Første Biozin-fabrikk skal bygges i Åmli

JA TIL ÅMLI: F.v.  Gro Anita Mykjåland (Sp). Ordfører i Åmli, Reidar Saga (Ap) og t.h, direktør i Biozin Lars Frode Askheim.

 

– Dette er helt eventyrlig for en bygd som Åmli, sier en entusiastisk ordfører til Åmliavisa i dag.

-Det er en helt ubeskrivelig følelse, når du vet hvor viktig dette er. Nå får vi 75 nye arbeidsplasser, og en vanvittig aktivitet. Det er helt fantastisk, sier Reidar Saga til Åmliavisa.

Preem AB og Biozin AS inngikk 15. september 2017 en samarbeidsavtale med intensjon om realisering av storskala biodrivstoffproduksjon i Norge gjennom det felleseide selskapet Biozin Holding AS.
Et produksjonsanlegg bruker om lag 700.000 m3 trevirke og produserer 120.000 m3 biozin, en bioråolje som raffineres til vanlig drivstoff. Preem AB vil kjøpe biozin fra anlegget, for videreforedling og distribusjon. Det bærekraftige biproduktet biokarbon fra biozin-produksjonen kan finne anvendelse innenfor en rekke bruksområder.
Det første anlegget planlegges på Jordøya i Åmli kommune etter en omfattende evaluering av mulige områder, skriver Bergene Holm i sin pressemelding i dag.

Samlokalisering med det moderne sagbruket til Bergene Holm AS, gir gode tilleggs¬gevinster, skriver de videre. En kapasitetsøkning ved sagbruket (BH Nidarå) vurderes.
Prosjektutviklingen finansieres innledningsvis av Preem AB og Bergene Holm AS med 25 millioner kroner. Prosjektets totale kostnadsramme er forventet å bli ca 2.5 mrd NOK. Før det besluttes å bygge et anlegg, må ytterligere aksjekapital og lån hentes. Ambisjonen er å etablere flere produksjonsanlegg i Sør-Norge. Råstoffgrunnlag, muligheter for synergieffekter med annen industri og næring er viktige kriterier for lokalisering. Politiske rammevilkår må være langsiktig forutsigbare.

Les mer i torsdagens papirutgave

Første Biozinfabrikk i Åmli?

SITUASJONSBILDE: F.v. Stortingsrepresentant for Vest-Agder, Gro Anita Mykjåland (Sp) som er ordfører i Iveland og 1.-kandidat for Aust-Agder. Ordfører i Åmli, Reidar Saga ( Ap) og t.h, direktør i Biozin Lars Frode Askheim i det han entrer rommet.

 
Når vet vi egentlig om Åmli trekker det lengste strået om den første Biozin-fabrikken?
– Hvis jeg er heldig, så har jeg svar til deg i løpet av september, sa administrerende direktør, Lars Frode Askheim til Åmliavisa.

Som vi allerede vet, planlegges det fem produksjonsanlegg i Sør-Norge. Hvert anlegg forventes å ha en årlig produksjon på 120.000 m3 biozin og 35.000 tonn biokarbon. Ett av dem, kan havne i Åmli.

Eventyrfabrikken
Forrige mandag fikk 1. kandidat for Aust-Agder, Gro Anita Mykjåland ( Sp) omvisning på sagbruket av direktør Johan Mørland sammen med varaordfører Margit Smeland ( Sp).
– Det er første gang jeg er her, men det er ikke tvil om at Bergene Holm er en viktig arbeidsplass, jeg har også sett at dagens tømmermenn kjører joysticken, sier Mykjåland.
Hun er tydelig på at næring bør legges der den har sitt naturlige utgangspunkt. Det er godt nytt for Åmli.
Lars Frode Askheim som er direktør i Biozin ankommer sammen med ordfører i Åmli, Reidar Saga. Han snakker om klima, om den grønne tankegangen, om skiftet. Om kommunens velvillighet, og om tall.
Tidligere har Bergene Holm gjort rede for at de bruker ca 1,1 mill. kbm sagtømmer pr år. Halvparten av avvirkningen blir sagtømmer, og det genererer omtrent 1,1 mill. kbm masse-/energivirke. De produserer også 0,5 mill. kbm biprodukter fra trelastproduksjonen. I tillegg kommer grener og topper. I dette regnestykket genererer Bergene Holm AS alene, i følge selskapet selv; 1,5 – 1,7 mill. kbm råstoff til biodrivstoffproduksjon. Det er teoretisk tilstrekkelig råstoff til 2 Biozin-fabrikker. Regjeringen har satt en målsetting om 8% innblanding av avansert biodrivstoff i 2020. Biozin AS vil etter det de selv uttaler, på sine 5 anlegg produsere 600 mill. liter. Og hvis disse tallene stemmer, er de alene i stand til å dekke regjeringens målsetting om 8 % . innblanding av avansert biodrivstoff med god margin.
Men så er det altså spørsmålet om hvor de skal sette første spadetak på disse fabrikkene. For der og da, vil det suse trailer på trailer hver eneste halvtime.
– Det kommer til å bli en eventyrfabrikk og en enorm aktivitet, sier Askheim.

OMVISNING: Varaordfører i Åmli, Margit Smeland ( Sp) sammen med direktør i Bergene Holm, Johan Mørland.
OMVISNING: Varaordfører i Åmli, Margit Smeland ( Sp) sammen med direktør i Bergene Holm, Johan Mørland.

Rammebetingelser
Men det handler om rammebetingelser, uforutsigbare sådan. Og krav man kanskje ikke helt hadde sett for seg.
Tilskudd fra Enova faller for eksempel inn under EØS-avtalens regler om statsstøtte.
– Vi sier ikke at vi skal gjøre oss avhengig av almisser, men man bør legge til rette og gjøre det lettere for næringen, sier Askheim som etterlyser politiske grep i en behovsfase, og han vil bli kvitt skatt på fast inventar.
– Vi tror ikke på å skatte ihjel næringslivet, skyter Mykjåland inn.

Første spadetak
De er alle enige om rammevilkår som skal sikre langsiktighet, for da kommer også investeringsviljen. Men hva man vil, og hva man får til er to ulike ting. Men tilbake til førstekandidaten.
– Jeg er veldig inponert både over politikerne i Åmli og hvordan de har fremmet dette prosjektet lokalt, sier Mykjåland. Hun kommer også med et valgløfte.
– Hvis jeg kommer i regjering skal jeg jobbe knallhardt for Åmli og Aust-Agder slik at de kan komme på banen med dette fantastiske og fremtidsrettede prosjektet som Biozin er, lover hun.
Og når får vi et tydelig svar på om den første fabrikken kommer i Åmli?
– Hvis jeg er heldig, så kommer den i løpet av september, svarer Askheim.
Sier du det samme til alle de aktuelle fem stedene?
– Nei, det er ikke alle som har like bra tekniske grunnforhold som Åmli, noen steder tar det lengre tid, svarer han.
Men et konkret svar på om Åmli trekker det lengste strået om den første fabrikken, vil og kan Askheim kanskje ikke gi oss, ennå.
Så får vi se om septembermåned bringer er ja til norsk Åmli-skog på tanken. Eller om det tar lengre tid.

Doblet på Dølemo

I fjor stilte 80 veteranbiler på Dølemomarknaden. I år er tallet doblet til 160. En suksess!

Er det noe denne gjengen kan, så er det å lage marknad som folk synes er gøy å besøke!  Omlag 10 000 fant veien til Dølemo.

IMG_8407

Et mekka av smak
Moreller, gulrøtter, blomster, pølser og stappe. Hunder i bånd, bilder, hatter, kniver og sjokolade. Gull, sølv og ekte juggel. Eplemost i bøttevis, leker og gårdsgodteri. Hjortepølse og windex, pelsluer og gassballonger. Bodene bugner over av alskens rariteter, smakfullt, nyttig og litt unyttig – men gøy. I bakgrunnen hører vi hvinet fra lykkelige barn i karuseller. Vi er på Dølemo og «ett to ett to», høres plutselig fra mikrofonen på scenen. Det er lydprøve, for etter hvert kommer to rustne herrer hit for å briljere i sola. Men vi har god tid, og rusler videre innover.

