Strømbrudd første til mat-tap på over 100 000

Fortviler: Lillian Ramse Solvik ved Tovdal Forbruksforening er dypt fortvila over all den gode maten som ble ødelagt. Foto privat.

 

Enorme mengder tung, våt snø har også skapt store problemer i Åmli. Det gikk  trolig verst ut over Tovdal, Skjeggedal, Nelaug og Selåsvatn som var uten strøm i flere døgn. For nærbutikkene i Tovdal og på Nelaug var strømbruddet den rene katastrofen.

 

Bestyrer Lillian Ramse Solvik ved Tovdal Forbruksforening og daglig leder Lisbeth Bjorå ved Nelaug Dagligvare
forteller akkurat den samme historia. Begge butikker har fått ødelagt alt av fryse- og kjølevarer.
Bjorå anslår verdien av den ødelagte maten til å ligge på rundt 60-70.000 kroner. Ramse anslår tapet til 50.000 kroner.
På Nelaug gikk strømmen litt over klokka 23.00 fredag og var borte til klokka 14.00 søndag. Ramse forteller at butikken i Tovdal var uten strøm i 38 timer sammehengende.
– Det ble etterhvert mange varmegrader i frysediskene og melkekjøla. Jeg hadde ingen muligheter for å redde varebeholdningen med frosset kjøtt, fisk, pizza, pålegg, melk, yoghurt osv, sier Ramse og tilføyer:
– Det er helt forferdelig. Jeg er dypt fortvila.
– Men du gir vel ikke opp?
– Neida, vi skal overleve dette. Det kunne ha skjedde verre ting, som for eksempel en brann.
Noen ville kanskje tenke at de to butikkene hadde gjort lurt i å sette kjølevarene ut i snøen, for å redde dem. Men Bjorå understreker at slike desperate tiltak er ulovlig. Mattilsynet hadde trolig reagert med øyeblikkelig stengning av butikkene.
– Kundene må føle seg trygge på at vi håndterer maten etter forskriftene, sier Bjorå.
Både Tovdal Forbruksforening og Nelaug Dagligvare har små marginer å gå på når det gjelder lønnsomhet. Derfor blir slike hendelser en ekstra stor belastning.
Ramse og Bjorå bekrefter at begge butikker er forsikra mot slike hendelser, men forsikringsselskapet opererer med en egenandel, som gjør at de uansett vil tape penger.
Ramse opplyser at egendelen for Tovdal forbruksforening er på 10.000 kroner.
Hele mandagen og tirsdagen gikk med til å rydde vekk ødelagte matvarer i butikkene. Begge butikker får utover uken nye leveranser fra grossistene. Derfor vil hyllene snart bli fylt opp igjen med ferske matvarer. De vil også holde åpent som vanlig.
Snarkjøp Dølemo ligger midt mellom Tovdal og Nelaug. Her forteller daglig leder Daniela Plozicki at strømbruddet ikke har skapt noen større problemer. Heller ikke Gjøvdal Handel eller eller de to butikkene i Åmli sentrum, fikk ødelagt noen matvarer.
– Det er bare å bite tennene sammen og står på videre. Tovdølene trenger denne butikken. Vi skal klare oss, forsikrer en oppgitt men kamplysten Lillian Ramse Solvik.

Lokaltog-revolusjon

Fra 9. juni 2019 kan helt andre selskaper enn dagens NSB stå for drifta av Arendalsbanen og Sørlandsbanen. Private aktører har frist til 1. mars med å legge inn anbud på strekningene.

Resultatet er at man står overfor en tog-revolusjon hvor det i teorien kan bli et kinesisk, tysk eller svensk selskap som frakter oss til Arendal og Oslo.

KOMMENTAR: N. M
Regjeringa Solberg har et ideologisk ønske om å privatisere og konkuranseutsette enkelte oppgaver som i dag blir drevet av det offentlige. En slik oppgave er frakt av passasjerer med tog.

– Nyskaping og vitalitet
Man kan lese følgende i en pressemelding fra Samferdselsdepartementet:
”Konkurranse er positivt for å bidra til nyskaping og vitalitet. Erfaringer viser at konkurranse også gir gode effekter for persontransport på jernbanen. Da det ble konkurranse om driften av persontilbudet på Gjøvikbanen i 2006, førte det til flere avganger og et redusert behov for statlig kjøp av togtransport.”

Først av flere ”pakker”
Trafikkpakke 1 Sør er tittelen på første del av denne omlegginga. Den omfatter Arendalsbanen, Sørlandsbanen og Jærbanen.
Konkurransegrunnlaget for Trafikkpakke 1 Sør ble sendt ut 12. oktober 2017.Fristen for å komme med anbud er 1. mars 2018.
Kontraktene skal etter planen signeres sommeren 2018 og 9. juni 2019 skal det altså være klart for første togavgang i privat regi.

Prioriteter kvalitet
Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen uttalte 12. oktober i fjor at flere kriterier skal legges til grunn når de kårer vinneren av anbudet.
Prisen på anbudet skal vektes med 40 prosent og kvaliteten med 60 prosent.

De ansattes rettigheter
Når det gjelder de togansatte, hadde avisa ”Fri Fagbevelse” følgende sitat fra pressekonferansen 12. oktober:
”Lovverket skal følges til punkt og prikke for å sikre at de som jobber i jernbanen får ivaretatt de rettighetene de har i dag, og at de får en seriøs og god arbeidsgiver uavhengig av om det er NSB, Flytoget eller en annen aktør, sier Ketil Solvik Olsen”.
Det er en kjent sak at fagbevegelsen stiller seg kritisk til privatiseringa.

Konkurranse mellom ni
Ni togselskaper har så langt kvalifisert seg til å levere inn anbud. Departementet understreker at trafikken skal konkurranseutsettes i en nettokontrakt.
Dette betyr at vinnende togselskap beholder alle billettinntekter selv. Resultatet er at de får en egeninteresse av å trekke til seg flest mulig reisende.
NTB har identifisert åtte av de ni selskapene som har kvalifisert seg til å delta i anbudsrunden. Dette er Statens Järnväger i Sverige, Arriva fra Tyskland, Go-Ahead fra England, Keolis fra Frankrike og Mass Transit Railway (MTR) fra Hong Kong. I tillegg kommer de norske selskapene Flytoget, Boreal og NSB.
Det er viktig å merke seg at NSB er blant selskapene som kan vinne anbudet, men det blir da som en ny privat aktør.
Mange vil mene at de med sin erfaring og kunnskap, ikke er helt uten sjanser i konkurransen.

BYGD for fart: Et Type 74 elektrisk krengetog ruller inn på spor 2 på Nelaug. Toget opereres av NSB og har en toppfart på 210 km/t. (Arkivbilde)
BYGD for fart: Et Type 74 elektrisk krengetog ruller inn på spor 2 på Nelaug. Toget opereres av NSB og har en toppfart på 210 km/t. (Arkivbilde)

Vil ha tette togavganger
Departementet hevder at Trafikkpakke 1 Sør skal gi et styrket tilbud til de reisende.Anbudet forutsetter at dagens togtilbud med tilnærmet totimers frekvens på Sørlandsbanen skal videreføres.
Togtilbudet på Arendalsbanen skal samtidig forbedres, slik at det blir korrespondanse til alle dagtog på Sørlandsbanen. Dette betyr bl.a. at man må sette opp et nytt tog på kvelden.

Gjerstad og Vegårshei
Stortingsrepresentant Tellef Inge Mørland (Ap) er opptatt av jernbanens rolle i distriktspolitikken. I fjor høst hadde han et grunngitt spørsmål til samferdselsministeren, hvor han frykta at privatiseringa skulle føre til ”en rasering av stoppstrukturen på Sørlandsbanen”.
I vårt fylke ville detbety at togene suser rett forbi Gjerstad og Vegårshei.
Ketil Solvik Olsen hadde blant anna følgende svar den 23. november:
”Det er ikke lagt opp til reduksjoner i antall stopp i forhold til dagens ruteopplegg (…)
Togoperatøren har krav om å betjene alle stasjonene, men kan selv velge å tilpasse stoppstrukturen ved at enkelte tog kun stopper ved behov, eller at det er enkelte avganger som ikke stopper på alle stasjoner osv. Det er ikke snakk om at disse stasjonene ikke skal betjenes”
Olsen avslutta svaret med å understreke at det i en oppdatering av anbudsdokumentene vil bli foretatt en presisering av kravene til betjening av stasjoner.
Mørland var i følge Agderposten ikke helt fornøyd med svaret. Han mente at man burde innføre et krav om at alle tog skal stoppe på Gjestad og Vegårshei.

