«De gamle gubbene»

Det hele begynner med en epost, som forteller oss at hver dag møtes en gjeng «gamle gubber» på butikken på Nelaug. Her har de sågar et eget bord, og rundt dette løser de verdensproblemer og drikker kaffe.

11.00. Sola står slagferdig på himmelen og blinker på bilene som svinger inn foran butikken. De vet ikke at vi kommer, men det er bare smil å få når vi spør om vi kan slå oss ned ved det faste bordet.

Kafe i butikk
På min venstre side har jeg Åmlis gamle ordfører, Sverre Kløvfjell. Andreas Hansen sitter innenfor. Og så har vi Magne Olsen fra Selåsvatn som ankommer nesten samtidig. Flere stoler blir trukket frem.
Men de pleier å være flere gutter rundt bordet. Fast inventar og eldstemann Ola T. Åsheim, og Steinar O. Hushovd. Neste faste ramler plutselig inn døra, han har 44 i sko og er ute etter fiskegrateng. Mannens navn er Kåre Ufsvatn.
Alderen mellom butikkgjengen løper fra midt på 60-tallet til om lag 86 år, får jeg beskjed om.
– Vi feirer hver dag, du ser vel det at vi har kjeks og greier, kommer det fra Andreas Hansen. Og hver lørdag får vi gjerne hjemmebakt kake også av Silvana Franke (hun som driver butikken på Nelaug)
-Men dere betaler ikke leie?
– Hahah, nei men det burde vi kanskje gjort, kommer det fra den blide gjengen. For her sitter de altså hver eneste hverdag, men på lørdager da møtes de 1 time senere.
-Vi må jo hvile litt også, som Hansen sier.

IMG_6796

Hoppbakke
Men her diskuterer de mye rart, det går i politikk, det som står i avisene. Så seiler en mann i blå jakke og caps inn. Tellef, sier han og trykker hånden min. Har du et etternavn?
Nei, svarer han og så ler alle igjen.
Tema blir plutselig hoppbakke. For det var stor aktivitet her på Nelaug før i tia.
-Det gikk til og med et ekstra tog fra Arendal og opp hit, da det hele pågikk. De gamle hoppa med ryggsekk. Kåre hoppa uten, han var vel 7 år første gang det hele pågikk, forteller gjengen.
-Det var et jernbaneskirenn, og jeg var den eneste – også ennå rundt bordet her som ikke var av Jernbanefamilie, men jeg bodde jo her så jeg fikk disp til å hoppe, smiler Kåre.
Opp til 150 deltagere kom hit til Nelaug, for å se og hoppe.

Suksess på Nelaug
– Det var premierenn rett oppi her vet du, se her skal du få se ei bok. Jeg mener det står noe om det på side 92, du kan låne den, sier denne Tellef uten etternavn som rekker meg «Mellom Lunde og Sira». Det er bare det at han har skrevet både navn og adresse i boka, så fra nå av vet vi både hvor han bor og at denne Tellef med boka også heter Brødsjømoen.

Rivende utvikling
Jeg leser. «Jernbanegrenda i ødemarken» I midten av 1920-årene begynte arbeidet med å anlegge en ny stasjon på Nelaug. Nelaug- grenda var uten veiforbindelse helt frem til høsten 1957. Hvor mange mennesker som bodde på Nelaug da virksomheten var størst, er ikke godt å fastslå, men for omlag 40 år siden anslo en journalist at arbeidsstyrken var mellom 60-70 mann. Sammen med sine familier var tallet bortimot 200 til 250 mennesker. Knapt noen stasjon hadde så rivende utvikling. Det sosiale liv blomstret i jernbanegrenda, med egne juletrefester og 17.mai tog, men det var de årlige skirennene som både voksne og barn gledet seg mest til. Det var avgjort årets største begivenhet.”
For å sitere telegrafist Anskar Strand i samme bok; Skirennet på Nelaug er nå blitt en begivenhet. Disse skirenn kom i gang flere år før krigen. Etter krigen har det vært avholdt hvert år, unntagen ett, da der ikke fantes snø. I åra etter krigen har det bare vært avvikla hopprenn. I den største bakken, Foledalen, kan der hoppes ca. 25 meter. Det er personalet ved Nelaug som arrangerer disse renn, og fortjener annerkjennelse for dette”.
Hoppa dere langt da, spør jeg og gløtter opp fra boka.
– Ingen hoppa langt, ler Kåre.

– Ingen hoppa langt

Gamle historier
Så hva er det som gjør dere sinna da, eller glade – diskuteres det her?
-Vi er så gamle at vi orker ikke hisse oss så mye opp mer, kommer det fra Tellef.
– Men vi er ikke så glade i Trump, sier Sverre.
– Nei, der er vi vel ganske enige. Det er ikke så mye sprik i politisk syn her rundt bordet, selv om vi har våre småting som vi kan være uenige om, sier Andreas.
Kåre må snart gå, men først får vi vite at det er han som har drevet denne butikken i årtier før Silvana tok over, og før det- far hans igjen.
-Jeg dro med varer overalt, jeg husker jeg kom til et hus. ( ja, vi trenger ikke si hvor, men det var et hus på Vegårshei, hvisker de andre) Han skulle jo ha greie på alt mulig. Hvem jeg var, om jeg var gift, og jeg svarte at joda, det hadde jeg vært i 10 år. Og han lurte på om jeg hadde unger, og jeg svarte som sant var at vi hadde to.
-Så smalt det fra mannen; Da er du så å si avholdsmann du da.
Latteren sprer seg rundt bordet, og så tar historiefortelleren sin fiskegrateng og går.
Drev butikken
-Han der, sier de og peker mot der mannen som har gått, gikk. Det er hans gamle bil på bildet, sier de og nikker over kjekskurven der en smårød folkevognsbuss henger.
– Det må vel være tatt for 20- 30 år sia det, spør Andreas. Åh, nei. 30-40-50 år sia minst, mener Tellef som minner om vedbua de ser i ytterkanten av bildet. Den kjørte han varer og søppel med den bilen. Litt av en kombinasjon ler de.

