Jol i Åmli

 

GJØVLANDSBRUA:  Tømmertransport over Gjøvlandsbrua i 1957. Sjåfør er Ingvald Valle og denne bilen er i Jørund Smelands eie den dag i dag. Foto; Åmli Historielag.

Desember. Den 34.utgaven av ”Jol i Åmli” er ute i hyllene og vi har tatt en sniktitt.

Arild Håkedal har vært med siden begynnelsen.

-Det er andre som skal ha mer ære enn meg på det redaksjonelle arbeidet, men joda – jeg har vært med og bidratt i alle år, enten det er med bilder eller stykker til årboka, sier han.

PAKKMØTE PÅ REDAKSJONEN:  Fv: Sigrid Bjørg Ramse, Halvard Skårdal, Arild Håkedal, Rune Nylund, Kjetil Dukane og Scott Aanby. Både Sigrid Bjørg og Scott har vært med i redaksjonen helt siden første utgave.
PAKKMØTE PÅ REDAKSJONEN: Fv: Sigrid Bjørg Ramse, Halvard Skårdal, Arild Håkedal, Rune Nylund, Kjetil Dukane og Scott Aanby. Både Sigrid Bjørg og Scott har vært med i redaksjonen helt siden første utgave.

Sareptas krukke
Det var ikke alle som hadde trua på at dette var noe varig, men de tok feil.
-Noen synes det var litt pretensiøst i starten, begynne med en årbok som het «Jol i Åmli», og at det skulle fortsette år etter år, vi kom jo til å gå tom for stoff, mente folk.
Det skjedde aldri. For ennå må redaksjonen si; det får vi ikke med i år, det må dessverre vente til neste utgave. Jol i Åmli har vist seg å være en Sareptas krukke, det er mer enn nok å skrive om fra Åmli, år etter år.
– Vi har tilsig av stoff gjennom året og vi begynner med et årsmøte på vårparten der vi oppsummerer forrige utgave og begynner å planlegge neste. På sommeren samles vi igjen og går gjennom hva vi har, og hva vi må få tak i, og hvem som skal gjøre hva. Vi er jo den samme gamle gjengen år etter år, så vi kjenner prosedyren. Og mangler vi et bilde har vi jo Scott Aanby på laget, så da illustrerer han hvis det skulle skorte. På sommermøtet klekker vi også ut diktene til de ulike annonsene som skal inn årboka, og det tar litt tid, men det er jo artig også, smiler han.

STORT ØYEBLIKK:  Det er Johanne Flottorp fra Åmli som pryder Jol i Åmlis førsteside 2017. Bildet er tatt av Håkon Mosvold Larsen (NTB Scanpix) og viser Johanne som spiller hardingfele på Slottet i anledning kongeparets 80-års feiring.
STORT ØYEBLIKK: Det er Johanne Flottorp fra Åmli som pryder Jol i Åmlis førsteside 2017. Bildet er tatt av Håkon Mosvold Larsen (NTB Scanpix) og viser Johanne som spiller hardingfele på Slottet i anledning kongeparets 80-års feiring.

Annonse-dikt
Det Håkedal refererer til er at de selger inn annonser, der redaksjonsgjengen dikter små snutter som de selger inn for å få nok penger til trykk og utgifter. Og for å illustrere den dikteriske, humoristiske og lokale sjangeren de har lagt seg på, så kan vi nevne et par strofer som handler om advokathjelp; «Ofte er det ikkje lett å stå åleine og hevde sin rett. Då må regelen gjelde, få hjelp hjå Torgeir Helle”. Men det kan også diktes slik; ”Ole Sundsdal er ikkje klein. Armsterk og med lange bein, heng han i ei grein. Eg skjønar ikkje at han tør! Og så slikt eit godt humør.”
-De fleste synes det er litt gøy og annerledes, og det setter et lokalt preg på årboka, sier Håkedal.

Columbus
Etter hvert har de bygd opp en viss mal for hvordan «Jol i Åmli» skal fremstå, med noen faste elementer. Håkedals «greie» er historiske undersøkelser, og i år er det Gjøvdalsbrua han har gått nærmere inn i.
-Jeg fant et klipp fra Tvedestrandsposten som fikk meg til å grave videre. Jeg synes det er veldig artig dette med å leke Columbus, man blir en oppdagelsesreisende når man begynner å nøste i ting. Mange sitter med informasjon, men det er når man innhenter og samler alt sammen man får et større bilde. Man tenker men i jøsseland, her kom det jammen frem noe jeg ikke har visst før, det er jo veldig artig. Det håper jeg også andre synes, sier Håkedal.

VANT NM:  Her er guttene som vant NM på Jordal i Oslo. F.v. Theodor Øygarden, Kjell Bløtekjær, Per Franksson, Jørgen Hushovd, Olav Åsheim og Tjøstel Flaten. ( Utlånt til Jol i Åmli fra Kjell Bløtekjær)
VANT NM: Her er guttene som vant NM på Jordal i Oslo. F.v. Theodor Øygarden, Kjell Bløtekjær, Per Franksson, Jørgen Hushovd, Olav Åsheim og Tjøstel Flaten. ( Utlånt til Jol i Åmli fra Kjell Bløtekjær)

Samleobjekt
Men hvorfor er egentlig Jol i Åmli så populært?
-Etter 34 år har vi skapt et marked. For mange er jul synonymt med tradisjon, og det er også populært for folk utenfor kommunen og for de som har tilhørighet i form av å ha slekt og familie her, sier Håkedal.
1200 eksemplarer er tallet for solgte Jol i Åmli hvert år.
-Det er jo ganske fantastisk at det er så mange som vil kjøpe den, smiler Håkedal.
Han tror også dette med lokalhistoriske årbøker som julehefter er en nasjonal trend.
-Jeg hørte på Kulturnytt på P2 her om dagen, de skulle illustrere fenomenet og hadde stilt seg opp på Høyer bokhandel i Arendal og hadde live sending med folk som kom inn. -Hva skal du ha da, spurte reporteren? Jeg skal ha jol i Åmli, svarte vedkommende som slettes ikke var fra Åmli. Det var jo litt gøy da, ler Håkedal.
Og sånn går arven og kunnskapen om bygda videre, både til familie, venner, de som har tilhørighet til bygda og det er også blitt et godt samleobjekt.