Styrker Nelaug stasjon?
Noen mener at Nelaug stasjon vil befeste og styrke stillingen sin i det nye opplegget. I alle fall dersom privatiseringa innfrir forventningene.
Det er verd å merke seg at Trafikkpakke 1 Sør bare er første skritt i en omfattende privatisering av persontogtrafikken i Norge.
Samferdselsdepartementet opplyser at Nordlandsbanen, Trønder- og Meråkerbanen, Rørosbanen, Raumabanen og fjerntogtilbudet mellom Oslo og Trondheim står for tur med planlagt oppstart i desember 2019.

Gøy for togspottere
Uansett fordeler og ulemper med all denne privatiseringa, finnes det en gruppe mennesker som kan stråle av lykke i åra framover, nemlig togspotterne.
Privatiseringa kan nemlig føre til at det dukker opp nye togsett, med spennende fargeskjemaer i åra framover. Det er bare å gjøre klar kamerane.
 

Arendalsbanen: 4 Arendalsbanen er et 37 km langt sidespor til Sørlandsbanen som går fra Nelaug til Arendal.
4 Den ble først åpna fra Arendal til Froland i 1908 og så videre til Åmli i 1910. Linja ble elektrifisert i 1995.
4 Norges Statsbaner (NSB) trafikkerer i dag strekninga med et elektrisk motorvognsett Type 69.

Sørlandsbanen: 4 Sørlandsbanen er 549 km lang og går fra Oslo, via Kongsberg til Kristiansand og Stavanger.
4 Strekninga ble åpna fra Oslo til Kristiansand i 1938 og bygd ferdig til Stavanger av tyskerne under krigen .
4 NSB, CargoNet og Cargolink er operatører på strekningen.

Juletrekasting!

I Gjøvdal er ikke jula over før juletreet er kasta høyt opp i lufta og deretter brent på bålet. Sist helg arrangerte Gjøvdal Friluftslag  den tradisjonsrike juletrekaste-konkurransen på Asklandsjordet. Det ble et forrykende oppgjør mellom bygdas sterke kvinner og menn.

Klokka nærmer seg 13 søndag. Et lett snødrev fyker gjennom Gjøvdal. Grå skyer dekker toppen av Vestfjellet. En diger ørn seiler selvsikker på majestetiske vinger
Vi kommer fram til Knut Vollens Plass og svinger til høyre. Høyt oppe i lia skimter vi røyken fra et bål. Vel framme møter vi Frank Sander Nilsen med familie i snøfonna.
– Nå kan jeg endelig få svidd av et lag med 30 år gammel ved. Den er knusktørr, men har mista futten, sier han og hiver på kubbe etter kubbe.

arnhild kaster langt: Arnild Smeland hevder seg helt i toppen av dameklassa med dette stillfulle kastet. Sjekk det besluttsomme ansiktet og den ivrige fansen. Juletrekasting handler om presisjon og styrke. Det gjelder å få passe høyde og fart på treet. Andre velger å kaste med toppen først, for å redusere luftmotstanden.
arnhild kaster langt: Arnild Smeland hevder seg helt i toppen av dameklassa med dette stillfulle kastet. Sjekk det besluttsomme ansiktet og den ivrige fansen. Juletrekasting handler om presisjon og styrke. Det gjelder å få passe høyde og fart på treet. Andre velger å kaste med toppen først, for å redusere luftmotstanden.

Tre i alle fasonger
Det går ikke mange minuttene før den ene gjøvdølen etter den andre kommer kjørende med et juletre på taket eller på tilhengeren.
Her er det tre i alle fasonger og størrelser. De fleste er fortsatt pene å se på, etter vanning og godt stell gjennom jula, men treet til Harald Seland ser heller stusselig ut.
– Nei, nei. Det er ikke noe juletre. Det er en pølsepinne, sier han og kommer oss i forkjøpet.

Helt fra sentrum
– Oj. Skal si det kommer mange juletrekastere. Her det folk helt fra Smeland i nord til Homdrom i syd, utbryter en stolt Øyvind Meberg.
Men så får han øye på noen spreke kropper fra Åmli sentrum og må utvide geografien betraktelig.
Akkurat da vi tror alle er på plass med sine respektive tre, får vi øye på en sparkstøtting i frisk stil nede i dalen. Det er Tove Kittelsen som kommer en smule etteranmeldt. Hun balanserer treet foran på sparken.
Snart er 40 små og store juletrekastere samla til vennskapelig dyst på Asklandsjordet.
Men før konkurransen starter må deltakerne ta til seg næring. Pølser og resten av julekakene går ned på høykant, sammen med supersterk kaffi signert Hilde Hansen Smeland.
Den oppveksende slekt har i mellomtiden inntatt bakken med ski, kjelker og akebrett.
Eldre gjøvdøler mimrer om skirenn med skythopp i akkurat denne bakken, i gamle dager. Vel, bakken er fortsatt like bratt og hylene like frydefulle.

Smeland ganger 4: Fire blad Smeland er klar til å sette avgårde. De fire er Arne, Anja, Antonie og Stian. Det er et mirakel at de klarer å balansere på den lille kjelken og enda mer imponerende at de ikke ramler i bakken.
Smeland ganger 4: Fire blad Smeland er klar til å sette avgårde. De fire er Arne, Anja, Antonie og Stian. Det er et mirakel at de klarer å balansere på den lille kjelken og enda mer imponerende at de ikke ramler i bakken.

Prangende eller lite
Så er det klart for dagens høydepunkt, nemlig juletrekaste-konkurransen. Men forsamlingen må først vedta reglene.
De blir etterhvert enige om å dele inn deltakerne i fire klasser, nemlig barn under 5. klasse, ungdommer, kvinner og menn.
Så blir det en ny diskusjon om hvilke tre de skal kaste. Øyvind er en skikkelig luring:
– Jeg vil foreslå at vi kaster våre egne trær. Så kan alle de som brisker seg med store prangende juletre endelig få svi, sier han og sender et skeivt blikk på sitt eget eksemplar av arten.
Juletreet til Øyvind Meberg er så lite og puslete at det kunne stå på en hattehylle.
Men også her seirer rettferdigheten. Gjøvdølene blir enige om at alle skal kaste det samme treet.
Så er det klart for konkurransen. Det blir et forrykende oppgjør med luftige svev. En skistav markerer rekorden.
Noen kaster fra en stående posisjon. Andre har tilløp Noen ramler i startgropa, sammen med treet. Andre kaster treet i feil retning og holder på å treffe publikum.

nesten st.Hans: Man skulle nesten tro at denne flokken med gjøvdøler feirer St.Hans. Men snøen avslører at det er feil årstid.
nesten st.Hans: Man skulle nesten tro at denne flokken med gjøvdøler feirer St.Hans. Men snøen avslører at det er feil årstid.

Dopa på pølser?
Det viser seg etterhvert at noen kaster juletreet mye lengre enn de andre. Dette får Øyvind til å reagere.
Han forlanger dopingtest av deltakerne. Mannen har nemlig mistanke om at alle pølsene og julekakene går rett i blodet og fungerer som prestasjonsfremmende dop. Men mannen taler for døve ører.
Så er det klart for premieutdeling. En gjøvdøl jobber i et firma som sitter igjen med julegaver, som ingen har henta. Så her vanker det både termoser og flott turutsyr.

Fire stolte vinnere
Øyvind Smeland er beste deltaker i den yngste klassa. Eiving Askland vinner ungdomsklassa. Anlaug Askland er beste dame og Tore Egil Kittelsen beste herrekaster.
De fire mottar applaus og beundrende blikk. Nå kan de gå rundt å skryte av at de er Gjøvdal-mestere i juletrekasting.
Med konkurransen vel overstått, er det klart for den store finalen. De siste vedkubbene blir kasta på bålet. Med vemod og tårer i øynene, kaster gjøvdøl etter gjøvdøl juletreet på bålet.
Vel, tårene har kanskje en annen forklaring. Vi skal ikke påstå at følelsene er så voldsomt sterke denne 20-dag jul. Det kan like gjerne hende at tårene skyldes all røyken.
Også her kommer Øyvind Meberg med en betimelig kommentar. Han lurer på om det ikke hadde vært lurt å varsle luftfarten om all røyken som stiger opp fra Asklandsjordet.
– Det kan hende noen fly blir askefaste, kommenterer han.
Snart er siste rest av årets julefeiring gått opp i røyk. Juletrekasting-9-NETT

 

gjøvdøl i farta: Tove Kittelsen ankommer i frisk stil. Vi kan også observere en skiløper med juletre under armen
gjøvdøl i farta: Tove Kittelsen ankommer i frisk stil. Vi kan også observere en skiløper med juletre under armen

Gjøvdal Friluftslag
Hilde Smeland er primus motor i Gjøvdal Friluftslag. Hun forteller at juletrekaste-konkurransen ble arrangert for første gang i 2012. I fjor ble den imidlertid avlyst på grunn av snømangel.
Friluftslaget kan ellers vise til stor aktivitet året rundt. De arrangerer bl.a. padleturer, St.Hans-feiring, fiskekonkurranser, skiturer og fotturer. Arrangementene er åpne for alle, også eventyrlystne folk fra sentrum.
Vi kan trygt slå fast at gjøvdølene er flinke til å utnytte naturen i ”Bygda med villmark & varme”.