– Tenker bare på sentrum
Men hva ellers er de glade for, hva engasjerer og inspirerer. Eller er det noe de mener er noe rør, hvis de får lov til å komme med åpen tale?
– Nei altså, jeg er skuffa over politikerne. De tenker bare på sentrum, og ikke oss i utkantene! De må tenke på oss også, se bare på hvordan det går med saken om jernbanen her, de støtter jo bare Brokelandsheia, smeller det fra gamle ordfører Kløvfjell.
Men han vet å snu også, vi får vel si noe pent også da, smiler han; den barnehagen på Selåsvatn, den var de kjappe og flinke på. Og det er viktig å legge til rette for i utkanten.
– Det andre som er viktig for folket på Nelaug er å beholde nærbutikken vi sitter i, den er ”limet” mener gutta rundt bordet. Men på spørsmål om det er noe annet de vil ha penger til, så mener de de har det meste her på Nelaug. Hvis de bare kunne la den jernbanen bestå… Og sandhallen er en sak de er glad forsvant, og Biozin heier de på med begge hender.
– Det handler om arbeidsplasser, sier Sverre og de andre nikker med ham. Viktig, viktig, viktig.
-Det hadde ikke gjort noe å fikse veien heller, det er jo som å kjøre ned en potetåker på tverke, sier Tellef. Og Sverre han mener politikerne må prioritere Kilandsfossen kraftverk.

Vi er så gamle at vi orker ikke
hisse oss opp så mye mer

Kjell Aukrust
Og har de noen gode historier før jeg takker pent for besøket? Njaa, nei. De er så grove at de egner seg ikke på trykk, ler Andreas. Men så kommer det en historie fra ham likevel om Kjell Aukrust som oppholdt seg på et hotell i Italia, en stortingsdelegasjon var ventet og resepsjonisten, i dette tilfelle en kvinne – spurte Aukrust som var fra samme land om hvordan man kunne si velkommen på norsk når de ankom. Det var bare det at Kjell hadde humor, så da kvinnen trykket hånden på delegasjonsmedlemmene så sa hun stolt, høyt og tydelig; Faen skjære.
Buktende og nå firestemt; Hahahahaha smyger seg rundt plastkoppene i den lille butikken på Nelaug.
Vi lar mennene drikke ferdig sin kaffe og løse flere verdensproblemer i fred, og går ut i sola i jernbanebygda.
Mon tro det blir hopp-renn noen gang her, igjen?

Lerche leverte

– Dette kommer til å bli en konsert dere kanskje aldri vil glemme. Nå må dere bare kose dere og nyte hvert minutt. Klem litt på naboen, eller han eller ho foran dere. Let the love flow, og ønsk velkommen til mannen som har fått skylda for været;  Sondre Lerche, åpnet festivalsjef Trond Aslaksen. lerc-2– Det faens jævla været, alt er min skyld fordi jeg er fra Bergen, men jeg skal gjøre opp for meg. Det ordneeeeer seg, åpnet headlineren for fredagens Heimover og så klinte han igang så regnet stilnet litt i ren forbauselse.

Låta «Legends» fylte Åmli.
«Please disregard
My endless hope
It just paved the way
For the end of our road
I sometimes called ya’ bluffing secret
You sometimes wrestled with my nerves
Can you imagine anybody else so close to you, it hurts»

lerc-4

Og den godeste Lerche har ikke bare ord som setter seg, han har ervervet seg en stålsikker driv, en nonchalant, hengslete og layd back stil som likevel sparker godt.  – Han har også en slags genial måte å sette sammen tverre toner til harmoni. Dessuten er han leken, og passe vill på scenen. Det sitter.

Publikum lot ikke begeistringen vente å seg, for mens Lerche selv klinka til med noen heftige riff og scene-spark kom de nærmere scenekanten og dansen fylte marka mens regnet sang om kapp i kor.

Han fulgte opp med «I Know Something That`s Gonna Break Your Heart»

«Love’s a theater of needs
For a pair of hopeless leads
You won’t believe me but you’re gonna break me too
Tonight can never let us down. Tomorrow will break your heart. Now I’m gonna break your heart»

Energisk og uredd, Lerche leverte i kveld.

 

lerc-3

Og, avslutningen ble selvfølgelig tatt i bar overkropp, men den som fikk den elleville jubelen var festivalsjefen selv som fulgte Lerches eksempel.

Festivalsjefen i "baris". Foto; Birger Sørgaard. Resterende foto: Camilla Glad.
Festivalsjefen i «baris». Foto; Birger Sørgaard. Resterende foto: Camilla Glad.

 

Silkebløt åpning av Heimover

Marit Larsen åpnet Heimover mens regnet strømmet ned, men det la overhode ikke en demper på stemningen i Åmli.

– Vi har hatt lyst til å komme hit siden festivalen startet, alle forteller at dette er stedet å være og vi kommer til å fortsette å komme. Det er en ære å få lov til å åpne Heimover, sa Marit Larsen og høstet applaus.

Og mens tonene slynget seg utover barn som danset rytmisk foran scenen, satt voksne folk under tak i armkroken til hverandre. Halvlitere byttet hender og latteren satt løst.

IMG_6909 – Kopi

Marit Larsen ble som 13-åring nominert til Spellemannprisen og fikk internasjonal oppmerksomhet da hun i tenårene var medlem av popduoen M2M sammen med barndomsvenninnen Marion Ravn. Under Spellemannprisen 2006 vant hun prisen for årets kvinnelige artist. Larsens debutalbum solgte for øvrig til gullplate på under en måned.

Hun sparte ikke på silkestemmen under Heimover-åpningen, og litt tid til snakk mellom tonene ble det;

– Vet dere hva. Nå vet altså sikkert alle her at pappa Aslaksen ( Trond Aslaksen. Red.anm) er far til Thomas og Jonas, ( Jonas Alaska) men i respekt for de få som kanskje ikke vet det sier jeg det likevel. Og vet dere hva. Pappa Aslaksen og Thomas har helt identisk latter. Ja,  det er nesten slik at man må ta seg sammen når man hører dem. Jeg spår at om et par år er de èn og samme person, sa Larsen. Og hun visste også godt hvem som hadde skylden for regnet, for det hadde neste artist ut; Sondre Lerche allerede påtatt seg skylden for, Bergens-mann som han er…

 

Les mer i papirutgaven, vi kommer også tilbake med flere saker på nett fra Heimover-helgen. 