IMG_8427

Heklet interiør
Det er idrettslaget, skytterlaget og grendelaget på Dølemo som står for arrangeringen av den populære markanden som får folk til å komme fra land og strand. Det er også denne aktiviteten som sørger for at de alle kan holde hjula i gang.
På gresset bortenfor entrer vi et hav av veteraner. Firhjulinger med sjel på rekke og rad, skinner de om kapp i sola. Det er imidlertid en sak, som «lyser» ekstra opp. En Citroën «2CV 85 mod står der med panseret på vidt gap og roper om oppmerksomhet. Bak har den selvfølgelig en bugnende blomsterkasse. Seter, nakkestøtter, ja sågar girspaken har fått heklet pynt. Og i baksetet står en tidsriktig gitar med peacemerket på.
Ole Bjørn Espeland er mannen bak verket, men bilen er ikke hans, for den var en gave til kona hans Mona, da hun fylte 50 år.
– Jeg fant den utpå ei myr like ovenfor Vigeland, og der hadde den stått i en 10-15 år, forteller han.
Men han dro den opp, betalte 1 500 kroner for den, og så begynte arbeidet.
– Jeg har blitt tilbudt 115. 000 for den nå, men selv det er dårlig timebetaling, ler Espeland.
Det er Ole Bjørn som har mekka, kost og lakka kjerra selv. Interiøret har Mona stått for, og det er ikke rent få heklemasker som er blitt drapert der inne.
– På 60-tallet var det jo bare to biler som ble brukt som hippiebiler, folkevogn og «2CV`n, så vi tok den helt ut, ler Ole Bjørn.
-Men hvis du trodde at denne bilen nesten aldri kom ut på veien, da tok du feil.
– Dette er en bruksbil, forklarer paret. Denne lille blomsterkula har nå brakt de gjennom 12 land, ja både til Alpene og Russland, og den er altså heeelt nydelig å kjøre, mener Ole Bjørn.

IMG_8472

Doblet glede
Vi forlater den blomstrete beauty`n og går rett i de tre karene som er ansvarlige for ”galskapen”. John Lien, Karl Mølmen og Arvid Rønningen står klare med stemmesedler til alle. Og de kan klaske seg litt på brystet etter at de har doblet antallet veteranbiler siden i fjor.
– De kommer jo fordi vi er kjendiser, kommer det fra gutta som stadfester at de er innbilske og så ler de i egen selvironi så det synger utover plenen.
Men faktum er at fra 80 biler i fjor, så er det 160 biler som tilslutt rulla inn på plenen under årets Dølemomarknad.
– Det er utrolig gøy at så mange kommer, sier gutta.
Mustang 68, Pontiac Firebird 74 og en AMC Javelin 401 SST 72 som det bare ble laget 470 av totalt, står her med sin originale smidde veiv fra fabrikken.

IMG_8523

Øksekast
Lyden av motor brytes av mikrofon, og kvalifiseringen for kvinner i øksekast er klar. Birgit Epland, Rita Langemyr og Elin Vegerstøl skal kaste. Det skal også Rune Langemyr, Martin Åsebø og Odin Bay. Øksa suser gjennom lufta, og poengsummen fordeles på 7, 8 og 13. Det er Rita Langemyr som trekker den kvasseste øksa. Hun er for øvrig søster til Rune Langemyr som forsmedelig nok havner på 1 poeng under med 12, og får kommentaren; det var jaggu mer enn deg det, bra dere ikke var i samme klasse- slengt mot seg. Men han tar det med et smil. Odin får 4, mens det er Martin som går av med seieren med 15 blanke poeng. Han får også vandrepokalen til odel og eie i år, og kan stolt stå der med to never fulle av blankt skryt.
Juniorene Kevin Langemyr og Kaya Hauge, får også sine påskjønnelser.

IMG_8493

Søndags-suksess
Marknadsleder Geir Atle Gauslå står mellom medarbeidskarene Aslak Homdal, og Eivind Baas. Her har smått og stort gitt en hjelpende hånd. 200 frivillige blåkledde har definitivt satt sitt preg på marknaden.
-Vi har hatt 140 utstillere i år, og regner med at vi skal nå 10.000 besøkende gjennom helga. I fjor var det omvendt, flest kom på lørdagen. Men i år er det søndagen som er den store slageren. Det er veldig gøy at veterantreffet har blitt så populært også. Det er jo doblet,  smiler Gauslå.
I år ble det lagt opp til familiedag på lørdag med barneunderholdning, og voksendag og veteranbiler på søndag. Men været falt altså i søndagens favør.
Gauslå er likevel svært godt fornøyd med årets begivenhet en raus time før dørene stenger. Og så åpner Jonas Fjeld og Ole Paus sine strenger og mens folkehavet bare stiger og stimler til foran scenen flommer ordene utover en solrik Dølemomarknad en søndag i august; Så hold meg, bli hos meg og vær her. Sov hos meg og vær her som flyktning og elsker og venn. Og la meg bli til en del av deg. Låne kropp og sjel av deg til himmelen revner igjen og englene i sneen vender hjem.

 

Se flere bilder i fotoalbum – venstre marg på forsiden. 

Legekrise i Åmli

Ifølge VG har helseledere i en rekke kommuner beskrevet en hard kamp om både leger og vikarer. 198 av 425 kommuner melder om ulik grad av bekymring rundt legesituasjonen. I Åmli er tallet mørkerødt. Det indikerer legekrise.

VG har kartlagt fastlegesituasjonen i hele landet, der ligger Åmli på bunn.

Dette sier enhetsleder Laila Nylund i Åmli til avisen;

«Vi har to fastleger. Den ene er i mammapermisjon. Vi har strevd lenge med å få tak i vikar. Pr i dag bruker vi vikarbyrå til å dekke opp kvalifisert vikar. Vi har hatt utlysning to ganger og vi har ennå ikke fått tilsette allmennlege i vikariatet. Åmli kommune sliter med å få lege. Vi var en underskrift unna ansettelse, men så trakk søkeren seg.»

VG har bedt samtlige 425 kommuner om å beskrive legesituasjonen. De har satt en rød, gul eller grønn farge på vurderingen – eller en blanding hvis den er i endring. Svarene er gitt i mai/juni og oppdatert de siste tre ukene. ( dette er en skjermdump fra siden)
VG har bedt samtlige 425 kommuner om å beskrive legesituasjonen. De har satt en rød, gul eller grønn farge på vurderingen – eller en blanding hvis den er i endring.
Svarene er gitt i mai/juni og oppdatert de siste tre ukene. ( dette er en skjermdump fra siden)

 

Vi følger opp saken lokalt

23 nye hyttetomter

HØYT OG VAKKERT: Gunnar Hillestad markerer hvor de nye hyttene skal ligge med formidabel utsikt i naturskjønne omgivelser, tett på ekte villmark.

Hillestadheia AS med Gunnar Hillestad i spissen investerer nå 5 millioner kroner i 23 nye tomter på Hillestadheia.

Utbyggingen starter muligens i år, og det blir etter planen byggeklare tomter tidlig høst neste år.
-Med denne utbyggingen blir det bedre utvalg og bedre kvalitet for de som er igjen, mener Gunnar Hillestad.

Eventyret
Det er det store eventyret i skogen. For fra før rommer Hillestadheia 130 tomter, 90 er solgt. Nå satses det igjen, og 23 nye tomter – de fleste av dem med formidabel utsikt, skal klargjøres. Her skal det også bygges en ny vei på om lag 1 kilometer til feltet fra eksisterende tilkjørselsvei. Det er eiendomsselskapet som bygger ut og driver infrastruktur og hyttetomter på heia. B.E. Invest AS eier 66 % og i dette selskapet er Borghild Hillestad administrerende direktør. Gunnar Hillestad eier resterende 34 %. Planen er å få på plass i alt 400 tomter her oppe.
Men eventyret i skogen begynte med Borghild og Eivind Hillestad som grunnla familiebedriften i 1965.
-Jeg hadde jo foreldre som var helt ville etter å starte noe nytt, smiler Gunnar.
Odelsgården Hillestad (1811) består av 26000 daa og drives nå av 6.generasjon, altså Gunnar sin nå. 3 søsken driver selskapet. Barbro Hillestad er driftsansvarlig for Hillestad galleri og Hillestad feriesenter som omfatter de 6 feriehusene med innendørs svømmebasseng ved Tveitvannet som for øvrig har hatt 98 prosent belegg i juli i år. Produksjonsleder for Hillestad Smykker er Inga Hillestad, og det altså er Gunnar Hillestad som er daglig leder for Hillestadheia AS.