Måtte kjøpe hus for å få plass til orgel

På orgelkrakken: Dette bildet er ikke tatt på orgelkrakken i en av landets kirker, men hjemme i stuen til Øyvind Kopperud i Åmli. Avisa`s nokså umusikalske medarbeider, ble sukat i ørene av lyden på dette instrumentet. Det er bare helt rått!

Øyvind Kopperud elsker orgelet sitt, ja han
elsker det så mye at det har fått tilnavnet ”dama mi”. Men det er ikke lett å få plass til den rause frøkna. Men kjærlighet kjenner ingen grenser, dermed tok Øyvind affære. Han kjøpte hus etter orgel, dermed havnet han i Åmli.

”De gærne har det godt” heter det i ordtaket. Øyvind Kopperud (66) er mer en snittet interessert i orgelmusikk. Men før han kunne glede seg til orgelbrus, måtte han skaffe seg et orgelhus. Det fant han i Århuskleiva. Dette er den utrolige historia om mannen som flytta til Åmli, fordi han fikk en rimelig bolig, som var stor nok til å huse et fullvoksent orgel.
-Ja, noen tror sikkert at jeg er sprøyte gal. Men jeg har mye glede av galskapen min, sier den blide mannen med det hvite julenisse-skjegget.

– Min store kjærlighet
Øyvind Kopperud er ungkar, nybakt pensjonist og tidligere alt-mulig-mann i Sjømannskirken.
– Orgelet er min store kjærlighet. Noen sier at jeg endelig har fått en dame i huset, humrer han.
Øyvind har helt siden ungdommen elsket høystemt kirkemusikk. Da mannen ble pensjonist, fikk han endelig anledning til å realisere drømmen om å kjøpe sitt eget orgel.

Skreddersydd for orgel
Men i leiligheten på Nøtterøy var det knapt plass til ei blokkfløyte. Derfor måtte han få tak et sted som hadde stor nok dør og stor nok stue til å huse et anstendig orgel.
På FINN.no fant han en rimelig enebolig i Åmli. Øyvind brukte ikke lange tiden på å finne ut at huset var som skreddersydd.
Høsten 2016 flytta han til Århuskleiva. Og tidligere i år kom orgelet med spesialtransport fra Nederland. En traktor og fire mann måtte til for å transportere det blytunge instrumentet inn i stuen.
– Ja, det var litt av en sjau, kommenterer han.

Født på Madagaskar
På dette tidspunkt i intervjuet er det på tide å gå tilbake i tid. Vi må finne ut når denne rare orgel-galskapen starta.
En så original mann må selvsagt være født på et originalt sted. Øyvind ble født på Madagaskar i 1951. Foreldra var Randi og Trygve Kopperud. De jobba som diakoner på et hjem for spedalske.
Da familien kom tilbake til Norge, fortsatte foreldra å jobbe som diakoner.
Lærte å like klassisk
Etter grunnskolen, ble Øyvind elev ved Birkeland Folkehøgskole. Her traff han en entusiastisk lærer som skulle få stor innflytelse på den unge mannen:
– Læreren formidla gleden av å lytte til og forstå klassisk musikk. Mens klassekameratene digga Beatles, hørte jeg på Bach og Beethoven, minnes han.
Øyvind avtjente så siviltjeneste, før han flytta til Hønefoss og begynte å jobbe som miljøarbeider innen Helsevern for psykisk utviklingshemma.
På dette stadium av livet meldte det seg et økende behov hos Øystein for å drive med kristent arbeid. Han legger heller ikke skjul på at eventyrlysta tok overhånd.

Sjømannskirken
Resultatet var at han søkte jobb i Sjømannskirken. Første tur gikk til havnebyen Santos i Brasil. Her var han alt-mulig-mann og assistent for presten.
Dette skulle bli starten på en livslang karriere. Øyvind var stasjonert i London, Miami, Mallorca, Pireus, Kypros og Alanya.
– En viktig del av jobben var å drive velferdstjeneste overfor nordmenn i utlandet. Jeg gjorde alt fra å steke vafler, låne ut bøker og filmer, til å hjelpe de som hadde havna i en vanskelig situasjon, forteller han.
En VG-artikkel på nettet fra 2009 illustrerer det dype alvoret i jobben. Her forteller avisa at prest Arvid Tveit og assistent Øyvind Kopperud ved Sjømannskirken i Magaluf, må bistå norske jenter som blir utsatt for voldtekt.
Mellom oppdragene ute i verden, var han også kretssekretær for Sjømannsmisjonen i Nord-Norge.

Lang og tro tjeneste
Mens han er på kjøkkenet for å hente mer kaffi, faller blikket vårt på et vakkert diplom.
Her står det med sirlig skrift at Øyvind Kopperud i 2015 ble tildelt Norges Vel`s ”Medalje for lang og tro tjeneste etter 30 års virke i Sjømannskirken”.
Øyvind er svært beskjeden når han skal beskrive sine egne musikalske kvaliteter.
– Jeg er ingen musiker. Jeg er bare en som elsker musikk, sier han.
Det er likevel ingen tvil om at Øyvind har plukka opp en god del musikalsk kunnskap, bare gjennom å dyrke hobbyen sin. Mannen har gehør til tusen.
I begynnelsen satt han bakerst i salen da det var allsang i Sjømannskirken. Så begynte han selv å lede allsangen. Og snart var det også han som stod for akkompagnementet.
Et fellestrekk ved mange steder som har Sjømannskirker, er de historiske katedralene. Og i salen satt Øyvind gjerne med orgelbrus i ørene.

Drøm blir virkelighet
– Som pensjonist kunne jeg endelig gjøre det jeg hadde drømt om lenge, nemlig å få mitt eget orgel, sier Øyvind.
Men faktorenes orden er ikke likgyldig når man er på orgeljakt. For som allerede nevnt, var leiligheten på Nøtterøy altfor liten til å fylle Øyvinds orgeldrøm.
På FINN.no fant Øyvind en bolig i Åmli som både var romslig og rimelig.
– Den var helt pefekt, sier han. Øyvind solgte dermed leiligheten på Nøtterøy og kjøpte huset i Åmli. Så kunne han ta fatt på del to av prosjektet.
Kun to i privat eie
Gjennom firmaet Strandskogen Kirkeorgel bestilte han et ”Johannus Rembrandt 350” til en prislapp av 208.000 kroner. Han måtte i tillegg betale en betydelig sum for å få sendt orgelet fra fabrikken i Nederland.
– Rembrandt 350 er toppmodellen vår. Det er virkelig et stilfullt, eksepsjonelt instrument, skryter daglig leder Arnt Frode Strandhagen.
Han forteller at det er høyst uvanlig at privatpersoner går til anskaffelse av så flotte orgler.
– En lege i Fredrikstad er den eneste som har bestilt dette instrumentet utenom Kopperud, sier han.
Øyvind fikk hjelp av Olav Kleivene med traktor og tre andre kraftkarer da orgelet skulle flyttes inn i stua. Med en vekt på 450 kilo, ble det en svett og slitsom affære.
– Du må skrive at jeg er takknemlig for all hjelpa, sier han og sender et kjærlig blikk mot orgelet.
Det er ikke uten grunn at instrumentet er oppkalt etter den hollandske malermesteren Rembrandt. Man kan se at det oser av kvalitet. Orgelet har tastatur i tre etasjer og like mange spaker og knapper som cockpiten på et fly.
Foran orgelet står to sett med mer moderne utseende keyboard, som kan kobles sammen til et instrument.
– Da blir det mye lyd her i stua, konstaterer han.