IMG_6887 – Kopi

 

 

 

 

Smell under Trogfjell

Fredag 9. og lørdag 10.juni er det duket for årets sjette festivalopplevelse litt utenom det vanlige. Her skal nære og fjerne, få servert ekte greier i raust monn under Heimoverfestivalen.

Festivalsjef Trond Aslaksen er du klar??
Om jeg er klar? Klarere enn noen gang! Forhåndssalget av billetter er betydelig bedre enn tidligere år og teltplassen begynner å fylle seg opp! Alt ligger til rette for kanskje den beste Heimover noen gang, kommer det kontant fra festivalsjefen.

FESTIVALSJEF: Trond Aslaksen.
FESTIVALSJEF: Trond Aslaksen.

Kaffe på ”teltsenga”
På Heimover campen kan du altså komme som du er. Du kan ta med eget telt, campingvogn, bobil, båt på henger eller en mer kreativ overnattingsenhet. For de teltløse kan man også leie ferdig oppsatt telt, men da må du henge i stroppen- for her er det begrensende plasser. Vi snakker om et tilfluktssted rett ved idylliske Nidelva, og her kan man også få kaffe på liggeunderlaget om morgenen hvis man bestiller festivalcamp. Som alltid er det kun ekte greier som gjelder. For ikke er festivalsjefen glad i coverlåter, og det er fortsatt forbud mot Grandiosa og lunken bearnaisesaus. Her er det Åmli-kost som gjelder.
Og det rigges til et festivalområde der nostalgien og romantikken får fritt spillerom. En slags utvidet sommerfest om du vil.
-Det er alltid noe nytt på Heimover, men per nå er det bare kunstsjefen, Karin Børufsen, som har den fulle oversikten. I tillegg til nye elementer i utsmykkingen, er det også andre små overraskelser på lur. Så dere får bare komme og se, inviterer Aslaksen.
Omlag 90 frivillige er også klare til innsats.
– Mange er med for 5. og 6. gangen. Det er i år også ganske mange nye frivillige. Uten innsatsen fra de frivillige hadde det aldri blitt noen Heimover. Det samme gjelder våre trofaste sponsorer. Vi hadde ikke kunnet arrangere Heimover uten dem, mener Aslaksen.

Marit Larsen ( pressefoto- Heimover)
Marit Larsen ( pressefoto- Heimover)

Fredag på scenen
Og disse kommer for å spre musisk magi over de ekte greiene under Heimover festivalen.
Fredag kommer Sondre Lerche. Mannen kjenner de fleste, enten som mentor i tv-programmet The Voice på TV2, eller som nominert til klassene popsolist og tekstforfatter under Spellemannprisen 2014. I 2012 fikk han for øvrig portrettet sitt på Postens frimerkeserie om norsk populærmusikk.
Han får selskap av Marit Larsen samme dag. Hun ble som 13-åring nominert til Spellemannprisen og fikk internasjonal oppmerksomhet da hun i tenårene var medlem av popduoen M2M sammen med barndomsvenninnen Marion Ravn. Under Spellemannprisen 2006 vant hun prisen for årets kvinnelige artist. Larsens debutalbum solgte for øvrig til gullplate på under en måned.

Stein Torleif Bjella, pressefoto: Heimoverfestivalen.
Stein Torleif Bjella, pressefoto: Heimoverfestivalen.

Lørdag på scenen
Lørdag står Greni på scenen. Den tidligere BigBang-sjefen har gått solo – og kommer direkte til Heimover med sitt nye album. Mange av oss kjenner ham best fra alle år med BigBang. Men nå kommer han altså «alene», og Heimover-fansen får låtskriver, gitarist og vokalisten helt for seg selv. Øystein Greni er forøvrig sønn av Thor Greni, musiker og komponist i Lillestrømbandet Undertakers Cirkus, og har spilt sammen med en rekke andre kjente norske artister, både på konserter og i studio. Lørdag kommer også Stein Torleif Bjella som med sitt nære og melodiøse ordkløyveri demper pulsen, litt. Visekunstneren fra Ål lever i beste velgående og som den helstøpte liveartisten han har ord på seg for å være, kan man trolig glede seg.
Men for all del, det blir skikkelig trøkk også. Real Ones tråkker på gassen og sørger for smell, under Trogfjell. Men også melodiøse godbiter krydret med harmoniske, rustikke innslag med noen lekre instrumentale detaljer. Kommer gjør også Solveig Andersen, den nye soulkvinnen fra Arendal som tar med seg materiale fra sitt nye album.

Vågan og Thorsen til Simonstad

To eminente herrer med mange år bak seg i rampelyset, er på vei til Åmli. I morgen, lørdag blir det konsert med Eldar Vågan og kåseri med Øyvind Thorsen på Simonstad.

Først kom hvitveisa. Så nasjonaldagen. Og lørdag er det igjen konsert ved Vanntårnet på Simonstad. Tre bevis på at sommeren står for døra.

Kulturpersonene som har opptrådt ved Vanntårnet de siste åra har en viktig ting til felles. Det dreier som om godt voksne folk, med en spesiell appell til nettopp et voksent publikum.
Men dette betyr ikke at det er noe gammelsdags over arrangmenta. For maken til vågale, sprø og spudlende mennesker skal man lete lenge etter, jamfør Thorvald Stoltenberg og GT Sara (Gerd Miriam Thoreid) på 92. Sistnevnte var så frekk i kjeften at ungdommen rødma.
Lørdagens artister har også levd i noen år. Rockabilly-veteranen Eldar Vågan er mest kjent som låtskriver og gitarist i Vazelina Bilopphøggers siden 1979. Han er også billedkunster og spilte karakteren Torstein i Karl & Co, i tillegg til å være en stor Saab-entusiast. Vågan har de siste åra gitt ut tre soloplater og ble tidligere i år hyllet av artistkolleger i TV2-showet ”Hver gang vi møtes”. Eldar Vågan kommer til Simonstad med eget band.
Øyvind Thorsen er journalist, kåsør og forfatter fra Tvedestrand. Han har besøkt Simonstad før, nemlig i august 2012. Åmliavisa skrev den gangen:
”Thorsen tok publikum med latterstorm. De lo så tårene trilla. Da han avslutta kåseriet, var de fleste i ferd med å ramme av stolene av krampelatter”.
Konserten blir arrangert av en solid dugnadsgjeng i Vanntårnets Venner og Simonstad Vel. Ingeborg Espeland forteller at opplegget blir som tidligere år med bl.a. servering av mat og drikke. Hun oppfordrer folk til å ta med stoler. Publikum kan kjøpe billetter ved inngangen.
Denne gangen blir det dessverre ikke noe besøk av veterantoget fra Arendalbanens Venner, men tett av folk blir det nok likevel.