TORVTAK: Eksisterende hyttefelt på Hillestadheia inneholde byggestiler i mange ulike varianter, også det tradisjonsrike.
TORVTAK: Eksisterende hyttefelt på Hillestadheia inneholde byggestiler i mange ulike varianter, også det tradisjonsrike.

Langsiktighet
Vi skal litt tilbake i tid. For under SNU Åmli prosessen i 2005 havnet Gunnar Hillestad i arbeidsgruppa, selvfølgelig.
-Jeg husker Tarjei Retterholt satt og hvisket meg i øret, at vi burde satse på hytteutbygging. Tanken grodde på meg. Vi bygde ut de første 130 tomtene i en etappe på to år og investerte 40 millioner kroner. I løpet av 2006 solgte vi 40 tomter. Det var en magisk tid, og tomtene ble solgt i rekordfart, mimrer Hillestad. Men så kom finanskrisa og salget stilnet av, men Gunnar hadde timet det hele.
– Vi slo til da etterspørselen var høy, det tjente vi på. Men dette er en langsiktig innvestering. Jeg tar ikke ut lønn ennå, men man må også satse for å komme videre, sier han.
Og noe av forklaringen hvorfor, ikke minst hvordan det er mulig å gjøre dette, ligger i Danmark. Rettere sagt i Broste Copenhagen.
Og dette er ingen lillebror, selskapet selger til om lag 2800 butikker i 45 land. Harebakken i Arendal er den nærmeste. Oppkjøpet ble gjennomført i 2010 og resterende høsten 2013. Modellen som ble valgt, med pantsetting av bygningsmassen og emisjon førte til at Hillestad Feriesenter nå eier 54,9 %, mens Index Holding AS ved direktør Kim Larsen basert i Danmark, eier 45,1 %.
Fra 2010 og frem til i dag har omsetningen i Broste økt fra 80 millioner til 150 millioner, og de er nå oppe i 40 ansatte i Danmark. For å si det enkelt, så er det noe av dette overskuddet Hillestad tar ut, men pøser inn – i Åmli.
-Jeg ønsker å få til noe og jeg har tålmodighet til det. Man må tåle at ting går på tverke i perioder. Jeg er egentlig en forsiktig mann, for jeg er av den oppfatningen at man aldri skal investere mer enn man tåler å tape, sier han.

Mangfold
Men tilbake til Åmli, Tovdal og Hillestadheia sitter Gunnar Hillestad med hendene på rattet, vi beveger oss oppover grusveien, på høyre siden ser vi Hillestad pukkverk som ble etablert i sommer for å kunne serve de kommende tomtene og veinettet. Tidligere var det urørt mark her, men i forbindelse med utvikling av hyttefeltet kom denne veien i stand for 11 år siden, på veien til topps kjører vi forbi 6 bruer som er med på å gjøre veien flomsikker. Vi ruller forbi paraglideplassen som er et resultat av grunneiers tillatelse og gavmildhet med skrapmasse som ble pussa til og sådd for god løpeflate før der de levende tar sats, forsvinner utfor kanten og flyr. Men vi skal ikke fly i dag, det gjør likevel den fullvoksne hauken som plutselig slår med store fjær foran oss i lufta. Den lander på en rank furu, men gjemmer seg vekk i naturen. Vi skal videre opp, på litt over 600 høydemeter ser vi parkeringsplassen til venstre her turfolket kan parkere for å gå til Lindeknuten (858 moh) og Gussteinheia (707 moh)
Gunnar kjører inn i det etablerte feltet. 70 bygg, de tradisjonsrike hyttene med torvtak, som av og til brytes av funkis-hytter og stilistiske byggverk med store vinduer og grå, nakne flater. Det er kupert og svingete, her og der titter byggene frem bak koller, og nede ved vann. Variert.
-Jeg synes det må være slik, alle kan velge sin stil og hvordan de ønsker sin egen hytte. Det er også mulig når man ikke ligger så tett på hverandre. Mangfold er bra og hver eneste tomt her har 1-2 mål eiendom rundt hytta. I tillegg har vi lagt rikelig med grøntområder mellom. 3200 mål er holdt av til 400 hytter her på sikt, men så er det også 8 mål bak hver tomt- det skaper luft og trivsel mellom, forklarer Hillestad.

I ETT:  Denne hytta bryter litt med det tradisjonsrike, men ligger med sitt funkispreg og valgte farge overraskende i ett med fjellet bak.
I ETT: Denne hytta bryter litt med det tradisjonsrike, men ligger med sitt funkispreg og valgte farge overraskende i ett med fjellet bak.

Tovdalsnatur
Ferske materialer og en halvferdig hytte kommer til syne, her holder Åmliselskapet; Byggmestere Olstad og Lindtveit As på. Selskapet har satt opp mange hytter her. Men det er også andre tunge aktører lokalt.
-Åmli Totalbygg har også bygd en 12-15 hytter her oppe, forteller Hillestad.
Vi snur, og i andre enden parkerer Gunnar og vi går til fots innover stien der lyngen står høstklar mellom dvergbjørk, gamle stammer og bekker. Vi ser elgen har gått forbi her, og lengre nede blinker det i myra, som i enden definerer friarealets slutt før de nye tomtene skal komme til. Her steger vi inn på stien og skremmer vi opp ei røy. Lengre oppe, helt på høyden står han nå, Hillestad. Peker utover den formidable utsikten fra 840 moh. Det er her, de nye hytteeierne skal få oppleve ekte Tovdalsnatur.
-Planen er ikke godkjent ennå, så salg jeg har gjort er med forbehold. Men infrastrukturen skal være på plass innen neste høst. Strøm, vann, avløp, fiber. Ja, det vi kaller full pakke, sier Hillestad.

IMG_0223

Hytten over og denne, ligger side om side. Meningene om byggestilen, er delte.
Hytten over og denne, ligger side om side. Meningene om byggestilen, er delte.

Kremplassene
De har også et eget vannverk og naturbasert renseanlegg som resirkulerer avfallsstoffene, dette skal hindre forurensing av vassdragene.
-Jeg hadde ikke peiling på planlegging av felt da jeg begynte. Men nå har jeg blitt en racer på vann og avløp, ler han.
Hyttene som skal ligge her på kremplassene ytterst er planlagt med lavere høyde enn de bak, for at alle skal få sin bit av utsiktskaka, og at det skal bli harmoni. Når hyttene er bygd, skal selskapet sørge for at driften går optimalt. At de får parkering, at veiene blir brøyta, at avløpssystemet fungerer slik det skal, at løypenettet er på stell vinter som sommer. Det er også grunneier som tar seg av kultivering av de om lag 12 fiskevannene som er her.
-Prislappen på omkostningene gjennom et år ligger på ca. 12.000 i året, og tomtene koster fra 300 000 – 700 000 sier han.
Han har hytteeiere fra Skien til Haugesund, mange kommer fra kystbyene på aksen mellom Tvedestrand og Kristiansand. De har omfavnet drømmen om «korteste veien til høyfjellet».

Slektsgården
-Og hyttene som blir bygd her, hva koster de sånn i snitt?
– De ligger på mellom 2,5 og 3,5 millioner inkludert tomten. Det er en pris mange har råd til og jeg ser også at mange har valgt å leie ut hyttene når de ikke bruker dem selv og tjener greit på det.
For kystfolk vil gjerne være ved havet på sommeren, mens de vil på heia om høsten og vinteren. Men europeerne ser annerledes på det, og mange har gjort grei forretning på det her, forteller Hillestad.
Men hvorfor investerer han, hva er drivkraften?
-Det betyr veldig mye for meg å kunne utvikle slektsgården. Forretningene jeg har utenom er mer flyktig, men dette er grunnfjellet. Når et hyttefelt først er etablert står bygningene i 100 år. Det er en varig og langsiktig investering, avslutter Hillestad.

 

AKTUELL SOM:
Gunnar Hillestad er aktuell som ny styreleder i Åmliavisa. Han er innstilt til vervet av valgstyret under den ekstraordinære generalforsamling i september, etter at Birger Sørgaard ble alvorlig kreftsyk.