Salmesang i skauen
– Hvorfor er du så betatt av orgelmusikk?
– Fordi orgel er fantastisk å høre på. Det er et helt orkester. Det maler livet fra det lille og vare, til det store og mektige. Man kan speile alle stemninger fra den svakeste røst, til det storslåtte, sier Øyvind med tydelig begeistring.
Det går ikke en dag uten at han sitter en eller flere timer på orgelkrakken. Men Øyvind er også et utadvendt, sosial person.
Derfor har han starta noe som kalles ”Salmesang i skauen”. Her inviterer han gode venner til felles hygge.Sist gang deltok det tjue stykker.
Kari Skårdal spiller fiolin og resten av gjengen stemmer i med allsang i orgelhuset til mannen som må finne seg i å bli karakterisert som litt gal.

Sykler for livet!

 

Jan i farta: Folk som bor på Nelaug har blitt vant til å møte denne karen i farta. Jan Jørgen Lavransen sykler flere mil hver eneste dag, så sant det ikke sprutregner. Det som tidligere var et ork, har nå blitt lysbetont. Og sjekk det smilet! Jan er gjerne blid som ei fele, der han kommer susende på sykkelen.

Sommeren 2015. Han faller sammen i gangen på Nelaug. En nabo finner ham og med blålys og sirener fraktes han til sykehuset i Arendal. Hjerteinfarktet dreper nesten Jan Jørgen Lavrantsen. Han bestemmer seg. Jan vil leve, ikke dø. Nå begynner kampen og viljen mot et nytt og sunnere liv. Sykkelen fra kona blir redningen. 

I august 2015 var Nelaug-mannen Jan Jørgen Lavrantsen noen få minutter fra å dø. Han fikk en kraftig hjerteinfarkt. Jan reddet livet takket være snarrådige naboer. Dersom ambulansen hadde kommet ti minutter senere til sjukehuset, hadde han trolig avgått med døden. Slik opplevelser gjør noe med folk. Jan har begynt å sykle for livet.

– Det føles som om jeg har fått livet tilbake i gave. Nå vil jeg ta godt vare på det, smiler han. Vi treffer den pensjonerte sjømannen heime i stua på Nelaug en litt grå og kald novemberdag.

Jan sier rett ut at han hadde en usunn livsstil tidligere. Han var så altfor glad i god mat og go`stolen i stua.
– Jeg veide 116 kilo den gangen. Jeg var overvektig og i dårlig form, innrømmer han.

Til sjøs som 15-åring
Men før vi forteller mer om den dramatiske august-dagen, går vi tilbake til start, eller rettere sagt ungdommen. For denne karen har opplevd mye spennende.
Jan kommer fra Treungen, hvor han ble født inn i en søskenflokk på fire.
– Både pappa og flere onkler var sjøfolk. Sjøl var jeg drittlei skolen. Jeg drømte bare om å komme ut i verden, forteller han.
Vi sitter med hver vår kaffikopp i den koselige stua på Nelaug, omgitt av familiebilder og minner fra et begivenhetsrikt liv som sjømann.
Jan var bare femten og et halvt år gammel da han i 1969 dro til sjøs. I første omgang som elev på skoleskipet Sørlandet. Her var han i tre måneder.
Så ble han dekksgutt på M/T Cardo, et skip på 40.000 bruttotonn som ble eid av Arendals-rederiet Jan P. Jørgensen.
– Det var et eventyr. Hele verden lå for mine føtter. Vi seilte mellom Europa og Den persiske gulf. Suezkanalen var stengt, så vi måtte seile rundt hele Afrika. Vi var borte to måneder i slengen.

verden rundt: Jan Jørgen Lavrantsen jobba i maskinen på oljetankeren Navion Oceania i 2010 og -11. Slike skip var arbeidsplassen i 44 år.
verden rundt: Jan Jørgen Lavrantsen jobba i maskinen på oljetankeren Navion Oceania i 2010 og -11. Slike skip var arbeidsplassen i 44 år.

Beskytta av de eldre
– Men var du ikke redd? Etter dagens målestokk, var du bare en guttunge.
– Både ja og nei. Jeg var vel mer oppspilt enn redd. De eldre sjåfolka var flinke til å ta vare på oss førstereisgutter, sjøl om miljøet kunne være tøft noen ganger. Sjømannskirken ble en trygg havn for mange av oss, svarer han.
Jan hadde sjøen som arbeidsplass helt til han runda 60 og ble pensjonist i 2013. Han jobba de første åra på dekk, deretter i maskinrommet. Det skulle bli mange båter og mange seilaser til fjerne strøk på kloden.
Jan viser fram den blå Sjøfartsboka som er full av stempler fra diverse rederier. Boka framstår som et dokument fra den tiden hvor skipene hadde norske flagg og norske sjøfolk. Som et tegn i tiden, slutta han samtidig som supplybåten han jobba på i Nordsjøen, ble flagga ut.
Jan gifta seg med Ellen i 1979. Paret bodde et par år i Treungen, før de flytta til Åmli sentrum og deretter til Nelaug.
– Det er tredve år siden vi bygde hus på Nelaug. Jeg måtte reise til sjøs da grunnmuren var reist og kom hjem da huset stod ferdig bygd, minnes han.
Jan ble altså pensjonist i 2013. Nå skulle han endelig får tid til å nyte livet heime på Nelaug, stelle i hagen og gjøre det han hadde lyst til.
– Den gangen hata jeg alt som hadde med trening å gjøre. Det var nærmest et skjellsord. Jeg hadde også røykt som en svamp, men klarte å slutte for ti år siden, forteller han.

Jan svimte av i ganga ved utgangsdøra. Her ble han liggende hjelpeløs på gulvet, badende i sin egen svette.

– Som et hestespark
Jan hadde ingen grunn til å tro at denne augustdagen i 2015 skulle bli et vendepunkt i livet.
Han stod opp som vanlig, spiste frokost og sa farvel til Ellen, som dro på jobb i Åmli sentrum. Siden det var fint vært, bestemte Jan seg for å klippe plenen.
– Plutselig kjente jeg en voldsom smerte i brystet. Det var som om jeg skulle ha blitt sparka av en hest. Jeg kaldsvetta og heiv etter pusten, forteller han.
Jan la seg på en seng i kjelleren for å hvile. Han trodde det skulle gå over, men opplevde i stedet at smertene bare ble verre. Jan gikk derfor over til naboen Willy Ellingsen.
– Jeg føler meg uvel. Kan du kjøre meg til Åmli legekontor, spurte han. Willy svarte at det skulle han selvsagt gjøre.
Jan ringte så til Åmli legekontor. Her skulle de stå klar til å ta i mot han. Jan ringte også til kona for å fortelle at han var blitt dårlig.
Tilbake i huset ville han finne seg en passende jakke og sko til Åmli-turen. Men så skjedde det fryktelige. Jan svimte av i ganga ved utgangsdøra. Her ble han liggende hjelpeløs på gulvet, badende i sin egen svette.
Da Willy kom opp til huset, fikk han se at Jan lå livløs på gulvet.
– Jan har besvimt. Ring etter ambulanse, ropte han til Øyvind Jomås som tilfeldigvis befant seg i nærheten. Øyvind bor i det andre nabohuset.
Snart dukka Ellen også opp. Hun var livredd for at ektefellen skulle dø.

Jan Lavrantsen-5-NETT

Til Arendal med blålys
Ambulanspersonellet skjønte straks at dette var veldig alvorlig. EKG-undersøkelsen bekrefta at Jan hadde fått en kraftig hjerteinfarkt.
– Jeg husker ikke så mye av det som skjedde. Bare at jeg hadde store smerter og ble sendt med blålys til sjukehuset. Da vi kom ned til Fianesvingen og skulle ut på E18, hørte jeg at de satte på sirena. Da skjønte jeg at det fryktelig dramatisk, minnes Jan.
Vel framme på sjukehuset, ble han sendt rett inn til intensiv-avdelinga og tatt under behandling. Her fikk han blant anna fire stent, det vil si sylindre som føres inn i pasientens blodårer for å åpne innsnevra vev.
– En lege fortalte at jeg trolig ikke ville ha overlevd, dersom jeg hadde ankommet ti minutter senere, sier han.
Jan ble på sjukehuset i fem dager. Så dro han heim igjen. Her fikk han først beskjed om å ta det med ro. Deretter begynte opptreninga etter et program, som han fikk utdelt på sjukehuset.