Helsing heim
Så la oss ta en titt på årets utgave. Det er Johanne Flottorp som pryder førstesiden på årets årbok 2017. Vi får juletanker fra Signe Torp Riisland, og blar videre til et japansk dikt oversatt av Engvald Bakkan illustrert av Scott Aanby. Reidun Ramse Sørensen som er hadelending og halvt tovdøl, forteller om «bunaden min er 50 år». Vi blar videre til «Helsing heim», som i år er skrevet av Aud Johanne Røren Strand som flyttet til Åmli i 1953 fordi hennes far hadde blitt utnevnt til «distriktslækjar» i Åmli. Flyttelasset ble sendt med jernbanen og en familie på 6 ankom bygda i bil. Odd Hunemo har levert en julefortelling og et dikt som ble sendt inn til lagsavisa «Gjøvdøla» i 1935 og Scott Aanby er forfatter av stykket «Jenta i dansen». Her mimrer han tilbake da han skrev stykket «Jenta i veven» for 20 år siden, og det er denne kvinnen som er bestemor til jenta på 18 år som reflekteres i tittelen. Her får vi møte Åsne – som danser både folkedans og moderne hip-hop. Scott Aanby har også navnet sitt på neste stykke, i samarbeid med Jens Magne Føreland. Her får vi møte «Aslak Kareraas, ein skogens mann» som er illustrert med en rekke fotografier.

UNG HELT:  Snowboardkjører Markus Olimstad slik vi pleier å se ham, høyt i lufta! Foto; Process Films.
UNG HELT: Snowboardkjører Markus Olimstad slik vi pleier å se ham, høyt i lufta! Foto; Process Films.

Advarsel fra sogneprest
Under 50-års minne kan man lese følgende overskrift; Soknepresten i Åmli åtvårar mot folkeviseleik i skulane» For det var ikke bare bare, da Nelaug Vel ville fortsette et påbegynt «leikarskeid».
Butikken i Tovdal som nylig fylte 100 år får også god plass, stykket er ført i pennen av Lillian Ramse Solvik. Her får vi bilder til omtalte lederansikter opp i gjennom, ikke minst et fotografi fra 30-års jubileet fra 1947. Så skal vi til «Gjøvdalsbrua 130 år», og det er her vår lokale Columbus i redaksjonen har gjort sin etterforskning. En notis i Tvedestrandsposten fra august 1887 er vendepunktet som skal føre til ny informasjon om den kjente og kjære brua. For hvordan i alle verden kom brua opp fra kysten til Åmli?
Vi røper ikke mer nå, de som vil vite, for i årboka sjå.

Fallskjermhopp
Og det skal ikke stå på godbitene, for Vigleik Frigstad har levert «Å vere lensmann i Herefoss, Mykland og Tovdal i krigsåra 1940-45, var ein balansegang på ein knivsegg» Her får vi blant annet vite at Jens Ropstad med dekknavnet Jon hoppa ut i fallskjerm i Åseralsheiene i desember 1944, han kom for å starte ei Milorg-gruppe i bygda. Olaf Sundstøl Moe har levert stykket «kald vinter-varmt hjerte, stykket er illustrert av Scott Aanby. Det er også midtsideglimt fra 2017 der blant annet Tellef Inge Mørland, hedres som den sjette stortingsrepresentanten fra Åmli, men den første fra Tveit.
Scott Aanby har også levert saken om «Ole Eielsen Smeland, gardbrukeren fra Gjøvdal som blei kjøpmann og borgar i Kristiansand. Rune Nylund tar oss med til «Norgesmeistrane til Varild», mens Tonje Ramse Trædal har levert saken «Den store blåbæreksporten til England». Vi får også et innblikk i Åmli-Treungbanen 1910-1967. Dessuten hedres 2017-jubilanten på 90 år, Salve Austenå.

Første backflip
Vi får vite hvordan budstikkens ombæring i Åmli og Gjøvdals sogn gikk til og vi får et intervju ført i pennen av Johanne Flottorp med snowboardkjører fra Åmli, Markus Olimstad. Visste du forresten at Markus har 250 reisedager i året, og at hans første backflip ble tatt sammen med pappa på Rislandsjordet i Åmli?
Og de skal vel ikke slutte med årboka?
-Nei, vi liker jo å holde på med dette, og derfor gjør vi det år etter år, smiler Håkedal.
Og så er det kanskje også slik som historielaget og mållaget skriver innledningsvis i sin hilsning i årets utgave;
-Dette er kulturarbeid av beste merke!

 

BIDRAG GJENNOM TIDEN:

1984: Fotballdilla i dei indre bygder, av Sigrid Bjørg Ramse.
1985: Tobakk og røyking av Ellinor Oland.
1986: Fredlause sambygdinger av Thor Thorsen.
1987: Åmli Sangkor på Jugoslaviatur av Scott Aanby.
1988: Dei som styrer/Dei som styrde av Bjarne Oland.
1989: Då Nidarå brann av Aasulv Løvdal.
1990: Barndomsminne frå Fjellstøllia av Anne Tone Aanby.
1991: Val på rim av Arthur Raudåna.
1992: Anders Liane – om drosjekøyring og mykje anna av Solveig Aaland.
1993: Legdeguten som blei pastor i heimbygda si av Godtfred Lorentsen.
1994: Utviklinga av Åmli sentrum av Arild Håkedal.
1995: Ein doktorson fra Åmli- ei livssoge av Jorunn Kløvfjell.
1996: På hagevandring med Mathias av John R. Valle.
1997: Smeden på Smeland av Anne Tone Aanby og Olaf N. Oland.
1998: Kulturminne fra Tovdal av Ingunn Ramse.
1999: Joletankar av Thor Kåre Kalvik.
2000: Min fyste utenlandstur av Eivind Aamland.
2001: Vaskefilla av Anne K. Askland.
2002: Flaten skole av Rune Nylund.
2004: Sven Tallakson Dale og ulvane i Årdalen av Asta Austenå.
2003: Mellom bakkar og berg i Åmli av Jan Kvernmo.
2004: ”Han æ`me kry a”! av John R. Valle.
2005: Til Nelaug ein haustdag i 1960 av Frank E. Lien.
2006: Minne frå den tida det var mjølkeutsal i Åmli av Karen T. Andersen.
2007: Åmlibrør som skipionerar i California av Olaf Sundstøl Moe.
2008: Tørr du smake? Av Odd Einar Ufsvatn.
2009: Ein 100 år gamal stil av Jens Magne Føreland.
2010: Opplandskøyringa av Egil Fiane.
2011: Brurestas frå Åmli av Helene Olstad Oland.
2012: På tur til Blekom av Åse Emilie Øy.
2013:Helsing heim av Carina Dahl.