Danske fristelser

LOKAL MAT:  Trond Johansson hjemme på gården i Tovdal. Nå er han klar med ny matvogn. I dag kan du teste selv, for da finner du han og Tovdal Street Food ved biblioteket i Åmli sentrum. 

 

Trond Johansson er daglig leder i det nyetablerte selskapet Tovdal Street Food. I dag er han å treffe i sentrum.

Trond Johansson flyttet fra Danmark til Tovdal med sin kone og tre barn tidligere i våres, nå satser han på ultra lokal mat og den skal selges til alle som setter pris på skikkelige smørbrød. Tovdal Street Food er altså navnet på vogna, og fra denne blir det ikke noe pølse i brød og frityr. Eller vent litt..
– Det kan godt være det blir servert pølse i brød – men da blir det en gourmet variant… Kanskje rådyrspølse, med hjemmelaget og tilpasset tilbehør, sier Trond.

IMG_0236

Strøm til drøm
– Det eneste som er en liten utfordring er strøm, for med komfyr, to kjøleskap og en mengde kjøkkenmaskiner i drift, trenger han en grei linje.
Men kommunen har lovet å finne en løsning, og i dag får han midlertidig plass ved biblioteket, før målet er en fast plass ved Pakkestasjonen.
– Kommunen har vært veldig imøtekommende og har tatt meg imot på en god måte, nå får vi håpe at det blir litt å gjøre fremover, sier Johansson som ikke er fremmed for å stå med vogna i både Tovdal, Gjøvdal og på Nelaug eller andre som kunne ha interesse av litt take-away smørbrød.

Catering lokalt
– Jeg har også søkt Arendal for en god stund siden, men denne avgjørelsen synes å ta tid, sier han.
Den nybakte Tovdølen tenker å begynne med 1 dag i uka i Åmli sentrum, for så å utvide tilbudet i tråd med etterspørselen.
– Nå er jeg i hvert fall endelig klar, det blir spennende å se hvor mange som kommer sier Trond før selve testen. Eller forresten, han har jo vært ute på en prøvetur med vogna, og serverte maten på både Fargerik fest, under Sommertoget på Nelaug, og han har levert catering til Kulturskolen med gode tilbakemeldinger.
Og apropos catering, det er han allerede i gang med. Og denne uken leverer han sine smørbrød til en barnedåp lokalt.
– Jeg håper mange vil ta kontakt og bruke meg for å få et nytt tilbud, også håper jeg de liker det selvsagt, smiler Trond.
Og for å fortelle hva det er han disker opp på disse smørbrødene, så baker Trond alle brødene sine selv på gården i Tovdal, og det er rugbrød, men uten surdeig understreker han.
– Nordmenn er litt skeptiske til den smaken ennå.
På sikt er tanken og også kunne tilby noe varmt, slik som Pulled Pork burger og ribbesandwich.

Foto/privat
Foto/privat

 

Hjemmelagd
Her lages det meste fra bunnen; estragonmajones, sitronmajones, sprø løk, senneps-smør. Han sylter sine egne rødbeter, han lager leverposteien etter en gammel oppskrift fra svigermor, og oksesteika steker han liggende i 6 timer på 56 grader. Og denne oksen danderes i skiver med tomat, en klype sprø løk og tomater, eller kanskje man vil ha svin med sennepsmajones og sprø svor som topping, eller leverpostei, bacon og champignon. Kyllingsalat har han også på menyen med asparges, champignon, majones og creme fraiche. Etter hvert vil han komme med en eggevariant for de som liker det.
Han vil ha det så lokalt og kortreist som overhode mulig, og er i dialog med Skjeggedal Vilt, for å se om man kan få til noe der.
– Hvorfor ikke lage en viltleverpostei, kommer det fra kona som er innom kjøkkenet. Og Trond smiler, han elsker å lage mat. Og vi får også vite at Trond har tilbrakt de siste 10 årene foran mat-program på TV hver eneste kveld, og han er så flink, og nøye skryter kona.
Familien har altså bodd i Danmark i 13 år, og selv om Trond har bodd i Arendal og har sine aner fra Tovdal, så tar han med seg den danske smørbrødstradisjonen hjem. Men han vil benytte seg av de lokale råvarene.
– Loff med noe kleine greier på er ikke smørbrød, det må ha litt fylde, blunker Trond.

Åmli heiser regnbueflagget

Åmli kommune heiser regnbueflagget under Skeive Sørlandsdager for å være med på å symbolisere et raust, mangfoldig og inkluderende Agder. Dette skriver Åmli kommune på sine nettsider i dag.

Flagget er internasjonalt og symboliserer kjærlighet. Det er levert av foreningen FRI Sør som har oppfordret alle Agderkommunene til å flagge disse dagene, skriver de videre.

Reidar Saga som er ordfører i Åmli sier dette til Åmliavisa i dag; «Først og fremst vil vi vise at vi er en inkluderende bygd med rom for alle. Folk skal føle seg trygge her. Mange forbinder dette flagget med mange ting, men det er først og fremst et kjærlighetsflagg, og det må vi i Åmli ha. Vi velger derfor å markere dette. Flaggheisingen kan kanskje virke kontroversielt for noen, men jeg har snakket med flere andre kommuner i Agder som nå velger å gjøre det samme. Dessuten har Kristiansand og Arendal gått ut med sin støtte før.»

FRI Sør er et fylkeslag av Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold som dekker begge Agder-fylkene. De arrangerer medlemsmøter og forsøker å skape møteplasser for lhbt-personer i sør. I tillegg fronter de den homo-politiske kampen på Sørlandet, og driver informasjonsvirksomhet.

Skeive Sørlandsdager avholdes i slutten av august hvert år i Kristiansand. Dette er Sørlandets største skeive festival, med både faglig innhold og moro, står det på nettsidene til FRI Sør. Og det er under denne festivalen Åmli kommune nå har bestemt seg for å heise flagget i støtte. Festivalen begynner tirsdag 22. august og varer til 27.august, opplyses det på nettsidene til organisasjonen.  Arrangementer begynner med «for likestilling og mot diskriminering» og etterfølges av ulike workshops, regnbuetorvet, parade, familiedag og pizzafest, blant annet.

Ungdommer i Åmli har tidligere gått hardt ut i avisen, der de har tatt sterk avstand mot grupper som går til angrep på regnbueflagget. Klistremerker med teksten «Stopp invasjonen og knus homolobbyen» ble hengt opp i store deler av sentrum tidligere i år. Det høyreekstreme nettstedet frihetskamp hyller Adolf Hitler, og vil forby homoseksualitet i det offentlige rom. Ungdommen i Åmli blir kraftig provosert og aksjonerte ved å rive ned alle merkene.

 

LES SAKEN HER

Fete biler og ville folk

I GARASJEN: F.v. ”Boa”, Arnt Olav Tveit sammen med John Lien ( bak) og t.h. Arvid Rønningen som for anledningen har tatt på seg de gamle Uno Mygg skoa og naglebeltet, selv om han ikke helt får de legendariske skoa på, så er det mange gøyale  minner i de tuppene. – Man hovner i beina når man blir eldre veit du, smeller det fra en lattermild John. Og så gapskratter de alle mann.

 

Vi tusler inn i garasjen til John Lien i Åmli, det lukter godt. Arbeid, drømmer, olje og lakk. Vi skal tilbake i tid, til den gang man kappkjørte på sletta, dro på bakhjulet over brua. Da damene hang på Syrdalens hjørne i Arendal og alt handlet om bil, motorsykkel og hestekrefter.

FET: Boa sin Corvette 1975 mod.
FET: Boa sin Corvette 1975 mod.

Foran meg står en V8`r og blinker, eller som John Lien selv beskriver det; her ser du en amatørbygd bil laga av en tulling.

LØFT:  Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.
LØFT: Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.

 

Gamle dager
Men Lien er ingen tulling, han er dyktig og genuint interessert i bil. Det har blitt en livsstil, en hjertebankende fryd som ble født allerede da han var guttunge – fordi han hadde noen å se opp til. Men det skal vi tilbake til. Akkurat nå er det karosseriet til ramma fra OZE ROD`n som skal på plass. Alt her er gjort etter de nye reglene, og gutta boys skal være med på å løfte det hele på plass før Lien kan begynne å kjæle videre med det nye smykket av en bil.
Bilentusiastene Frank Bjørnbakk, Arvid Rønningen, Torleif Nordmyr, Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står med armene klare og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
Uka etter kommer vi tilbake til garasjen, gutta sitter rundt bordet i garasjen og drikker kaffe. De forteller om gamle dager, om hvem som egentlig inspirerte dem til å begynne med det de gjør i dag. To navn kommer opp, søskenbarna Trygve og Oddvar Espestøyl.
-Det er deres skyld at jeg holder på med bil, egentlig skylder de meg et tonn med penger, gliser John. Boa nikker, de må bære mye av skylda.

LEKKER SAK:  En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!
LEKKER SAK: En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!

 

De tøffe gutta
For på midten av 70-tallet var Oddvar den kuleste mannen i hele verden, han kom fykende på en 59 Impala.
– Han var så utrolig flink, forteller John som vokste opp i samme nabolaget. Oddvar var sjefen, den utilnærmelige. Han rolige som bare var noe uoppnåelig som aldri guttungene fikk være med, eller snakke til. Trygve var søskenbarnet, han var rå, tøff, kjørte tømmerbil, hadde tresko og røyka. Reine Morgan Kane var han, skryter Arvid. Gutta som nå er voksne menn, har fortsatt med seg beundringen, og de er trygge nok til å skryte villig vekk.
– Når jeg hørte Trygve starta opp bilen, løp jeg ned til veien for å se om jeg kunne få lov til å sitte på. I 75 kjørte han en Ford Taunus GT Coupe V6, kjære Gud for en bil. Brun metallic med svart vinyltak. Han harva av den ene eksospotta, og den lyden…den lyden, Jeg løp ned for å prøve haikelykken, sier John.
– Husker du han hadde en 65 Impala Cab, en blå og hvit en, og så kjørte han rundt med den lekre lyshåra dama med store øreringer og leppestift, mimrer Arvid.
Men mens Trygve av og til tok guttungene på, var Oddvar den kuleste, men den de aldri kom innpå. Oddvar var også den som drev med lakkering, og hadde det som fag på 70-tallet ifølge gutta.
-Det er klart inspirasjon starter en plass, og for oss var det med dem. Det var helt vanvittig, og det går nesten ikke an å forklare hvor stort det var med den type biler på den tia. Det var rett og slett en drøm, sier gutta rundt bordet. Og man måtte ha kapital, rettere sagt trygghet.

FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.
FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.

Harley-hent
Da Boa skulle kjøpe motorsykkel på 90-tallet og tjente dobbelt så mye som John, var det likevel Lien som måtte kausjonere for han hadde hus, og jobb i kommunen. Boa fikk penga han trengte, og John og han dro til Kristiansund to dager før påske for å hente Harley `n, en FL 1340, 60 mod.
– Det tok oss 22 timer tur retur og ei pølse, ler Lien og Boa nikker med ditto-mimreglis.
– Husker du det første dragracet i Fyresdal? Jeg kjøpte dekk, men de var for breie på bilen og jeg måtte ha hjelp på Dampen i Arendal, for de hadde en stor nok kompressor til å få nok luft i Hijackersene. Det fantes jo ikke kjøreegenskaper, men dæven så tøft det var, ler han.
Boa har hatt både en Corvette og en Mustang, nå har han en Dodge business coupe 1948.
– Da jeg så den bilen, måtte jeg bare ha den.
Boa har bytta motor, sparkla, banka og herja, lakka og kjælt. Og ingen skal gi seg med bil, ikke på mange tiår ennå…
-Jeg skal ikke gi meg med bil før jeg må ha gåstol og da skal jeg pimpe opp den også, ler Arvid som skal ha seg et nytt bilprosjekt til våren. Endelig har han garasjen klar og nylig solgte han sin Volvo Amazon fra 1970, og igjen har han per nå kun en motorsykkel, en Yamaha XJ 900 fra 1986. John har neste prosjektet stående på siden av seg, en OZE ROD, det blir en 2018 mod. Karosseriet er på plass, og amatørbyggenemda kommer når de kommer.

MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. - Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.
MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. – Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.

Forelska
Vi får historier om svidd gummi, damer i fleng, øl og røyk og de gamle konsertene på Bakeritaket, da alle kom for å bli sett. Jeg husker jeg glei forbi i en nylakka commodore 71 coupe, gliser Lien. Rønningen ler ennå mer, og kjeften går.
Den første bilen til Boa husker han godt.
-En Oldsmobile F-85, 65 modell. Svart. Jeg husker den hadde mista det ene bakhjulet på Dølemo, jeg jobba på Åmli bilverksted den gangen og ble helt forelska i bilen. Jeg dro den med og fiksa den.
– Faren din var mindre fornøyd, kommenterer Rønningen, garasjen var for liten for bilen.

FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.
FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.

 

Hadde ikke lappen
Både Boa og John tok billappen i 1980, og Boas første bil kom i «hus» sommeren etter.
Johns første bil var en Ford Taunus 20 M 66 modell, han var 17 og et halvt år da han kjøpte den av bror sin.
Men det var tøffe tider, og håndpenger måtte man ha nok av. Dessuten var det ikke Finn som i dag, og de fete bilene vokste definitivt ikke på «trær».
– Finn var Aftenposten den gangen, vi sto og ventet som små guttunger, og ble helt ville, forteller Arvid. Hans første bil var en 1977 Plymouth belvedere.

Vi skal til vinteren i 1982, John kjøper en Honda CX 500 C og ringer til Boa.
-Gidder du kjøre meg ned til biltilsynet slik at jeg kan ta motorsykkellappen? Hæ? var svaret fra Boa. For alle trodde John hadde lappen på sykkel også, men det hadde han altså ikke. Den lappen hans kunne fort ha røket da han kjørte en trimma Yamaha FZ 750 på sletta på bakhjulet forbi Åmli også….for å sei det sånn. Vi får historier, om kappkjøring og villmanns-sysler. Men det var den gang da, folk endrer seg. Men kjærligheten til motor, ruster ikke.

KONSERT  Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.
KONSERT Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.

 

Arven videre
Men hva med bilarven, bringes den videre?
-Det er jo en grunn for at jeg bygger biler til jentene mine, sier John. Til helga skal han og datteren Camilla, som eier en Mustang på Grensetreffet. Alle har de på sitt vis, gitt arven videre.
Men det er ikke sikkert de «gamle» har blitt gamle nok ennå, og kanskje er det noen 16-åringer som drar på bakhjulet over brua, som sniktitter på de eldre, som kan skru, som vil mekke, som liker gamle biler og som en gang vil bygge slik som gjengen i dag gjør – og fortelle om sine helter til en journalist om en 40-års tid. Hvem vet.

KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.

Hane haiket med trailer i 70 km/t

Møt hanen Kåre, en skikkelig damemagnet av en hvit italiener. Forrige uke hoppet han på matfars trailer på tunet og haiket likegodt med pappa på jobb. I over 20 kilometer i 70 kilometer i timen klorte han seg fast mellom hytta og huset på bilen, før den ville flukten fra hønsegården tok slutt. Da flakset han ned og galte som en gal etter kvinnfolk. Men alt han møtte var grus, og en lattermild matfar. Les den utrolige historien;
Sommeren 2016. Han bor på en gård i Froland, men han kjenner det i fjærene. Det er noe i gjære. Han kan ikke hjelpe for det, han er tøff, han er rå, og fin som få. Men det går mot slutten, han kan føle det. Smake det som et varsel i maisen. Han må finne en vei ut, før halsen hans ryker.

IMG_7784

Året er 1999. Vi skal til Åmli kommune, og til Gjeruldstad. Det regner ute, men mamma Ingeborg Espeland, har to små hender i sine på vei til kino. Stian og Helene på 5 og 6 år, gleder seg. Det er premiere på «Flukten fra hønsegården».

 
Piggtrå og enecelle
To små barn og en mor sitter fjetret i kinosalen.
Fjærkre er fanget – innestengt bak piggtrådgjerder, i frykt for sine egne liv og med drømmer om et liv i frihet. Alle som forsøker å rømme blir brutalt slått ned på og opprørslederen blir alltid straffet og satt i enecelle. På Nordre Tvilsheim Hønsegård risikerer hver høne som ikke bidrar med egg til frokostbordet, å ende opp som dagens hønsefrikassé. Men ved hjelp av en lett nebbete kjekkhet av ei lederhøne ved navnet Inger og «helten» og hanen Rocky, skal de klare målet; unnslippe før de blir ribbet og stekt.
Årene går på Gjeruldstad i Åmli, og filmen som ble kjøpt for å sees igjen og igjen og igjen, byttes fra VHS til DVD ettersom tia går. Ennå ser familien filmen minst en gang i året. Så kommer sommeren 2016, det er på tide å finne noen høner til hønsegården synes mannen Esben Ormshammer og Ingeborg Espeland. Så hun reiser til en gård i Froland som averterer. Kyllingene plukkes ut, 7 stykker skal få være med hjem til gården på Gjeruldstad og det gamle hønsehuset som er tilbake på tunet.

SKJULESTED: ”Kåre fikk lufta «håret» der han gjemte seg mellom hytta og huset på lastebilen til «far» Esben Ormshammer. Gjennom 23,7 kilometer i 70 kilometer i timen, før han hoppet han av og begynte å gale etter damene, som aldri kom.
SKJULESTED: ”Kåre fikk lufta «håret» der han gjemte seg mellom hytta og huset på lastebilen til «far» Esben Ormshammer. Gjennom 23,7 kilometer i 70 kilometer i timen, før han hoppet han av og begynte å gale etter damene, som aldri kom. Foto: Ingeborg Espeland.

Hun blir redningen
Han ser henne, hun er redningen. Han bare vet det. Hanen brysker med fjær, gjør seg til. Og hun ser, som alle kvinner før henne – for han er, som han også så godt vet; helt uimotståelig. Knallrød kam, kritthvit hals, sadel, bryst, kraftig lår, fjærfullhale, og vakre gule bein.
-For en vakker hane, sukker Ingeborg og tenker at eieren er heldig. Men eieren vil han til livs, det er bare bråk med ham og han skal i kverna neste morgen, er svaret hun får. Plutselig sitter Ingeborg tilbake i kinosalen med to små barnehender i sine, store øyne som ser opp på henne og hvisker; klarer de seg mamma?
Ikke tale om at den hanen skal i noe kvern nei, og inn i bilen til Ingeborg bærer det. Han kikker opp og skotter ut av ruta fra buret, ser drapsgården forsvinner bak seg. Hun som kjører virker snill, hun har sikkert mye mat også. Og foran ham vrikker det 7 nydelige, unge kyllingstjerter som skal vokse seg hønefine. Dette, kan han forholde seg til.

PÅ TUR: Kåre i sitt rette habitat med damene svinsene rundt.
PÅ TUR: Kåre i sitt rette habitat med damene svinsene rundt.

Helga som ble Helge
Livet på Gjeruldstad blir godt for den hvite italieneren med raus lugg. Her får han navnet Kåre, fritt oversatt fra helten i filmen ”Rocky”, selvfølgelig. Han får mais og kos, et stort kongerike med utsikt, og damer. Kristine og Ingrid. Berit, Helga, Tulla, Anne og Sigrid.
Kåre liker damer. Han liker de fryktelig godt. Og de liker han. Men det er en hane til her, de to inne i huset vet det ikke, men han skjønner det tidlig. Helga kaller de ham, Kåre ler litt av det, men så en dag forstår de. Og så en helg blir Helga til Helge. Han er selvfølgelig langt fra så lekker som Kåre selv, for hvem er vel det! Dessuten er han ikke mann, han er litt feig og for voldsom med hønene synes Kåre. Stakkars lille Berit blir jo fjærløs på hele kroppen, det går for langt synes den hvite italieneren. Det er ikke det at ikke han har seg kraftig med damene selv, men de skal like det også, og han passer på kvinnfolka sine- de skal få trygghet. Han blir «politi» for egen flokk. Til slutt skjønner også matmor og matfar at dette ikke går, og Helge skal til hanehimmelen sier Ingeborg til Kåre en morgen. Det har han fortjent, tenker Kåre og stikker nebbet kjærlig innunder vingen på Berit. Det er over nå.

GRUSJAKT: T.v. Kåre trippende på jakt etter damer i grushaugen. Foto: Ingeborg Espeland.
GRUSJAKT: T.v. Kåre trippende på jakt etter damer i grushaugen. Foto: Ingeborg Espeland.

Deilige Don Juan
Månedene går og etter hvert blir Kåre jammen en god far også. En kjærlig Don Juan. Barna Miss Marple og nummer 9 kommer til, foreløpig heter siste barn i rekka Ingebjørg. Kåre er litt usikker på om det er en sønn eller datter selv egentlig, men han har hørt at den skal hete Inge hvis det nå viser seg å være en sønn. Han har alt på stell. Når han går, går damene og barna etter på stram rekke. Han har alt han kan ønske seg og litt til, men han kjeder seg litt. Er blitt to år nå, i sin beste alder og har fortsatt masse fart og vilje i kroppen og toppen.

HJEMME: Kåre utenfor hønsehus og domene dagen etter den spektakulære flukten fra hønsegården. Men han endte opp på Vegarheim pukkverk, og synes det var veldig greit å komme hjem igjen til damer og mais.
HJEMME: Kåre utenfor hønsehus og domene dagen etter den spektakulære flukten fra hønsegården. Men han endte opp på Vegarheim pukkverk, og synes det var veldig greit å komme hjem igjen til damer og mais.

Vill flukt
Kåre speiler seg i vinduet, for en kjekk villstyring han er egentlig og så brysker han litt med fjæra og viser musklene i vingene så damene sukker «kluuuukk klukk» og nesten detter ned fra vagla. Han har full kontroll. Men han kjeder seg…litt.
Onsdag 2.august. Klokken 0500 tripper han ut på gårdsplassen som vanlig og galer, men det er stille i huset der borte. Lastebilen står på den vante plassen. Men hvor er det egentlig matfar drar hver dag? Og er det ikke på tide med litt eventyr…Han hopper opp, gjemmer seg mellom hytta og kassa på lastebilen og venter.
Motoren går på, han har tima og tilrettelagt alt. Om lag 4 minutter pleier den å svive før han kjører, Kåre klemmer seg inn, så begynner bilen å rulle. Bare ingen ser ham…Men vel nede på veien vet han at han er på vei. Det blåser godt i kammen når han kikker ut, fjæra dras bakover i fart. Han krabber lengre inn og kjenner adrenalinet spre seg i nebbet over at han har klart det, ”Kåre knallkul” har rømt! Han er på vei, sikkert til massevis av damer!
70 kilometer i timen i 23,7 kilometer. Han er rå. Bilen svinger inn på Vegarheim pukkverk i Vegårshei kommune og inn ved siden av sjåfør Øyvind Skaali. De ruller begge ned vinduet, kompisene skal ta seg en kaffetår som vanlig. Prate litt, så bryter et voldsomt kykkellikyyyyyyyy stillheten, og det fortsetter i det villeste tempoet.
Daaaaaaaamer, lokker Kåre. Endelig, de kommer nok nå. Vaggende og på skrå for å se, for å få – i haugevis. Men alt Kåre ser er grus. Og to menn som nesten faller om av latter der de sitter. Så kommer de ut, roper navnet hans.

Stakkars Berit blir jo fjærløs på hele kroppen, det går for langt synes den hvite italieneren

Lokker med YouTube
Men ikke skal han dra når han endelig har kommet seg ut på eventyr. Han vet de er der. Tia går, og han går og går. Er ikke gresset grønnere på andre siden? Men det er jo ikke gress her i det hele tatt. Grus, grus, grus. Hvorfor i all verden matfar drar hit, når han kan være hjemme vil aldri Kåre forstå. Så hører han stemmen. Matmor kommer lokkende med puserøst og mais, også løper hun jaggu rundt der med en liten sak det kommer lyd ut fra. Høneklukking og hanegaling?! – Hør på YouTube nå da Kåre, «komme da komme da», lokker hun.

