Vil fremme lokalkokker med matsalg

ETTERLYSER LOKALE KOKKER: Viggo Hansen utenfor Proflex i Åmli, han har flere ideer på hvor man kan etablere et utsalgssted for lokal produsert mat i Åmli som kan selges til både turister og fastboende. Nå etterlyser han lokale kokker som ønsker å være med på prosjektet.

Viggo Hansen har en idé, han håper på å kunne få matglade lokalkokker til å lage heimelaga mat som kan selges i Åmli.

Han har en tanke, men så er det dette med tiden som ikke strekker til… Men han klarer ikke å legge bort planen, den rugende ideen om å få noe ekte og heimelaga til i bygda.

 
Gørrgod mat
Så er du en som elsker å lage mat, som har noen gode oppskrifter som venner og familie «kyter» av. Eller kjenner du noen som er gørrgode til å lage mat, så vil han gjerne høre fra deg.
-Karis kaker, Tordis komper, Knuts fiskekaker, Karls saft, Anjas brød og Gerds kjøttkaker. Mulighetene er mange, mener Hansen.
Han tror mange kunne tenkt seg lokalprodusert mat i bygda.
-God heimelaga mat vil ha et marked uansett, tror jeg. For hvis den er god, vil folk ha den. Jeg kan ikke skjønne at det ikke skal være mulig å få solgt den lokalt, sier Hansen.
Men hva med retningslinjene for hva Mattilsynet setter for håndtering av mat som skal selges?
-Vi har i mange tilfeller før vært i kontakt med Mattilsynet da vi drev kantine, og de har vært veldig hjelpsomme. Vi har bedt dem opp på et møte, og de kommer med råd og retningslinjer for hva vi må ha på plass for å følge reglene. Vi må sende inn søknad og rådføre oss, sier han.

 
Fremme lokalmat
Formålet med eksperimentet er ikke å bli rik, men å få til noe positivt i bygda.
– Jeg tror det finnes flere eldre, både menn og kvinner som er pensjonister som er aktuelle. Folk som er gode til å lage mat, er ofte glad i å lage den også. Så hvis man har tid, og lyst til å være med å fremme lokalmat, er det bare å si ifra, kommer det fra Hansen.
Det passer kanskje ikke så dårlig nå som boka; ”Mat og tradisjoner i Åmli – med oppskrifter, har kommet i nytt opplag heller, smiler Hansen.
Han understreker at planen er i tenkeboksen ennå, men uten planer – ingen realisering heller, som han sier. Og han ser for seg flere løsninger som kan være mulig.

 

”Lokale matvarer tilvirket med omsorg og kjærlighet”

Lokalisering
– Enten kan man lage et koselig hjørne i gjenbruksbutikken, der vi selger lokalvarene. Men først må vi få på plass en frys, kjøl og fine hyller slik at vi kan presentere varene på en riktig og god måte. Et annet alternativ er å snakke med huseier som eier bygningen Gjenbruksbutikken ligger i, der er det også et lokale i kjelleren med vindu mot elva. Her kunne vi også innredet et utsalgssted. Det er også en mulighet å snakke med huseier der Piano Interiør nå ligger, innenfor der er det slik jeg forstår et kjøkken, og mot «Living Water», var det tidligere et gatekjøkken. Der kunne man også brukt kjøkkenet, og det er plass til et par bord, og det er luke ut mot Gata, hvor kunder kunne hentet mat, eller satt seg inn for lunsj. En siste mulighet er at de som ønsker å lage mat, kommer for å lage den på kjøkkenet der, eller borte på Proflex, når vi har hatt en oppussing på kjøkkenet her. Alt må godkjennes av Mattilsynet selvfølgelig, men da kunne vi fått til en møteplass for folk som ønsket å lage mat sammen, samtidig som vi fikk solgt ut lokalmat i bygda. Jeg tror ikke vi ville blitt rike, men vi skulle nok fått det til å gå rundt, mener Hansen.

Turistvennlig
Det viktigste for meg er ikke at det er meg som gjør dette, for vi har da nok å henge fingrene i, ler han. Men hvis andre interessenter som allerede har kjøkken og vil gå inn i et samarbeid for å få realisert dette, er jeg positiv til å begynne en dialog.
Det er med andre ord en del arbeid som gjenstår, men Hansen har trua på prosjektet.
Tror du dette er noe som vil appellere til turister og hytteeiere?
– Det er ikke fritt for at mange hyttefolk og turister også setter pris på å kunne ta med seg hjemmelagde kjøttkaker på fjellet fredags ettermiddag, istedenfor boksmat. Vi har jo åpent til 5, og da er det god trafikk gjennom her, smiler han og legger til;
– Jeg tror lokale matvarer tilvirket med kjærlighet og omsorg, mat som er godt – vil fenge mange. Jeg ønsker også å merke matvarene med hver enkelt kokk sitt navn, det skaper identitet og man vet hvem som har laget den, avslutter han.

Himle med nytt begravelsesbyrå

KVINNE: May Wenche Himle blir en av de få kvinnene i Norge som driver sitt eget begravelsesbyrå.

– Det er både spennende og litt skummelt. Men jeg føler meg veldig klar til oppgaven, sier May Wenche Himle. Hun har starta sitt eget firma med det flotte navnet Himle Begravelsesbyrå. Nå er hun klar til å ta imot oppdrag fra hele Aust-Agder, inkludert Åmli.

May Wenche synes det er ekstra spennende at hun satser i en bransje som fortsatt er sterkt preget av mannfolk. For de fleste tenker vel på alvorlige menn i sorte dresser, når man snakker om begravelser.

Viktige egenskaper
Det første som slår oss når vi intervjuer May Wenche er at hun utstråler ro og trygghet. Dette er viktige egenskaper for en begravelsesagent.
Og da vi begynner å prate med henne, skjønner vi at dette er et menneske som kan mye om sykdom og død, i en profesjonell sammenheng.
May Wenche vil være kjent for en del Åmli-folk. Hun har nemlig allerede arrangert en del begravelser her i kommunen. Men det var mens hun jobba for et anna byrå. Nå blir hun sjef i eget firma.

 
Samarbeidsavtale
– Himle Begravelsesbyrå er et enkeltmannsforetak som blir eid og drevet av meg. Byrået inngår som en del av kjeden Byglands Begravelsesbyråer, som i sin tur blir ledet av Knut R. Bygland, sier hun og forklarer at det hele fungerer som et såkalt franchisekonsept (dvs et samarbeid mellom to selvstendige parter), hvor Byglands er rådgiver og støttespiller.
– Vi har en felles målsetting om å være rimeligs i det området vi opererer i. Men dette skal ikke gå ut over kvaliteteten på de tjenestene vi leverer, forsikrer hun.

Utdanna sykepleier
May Wenche er 37 år og bosatt på Fevik. Hun er mor til ei jente på 11 år og gutt på 15. Hun er utdanna sykepleier og har jobba i Grimstad kommune i hele 19 år.
Her har hun vært engasjert på Feviktun, hjemmetjenesten på Fevik og Berge Gård.
– Jeg jobba med terminalt syke mennesker, som ønsker å dø hjemme i stedet for på en institusjon, sier hun.