Kilde; Jol i Åmli

 

Hestevilt på Engenes

Fantastisk skue: Slik ser det ut når Åmli Trav & Hestesportslag arrangerer kostymeritt. Hester og mennesker er sminket etter alle kunstens regler. Her er det både cowboyer og indianere, klovner, beinrangler og en elgjeger som rir på en elg.

Hest-14-NETT

Engenes Travbane ble søndag fylt opp av entusiastiske ungdommer og sprelske hester i alle fasonger. Her var det hesteparade, ridning, tandemkjøring og kostymeritt, samt servering av pølser og kaker i solskinnet. Det eneste som mangla på Hestens Dag, var publikum.

Man kunne telle antall besøkende – som selv ikke var en del av hestemiljøet – på to hender. Men ildsjelene i Åmli Trav & Hestesportslag mista ikke motet av den grunn. De var blide som sola og gjennomførte et flott arrangement.

Hest-16-NETT

Hesteparade
Åmli har et stort og aktivt hestemiljø, som spenner fra barnevennlige ponnier til lynraske travhester, som har spilt inn milliongevinster. Hele denne bredden kommer tydelig fram på Hesten Dag. Arrangementet starter med en hesteparade.
– Vi vet om ti forskjellige hesteraser i Åmli. Åtte av disse deltar i paraden, forteller Bente Espebu stolt.
Noen kommer ridende på hesteryggen. Andre sitter i ei kjerre. Ekvipasjen – som den kalles på hestespråket – gjør en æresrunde foran publikum, mens Bente forteller om hesterasen.
Man oppdager at hester er like forskjellige som hunder, både av utseende og gemytt. Det hele er lærerikt og interessant.

Hest-18-NETT

Tandemkjøring
Neste post på programmet er ridning og tandemkjøring. Unger med stjerner i øynene får prøve seg på ryggen av en liten ponni, mens de litt større ungdommene, tester tandemkjøring.
Hestesportslaget har nemlig fått låne en tandem-sulky fra Sørlandets travpark.Den ser ut som en helt vanlig sulky som brukes til travløp, men har to seter. En rutinert kusk sitter på det bakerste settet og har full kontroll.
På hjemmesiden til Sørlandets travpark kan vi lese at tilbudet med tandem-sulkyer har blitt en kjempesuksess, når firmaer skal arrangere kick-off for sine ansatte.

Hest-3-NETT

Kostymeritt
Så er det tid for heste-karneval. De starter med dyrene. Hesteansikter blir sminket etter alle kunstens regler. Noen ser ut som tøffe indianere. Andre komiske klovner. Det rare er at hestene ser ut til å like sminkinga. Deretter kommer turen til rytteren eller kusken.
Snart er en fargerik blanding av alle mulige slags rare skapninger klar til til å innta travbanen. Man blir imponert over oppfinnsomheten. Alle deltakerne i heste-karnevalet får flotte premier.
I tillegg til alt dette er det hesteskokasting og natursti, samt servering av mat og drikke.
Det eneste som mangler denne dagen er altså publikum. Det er helt uforståelig at ikke flere finner veien til Engenesbanen.
– Vi må bli bedre til å kunngjøre Hesten Dag neste høst, kommenterer Arne Hansen Espebu. Så få vi håpe at folk forstår hvor positivt og inkluderende dette miljøet er.

Se billedserie og les mer om vår reporter Nils i felt i ukas papirutgave; «Det er med bankende hjerte og skjelvende bein jeg sette meg til rette på sulkyen. Jeg er svettere enn hesten. Bente Espebu har nemlig invitert Åmliavisa til tandemkjøring med travhest på Engenes Travbane. Det blir en vanvittig tøff opplevelse.»

Alle ville hylle 20-åring

Sanghyllest: Dirigent Jorund Watne gir blomster til kollegaen. Konserten slutta som den starta, med mektig allsang i form av ”La oss leve for hverandre”, signert publikum og fire kor.

 

– Leger burde dele ut korsang på resept. Man får mange positive helseeffekter av å synge i kor. Simonstad Sangkor har skjønt det. Det er gildt å høre på dere og gildt være sammen med dere, sa en opprømt Jorund Watne i KorForAlle under Søndagens jubileumskonsert i Åmli kirke.

Tre gjestende kor og en fullsatt kirke ville feire at Simonstad Sangkor fyller 20 år. Det ble en kveld fylt av høystemt sang, begeistra taler, gaver, gledestårer og mimring.

– En fantastisk reise
De tre gjestende kora var KorForAlle som har sitt utspring i Froland Misjonskirke. KorGla` tilhører Froland Menighetssenter og KorUnik kommer fra Åmli.
Dirigent Tore Konnestad starta konserten med å fortelle om historia til Simonstad Sangkor.
– Det har vært en fantastisk reise gjennom tjue begivenhetsrike år. Jeg tror kanskje vi er norges mest aktive kor, sa Konnestad. Han fortalte at de har vært samla til øvelse på Vonheim nesten 900 ganger. I samme periode har de opptrådt 800 ganger på 130 ulike steder.

 
Bedehus og fengsler
–Jeg tror vi har opptrådt på hvert eneste bedehus mellom Kristiansand og Kragerø. Vi har også besøkt sju ulike land, fortsatte Konnestad.
Koret opptrådte for 3.000 mennesker i Mariakirken i Krakow og har ellers sunget i noen av Europas vakreste katedraler. Koret har gitt ut seks CD`er og hatt felleskonserter med noen av landets mest kjente artister.
– Den mest minneverdige konserten var nok likevel da vi sang for femten fanger i Arendal kretsfengsel. I år vender vi tilbake på selveste julaften, fortalte Konnestad.
I 1997 møttes tolv stykker på grendehuset Vonheim og ble enige om å starte et kor. Ingen av dem hadde gjort noe slikt tidligere. Siden har rundt 50 stykker vært innom Simonstad Sangkor.
Foruten dirigenten, er det i dag fem som har vært med fra starten, nemlig Berit og Otto Storbrua, Ragnhild og Kjell Selseng, pluss Ingeborg Espeland.
– Vi har opplevd utrolig mye spennende og vi har hatt det fryktelig moro, oppsummerte Konnestad.

La oss leve for hverandre
Simonstad Sangkor starta konserten med den aller første låten de opptrådte med, nemlig ”La oss leve for hverandre” som Gluntan først kom med i 1969.
Deretter var det tid for lystenning, noe som har blitt en kjær og fin tradisjon på mange av konsertene til Simonstad Sangkor. Olav Stiansen las noen velvalgte ord, mens en representant for hvert av de fire kora, tente et lys. Fra Simonstad Sangkor var det Ragnhild Selseng som hadde denne æren.
Deretter gikk det slag i slag med fremragende opptreder fra alle fire kor, bare avbrutt av hyldningstaler og gaver til jubilanten.

