går det en trapp opp til kjøkkenet i første etasje.
-Døra til bakerovnen må byttes, men den er fin og hel inni, forteller Knut Audun. Janne var ikke spesielt opptatt av interiør til å begynne med, men den interessen grodde seg til. Ikke minst hennes kjærlighet for gamle hus og møbler. Og da hjelper det godt å ha et loft, en kjeller og en låve med litt av hvert å plukke frem og foredle. For det handler om nytt og gammelt i harmoni og når man entrer hjemmet, er det en stilsikker hånd som har fulgt linjene fra det gamle til det moderne.
-Vi har tatt det litt og litt, men det er viktig å bo seg litt inn i huset før man gjør for mye. Kjenne litt på det, sier Janne.

PRIMA-BAD: Et fantastisk lekkert bad finner man i første etasje. Nytt, funksjonelt og moderne. Men krydret med gamle gjenstander og interiør som komplimenterer resten av huset.
PRIMA-BAD: Et fantastisk lekkert bad finner man i første etasje. Nytt, funksjonelt og moderne. Men krydret med gamle gjenstander og interiør som komplimenterer resten av huset.

 

Vant kampen
Laminater er revet av, vegger slått ut, fem lag maling er tatt tilbake til utgangspunktet. Spikrene, ja kassevis av dem, er dratt ut. I hele andre etasje har de gamle tømmerveggene fått lov til å komme frem. Det er malt i den gamle palettens tegn. Gården lever i tråd med den gang da, ivaretatt.
– Noe av det som er gjort underveis er også beholdt, slik som svigerfars panel fra 80-tallet i stuen. Og Knut Audun sin bestefars panel på kjøkkenet. Alt har sin historie tenker jeg, sier Janne.
Den gamle stua nede er gjort om til et bad. Her står badekaret med sine løveføtter, en romslig dusj og toalett. En peis i hjørnet som gir kos og varme når minsten skal bade om vinteren, lyse fliser og farger komplimenterer det hele med vakre detaljer og interiørdrypp med farger og minner.
– Vi så ikke noe vits i å ha tre stuer og vi trengte et bad, sier Janne,
Men tilbake til dette med vranghet, her ville ikke Knut Audun gi seg på beinharde livet.
-Han vant kampen om fliser, for jeg ville egentlig ha tømmerveggene – men der satt han foten skikkelig ned, og det ble jo veldig bra og funksjonelt også, sier Janne.

KJØKKEN: Pappa Knut sammen med Halvor (snart 2) på det flotte kjøkkenet på gården.
KJØKKEN: Pappa Knut sammen med Halvor (snart 2) på det flotte kjøkkenet på gården.

Arv å gi videre
Vi synes det ligger en plikt i å ta vare på gården, tanken på å ha god samvittighet over å overlevere den til neste generasjon så godt som vi kan, føles bra. Ikke vet jeg om vi blir boende i kårhuset eller på gamlehjem, men hvis en av ungene vil ta over- så skal de kjenne at mamma og pappa har gjort det de kunne for å forvalte arven godt videre, sier ekteparet.
Og inne i stua sitter mulige arvtagere. Tvillingene på 13, han som kom først ut heter Eyvind, og nummer to heter Stine. I full fart på gulvet, skliende på sokkene kommer det yngste tilskuddet i familien, Halvor på snart 2.

UNGDOMSROM: Rommet til eldstemann, et godt eksempel på at nytt og gammelt kan forenes i harmoni.
UNGDOMSROM: Rommet til eldstemann, et godt eksempel på at nytt og gammelt kan forenes i harmoni.

Gårdscafe & Cattle?
Men Janne har flere tanker, for hun skulle gjerne hatt litt dyr her etter hvert også. Men det måtte vært noe annerledes. Alpakka eller Highline Cattle kanskje… De kunne drevet gårdscafe, arrangert låvebryllup, det er så mange ting og så mange ideer man har. Og Janne og mannen hennes på landet, de får til det de vil.
Og av og til, når de føler de må tvinges ut av arbeidet – ja da drar de til hytta. Men her holdes det også på. Men det er mer mannens prosjekt, selv om Janne henger på her også. Men det er altså her de drar når de skal slappe litt mer av.
-Hvis vi blir her hjemme er det alltid noe vi finner på, for det er alltid noe som skal gjøres, ler Janne.
Dette med gården, dette med å skape noe og ivareta, har blitt en livsstil. Janne har latt det gå sport i egen hobby og det har definert mye av det hun er. Ikke bare har Janne hentet fra låve og kjeller, og på sin fars gård i Setesdal. Men hun har også kjøpt på nett, og fått fra naboer. Alt hører sammen, alt har sin historie og alt knytter hjemmet til tradisjon, men med moderne innsalg i naturlig harmoni.