Trygg i situasjonen
– Er det ikke veldig krevende å jobbe med folk som er så syke? Hvordan kunne du fortsette med dette år etter år?
– Javisst er det tøft og vanskelig. Men det er også veldig givende. Og alt er ikke bare trist.
– Men blir du ikke prega av all denne sorgen?
– Det er her det gjelder å være profesjonell og trygg i situasjonen. Jeg må huske på at dette ikke er min sorg. Min rolle er å opptre støttende, vise medfølelse og hjelpe de pårørende gjennom en vanskelig periode, svarer hun.

Ikke bare trist
Å miste sine kjære er det mest dramatiske og fryktelige en familie kan oppleve. Særlig dersom døden kommer plutselig eller det er snakk om yngre mennesker.
May Wenche føler ikke behov får å grine i slike situasjoner, men det hender hun feller en tåre sammen med familien.
Hun er også tydelig på at alle begravelser behøver ikke å være supertriste. I mange tilfeller er døden den uungåelige avslutningen på et langt og begivenhetsrikt liv.
I slike situasjoner har familien massevis av gode minner som de vil formidle i det verdige punktum som en begravelse skal være.
Som begravelsesagent vil May Wenche hjelpe de pårørende med forskjellig ting som man er nødt til tenke på når en person dør.

Kan ordne alt
– Jeg satser på hjelpe familien med alt det praktiske. Fra pårørendesamtaler til henting og stell av avdøde, utforming av annonser, bestilling av blomster og gravstein, gjennomføring av selve begravelsen og kontakt med offentlige instanser. Familien trenger ikke å tenke på noe, med mindre de ønsker det selv, forklarer hun.
Alle som som har vært i en begravelse, vet at man bør være minimum to personer for å kunne utføre noen av de praktiske gjøremåla. Her har hun medhjelpere som trer støttende til.

”Min rolle er å opptre støttende, vise medfølelse og hjelpe de pårørende gjennom en vanskelig periode”

Den avdødes dag
May Wenche er spesielt opptatt av at de pårørende skal få god anledning til å si ”adjø” til avdøde, både hjemme eller på sykehuset, i bårerommet eller i forkant av begravelsen.
– Jeg tar ingen ting for syning, det vil si at det skal ikke koste familien noe hvis de ønsker å se sine kjære en eller flere ganger, sier hun og fortsetter:
– Jeg har fokus på det personlige. Begravelsen skal oppleves som de pårørendes og den avdødes dag. Og de skal føle at deres ønsker virkelig blir tatt hensyn til.
Parallelt med oppstarten av Himle Begravelsesbyrå, vil May Wenche begynner på en ny jobb som sykepleier i Arendal kommune på natterstid.
På den måten blir hun fortsatt i kontakt med sykepleieryrket. Begravelsesbyrået får hjemmekontor på Fevik

Travelhet gir energi
May Wenche har alltid likt å jobbe og føler at hun får energi av å ha det travelt. I fritiden elsker hun å gå toppturer i fjellet sammen med hunden.
– Det er en krevende og alvorlig jobb å være begravelsesagent, men det gir utrolig mye å få lov til å hjelpe til med å gjøre begravelsen til et så godt og verdig minne for familien, som overhodet mulig, avslutter May Wenche som altså er dama med det svært så passende etternavnet Himle.

Første Biozinfabrikk i Åmli?

SITUASJONSBILDE: F.v. Stortingsrepresentant for Vest-Agder, Gro Anita Mykjåland (Sp) som er ordfører i Iveland og 1.-kandidat for Aust-Agder. Ordfører i Åmli, Reidar Saga ( Ap) og t.h, direktør i Biozin Lars Frode Askheim i det han entrer rommet.

 
Når vet vi egentlig om Åmli trekker det lengste strået om den første Biozin-fabrikken?
– Hvis jeg er heldig, så har jeg svar til deg i løpet av september, sa administrerende direktør, Lars Frode Askheim til Åmliavisa.

Som vi allerede vet, planlegges det fem produksjonsanlegg i Sør-Norge. Hvert anlegg forventes å ha en årlig produksjon på 120.000 m3 biozin og 35.000 tonn biokarbon. Ett av dem, kan havne i Åmli.

Eventyrfabrikken
Forrige mandag fikk 1. kandidat for Aust-Agder, Gro Anita Mykjåland ( Sp) omvisning på sagbruket av direktør Johan Mørland sammen med varaordfører Margit Smeland ( Sp).
– Det er første gang jeg er her, men det er ikke tvil om at Bergene Holm er en viktig arbeidsplass, jeg har også sett at dagens tømmermenn kjører joysticken, sier Mykjåland.
Hun er tydelig på at næring bør legges der den har sitt naturlige utgangspunkt. Det er godt nytt for Åmli.
Lars Frode Askheim som er direktør i Biozin ankommer sammen med ordfører i Åmli, Reidar Saga. Han snakker om klima, om den grønne tankegangen, om skiftet. Om kommunens velvillighet, og om tall.
Tidligere har Bergene Holm gjort rede for at de bruker ca 1,1 mill. kbm sagtømmer pr år. Halvparten av avvirkningen blir sagtømmer, og det genererer omtrent 1,1 mill. kbm masse-/energivirke. De produserer også 0,5 mill. kbm biprodukter fra trelastproduksjonen. I tillegg kommer grener og topper. I dette regnestykket genererer Bergene Holm AS alene, i følge selskapet selv; 1,5 – 1,7 mill. kbm råstoff til biodrivstoffproduksjon. Det er teoretisk tilstrekkelig råstoff til 2 Biozin-fabrikker. Regjeringen har satt en målsetting om 8% innblanding av avansert biodrivstoff i 2020. Biozin AS vil etter det de selv uttaler, på sine 5 anlegg produsere 600 mill. liter. Og hvis disse tallene stemmer, er de alene i stand til å dekke regjeringens målsetting om 8 % . innblanding av avansert biodrivstoff med god margin.
Men så er det altså spørsmålet om hvor de skal sette første spadetak på disse fabrikkene. For der og da, vil det suse trailer på trailer hver eneste halvtime.
– Det kommer til å bli en eventyrfabrikk og en enorm aktivitet, sier Askheim.

OMVISNING: Varaordfører i Åmli, Margit Smeland ( Sp) sammen med direktør i Bergene Holm, Johan Mørland.
OMVISNING: Varaordfører i Åmli, Margit Smeland ( Sp) sammen med direktør i Bergene Holm, Johan Mørland.

Rammebetingelser
Men det handler om rammebetingelser, uforutsigbare sådan. Og krav man kanskje ikke helt hadde sett for seg.
Tilskudd fra Enova faller for eksempel inn under EØS-avtalens regler om statsstøtte.
– Vi sier ikke at vi skal gjøre oss avhengig av almisser, men man bør legge til rette og gjøre det lettere for næringen, sier Askheim som etterlyser politiske grep i en behovsfase, og han vil bli kvitt skatt på fast inventar.
– Vi tror ikke på å skatte ihjel næringslivet, skyter Mykjåland inn.