KorUnik imponerte
Åmliavisa ble spesielt imponert over opptredenen til KorUnik. De framførte tre religiøse sanger a cappella, så nydelig klokkerent og harmonisk, at det var en fryd å høre på. Man kunne lukke øynene og føle en flik av himmelen.

 

«De gamle gubbene»

Det hele begynner med en epost, som forteller oss at hver dag møtes en gjeng «gamle gubber» på butikken på Nelaug. Her har de sågar et eget bord, og rundt dette løser de verdensproblemer og drikker kaffe.

11.00. Sola står slagferdig på himmelen og blinker på bilene som svinger inn foran butikken. De vet ikke at vi kommer, men det er bare smil å få når vi spør om vi kan slå oss ned ved det faste bordet.

Kafe i butikk
På min venstre side har jeg Åmlis gamle ordfører, Sverre Kløvfjell. Andreas Hansen sitter innenfor. Og så har vi Magne Olsen fra Selåsvatn som ankommer nesten samtidig. Flere stoler blir trukket frem.
Men de pleier å være flere gutter rundt bordet. Fast inventar og eldstemann Ola T. Åsheim, og Steinar O. Hushovd. Neste faste ramler plutselig inn døra, han har 44 i sko og er ute etter fiskegrateng. Mannens navn er Kåre Ufsvatn.
Alderen mellom butikkgjengen løper fra midt på 60-tallet til om lag 86 år, får jeg beskjed om.
– Vi feirer hver dag, du ser vel det at vi har kjeks og greier, kommer det fra Andreas Hansen. Og hver lørdag får vi gjerne hjemmebakt kake også av Silvana Franke (hun som driver butikken på Nelaug)
-Men dere betaler ikke leie?
– Hahah, nei men det burde vi kanskje gjort, kommer det fra den blide gjengen. For her sitter de altså hver eneste hverdag, men på lørdager da møtes de 1 time senere.
-Vi må jo hvile litt også, som Hansen sier.

IMG_6796

Hoppbakke
Men her diskuterer de mye rart, det går i politikk, det som står i avisene. Så seiler en mann i blå jakke og caps inn. Tellef, sier han og trykker hånden min. Har du et etternavn?
Nei, svarer han og så ler alle igjen.
Tema blir plutselig hoppbakke. For det var stor aktivitet her på Nelaug før i tia.
-Det gikk til og med et ekstra tog fra Arendal og opp hit, da det hele pågikk. De gamle hoppa med ryggsekk. Kåre hoppa uten, han var vel 7 år første gang det hele pågikk, forteller gjengen.
-Det var et jernbaneskirenn, og jeg var den eneste – også ennå rundt bordet her som ikke var av Jernbanefamilie, men jeg bodde jo her så jeg fikk disp til å hoppe, smiler Kåre.
Opp til 150 deltagere kom hit til Nelaug, for å se og hoppe.

Suksess på Nelaug
– Det var premierenn rett oppi her vet du, se her skal du få se ei bok. Jeg mener det står noe om det på side 92, du kan låne den, sier denne Tellef uten etternavn som rekker meg «Mellom Lunde og Sira». Det er bare det at han har skrevet både navn og adresse i boka, så fra nå av vet vi både hvor han bor og at denne Tellef med boka også heter Brødsjømoen.

Rivende utvikling
Jeg leser. «Jernbanegrenda i ødemarken» I midten av 1920-årene begynte arbeidet med å anlegge en ny stasjon på Nelaug. Nelaug- grenda var uten veiforbindelse helt frem til høsten 1957. Hvor mange mennesker som bodde på Nelaug da virksomheten var størst, er ikke godt å fastslå, men for omlag 40 år siden anslo en journalist at arbeidsstyrken var mellom 60-70 mann. Sammen med sine familier var tallet bortimot 200 til 250 mennesker. Knapt noen stasjon hadde så rivende utvikling. Det sosiale liv blomstret i jernbanegrenda, med egne juletrefester og 17.mai tog, men det var de årlige skirennene som både voksne og barn gledet seg mest til. Det var avgjort årets største begivenhet.”
For å sitere telegrafist Anskar Strand i samme bok; Skirennet på Nelaug er nå blitt en begivenhet. Disse skirenn kom i gang flere år før krigen. Etter krigen har det vært avholdt hvert år, unntagen ett, da der ikke fantes snø. I åra etter krigen har det bare vært avvikla hopprenn. I den største bakken, Foledalen, kan der hoppes ca. 25 meter. Det er personalet ved Nelaug som arrangerer disse renn, og fortjener annerkjennelse for dette”.
Hoppa dere langt da, spør jeg og gløtter opp fra boka.
– Ingen hoppa langt, ler Kåre.

– Ingen hoppa langt

Gamle historier
Så hva er det som gjør dere sinna da, eller glade – diskuteres det her?
-Vi er så gamle at vi orker ikke hisse oss så mye opp mer, kommer det fra Tellef.
– Men vi er ikke så glade i Trump, sier Sverre.
– Nei, der er vi vel ganske enige. Det er ikke så mye sprik i politisk syn her rundt bordet, selv om vi har våre småting som vi kan være uenige om, sier Andreas.
Kåre må snart gå, men først får vi vite at det er han som har drevet denne butikken i årtier før Silvana tok over, og før det- far hans igjen.
-Jeg dro med varer overalt, jeg husker jeg kom til et hus. ( ja, vi trenger ikke si hvor, men det var et hus på Vegårshei, hvisker de andre) Han skulle jo ha greie på alt mulig. Hvem jeg var, om jeg var gift, og jeg svarte at joda, det hadde jeg vært i 10 år. Og han lurte på om jeg hadde unger, og jeg svarte som sant var at vi hadde to.
-Så smalt det fra mannen; Da er du så å si avholdsmann du da.
Latteren sprer seg rundt bordet, og så tar historiefortelleren sin fiskegrateng og går.
Drev butikken
-Han der, sier de og peker mot der mannen som har gått, gikk. Det er hans gamle bil på bildet, sier de og nikker over kjekskurven der en smårød folkevognsbuss henger.
– Det må vel være tatt for 20- 30 år sia det, spør Andreas. Åh, nei. 30-40-50 år sia minst, mener Tellef som minner om vedbua de ser i ytterkanten av bildet. Den kjørte han varer og søppel med den bilen. Litt av en kombinasjon ler de.

