Ny topptur-rekord

 

BERGTATT: Åmliavisa skrev i 2015 om Jeanette Selås og vesle Oda på 10 måneder. (innfelt) I løpet av 26 dager gjennomførte de samtlige Topp 20-turer i Åmli. Selås bor i Froland, men forteller at hun ble hekta på Åmli, og det er det altså flere som tilsynelatende har blitt.

I år er det 37 personer som kan smykke seg med T-skjorte og klaske seg stolt på brystet etter å ha gjennomført alle toppturene i Åmli. Det er ny rekord!

Årsrapporten fra Topp20 er klart. Hele 12 315 turer er registrert.

Dårlig vær
-Det er en naturlig nedgang fra i fjor. Vi har hatt mye dårlig vær, i tillegg var det Friluftsårets år i fjor, forklarer Barbro Hillestad
I 2013 var det totale antallet på 10383, i 2014 var det en liten oppgang til 10610, i 2015 lå vi på 12540, og rekorden kom i fjor med 14756. Åmli trenger derfor så visst ikke å dra munnvikene ned. Et godt resultat tatt i betraktning været.

Nelaug-rekord
Å registrere alle nasjonalitetene bød på utfordringer i år, men det gledelige er at Follestadfjell har fått rekordbesøk i år.
Tallet som har gått til topps her er 537.
-Det er kanskje fordi det var ekstra blest om Nelaug i sammenheng med at Sommertoget kom til Åmli, sier Hillestad.
Det ble arrangert tur til Follestadfjell i forbindelse med arrangementet.

 
T-skjorter til tøffe
I år er det 37 personer som har gått alle 20 turene.
– De får selvfølgelig tildelt T-skjorte og i år opplever vi ny rekord, sier Hillestad.
-Vi fortsetter med utdeling av T-skjorter for de som leverer inn klippekort med 20 turer ett år til, så får vi se hva vi gjør året etter, forteller Hillestad.

Mest besøkt
Det er Trogfjell som går av med seieren over flest til topps i år også, tallet for 2017 er 2744 personer. Hakk i hæl kommer Bjønnehiet med 2047 personer registrert.

Freidig tur på to hjul

Billysene dør, og han kommer gående opp til leirbålet vårt. – Hvem i all verden er så gal at de kjører en Harley ut her i skauen? Jo, det er oss det.

Vi provianterer i Åmli sentrum, men undertegnede må inn igjen på butikken for å kjøpe mer enn de 10 pølsene og fløtegratinerte potetene som allerede ligger i sekken, for kjæresten er redd for å ikke bli mett nok. Jeg mistenker at han ikke har spist ei smule hele dagen og Hilde Bjorå Wiik på Joker ler når hun hører hvorfor jeg kommer inn igjen og vi får en turhilsen med på veien.

img_1416
KVELD: Kvelden lister seg innpå, vinden legger seg og fargene danser over himmelen og avtegner seg i vann mens vi tenner bål og lys.

Nytt beist
Høsten har begynt å ta tak. Spredt skydekke med sol som slynger seg ned i lyssabler mellom lyseblått.og treffer asfalt i det vi setter hjul mot Telemark. Jack Dønnestad har til alt overmål bytta ut sykkelen siden sist tur, med en nyere og heftigere softail. Men det var et aber, noen sissibar med bagasjebrett har den ikke fått ennå. Så det ble sekk og hender som krølla seg om livet til mannen.

Dobbelpose og telt surra fast på gaffelen

Gaffelbagasje
For å være helt ærlig så var jeg så støl etter at jeg hadde våget tøffe meg på treningstur i skogen noen dager før, at jeg nesten trodde begge armene skulle falle av i det vinden tok tak i sekken da mannen dro sakte på jerndyret bortover asfalt som bada i sol. Men det var både til pass for meg, og det gjorde heller ingen verdens ting, for vi skulle på tur!
Ut, opp og etterhvert frem. Ved Øy tok vi av, og fulgte veien frem til Felle. Vi fikk en hjelmpause for å spørre om videre vei på butikken, og joda vi skulle bare ta til høyre så kom vi til et stort område hvor vi kunne campe, sa damen bak disken og smilte. Så vi tok av og fulgte grusveien forbi kapellet. Vi sjekka ut et sidespor, men det er mye jern å navigere på småklumpete veier, Det hjalp vel kanskje ikke så mye på sikten for føreren å ha en dobbelpose og et telt surra fast i gaffelen med ei kjerring som slettes ikke er 1.50 høy krafsende i livet bak. Men alt går når sjåføren kan navigere. Vi snudde etterhvert, det var dødt løp. Og satt kursen tilbake og så på hverandre. Skulle vi gjøre noe litt omvendt, skulle vi stoppe og ta en såkalt luksusversjon av utelivet denne gangen og campe i gapahuken som egget på toppen av kollen fremfor oss? Vi gjorde det, og lot teltet henge i gaffelen i det vi pakket ut av sidevesker og bar opp sekk til nattens hjem.

img_1460
NY TURVENN: Jack Dønnestad på ny sykkel. Den har ikke fått sissybar med bagasjebrett ennå. Men vi surra det nå fast og underegnede tok resten i sekken.

Matauke i pose
Det var kaldere her oppe, lukten klarere. Fra gapahuken hadde vi utsyn mot vann både foran og bak. Blåbærrisene var tunge av overmodent blått, sopp kantet småstier ned til drikkevannet. Vi fyrer opp bål og steker pølser i ekte smør og lager fløtegratinerte poteter som vi begjærlig får i oss fra tretalerkner midt i utsikten. Og jada, det var mer enn nok pølser, selv for villmannen…
To kvinner tusler forbi med fiskestenger i hendene og kommer tilbake en time etterpå med levende bevis på matauke i posen. Fiskene som slapp unna avtegner ringer i vann mens sola legger seg bløtt ned bak furutrærne.

img_1447
FISK: Ved Lillebravatn stoppet vi denne gangen, i kvelden så vi to kvinnfolk gå ut på pynten her med stenger og jammen fikk de ikke fisk også.

Jug over bål
Vi ser billys på veien og jeg hutrer. For biler hører da ikke hjemme i villmarka, men det gjør vel strengt tatt ikke motorsykler heller…Bilen stopper og vi ser konturene av en mann som kommer opp til leirplassen, og han spør også om akuratt det jeg har tenkt; -Jeg måtte se hvem som er så gale å kjøre en Harley inn i skauen smiler han og strekker ut en god neve over knitrende bål og introduserer seg som Jan Hübertz i Felle fiskelag. Til alt overmål er dette en mann min kjæreste solgte en motorsykkel til for over 20 år siden, og det blir litt ”juging” over bålet slik seg hør og bør. Det også Hübertz forteller er at Felle fiskelag sørger for over 20 vann, og at skogsveien vi befinner oss på strekker seg ennå tre mil videre innover til uoppdagede vann og skog. Felle Fiskelag er en forening som jobber for å legge til rette for fiske og fiskerelaterte aktiviteter på Felle.
– Har dere nok ved, eller skal jeg hente en sekk til dere, spør han varmt og gjestfritt. Dere er så velkomne til å bruke gapahuken som vi nylig har fått opp. Dyr var den, men veldig praktisk, ler han.
Vi har sanket nok ved før naturen slukket lyset, men takker for tilbudet. Og noen historier senere forsvinner han i mørket, og vi tenker begge at dette var et overraskende og hyggelig møte. Vi har reiseradioen på, og legger oss ned ved bålet på skinnfeller og bare er. Tenner stearinlys i gryter inne i gapahuken og kryper etterhvert til ro på gulvet i posen.
Jeg våkner til småyr og varm kokekaffe fra morgenfuglen. I det vi legger oss på hjul tilbake mot jobb, tenker jeg at innover der, ligger det uoppdagede turmuligheter som frister. Og jeg liker å ha noe å glede meg til!