JENTE: Rommet til Stine i 2etasje, duse farger med lekre detaljer. Også noen plakater da selvfølgelig, hun er tross alt 13!
JENTE: Rommet til Stine i 2etasje, duse farger med lekre detaljer. Også noen plakater da selvfølgelig, hun er tross alt 13!

Hjemmehørende elg
Kjøkkenet er nytt, funksjonelt, moderne – men ikledd det tradisjonsrike og gamle. Det glir lett i stil over til stue med duse, deilige møbler. Skinnfeller og detaljer på vegger, tidsriktige lamper, og lysekroner. Over til spisebord og med et innblikk og dør inn til gamlestoga, der ting står som de var. Over i andre etasje møter vi en staut elg som henger på veggen, Janne synes den er stygg som juling – men som hun sier, den hører til. Innenfor ligger minsten sitt rom. Her står en gammel pult som ble funnet på låven, sammen med vugge, en vakker seng og et fantastisk skap som Janne kjøpte på Finn. Innenfor mors og fars værelse. Bondeblått i den dypeste varianten kler veggene, og det står fantastisk til det lyse. Alt er i stil.
-Her var det vegg til vegg gipsplater, og egentlig sjablongmaling på veggene under. Og det har nok bodd noen rikinger her, som malte i tjukke strøk hver eneste jul, for her var det mye maling og mye jobb. Men resultatet ble bra synes jeg, smiler Janne som kan fyre i peisen ved siden av senga på kalde vinternetter og kikke ned på Gjøvdals enger.

BARNEROM: Minstemann sitt rom. Sjekk gyngehesten, senga og den fantastiske gamle pulten der ”panda” sitter.
BARNEROM: Minstemann sitt rom. Sjekk gyngehesten, senga og den fantastiske gamle pulten der ”panda” sitter.

Ungt og gammelt
Over til gjesterom og en fantastisk himmelseng som ble funnet på låven, her inne henger grunnleggerens bilde på veggen, vi snakker altså om tippoldefar til Knut Audun.
-Han er ikke så blid på bildet, men han hører jo også hjemme her, smiler paret.
Innenfor finner vi det kule gutterommet til Eyvind. Samme stil, men ungene har fått lov til å sette sitt preg på rommene. Og det hjelper på det moderne inntrykket av Eyvind har selvbygd PC, gamerstol og to megaskjermer hvor det «plaffes ned» over ei lav sko mens ungdommen sitter med gliset tent mellom øreklokkene. Inne på Stines rom skal det snart foregå en forandring, for gulvet skal få en ny farge, og hun kan velge selv. Vel, innenfor det hus-paletten tillater da. Her er det interiør i tråd med alderen, men lekkert gjennomført.
Før vi går ned, peker Janne opp mot loftet. Her sov tjenestefolket, og det er plass til å finne på noe der oppe også. Men først på det legges opp elektrisitet der.

GJESTEROM: Gjesterommet med den vakre himmelsengen funnet på låven. På veggen, Knut`s oldeforeldre.
GJESTEROM: Gjesterommet med den vakre himmelsengen funnet på låven. På veggen, Knut`s oldeforeldre.

Linolje-prosjekt
Selve eiendommen er på om lag 7000 mål og huset på ca. 350 kvadrat, og man vasker det ikke rent her på en dag. Men gjennom årene har Janne knyttet til seg kompetanse, hun følger folk som driver med bevaring av gamle hus, og her deles og sankes det informasjon, tips og ideer. Det neste som står på lista nå, er å male med linolje. Og det er så mange andre ting også. Janne på landet har ingen intensjon om å stoppe. Og i det jeg blir vist ut gjennom den spesiallagde hoved-døren, tenker jeg at huset er heldig som blir så godt ivaretatt. Jeg slipper håndtaket og vinker farvel til familien mens Elvis synger aoooodjø og Nøffa tar et slikk på kamerabaggen. Janne sparer forresten på gamle dørhåndtak, og hvis det er noen som har noen liggende- så vet dere jo nå hvor hun bor…

NYMALT: Hovedhuset sett gjennom deler av hagen ovenfor.
NYMALT: Hovedhuset sett gjennom deler av hagen ovenfor.
Kjøkken i kjeller.
Kjøkken i kjeller.
Janne, på landet.
Janne, på landet.