– Tenker bare på sentrum
Men hva ellers er de glade for, hva engasjerer og inspirerer. Eller er det noe de mener er noe rør, hvis de får lov til å komme med åpen tale?
– Nei altså, jeg er skuffa over politikerne. De tenker bare på sentrum, og ikke oss i utkantene! De må tenke på oss også, se bare på hvordan det går med saken om jernbanen her, de støtter jo bare Brokelandsheia, smeller det fra gamle ordfører Kløvfjell.
Men han vet å snu også, vi får vel si noe pent også da, smiler han; den barnehagen på Selåsvatn, den var de kjappe og flinke på. Og det er viktig å legge til rette for i utkanten.
– Det andre som er viktig for folket på Nelaug er å beholde nærbutikken vi sitter i, den er ”limet” mener gutta rundt bordet. Men på spørsmål om det er noe annet de vil ha penger til, så mener de de har det meste her på Nelaug. Hvis de bare kunne la den jernbanen bestå… Og sandhallen er en sak de er glad forsvant, og Biozin heier de på med begge hender.
– Det handler om arbeidsplasser, sier Sverre og de andre nikker med ham. Viktig, viktig, viktig.
-Det hadde ikke gjort noe å fikse veien heller, det er jo som å kjøre ned en potetåker på tverke, sier Tellef. Og Sverre han mener politikerne må prioritere Kilandsfossen kraftverk.

Vi er så gamle at vi orker ikke
hisse oss opp så mye mer

Kjell Aukrust
Og har de noen gode historier før jeg takker pent for besøket? Njaa, nei. De er så grove at de egner seg ikke på trykk, ler Andreas. Men så kommer det en historie fra ham likevel om Kjell Aukrust som oppholdt seg på et hotell i Italia, en stortingsdelegasjon var ventet og resepsjonisten, i dette tilfelle en kvinne – spurte Aukrust som var fra samme land om hvordan man kunne si velkommen på norsk når de ankom. Det var bare det at Kjell hadde humor, så da kvinnen trykket hånden på delegasjonsmedlemmene så sa hun stolt, høyt og tydelig; Faen skjære.
Buktende og nå firestemt; Hahahahaha smyger seg rundt plastkoppene i den lille butikken på Nelaug.
Vi lar mennene drikke ferdig sin kaffe og løse flere verdensproblemer i fred, og går ut i sola i jernbanebygda.
Mon tro det blir hopp-renn noen gang her, igjen?

Lerche leverte

– Dette kommer til å bli en konsert dere kanskje aldri vil glemme. Nå må dere bare kose dere og nyte hvert minutt. Klem litt på naboen, eller han eller ho foran dere. Let the love flow, og ønsk velkommen til mannen som har fått skylda for været;  Sondre Lerche, åpnet festivalsjef Trond Aslaksen. lerc-2– Det faens jævla været, alt er min skyld fordi jeg er fra Bergen, men jeg skal gjøre opp for meg. Det ordneeeeer seg, åpnet headlineren for fredagens Heimover og så klinte han igang så regnet stilnet litt i ren forbauselse.

Låta «Legends» fylte Åmli.
«Please disregard
My endless hope
It just paved the way
For the end of our road
I sometimes called ya’ bluffing secret
You sometimes wrestled with my nerves
Can you imagine anybody else so close to you, it hurts»

lerc-4

Og den godeste Lerche har ikke bare ord som setter seg, han har ervervet seg en stålsikker driv, en nonchalant, hengslete og layd back stil som likevel sparker godt.  – Han har også en slags genial måte å sette sammen tverre toner til harmoni. Dessuten er han leken, og passe vill på scenen. Det sitter.

Publikum lot ikke begeistringen vente å seg, for mens Lerche selv klinka til med noen heftige riff og scene-spark kom de nærmere scenekanten og dansen fylte marka mens regnet sang om kapp i kor.

Han fulgte opp med «I Know Something That`s Gonna Break Your Heart»

«Love’s a theater of needs
For a pair of hopeless leads
You won’t believe me but you’re gonna break me too
Tonight can never let us down. Tomorrow will break your heart. Now I’m gonna break your heart»

Energisk og uredd, Lerche leverte i kveld.

 

lerc-3

Og, avslutningen ble selvfølgelig tatt i bar overkropp, men den som fikk den elleville jubelen var festivalsjefen selv som fulgte Lerches eksempel.

Festivalsjefen i "baris". Foto; Birger Sørgaard. Resterende foto: Camilla Glad.
Festivalsjefen i «baris». Foto; Birger Sørgaard. Resterende foto: Camilla Glad.

 

Silkebløt åpning av Heimover

Marit Larsen åpnet Heimover mens regnet strømmet ned, men det la overhode ikke en demper på stemningen i Åmli.

– Vi har hatt lyst til å komme hit siden festivalen startet, alle forteller at dette er stedet å være og vi kommer til å fortsette å komme. Det er en ære å få lov til å åpne Heimover, sa Marit Larsen og høstet applaus.

Og mens tonene slynget seg utover barn som danset rytmisk foran scenen, satt voksne folk under tak i armkroken til hverandre. Halvlitere byttet hender og latteren satt løst.

IMG_6909 – Kopi

Marit Larsen ble som 13-åring nominert til Spellemannprisen og fikk internasjonal oppmerksomhet da hun i tenårene var medlem av popduoen M2M sammen med barndomsvenninnen Marion Ravn. Under Spellemannprisen 2006 vant hun prisen for årets kvinnelige artist. Larsens debutalbum solgte for øvrig til gullplate på under en måned.

Hun sparte ikke på silkestemmen under Heimover-åpningen, og litt tid til snakk mellom tonene ble det;

– Vet dere hva. Nå vet altså sikkert alle her at pappa Aslaksen ( Trond Aslaksen. Red.anm) er far til Thomas og Jonas, ( Jonas Alaska) men i respekt for de få som kanskje ikke vet det sier jeg det likevel. Og vet dere hva. Pappa Aslaksen og Thomas har helt identisk latter. Ja,  det er nesten slik at man må ta seg sammen når man hører dem. Jeg spår at om et par år er de èn og samme person, sa Larsen. Og hun visste også godt hvem som hadde skylden for regnet, for det hadde neste artist ut; Sondre Lerche allerede påtatt seg skylden for, Bergens-mann som han er…

 

Les mer i papirutgaven, vi kommer også tilbake med flere saker på nett fra Heimover-helgen. 