Grisefosterfar

Denne kule karen her heter Stian Finsrud, og i favnen har han en vilter ”sønn” som har fått det treffende navnet; ”Fleskeberget”. Vennegjengen kjøpte en gris hver, 13 stykk skal vokse seg fete her på Gjeruldstad. Formålet er å fostre opp fremtidig kortreist bacon til seg og sine.

Og det blir kjærleik i hver baconskive, for Stian sier natta til dem hver kveld, de får spankulere fritt, har bekk i det grisefine friluftshjemmet og fosterfar skal sågar spille ball med dem for å trimme flesket perfekt! For å unngå eventuelle misforståelser: Familien Finsrud har det like ryddig og pent hjemme som andre barnefamilier. Likevel tør vi påstå at det råder svinaktige tilstander på Gjeruldstad. Stian Finsrud har nemlig blitt fosterfar til tretten nusselige, lyserøde barn som er utstyrt med hver sin kledelige stikkontakt-nese.

Det fleste vet at Åmli har fellesbeiter for kyr. Om sommeren kommer de til kommunen fra gårdsbruk over hele Aust-Agder, for å beite på store jorder med saftig grønt grass.
Nå har oppfinnsomme Stian Finsrud etablert sin egen variant av fellesbeitetradisjonen.

13 forskjellige eiere
– De tretten grisene har tretten forskjellige eiere, forklarer han. Stian lener seg til et solid plankegjerde og skuer stolt ut over innhegningen som han har rigget til i et hjørne av gårdsplassen.
Her tasser, løper, grynter og graver tretten små griser. Skapningene er to måneder gamle og har en snittvekt på 25 kilo.
Stian forteller at denne historia begynte i vinter. En venngjeng var samla til hyggelig lag. Her var de enige om at slike ting som bacon, nakkekoteletter, syltelabber, skinkesteik og svineribbe er sabla godt.
Problemet er bare at mye av dette er svinedyrt i Norge og det er altfor langt å dra på handletur til Svinesund.
Men så oppdaga vennegjengen at en av dem er så griseheldig at han har sin egen gård. Dermed ble ideen født om at Stian Finsrud kunne ta på seg rolla som grisefosterfar.

Den ene heter Bacon, en annen Fleskeberget

Sosialt med gris
– Vi gikk sammen om å kjøpe tretten griser fra samme kull og deler på kostnadene til kraftfor og andre utgifter, sier Stian.
Grisene eies blant anna av foreldrene hans, søstera Helene med familie og flere naboer på Simonstad, Selåsvatn og Flaten.
– Jeg oppdaga snart at det er veldig sosialt med gris. Jeg får stadig besøk av eierne som vil sjekke om grisen deres har det bra. De kommer med matavfall og slår av en prat. For å si det rett ut, så blir det mye griseprat, humrer han.
Selv er Stian absolutt av den mer pratsomme og sosiale typen. Han sier aldri nei til å fortelle en historie og har alltid noen svinaktig gode på lager. Særlig om folk som kjører svinefort med bil, for Stian er veldig glad i motoriserte redskaper.
– Har dere navn på grisene?
– Ja, noen, men navna er ikke så veldig oppfinnsomme. En heter Bacon, en annen Fleskeberget og en tredje Frida. Jeg regner med at alle får navn etterhvert, svarer han.

Stian Finsrud-8-NETT
full fres: Stian prøver seg som grisegjeter. De er egentlig veldig sosiale, men vil ikke bli løfta på

Med badekar og seng
Den firkanta innhegningen har en bekk som renner på tvers. Her er det fuktig hele sommeren. Stian har i tillegg plassert et badekar langs gjerdet. Det blir stadig etterfylt med friskt vann. Det samme gjør trauet med kraftfor.
I motsatt hjørne av innhengingen har Stian bygd et skur med blikktak. Inne i skuret er det rikelig med halm som grisene kan sove på. Skuret gir også skygge for sola.

Skal bli feite og fine
Stian forteller at de har planer om å beholde grisene fram til høsten, før de blir sendt til slakteriet. Da vil de forhåpentligvis ha en vekt på rundt 100 kilo, som er helt perfekt.
For to år siden hadde Stian to griser som han eide sjøl. Den gangen grudde han seg så til slaktinga, at grisene ble hele 150 og 161 kilo, før han orka å sende dem avgårde.
Egentlig var det grisene sjøl som besegla sin skjebne. De stakk av fra innhegningen, rota rundt på gårdsplassen, skremte de andre kjeledyra og gravde opp plenen så den så ut som en potetåker.
Etter dette lærte Stian å spikre plankene på innsida av gjerdestolpene.
– Jeg synes griser er koselige dyr. Det kan være veldig underholdene bare å sitte å se på dem. Det gir ro i sjelen, sier Stian og blir veldig filosofisk:
– Jeg tror egentlig at griser har et godt liv. Dagene går med til å sove og grise med maten.