Første spadetak
De er alle enige om rammevilkår som skal sikre langsiktighet, for da kommer også investeringsviljen. Men hva man vil, og hva man får til er to ulike ting. Men tilbake til førstekandidaten.
– Jeg er veldig inponert både over politikerne i Åmli og hvordan de har fremmet dette prosjektet lokalt, sier Mykjåland. Hun kommer også med et valgløfte.
– Hvis jeg kommer i regjering skal jeg jobbe knallhardt for Åmli og Aust-Agder slik at de kan komme på banen med dette fantastiske og fremtidsrettede prosjektet som Biozin er, lover hun.
Og når får vi et tydelig svar på om den første fabrikken kommer i Åmli?
– Hvis jeg er heldig, så kommer den i løpet av september, svarer Askheim.
Sier du det samme til alle de aktuelle fem stedene?
– Nei, det er ikke alle som har like bra tekniske grunnforhold som Åmli, noen steder tar det lengre tid, svarer han.
Men et konkret svar på om Åmli trekker det lengste strået om den første fabrikken, vil og kan Askheim kanskje ikke gi oss, ennå.
Så får vi se om septembermåned bringer er ja til norsk Åmli-skog på tanken. Eller om det tar lengre tid.

23 nye hyttetomter

HØYT OG VAKKERT: Gunnar Hillestad markerer hvor de nye hyttene skal ligge med formidabel utsikt i naturskjønne omgivelser, tett på ekte villmark.

Hillestadheia AS med Gunnar Hillestad i spissen investerer nå 5 millioner kroner i 23 nye tomter på Hillestadheia.

Utbyggingen starter muligens i år, og det blir etter planen byggeklare tomter tidlig høst neste år.
-Med denne utbyggingen blir det bedre utvalg og bedre kvalitet for de som er igjen, mener Gunnar Hillestad.

Eventyret
Det er det store eventyret i skogen. For fra før rommer Hillestadheia 130 tomter, 90 er solgt. Nå satses det igjen, og 23 nye tomter – de fleste av dem med formidabel utsikt, skal klargjøres. Her skal det også bygges en ny vei på om lag 1 kilometer til feltet fra eksisterende tilkjørselsvei. Det er eiendomsselskapet som bygger ut og driver infrastruktur og hyttetomter på heia. B.E. Invest AS eier 66 % og i dette selskapet er Borghild Hillestad administrerende direktør. Gunnar Hillestad eier resterende 34 %. Planen er å få på plass i alt 400 tomter her oppe.
Men eventyret i skogen begynte med Borghild og Eivind Hillestad som grunnla familiebedriften i 1965.
-Jeg hadde jo foreldre som var helt ville etter å starte noe nytt, smiler Gunnar.
Odelsgården Hillestad (1811) består av 26000 daa og drives nå av 6.generasjon, altså Gunnar sin nå. 3 søsken driver selskapet. Barbro Hillestad er driftsansvarlig for Hillestad galleri og Hillestad feriesenter som omfatter de 6 feriehusene med innendørs svømmebasseng ved Tveitvannet som for øvrig har hatt 98 prosent belegg i juli i år. Produksjonsleder for Hillestad Smykker er Inga Hillestad, og det altså er Gunnar Hillestad som er daglig leder for Hillestadheia AS.

TORVTAK: Eksisterende hyttefelt på Hillestadheia inneholde byggestiler i mange ulike varianter, også det tradisjonsrike.
TORVTAK: Eksisterende hyttefelt på Hillestadheia inneholde byggestiler i mange ulike varianter, også det tradisjonsrike.

Langsiktighet
Vi skal litt tilbake i tid. For under SNU Åmli prosessen i 2005 havnet Gunnar Hillestad i arbeidsgruppa, selvfølgelig.
-Jeg husker Tarjei Retterholt satt og hvisket meg i øret, at vi burde satse på hytteutbygging. Tanken grodde på meg. Vi bygde ut de første 130 tomtene i en etappe på to år og investerte 40 millioner kroner. I løpet av 2006 solgte vi 40 tomter. Det var en magisk tid, og tomtene ble solgt i rekordfart, mimrer Hillestad. Men så kom finanskrisa og salget stilnet av, men Gunnar hadde timet det hele.
– Vi slo til da etterspørselen var høy, det tjente vi på. Men dette er en langsiktig innvestering. Jeg tar ikke ut lønn ennå, men man må også satse for å komme videre, sier han.
Og noe av forklaringen hvorfor, ikke minst hvordan det er mulig å gjøre dette, ligger i Danmark. Rettere sagt i Broste Copenhagen.
Og dette er ingen lillebror, selskapet selger til om lag 2800 butikker i 45 land. Harebakken i Arendal er den nærmeste. Oppkjøpet ble gjennomført i 2010 og resterende høsten 2013. Modellen som ble valgt, med pantsetting av bygningsmassen og emisjon førte til at Hillestad Feriesenter nå eier 54,9 %, mens Index Holding AS ved direktør Kim Larsen basert i Danmark, eier 45,1 %.
Fra 2010 og frem til i dag har omsetningen i Broste økt fra 80 millioner til 150 millioner, og de er nå oppe i 40 ansatte i Danmark. For å si det enkelt, så er det noe av dette overskuddet Hillestad tar ut, men pøser inn – i Åmli.
-Jeg ønsker å få til noe og jeg har tålmodighet til det. Man må tåle at ting går på tverke i perioder. Jeg er egentlig en forsiktig mann, for jeg er av den oppfatningen at man aldri skal investere mer enn man tåler å tape, sier han.

Mangfold
Men tilbake til Åmli, Tovdal og Hillestadheia sitter Gunnar Hillestad med hendene på rattet, vi beveger oss oppover grusveien, på høyre siden ser vi Hillestad pukkverk som ble etablert i sommer for å kunne serve de kommende tomtene og veinettet. Tidligere var det urørt mark her, men i forbindelse med utvikling av hyttefeltet kom denne veien i stand for 11 år siden, på veien til topps kjører vi forbi 6 bruer som er med på å gjøre veien flomsikker. Vi ruller forbi paraglideplassen som er et resultat av grunneiers tillatelse og gavmildhet med skrapmasse som ble pussa til og sådd for god løpeflate før der de levende tar sats, forsvinner utfor kanten og flyr. Men vi skal ikke fly i dag, det gjør likevel den fullvoksne hauken som plutselig slår med store fjær foran oss i lufta. Den lander på en rank furu, men gjemmer seg vekk i naturen. Vi skal videre opp, på litt over 600 høydemeter ser vi parkeringsplassen til venstre her turfolket kan parkere for å gå til Lindeknuten (858 moh) og Gussteinheia (707 moh)
Gunnar kjører inn i det etablerte feltet. 70 bygg, de tradisjonsrike hyttene med torvtak, som av og til brytes av funkis-hytter og stilistiske byggverk med store vinduer og grå, nakne flater. Det er kupert og svingete, her og der titter byggene frem bak koller, og nede ved vann. Variert.
-Jeg synes det må være slik, alle kan velge sin stil og hvordan de ønsker sin egen hytte. Det er også mulig når man ikke ligger så tett på hverandre. Mangfold er bra og hver eneste tomt her har 1-2 mål eiendom rundt hytta. I tillegg har vi lagt rikelig med grøntområder mellom. 3200 mål er holdt av til 400 hytter her på sikt, men så er det også 8 mål bak hver tomt- det skaper luft og trivsel mellom, forklarer Hillestad.

I ETT:  Denne hytta bryter litt med det tradisjonsrike, men ligger med sitt funkispreg og valgte farge overraskende i ett med fjellet bak.
I ETT: Denne hytta bryter litt med det tradisjonsrike, men ligger med sitt funkispreg og valgte farge overraskende i ett med fjellet bak.

Tovdalsnatur
Ferske materialer og en halvferdig hytte kommer til syne, her holder Åmliselskapet; Byggmestere Olstad og Lindtveit As på. Selskapet har satt opp mange hytter her. Men det er også andre tunge aktører lokalt.
-Åmli Totalbygg har også bygd en 12-15 hytter her oppe, forteller Hillestad.
Vi snur, og i andre enden parkerer Gunnar og vi går til fots innover stien der lyngen står høstklar mellom dvergbjørk, gamle stammer og bekker. Vi ser elgen har gått forbi her, og lengre nede blinker det i myra, som i enden definerer friarealets slutt før de nye tomtene skal komme til. Her steger vi inn på stien og skremmer vi opp ei røy. Lengre oppe, helt på høyden står han nå, Hillestad. Peker utover den formidable utsikten fra 840 moh. Det er her, de nye hytteeierne skal få oppleve ekte Tovdalsnatur.
-Planen er ikke godkjent ennå, så salg jeg har gjort er med forbehold. Men infrastrukturen skal være på plass innen neste høst. Strøm, vann, avløp, fiber. Ja, det vi kaller full pakke, sier Hillestad.

IMG_0223

Hytten over og denne, ligger side om side. Meningene om byggestilen, er delte.
Hytten over og denne, ligger side om side. Meningene om byggestilen, er delte.

Kremplassene
De har også et eget vannverk og naturbasert renseanlegg som resirkulerer avfallsstoffene, dette skal hindre forurensing av vassdragene.
-Jeg hadde ikke peiling på planlegging av felt da jeg begynte. Men nå har jeg blitt en racer på vann og avløp, ler han.
Hyttene som skal ligge her på kremplassene ytterst er planlagt med lavere høyde enn de bak, for at alle skal få sin bit av utsiktskaka, og at det skal bli harmoni. Når hyttene er bygd, skal selskapet sørge for at driften går optimalt. At de får parkering, at veiene blir brøyta, at avløpssystemet fungerer slik det skal, at løypenettet er på stell vinter som sommer. Det er også grunneier som tar seg av kultivering av de om lag 12 fiskevannene som er her.
-Prislappen på omkostningene gjennom et år ligger på ca. 12.000 i året, og tomtene koster fra 300 000 – 700 000 sier han.
Han har hytteeiere fra Skien til Haugesund, mange kommer fra kystbyene på aksen mellom Tvedestrand og Kristiansand. De har omfavnet drømmen om «korteste veien til høyfjellet».

Slektsgården
-Og hyttene som blir bygd her, hva koster de sånn i snitt?
– De ligger på mellom 2,5 og 3,5 millioner inkludert tomten. Det er en pris mange har råd til og jeg ser også at mange har valgt å leie ut hyttene når de ikke bruker dem selv og tjener greit på det.
For kystfolk vil gjerne være ved havet på sommeren, mens de vil på heia om høsten og vinteren. Men europeerne ser annerledes på det, og mange har gjort grei forretning på det her, forteller Hillestad.
Men hvorfor investerer han, hva er drivkraften?
-Det betyr veldig mye for meg å kunne utvikle slektsgården. Forretningene jeg har utenom er mer flyktig, men dette er grunnfjellet. Når et hyttefelt først er etablert står bygningene i 100 år. Det er en varig og langsiktig investering, avslutter Hillestad.

 

AKTUELL SOM:
Gunnar Hillestad er aktuell som ny styreleder i Åmliavisa. Han er innstilt til vervet av valgstyret under den ekstraordinære generalforsamling i september, etter at Birger Sørgaard ble alvorlig kreftsyk.

Danske fristelser

LOKAL MAT:  Trond Johansson hjemme på gården i Tovdal. Nå er han klar med ny matvogn. I dag kan du teste selv, for da finner du han og Tovdal Street Food ved biblioteket i Åmli sentrum. 

 

Trond Johansson er daglig leder i det nyetablerte selskapet Tovdal Street Food. I dag er han å treffe i sentrum.

Trond Johansson flyttet fra Danmark til Tovdal med sin kone og tre barn tidligere i våres, nå satser han på ultra lokal mat og den skal selges til alle som setter pris på skikkelige smørbrød. Tovdal Street Food er altså navnet på vogna, og fra denne blir det ikke noe pølse i brød og frityr. Eller vent litt..
– Det kan godt være det blir servert pølse i brød – men da blir det en gourmet variant… Kanskje rådyrspølse, med hjemmelaget og tilpasset tilbehør, sier Trond.

IMG_0236

Strøm til drøm
– Det eneste som er en liten utfordring er strøm, for med komfyr, to kjøleskap og en mengde kjøkkenmaskiner i drift, trenger han en grei linje.
Men kommunen har lovet å finne en løsning, og i dag får han midlertidig plass ved biblioteket, før målet er en fast plass ved Pakkestasjonen.
– Kommunen har vært veldig imøtekommende og har tatt meg imot på en god måte, nå får vi håpe at det blir litt å gjøre fremover, sier Johansson som ikke er fremmed for å stå med vogna i både Tovdal, Gjøvdal og på Nelaug eller andre som kunne ha interesse av litt take-away smørbrød.

Catering lokalt
– Jeg har også søkt Arendal for en god stund siden, men denne avgjørelsen synes å ta tid, sier han.
Den nybakte Tovdølen tenker å begynne med 1 dag i uka i Åmli sentrum, for så å utvide tilbudet i tråd med etterspørselen.
– Nå er jeg i hvert fall endelig klar, det blir spennende å se hvor mange som kommer sier Trond før selve testen. Eller forresten, han har jo vært ute på en prøvetur med vogna, og serverte maten på både Fargerik fest, under Sommertoget på Nelaug, og han har levert catering til Kulturskolen med gode tilbakemeldinger.
Og apropos catering, det er han allerede i gang med. Og denne uken leverer han sine smørbrød til en barnedåp lokalt.
– Jeg håper mange vil ta kontakt og bruke meg for å få et nytt tilbud, også håper jeg de liker det selvsagt, smiler Trond.
Og for å fortelle hva det er han disker opp på disse smørbrødene, så baker Trond alle brødene sine selv på gården i Tovdal, og det er rugbrød, men uten surdeig understreker han.
– Nordmenn er litt skeptiske til den smaken ennå.
På sikt er tanken og også kunne tilby noe varmt, slik som Pulled Pork burger og ribbesandwich.

Foto/privat
Foto/privat

 

Hjemmelagd
Her lages det meste fra bunnen; estragonmajones, sitronmajones, sprø løk, senneps-smør. Han sylter sine egne rødbeter, han lager leverposteien etter en gammel oppskrift fra svigermor, og oksesteika steker han liggende i 6 timer på 56 grader. Og denne oksen danderes i skiver med tomat, en klype sprø løk og tomater, eller kanskje man vil ha svin med sennepsmajones og sprø svor som topping, eller leverpostei, bacon og champignon. Kyllingsalat har han også på menyen med asparges, champignon, majones og creme fraiche. Etter hvert vil han komme med en eggevariant for de som liker det.
Han vil ha det så lokalt og kortreist som overhode mulig, og er i dialog med Skjeggedal Vilt, for å se om man kan få til noe der.
– Hvorfor ikke lage en viltleverpostei, kommer det fra kona som er innom kjøkkenet. Og Trond smiler, han elsker å lage mat. Og vi får også vite at Trond har tilbrakt de siste 10 årene foran mat-program på TV hver eneste kveld, og han er så flink, og nøye skryter kona.
Familien har altså bodd i Danmark i 13 år, og selv om Trond har bodd i Arendal og har sine aner fra Tovdal, så tar han med seg den danske smørbrødstradisjonen hjem. Men han vil benytte seg av de lokale råvarene.
– Loff med noe kleine greier på er ikke smørbrød, det må ha litt fylde, blunker Trond.

Campingsommer på Dølemo

7. juli blir en historisk dag på Dølemo. For første gang siden 1980-tallet kan man få kjøpt bensin i bygda. Dette skjer samtidig som butikken fyller to år og campingplassen blir stadig mer populær. Det spirer og gror i Vestbygda.

Åmliavisa dro egentlig til Dølemo for å skrive om det nye tankanlegget. Men vi oppdaga snart at denne historia henger nøye sammen med to andre fortellinger.

Nemlig fortellinga om butikken til Daniela og Bernd Plozicki som nå har klart seg i to år og en campingplass som kommer med stadig nye tilbud til gjestene.
For dette er egentlig tre sider av samme sak, eller som man sier i ordtaket: Alt henger sammen med alt.

Dølemo-7-NETTHistorisk begivenhet

– Ja, det er virkelig historisk. Med god støtte fra Merkur-programmet til Roy Michaelsen og en positiv uttalelse fra kommunen, kan vi endelig fylle drivstoff i heimbygda, sier Bjørn Gunnar Baas. Han er styreleder i Dølemo Vekst.
Bjørn Gunnar kan huske at han i ungdommen fylte bensin for 5 kroner til plenklipperen, fra ei pumpe i veikrysset. Det var like før den forsvant på 1980-tallet.
Siden den gangen har innbyggerne dratt til Åmli sentrum, Froland eller Birkeland for å fylle bensin.

– Pluss for Dølemo
– Det er et stort pluss for Dølemo at vi nå får vår egen bensinstasjon. Ikke bare for bilistene. Men tenk på alle traktorene og andre maskiner som folk har. Jeg tror også turistene får mye glede av dette, mener Bjørn Gunnar.
Dølemo-folk er ikke Dølemo-folk uten grunn. Området rundt tankanlegget ble selvfølgelig klargjort på dugnad.
Det 13 tonn tunge tankanlegget får ikke akkurat noen pris for arkitektonisk skjønnhet. Det har form av en nokså kjedelig, firkanta grå sementkasse, som innholder separate tanker for 95 oktan bensin, vanlig diesel og avgiftsfri diesel.
Tankanlegget har tidligere blitt brukt på Tingvatn i Hægebostad og ble frakta med trailer til Dølemo.
Anlegget blir ubetjent. Kundene bruker bankkortet når de skal fylle bensin.
Som leder av Dølemo Nærmat, får Daniela Ploziki ansvar for å holde daglig oppsyn med tankanlegget.

Høytidelig åpning
7. juli blir det altså høytidelig åpning av tankanlegget. Dølemo Vekst har invitert en prominent person til å klippe snora. Blant gjestene finner man politikere, Roy Michaelsen i Merkur-programmet og banksjef Hans Fredrik Tangen.

Dølemo-3-NETT

Blomster og klem
Åmliavisa la merke til at Bjørn Gunnar Baas hadde en søt blomsterbukett under armen da vi først møtte han.
– Han er nok en uhelbredelig romantiker, tenkte vi uten å gjøre noe poeng av det. Men det skulle snart vise seg at Bjørn Gunnar hadde en plan med blomsterbuketten.
– Jeg vil gjerne gratulere Daniela og Bernd Plozicki med at de nå har drevet butikken i akkurat to år, sier han og overrekker blomsterbuketten til de to, sammen med en god klem.
Selv feirer de jubileet med marsipankake, hoppeslott og ballonger.

Stusselig uten butikk
– Hva betyr butikken for Dølemo?
– Den betyr alt! Jeg vil si det så sterkt at uten butikken, så hadde vi ikke vært ei bygd. Dette handler ikke bare om å kunne kjøpe dagligvarer. Det er her folk møtes i hverdagen. Det hadde vært fryktelig stusselig uten butikken, svarer Bjørn Gunnar.
Daniela er stolt og glad for at Dølemo-folk er så flinke til å bruke nærbutikken.
– Vi hadde aldri overlev uten denne solidariteten. Vi blir ikke akkurat rike av å drive butikk på Dølemo, men vi klarer oss, sier hun.
Med sin oppvekst i Tyskland har Daniela og Bernd et spesielt forhold til pølser. Og da snakker vi om skikkelige, smakfulle gourmetpølser.
Resultatet er at butikken nå har begynt å selge noen spesielle eksemplarer av arten. Og gourmetpølsene faller i smak hos kundne.
I tillegg til butikken driver Daniela og Bernd gatekjøkken og pub i nabolokalet. Her er det åpent med jevne mellom. Det er ikke uvanlig med 90 gjester i pub`en.

Campinggjester
Så har vi kommet fram til siste tredjedelen av denne fortellinga, nemlig Dølemo Camping- og Bobilparkering.
– Ikke kall meg camping-general, utbryter Bjørn Gunnar. Som styreleder i Dølemo Vekst er det likevel han som har oppsyn med campingplassen, mens butikken fungere som resepsjon og servicesenter.
– Campingplassen holder offisielt åpent fra 1. mai til 1. oktober. Her kan vi tilby strøm, kjøkken, dusj og toaletter. Akkurat nå er vi i ferd med å lage en lekeplass på dugnad, forteller Bjørn Gunnar. Antall campinggjester øker for hver år som går. I sommer er det rundt 15-16 vogner som har fast tilhold på Dølemo.
Willy Sigvaldsen fra Froland er innehaver av plassens største og flotteste spikertelt Han slapper av på verandaen og har full kontroll over hva som skjer rundt på plassen.
– Jeg elsker Dølemo, Det er så trivelig her, Også så fredelig. Skal vi lage bråk, så må vi gjøre det sjøl, sier han og ler så magen rister. Willy er pensjonst etter 43 år på sjøen.
– Kjenner du naboene?
– Ja, alle sammen, Vi er en fin gjeng. Vi liker trekkspill. Det er det som gjelder.
Willy tilbringer nesten hver helg på Dølemo.
– Jeg ringer til Daniela og ber henne om å legge av et brød og noen varer til jeg kommer. ”Til Willy” skriver hun med rød tusj på bæreposen. Det gjør det ekstra hyggelig å komme hit, sier han.

– Jeg nekter å gi meg, for her vil jeg bo!

Nå utvider hun åpningstidene for å få flere turister på butikk-kroken. Drømmen er også å bygge tak over verandaen for å kunne tilby både en pils, et glass vin og litt mat under tak fra mai til oktober for lokalbefolkning og turister.

Jeg parkerer foran butikken, på trappa står det en frodig blomst og nikker i vinden. Inne står Ina Lohuis sammen med datteren Lione og pakker ut varer. Hjemmet deres befinner seg i etasjen over.
Hei! Sier de i kor.

 

Bar i 2.etg
Ved siden av butikken ligger Pakkbua som hun leier sammen med butikken. Og nå har en gjeng med damer fått innpass her. I gamle dager forteller Ina at det var matservering her på søndager. Nå er det primus motor Anne Grete Askland og Sigrid Lunden som har sørget for å fylle opp med fargerike varer.
– Her kan man jo få til mye på sikt, for eksempel starte en barselgruppe der man kan sitte og lage litt håndarbeid som man senere kan selge her, kommenterer Ina.
Hun låser opp og vi tråkker sammen over dørterskelen, her henger det kjoler og strikkede lekkerbisken ned fra taket, i skap står det ting og tang, vesker henger over stoler, og det er finmaskede fingervanter og se i en kurv. Barnetøy og voksentøy og sommertøy.
Men hva er det over her da?
– Jo der er det en bar sønnene mine har bygd.
– Hva, kan vi gå opp for å se?
Og mens Ina forteller at dette har ungdommene bygd og brukt til ungdomsfester før de flyttet ut av bygda, så er det nå lagringsplass. Men her hang de altså med kompiser. Det var deres sted og de hadde det moro.
– Men hva med lukket selskap her?
– Jo, men nå er det jo butikk nede så da blir det litt ugreit med renn att og frem her, men på sikt kunne jeg tenkt meg at det ble isolert og renovert. Her kunne jo folk samlet seg på vinteren til litt hygge og kos, sier hun.

Etterlyser dugnad
Og apropos det med hygge og kos. Ina har planer, flere ideer. Og hun tar gjerne kunnskapsprøve i alkoholloven.
– Du må bli med ned igjen, for det er der jeg har planene sier hun og jeg følger etter, inn i butikken før hun stopper på kjøkkenet.
– Her skjønner du, dette kjøkkenet er ikke så altfor gammelt, og med et par justeringer slik som en vask til, så vil det bli godkjent av mattilsynet. Da kan man lage litt enkle retter her. Vi kan sørge for en disk ved døra her, sier hun og trykker håndtaket ned. Og så kan folk komme hit og bestille, og jeg kunne hatt en til å servere. Mat, vin, øl og mineralvann for eksempel. Men det er for kaldt slik det er nå. Jeg må ha et tak over verandaen for at det skal være noe sesong å snakke om.
Så du vil bygge?
Butikken leier jeg bare, det er bygda som eier butikken gjennom handelslag. Hvis innbyggerne hadde villet kunne de kommet sammen og skaffet til veie noen gamle materialer, bygd et tak på dugnad og vips så hadde de hatt et sted som kunne være en pub og spisested fra mai til oktober. Jeg kunne hatt terassevarmere her, peker hun og slår ut med hendene. Det hadde vært noe!

Frivillig servering
Men å leie inn noen folk til å servere kan hun ikke.
-Nei, men kanskje noen fra frivilligsentralen ville kunne jobbet her, noen eldre, en i arbeidspraksis eller språkopplæring. For hvem vil lage mat uten å tjene ei krone. Jeg får så vidt butikken til å gå rundt og jeg kan ikke basere meg på å lønne folk til å servere her og jeg kan ikke ta meg av butikken samtidig som en «uterestaurant». Men det er mulig å få til dette sammen hvis flere krefter vil, mener hun. Vi kunne for eksempel hatt pizza og ølkveld på fredager, og nei jeg kan ikke spørre ungene mine om de vil jobbe her frivillig. Det er min butikk og de har egne jobber og interesser, det skal ikke bli tvang, men hyggelig. Derfor må man samle gode krefter som ønsker å bidra til økt trivsel i bygda ved dugnad, sier hun.

Knivegg
Er det vanskelig å drive butikk på bygda?
– Jeg balanserer på en knivegg, men jeg er god på å balansere, sier hun og så ler hun så hele rommet fylles med bokstavene h og a.
– Vet du hva, jeg vil aldri gi opp. Om 20 år skal jeg bo på Åpos, men jeg elsker å bo her og jeg tror at jeg er den siste som vil drive butikk her i Gjøvdal, derfor vil jeg prøve og prøve og prøve, sier hun.

Må bruke butikken
Og hun er ikke snau med kruttet heller, for skal bygda ha en butikk å handle i, ja så må de søren meg bruke den også mener hun.
– Hvis flere hadde brukt nærbutikken så kunne jeg hatt større utvalg og færre ting hadde gått ut på dato, slik er det. Det går ikke an å synes det er koselig å ha en butikk, man må bruke den også. Men turister synes butikken er rik nok, og trivelig, men jeg savner at flere i lokalbefolkningen handler her, sier hun.
Denne sommeren er første gang Ina skal holde åpent lenger som et prøveprosjekt. Hele sommeren skal hun ha åpent fra 10 – til middagstid, og på fredager strekker hun seg til 8 om kvelden og til 4 på lørdag. Det er mange ekstra timer i forhold til i fjor.
– Jeg skal se om jeg kan plukke inn flere turister på den måten. Man må jo forsøke, smiler Ina.

Slik skal de selge Åmli

– Vi må være digitale og moderne, slik kan vi få folk til å flytte til bygda, sa Marijana Marisha Christ under presentasjonen til politikerne i dag.

Toppbildet viser et dronebilde av Heimoverfestivalen i helga og bak, Engenes næringsområde. Bildet har Åmliavisa fått av den lokale «dronepiloten» Svein Mortensen. Det er også han som skal leies inn i prosjektet.  Dette bildet er en fortellende historie om både tilgjengelig næringsareal og en happening i bygda sommerstid.

Christ  viste film fra Trodal boligområde i øyer kommune som eksempel på hvordan man kan fremme bygda for salg SE FILMEN HER 

Realisere drømmer
-Video skal brukes som markedsføring, digitale plattformer og sosiale medier skal hjelpe oss å få tak i en større kundekrets. Potensiale kunder er for eksempel, unge familier i etableringsfasen som har lyst til å bygge opp noe her. Kanskje vil de vekk fra Oslo for å realisere drømmer,sa hun. IMG_7223 – Kopi

250 000 kroner er satt av til forprosjektet.
– Vi må bli moderne og fengende. Hva har vi egentlig å by på, hva er det som gjør oss spesielle og hvordan skal vi holde på folk? Det må vi vise frem.

Salg for øyet
For Christ vil visualiserte arealplaner, lage reklamefilm, bannere, hjemmeside, og intervjue ulike folk som har kommer til kommunen – og som kan si noe om mulighetene og deres valg.
Hun ville også vise frem jernbanen som transportmiddel for pendlerne.
En «landingsside» som gir grunninformasjon og har samtlige informasjoner over de ulike arealene og tilgjengelige tomter, skal også på plass. Denne skal henvise til nærmiljøet, beliggenhet av skole, fritidsaktiviteter og topp 20 turene.
-Det skal resultere i salg dette her, sa Christ.

IMG_7230 – Kopi

 

I skrivende stund får vi bare opp 9 treff under boliger på Finn i Åmli : SE ANNONSER HER
I presentasjonen fortalte Christ at de vil legge inn kommunale tomter på Finn.

Økte bestilling
I første omgang ville hun fremme Nelaug,  det hører med til historien at Christ selv er bosatt der. Men da hun hadde gått, utvidet politikerne bestillingen.
-Vi har egentlig sagt nei til mer utbygging på Nelaug, vi vil gjerne selge det vi har der. Men vi må ha med alle felta i kommunen i dette prosjektet, en helhet. Dere i administrasjonen er flinke til å spisse det ned, selv om vi politikerne har sagt at vi vil at alle feltene skal med, sa Bjørn Gunnar Baas til gjenværende enhetsleder Kristin Mood.
Politikerne var ellers svært positive til prosjektet og etterspurte nytt kostnadsoverslag og en sak på alle feltene til kommende formannskapsmøte.
– Hvis ikke det blir milliardbeløp er det stor vilje, sa varaordfører Margit Smeland.

Les mer i kommende papirutgave

 

Nytt trippel-ja for Biozin

ARENDAL BLAR OPP OVER 750 000: Så ble Arendal også med på spleiselaget til slutt. Bystyret vedtok nylig med 33 mot fem stemmer å bidra med sin andel på 758.000 kroner. I tillegg til standarformuleringen om at Arendal bystyre vedtar å bli med i etableringen av et regionalt tomteutviklingsselskap, Jordøya Tomteutvikling AS, for etablering av en biodrivstoffabrikk, gjorde politikerne følgende vedtak:

”Arendal bystyre vedtar å opprette et nytt investeringsprosjekt for interkommunalt Tomteselskap Åmli med 758.000 kroner.
Arendal velger å ta pengene fra et fond som er øremerka ”Sikring av friområder”. Her har det i noen år stått ubrukte midler.
Også Arendal har valgt å sende selveste ordfører Robert Cornels Nordli (Ap) til stiftelsesmøtet i Jordøya Tomteutvikling AS, mens Morten Kraft (Ap) er kandidat til styret.
Vedteket ble altså fatta mot fem stemmer. Av disse kommer fire fra Fremskrittspartiet og en fra Høyre. De stemte for følgende alternative forslag fra Anders Kylland (FrP):
”Arendal bystyre sier nei til å etablere et tomteutviklingsselskap på Jordøya i Åmli, med formål å produsere biodrivstoff, inntil det kan gis en garanti for at drikkevannskilden for Arendal og Grimstad ikke står i fare ved en eventuell etablering av biozinanlegg.”
SV-politiker Einar Krafft Myhren hadde større suksess med et tilleggforslag hvor det heter at en eventuell avkastning fra eiendomsselskapet, skal settes inn på et fond som har til formål å sikre friområder i byen. Man tilbakefører i så fall pengene til budsjettposten de ble henta fra. Dette ble vedtatt med 25 mot 13 stemmer.
Som den største og mektigste kommunen i Østre-Agder samarbeidet har det positive vedtaket i Arendal bystyre – ikke bare en økonomisk – men også stor politisk betydning for Åmli.

 

GRIMSTAD BIDRAR MED OVER EN HALV MILL: Grimstad er med på spleiselaget. Kommunestyret vedtok nylig enstemmig å bevilge 596.000 kroner.Vedtaket har følgende ordlyd:”Grimstad kommune blir med i etableringa av et regionalt tomteutviklingsselskap, Jordøya Tomteutvikling AS, for etablering av en biodrivstoffabrikk. Kommunen går inn med et kontant aksjeinnskudd på 596.000 kroner i selskapet.  Det forutsettes at Jordøya Tomteutvikling AS innhenter tilstrekkelig finansiering til erverv og opparbeidelse av næringsareal til biodrivstoffabrikken. Aksjeinnskuddet belastes et regnskapsmessig mindreforbruk i 2016.”

Aksjeinnskuddet på 596.000 kroner er akkurat det Åmli bad om i invitasjonen til Grimstad.
Rådmann Tone Marie Nybø Solheim innledet debatten med å orientere om status for prosjektet. Grimstad prioriterer denne saken så høyt at ordfører Kjetil Glimsdal (KrF) ble valgt til å delta på stiftelsesmøtet.
Grimstad er sammen med Risør den kommunen som ligger geografisk lengst fra den planlagte biozin-fabrikken på Jordøya, når man ser på Østre-Agder samarbeidet. Det er derfor en ”fjær i hatten” for Åmli at begge disse kommunene gir sin fulle støtte til prosjektet

 

«FATTIGE», MEN MED:  Tvedestrand er den eneste kommunen i Østre Agder – samarbeidet som ikke går inn med fullt aksjeinnskudd i eiendomsselskapet. Kommunestyret vedtok nylig med 14 mot 11 stemmer at Tvedestrand skal delta i opprettelsen av Jordøya Tomteselskap AS, med et redusert beløp. Begrunnelsen er at kommunen har en vanskelig økonomisk situasjon.
Tvedestrand går dermed inn med et kontant aksjeinnskudd på 200.000 kroner. Aksjeinnskuddet finasieres med momskompensasjonsmidler i investeringsregnskapet, som igjen medfører økt bruk av lånemidler med 200.000 kroner.
Mindretallet på 11 støtta et forslag fra Morten Foss (Sp) om å gå inn med 423.000 kroner i selskapet, som er den summen Åmli søkte om i invitasjonen.
Ordfører Jan Dukene (TTL) skal delta i stiftelsesmøtet i Jordøya Tomteutvikling AS, mens Kåre Haugaas (Sp) er kommunens kandidat til styret.
For Åmli kommune er suksessen nesten fullkommen. Mankoen på 223.000 kroner fra Tvedestrand – i forhold til invitasjonen til de åtte kommunene i Østre Agder – er for småpenger å regne i store sammenheng.

Lærer norsk og hogger ved

6 syriske flyktninger har fått kjenne på hva det vil si å bo på bygda, da må man pent ta i et tak. Foruten språkopplæringen på skolen, har de to dager  i uka fått både arbeidstrening og språkpraksis med Ole Harald Engenes ved roret. Vi dro på besøk til dem hans siste dag.

Snøkorn hvirvler lett gjennom lufta til tross for at vi snart skriver mai. Jeg labber forbi husmannsplassen Grånheia som ble gitt i gave til Åmli kommune fra den siste eieren Emmy Hookham i året 2000.

Utviklimgsarbeid
Tenk, Emmy som var født i Amerika vokste opp her på Gråneheia. I voksen alder arbeidet hun for FN med utviklingsarbeid i den tredje verden, og hun hadde trolig vært glad for at syriske flyktninger nå har fått bryne seg på både grønsakshage her og på vedhogst litt lenger oppe som både arbeidstrening og språkpraksis. Vi forlater Emmys gamle tun og vandrer litt oppover til vi ser den spede brakka der røyken fra en velfødd kamin tvinger seg opp i den silkegrå lufta. En blid mann og arbeidsleder ved navn Ole Harald Engenes kommer ut. Siden 1.januar har han vært mannen som har valgt ut oppgaver til gjengen som sitter inne i brakka, i dag er hans siste dag på jobben.

Fysisk arbeid
-Det handler jo om å tilvenne seg det norske samfunn, både med jobb og prek. Og jeg har vel lagt litt mer vekt på kroppslig arbeid. Arbeid på landsbygda er fysisk, og nå er det her de er og da er det sunt å lære, sier Engenes mens et bredt smil sprer seg i det solbrune ansiktet. Og derfor har de syriske mannfolkene i sin beste alder fått prøve seg på både preparering av grønnsakhage ved Gråneheia, de har snekret og malt for kommunen, og de har fremfor alt bedrevet manuelt arbeid med ved. For Engenes holder sin hånd over 5 gårder, og her har man inngått en deal.
– Jeg har holdt maskinene gratis, jeg får arbeidskraft og de får ved til eget bruk. I tillegg trenger ikke kommunen ut med så skyhøye regninger på strøm når de får nok ved. Det er vel det man kaller en win win situasjon.

Det handler om å tilvenne seg det norske samfunn, både med jobb og prek

I dress på jobb
Flyktningene har plukket søppel, de har malt bygg og satt ned brøytestikker. Og de har fremfor alt blitt satt i arbeid, og Engenes er en humørfylt mann, men han er også tydelig.
– Det nytter ikke å være arbeidssky, og de får klar beskjed. I Norge på bygda må man ta i et realt tak og man må komme presis på jobb, sånn er det, smiler Engenes.
Men det er ikke bare, bare å komme på jobb første dag i Åmli. En stilte i blådress første dag, det er ikke så greit å vite hva slags arbeid man skulle til, men når man måtte ut for å hogge ved, skjønte de fort at det ikke var en slik type jobb det var snakk om, smiler han.
Vi knakker på døra og entrer den lille brakka der seks syriske menn sitter og varmer seg.

Maling er bra!
Men hvordan synes de egentlig det har vært å være i arbeids- og språktrening. Har det vært tungt?
-Det har vært bra, svarer de først litt avventende.
-Ikke tungt, ikke hardt?
Nei, bra, konkluderer de igjen. Men så snakker mannen innerst mot peisen, men ikke på norsk. Han heter Jamal, men Jamil som sitter i midten av gruppa rundt bordet svarer en hel regle igjen og så kikker de alle på meg. Men jeg sier; Var det sånn nå at han sa han var sliten, men du svarte at det sier vi ikke til henne nå? De ler hjertelig og litt overrasket, ja svarer Jamal ærlig. For jeg ble veldig sliten og trøtt jeg, det ble ikke han fordi han har vondt i rygg, ikke jobbet. De ler igjen, har romslig humor på det.
-Ja, tre ryggoperasjoner, derfor, parerer Jamil. Men det blir enighet nå, å arbeide med ved, det er ganske tungt. For på spørsmål om det er ved eller maling som har vært mest gøy, blir det kamp om ordet. Maling er bra, maling!
Men de har hatt det bra, synes de selv. De går på skole tre ganger i uka og i praksis to dager.

IMG_3694 – Kopi
BRAKKE: Her er arbeidsgjengen inne i brakka, her fyrer de med egenprodusert ved, får litt hvile og slår av en prat.

Slakter og sjåfør
Men hva ser de seks for seg videre i fremtiden, hva kunne de tenke seg å jobbe med?
Asfaltarbeider, det har jeg gjort i 20 år og har lyst til å fortsette med. Bilmekaniker er svar fra nummer to, den tredje vil holde på med parabolinnstallering og strøm, neste vil bli sjåfør. Men hva slags sjåfør lurer vi på, er han Åmlis neste taxisjåfør?
Jamal ler. Hva som helst, bare det er kjøring. Bil, buss, eller tog. Og du da, spør jeg mannen rett over bordet. Jeg var slakter og maler i Syria, det har jeg lyst til å fortsette med. Og den siste vil bli elektriker, det er i hvert fall helt sikkert. Ok, arbeid til side. Hva med språket, synes de norsk er vanskelig?
– Hahaha, ja. Æææææ, øøø, ååå, kommer det i høye toner med skjevt smil på lur. Det er jo så mye shhhh lyder, og så mye forskjellige toner. Sånn er det ikke på engelsk, kommenterer de. Men det går seg til og de fleste har vært i skolegang mellom 8-12 md nå, den seneste ankomne, har kun 2 måneder på skolebenken. Men de ser lyst på fremtiden og er ikke vonde å be når de skal posere i vedstabelen.

Lærrerik erfaring
Og hva synes de egentlig om han arbeidslederen de har hatt siden januar, er han litt streng?
-Hahaha, nei har er helt topp er skussmålet Engenes får siste dag i jobben.
-Vi har hatt noen wienerbrød i dag tidlig, og nå blir det ned å få i de syriske gutta litt kyllingpølser på grillen og feire litt siste dag her, kommer det fra Engenes.
Han mener jobben som arbeidsleder har vært en lærerik og en god erfaring å ha med seg videre.
-Jeg skal nå tilbake til NCC hvor jeg jobbet i 25 år. Men jeg må si jeg har hatt et utrolig godt samarbeid med enhetsleder Tore Flottorp og flyktningkoordinator Synnøve Skree Valle, sier han. Nå får noen andre ta over stafettpinnen.
Jeg vinker til gjengen ved veden, og rusler nedover veien tilbake til Gråneheia der grønnsakhagen står klar for ny vekst i Åmli.