IMG_6887 – Kopi

 

 

 

 

Smell under Trogfjell

Fredag 9. og lørdag 10.juni er det duket for årets sjette festivalopplevelse litt utenom det vanlige. Her skal nære og fjerne, få servert ekte greier i raust monn under Heimoverfestivalen.

Festivalsjef Trond Aslaksen er du klar??
Om jeg er klar? Klarere enn noen gang! Forhåndssalget av billetter er betydelig bedre enn tidligere år og teltplassen begynner å fylle seg opp! Alt ligger til rette for kanskje den beste Heimover noen gang, kommer det kontant fra festivalsjefen.

FESTIVALSJEF: Trond Aslaksen.
FESTIVALSJEF: Trond Aslaksen.

Kaffe på ”teltsenga”
På Heimover campen kan du altså komme som du er. Du kan ta med eget telt, campingvogn, bobil, båt på henger eller en mer kreativ overnattingsenhet. For de teltløse kan man også leie ferdig oppsatt telt, men da må du henge i stroppen- for her er det begrensende plasser. Vi snakker om et tilfluktssted rett ved idylliske Nidelva, og her kan man også få kaffe på liggeunderlaget om morgenen hvis man bestiller festivalcamp. Som alltid er det kun ekte greier som gjelder. For ikke er festivalsjefen glad i coverlåter, og det er fortsatt forbud mot Grandiosa og lunken bearnaisesaus. Her er det Åmli-kost som gjelder.
Og det rigges til et festivalområde der nostalgien og romantikken får fritt spillerom. En slags utvidet sommerfest om du vil.
-Det er alltid noe nytt på Heimover, men per nå er det bare kunstsjefen, Karin Børufsen, som har den fulle oversikten. I tillegg til nye elementer i utsmykkingen, er det også andre små overraskelser på lur. Så dere får bare komme og se, inviterer Aslaksen.
Omlag 90 frivillige er også klare til innsats.
– Mange er med for 5. og 6. gangen. Det er i år også ganske mange nye frivillige. Uten innsatsen fra de frivillige hadde det aldri blitt noen Heimover. Det samme gjelder våre trofaste sponsorer. Vi hadde ikke kunnet arrangere Heimover uten dem, mener Aslaksen.

Marit Larsen ( pressefoto- Heimover)
Marit Larsen ( pressefoto- Heimover)

Fredag på scenen
Og disse kommer for å spre musisk magi over de ekte greiene under Heimover festivalen.
Fredag kommer Sondre Lerche. Mannen kjenner de fleste, enten som mentor i tv-programmet The Voice på TV2, eller som nominert til klassene popsolist og tekstforfatter under Spellemannprisen 2014. I 2012 fikk han for øvrig portrettet sitt på Postens frimerkeserie om norsk populærmusikk.
Han får selskap av Marit Larsen samme dag. Hun ble som 13-åring nominert til Spellemannprisen og fikk internasjonal oppmerksomhet da hun i tenårene var medlem av popduoen M2M sammen med barndomsvenninnen Marion Ravn. Under Spellemannprisen 2006 vant hun prisen for årets kvinnelige artist. Larsens debutalbum solgte for øvrig til gullplate på under en måned.

Stein Torleif Bjella, pressefoto: Heimoverfestivalen.
Stein Torleif Bjella, pressefoto: Heimoverfestivalen.

Lørdag på scenen
Lørdag står Greni på scenen. Den tidligere BigBang-sjefen har gått solo – og kommer direkte til Heimover med sitt nye album. Mange av oss kjenner ham best fra alle år med BigBang. Men nå kommer han altså «alene», og Heimover-fansen får låtskriver, gitarist og vokalisten helt for seg selv. Øystein Greni er forøvrig sønn av Thor Greni, musiker og komponist i Lillestrømbandet Undertakers Cirkus, og har spilt sammen med en rekke andre kjente norske artister, både på konserter og i studio. Lørdag kommer også Stein Torleif Bjella som med sitt nære og melodiøse ordkløyveri demper pulsen, litt. Visekunstneren fra Ål lever i beste velgående og som den helstøpte liveartisten han har ord på seg for å være, kan man trolig glede seg.
Men for all del, det blir skikkelig trøkk også. Real Ones tråkker på gassen og sørger for smell, under Trogfjell. Men også melodiøse godbiter krydret med harmoniske, rustikke innslag med noen lekre instrumentale detaljer. Kommer gjør også Solveig Andersen, den nye soulkvinnen fra Arendal som tar med seg materiale fra sitt nye album.

Vågan og Thorsen til Simonstad

To eminente herrer med mange år bak seg i rampelyset, er på vei til Åmli. I morgen, lørdag blir det konsert med Eldar Vågan og kåseri med Øyvind Thorsen på Simonstad.

Først kom hvitveisa. Så nasjonaldagen. Og lørdag er det igjen konsert ved Vanntårnet på Simonstad. Tre bevis på at sommeren står for døra.

Kulturpersonene som har opptrådt ved Vanntårnet de siste åra har en viktig ting til felles. Det dreier som om godt voksne folk, med en spesiell appell til nettopp et voksent publikum.
Men dette betyr ikke at det er noe gammelsdags over arrangmenta. For maken til vågale, sprø og spudlende mennesker skal man lete lenge etter, jamfør Thorvald Stoltenberg og GT Sara (Gerd Miriam Thoreid) på 92. Sistnevnte var så frekk i kjeften at ungdommen rødma.
Lørdagens artister har også levd i noen år. Rockabilly-veteranen Eldar Vågan er mest kjent som låtskriver og gitarist i Vazelina Bilopphøggers siden 1979. Han er også billedkunster og spilte karakteren Torstein i Karl & Co, i tillegg til å være en stor Saab-entusiast. Vågan har de siste åra gitt ut tre soloplater og ble tidligere i år hyllet av artistkolleger i TV2-showet ”Hver gang vi møtes”. Eldar Vågan kommer til Simonstad med eget band.
Øyvind Thorsen er journalist, kåsør og forfatter fra Tvedestrand. Han har besøkt Simonstad før, nemlig i august 2012. Åmliavisa skrev den gangen:
”Thorsen tok publikum med latterstorm. De lo så tårene trilla. Da han avslutta kåseriet, var de fleste i ferd med å ramme av stolene av krampelatter”.
Konserten blir arrangert av en solid dugnadsgjeng i Vanntårnets Venner og Simonstad Vel. Ingeborg Espeland forteller at opplegget blir som tidligere år med bl.a. servering av mat og drikke. Hun oppfordrer folk til å ta med stoler. Publikum kan kjøpe billetter ved inngangen.
Denne gangen blir det dessverre ikke noe besøk av veterantoget fra Arendalbanens Venner, men tett av folk blir det nok likevel.