 
Starten på et nytt liv
– Jeg begynte forsiktig med å gå langsomt opp til Nelaugdammen. Deretter gikk jeg langs tjenna til Vimmeveien, sier han og fortsetter:
– Etterhvert som formen ble bedre, økte også appetitten på å gå lengre og raskere. Jeg gikk runden opp til Øynes eller ned til Flaten.
Det som tidligere var et ork, ble nå lysbetont. Med formen stiger også humøret og overskuddet. Først går han på bilveier, så går han i skogen og så jogger han. Det blir etterhvert lange turer fra Nelaug til Hovdefjell.
Under åpninga av julegata i sentrum i fjor, kunne Åmliavisa`s utsendte med egne øyne observere en svett og blid Jan komme løpende gjennom gata.
– Jeg har jogga fra Nelaug, forkynte han stolt.
For tre måneder siden fikk Jan en strøken sykkel i gave fra Ellen. Det skulle bli starten på en ny epoke i livet som en stadig sprekere pensjonist.
Jan starta med å sykle runden ned til Flaten, opp til Selåsvatn, over til Nelaugkrysset og heim igjen. Så utvida han turen til å omfatte Stavheia.
Men dette var bare starten på en lidenskap, som skulle øke i omfang. I høst har 64-åringen hatt enkelte dagsturer på inntil 10 mil hvor han besøker Tvedestrand og andre steder ute ved kysten.
– Jeg har ikke følt meg så sprek og opplagt siden jeg var en ung mann. Treninga har blitt en viktig del av livet. Men angsten for at det skal skje noe, ligger fortsatt i bakhodet. Derfor har jeg blitt flinkere til å lytte til signalene fra kroppen, avslutter han.

100 år med nærbutikk

Butikkdama i Tovdal: Lillian Ramse Solvik trives i jobben som bestyrer av Tovdal Forbruksforening. Hun opplever travle dager med et stort mangfold av oppgaver.

Årstallet er 1917. Første verdenskrig er i ferd med å legge Europa i ruiner. Det er 12 år siden unionsoppløsningen. Tovdal er egen kommune med rundt 400 innbyggere. Samme år bestemmer en gruppe fremstående  tovdøler seg for å starte butikk på Øvre  Ramse. Den ble hetende Tovdal Forbruksforening. I en utfordrende tid har lokalbutikken i Tovdal overlevd, nå feirer de 100-års  sammenhengende drift.

– Jeg er glad i jobben min og jeg er glad i Tovdal. Man kan si at jeg driver med en blanding av forsyningstjeneste og sosialarbeid. Å drive nærbutikk er en livsstil.

Vi treffer Lillian Ramse Solvik en time før Tovdal Forbruksforening skal åpne for dagen. Håret hennes er nesten like rødt som butikken.

Blid og energisk
Blid og energisk, skjenker hun kaffi til gjesten. Vi sitter ved et lite bord foran hylla med bygdebøker og turistreklame.
Dama er ung, men butikken gammel. Tovdal Forbruksforening har nemlig oppnådd noe som er høyst uvanlig i våre dager. De kan feire hundre års sammenhengende butikkdrift.
– Jeg føler at tovdølene setter pris på nærbutikken. Mange er flinke til å handle lokalt, sier Lillian. Hun forteller at butikken i fjor økte omsetningen med 200.000 kroner.
Men dette betyr ikke at butikkdrift i Tovdal er en enkel vei til rikdom. Så langt i 2017 har man fått et lite underskudd i budsjettet og butikken opplever kutt i Merkur-programmet, dvs. den statlige støtteordningen for distriktsbutikker.
– Nå satser vi på mye handel resten av året, sier Lillian og smiler optimistisk
Lillian er født og oppvokst i Tovdal. Hun jobba noen år i helsesektoren i Skien, før hun flytta heim igjen. Her begynte hun å hjelpe Daniela Plozicki, som den gangen drev forbruksforeninga.
Lillian Ramse Solvik ble ansatt som daglig leder av Tovdal Forbruksforening den 19. juni 2015.

Allsidig og travel jobb
Selv om Lillian har full jobb og vel så det med å styre butikken, trenger hun av og til hjelp. Det får hun av mamma Ellen Wingereid Ramse og Sigrid Bjørg Ramse. De kan begge åpne og lukke butikken og betjene kassaapparatet
– Det er helt supre, sier Lillian og fortsetter:
– Det er egentlig en livsstil å drive butikk. Å sitte bak kassaapparaet er bare en del av jobben. Jeg må føre regnskap, bestille varer, plassere dem i hyllene, vaske og rydde, for å nevne noe. Det er hundrevis av ting som må gjøres hver eneste dag.
Som om alt dette ikke var nok har Lillian en anna jobb i tillegg. Hun kjører skolebussen fra Austenå og ut til Dølemo om morgenen.
A propos familie. Pappa Aslak brøyter utenfor butikken og er ellers en kløpper til å fikse alt mulig.

rød og fin: Malermester Arild Askland maler vinduskarmene på Tovdal Forbruksforening. Snart kommer nye lokalproduserte skilt på plass igjen.
rød og fin: Malermester Arild Askland maler vinduskarmene på Tovdal Forbruksforening. Snart kommer nye lokalproduserte skilt på plass igjen.

Mange hemmeligheter
Lillian åpner butikken klokka 13 på hverdager (10 om sommeren). Tovdølene har vent seg til denne åpningstida og tilpasser livene sine etter det. Det kommer gjerne et rush av av folk ved 15 tiden.
– Noen har det travelt. De røsker med seg varene og forsvinner ut igjen i all hast. Andre har kjempegod tid og vil gjerne slå av en prat, sier Lillian og fortsetter med et lurt glimt i øyet:
– Du skulle bare visst alle hemmelighetene jeg får greie på under disse samtalene. Man blir godt kjent med innbyggerne, når man driver butikk.
Lillian har også etablert et tilbud hvor kundene kan bestille og hente varer utenom åpningstid. Varene blir plassert på et avtalt sted. Særlig pendlere og hyttefolk er glade for dette tilbudet.
Lillian har tatt inn en rekke nye varer som tovdølene tidligere måtte dra til byen for å finne. Blant anna ris, nudler, mjøl, øl og te av de mer eksotiske og uvanlige variantene, faller i smak hos kundene.
Lillian har opplevd at hyttefolk fra Kristiansand finner ting i butikken hennes, som de ikke har oppdaga i heimbyen.
– Jeg hadde nylig besøk av en kunde som kjøpte et dusin knøttsmå ketchup-flasker, som de kunne bruke på tur. Slikt er gøy.

Medlem av Nærbutikken
I våre dager kan ikke butikker på landsbygda overleve uten å være medlem av en kjede.
Tovdal Forbruksforening tilhører Nærbutikken, som er en kjede i NorgesGruppen. Kjeden profilerer seg på å drive små butikker på bygdene.
Lillian er glad for at kjeden gir henne muligheter for å beholde en lokal profil og tilpasse vareutvalget etter tovdølenes ønsker.
Det var bygdefolk som starta butikken for hundre år siden. Og det er fortsatt bygdefolk som eier den. Lillian forteller at de har 56 aksjonærer.
– Jeg må nok skuffe de som tror at dette er en voldsomt lønnsom investering. Marsipankaka på generalforsamlinga, er vel det nærmeste vi kommer et aksjeutbytte, sier hun.
I tillegg til Lillian sjøl er styret sammensatt av leder Ronny Sørgard, nestleder Kristin Ramse, Geir Austenå, Stian Olstad og Kristen Ramse-Aamlid.

litt eksotisk: Du må ikke tro at bygdefolk bare spiser kjedelig, ensformig mat. Tovdølene prøver gjerne nye eksotiske varianter. Derfor fyller Lillian hyllene med litt uvanlige matvarer.
litt eksotisk: Du må ikke tro at bygdefolk bare spiser kjedelig, ensformig mat. Tovdølene prøver gjerne nye eksotiske varianter. Derfor fyller Lillian hyllene med litt uvanlige matvarer.

Rødmalt kronerulling
Styret var nylig samla til et ekstraordinært møte med en viktig sak på dagsorden. Butikken trengte ny maling. Den gamle gulfargen flassa og var lite pen å se på.
– Jeg bestemte at vi skulle male butikken rubinrød. Styret var enig, sier Lillian.
Men butikken hadde ikke råd til å finansiere jobben gjennom det vanlige budsjettet. Derfor inviterte styret til kronerulling. I løpet av noen få dager kom det inn hele 52.000 kroner i gaver.
Anbudet var på 37.500 kroner. Dette betyr at butikken har litt penger til overs som de kan bruke på andre vedlikeholdsoppgaver. Et nytt gulv står høyt på ønskelista.

… og nå blir det fest!
Lørdag 28. oktober er det duka for stor jubileumsfest i Tovdal. Det hele starter med grilling, kakespising og aktiviteter for ungene utenfor butikken.
Om kvelden blir det dans og enda mer moro på Brustad.
Ja, det er godt at tovdølene har Lillian og forbruksforeninga.

Handel og vandel i Tovdal

Vi skriver det herrens år 1917. Den første verdenskrig er i ferd med å legge Europa i ruiner. Kongeriket Norge er 12 år. Tovdal er egen kommune med rundt 400 innbyggere.
Dette året bestemte en gruppe framstående tovdøler seg for å starte butikk på Øvre Ramse. Den ble første hetende Lille Topdals Forbruksforening.
Jacob Neumann Mohn (1838-1882) var en kjent jurist som skrev flere lover. Det var han som tok initiativ til etablering av Forbruksforeninger i Norge rundt 1870, etter engelsk mønster. Den lokale butikken skulle eies i felleskap av innbyggerne. Hensikten var å bedre de økonomiske og sosiale kåra for vanlige folk.
Tovdal Forbruksforening ble først etablert i et bygg som ble kalla Steinkyrkja. Like etterpå flytta den inn et anna provisorisk lokale. Tidlig på 1920-tallet ble det satt opp et stort staselig hus med butikkvinduer ut mot hovedveien og leilighet til bestyreren i 2. etasje. Det hvitmalte bygget rommer i dag interiørbutikken ”Karolines hus”. På 70-tallet ble det igjen satt opp et nybygg. 13. januar 1978 var det offisiell åpning av det nåværende butikklokalet.
Karl Ingolf Kristiansen er en sentral skikkelse i historia til Tovdal Forbruksforening. Han var bestyrer i hele 25 år, fra 1968 til 1993. Karl Ingolf bodde i 2.etasje og drev butikken med hjelp fra kona Onny og noen damer i bygda.
I 1988 utgaven av ”Jol i Åmli” hadde Inga Lauvdal en artikkel med tittelen ”Vil butikken i Tovdal kunne feire nye 70 år?”. Her intervjuer hun Karl Ingolf.
I årets utgave av ”Jol i Åmli” kan leserne glede seg til en ny artikkel om butikken som nå fyller hundre. Artikkelen er skrevet av Lillian i samarbeid med Sigrid Bjørg Ramse. Her kan man lese mer om den spennende historia til Tovdal Forbruksforening.
(Kilder: Lillian Ramse Solvik, Ann Karla Kristiansen, Bygdeboka for Tovdal, Wikipedia)

Se bilder fra feiringen i ukas papirutgave.

Hestevilt på Engenes

Fantastisk skue: Slik ser det ut når Åmli Trav & Hestesportslag arrangerer kostymeritt. Hester og mennesker er sminket etter alle kunstens regler. Her er det både cowboyer og indianere, klovner, beinrangler og en elgjeger som rir på en elg.

Hest-14-NETT

Engenes Travbane ble søndag fylt opp av entusiastiske ungdommer og sprelske hester i alle fasonger. Her var det hesteparade, ridning, tandemkjøring og kostymeritt, samt servering av pølser og kaker i solskinnet. Det eneste som mangla på Hestens Dag, var publikum.

Man kunne telle antall besøkende – som selv ikke var en del av hestemiljøet – på to hender. Men ildsjelene i Åmli Trav & Hestesportslag mista ikke motet av den grunn. De var blide som sola og gjennomførte et flott arrangement.

Hest-16-NETT

Hesteparade
Åmli har et stort og aktivt hestemiljø, som spenner fra barnevennlige ponnier til lynraske travhester, som har spilt inn milliongevinster. Hele denne bredden kommer tydelig fram på Hesten Dag. Arrangementet starter med en hesteparade.
– Vi vet om ti forskjellige hesteraser i Åmli. Åtte av disse deltar i paraden, forteller Bente Espebu stolt.
Noen kommer ridende på hesteryggen. Andre sitter i ei kjerre. Ekvipasjen – som den kalles på hestespråket – gjør en æresrunde foran publikum, mens Bente forteller om hesterasen.
Man oppdager at hester er like forskjellige som hunder, både av utseende og gemytt. Det hele er lærerikt og interessant.

Hest-18-NETT

Tandemkjøring
Neste post på programmet er ridning og tandemkjøring. Unger med stjerner i øynene får prøve seg på ryggen av en liten ponni, mens de litt større ungdommene, tester tandemkjøring.
Hestesportslaget har nemlig fått låne en tandem-sulky fra Sørlandets travpark.Den ser ut som en helt vanlig sulky som brukes til travløp, men har to seter. En rutinert kusk sitter på det bakerste settet og har full kontroll.
På hjemmesiden til Sørlandets travpark kan vi lese at tilbudet med tandem-sulkyer har blitt en kjempesuksess, når firmaer skal arrangere kick-off for sine ansatte.

Hest-3-NETT

Kostymeritt
Så er det tid for heste-karneval. De starter med dyrene. Hesteansikter blir sminket etter alle kunstens regler. Noen ser ut som tøffe indianere. Andre komiske klovner. Det rare er at hestene ser ut til å like sminkinga. Deretter kommer turen til rytteren eller kusken.
Snart er en fargerik blanding av alle mulige slags rare skapninger klar til til å innta travbanen. Man blir imponert over oppfinnsomheten. Alle deltakerne i heste-karnevalet får flotte premier.
I tillegg til alt dette er det hesteskokasting og natursti, samt servering av mat og drikke.
Det eneste som mangler denne dagen er altså publikum. Det er helt uforståelig at ikke flere finner veien til Engenesbanen.
– Vi må bli bedre til å kunngjøre Hesten Dag neste høst, kommenterer Arne Hansen Espebu. Så få vi håpe at folk forstår hvor positivt og inkluderende dette miljøet er.

Se billedserie og les mer om vår reporter Nils i felt i ukas papirutgave; «Det er med bankende hjerte og skjelvende bein jeg sette meg til rette på sulkyen. Jeg er svettere enn hesten. Bente Espebu har nemlig invitert Åmliavisa til tandemkjøring med travhest på Engenes Travbane. Det blir en vanvittig tøff opplevelse.»

Alle ville hylle 20-åring

Sanghyllest: Dirigent Jorund Watne gir blomster til kollegaen. Konserten slutta som den starta, med mektig allsang i form av ”La oss leve for hverandre”, signert publikum og fire kor.

 

– Leger burde dele ut korsang på resept. Man får mange positive helseeffekter av å synge i kor. Simonstad Sangkor har skjønt det. Det er gildt å høre på dere og gildt være sammen med dere, sa en opprømt Jorund Watne i KorForAlle under Søndagens jubileumskonsert i Åmli kirke.

Tre gjestende kor og en fullsatt kirke ville feire at Simonstad Sangkor fyller 20 år. Det ble en kveld fylt av høystemt sang, begeistra taler, gaver, gledestårer og mimring.

– En fantastisk reise
De tre gjestende kora var KorForAlle som har sitt utspring i Froland Misjonskirke. KorGla` tilhører Froland Menighetssenter og KorUnik kommer fra Åmli.
Dirigent Tore Konnestad starta konserten med å fortelle om historia til Simonstad Sangkor.
– Det har vært en fantastisk reise gjennom tjue begivenhetsrike år. Jeg tror kanskje vi er norges mest aktive kor, sa Konnestad. Han fortalte at de har vært samla til øvelse på Vonheim nesten 900 ganger. I samme periode har de opptrådt 800 ganger på 130 ulike steder.

 
Bedehus og fengsler
–Jeg tror vi har opptrådt på hvert eneste bedehus mellom Kristiansand og Kragerø. Vi har også besøkt sju ulike land, fortsatte Konnestad.
Koret opptrådte for 3.000 mennesker i Mariakirken i Krakow og har ellers sunget i noen av Europas vakreste katedraler. Koret har gitt ut seks CD`er og hatt felleskonserter med noen av landets mest kjente artister.
– Den mest minneverdige konserten var nok likevel da vi sang for femten fanger i Arendal kretsfengsel. I år vender vi tilbake på selveste julaften, fortalte Konnestad.
I 1997 møttes tolv stykker på grendehuset Vonheim og ble enige om å starte et kor. Ingen av dem hadde gjort noe slikt tidligere. Siden har rundt 50 stykker vært innom Simonstad Sangkor.
Foruten dirigenten, er det i dag fem som har vært med fra starten, nemlig Berit og Otto Storbrua, Ragnhild og Kjell Selseng, pluss Ingeborg Espeland.
– Vi har opplevd utrolig mye spennende og vi har hatt det fryktelig moro, oppsummerte Konnestad.

La oss leve for hverandre
Simonstad Sangkor starta konserten med den aller første låten de opptrådte med, nemlig ”La oss leve for hverandre” som Gluntan først kom med i 1969.
Deretter var det tid for lystenning, noe som har blitt en kjær og fin tradisjon på mange av konsertene til Simonstad Sangkor. Olav Stiansen las noen velvalgte ord, mens en representant for hvert av de fire kora, tente et lys. Fra Simonstad Sangkor var det Ragnhild Selseng som hadde denne æren.
Deretter gikk det slag i slag med fremragende opptreder fra alle fire kor, bare avbrutt av hyldningstaler og gaver til jubilanten.

KorUnik imponerte
Åmliavisa ble spesielt imponert over opptredenen til KorUnik. De framførte tre religiøse sanger a cappella, så nydelig klokkerent og harmonisk, at det var en fryd å høre på. Man kunne lukke øynene og føle en flik av himmelen.

 

Med elg i sikte

I siktet: Ole Tommy mener at jakt handler om naturopplevelse, spenning og mestring. Det viktigste er ikke å skyte.

Under leser to to jakthistorier fra forrige papirutgave

Det finnes kanskje noen Åmli-folk som er like jaktgale, men garantert ingen som er mer? Pappa Geir Håland Moe og sønnen Ole Tommy har hver for seg 60-70 jaktdager i året. De har tilsammen skutt over 300 elg, pluss bøtter og spann med hjort og rådyr. Akkurat nå er det kuler og krutt som gjelder på Flaten gård .

– Jeg var bare seks år gammel da pappa tok meg med på jakt for første gang. Siden har vi hengt sammen i skogen, sier Ole Tommy og kikker hengivent på Geir.

Vi sitter med hver vår kaffikopp rundt kjøkkenbordet på Flaten gård. Den eneste grunnen til at de to har tid til å snakke med en journalist sånn midt i jakta, er at de striregner ute.
Geir er pensjonert politimann og ansvarlig for å ta hånd om fallvilt i Åmli kommune. Det er han innbyggerne skal ringe til dersom de kjører på et dyr i trafikken.
Ole Tommy er håndverker i sitt eget firma med den stilige tittelen Flaten Gård & Byggentrepenør.

Spenning og mestring
– Hvorfor er det så gøy med jakt?
– Det er den fantastiske blandinga av naturopplevelse, spenning og følelsen av å mestre noe. Det viktigste er ikke å skyte dyret. Da er alt plutselig over. Det er timene og minuttene før dyret dukker opp i siktet, som får blodet til å bruse. Hver jakttur er spesiell, forklarer Ole Tommy. Pappa Geir er helt enig.
Trenger ikke forklare alt
– Dere må være gode venner?
– Ja, det er vi, selv om vi også kan være uenige. Det fine med å kjenne hverandre så godt, er at jakta blir veldig rolig og effektiv. Vi behøver ikke snakke hele tiden eller forklare alt mulig. Mye går på erfaring, sier Geir.
Det er Geir som har bikkja, i form av en norsk elghund sort med navnet ”Troll”. De har begge GPS, så de vet hvor hunden befinner seg. Mens Geir går med hunden i bånd, forsøker Ole Tommy å finne en post, hvor han kan avskjære elgen.

jaktkamerater: Pappa Geir Håland Moe og sønnen Ole Tommy Håland Moe er klar for en ny jakttur i grålysninga en regnfull dag i månedskiftet september/oktober. De to kjenner hverandre så godt at jakta blir veldig effektiv når de setter i gang. Mens andre jaktlag samler et titalls jeger og kanskje like mange drivere, fortrekker de to å være for seg sjølv på Flaten gård.
jaktkamerater: Pappa Geir Håland Moe og sønnen Ole Tommy Håland Moe er klar for en ny jakttur i grålysninga en regnfull dag i månedskiftet september/oktober. De to kjenner hverandre så godt at jakta blir veldig effektiv når de setter i gang. Mens andre jaktlag samler et titalls jeger og kanskje like mange drivere, fortrekker de to å være for seg sjølv på Flaten gård.

Bjørnejakt i Sverige
Som de jaktgale personene de er, nøyer de to seg ikke med å jakte på Flaten. De har jaktterreng flere steder. Dette gjelder ikke minst på Mo i Mykland, hvor Geir stammer fra.
Geir har ellers tatt jaktinteressa helt ut og begynt med bjørnejakt i Sverige. I august tilbrakte han for andre året på rad, en uke i Dalane Län. Noen bjørn har det ikke blitt ennå, men i fjor fikk Geir øye på en kraftig rugg.

jaktdrømmen: Ole Tommy har felt en flott hjort (Foto: Privat
jaktdrømmen: Ole Tommy har felt en flott hjort (Foto: Privat

– Et tålmodighetsspill
De siste åra har det blitt skutt ekstra mange hjort på Flaten.Dette er noe som andre jegere legger merke til. Noen er kanskje litt misunnelige. Ole Tommy har følgende forklaring på fenomenet:
– Folk skulle bare visst hvor mange timer vi bruker på denne jakta. Hjortejakt er annerledes enn elgjakt. Dyra er meir sky og krevende å komme innpå. Hjortejakt er egentlig et tålmodighetsspill, sier han.
– Hva er best, hjort- eller elgkjøtt?
– Hjort. Men ytre- og indrefilet av elg er også snadder, mener begge. Ole Tommy var nesten voksen for han smakte svinekjøtt i en heim hvor fryseboksen alltid var full av elg
Geir og Ole Tommy er en smule bekymra for framtida til elgjakta, på grunn av stadig strengere krav til at man bare skal felle ungdyr i såkalt retta avskyting.
– Reglene har blitt så firkanta at de kan ta motet fra unge uerfarne jegere, sier de og peker på at det i gamle dager var om å gjøre å skyte okser med flott gevir. Nå er slik jakt nesten uetisk, mens det er mer akseptert å felle kalver.
Kaffien er drukket opp. Regnet har gitt seg og ”Troll” begynner å rive i buksebeinet til Geir. Det er på høy tid å komme seg ut i skogen.

Les mer om Ole Tommy som felte to hjort i måneskinn, i dagens papirutgave

Jaktkameratene på Den røde plass

– Du finner oss på Den røde plass. Den er oppkalt etter bikkja Putin. Plassen ligger i nærheten av Det karelske neset, sier Jon Støren over telefonen. Han prøver å forklare veien til stedet hvor jaktlaget har tenkt å spise lunsj.

 

Uvanlig fint slakt: Leder i Ytre Åmli Storvald, Ole Kristian Nylund (t.h.) kontrollveier kalven, etter at den ble frakta heim til Jon Støren.
Uvanlig fint slakt: Leder i Ytre Åmli Storvald, Ole Kristian Nylund (t.h.) kontrollveier kalven, etter at den ble frakta heim til Jon Støren.

 

Det er med bange anelser og en smule nervøsitet Åmliavisa sette kursen mot Nelaugveien, hvor Hovde jaktlag etter sigende skal befinne seg.
Alt dette snakket om Den røde plass og Putin hørse ganske skummelt ut. Men jaktstoff er jaktstoff. Her gjelder det å være modig.

Gammel værbitt løe
Vi parkerer bilen på en stor asfaltert plass midtveis mellom Nelaugkrysset og Nelaug stasjon.
Inne i skogen ser vi at det stiger opp røyk fra pipa til ei gammel værbitt løe som har lite til felles med Putin`s residens. Vi stolper i fuktig myr rundt hushjørnet og oppdager at løa er stappfull av folk.

Felte ensom kalv
En gjeng staute mannfolk, pluss Berit Kollen Svendsen, sitter rundt det åpne ildstedet med pølsepinner og kaffekopper. Og selv om regnet pisker mot blikktaket, er stemningen på topp.
– Vi starta dagen med å skyte en elg, forkynner Knut Solvang med stolt stemme og peker på svigersønnen Øystein Stebekk. Knut forklarer at de dreier seg om en relativt stor kalv:
– Den har traska rundt på jordene ved Hovde alene i hele høst. Vi tror kanskje at mora ble påkjørt i trafikken eller omkom på andre måter. Jeg fikk stadig telefoner fra folk som så kalven i veikanten, fortsetter Knut.

jakt er kos: Elgjakt handler om kos og sosialt felleskap. Hovde jaktlag er samla til lunsj i hovedkvarteret ved Den røde plass.
jakt er kos: Elgjakt handler om kos og sosialt felleskap. Hovde jaktlag er samla til lunsj i hovedkvarteret ved Den røde plass.