 

img_1389
LETT TILGJENGELIG: Gapahuken som er bygget av Felle Fiskelag og som er fritt for alle å bruke. Det er nydelig utsikt til vann på begge sider.

Takk til Felle fiskelag for lån av gapahuken og gjestfrihet!

På hjul inn i eventyr

På hjul, syngende oppover i fart, fryd og lyd med telt på styret og ekte turglede i hjertet- fant vi, gull.

IMG_0749
Kveldsstemning over vannet med blått lys som koser med overflaten.

 

Sola hadde stått opp og vi pakket siste rest av turting over på motorsykkelen. Vi skulle til Åmli på siste feriedag før losen Jack skulle videre til de ”sju hav” på jobb. Vi forlot Arendal i lyd.

 

I øyeblikket
Motorvibrasjonen ble til en hjerterytme, synsfeltet kanalisert til det øyeblikkelige, og plutselig er man ikke på veien, men en del av den – og en del av naturen, som møter deg på en ny og nær måte idet vinden stryker langs armene og tar tak i håret som vil ut og danse under hjelmen. På 300 kilo amerikansk jern suser vi mot ville veier og gjennom svinger og ankommer Åmli i spredt sol. Etter en lunsj på Waldemars stikker vi innom butikken og provianterer. Vi er uten kart, på leting etter et sted å være. Ha ro. Fri.

IMG_0731
Jack på brua. Her spottet vi vannet som buktet seg innover og tenkte; vi stikker dit og ser om vi kan finne en leirplass. Det gjorde vi.

Fant eldorado
Over broa, tar til høyre og kommer inn på Gamle Gjøvdalsvei. Grusskyen står bak oss i sommertørrhet idet vi ankommer den sjarmerende trebroa og vi krysser elva. Vi valgte etter hjerte og tok til venstre, måtte snu på stier som tok slutt, men mannen valgte en vei ned, han øynet et mål og idet hjulene traff slake svaberg, åpnet det seg et lite eldorado foran øynene våre. Vi visste vi hadde funnet leirplassen vår og ble barnslige av glede over funn.
Her har vannkraften i århundrer slipt svabergene glatte, her og der sildrer vannet ovenfra, i små iltre fossefall som stuper ned i det blå store. Blander seg og forsvinner i slak strøm nedover mellom vannliljer og siv. På andre siden skuer vi det som må være en gammel mølle. Idyllen er påtagelig.

IMG_0759
Utsikt over vannet som buktet seg bortover og munnet ut. Hadde morgensvømming dagen etter her og temperaturen var upåklagelig.

På nålseng
Kleggen biter, myggen stikker, knotten irriterer, men det får gå. Det er verdt det. Lyngen synger lilla i vinden mens humlene veier sin kropp mot nektar. Sommerfuglene danser langs stien. I skumringen vaker aura mens himmelstriper av spredte skyer avtegner seg i vannflaten og bildet sprer seg med ringene av sprett. Vi har plukket granbar, litt her og der for ikke å ødelegge, og på en nålseng med soveposer rigget bedagelig ovenpå ligger vi der og drikker kokekaffe, og bare er og har sånne ekte samtaler man bys inn til ute. Går tur oppover mellom småbekker, hopper og blir våte på beina. Ler, leker og nyter omgivelsene.

IMG_0744
Vi våknet opp til steikende sol. Jack leker i vannet og får av seg søvnen.

Småfosser i hendene
Vi våkner til knallsol og stuper uti vannet, svømmer bort til de små utløpene og stikker hender under kaldt fall. Ligger i solsteika og tørker mens flymaur og øyenstikkere durer rundt oss i arbeid. Når vi drar i ettermiddagslyd, er vi enige om at dette er et magisk sted. Tenk at det finnes sånne steder steinkast unna sivilisasjon, men som føles som villmark. Det handler om å våge å ta noen ukjente stier, for da kan man være heldig å snuble på et magisk sted. Og slik var det for oss.

IMG_0758
Eventyrlig vakkert med små vannfall som sildret nedover. Perfekt badeplass.Den gamle kvenna, lagde landskapet om mulig ennå mer idyllisk.

En av de eldste
Men vi vet ingenting om stedet, så jeg ringer bygdebokforfatter og unikum på Åmli-historie, Egil Fiane som har hele fem bygdebøker på samvittigheten og som er godt i gang med 6 bind som kommer i 2017.
Jeg forklarer hvor vi har vært, og han vet råd. Det står også noe nedtegnet om stedet i bygdebøkene.
– Dere må ha vært på ”Gjøvlandskvenna” det er nedtegninger om denne helt tilbake til 1621, og dette er en av de første kvennene i Åmli kommune. Den skal også ha vært brukt som leiekvenn for andre gårder i nærheten, forteller han. Fiane sier også at skiltet som ble satt opp antagelig stammer fra 1970 tallet i forbindelse med reguleringen av Nesvatn og utbyggingen av Jørunland kraftverk. Han mener at Gjøvlandskvenna trolig var operativ nærmest året rundt. Mens flomsag var avhengig av høst og vår med høy vannstand var denne trolig en såkalt årgangssag.
Her har man altså brukt vannkraften til både sag og til å kverne korn. Jeg liker tanken på det. Det gir det magiske stedet en historisk dimensjon.

IMG_0739
Små jettegryter her og der i steinmassene.

Vi håper eventuelle eiere av området synes det var greit av vi var der, og ønsker også å si takk til Fiane for innføring i historie. Ps; Hvis vi hadde hatt plass på sykkelen hadde vi tatt med oss mer søppel vi fant fra andre syndere, vi ivaretok stedet med respekten det fortjente.

 

Ekte påskelam-a

I Gjeruldstadkilen hyttefelt er det ikke påskelam som gjelder, men påskelamaer. De rare skapningene med stankelbein, giraffhals og arrogant oppsyn, kan ta det med knusende ro. Matmot Ingeborg Espeland har ingen planer om å gjøre som jødene i 2. Mosebok, nemlig å bruke dem som offerlam(aer).

Det er en solrik mars-dag like før påske. Åmliavisas utsendte kommer kjørende inn på parkeringsplassen foran hytta til Ingeborg. Da vi stiger ut av bilen, blir vi slått av en merkelig følelse: Vi føler oss beglodd!
Aldri sett maken
Bak et stakittgjerde nede på jordet får vi øye på to merkelige skapninger som strekker hals og kikker på oss med et kjølig, vurderende blikk. Dyrene ligner ikke på noe av det vi ellers ser i norsk natur.
Skapningene glor og glor, mens de langsomt tygger. Ingenting unngår deres vaktsomme blikk.
– Det er lamaene mine. De heter Ann Kristin og Maja, sier Ingeborg med åpenbar kjærlighet i stemmen. Hun kommer ut av hytta med katten Sussi i armkroken.