Satser på ballspill
– Men får de nok mosjon?
– Ja, jeg har tenkt på dette med mosjon. Det er viktig å trimme flesket. Derfor vil jeg kjøpe en ball som de kan leke med. Jeg har oppdaga at griser er veldig glad i ballspill.
Under samtalen med Stian har vi hele tiden betraktet livet i grisebingen. Vi blir slått av at grisene gjør sitt ytterste for å leve opp til sitt litt tvilsomme rykte.
For snutene er konstant skitne på grunn av all gravinga i jorda. Og de har samme forhold til vann som unger. De liker å plaske søla og grise seg noe skikkelig til.
Reporteren prøver å klø en av dem bak øret i all vennskapelighet, men skjønner at griser ikke er katter. Grisen rister fornæma på hodet og kaster seg voldsomt rundt.
Men dette betyr ikke at grisene er folkesky. Da vi setter oss ned i grasset på innsiden av innhegningen, kommer hele flokken løpende i fullt firsprang og begynner å dra i armer og buksebein. Den våte, varme, skitne stikkkontakt-snuten blir veldig nærgående. Griser har tydeligvis sin egen kose med mennesker logikk.
Stian er litt bekymra for at det skal bli en varm sommer med stikkende sol. Derfor er han forberedt på å måtte smøre dem inn med solkrem. Ellers blir de enda mer lyserøde.
Om kvelden spaserer grisene automatisk inn i skuret for å sove på halmen. Der ligger de på rekke og rad og snorker som noen griser. Stian har for vane å si go`natt til ”ungeflokken” sin Så kan han samtidig sjekke at alle er på plass og har det bra.
Og skulle de få problemer med å sove, så kan han fortelle eventyret om Storeulv og de tre små grisene. Griser elsker nemlig denne historia fordi de alltid er lure og kloke, mens Storeulv tabber seg ut.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave og les leder

– Her er det tid til å leve

Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs. Lise Lotte Fogh Johansson og mannen Trond sa opp jobbene, tok med seg de tre små og flyttet til Tovdal. Nå vil hun etablere seg som kunstner og 25.mai er det duket for første utstilling på Waldemars Børs.

Veien svinger seg innover som en buktende slange langs idyll. Øvre Ramse i Tovdal bader i sol, vi tar av etter butikken, opp grusveien. Helt på toppen skuer vi utover et landskap så vakkert at det formelig svir i hjertet. Ut fra gården kommer Lise Lotte Fogh Johansson med en hånd utstrakt; velkommen.

Solgte hus
Hun og mannen Trond flyttet hit med tre små 1.april i år. De solgte huset sitt i Danmark, sa opp jobbene, pakket alle eiendeler i en svær lastebil og så dro de til Norge, til Åmli og gården til foreldrene til Trond for å starte helt på nytt. Med noe de har tro på, leve livet litt stillere, litt roligere, og mye rikere. Mange av tingene er fortsatt studd inn på låven, men ting får komme på plass etter hvert.
Lise Lotte vil etablere seg som kunstner, og Trond har planer om å starte matvogn, med kortreist luksuriøs nærmat. Og allerede nå har potetene blitt satt i jorden, urter og grønnsaker skal dyrkes, de skal ikke bare bli selvforsynt, men på sikt skal egenavla grøde få plass i munner på sultne folk. Catering og salg av mat, muligvis deilige danske smørbrød. Det er i hvert fall planen. Men Trond kommer vi tilbake til, i dag er vi på besøk for å ta Lise Lotte i nærmere øyesyn.

IMG_6608 – Kopi
ELDHUS: Kunstneren selv i vinden foran det gamle eldhuset som nå fungerer perfekt som det nye atelieret.

 

Eldhus som malestue
-Jeg har pendlet i 8 år, jeg vil ikke mer. Vi har tre små barn, og bodde i Danmarks neste største by Aarhus, da får man ofte høy puls. Vi ville ta et radikalt valg, så vi gjorde det.
Ingrid (6) Astri (3) og Tuva (1)og. Den eldste begynner på skolen til høsten, men nå lever familien på 5 livets glade dager hjemme på gården, frie.
– Jeg har ikke angret et sekund, valget er tatt og det føles så meningsfylt. Hele hensikten med å starte opp for seg selv var å få mer tid med ungene, mer tid til oss. Her er det tid til å leve. Og det er kjempedeilig, sier Lise Lotte.
For den statsviterutdannede kvinnen som i en årrekke har jobbet som prosjektleder har en mann som nå drømmer om frukttrær. Hun på sin side, tasser opp i atelieret som er det gamle eldhuset på oppsiden av gården. Der er hun seg selv.
-Da vi kom 1.april satt jeg i en fillete kjeledress og frøys for da var det fortsatt vinter, men bare det å ha et eget sted å male, det er nydelig. Å se utover her, det er inspirasjon det, smiler hun.
Elva blinker, gresset strykes av mild vind og humlene durer i lufta. Det brekes lengre nede, komplett idyll. Vi skjønner henne.

Det føles så menigsfult å bo her, og det å bedrive kunst er nærmest et kall

Satser på online
– Jeg malte mitt første bilde i 2009, det har vært en hobby. Men jeg har gått kurs og lært mer og mer, til slutt fant jeg ut at det er dette jeg vil holde på med. Jeg elsker å uttrykke meg kreativt, sier hun.
Nå vil hun satse, og hun gjør det med motivasjon og lyst. Hun vil gjerne drive on-line kurs på nettet og markedsføre seg selv for bedrifter.
– Vi burde bruke den kreative delen av hjernen mer, og det er underprioritert i både jobb og i skolen, sier hun engasjert og fortsetter; vi trenger logikk og analyse, men kreativ utfoldelse mener jeg underprioritertes i skolen. Det tror jeg er en dårlig beslutning, for er det en ting vi er avhengig av i fremtiden er det at barna våre vokser opp med evnen til å kunne føde nye ideer. Skape nye ting. Hvis vi ikke får unger som evner å tenke noe nytt, får vi heller ikke utvikling. Vi må derfor sørge for at ungene våre også får stimulert den delen av hjernen også. Og jeg vil gjerne undervise barn, voksne og bedrifter, sier hun.

IMG_6637 – Kopi
NYESTE: Her er ekteparet Lise Lotte Fogh Johansson og Trond Johansson på gården med et par av Lise Lottes nyeste verk i hendene.