7 vakre damer
Men nei, han er nødt til å sjekke det hele ut litt bedre. Har de gjemt seg, damene? Men det er ikke ei høne å se. Så til slutt lar han seg fange inn, sitter pent i hundeburet i baksetet til Ingeborg hele veien hjem, og når mor lukker opp bildøra regner det. Han kikker seg mot bakenden. Den deilige, kritthvite stjerten hans er svart av eksos fra haiketuren, men han vasker og dasker den litt i øsregnet som skyller ned fra himmelen, og med raske klør går han over gårdsplassen i lett «trav» og inne finner han sju, flotte, deilige, varme hønefrøkner som er så uendelig glade for at sjefen har kommet heim.
Det er vel her han «høner» hjemme.

Saken er skrevet på bakgrunn av ekte hendelser, men hanen er tillagt følelser.

Janne på landet

I 10 år nå har ekteparet Askland foredlet ”Søgard” i Gjøvdal til en perle av et hjem der det tradisjonsrike og moderne går hånd i hånd. Nesten 9000 følger hverdagen deres på gården.

Sommervinden feier over gresset i Gjøvdal, det ryker av marka idet vi tar av ved kirka og følger veien oppover. Varselskiltet står ved innkjøringen, her bor det faktisk en gris!?

GRISEFIN: Det er ikke alle gårder som har en sjarmerende ”vaktgris”. Nøffa ønsker folk velkommen i tunet, og av og til stikker hun av.
GRISEFIN: Det er ikke alle gårder som har en sjarmerende ”vaktgris”. Nøffa ønsker folk velkommen i tunet, og av og til stikker hun av.

Bondeidyll
Vi klyver ut av bilen og vandrer forbi den store låven og ned mot «paradis», og her kommer jammen grisen «Nøffa» som grynter hei mens hun vralter overraskende fort på nyslått gress. I hundegården ved låven bjeffer sveitserstøveren «Elvis» hallo. Det bugner av blomster og planter i alle farger og fasetter, i ulike høyder og platåer. Roseklaser tyter ut av et idyllisk drivhus nedenfor. På oversiden en platting med kjøkken, sittegruppe og peis nesten vegg i vegg med et fantastisk stolpehus fra 1665. Det er ren bondeidyll.

BLOMSTERDILLA: Inne i drivhuset bor en hel gjeng med pelargonia, for Janne har helt dilla på dem. Her kan hun sitte et par minutter, av og til for å passe og knipe litt på dem.
BLOMSTERDILLA: Inne i drivhuset bor en hel gjeng med pelargonia, for Janne har helt dilla på dem. Her kan hun sitte et par minutter, av og til for å passe og knipe litt på dem.

9000 følgere
Hovedhuset fra 1898 er gnistrende nymalt, og utenfor sitter en kar lett henslengt i en sofa og smiler hei. En kvinne i sommerkjole kommer mot meg for å ønske velkommen, og vi sier hei til Janne på landet og mannen hennes Knut Audun, idet dørene på huset åpnes opp.
-Løvdal Trevarer har bygd en ny dør på bestilling etter kopi fra den gamle, med originale farger. Det føltes godt at huset fikk sitt smykke tilbake, smiler Janne.
Janne_paalandet heter hun altså på Instagram og hun har nesten 9000 følgere. Her deler hun hverdagslivet, gir og får inspirasjon.
-Vi jobber godt sammen. Og selv om Knut Audun stritter imot av og til, så blir han veldig fornøyd når det er ferdig, sier Janne.
Mannen nikker og gliser. Han kjenner sin kone, men hun har en fordel, for hun kan visualisere det ferdige resultatet foran seg idet hun har tenkt ideen og går på med bredt pågangsmot, han tenderer til å tenke på all jobben, men den innledende «vrangheten» går nesten alltid over. For de er to, og de er gode- sammen.

STUE: Tvillingene Stine og Eyvind i den tidsriktige stuen med gamle detaljer, men en behagelig og lekker sofa. Vegg som tidligere sto mellom de to stuene er nå slått ut og bidrar til en luftig romfølelse.
STUE: Tvillingene Stine og Eyvind i den tidsriktige stuen med gamle detaljer, men en behagelig og lekker sofa. Vegg som tidligere sto mellom de to stuene er nå slått ut og bidrar til en luftig romfølelse.

Orginalt
Og de har ikke akkurat lagt på latsiden i sommer heller. 3 menn og 300 timer tok det for å få tilbake den originale fargen på huset med sine grønne karmer. Og gulvene er selvfølgelig, nyslipte. De har egentlig holdt på i ett eneste bankende kjør, siden de overtok gården «Søgard» for 10 år siden.
Men det var litt tilfeldig at de kom så tidlig som de gjorde. For det var på Bygland skogskule de møttes i 1995, og siden har han holdt ut med henne, eller kanskje det var motsatt, ler han som den gang da, var odelsguten.
Men det var nok ikke så dumt valg av kvinne, for et rivjern til å jobbe er hun. Hun har det som heter mangel på å kunne sitte stille. Men planen deres var altså ikke å flytte så raskt, men så ble Janne spurt om hun ville bli butikksjef i Gjøvdal, hun sa opp jobben sin på Vinmonopolet i Evje og med tvillingene som da var 3 år på slep, flyttet de inn i Søgard. Svigerforeldrene flyttet ned i kårhuset, og i samme slengen brakk jammen meg svigerfar beinet også og det ble litt kaos i all flyttinga, men de kom nå på plass. Men hvis «Janne på landet», den gangen hadde visst hvor mye arbeid hun skulle legge ned de neste 10 årene, ja da hadde hun ikke flyttet. Noen ganger er det greit å ikke vite.

FINSTUE: Gamlestoga blir brukt hvert andre år til jul, men den får lov til å stå autentisk og praktfull slik den er. Men den er malt fra rød til grønn.
FINSTUE: Gamlestoga blir brukt hvert andre år til jul, men den får lov til å stå autentisk og praktfull slik den er. Men den er malt fra rød til grønn.

Striglet heim
Vi vandrer i bløtt gress utenfor.
-Hagen her var opparbeidet da vi kom, det var svigermors kjærlighet, så vi har bare supplert litt av vårt. Bygd ut plattingen, peis, og et drivhus lenger nede i hagen. Men tenk før i tia var det jo ikke innlagt vann her en gang, sier hun.
Hagen er stor, rik og fyldig. Vi tusler ned til drivhuset som ekteparet har bygd. Der inne bor en hel gjeng med pelargonia, for Janne har helt dilla på dem. Alt er på stell, overalt.
-Jeg liker ikke vilt og vakkert, jeg vil ha det strøkent i hagen, sier Janne og ser på meg. Vi tror henne. Mannen i bakgrunnen knegger litt i skjegget, han har erfaring. Og det tar noen timer å klippe alt her.

UTEKOS: Utsnitt av utepeisen på plattingen ovenfor huset som paret har laget.
UTEKOS: Utsnitt av utepeisen på plattingen ovenfor huset som paret har laget.

Bakerovn i kjeller
Jannes pelargoniaer får lov til å overvintre i kjelleren der det er frostfritt. Og her i kjelleren, med inngang fra hageidyll – er det selvfølgelig også gjort en del.
For nå har de eget slakterom i fjøset. Før sto de her nede og delte kjøtt, men nå er eneste minnet en del sauestykker som henger til tørk over peisen. Eller rettere sagt, bakerovnen som etter planen skal restaureres og gjøres brukbar igjen. For Janne vil gjerne bake brød her. Foruten et herlig langbord, er det godt med plass og et fullt operativt og ikke minst, hyggelig kjøkken.
40-års dagen til Janne ble feiret her, de har hatt barnebursdager og mer voksenfest. Innerst går det en trapp opp til kjøkkenet i første etasje.
-Døra til bakerovnen må byttes, men den er fin og hel inni, forteller Knut Audun. Janne var ikke spesielt opptatt av interiør til å begynne med, men den interessen grodde seg til. Ikke minst hennes kjærlighet for gamle hus og møbler. Og da hjelper det godt å ha et loft, en kjeller og en låve med litt av hvert å plukke frem og foredle. For det handler om nytt og gammelt i harmoni og når man entrer hjemmet, er det en stilsikker hånd som har fulgt linjene fra det gamle til det moderne.
-Vi har tatt det litt og litt, men det er viktig å bo seg litt inn i huset før man gjør for mye. Kjenne litt på det, sier Janne.