– Sta og hengivne
Ingeborg er rask med å lukke døra. På innsiden hører vi hissig bjeffing fra en liten hundekrabat.
– Her råder det dyriske tilstander, tenker vi. Men både hund og katt får være i fred denne gangen. Nå er det de rare skapningene bak stakittgjerdet som gjelder.
– Det er lett å bli glad i lamaer. De har personlighet til tusen. De er sta og egenrådige. Men de kan også vise varme og hengivenhet, forklarer Ingeborg samtidig som jeg føler lamablikkene borer seg inn i ryggen min.

Fra Sør-Amerika
Det vakte oppsikt da Ingeborg Espeland i juni 2012 gikk til anskaffelse av noe så eksotisk som lamaer. Hun kjøpte dyra fra en gård på Østlandet.
Ingeborg forklarer at lamaene kommer fra Andesfjella i Sør-Amerika. Her er de viktige husdyr for Inka-indianerne. Lamakjøtt regnes for å være godt og magert. Den fine ulla egner seg ypperlig til klesproduksjon. Lamaene kan også brukes som pakkdyr.
De nyinnkjøpte lamaene ble plassert i en innhengning foran hytta til Ingeborg i Gjeruldstadkilen. Med solrik tomt og panoramutsikt over Nelaugvannet, elsker hun å være på denne plassen.

Ingeborg Espeland-2-NETT
Ingeborg Espeland
Lama-1-NETT
NYSGJERRIGPER: Hodene til lamaene ligner på et gyrokompass som alltid peker i retning av folk de er nysgjerrige på, uansett posisjonen på resten av kroppen. Av utseende ligner de på en kloning av sau og hjort.

Stikker til skogs
Sjøl om stakittgjerdet var både høyt og solid, gikk det ikke lange tida før lamaene fant en åpning og stakk til skogs. Resultatet var at intetanende turgåere plutselig kunne støte på dyra midt ute i Åmlis vakre natur.
– Jeg har hørt noen fortellinger om folk som tror de har sett en sensasjon. De er helt hvite i trynet av opphisselse og skal ringe til både VG og NRK, humrer Ingeborg.
Snart lama-baby?
Ann Kristin og Maja er mor og datter. Faren omkom dessverre i en ulykke i fjor høst. Men før han forlot denne verden, klarte han trolig å gjøre Ann Kristin gravid igjen.
– Lamaene har brunst hele året og hunnen går gravid i 11,5 måneder, opplyser Ingeborg. Nå er hun spent på om det putter ut en lama-baby til sommeren.

Altetende og renslige
Ingeborg forteller at lamaen er nærmest altetende. Derfor har hun har gjort en avtale med butikken på Nelaug, om å få noe av matavfellet.
– Lamaene er ekstra glad i brødskiver, godt pålegg og kraftfor, sier hun. Rensligheten er ellers helt upåklagelig. I innhegningen har de et eget diskret hjørne som kun brukes til do.
Som allerede nevnt, lever lamaene et fritt og selvstendig liv på Gjeruldstad. Ingeborg ble nokså engstelig, første gang de stakk av. Men så oppdaga hun at de alltid kom hjem igjen etter noen timer.
– De løper heldigvis bare opp til nabogårdene. De har egne kjerreveier eller tråkk i skogen som de gjerne følger, sier hun.
Ingeborg må imidlertid innrømme at det holdt på å gå fryktlig galt en gang. Lamaene spaserte nemlig helt ut til Storbrua og Fv 415. Resultatet var at de skapte trafikkaos. Men bilister som kjente Ingeborg, klarte heldigvis å geleide lamaene heim igjen.
Siden den gangen har de holdt seg godt unna den bråkete trafikken på hovedveien.

Turistattraksjon
Ingeborg er heldigvis en gjestfri og omgjengelig person. For det må hun være med to vaskeekte lamaer foran hytta.
Nesten hver eneste dag kommer det unger fra nabolaget og en masse andre besøkende, som vil kikke og klappe på dyra.
Men pass deg. Du må være snill som ”et lam”. For ellers kan du risikere å få ei spytteklyse i ansiktet.
– Men det gjør de bare hvis de føler seg trua, forsikrer matmor Ingeborg.

 

 

Se flere bilder i påskenummeret 

 

I fjøset til varaordføreren

06.59 svinger jeg inn på gårdsplassen til Margit Smeland. Jeg skal få være med i fjøset. Ei ku, er ikke bare ei ku. Melk fra Smeland blir hentet tre ganger i uka og Margit leverer 150 000 liter i året som kommer ut på norske frokostbord i kartonger.

 

Iført kjeledress, skaut og støvler følger jeg lydig etter sjefen. Se nå, hvisker Margit og åpner stille opp fjøsdøra. Der ligger de side om side og titter nysgjerrig opp på oss. Kuene. Så begynner etter hvert rautekonserten. Det er nok mest, den ukjente sin skyld… Noen kommer gosselige bort, nysgjerrige, oppsøkende, godmodige. Bøyer seg mot meg, og «roper» nesten: klø meg, ta på meg. Andre slikker og slikker imot meg, og mot kamera. Mens noen står bak grinda, glor litt sky og med mistenksomt blikk. Andre kneiser med hodet, som om de sier- ikke kom her og tror at du er noen altså, dette er mitt fjøs og min Margit! Andre er lekne, noen late, flere bedagelige.
-Vil du være så elskverdig at du flytter litt på deg slik at jeg kan gjøre rent, sier Margit til en brunhåret sjarmør. Hun har tro på kreative løsninger og hjemmelagde vendinger i fjøset. Margit har en avløser fra Litauen som hun deler med Tellef Olstad. Uten han vet hun ikke hva hun skulle gjort, for å være varaordfører, aktiv i organisasjoner og bonde. Det har sin pris.

 

Margit er født og oppvokst på Smeland, men hun dro tidlig hjemmefra, hun ville smake på verden og kom ikke tilbake til Åmli før i 1987.Hun har bodd mange steder: Kristiansand, Vegårshei, i Treungen, på Nedenes i Arendal og i Trøndelag. Gitt ut lærebok i mattematikk med en kollega. Reist, opplevd, vært engasjert i politikk, alltid. Hun reiste allerede som 17-åring for å bo og gå på gymnaset i Bø i Telemark.
Hun og mannen, Olav Vehus møttes på et møte i Naturvernforbundet i Arendal.
-Vi var jo begge fra Åmli, det var naturlig at vi kom i prat, men neimen om jeg husker hvem som spurte hvem om den første middagen, ler hun. Men det ble de to, og etter hvert kom to gutter til verden.
-Jeg fikk være med i oppstarten av ny ungdomsskole på Nedenes i 1982. Topp motiverte kolleger og mye pedagogisk utviklingsarbeid.
Så fikk Olav jobb på Vegårshei, og Margit fulgte etter. Det var meningen at hun skulle pendle til Nedenes- men så dukket det opp en realfagsstilling på skolen i Vegårshei og hun byttet.