Aktuell med utstilling
Og snart blir hun å se i Åmli sentrum også, for 25.mai er det duket for første lokale utstilling. Det hele skjer på Waldemars Børs 25.mai, verkene skal henge der resten av sommeren og skal videre på utstilling til Danmark.
-Hvis de ikke blir solgt da, da må jeg lage flere, smiler kunstneren selv.
Det blir nok en om lag 15-20 verk som blir hengende her, og akkurat nå produserer hun til utstillingen. Det står bilder litt over alt, både i eldhus og i våningshuset. Hun har også ambisjon om å søke andre utstillinger i fremtiden, utvikle seg og gro.
– Man må jo starte et sted hvis man skal etablere seg som kunstner, jeg tror ikke det er lett, men jeg gjør det likevel. Man må satse, bruke muligheten man får. Det er nesten som et kall, ler hun. Og motivasjonen og ilden strutter, det er da et godt tegn, utbryter hun.
– Her i Tovdal har hun og familien funnet roen og de vil gi det tid nå for å se om de kan skape sine arbeidsplasser her, bli værende og muligvis på sikt ta over gården.

Ro i Tovdal
– Her trenger man ikke ta masse valg. Her er det en butikk, og det må vi forholde oss til. For meg er det deilig. Alt går sakte, man slipper å stresse så mye og folkene her er så gjestfrie, så gode. De heier på vekst, og selv om det er Trond som kjenner flest her føler jeg meg veldig inkludert allerede, sier hun idet de tre små og Trond kommer gående oppover fra åkeren i solsteika mens det nyvaskede tøyet vaier på snora, og det lukter godt av ny kløyvd ved fra naboens tomt. Her bor de, og her vil de skape noe- sammen.

 

Se flere bilder i dagens papirutgave 

Historielag feiret 50 år

Torild Fossnes, Olga Maria Breivik og Egil Fiane ble med stor applaus  kåra til æresmedlemmer i Åmli historielag under jubilumsfesten på Hillestad. De tre er kjente fagfolk på sine områder og har lagt ned en stor dugnadsinnsats for laget.

Leder Anne Tone Aanby var i perlehumør da hun ønsket over 40 gjester velkommen til fest på galleriet. De benka seg rundt to langbord som fylte hele rommet.

Bunader som kulisse
Åmli historielag seiler i medvind for tiden med stor aktivitet på flere områder. Akkurat nå er det mest fokus på gamle folkedrakter og bunader, som en opptakt til den nye permanente utstillinga på Elvarheim Museum.
Derfor kunne ikke jubileumsfesten blitt arrangert på et bedre sted enn nettopp Hillestad-galleriet. Tittelen på vårutstillinga er nemlig ”Gamle skattar i ny støyp”, der en viser pryd på bunader og festdrakter.

Nylund slo an tonen
Jubileumsfesten starta med at Rune Nylund framførte stevet ”Friarvise” frå Telemark. Den milde, klare stemmen hans, er kjent fra CD`en med Engvald Bakkan trilogien og ”Spelet om Inger og Knut”.
Så kom det en bolk med litt kjedelige – men dog nødvendige – årsmøtesaker. Her kunne Aanby fortelle at laget har 71 medlemmer.
I årsplanen for 2017 blir det blant anna lagt opp til høytidelig åpning av utstillinga ”Bær og bærplukking i Åmli” på Elvarheim i juni, LOS-tur i samarbeid med Froland historielag i august, kulturkveld i november og julemarknad på Grånheia.
Årsmøtet vedtok enstemmig å beholde kontingenten på dagens nivå, nemlig 150 kroner for enkeltpersoner og 200 kroner for par.
Da valget skulle arrangeres, måtte Rune Nylund trå til igjen, denne gang som leder av valgkomiteen. Han hadde en enkel jobb. Samtlige tillitsvalgte sa ja til gjenvalg.
Dette betyr at Anne Tone Aanby ble gjenvalgt som leder. Resten av styret er sammensatt av nestleder Bjørg Krog Kleivene, kasserer Gjertrud Halvorsen, samt medlemmene Terje Steinsland og Karen Theresie Andersen.
Rune Nylund, Scott Aanby og Kjetil Dukane får fortsatt ansvar for bladsuksessen ”Jol i Åmli”.

Historielaget-2-NETT
stillferdiGe fest-deLtakere: Disse tause og ranke damene hadde tatt på seg finstasen for delta i jubileumsfesten til Åmli historielag.

Tre æresmedlemmer
Aanby var så stolt at hun nesten stanga i gallerifjøstaket, da hun kunngjorde at 50 års jubilanten ville utnevne tre nye æresmedlemmer. De fikk etter tur et skriftlig bevis på medlemskapet og en god klem av lederen.
Torild Ankersdatter Fossnes, Olga Maria Breivik og Egil Fiane bruker ikke bare kunnskapen sin til å forske på historia. Damene er nemlig eksperter på gamle draktradisjoner, mens Egil er bygdebokforfatter.
De har også lagt ned en stor ulønna dugnadsinnsats for Åmli historielag. Felles for de tre er at de har gjort lidenskapen til jobb og livsstil.
Selv om Olga Maria Breivik nylig rundet 90, er det full fres i dama. Den store kunnskapen om gamle drakttradisjoner kom tydelig fram under jubileumsfesten, hvor hun stadig hadde innsiktsfulle kommentarer.

Også mat er kultur
Neste post på programmet var Hillestad-suppa og Hillestad-kringla, servert av Barbro og Inga Hillestad. Begge matretter er nesten like berømte som galleriet.
Når lokalhistorikere møtes, er det tett mellom de gode historiene. Derfor var matpausen både lang og pratsom.
Det var imidlertid seks bunadkledte ”damer” som ikke tok seg tid til å spise. De stod i stram givakt som tinnsoldater langs tømmerveggen.
”Damene” er en del av utstillinga ”Gamle skattar i ny støyp” med undertittelen ”Pryd på bunad og høgtidsdrakt til kvardag og fest”.
I tillegg til søljer og tilbehør i glassmonter, omfatter utstillinga flere flotte bilder signert Tovdals-fotografen Eirin Rauø.