Gikk rett i bakken
Øystein skulle akkurat til å gå på post da han oppdaga kalven nedenfor uthuset på Hovde.
– Den hadde åpenbart fått teften på meg, for den stoppa opp og vifta noe voldsomt med ørene. Dyret gikk rett i bakken på første skudd, sier Øystein og demonstrerer med løfta hender hvordan ørene bevegde seg i sekundene før det hele var overstått.
Øystein får ros av de andre jegerne for god innsats. Hovde har nemlig en kalv på kvota. Og i dette tilfellet passa det ekstra greitt, fordi ensomme kalver ofte vil ha problemer med å overleve vinteren.

Samler fire grunneiere
Hovde jaktlag består av fire grunneiere og samler et dusin jegere. Av disse er det to jenter, nemlig Berit Kollen Svendsen og Rita Stebekk.
– Vi satser bare på bikkjejakt og trekker postene, forklarer Jon Støren. Han er er valgt til jaktleder inntil videre, mens Knut Solvang er suveren festgeneral.
Hovde jaktlag er et godt eksempel på at elgjakt gjerne er et famileforetak som samler slekta til en felles naturopplevelse.
Vi har allerede nevnt Øystein Stebekk. Han har med seg kona Rita og broren Jan Birger Stebekk.
Frode Svendsen jakter sammen med dattera Berit. Jaktleder Jon Støren har med seg pappa Bo Støren og broren Erik Støren.
Rundt bålet finner vi også Kai Trygve Aas, Andreas Pedersen og hundefører Øystein Vågsnes. Sistnevnte er ikke en del av laget men hjelper mer enn gjerne til med å finne elgen, når han ikke sjøl jakter hos naboen Gjeruldstad/Kleivene jaktlag.

Vomma og Jon`s post
Den røde plass er ikke det eneste rare navnet i terrenget til Hovde jaktlag. Knut forklarer at postene gjerne er oppkalt etter jegere som har opplevd dramatiske ting.
Dette gjelder for eksempel Jon`s post som har navn etter en kar som holdt på å forsvinne i ei blaut myr.
– Bare hodet og armene var over bakken da vi fikk redda han, sier Knut.
En annen post kalles bare for Vomma, fordi det har blitt skutt så mange elg der. Galgemyrene er også et sted hvor mange har ramla.
Lunsjen er over. Nå er det på tide å planlegge resten av dagen.
Jon tar av seg kapsen og fyller den med små lapper som har vært sitt nummer. På den måten avgjør de hvem som skal få de ulike postene.
Vi sniker oss stillferdig ut av løa, mens jegerne begynner å rasle i patroner og ryggsekker.

Himle med nytt begravelsesbyrå

KVINNE: May Wenche Himle blir en av de få kvinnene i Norge som driver sitt eget begravelsesbyrå.

– Det er både spennende og litt skummelt. Men jeg føler meg veldig klar til oppgaven, sier May Wenche Himle. Hun har starta sitt eget firma med det flotte navnet Himle Begravelsesbyrå. Nå er hun klar til å ta imot oppdrag fra hele Aust-Agder, inkludert Åmli.

May Wenche synes det er ekstra spennende at hun satser i en bransje som fortsatt er sterkt preget av mannfolk. For de fleste tenker vel på alvorlige menn i sorte dresser, når man snakker om begravelser.

Viktige egenskaper
Det første som slår oss når vi intervjuer May Wenche er at hun utstråler ro og trygghet. Dette er viktige egenskaper for en begravelsesagent.
Og da vi begynner å prate med henne, skjønner vi at dette er et menneske som kan mye om sykdom og død, i en profesjonell sammenheng.
May Wenche vil være kjent for en del Åmli-folk. Hun har nemlig allerede arrangert en del begravelser her i kommunen. Men det var mens hun jobba for et anna byrå. Nå blir hun sjef i eget firma.

 
Samarbeidsavtale
– Himle Begravelsesbyrå er et enkeltmannsforetak som blir eid og drevet av meg. Byrået inngår som en del av kjeden Byglands Begravelsesbyråer, som i sin tur blir ledet av Knut R. Bygland, sier hun og forklarer at det hele fungerer som et såkalt franchisekonsept (dvs et samarbeid mellom to selvstendige parter), hvor Byglands er rådgiver og støttespiller.
– Vi har en felles målsetting om å være rimeligs i det området vi opererer i. Men dette skal ikke gå ut over kvaliteteten på de tjenestene vi leverer, forsikrer hun.

Utdanna sykepleier
May Wenche er 37 år og bosatt på Fevik. Hun er mor til ei jente på 11 år og gutt på 15. Hun er utdanna sykepleier og har jobba i Grimstad kommune i hele 19 år.
Her har hun vært engasjert på Feviktun, hjemmetjenesten på Fevik og Berge Gård.
– Jeg jobba med terminalt syke mennesker, som ønsker å dø hjemme i stedet for på en institusjon, sier hun.

Trygg i situasjonen
– Er det ikke veldig krevende å jobbe med folk som er så syke? Hvordan kunne du fortsette med dette år etter år?
– Javisst er det tøft og vanskelig. Men det er også veldig givende. Og alt er ikke bare trist.
– Men blir du ikke prega av all denne sorgen?
– Det er her det gjelder å være profesjonell og trygg i situasjonen. Jeg må huske på at dette ikke er min sorg. Min rolle er å opptre støttende, vise medfølelse og hjelpe de pårørende gjennom en vanskelig periode, svarer hun.

Ikke bare trist
Å miste sine kjære er det mest dramatiske og fryktelige en familie kan oppleve. Særlig dersom døden kommer plutselig eller det er snakk om yngre mennesker.
May Wenche føler ikke behov får å grine i slike situasjoner, men det hender hun feller en tåre sammen med familien.
Hun er også tydelig på at alle begravelser behøver ikke å være supertriste. I mange tilfeller er døden den uungåelige avslutningen på et langt og begivenhetsrikt liv.
I slike situasjoner har familien massevis av gode minner som de vil formidle i det verdige punktum som en begravelse skal være.
Som begravelsesagent vil May Wenche hjelpe de pårørende med forskjellig ting som man er nødt til tenke på når en person dør.

Kan ordne alt
– Jeg satser på hjelpe familien med alt det praktiske. Fra pårørendesamtaler til henting og stell av avdøde, utforming av annonser, bestilling av blomster og gravstein, gjennomføring av selve begravelsen og kontakt med offentlige instanser. Familien trenger ikke å tenke på noe, med mindre de ønsker det selv, forklarer hun.
Alle som som har vært i en begravelse, vet at man bør være minimum to personer for å kunne utføre noen av de praktiske gjøremåla. Her har hun medhjelpere som trer støttende til.

”Min rolle er å opptre støttende, vise medfølelse og hjelpe de pårørende gjennom en vanskelig periode”

Den avdødes dag
May Wenche er spesielt opptatt av at de pårørende skal få god anledning til å si ”adjø” til avdøde, både hjemme eller på sykehuset, i bårerommet eller i forkant av begravelsen.
– Jeg tar ingen ting for syning, det vil si at det skal ikke koste familien noe hvis de ønsker å se sine kjære en eller flere ganger, sier hun og fortsetter:
– Jeg har fokus på det personlige. Begravelsen skal oppleves som de pårørendes og den avdødes dag. Og de skal føle at deres ønsker virkelig blir tatt hensyn til.
Parallelt med oppstarten av Himle Begravelsesbyrå, vil May Wenche begynner på en ny jobb som sykepleier i Arendal kommune på natterstid.
På den måten blir hun fortsatt i kontakt med sykepleieryrket. Begravelsesbyrået får hjemmekontor på Fevik

Travelhet gir energi
May Wenche har alltid likt å jobbe og føler at hun får energi av å ha det travelt. I fritiden elsker hun å gå toppturer i fjellet sammen med hunden.
– Det er en krevende og alvorlig jobb å være begravelsesagent, men det gir utrolig mye å få lov til å hjelpe til med å gjøre begravelsen til et så godt og verdig minne for familien, som overhodet mulig, avslutter May Wenche som altså er dama med det svært så passende etternavnet Himle.