Født politiker?
Hun er vokst opp i en familie med diskusjon rundt middagsbordet.
-Pappa satt i kommunestyret, og mamma og pappa var bestevenner med Ap-folk, jeg skal sei det var hett og høylytt av og til, men de var venner. Det lærte jeg mye av, sier Margit.
Hun melte seg tidlig og aktivt inn i politikken, det hang en lapp på lærerskolen og hun satt senere i kommunestyret i Treungen frem til hun flyttet. Men så prøvde hun å slutte litt med politikk. For Margit prøvde så godt hun kunne å ikke bry seg da hun etter mange år flyttet hjem igjen til Åmli, men brydde seg gjorde hun jo likevel. Til en dag hun bare sa til seg selv; Margit, hvis du skal bo her, og mene så mye, så er du feig om du ikke sier noe. Så hun engasjerte seg og har en grunnleggende kjærlighet for livet og for bygda hun tilhører. Det gjennomsyrer henne. Som varaordfører er hun på kampstien for sine grunnverdier, for sin kommune. Alltid!

Mamma og pappa
Da hun kom tilbake til gården igjen, ville Margit begynne med ku. Far hennes mente det var Gale Mathias da Margit ville begynne med melkekyr, for det hadde blitt innstramminger i melkekvotene. Selv hadde de avviklet drift med melkekyr, og drev bare med sau da Margit søkte, men hun fikk dispensasjon. For det gikk på hvor mange båser de hadde i det gamle fjøset når det skulle tildeles. Foreldrene hennes støtta henne og alt kom i stand etter hvert. Men hun måtte levere melk før jul som kriterie. Margit hadde ikke fått alt av maskiner på plass, men kunne lett ha fått melk av noen andre i en overgang, men hun melka for hånd.
– Jeg ville ikke ha noe juks på meg, nei jeg fikk bare melke på gamle viset, ler hun.
Det tok henne ei uke å lære å gjøre det skikkelig.
-Jeg var helt stiv som en stokk først, anspent. Hadde jeg drevet på slik hadde jeg fått senebetennelse på null komma svisj. Men det løsna heldigvis, mamma var en tålmodig læremester, smiler hun.
Margit fikk hjelp av mannen. Men det var godt å ha en mamma og pappa på gården, for en ting er å ha sett det, kunne det teoretiske. Noe ganske annet er erfaringen. En erfaring nå Margit selv har grodd på seg, og kan gi videre i arv.
Overtagelsesfrihet i arv
Hun tar en medtatt og sjarmerende trekrakk opp fra gulvet og setter den på gulvet ved siden av melkebeholderen.
-Jeg synes bare jeg blir lavere og lavere jeg, ler hun. Har du sett bilder av meg eller, jeg ser jo ut som den minien sammen med andre. Og jeg burde vel gått et holdningskurs slik som Mette Marit, ler hun sjarmerende og avslører dyp selvironi.
-Denne, lagde Nils Ånund til meg fordi jeg ikke rakk opp opplyser hun om krakken. Han snekret den da han var omlag 6 år og jeg bruker den fortsatt. Det er så hyggelig, sier hun og tar varsomt i minnet. Så klatrer hun opp.
Den yngste sønnen heter Tore. Han forsker på mage og tarmkreft, underviser på UIA og tar en Dr. grad. Eldstemann Nils Ånund er sivilingeniør og er i jobb på Newfoundland.
Margit er svært stolt av dem begge.
-De to har hjulpet meg mye opp igjennom, men de skal aldri bli tvunget til noe overtagelse av noe som helst. De må få leve sitt liv, se verden. Hvis de vil flytte hjem etter hvert er de hjertelig velkommen, men de skal ikke tvinges inn i noe som helst. Jeg fikk frihet av mine foreldre, og den vil vi gi videre, sier hun.
Kos gir økt melkeproduksjon
Kuene er individualister, akkurat som oss mennesker, sier hun mens hun vandrer mellom båsene.
-De er ganske forskjellige skal jeg si deg. Se bare på fødslene. Noen vil helst klare seg selv, mens andre vil ha kos og omsorg hele tiden gjennom forløpet. Jeg tilpasser det til hvert enkelt individ, sier hun.
Og Margit synes det er viktig å gi omsorg, ikke minst kos. Til både de store og de små.
Flere av kuene venter kalv, tre småtasser står allerede på siden i egne båser. Margit klør dem bak øret.
-Visste du at det finnes forskning på at kuene melker bedre hvis de får kos. De har prøvd ut å la noen kuer få kos i 3 minutter hver dag når de er kalver, mens en gruppe ikke fikk. Det var tydelige forskjeller. Og her får de mer enn 3 minutter per dag, smiler hun.
Som kujordmor er hun glad for når de kommer ut rett vei, men noen kommer også med bakbeina først.
-Da er det bare å få de ut, ryker navlestrenger – sluker de fostervann og drukner der inne.
-Jeg har ikke mistet mer enn to, tre stykker på alle disse årene. Men det er like spennende hver gang, forteller hun.
Hun har også opplevde å få en kalv født 20 dager før tiden nylig, den var mindre enn de andre- men det har den tatt igjen nå. Ungen slikker med ru tunge mot gjerdet der Margit står og ser ikke det minste prematur ut.

IMG_8335
Når demens rammer
-Pappa ville helst at fødsler skulle gå fort, ler hun- mens mamma hysja på han og sa at dyret måtte jo få jobbe. De var et godt team de to der, smiler hun med et kjært trykk på bokstavene som et mykt tilbakeblikk i stemmen.
For mamma Smeland var ro. Fornuft, og sindighet. Pappa føyk fort opp og var rask og hastig.
Og hvem ligner du mest på?
-Pappa, kommer det uten å nøle. Men jeg håper jeg har fått noen av mammas sider også.
Og hun innrømmer at hun var meget glad for å ha en mor med ut første gang, for det er ikke bare bare å dra ut nytt liv i verden, når man aldri har gjort det før.
Smelands far var aktiv i hjemmefronten under krigen, ikke minst var han politisk aktiv og i organisasjonslivet så lenge Margit kan huske. Men han ble rammet av demens, det var en vanskelig tid.
-Det er en snikende sykdom som kommer, sier hun alvorlig.
Vanskelige valg
-Jeg husker da yngstemann bare var 16 år, i vår familie må man kappes for å få ordet. Pappa synes det var vanskelig på det siste, han var seinere i praten. Så under en middag klasket yngstesønnen i bordet, og sa: Nå synes jeg dere skal vente, og høre på hva bestefar sier! Jeg glemmer det aldri, det er jo så riktig. Vi må ha tid til å lytte, sier hun reflektert. Det var Margit som måtte kjøre den lange veien til Åpos da hennes mor måtte ta valget. Hun skulle gjennom en krevende operasjon og avgjørelsen ble tatt. Ektemannen måtte på demensavdelingen. Den bilturen er noe av det vanskeligste Margit har gjort, for hennes far visste hvor han skulle, og likte det- gjorde han ikke.
-De var helt fantastiske der på Åpos, helt utrolige var de. Jeg fikk besøkt han mye. Men samtidig er det jo det det er. En avdeling for demente.
-Jeg skal skrive det ned til mine barn, blir jeg dement, så skal de ikke ha dårlig samvittighet for å plassere meg der, sier hun.
Brukket ribben
Ikke bare har varaordføreren og bonden et kne som slettes ikke vil noen ting, hun har et brukket ribben også. For noen uker siden klemte en ku henne inntil veggen og dermed sa det knekk.
-Ubehagelige greier, og jeg ble sint på meg selv. For jeg tenkte Margit! Du vet bedre, men det er fort gjort. Først trodde jeg det gikk over, men så kom det skal jeg sei, ler hun. Verst var det om natta, da jeg vente og vrei på meg, men nå begynner det å gå over, sier hun mens hun bløter kluter og vasker hvert jur med hver sin klut før melkemaskin får plass.
-Å være bonde er ikke bare en jobb, det er en livsform, sier hun. En gård er noe man forvalter, som skal føres videre. Det passer ikke for alle.
Hun mener det er mange gode muligheter for bønder her i Åmli.
-Vi har noe mange kommuner ikke har. Areal og jord til nydyrking.
-Det er fint å være bonde, men det går på bekostning av fritiden. Det gjør meg ingenting å være alene i fjøset, men det krever sin mann eller dame å være alene så mye. Man må være sterk mentalt. Det er store investeringer og mye å planlegge. Heldigvis ser det ut til at det blir mer forståele for at mat må koste litt, sier hun.

Galdhøpiggen og Juvassbreen
Er du redd for noe Margit?
– Hehe, når Tore kjører for fort på det jeg mener er glatte veier. Da sier han, se nå holder mor seg fast ja. Jeg vet ikke at jeg gjør det engang jeg, men sånn er det altså. Jeg har vel blitt gammal og pysete, smiler hun.
Men er du egentlig pysete?
-Nei, jeg er vel kanskje ikke det, jeg er alminnelig, svarer hun.
Men hun er kanskje ikke så alminnelig som hun vil ha det til, for Margit har gjort mye rart, og spennende. Hun har gått fra Hovden til Smeland på ski, hun har gått Galdhøpiggen, og på Juvassbreen med stegsko.
– Jeg skal bare fortelle deg det, at han guiden han satt en strek for hvor langt vi måtte hoppe, men jeg hoppet mye lengre, man må jo være sikker, smiler hun.
Margit har også satt utfor Syrtveitfossen med kajakk.
– Det var jo ikke så farlig for vi øvde i bassenget først. Jeg er så glad i vann, bade liker jeg. Men hadde det ikke vært for venninnen min Kirsti Lund Johanssen så hadde jeg aldri vært med på all galskapen, sier hun.
Slutt på politikk og bonde
25. mai blir Margit 68 år. Hun har satt seg et fireårs mål, da skal hun slutte som bonde, og i politikken, kanskje…
Hva hvis du blir ordfører ved neste valg?
man skal aldri si aldri, men det har jeg ingen tro på, sier hun.
For hun vil ha fritid, lese, drive med håndarbeid, ha tid til venner. Det har hun savnet. Og reise, det vil hun gjerne få gjort mer av.
Men selv om ekteparet lever hektiske liv, får de til 1 uke eller mer på ferie hvert år. I fjor dro de til Portugal, tidligere har de vært i Kina, Irland, Italia, Spania og på besøk til sønnen i Newfoundland.

Gutteklubben grei
-Jeg liker ikke kvotering, men jeg ser at det er viktig, sier hun plutselig mellom møkkinga. Margit er kanskje ikke kvinnesakskvinne, men hun tror på individet. At den som er best, fortjener sin plass.
– Jeg har også vært utsatt for gutteklubben grei mange ganger, jeg er jo på en måte en ekte 68`er, sier hun og smiler.
Margit er vokst opp i et kvinneregime, de var to døtre, bestemor, en mor, og en far. Hjemme hos Margit kjørte mamma traktor.
Men er du selv kvinnesakskvinne?
-Haha, jeg skjemmer nok bort mannen jeg også, legger frem tøy og…men det er min egen skyld. Men det er aldri tale om noe kvinnearbeid i denne heimen. Vi hjelper hverandre, sier hun.

Leder av 18 kommuner
Hun vet hva det vil si å være kvinne i lederskap.
– Jeg kommer alltid til å si det jeg mener, men det har vært harde tak. Hun refererer til Villreinnemnda for Setesdalsområdet som har Setesdal-Ryfylke, Setesdal Austhei og Våmur-Roan villreinområder som ansvarsområde. Margit ble første kvinnelig leder. Og hun vet, hva det koster. For det har vært snakk, kvinner som har blitt fortalt at «burde ikke du være hjemme med barna, du har jo så mye å gjøre, jeg kan ta det for deg jeg…» Margit er leder, hun sto, hun snakket, hun gjorde. Det var tøffe tak, men nødvendig. 18 kommuner. Tunge viljer som braket sammen. Nehei, slik skulle det ikke være mer når Smeland satt seg i sjefsstolen.
-Vi må være redelig og greie, og finne løsninger selv om vi synes det er vanskelig. I møte, ikke i lukkede rom. Det gikk det og, sier hun.

Kommandokvinnen
Margit er ikke pretensiøs, hun er blodig ærlig. Eksploderer fort, men glemmer fort. Rett frem. Noen ganger hard, men modig, og med et galopperende gemytt. Andre ganger myk, og så snill at hun nesten angrer etterpå. Men hun har en iboende autoritet som gjør at folk lytter når Margit snakker. Selv kuene gjør det…
-Nei! Nå har de stukket av, vi har pratet oss helt bort sier hun og forsvinner for å irettesette de firbeinte. Nummer 0298 og 0331 prøver å stikke seg unna, rappe mat sågar. Oh, jasså. Ikke prøv dere kommer det i høy oktav der inne og de er tatt, med jura nede. Marsj!
-Er du sjefete spør vi dama med skaut som er tilbake?
– Oh ja, Jeg tar nok lett til kommandoen, for fort i enkelte tilfeller sier hun og avslører selvinnsikt. Jeg liker å ha sterke folk rundt meg, sier hun.
Dama skygger ikke unna konfrontasjoner, og hun snakker, hele tiden, i et bankende kjør, sånn er Margit.
-Det handler om sak, ikke person i politikken, sier hun plutselig.
Men tror du at du har du såret noen?
-Åh, ja. Jeg er så kjapp til å snakke vet du! Men jeg har blitt flinkere til å si unnskyld, hvis jeg ser at noen tar på vei, for jeg mener det jo ikke slik, sier hun.
Noen liker at dama har meninger, noen liker det ikke, men det tåler hun.
-Jeg skal være en som sier hva jeg mener. Jeg er sta, men jeg har ikke fastlåste meninger. Hvis det er noe jeg skjønner jeg har tatt feil av, da endrer jeg meg, sier hun.

Mohammed tegninger
Hva hun synes er morsomt? Veldig mye, men i hvert fall ikke jesusvitser. Og hun synes det er unødvendig med Mohammed tegninger.
-Altså, er det egentlig ytringsfrihet, spør hun krast og fortsetter, selvfølgelig før hun får svar…
-Hvis man angriper ting som er viktig for folk, slik som dette er for muslimene. Det er respektløst. Tro betyr trygghet for meg, det er et ankerfeste, tro ligger djupt i meg. Toleranse er for meg å stå fast på egne verdier, men også ha respekt for andres.

Jeg må gå. Men jeg vet at når Margit går ut av fjøset senere samme kvelden, da slukker hun lyset, og så sier hun: god natt, sov godt.
Det er nok godt å være ku, på Smeland.

Kongeørn jakter på huskatter

Statens naturoppsyn har dokumentert angrep av kongeørn i både Gjøvdal og Tovdal. I 2015 ble to lam drept av rovfuglen. Nå har matmor Eldbjørg Breivik Smeland blitt vitne til angrep bare 4 meter fra huset. Tidligere har kongeørnen angrepet hunden, i sommer tok den huskatten. Nå slo den til igjen og drepte nok en katt på tunet. Ørnene jakter kjæledyr i Gjøvdal.

4.februar. Klokka er litt over halv 9 på morgenen. Eldbjørg Breivik Smeland står hjemme på gårdskjøkkenet øverst på Smeland i Gjøvdal og lager frokost. Hun ser ut av kjøkkenvinduet, det er en helt vanlig dag. Så ser hun den, ungørnen som slår ned og tar katten på gården bare fire meter fra huset.

F1000002
ROVDYR: Dette bildet er tatt ut av soveromsvinduet av vitne Eldbjørg Breivik Smeland. Ørnen har tatt katten på gården og sitter omlag 30 meter fra huset og eter byttet.

Angrep
Ørneklørne griper om dyret og reiser med den innover i skogen. Hun går til soveromsvinduet for å få bedre overblikk mot skogen, da ser hun den igjen, 30 meter unna. Den eter. Hun tar bildene som foreviger dyrets bytte. Den prøver desperat å lette med kattedyret i klørne, dyret henger etter i den ene kloa mens den flakser 10 meter bortover, men rovfuglen makter ikke å lette- byttet er for tungt. Smeland går oppover og finner katten, alt som er igjen av pus er skinnet, hodet, tarmer og beingrinda. 2 dager etter kommer ørnen tilbake og henter restene, da veier skrotten mindre.
Større og sterkere
Tilbake på åstedet ser Smeland at katten har tissa i snøen, den var vel opptatt med å se på fuglene da ørnen stupte ned ovenfor, kattedyret jaktet sine egne bytter.
– Det var ikke noe greit å se hvordan den har angrepet, sier matmor Smeland.
-Det er en nådeløs verden vi har i naturen rundt oss. Der det nesten alltid er en som er større og sterkere enn andre, som må ha mat, og dermed dreper og eter andre som er mindre enn seg. Det er dyrenes verden, sier hun til Åmliavisa.
Men det er ikke første gang hun opplever det. Tidligere i sommer ble innekatten borte, hun er sikker på at det er ørnen.
-Vanligvis ser man jo ikke dette, og det er spesielt når det går utover kjæledyra våre, som gjerne er små rovdyr de også. Vi er alle brikker i en stor helhet, sier hun.
Smeland har også tidligere måttet beskytte hunden, det angrepet fikk hun stoppet.

Hundeangrep
-Vi hadde en liten hund, jeg så ørnen komme men sprang imot, da snudde den, forteller hun.
Familien er også kjent med rovdyr, tidligere har ulv angrepet og drept flere av sauene deres.
-Ørnen må ha vært veldig sulten, kattene på gården kan ikke være trygge, sier hun.

Vanlig med angrep
Vi ringer til rovviltkontakt i Statens naturoppsyn, Lars Johan Skjeggedal. Han har ansvar for kommunene Åmli, Froland, Vegårshei, Arendal, Risør og Gjerstad.
Det er ikke uvanlig at ørn angriper i Åmli. SNO har dokumentert at kongeørn har angrepet sau i både Gjøvdal og Tovdal i 2015. Den ene døde på stedet, mens den andre døde av skadene etter et par døgn, obduksjonen viste at det var ørneangrep, forteller Skjeggedal.
Han har selv opplevd at ørn har angrepet katt på egen eiendom i Skjeggedal i Åmli, men det er mange år siden.
Skjeggedal fraviser også at det kun er unge ørner som angriper på grunn av mangel på mat.
Voksne ørner er nok mer sky, men både hund og katter er potensielle ofre, særlig når de kommer vekk fra bebyggelse. Dette er ganske vanlig, sier han.
Det er mye ørn i kommunen.
-Ørnebestanden er mettet, særlig i de indre bygdene slik som Skjeggedal, Tovdal og Gjøvdal, sier rovviltkontakten til Åmliavisa.
Ved direkte angrep på bufe har man lenge kunnet benytte seg av nødvergeretten, det er lov å skyte ørnen for å avverge et direkte angrep. Nå er det også lov, i forhold til hund men ikke katt eller andre kjæledyr, opplyser Skjeggedal. Men hvis ørna allerede har angrepet og eter dyret, da er det ikke lov å skyte på rovfuglen
Det er kun kongeørn som utgjør en trussel for husdyr i Åmli. Han oppfordrer leserne til å ta kontakt dersom de har observasjoner av store rovdyr.
-De kan ta kontakt selv om de ikke er sikre, det er bedre å få inn tips vi kan sjekke ut, sier han.
Topp-predator
Den fremste eksperten på ørn i fylket; Arild Phaff i Statens Naturoppsyn (SNO) sier til avisen at kongeørnen har gode levekår i Åmli.
– For kongeørnen er det fint å jakte på høyfjellet, men tilgangen på mat er mindre. Det blir omvendt nær kysten, tretettheten er for høy- mens tilgangen på byttedyr er stor. forklarer Phaff. Den langvingede rovfuglen trives derfor i mellomliggende kommuner slik som Åmli.
– Kongeørnen er en topp predator og er høyt oppe i næringskjeden, derfor opererer den også med lav tetthet mellom parrene, sier Phaff. Han forklarer at det stort sett er 1 mil mellom hvert par, selv om det kan forekomme tilfeller der det er så lite som 3-4 kilometer mellom terretoriene på visse steder. Han kan ikke huske at det er gitt tillatelse på lovlig felling av ørn i Åmli.
Hva med ulovlig?
For noen år siden var det rykter om ørn som var tatt av dage med reveåte i Vegårsheiområdet og Åmli var nevnt. Men jeg har ikke grunnlag for å tro at dette er riktig, det blir bare spekulasjoner, avslutter Phaff.

Kampen, opp

De hiver etter pusten, det hamrer i kroppen. Høydesjuken tvinger dem i kne. Opp, opp, opp. De må, ta fjellet.

Dette er historien om Tove Valle og kusinen, Johanna Drivenes Kløvfjell fra Åmli som beseiret fjellet på 6189 som de to eneste av 12 deltagere. Så legger de to jentene ut på nytt, denne gangen er det 6962 meter, som skal nås. Det blir et møte, med viljen. Med spektakulær natur, med genuin glede og nytelse.

Trykk på bildene for å lese hele artikkelen:

Side 11Side-12Side-13

Dyrka fram kjempepotet

Har dere lyst til å se ei kjempepotet, spør en smilende Arnt Øygarden på telefonen.
– Jaaa, svarer vi med opprømt stemme: – Klart det!

Noen ganger får vi en følelse av at de triste nyhetene står i kø, både lokalt og nasjonalt. Nød og elendighet, kriser og ulykker.
Derfor er det herlig befriende å få en så koselig telefon fra en blid pensjonist i Århuskleiva. Det skader ikke med en positiv og glad potet-sak i avisa.
Litt senere kommer Arnt spaserende med kjempepoteta under armen. Den er lang som en murstein og nesten like tung.
– Jeg har aldri sett ei så stor potet, sier han stolt.
Vi er helt enige. Poteta er enorm. Med en lengde på 19 centimeter og vekt på 541 gram, er den mer enn nok til en hel middag.
Arnt forklarer at han har en liten kjøkkenhage bak huset i Århuskleiva. Her dyrker han poteter i kompostjord med litt fullgjødsel på toppen. I tillegg kommer en solid porsjon kjærlighet og godt stell.
I år var avlingen med Asterix-poteter ekstra god. Så god at han og kona er selvforsynt i flere måneder.
Deretter må de gå til innkjøp av poteter som sikkert ikke er så store og flotte.
– Du skal vel ramme inn poteta og henge den på veggen? Det hadde jeg gjort!
– Nei, er du gal. Vi satser på å spise den, svarer han. Poteta ser nemlig kjempegod ut.

Målte krefter med adrenalin

Kom igjen daaaaaa! Bra, videre, videre. Vi skal klare dette! Ropene bar gjennom skog og vann. Det ble adrenalin, det ble kamp og det ble utfordringer under årets begivenhet for 10-klassinger i Aust-Agder da de deltok i 58,5 grader nord torsdag og fredag. Åmli tok gull!

30 sekunder igjen. Er dere klare? Og de var klare. Med bein på pedaler og seierssmaken allerede i munnen sto de klare for avtråkk like ved Åmlihallen torsdag klokken 12.00.

God oppslutning
17 lag med fire deltagere var påmeldt i årets 58,5 grader nord. Det er arrangørene, avgangselevene på Idrettslinja ved Åmli videregående skole, fornøyde med.
– Vi synes dette har blitt en riktig god gjeng, sier leder Nicole Hardaway og løypesjekker, Maria Lund Saga.
Konkurransen går ut på at lagene skal ta seg gjennom en løype på sykkel og løse ulike ferdighetsoppgaver underveis der lagene blir utfordret på utholdenhet, balanse, styrke, samarbeid og kreativitet.

Saging og skudd
Det handler om vennskap – ikke minst spenning og adrenalin, og det er puls i gjengen på hjul ved avtråkk.
– Vi skal vinne, kommer det djervt fra første linje, Sander Flikka Jacobsen fra Stinta, før startskuddet går og de suser av gårde. Post 1 er saging, her er det om å gjøre å kutte av så tynne skiver tre som mulig, på kortest mulig tid.
– Det er ganske vanskelig å få de veldig tynne, uten at de knekker – for vi har testet, kommer det fra vakt og elev, Marie Kyrdalen.
Så kommer de inn på post, noen mer sagvant enn andre. Men det er ikke fritt for at noen klarer å sage, ikke bare så sagspruten står, men også kun et par cm tykke – før de forsvinner videre på skogsstien. Post 2 er skyting. Her loses deltagerne inn på liggende stamplass, får luftgeværet på skuldra, sikring av og sikte med stø pust mot de tomme colaflaskene som henger omlag 30 meter unna mot sandtaket.
– Har du skutt før. spør vakta Halvor.
– Ja, svarer han -puster, før skuddet går av.
– Bom, synd det, sier vakta og gir en vennskapelig klapp mot første deltager. Neste mann, får riktig flaske ned og kan prise seg lykkelig for ekstra poeng til laget. Så bærer det av gårde igjen på grus.

Ledelsesøvelse
Det ringer i telefonene til Nicole Hardaway og løypesjekker, Maria Lund Saga ganske så ofte. De må løse mange småting, fra dotjeneste til koordinering langs løypa. Jentene forteller at de har lært mye av ledelsesprosjektet.
– Vi har gått over alle eiendommer, ringt alle grunneiere, innhentet tillatelser. Løypetrening og samarbeid har utviklet seg stadig bedre, vi hadde en pilot som ikke gikk så bra i regnvær for å teste ut, det tok vi til oss- og i dag går det skikkelig bra, smiler jentene. De tror arrangementer av denne størrelsen gjør dem bedre rustet, ikke bare til å ta avgjørelser, men å samarbeide i gruppe, lære seg alle småting som må til for å avholde et slikt arrangement.
– Vi vet jo ikke ennå på hvilken hylle vi havner, men jeg tror denne erfaringen kan være god å ha i de fleste jobber sier Hardaway og Lund Saga mens de smiler.

Elv med strøm
Vi er fremme ved elva som etter det tidligere regnfallet fortsatt er høy, ikke minst trassig i sine strømrosetter. Norsklærer Helge Reinholt sitter klar med redningsvest og hjelpende elev ved båten, ute på elva er nok en redningsbåt med kompetent brannmann om bord. Blir de tatt av strømmen, skal de få hjelp kjapt.
– Vi tar ingen sjanser, vi har testet selv og det lugger godt når man skal over, for strømmen er fortsatt stri, derfor er vi parate, sikkerhet er det viktigste, mener Helge. Lagene står klare på bredden ovenfor, sykler blir remmet fast i kanoen og så skyver de seg ut, padler aktivt rundt bøya og inn mot andre siden. Strømmen river i kanoen, de får fart. Vanskeligere er det å treffe målet på andre siden. Sander Flikka Jacobsen går ut av kanoen, treffer ingen fast grunn under plutselig, og dermed med et ohhhh, går han under. Men får raskt tak og drar både kano opp og sykkel av, før laget fortsetter innover. Bra jobba, roper vaktene bak dem. Man ser bare bakhjulet rundt svingen. Tre andre lag kommer over elva, og selv om det går et sykkelsete tapt, det blir et velt, og noen havner i et grantre på andre siden, kommer alle ut og videre i kampen om seieren.

Moove it, moove it!
Vi står ved militærløypa, nest siste post. 100 push ups, fordelt på de fire deltagerne i hvert lag. Det pustes, og akkes. Videre skal de bære en av lagdeltagerne omlag 100 meter i terreng, før de må gjennom dekk i vann, under en trangt vannhinder der de må åle seg frem, for deretter å stupe rett i gjørmegrava. Der står en glisende Knut Andreas Aas og heller bøtter med gjørme over dem mens de strever under hinder i griseslammet. Igjen og igjen kastes søle over dem, og de må under med ansiktet, før de får godkjent.
– ÆÆÆÆÆSjjjj, roper noen av jentene- men flere dykker bare under. Men for alle gjelder èn ting, de ser ingenting når de kommer opp. Men bade får de ikke! Det blir 10 minutter tilleggstid, men lov til å ta vann i ansiktet får de, før de må opp på sykkelsete i all sin gjørme og tråkke videre til siste post: Traktorhjulvelting, før de endelig kan sykle inn til mål noen kilometer unna. Og så, så er det hviletid, og senere også kosetid. Nye vennskap oppstår, og de har klart en utfordring. Slikt blir det samhold av. Dommen fra de elevene jeg snakket med: Konge, det var skikkelig gøy! Selv om noen, nok ble utfordret litt mer enn de hadde tenkt psykisk…

Se flere bilder i dagens papirutgave

RESULTATLISTE
58,5 grader nord
1.plass Åmli 1:

Ta Hso Wah Dwe
Olav Gunnar Halvorsen
Emilie Olimstad
Vilde Baas

2.plass Stinta 3:

Sander Flikka Jacobsen
Magnus Opheim
Victoria Karlsen Tårud
Elise Ramsvåtn Solberg

3.plass Stunes 1:

Henrik Lillejord
Joakim Schartner Olsen
Kimia Asadi
Silje Stene
Best lagånd fikk
Vegårshei 2:

Marius Løvdal
Jarle Songedal
Karina Lillemo
Atle Nilsen

Dyrisk på Elvarheim

Visste du at det fantes beversprit? Ikke minst at beveren var regnet som vidundermedisin og brukt som både potens og prevensjonsmiddel.

( se en rekke andre bilder i papirutgaven) 

Elvarheim, det lukter nesten dyrisk idet jeg går innenfor dørstokken. Jeg begynner i Aslak Harstveits rike. «Ein må kjenne naturen for å nyte ham» står det på døra, jeg snur meg og møter blikket til hønsehauken, mår, mink, røyskatt og skogsfugl. En ulv skuler mot meg, og over tårner kongeørnen.
Jerven står med tennene blottet. Dyret, det alltid har vært knyttet mystikk til. På våre trakter har man trodd at dersom bjørnebinna fikk fire unger, så ble den fjerde født jerv. Ved siden av står katterovdyret i skogen. Gaupa, med sine breie poter den sniker seg nærmest lydløst rundt på. Den ensomme jegeren kan se et bytte på flere hundre meters avstand.
I en liten «hule» lengre borte står det en rekke lysbrytere på veggen. Lyset treffer blant annet hornugle, spurvugla, flaggermusen og pinnsvinet. Jeg følger gangen utover og kommer til Harstveits vakre og rike knivsamling. Jeg vil gjerne ta på de utskårne skaftene, men forstår at jeg ikke kan. Legger håndflaten mot glasset og undrer på hvor knivene har vært.

Samlet på jeksler
Lyden av klukkende orrfugl møter meg og bak glass står de der, og ønsker velkommen inn til «fugleriket». På veggen henger en «premieelg» med en snor tenner hengende fra venstre horn, guiden forteller meg at Harstveit samlet på jeksler. For hver elg han skøyt, ble en tann tredd på kjedet. Innenfor står svane, svartand, storlom og fiskehegre utstilt. Et barne-og lærevennlig monter er satt opp der man kan trykke på knapper med navnet på både grønnfink, måltrost og løvsanger for å høre fuglens lyd, et rødt lys blinker ved «riktig» fugl. Videre inn i et lite rom får man øye på bjørnen, ikke minst børsa til helten selv, Olav Tverstøyl. Her ser man tydelige knivspor der Olav som har målt poten til bjørnen og skåret et merke for hver felling. Og det kan hende at hans tøffhet kom inn med morsmelka, rettere sagt fødselen. For Olav ble rett og slett født i en snøskavvel. Foreldrene hadde vært på fest hos naboen midt på vinteren, kokka skjønte noe var i gjære og fulgte etter. Da fant hun Olavs mor med den lille bylten i armene midt inne i snøen. Olav var for øvrig kun 10 år da han ble vitne til at en bjørn drepte en ku han voktet som dreng, da svor han hevn og da han var 14 år, ble den første store ruggen felt. Olav har for øvrig hver 10 bjørn som er felt i Norge på samvittigheten, men han var opptatt av human jakt og var mest fornøyd da dyret døde momentant uten lidelse.

 
Reddet av foreldre
I underetasjen opplever man et tidsskifte, for utstillingen oppe er preget av tidens tann. Men i underetasjen holder «det vesle folket til» og de har fått både en moderne og tidsriktig fremstilling. I store ovale «bur» kan man krabbe inn, noe selvfølgelig undertegnede gjør og jeg kikker rett opp på kommunevåpenet, rettere sagt beveren- som svømmer. Når jeg dukker opp, står den der med labbene opp under seg og titter prøvende på meg. Denne utstillingen liker sikkert unger!
En beverhytte kan ha fem innganger under vann. Det første man kommer til i hytta er spiskammeret med et lite basseng, lenger inne ligger sovekammeret. Dyret er monogame hele livet, og ikke minst- de er som oss. De redder ungene når de «driter seg litt ut». For guiden Marijana Christ forteller meg at det finnes dokumenterte bevis på at en ung hann og en hunn flyttet ut av moderhiet, de skulle klare seg selv. Flytte ut! Men da de kom lenger oppover elva og skulle bygge og bo selv, ja så fikk de rett og slett ikke dette med demning til. De dro hjem til «mamma og pappa» som tok halen fatt, svømte opp elva og lærte ungdommen hvordan de skulle gjøre det- og så dro de heim igjen.

Feber og brennevin
Beveren ble fredet i 1845, da var det kun små bestander igjen. Nå er stammen i Norge oppe i 70.000 individ, og det er igjen lov å jakte på dyret i visse sesonger.
Mink, ender, vassdyr, innsekt og amfibium har fått plass i de barnevennlige glassmonterne. Visste du forresten at beveren forbedrer forholdene til aura? Den sørger for stabilt vassdrag og lager større beiteområde for fisken.
I rommet ved siden av henger det en gammel beverkåpe og hatt. Pelsen som er varme og kuldeisolerende og 100 prosent vanntett. 23. 000 hår per kvm, det kjennes varmt og godt ut en vinternatt ute..
Men mer spennende får jeg vite at det faktisk lages brennevin av bever! Og medisin. Under halerota har beveren et organ som heter bevergjelpung, den forsterker urinen slik at det lukter skikkelig bever ved terretoriemarkering. Ikke minst har den et sett med anal-kjertler som også produserer et luktstoff, og denne bevergjelden inneholder salinsyre som aspirin. Den ble brukt som vidundermedisin og skulle hjelpe mot både feber, tannverk, smerte, sinnsjukdom, magetrøbbel, krampe og gikt. Det ble også solgt som potensmiddel og prevensjonsmiddel….. Ikke minst brukt i parfyme og som smakstilsetning i mat som vanilje eller bringebærsmak.

 
Høystakk og vev
Museet tilbyr også sitteplass til 20, hvor en sjarmerende og vakker naturfilm med beveren i fokus vises på lerret. Elgen mauler skudd av en ung rogn og gnir seg litt med beinet mens beveren sklir utover vannet og markerer en V-form bak seg i vannet. Den dukker ned i vannliljeskogen og blir borte. I overetasjen tilbyr også museumet et innsyn i «Landbruk i Åmli, før og nå.
Det lukter deilig gress fra hersja. Sauebjellene henger på rams. 3 millioner dekar produktiv skog fordelt på nær 5.500 skogeiere står det på faktaskiltet over Aust-Agder. Jeg lar øynene gli over gamle bilder av både meterhøye høystakker og sauesjå i Åmli i 1934. Jeg lærer at den eldste gården i Åmli er fra ca 400-600 e. Kr. Og besøkende får lære å spinne og veve fra guidene. Verdt et besøk? Ja, det synes jeg.