Smykker i messing og sølv
Fossnes og to blad Hillestad i form av Barbro og Inga fortalte etter tur om utstillinga. Barbro har ansvar for alle utstillingene på galleriet, mens Inga driver Hillestad Smykker.
De tre kunne fortelle at det i Tovdal og bygdene rundt finnes mange gamle skatter i form av drakter, belter, søljer og tilbehør. Mye av dette ble støpt i messing og sølv.
Hillestad-galleriet har plukka fram noen av disse skattene og kopiert enkelte av dem i ny støp. Det dreier seg om pryd på bunader fra 1800-tallet, 1700-tallet og enda lengre tilbake i tid.
Selv om Inga Hillestad har erstattet tidligere tiders sandstøp med moderne ovner og silikon-gummi, er håndverket fortsatt stort sett det samme, og like krevende. Og det flotte resultatet fikk deltakerne på jubileumsfesten til å måpe av beundring. Hun understreka at det kun er snakk om å kopiere umerka smykker av ukjent opphav.
– Dette dreier seg om kultur på vandring. Vi vet ikke hvem som har skapt smykkene, men ser variasjoner over samme tema i andre landsdeler, kommenterte Aanby.
Orienteringene og samtalen om gamle folkedrakter og pryden på disse, var preget av et meget høyt nivå. Her var det mange med mye detaljkunnskap. Denne lidenskapen blir viktig når man skal etablere utstillinga ”Mangfald og mote” på Elvarheim i 2018.

Se flere bilder i dagens papirutgave

Lærer norsk og hogger ved

6 syriske flyktninger har fått kjenne på hva det vil si å bo på bygda, da må man pent ta i et tak. Foruten språkopplæringen på skolen, har de to dager  i uka fått både arbeidstrening og språkpraksis med Ole Harald Engenes ved roret. Vi dro på besøk til dem hans siste dag.

Snøkorn hvirvler lett gjennom lufta til tross for at vi snart skriver mai. Jeg labber forbi husmannsplassen Grånheia som ble gitt i gave til Åmli kommune fra den siste eieren Emmy Hookham i året 2000.

Utviklimgsarbeid
Tenk, Emmy som var født i Amerika vokste opp her på Gråneheia. I voksen alder arbeidet hun for FN med utviklingsarbeid i den tredje verden, og hun hadde trolig vært glad for at syriske flyktninger nå har fått bryne seg på både grønsakshage her og på vedhogst litt lenger oppe som både arbeidstrening og språkpraksis. Vi forlater Emmys gamle tun og vandrer litt oppover til vi ser den spede brakka der røyken fra en velfødd kamin tvinger seg opp i den silkegrå lufta. En blid mann og arbeidsleder ved navn Ole Harald Engenes kommer ut. Siden 1.januar har han vært mannen som har valgt ut oppgaver til gjengen som sitter inne i brakka, i dag er hans siste dag på jobben.

Fysisk arbeid
-Det handler jo om å tilvenne seg det norske samfunn, både med jobb og prek. Og jeg har vel lagt litt mer vekt på kroppslig arbeid. Arbeid på landsbygda er fysisk, og nå er det her de er og da er det sunt å lære, sier Engenes mens et bredt smil sprer seg i det solbrune ansiktet. Og derfor har de syriske mannfolkene i sin beste alder fått prøve seg på både preparering av grønnsakhage ved Gråneheia, de har snekret og malt for kommunen, og de har fremfor alt bedrevet manuelt arbeid med ved. For Engenes holder sin hånd over 5 gårder, og her har man inngått en deal.
– Jeg har holdt maskinene gratis, jeg får arbeidskraft og de får ved til eget bruk. I tillegg trenger ikke kommunen ut med så skyhøye regninger på strøm når de får nok ved. Det er vel det man kaller en win win situasjon.

Det handler om å tilvenne seg det norske samfunn, både med jobb og prek

I dress på jobb
Flyktningene har plukket søppel, de har malt bygg og satt ned brøytestikker. Og de har fremfor alt blitt satt i arbeid, og Engenes er en humørfylt mann, men han er også tydelig.
– Det nytter ikke å være arbeidssky, og de får klar beskjed. I Norge på bygda må man ta i et realt tak og man må komme presis på jobb, sånn er det, smiler Engenes.
Men det er ikke bare, bare å komme på jobb første dag i Åmli. En stilte i blådress første dag, det er ikke så greit å vite hva slags arbeid man skulle til, men når man måtte ut for å hogge ved, skjønte de fort at det ikke var en slik type jobb det var snakk om, smiler han.
Vi knakker på døra og entrer den lille brakka der seks syriske menn sitter og varmer seg.

Maling er bra!
Men hvordan synes de egentlig det har vært å være i arbeids- og språktrening. Har det vært tungt?
-Det har vært bra, svarer de først litt avventende.
-Ikke tungt, ikke hardt?
Nei, bra, konkluderer de igjen. Men så snakker mannen innerst mot peisen, men ikke på norsk. Han heter Jamal, men Jamil som sitter i midten av gruppa rundt bordet svarer en hel regle igjen og så kikker de alle på meg. Men jeg sier; Var det sånn nå at han sa han var sliten, men du svarte at det sier vi ikke til henne nå? De ler hjertelig og litt overrasket, ja svarer Jamal ærlig. For jeg ble veldig sliten og trøtt jeg, det ble ikke han fordi han har vondt i rygg, ikke jobbet. De ler igjen, har romslig humor på det.
-Ja, tre ryggoperasjoner, derfor, parerer Jamil. Men det blir enighet nå, å arbeide med ved, det er ganske tungt. For på spørsmål om det er ved eller maling som har vært mest gøy, blir det kamp om ordet. Maling er bra, maling!
Men de har hatt det bra, synes de selv. De går på skole tre ganger i uka og i praksis to dager.

IMG_3694 – Kopi
BRAKKE: Her er arbeidsgjengen inne i brakka, her fyrer de med egenprodusert ved, får litt hvile og slår av en prat.

Slakter og sjåfør
Men hva ser de seks for seg videre i fremtiden, hva kunne de tenke seg å jobbe med?
Asfaltarbeider, det har jeg gjort i 20 år og har lyst til å fortsette med. Bilmekaniker er svar fra nummer to, den tredje vil holde på med parabolinnstallering og strøm, neste vil bli sjåfør. Men hva slags sjåfør lurer vi på, er han Åmlis neste taxisjåfør?
Jamal ler. Hva som helst, bare det er kjøring. Bil, buss, eller tog. Og du da, spør jeg mannen rett over bordet. Jeg var slakter og maler i Syria, det har jeg lyst til å fortsette med. Og den siste vil bli elektriker, det er i hvert fall helt sikkert. Ok, arbeid til side. Hva med språket, synes de norsk er vanskelig?
– Hahaha, ja. Æææææ, øøø, ååå, kommer det i høye toner med skjevt smil på lur. Det er jo så mye shhhh lyder, og så mye forskjellige toner. Sånn er det ikke på engelsk, kommenterer de. Men det går seg til og de fleste har vært i skolegang mellom 8-12 md nå, den seneste ankomne, har kun 2 måneder på skolebenken. Men de ser lyst på fremtiden og er ikke vonde å be når de skal posere i vedstabelen.

Lærrerik erfaring
Og hva synes de egentlig om han arbeidslederen de har hatt siden januar, er han litt streng?
-Hahaha, nei har er helt topp er skussmålet Engenes får siste dag i jobben.
-Vi har hatt noen wienerbrød i dag tidlig, og nå blir det ned å få i de syriske gutta litt kyllingpølser på grillen og feire litt siste dag her, kommer det fra Engenes.
Han mener jobben som arbeidsleder har vært en lærerik og en god erfaring å ha med seg videre.
-Jeg skal nå tilbake til NCC hvor jeg jobbet i 25 år. Men jeg må si jeg har hatt et utrolig godt samarbeid med enhetsleder Tore Flottorp og flyktningkoordinator Synnøve Skree Valle, sier han. Nå får noen andre ta over stafettpinnen.
Jeg vinker til gjengen ved veden, og rusler nedover veien tilbake til Gråneheia der grønnsakhagen står klar for ny vekst i Åmli.

 

Nytt glis fra bilbygger`n

Like sikkert som knoppene kommer på bjørka om våren, så ruller det ut et nytt glis fra John Liens garasje i Åmli. Det nyeste tilskuddet i bilfamilien er en 1956 Oldsmobile Super 88.

Den kom fra USA og har aldri før vært registrert i Norge, for da den kom til fedrelandet i 2007 tok den faktisk fyr da den nye eieren var på vei hjem med doningen, forklarer eier John Lien til Åmliavisa. Mye brant opp og den ble stående ”svartlagt” til 2011 da en ny mann kjøpte bilen.

Klarte ikke glemme bilen
Lien så den først under Grensetreffet i 2016, og det var så vidt han kjøpte den da, men det ble ikke noe handel. Men å gi slipp på synet og lysten klarte Lien ikke. Han bare måtte fikse den nedbrente saken, så han gjorde det. Hentet den på en henger i Rakkestad og tok den med heim til verkstedet og garasjen i Åmli og der etter 150- 200 arbeidstimer i garasjen ble den noe helt nytt.
-Alt det tekniske er tatt og jeg har vel sveisa en 30-40 timer, sier Lien.
Og den er totalt ombygd. Han har flytta bakvindu, tetta igjen bremselys, bygd bagasjerom, trukket den om innvendig og gått over lakken.

Hollywood-approwed
-Taket er senka, den er styla og shoppa etter alle kunstens regler. Og før stempelet ble brent opp, var den Barris approwed, forklarer Lien. George Barris var en amerikans designer som bygde en rekke av de berømte Hollywood custom bilene, en av de mest kjente er 1966 Batmobile.
– Motoren er en chevy 350 -90 305 topplock. Girkasse Th700, sier Lien.
Baklykter er fra en Packard 56, mens frontlyktene er fra en Chrysler. Grill fra en 58 Caddilac, fremsetet fra en Pontiac 67 modell, mens baksetet og dashbordet er originalt. Taket er nå loddent og pelsbetrukket, selvfølgelig.

Store lidenskap
– Det ligger mye arbeid bak bilen, men jeg har alltid noe på gang. Det er vel en fem biler i deler i garasjen min nå, ler Lien.
For det er dette som er hans greie, hans store lidenskap ved siden av jobb og familie. Bygge om biler fra skrap til juveler.
For noen uker siden satt Lien seg i bilen og dro inn til Biltilsynet i Arendal. Den fikk tommel opp. Nå venter han på svar på søknaden sin til SFOOR som er Statens vegvesens spesialistgruppe for ombygde kjøretøy for å få den registrert.
-Hvis jeg beholder bilen, kommer jeg til å kjøre med den i sommer. Hvis ikke bytter jeg den ut og begynner på neste, gliser Lien.

IMG_6644
ORIGINALT: Dashbordet er originalt, det er også fremsetet – men det er ikke mye som ikke er ombygd i denne kjerra.

Nytt prosjekt i sikte
Og det var det da, det er alltid en ny bil i garasjen til Lien.
-Jeg har noe litt større på lur, sier han.
Rettere sagt, han har en Oze Rod’s ’37 Ford som han allerede har fått innvilget søknaden sin på som en amatørbygd «Kit car».
Og det ligger en historie bak denne prosessen. For i 2013 ble forskrift om godkjenning og registrering av amatørbygde kjøretøy vedtatt. Fra januar 2014 fikk privatpersoner mulighet til å bygge kjøretøyer til eget bruk. Før kunne man restaurere, ombygge og reparere, men altså ikke bygge opp et nytt kjøretøy fra grunnen av uten at man måtte gjennomføre en rekke dyre tester og tilfredsstille samme krav som for nye biler.
Nå er det imidlertid andre boller. Men det er fortsatt en prosess og man må kunne fremvise en grundig plan, og få godkjennelse før byggestart.

One of a kind
– Det følger med tekniske krav til «Kit cars» som det heter. Man må søke om godkjennelse av prosjektet til denne godkjenningsmyndigheten SFOOR, sier Lien.
Så nå kommer det snart en gruppe på tre personer fra denne gruppa for å se på delene i Liens garasje i Åmli. Nå står ramma på gulvet og delene ligger spredt klare for Liens biltrylling.
Hvis prosjektet godkjennes, vil de følge opp med kontroller gjennom byggeperioden.
– Den bilen er one of a kind, så får vi se da vet du hva det blir til, avslutter han med et smil.