Grisefosterfar

Denne kule karen her heter Stian Finsrud, og i favnen har han en vilter ”sønn” som har fått det treffende navnet; ”Fleskeberget”. Vennegjengen kjøpte en gris hver, 13 stykk skal vokse seg fete her på Gjeruldstad. Formålet er å fostre opp fremtidig kortreist bacon til seg og sine.

Og det blir kjærleik i hver baconskive, for Stian sier natta til dem hver kveld, de får spankulere fritt, har bekk i det grisefine friluftshjemmet og fosterfar skal sågar spille ball med dem for å trimme flesket perfekt! For å unngå eventuelle misforståelser: Familien Finsrud har det like ryddig og pent hjemme som andre barnefamilier. Likevel tør vi påstå at det råder svinaktige tilstander på Gjeruldstad. Stian Finsrud har nemlig blitt fosterfar til tretten nusselige, lyserøde barn som er utstyrt med hver sin kledelige stikkontakt-nese.

Det fleste vet at Åmli har fellesbeiter for kyr. Om sommeren kommer de til kommunen fra gårdsbruk over hele Aust-Agder, for å beite på store jorder med saftig grønt grass.
Nå har oppfinnsomme Stian Finsrud etablert sin egen variant av fellesbeitetradisjonen.

13 forskjellige eiere
– De tretten grisene har tretten forskjellige eiere, forklarer han. Stian lener seg til et solid plankegjerde og skuer stolt ut over innhegningen som han har rigget til i et hjørne av gårdsplassen.
Her tasser, løper, grynter og graver tretten små griser. Skapningene er to måneder gamle og har en snittvekt på 25 kilo.
Stian forteller at denne historia begynte i vinter. En venngjeng var samla til hyggelig lag. Her var de enige om at slike ting som bacon, nakkekoteletter, syltelabber, skinkesteik og svineribbe er sabla godt.
Problemet er bare at mye av dette er svinedyrt i Norge og det er altfor langt å dra på handletur til Svinesund.
Men så oppdaga vennegjengen at en av dem er så griseheldig at han har sin egen gård. Dermed ble ideen født om at Stian Finsrud kunne ta på seg rolla som grisefosterfar.

Den ene heter Bacon, en annen Fleskeberget

Sosialt med gris
– Vi gikk sammen om å kjøpe tretten griser fra samme kull og deler på kostnadene til kraftfor og andre utgifter, sier Stian.
Grisene eies blant anna av foreldrene hans, søstera Helene med familie og flere naboer på Simonstad, Selåsvatn og Flaten.
– Jeg oppdaga snart at det er veldig sosialt med gris. Jeg får stadig besøk av eierne som vil sjekke om grisen deres har det bra. De kommer med matavfall og slår av en prat. For å si det rett ut, så blir det mye griseprat, humrer han.
Selv er Stian absolutt av den mer pratsomme og sosiale typen. Han sier aldri nei til å fortelle en historie og har alltid noen svinaktig gode på lager. Særlig om folk som kjører svinefort med bil, for Stian er veldig glad i motoriserte redskaper.
– Har dere navn på grisene?
– Ja, noen, men navna er ikke så veldig oppfinnsomme. En heter Bacon, en annen Fleskeberget og en tredje Frida. Jeg regner med at alle får navn etterhvert, svarer han.

Stian Finsrud-8-NETT
full fres: Stian prøver seg som grisegjeter. De er egentlig veldig sosiale, men vil ikke bli løfta på

Med badekar og seng
Den firkanta innhegningen har en bekk som renner på tvers. Her er det fuktig hele sommeren. Stian har i tillegg plassert et badekar langs gjerdet. Det blir stadig etterfylt med friskt vann. Det samme gjør trauet med kraftfor.
I motsatt hjørne av innhengingen har Stian bygd et skur med blikktak. Inne i skuret er det rikelig med halm som grisene kan sove på. Skuret gir også skygge for sola.

Skal bli feite og fine
Stian forteller at de har planer om å beholde grisene fram til høsten, før de blir sendt til slakteriet. Da vil de forhåpentligvis ha en vekt på rundt 100 kilo, som er helt perfekt.
For to år siden hadde Stian to griser som han eide sjøl. Den gangen grudde han seg så til slaktinga, at grisene ble hele 150 og 161 kilo, før han orka å sende dem avgårde.
Egentlig var det grisene sjøl som besegla sin skjebne. De stakk av fra innhegningen, rota rundt på gårdsplassen, skremte de andre kjeledyra og gravde opp plenen så den så ut som en potetåker.
Etter dette lærte Stian å spikre plankene på innsida av gjerdestolpene.
– Jeg synes griser er koselige dyr. Det kan være veldig underholdene bare å sitte å se på dem. Det gir ro i sjelen, sier Stian og blir veldig filosofisk:
– Jeg tror egentlig at griser har et godt liv. Dagene går med til å sove og grise med maten.

Satser på ballspill
– Men får de nok mosjon?
– Ja, jeg har tenkt på dette med mosjon. Det er viktig å trimme flesket. Derfor vil jeg kjøpe en ball som de kan leke med. Jeg har oppdaga at griser er veldig glad i ballspill.
Under samtalen med Stian har vi hele tiden betraktet livet i grisebingen. Vi blir slått av at grisene gjør sitt ytterste for å leve opp til sitt litt tvilsomme rykte.
For snutene er konstant skitne på grunn av all gravinga i jorda. Og de har samme forhold til vann som unger. De liker å plaske søla og grise seg noe skikkelig til.
Reporteren prøver å klø en av dem bak øret i all vennskapelighet, men skjønner at griser ikke er katter. Grisen rister fornæma på hodet og kaster seg voldsomt rundt.
Men dette betyr ikke at grisene er folkesky. Da vi setter oss ned i grasset på innsiden av innhegningen, kommer hele flokken løpende i fullt firsprang og begynner å dra i armer og buksebein. Den våte, varme, skitne stikkkontakt-snuten blir veldig nærgående. Griser har tydeligvis sin egen kose med mennesker logikk.
Stian er litt bekymra for at det skal bli en varm sommer med stikkende sol. Derfor er han forberedt på å måtte smøre dem inn med solkrem. Ellers blir de enda mer lyserøde.
Om kvelden spaserer grisene automatisk inn i skuret for å sove på halmen. Der ligger de på rekke og rad og snorker som noen griser. Stian har for vane å si go`natt til ”ungeflokken” sin Så kan han samtidig sjekke at alle er på plass og har det bra.
Og skulle de få problemer med å sove, så kan han fortelle eventyret om Storeulv og de tre små grisene. Griser elsker nemlig denne historia fordi de alltid er lure og kloke, mens Storeulv tabber seg ut.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave og les leder

– Her er det tid til å leve

Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs. Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs.