PRIMA-BAD: Et fantastisk lekkert bad finner man i første etasje. Nytt, funksjonelt og moderne. Men krydret med gamle gjenstander og interiør som komplimenterer resten av huset.
PRIMA-BAD: Et fantastisk lekkert bad finner man i første etasje. Nytt, funksjonelt og moderne. Men krydret med gamle gjenstander og interiør som komplimenterer resten av huset.

 

Vant kampen
Laminater er revet av, vegger slått ut, fem lag maling er tatt tilbake til utgangspunktet. Spikrene, ja kassevis av dem, er dratt ut. I hele andre etasje har de gamle tømmerveggene fått lov til å komme frem. Det er malt i den gamle palettens tegn. Gården lever i tråd med den gang da, ivaretatt.
– Noe av det som er gjort underveis er også beholdt, slik som svigerfars panel fra 80-tallet i stuen. Og Knut Audun sin bestefars panel på kjøkkenet. Alt har sin historie tenker jeg, sier Janne.
Den gamle stua nede er gjort om til et bad. Her står badekaret med sine løveføtter, en romslig dusj og toalett. En peis i hjørnet som gir kos og varme når minsten skal bade om vinteren, lyse fliser og farger komplimenterer det hele med vakre detaljer og interiørdrypp med farger og minner.
– Vi så ikke noe vits i å ha tre stuer og vi trengte et bad, sier Janne,
Men tilbake til dette med vranghet, her ville ikke Knut Audun gi seg på beinharde livet.
-Han vant kampen om fliser, for jeg ville egentlig ha tømmerveggene – men der satt han foten skikkelig ned, og det ble jo veldig bra og funksjonelt også, sier Janne.

KJØKKEN: Pappa Knut sammen med Halvor (snart 2) på det flotte kjøkkenet på gården.
KJØKKEN: Pappa Knut sammen med Halvor (snart 2) på det flotte kjøkkenet på gården.

Arv å gi videre
Vi synes det ligger en plikt i å ta vare på gården, tanken på å ha god samvittighet over å overlevere den til neste generasjon så godt som vi kan, føles bra. Ikke vet jeg om vi blir boende i kårhuset eller på gamlehjem, men hvis en av ungene vil ta over- så skal de kjenne at mamma og pappa har gjort det de kunne for å forvalte arven godt videre, sier ekteparet.
Og inne i stua sitter mulige arvtagere. Tvillingene på 13, han som kom først ut heter Eyvind, og nummer to heter Stine. I full fart på gulvet, skliende på sokkene kommer det yngste tilskuddet i familien, Halvor på snart 2.

UNGDOMSROM: Rommet til eldstemann, et godt eksempel på at nytt og gammelt kan forenes i harmoni.
UNGDOMSROM: Rommet til eldstemann, et godt eksempel på at nytt og gammelt kan forenes i harmoni.

Gårdscafe & Cattle?
Men Janne har flere tanker, for hun skulle gjerne hatt litt dyr her etter hvert også. Men det måtte vært noe annerledes. Alpakka eller Highline Cattle kanskje… De kunne drevet gårdscafe, arrangert låvebryllup, det er så mange ting og så mange ideer man har. Og Janne og mannen hennes på landet, de får til det de vil.
Og av og til, når de føler de må tvinges ut av arbeidet – ja da drar de til hytta. Men her holdes det også på. Men det er mer mannens prosjekt, selv om Janne henger på her også. Men det er altså her de drar når de skal slappe litt mer av.
-Hvis vi blir her hjemme er det alltid noe vi finner på, for det er alltid noe som skal gjøres, ler Janne.
Dette med gården, dette med å skape noe og ivareta, har blitt en livsstil. Janne har latt det gå sport i egen hobby og det har definert mye av det hun er. Ikke bare har Janne hentet fra låve og kjeller, og på sin fars gård i Setesdal. Men hun har også kjøpt på nett, og fått fra naboer. Alt hører sammen, alt har sin historie og alt knytter hjemmet til tradisjon, men med moderne innsalg i naturlig harmoni.

JENTE: Rommet til Stine i 2etasje, duse farger med lekre detaljer. Også noen plakater da selvfølgelig, hun er tross alt 13!
JENTE: Rommet til Stine i 2etasje, duse farger med lekre detaljer. Også noen plakater da selvfølgelig, hun er tross alt 13!

Hjemmehørende elg
Kjøkkenet er nytt, funksjonelt, moderne – men ikledd det tradisjonsrike og gamle. Det glir lett i stil over til stue med duse, deilige møbler. Skinnfeller og detaljer på vegger, tidsriktige lamper, og lysekroner. Over til spisebord og med et innblikk og dør inn til gamlestoga, der ting står som de var. Over i andre etasje møter vi en staut elg som henger på veggen, Janne synes den er stygg som juling – men som hun sier, den hører til. Innenfor ligger minsten sitt rom. Her står en gammel pult som ble funnet på låven, sammen med vugge, en vakker seng og et fantastisk skap som Janne kjøpte på Finn. Innenfor mors og fars værelse. Bondeblått i den dypeste varianten kler veggene, og det står fantastisk til det lyse. Alt er i stil.
-Her var det vegg til vegg gipsplater, og egentlig sjablongmaling på veggene under. Og det har nok bodd noen rikinger her, som malte i tjukke strøk hver eneste jul, for her var det mye maling og mye jobb. Men resultatet ble bra synes jeg, smiler Janne som kan fyre i peisen ved siden av senga på kalde vinternetter og kikke ned på Gjøvdals enger.

BARNEROM: Minstemann sitt rom. Sjekk gyngehesten, senga og den fantastiske gamle pulten der ”panda” sitter.
BARNEROM: Minstemann sitt rom. Sjekk gyngehesten, senga og den fantastiske gamle pulten der ”panda” sitter.

Ungt og gammelt
Over til gjesterom og en fantastisk himmelseng som ble funnet på låven, her inne henger grunnleggerens bilde på veggen, vi snakker altså om tippoldefar til Knut Audun.
-Han er ikke så blid på bildet, men han hører jo også hjemme her, smiler paret.
Innenfor finner vi det kule gutterommet til Eyvind. Samme stil, men ungene har fått lov til å sette sitt preg på rommene. Og det hjelper på det moderne inntrykket av Eyvind har selvbygd PC, gamerstol og to megaskjermer hvor det «plaffes ned» over ei lav sko mens ungdommen sitter med gliset tent mellom øreklokkene. Inne på Stines rom skal det snart foregå en forandring, for gulvet skal få en ny farge, og hun kan velge selv. Vel, innenfor det hus-paletten tillater da. Her er det interiør i tråd med alderen, men lekkert gjennomført.
Før vi går ned, peker Janne opp mot loftet. Her sov tjenestefolket, og det er plass til å finne på noe der oppe også. Men først på det legges opp elektrisitet der.

GJESTEROM: Gjesterommet med den vakre himmelsengen funnet på låven. På veggen, Knut`s oldeforeldre.
GJESTEROM: Gjesterommet med den vakre himmelsengen funnet på låven. På veggen, Knut`s oldeforeldre.

Linolje-prosjekt
Selve eiendommen er på om lag 7000 mål og huset på ca. 350 kvadrat, og man vasker det ikke rent her på en dag. Men gjennom årene har Janne knyttet til seg kompetanse, hun følger folk som driver med bevaring av gamle hus, og her deles og sankes det informasjon, tips og ideer. Det neste som står på lista nå, er å male med linolje. Og det er så mange andre ting også. Janne på landet har ingen intensjon om å stoppe. Og i det jeg blir vist ut gjennom den spesiallagde hoved-døren, tenker jeg at huset er heldig som blir så godt ivaretatt. Jeg slipper håndtaket og vinker farvel til familien mens Elvis synger aoooodjø og Nøffa tar et slikk på kamerabaggen. Janne sparer forresten på gamle dørhåndtak, og hvis det er noen som har noen liggende- så vet dere jo nå hvor hun bor…

NYMALT: Hovedhuset sett gjennom deler av hagen ovenfor.
NYMALT: Hovedhuset sett gjennom deler av hagen ovenfor.
Kjøkken i kjeller.
Kjøkken i kjeller.
Janne, på landet.
Janne, på landet.