Veien svinger seg innover som en buktende slange langs idyll. Øvre Ramse i Tovdal bader i sol, vi tar av etter butikken, opp grusveien. Helt på toppen skuer vi utover et landskap så vakkert at det formelig svir i hjertet. Ut fra gården kommer Lise Lotte Fogh Johansson med en hånd utstrakt; velkommen.

Solgte hus
Hun og mannen Trond flyttet hit med tre små 1.april i år. De solgte huset sitt i Danmark, sa opp jobbene, pakket alle eiendeler i en svær lastebil og så dro de til Norge, til Åmli og gården til foreldrene til Trond for å starte helt på nytt. Med noe de har tro på, leve livet litt stillere, litt roligere, og mye rikere. Mange av tingene er fortsatt studd inn på låven, men ting får komme på plass etter hvert.
Lise Lotte vil etablere seg som kunstner, og Trond har planer om å starte matvogn, med kortreist luksuriøs nærmat. Og allerede nå har potetene blitt satt i jorden, urter og grønnsaker skal dyrkes, de skal ikke bare bli selvforsynt, men på sikt skal egenavla grøde få plass i munner på sultne folk. Catering og salg av mat, muligvis deilige danske smørbrød. Det er i hvert fall planen. Men Trond kommer vi tilbake til, i dag er vi på besøk for å ta Lise Lotte i nærmere øyesyn.

IMG_6608 – Kopi
ELDHUS: Kunstneren selv i vinden foran det gamle eldhuset som nå fungerer perfekt som det nye atelieret.

 

Eldhus som malestue
-Jeg har pendlet i 8 år, jeg vil ikke mer. Vi har tre små barn, og bodde i Danmarks neste største by Aarhus, da får man ofte høy puls. Vi ville ta et radikalt valg, så vi gjorde det.
Ingrid (6) Astri (3) og Tuva (1)og. Den eldste begynner på skolen til høsten, men nå lever familien på 5 livets glade dager hjemme på gården, frie.
– Jeg har ikke angret et sekund, valget er tatt og det føles så meningsfylt. Hele hensikten med å starte opp for seg selv var å få mer tid med ungene, mer tid til oss. Her er det tid til å leve. Og det er kjempedeilig, sier Lise Lotte.
For den statsviterutdannede kvinnen som i en årrekke har jobbet som prosjektleder har en mann som nå drømmer om frukttrær. Hun på sin side, tasser opp i atelieret som er det gamle eldhuset på oppsiden av gården. Der er hun seg selv.
-Da vi kom 1.april satt jeg i en fillete kjeledress og frøys for da var det fortsatt vinter, men bare det å ha et eget sted å male, det er nydelig. Å se utover her, det er inspirasjon det, smiler hun.
Elva blinker, gresset strykes av mild vind og humlene durer i lufta. Det brekes lengre nede, komplett idyll. Vi skjønner henne.

Det føles så menigsfult å bo her, og det å bedrive kunst er nærmest et kall

Satser på online
– Jeg malte mitt første bilde i 2009, det har vært en hobby. Men jeg har gått kurs og lært mer og mer, til slutt fant jeg ut at det er dette jeg vil holde på med. Jeg elsker å uttrykke meg kreativt, sier hun.
Nå vil hun satse, og hun gjør det med motivasjon og lyst. Hun vil gjerne drive on-line kurs på nettet og markedsføre seg selv for bedrifter.
– Vi burde bruke den kreative delen av hjernen mer, og det er underprioritert i både jobb og i skolen, sier hun engasjert og fortsetter; vi trenger logikk og analyse, men kreativ utfoldelse mener jeg underprioritertes i skolen. Det tror jeg er en dårlig beslutning, for er det en ting vi er avhengig av i fremtiden er det at barna våre vokser opp med evnen til å kunne føde nye ideer. Skape nye ting. Hvis vi ikke får unger som evner å tenke noe nytt, får vi heller ikke utvikling. Vi må derfor sørge for at ungene våre også får stimulert den delen av hjernen også. Og jeg vil gjerne undervise barn, voksne og bedrifter, sier hun.

IMG_6637 – Kopi
NYESTE: Her er ekteparet Lise Lotte Fogh Johansson og Trond Johansson på gården med et par av Lise Lottes nyeste verk i hendene.

Aktuell med utstilling
Og snart blir hun å se i Åmli sentrum også, for 25.mai er det duket for første lokale utstilling. Det hele skjer på Waldemars Børs 25.mai, verkene skal henge der resten av sommeren og skal videre på utstilling til Danmark.
-Hvis de ikke blir solgt da, da må jeg lage flere, smiler kunstneren selv.
Det blir nok en om lag 15-20 verk som blir hengende her, og akkurat nå produserer hun til utstillingen. Det står bilder litt over alt, både i eldhus og i våningshuset. Hun har også ambisjon om å søke andre utstillinger i fremtiden, utvikle seg og gro.
– Man må jo starte et sted hvis man skal etablere seg som kunstner, jeg tror ikke det er lett, men jeg gjør det likevel. Man må satse, bruke muligheten man får. Det er nesten som et kall, ler hun. Og motivasjonen og ilden strutter, det er da et godt tegn, utbryter hun.
– Her i Tovdal har hun og familien funnet roen og de vil gi det tid nå for å se om de kan skape sine arbeidsplasser her, bli værende og muligvis på sikt ta over gården.

Ro i Tovdal
– Her trenger man ikke ta masse valg. Her er det en butikk, og det må vi forholde oss til. For meg er det deilig. Alt går sakte, man slipper å stresse så mye og folkene her er så gjestfrie, så gode. De heier på vekst, og selv om det er Trond som kjenner flest her føler jeg meg veldig inkludert allerede, sier hun idet de tre små og Trond kommer gående oppover fra åkeren i solsteika mens det nyvaskede tøyet vaier på snora, og det lukter godt av ny kløyvd ved fra naboens tomt. Her bor de, og her vil de skape noe- sammen.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave